Brodeck's Report

Forfatter: Philippe Claudel
Utgivelsesår: 2009
Min utgave: 2010
Forlag: Quercus
Språk: Engelsk
Sidetall: 288
Utgave: Kindle

***

"From his village in post-war France, Brodeck makes his solitary journeys into the mountains to collect data on the natural environment. Day by day he also reconstructs his own life, all but lost in the years he spent in a camp during the war. No-one had expected to see him again. One day, a flamboyant stranger rides into the village, upsetting the fragile balance of everyday life. Soon he is named the Anderer, “the other”, and tensions rise until, one night, the newcomer is murdered. Brodeck is instructed to write an account of the events leading to his death, but his report delivers much more than the bare facts: it becomes the story of a community coming to terms with the legacy of enemy occupation. In a powerful narrative of exceptional fascination, Brodeck’s Report explores the very limits of humanity." (Amazon)

***

"My name is Brodeck and I had nothing to do with it. I insist on that. I want everyone to know it."

Slik starter historien. Jeg skrev allerede etter å ha lest de tre første setningene at dette var en potensiell favorittbok. Det stemte. Ikke nok med at det er en favorittbok, jeg vil påstå at det er den beste boken jeg har lest i år. Med tanke på hvor mange gode bøker jeg har lest i det første kvartalet av 2011 er dette en lovprisning av enorme dimensjoner.

Boken er vakker. Men som de fleste vakre bøker er den også brutal. Og trist. Claudels språk er poetisk - faktisk for poetisk for noen (jf. bokelskere) - hans skildringer er presise, alltid passende, og de er nydelige. Jeg har aldri brukt sitatfunksjonen på Kindle like ofte som da jeg leste Claudels bok. Hver eneste side hadde visdomsord, skildringer og karakteristikker jeg ønsket å ta vare på og lese om og om igjen.

Brodeck forteller historien om "the Anderer", om landsbybeboerne og om sin egen familie og årene i fengsel. Krig er fellesfaktoren. Krigen tvang ham til å forlate sin familie, til å være "Brodeck the dog" som må tåle ydmykelse etter ydmykelse for å overleve. Da han endelig kom hjem igjen hadde krigen fortært konen hans og gitt ham en datter som ikke var hans. Krig er grusomt. Det vet vi alle, selv om vi ikke har opplevd det. Men krig er også ofte en unnskyldning. Det var ikke begrepet "krig" som var ansvarlig for Brodecks opplevelser i fangeleiren. Soldatene må ta sin del av skylden. Landsbybeboerne var også delaktig. Under krigen var Brodeck "the Anderer" - den andre. Krig gir usikre mennesker en anledning til å kvitte seg med dem som er annerledes.

"Saint-liness is very odd. When people encounter it, they often take it for something else, something completely unlike it: indifference, mockery, scheming, coldness, insolence, perhaps even contempt. But they are mistaken and that makes them furious. They commit a grievous crime. This is no doubt the reason that most saints end up martyrs."

"The Anderer" er hyggelig, omtenksom og positiv. Han er genuint glad for å være i landsbyen og han ønsker å vise sin takknemlighet overfor beboerne. Han setter i gang med et hemmelig prosjekt, noe som gjør innbyggerne nervøse. Hva gjør han her? Hva driver han med på rommet sitt? Hvorfor smiler han alltid? Et unaturlig hat vokser frem av frykt. Frykt for det ukjente. Frykt for "den andre", som ikke er som dem.

"Stupidity is a sickness that goes very well with fear. They nurture each other, creating a gangrene that seeks only to propagate itself."

Dette er en lavmælt bok. Den er fri for overdrivelser, klisjeer og hendelser designet for å få leseren til å gråte. Følgende har blitt påpekt i flere avisomtaler: den virkelige genistreken med denne boken er at historien er tidløs. Hendelsene Brodeck beskriver kunne skjedd hvor som helst, når som helst. I stedet for en roman har Claudel skapt en fabel. En historie som alltid vil være dagsaktuell, som en hver generasjon vil kunne identifisere seg med på en eller annen måte. Jeg hadde følelsen av å ha beveget meg inn i en annen tid da jeg leste boken. Selv om den inneholder tydelige referanser til 2. verdenskrig blir ingen detaljer fra virkeligheten avslørt. Han nevner verken Hitler, nazisme, Tyskland eller jøder. Bjørneboe skrev "Bestialitetens Historie". Det hadde vært en passende tittel på Claudels mesterverk.

Jeg elsket alt ved boken. Språket, historien, metaforene, den tidløse visdommen, karakterene, tragediene og de få lykkelige øyeblikkene. Og Brodeck selv, med hans usentimentale fortellerstemme:

"She cannot have known that once you abandon Hell, you must never go back there. But in the end there is no difference between dying from ignorance and dying beneath the feet of thousands of men who have regained their freedom. You close your eyes, and then there is nothing anymore. And death is never difficult. It requires neither a hero nor a slave. It eats what it is served."

Vær forberedt: det er en dyster bok. Man møter mennesket på sitt verste. Men aldri på sitt beste...