Lesemål 2016 - den store oppsummeringen!

Selv om jeg egentlig kunne tenke meg å hoppe over gjennomgangen av årets lesemål og gå rett på lesemålene for 2017 tenker jeg at jeg får ta en kjapp gjennomgang: 

1. Lese hele HP-serien

Det jeg gjorde i stedet var at jeg leste den første boken, fikk lyst til å se filmene og så derfor alle filmene på kort tid. Da forsvant litt av lysten på å lese bøkene, selv om de er noen hakk bedre enn filmene. Nå er det en stund siden jeg besøkte HP-universet, så kanskje de blir lest i 2017. Jeg gleder meg spesielt til Azkaban og Half-Blood Prince. 

2. Lese tre bøker av Charles Dickens

Dette lesemålet blir overført til neste år. Jeg har ikke en gang lest en i år. Begynte så vidt på David Copperfield, men la den fra meg da jeg innså at jeg hadde en del bøker å pløye gjennom før nyttår for å klare årets Goodreads reading challenge på 50 bøker. Tar opp igjen DC når jeg har klart det målet. 

3. Lese minst 50 bøker

Nå skriver jeg faktisk dette innlegget før året er omme, så jeg vet ikke enda om jeg lykkes. Jeg har ca 50 sider igjen av en bok om Alexander Pushkin, deretter må jeg lese to bøker til før søndag for å klare målet. Det burde være overkommelig dersom jeg velger strategisk. Kanskje Chamber of Secrets er en god bok å lese på tampen av året. Da mangler jeg kun en. 

4. Fortsette å bli med på tvangslesekafe

Dette målet har jeg lykkes med, og det er like koselig hver gang. Det har blitt gode middager, deilige desserter, hyggelig prat og flere nye bekjentskaper i løpet av året. Skal ikke snakke høyt om hvor mange sider som har blitt lest, men bokprat har det i hvertfall blitt masse av!

5. Lese flest mulig av de nominerte til bookerprisen og til den internasjonale bookerprisen

Jeg leste kun tre av de nominerte til den internasjonale bookerprisen, men to av dem var meget gode. Robert Seethaler er en potensiell ny favorittforfatter. Til bookerprisen leste jeg syv av de nominerte bøkene, samt forløperen til en åttende. Også her fant jeg nye favoritter og for en gangs skyld har jeg lest vinneren. Det har ikke skjedd siden 2011. Den var for øvrig ingen favoritt, men en god vinner likevel. Nå er det bare å glede seg til neste år. 

6. Blogge mer

Bedre sent enn aldri? Denne stryker jeg nok på, men jeg har begynt å blogge noenlunde jevnlig fra og med slutten av november. Satser på at 2017 blir et godt år for blogging. 

Planen for resten av året er å lese ferdig tre bøker til for å nå målet på 50 bøker, samt pønske ut lesemål for 2017. De kommer til å være hakket mer ambisiøse enn årets, noe som betyr at det kan bli enda mer deprimerende å lese dette innlegget til neste år. Foreløpig er jeg ved godt mot! Alt jeg trenger er gode bøker, konsentrasjonsevne og kosete hunder som kan holde meg varm på sofaen. 

2017 back to the classics challenge

Jeg har meldt meg på denne årlige utfordringen tidligere, aldri med godt resultat. Med tanke på at jeg er glad i å lese klassikere er det litt rart, så jeg prøver igjen. Utfordringen og reglene for utfordringen finner dere her. Jeg har valgt ut en bok fra hver av de 12 kategoriene (med forbehold om endringer underveis):

En klassiker fra 1800-tallet
Fyodor Dostoyevsky - The Brothers Karamazov

Jeg har lenge innbilt meg at dette er en bok jeg kommer til å elske, så til neste år skal jeg endelig finne ut om det stemmer eller ikke. Den er tung å komme i gang med på grunn av lengden, derfor øver jeg meg på å lese tykke bøker i forkant: akkurat nå har jeg begynt på David Copperfield av Dickens. Men den kan ikke bli en del av utfordringen siden jeg begynner på den i 2016. 

En klassiker fra 1900-tallet
C.S. Lewis - The Chronicles of Narnia

Jeg har strengt tatt lest noen av bøkene tidligere og jeg leste den første boken i serien for noen år siden, så den hopper jeg over nå. Siden det er syv bøker i serien tenker jeg at så lenge jeg leser en har jeg fullført. Men målet er å lese alle, minus den første. 

En klassiker skrevet av en kvinne
Isak Dinesen - Out of Africa

En klassiker skrevet på et annet språk enn mitt morsmål
Victor Hugo - The Man Who Laughs

Jeg har begynt på denne flere ganger uten å komme særlig langt, hovedsakelig fordi jeg alltid begynner på den når jeg har laber leselyst. Til neste år skal jeg sette i gang med den når jeg har massevis av leselyst, for jeg elsker Hugo og tror den er meget god. 

En klassiker publisert tidligere enn 1800-tallet
Voltaire - Candide

Trenger noe morsomt på listen og denne har jeg hørt skal være artig.

En romantisk klassiker
Thomas Hardy - Tess of the D'Urbervilles

Thomas Hardy er en forfatter jeg har hatt planer om å lese noe av siden jeg var i tenårene, men det har aldri skjedd. Flere bloggere skryter av Tess på Goodreads, så da ble det den. 

En gotisk eller horror klassiker
Shirley Jackson - We Have Always Lived in the Castle

En klassiker med et tall i tittelen
Alexandre Dumas - Twenty Years After

Det er kun i overkant over ti år siden jeg leste The Three Musketeers, ikke tyve år, men Alexandre Dumas skriver så fengende bøker at jeg ikke gidder å vente til det har gått tyve år. Mye av handlingen fra The Three Musketeers er glemt, men jeg durer på med Twenty Years After uansett. 

En klassiker om et dyr eller med et dyr i tittelen
Rudyard Kipling - The Jungle Book

Samboeren min kjøpte en nydelig utgave av denne på en bruktbutikk i Paris. Den må med andre ord leses snart. 

En klassiker med handling fra et sted jeg ønsker å besøke
Tove Jansson - Moominpappa's Memoirs

Hvem har vel ikke lyst til å besøke Mummidalen? Noen av dere har kanskje gjort det allerede. Jeg har lest fire av mummibøkene og har fremdeles fem igjen å lese. Denne handler om hva Mummipappa gjorde før han kom til Mummidalen. 

En prisvinnende klassiker
Wladyslaw Reymont - The Peasants

Forfatteren vant nobelprisen i litteratur for denne bokserien i 1924. Den består av fire deler: Autumn, Winter, Spring og Summer og handler om livet som bonde i små landsbyer i Polen på begynnelsen av 1900-tallet. Jeg begynner med Autumn og leser resten dersom jeg liker den første. 

En russisk klassiker
Ivan Goncharov - Oblomov

Being Dead

Forfatter: Jim Crace
Nasjonalitet: Engelsk
Forlag: Picador
Utgivelsesår: 1999
Min utgave: 2010
Sidetall: 210

"It might be fitting, even kind, to first encounter them like this, out on the coast, traduced, spreadeagled and absurd, as they conclude their lives, when they are at their ugliest, and then regress, reclaiming them from death. To start their journey as they disembark, but then to take them back where they had travelled from, is to produce a version of eternity. First light, at last, for Joseph and Celice. A dawning death. And all their lives ahead of them. The doctors of zoology were out of time, perhaps, but they can be rescued from the dunes by memory, receding, and tucked up in their waking beds again, still tenants of the room."

Mitt første møte med forfatteren Jim Crace var da jeg leste de nominerte til Bookerprisen i 2013. Hans bidrag, Harvest, var en soleklar favoritt. Jeg husker den som vanskelig å komme inn i, men når jeg først ble dratt inn i hans mørke og spesielle verden var det en stor opplevelse.

Being Dead er derimot ikke vanskelig å komme inn i. Crace begynner rett på sak: hans hovedkarakterer har fullført sine livsløp. De dro tilbake til stranden hvor de begynte sitt forhold og ble brutalt drept av en mann som ønsket å rane dem. Joseph og Celice hadde vært gift i 30 år, hatt vitenskapelige karrierer og fått en datter sammen. I starten av boken blir deres liv uventet avsluttet. Crace beskriver døden i detalj, både de fysiske hendelsene og de emosjonelle reaksjonene på det som skjer. Celice dør etter få minutter, men Joseph lever i nesten en halvtime etter angrepet. Språket er vakkert til tross for at det som beskrives er en virkelighet vi ikke ønsker å forholde oss til. Det er realistiske, ekle detaljer som nok vil forhindre en del fra å lese den, men for de som orker kan den virkelig anbefales. Han minner meg om Ian McEwan på sitt beste.

"The flies line up like fishermen along the banks of the bodies' open wounds. They settles mainly on Celice. She had been the more abused, struck seven times around the face and head. 'Seven times killed', they'd say. Her hair was matted with wet blood and the syrup of her brain. One cheek was flattened by the pounding impact of the granite. Two teeth were cracked, longways. Her facial artery, that superficial lifeline from the carotid, which climbed over her lower jaw to supply the colour to her cheek and feed the brain with oxygen, had been torn in two. Blood had spread across her throat and shoulders and soaked invisibly into her summer jacket. There were dark patches on the grass and sand. Blood does not keep its livery for long. Celice was blackening. It looked and felt as if she'd been pelted with molasses. Her body made good pickings for the glucose-hungry flies."

Her får man ingen urealistiske lovnader om hvordan Joseph og Celice vil leve videre i himmelen og derfra få med seg hvordan datterens liv utfolder seg når de ikke lenger er på jorden. De fine øyeblikkene er av mindre karakter - hånden til Joseph på ankelen til Celice, datterens positive reaksjon på at hennes kjedelig A4 foreldre som hun ikke har hatt et nært forhold til kan overraske henne med deres langt fra A4-død.

Vi får se drapet fra alle mulige vinkler, vi får alle historier fra Joseph og Celice sin siste dag, vi blir kjent med dem i deres ungdom og vi følger datteren i hennes søk etter sine savnede foreldre.

Man skulle tro at dette er en ganske makaber bok og til tider føles det som om den er det. Men mest av alt føler jeg at bokens budskap er at døden er en del av livet. Uansett hvor tidlig det skjer, hvor brutalt det er, så er det en naturlig del av det å være menneske. Vår oppgave er å gi livene våre mening mens vi er her. Da det ikke finnes noe overordnet mening med livet er vi de eneste som kan gjøre det.

"She meant that fear of death is fear of life, a cliché amongst scientists, and preachers too. Both know that life and death are inextricably entwined, the double helix of existence. Both want to give life meaning only because it clearly has none, other than to replicate and decompose. Hard truths."

En bitteliten smakebit på en onsdag

BEING DEAD

"The bodies were discovered straight away. A beetle first."

Jim Crace

Siden sist...

Dette året har for det meste handlet om lystlesing, med noen få unntak - looking at you, Eileen! For å gi en liten smakebit av hva jeg har lest i 2016 kårer jeg de ti beste bøkene i ulike kategorier, inspirert av dette innlegget:

1. Den tristeste boken jeg har lest i 2016
Uten tvil Stephen Rowley sin "Lily and the Octopus". En ensom mann og hans beste venn i verden, en 12 år gammel dachshund som får kreft. Skrevet på en forbausende humoristisk og merksnodig måte. Lily and the Octopus er en utrolig sjarmerende bok med en meget trist undertone. Hovedpersonen er en homofil mann som bor alene og ikke har vært i et forhold på lenge. Når han oppdager en utvekst over øyet til Lily nekter han å godta at hun er syk. Han ser for seg at utveksten er en blekksprut, et levende vesen han kan kjempe mot. Han klarer ikke å ta innover seg sannheten. Det fører til en del komiske og surrealistiske hendelser da vi får alt servert gjennom hans perspektiv, for jeg mener det virkelig når jeg sier at han bokstavelig talt ser for seg en kamp mot blekkspruten. Og sett med hans øyner kan for øvrig hunden også snakke, alltid MED STORE BOKSTAVER OG MANGE UTROPSTEGN!!!!! (for det er jo slik hunder er..) Men han må selvsagt ta innover seg realiteten til slutt. For meg som selv eier en fem år gammel dachshund med hjertefeil (som forhåpentligvis har en god del år igjen likevel) var det helt grusomt å lese kapittelet hvor han måtte innse sannheten og gi slipp. Jeg tror aldri jeg har grått mer av en bok. Heldigvis var slutten ganske fin til tross for at de verste (og for øvrig også fineste) delene av boken var litt for virkelighetsnære for meg.

2. Den morsomste boken jeg har lest i 2016
And now for something completely different: Last Chance to See. Douglas Adams og Mark Carwardine på reise for å finne arter som nesten er utdødd. Høres passelig deprimerende ut det også, men de fleste vet vel at Douglas Adams kan gjøre hva som helst urkomisk. Bøker om diverse dyrearter er ikke egentlig helt min greie, men dette er en av de morsomste bøkene jeg har lest noensinne. Adams burde skrevet reiseskildringer, han hadde et helt eget talent for det. Og for å være en - i hans egne ord - "extremely ignorant non-zoologist to whom everything that happened would come as a complete surprise". Jeg tror faktisk jeg likte denne enda bedre enn Hitchhiker's Guide. Men den har definitivt gitt meg fobi mot små fly og flyplassansatte i Afrika. Samt masse masse reiselyst.

“Antananarivo is pronounced Tananarive, and for much of this century has been spelt that way as well. When the French took over Madagascar at the end of the last century (colonised is probably too kind a word for moving in on a country that was doing perfectly well for itself but which the French simply took a fancy to), they were impatient with the curious Malagasy habit of not bothering to pronounce the first and last syllables of place names. They decided, in their rational Gallic way, that if that was how the names were pronounced then they could damn well be spelt that way too. It would be rather as if someone had taken over England and told us that from now on we would be spelling Leicester 'Lester' and liking it. We might be forced to spell it that way, but we wouldn't like it, and neither did the Malagasy. As soon as they managed to divest themselves of French rule, in 1960, they promptly reinstated all the old spellings and just kept the cooking and the bureaucracy.” 

3. En bok jeg har lest i 2016 som jeg ville tatt med meg på en øde øy
Det må være en som tåler gjenlesing etter gjenlesing. Tenker P.G. Wodehouse, Connie Willis eller kanskje novellesamlingen til Helen Oyeyemi. Den var sær og annerledes, eventyraktig og til tider surrealistisk. Jeg ser for meg at jeg kan lese den ganske mange ganger og oppdage noe nytt for hver gjenlesning. Men om den er god nok til at jeg hadde orket å lese den om igjen og om igjen er jeg usikker på. Willis og Wodehouse er innertiere der tror jeg. Dog litt usikker på om jeg ville valgt mørk og dyster Willis (The Doomsday Book) eller morsom og sjarmerende Willis (To Say Nothing of the Dog).

4. En bok jeg har lest i 2016 som jeg ville anbefalt til vennene mine
Til mine historieinteresserte venner ville jeg anbefalt "Frozen in Time" av Owen Beattie. Det var en av de første bøkene jeg leste i år og en av de beste jeg har lest. Jeg elsker historier om eventyrere og om de som prøver å finne løsninger på historiske mysterier. Et slikt mysterium er Franklin ekspedisjonen på 1800-tallet. John Franklin og hans menn dro i 1845 ut med skipene "HMS Terror" og "HMS Erebus" for å finne nordvestpassasjen mellom Atlanterhavet og Stillehavet. De kom aldri tilbake - alle døde under ekspedisjonen. Hvorfor de mislykkes var det ingen som visste. Ikke før Owen Beattie og et team dro til Beechy Island og gravde opp tre lik fra ekspedisjonen. Lik som var så godt bevart at det var ufattelig for Beattie å tro at de hadde ligget begravet i over 100 år. Da fant de svarene de var på jakt etter.

"Yet by far the strongest and most vivid memory Beattie has of this remarkable event centers not around the final thawing of Torrington's body in the coffin, but on the lifting of the body out of the grave in preparation for autopsy"..."...as they moved him his head lolled onto Beattie's left shoulder; Beattie looked directly into Torrington's half opened eyes, only a few inches from his own. There was no rigidity of his body, and rigor mortis would have disappeared within hours of his death. Although his arms and legs were tightly bound, he was completely limp, causing Beattie to comment, 'It's as if he's just unconscious."

5. En bok jeg har lest i 2016 som ble liggende lenge på nattbordet mitt
The Fellowship of the Ring. Jeg leser Ringenes Herre når jeg mangler nok leselyst til å begynne på bøker jeg ikke vet om jeg vil like. Dermed ble det litt Fellowship innimellom, noe som gjorde at den ble liggende lenge på nattbordet. Jeg har ikke begynt på The Two Towers enda, det får bli neste gang leselysten er laber.

6. Den rareste boken jeg har lest i 2016
Oyeyemi eller Bradbury. I The Martian Chronicles drar mennesker fra Jorden til Mars for å prøve å kolonisere Mars, men de første forsøkene feiler fullstendig. Hovedsakelig fordi marsboerne forhindrer oss i å lykkes. Men vi tar igjen og nærmest utsletter dem. Lenge leve Jorden og menneskenes Mars. Marsboerne er for øvrig skremmende lik oss, bare at de har en del evner vi ikke har. Det hjelper dem dog ikke så lenge..

7. Boken jeg leste i 2016 som var vanskeligst å komme gjennom
Den var ikke håpløst vanskelig å komme seg gjennom, men Eileen av Ottessa Moshfegh hadde jeg nok lagt fra meg ganske tidlig dersom den ikke hadde vært nominert til Bookerprisen.

8. Beste filmadapsjon av en bok jeg har lest i 2016
Jeg jukser litt og sier "An Idiot Abroad". Det er juks fordi jeg tipper at tv-serien kom før boken. De komplementerer hverandre godt og er artige reiseskildringer. Karl er ingen typisk globetrotter og det er det som gjør både boken og serien så gøy. Han er skeptisk til det meste og syter og klager mye (med god grunn til tider skal sier - Gervais og Merchant er ondskapsfulle), men han er også med på det meste. Han opplever de merkeligste ting og gir sitt unike syn på det han opplever. Absolutt verdt noen timer foran skjermen.

9. Den flinkeste forfatteren jeg har lest i 2016
Adams burde nok egentlig fått denne, men siden det er et åpenbart valg og uansett en favoritt alle har hørt om tidligere lurer jeg på om jeg skal gi den til en forfatter jeg nylig har blitt kjent med, nemlig Robert Seethaler. Boken "A Whole Life" ble nominert til den internasjonale Bookerprisen i vår og er en nydelig liten roman som følger livet til en østerriksk mann i en liten landsby fra begynnelsen av 1900-tallet til han er en gammel mann. Jeg ble dermed positivt overrasket da jeg så at Norli hadde fått inn enda en oversatt bok av Seethaler for en liten stund siden. The Tobacconist heter den og handler om en ung gutt som blir læregutt i en tobakksforretning i Wien rett før Andre Verdenskrig. Han stifter bekjentskap med Sigmund Freud, som er kunde i tobakksforretningen, og får kjenne på et gryende jødehat i en periode hvor han egentlig er mest opptatt av å få utløp for alle hormonene som raser i kroppen. Hvor "A Whole Life" er stillferdig og melankolsk og strekker seg over en lang periode på få sider er "The Tobacconist" mer livlig og mer konsentrert. Begge er vakkert skrevet.

10. Boken jeg ble aller mest glad i i 2016
Denne kategorien er ikke enkel. Jeg tror jeg må dele denne opp:

• Beste roman: Spill, Simmer, Falter, Wither 
• Beste non-fiction: Frozen in Time 

“Now we see it, lying in the middle of the road. A swan, a mute swan. It looks like an offcut of organza, crumpled around the edges, twitching. As we pass we see its long neck has buckled into its body like a folding chair. We see its wings are tucked back as if the tar is liquid and the swan is swimming. There are two men and a woman in the road. One man is standing on the tar, the other is directing the traffic. The woman is kneeling down beside the swan. I think she is crying, she seems to be crying, and this makes me suddenly angry. I think of all the other creatures we’ve seen since we set out. I think of the rat, the fox, the kitten, the badger. I think of the jackdaw, did you see the jackdaw? We passed it in the queue to pass the swan. Its beak was cracked open, its brains squeeged out. Why didn’t anybody stop for the jackdaw? Because the swan looks like a wedding dress, that’s why. Whereas the jackdaw looks like a bin bag. Because this is how people measure life.” 

Blogge jevnlig - hva må til?

Her er den dystre statistikken over min kapasitet til å blogge de siste seks årene:

2010: 185 innlegg

2011: 230 innlegg

2012: 62 innlegg

2013: 17 innlegg

2014: 23 innlegg

2015: 17 innlegg

2016: 6 innlegg

Jeg tenker på meg selv som en bokblogger, men jeg har faktisk ikke blogget regelmessig siden 2011. Etter et travelt halvår med masterskriving våren 2012 har jeg falt helt av og ikke klart å finne igjen den gode bloggeflyten jeg hadde i 2010 og 2011. Fulltidsjobb og sosialliv må selvsagt ta sin del av skylden, men jeg har da likevel nok tid til å lese litt bøker, se en haug med filmer og serier samt bruke et deprimerende antall timer på mobilspill. Det burde med andre ord være mulig å finne tid til blogging likevel. Så hvorfor har jeg ikke gjort det da? Kanskje jeg ikke egentlig liker å blogge, jeg bare prøver å tvinge meg selv til noe jeg føler jeg burde gjøre? Nei, tviler på det. De gangene jeg har skrevet innlegg og kommet litt inn i det igjen (for så å falle av igjen ganske kjapt etterpå) har jeg storkost meg. Ikke bare synes jeg det er gøy å skrive, det er også utrolig kjekt å være en del av bokbloggmiljøet. Som blogger får man flere boktips enn man burde, inspirasjon til tusen og en og annen streng beskjed om å faktisk lese de bøkene man sier man skal lese, delta i de lesesirklene man sier man skal delta i. Problemet er sånn ca det som Silje skrev så fint: 

"Det er rart dette her, når det går så lang tid mellom et blogginnlegg og et annet, så blir terskelen for å komme i gang igjen så uendelig høy, ja, nesten uoverkommelig. Det er forferdelig dumt, for er det noe jeg virkelig liker her i verden så er det å skrive, men jeg merker at terskelen nå er blitt så høy - og med det også kravene jeg setter til mine egne innlegg - at jeg blir helt lammet."

Jepp. Sånn er det. Og løsningen er? Senke kravene og blogge oftere. Finne igjen den gode bloggeflyten og så heller øke kravene når det er blitt en vane å blogge regelmessig. Dum som jeg er går jeg hardt ut og sier at jeg i siste del av 2016 skal blogge hver eneste dag jeg ellers ville fått tid til å spille mobilspill og se serier (som jeg vil tro blir ca. hver dag, minus 8. desember). Men det betyr at kravene for hva et blogginnlegg skal inneholde blir senket betydelig. Og det gjør ingenting. Poenget er å komme inn igjen i det som pleide å være tidenes gøyeste hobby. Jeg følger derfor Lises råd til Silje:

"Skriv kort, skrive bare det du vil, skriv Siljete (eller Labbete i mitt tilfelle) og rett fra deg sjæl (eller meg sjøl på godt bergensk)."

Det går ikke alltid å vente til januar med å begynne på nyttårsforsettene, noen ganger må man begynne når man blir inspirert. Takker Silje, jeg gjør et nytt forsøk på å være en bokblogger. Jeg lover for øvrig å faktisk skrive noe om bøker etter hvert, ikke bare om blogging. Stay tuned..

(Er det forresten noen som kan tipse meg om gode bokblogger som har dukket opp de siste årene? De gode gamle har jeg fremdeles kontroll på - dog har jeg en del lesing å ta igjen)

The Many

Forfatter: Wyl Menmuir

Nasjonalitet: Engelsk

Forlag: Salt

Utgivelsesår: 2016

Sidetall: 160

Ethan looks up and sees Timothy is still watching him, his gaze steadier than the rest of his body, which still jars and jolts with each wave that comes up against the boat. Waiting for more. There's challenge in Timothy's eyes for him to finish the story, and though he raises a hand to indicate to the other man he is done for now, Timothy stands his ground. 

The Many er den første bookerprisnominerte boken jeg har lest i år. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor juryen har valgt å inkludere denne korte romanen i den prestisjefylte listen. Den er kort, men den rommer mye. Boken man begynner å lese er ikke den samme som man legger fra seg etter å ha bladd om siste side. Gjennom hele historien leter leseren etter svar på et mysterium og når svaret kommer har boken endret karakter, uten at det forminsker verdien av leseropplevelsen frem til det punktet.

Timothy prøver å skape et hjem for seg og sin kone i en liten engelsk landsby ved kysten. Han har kjøpt et gammelt hus som har stått tomt i over ti år. For å kunne bo i huset må det totalrenoveres. Men endringene han utfører blir ikke godt mottatt. Lokalbefolkningen har et intenst forhold til og minne om mannen som bodde der ti år tidligere og de prøver ikke å skjule sin misnøye med inntrengeren som river vekk alt som står igjen etter ham. Denne voldsomme reaksjonen på hans tilstedeværelse påvirker Timothy og han blir etter hvert lidenskapelig opptatt av å lære mest mulig om mannen bodde  i huset hans, mannen som druknet for ti år siden. Hvem var han? Hvorfor klarer ikke landsbybeboerne å gi slipp på ham?

Wyl Menmuir har skrevet en utrolig stemningsfull bok. Både skildringen av karakterene, kystlandskapet og sjøen bidrar til å skape denne stemningen, samt tilbakeblikkene til Timothy og Ethan. Ethan representerer landsbyens beboere og er en av dem som har sterkest forhold til Perran, men er samtidig den av lokalbefolkningen som kommer mest innpå Timothy og som finner i ham en slags følgesvenn. De forstår hverandre. Betydningen av det kommer ikke frem før på slutten av boken, men forholdet mellom dem er interessant gjennom hele boken. Jeg har fått med meg at det er mange som mener boken er svakt konstruert og at mangelen på handling og fraværet av svar før på slutten gjør den kjedelig og uinteressant. For meg fungerte det meste. Stemningen og alt som var usagt gjorde boken ekstremt fengslende, men jeg ble aldri drevet fremover i boken av en trang til å få alle svarene, selve reisen mot svarene var interessant i seg selv.

Mange ser paralleller mellom The Many og Brexit. De ser boken som en fortelling om misnøyen med utenforstående, med ønsket om å få være i fred og bevare egne minner og egen kultur. Selv ble jeg mer opphengt i Timothy's søken etter svar, etter Perran, mannen han aldri kjente men som påvirker livet hans voldsomt. På slutten av boken ble denne tematikken svært fremhevet og jeg tolker historien i lys av dette. The Many er en bok som stiller krav til leseren, man må lese mellom linjene. Hver leser vil nok ha sin egen helt særegne tolkning og jeg tror man kan få mye ut av å lese boken flere ganger. Jeg håper på å kunne diskutere den med andre som har lest boken, for jeg vil gjerne vite hvordan andre tolker den. Men jeg lar være å skrive min tolkning i omtalen i fare for å gi vekk slutten av boken.

Med tanke på reaksjonen andre har hatt på boken tviler jeg på at den er sterk nok til å komme videre til shortlist. Rent personlig synes jeg dette var en nydelig start på årets bookersesong og jeg så ikke svakhetene andre peker på.

Labbens longlist 2016

For tredje år på rad gjetter jeg hvilke bøker vi vil få se på Bookerprisens longlist. I fjor var målet mitt å slå antall rette fra i forfjor - noe jeg klarte med god margin. I år er målet mer beskjedent, jeg håper på å klare å plukke ut i hvert fall en av bøkene fra årets longlist. Min liste for 2016 består av følgende bøker:

England
Anna Hope - The Ballroom
Sarah Moss - The Tidal Zone
Graham Swift - Mothering Sunday

Wales
Tom Bullough - Addlands: A Novel

Irland
Mike McCormack - Solar Bones
Eimear McBride - The Lesser Bohemians

USA
Yaa Gyasi - Homegoing
Louise Erdrich - LaRose
Olga Grushin - Forty Rooms

Canada
Madeleine Thien - Do Not Say We Have Nothing

Jamaica
Kei Miller - Augustown

Nigeria
Elnathan John - Born on a Tuesday
Odafe Atogun - Taduno's Song

Jeg mangler en del nasjonaliteter. Ingen fra Australia eller New Zealand, ikke en eneste sør-afrikaner, ei heller en skotte (med mindre Sarah Moss teller, hun er født i Glasgow men oppvokst i Manchester). Til og med ingen indere. Neppe et sjakktrekk, men vi får se hvor mange nasjonaliteter som kommer med når de presenterer de nominerte på onsdag. Dette er like spennende hvert år.

De eneste bøkene jeg har lest så langt i år som kan bli nominert er The Gustav Sonata av Rose Tremain og Lily and the Octopus av Steven Rowley. Selv om jeg ikke har tatt de med på listen min vil jeg gjerne se en av dem eller begge på longlist.

White Hunger

Forfatter: Aki Ollikainen
Forlag: Peirene Press
Utgivelsesår: 2015
Originalspråk: Finsk
Sidetall: 136
ISBN: Kindleversjon

Fra 1866 til 1868 opplevde Finland og Sverige en periode med ekstrem hungersnød. På grunn av ugunstig klima klarte ikke den finske befolkningen å produsere nok mat i 1866, og i 1867 ble situasjonen forverret av at de hadde den kaldeste sommeren på en mannsalder. Befolkningen på landsbygden dro fra hjemmene sine og ble vandrende tiggere. De finske styresmaktene klarte verken å forhindre krisen eller å bistå de rammede i særlig stort grad. Hele 15 prosent av den finske befolkningen døde i løpet av denne perioden, enten på grunn av hungersnød eller sykdommene som kom som et resultat av hungersnød og kulde.

"Hunger is the kitten Willow-Lauri put in a sack, which scratches away with its small claws, causing searing pain; then more scratching, then more, until the kitten is exhausted and falls to the bottom of the sack, weighing heavily there, before gathering its strength and starting a fresh struggle. You want to lift the animal out, but it scratches so hard you dare not reach inside. You have no option but to carry the bundle to the lake and throw it into the hole in the ice."

Aki Ollikainen er nominert til Den internasjonale bookerprisen med boken White Hunger. I boken, som kun er i overkant av 100 sider lang, gir han et rått og brutalt innblikk i hvordan det var å leve og å dø i Finland i 1867.

Vi møter Marja og hennes familie. Mannen er den første som dør. Marja reagerer både meg sorg og med sinne. Han skulle jo forsørge familien, hva skal de gjøre nå? Hun tar med seg sønnen og datteren i håp om å kunne søke tilflukt hos kjente. Problemet er at ingen har nok mat. Hvordan skal man kunne hjelpe andre når man ikke en gang har nok til egen familie? Familien blir, som så mange andre, tiggere - avhengig av andres godvilje for å overleve. Får de ikke nok mat dør de. For mye mat på en gang kan også være farlig, uansett hvor sulten de måtte være. Ikke alle menneskene de møter har gode hensikter selv om de skulle tilby mat og husrom. Ollikainen skildrer en verden hvor det kun handler om overlevelse, hvor man omtrent går på autopilot og ikke kan gjøre noe annet enn å prøve å holde seg på bena til det ikke går lenger. Til man faller om og ikke kommer seg opp igjen.

"Here lies Dr Johan Berg. Lumps of frozen soil thud against the lid of the coffin. On the horizon, a pale-red streak wages a hopeless war against the weight of the sky, in defense of the dead man's soul. Finally, it is sapped of strength, and heavy clouds shroud the last rays of the sun. The shadows on the mourners' faces grow darker."

En av styrkene til boken er at hendelsene blir fortalt fra ulike synsvinkler. Felles for de fattige, døende er at deres fortelling er veldig beskrivende. De snakker ikke til leseren, vi bare ser ting gjennom deres øyne. Det er ingen forsøk på å få sympati eller dele ut skyld. De lever, de drømmer, de dør. Vi følger dem på veien, uten filter.

Vi får også servert historien gjennom øynene til de rike og mektige. Deres kapitler er kortere, men de gir oss mer bakgrunn for hvorfor dette skjer og hvordan det påvirker de som har mest og de som i teorien skal forsøke å gjøre noe med hungersnøden. Det virker som en håpløs situasjon som senatoren ikke kan gjøre noe med. Men hans forsøk på å hjelpe gjør ingenting annet enn å forverre situasjonen og han handler altfor sent. Hans liv er så fjernt fra dem han skal hjelpe og han evner ikke å sette seg inn i deres situasjon. Det er hans jobb å tenke helhetlig - å tenke på befolkningens beste - men hvordan skal man bestemme hva som er best for befolkningen hvis man ikke orker å tenke på individuelle skjebner?

"Matias laughs at the story as if it were a funny anecdote. Teo, too, has to chuckle at the memory of the situation. All the same, he wonders how they can be touched by the surrounding misery, if they are merely amused by it. If they truly felt what was going on, would they still be able to laugh?"

Legen Teo er den som bidrar med refleksjon, den som ser både de rike og de fattige. Den som nekter å være med på å gjøre krisen til noe nobelt som befolkningen må gå gjennom for å vise sin tro og sin styrke. Han ønsker ikke å glorifisere noe som menn av hans stand ikke egentlig er en del av. Han lever i en verden, men han ser hva som foregår i den andre.

"If this suffering is meant to be a test, who is it aimed at? Whose faith will be sanctified through the suffering of these people? Who is Job? The beggars? No, God protected Job; only all those close to him suffered. Do you equate you Job with these people, Matias? These people who starve as we versify: make your bread so it's half bark, our neighbour's grain was killed by frost. Have you ever tasted bread with bark? I haven't. We are not of the people, Matias, and we shall never cross the boundary between them and us. Only Johan crossed it: he went among the people and died of their diseases."

White Hunger er en kort roman, men den rommer mye. Den er nydelig skrevet, selv om den beskriver en verden som er langt fra nydelig. Om den er god nok for kortlisten aner jeg ikke da jeg ikke vet nivået på resten av de nominerte, men den kan uansett anbefales på det sterkeste.

Januaroppsummering

GHOST OF JANUARIES PAST

Planen har lenge vært å begynne å skrive månedsoppsummeringer igjen. For å finne inspirasjon har jeg kikket på tidligere månedsstatistikker og funnet ut at det er fem år siden jeg begynte å publisere slike innlegg her på bloggen. I januar 2011 leste jeg ti bøker og fire noveller. Leseiveren var det med andre ord ingenting i veien med. Jeg leste bøker fra åtte land, i minst fire forskjellige sjangre, med sideantall som varierte fra fire til 637 sider. Men med unntak av forfatteren av en firesiders novelle var alle forfatterne menn. Det kan visst bli for mye variasjon også, et sted må man sette grensen. Jeg satt den tydeligvis ved kvinnelige forfattere.

I tillegg til land, sjangre, kjønn og sideantall så jeg også på hvilke tema jeg var innom hver måned, samt hvilke terningkast bøkene hadde fått hver måned - dette var i tiden før alle diskusjonene rundt bokblogging (ikke at jeg noensinne har gitt meg med stjerner og terningkast, det er min "guilty blogging pleasure"). Land-statistikken ble etterhvert til en monolog om hvorfor hvert land jeg valgte å lese bøker fra kunne regnes som eksotisk (utenom Norge), og kjønnsstatistikken forble i hovedsak en eneste stor unnskyldning for at jeg ikke leste flere kvinnelige forfattere. Dessuten la jeg til en ekstra overskrift: hva jeg ikke har lest, siden jeg ikke allerede hadde nok panikk over alt jeg ikke rakk gjennom. Den ble senere gjort om til "hva jeg vil lese neste måned", muligens i et forsøk på å forminske panikken. For å gjøre månedsstatistikken litt hyggeligere begynte jeg å innføre hundebilder hver måned fra juni 2012 - da var Echo allerede over et år gammel og Max var noen uker unna å bli en del av familien, så det var strengt tatt på tide.

"Bokkjøp denne måneden" kom også med på et eller annet tidspunkt, noe jeg tror jeg skal fortrenge og ikke innføre på nytt da det er en skremmende statistikk. Den ville sikkert blitt enda mer skremmende hvis jeg hadde gått over listene og sett hvor mange av bokkjøpene som har blitt lest.

JANUARY PRESENT

Nå var egentlig poenget med dette innlegget å lage en eller annen form for månedsoppsummering, løst basert på mine gamle månedsstatistikker. Jeg tror jeg tar inspirasjon fra sommeren 2012 og begynner med et hundebilde. Det er tross alt han her som hele tiden prøver å stjele oppmerksomheten min vekk fra bøkene - ofte med stor suksess!

Så da blir spørsmålet: hva har jeg rukket å lese i januar 2016 når jeg ikke har vært opptatt med å leke med ball eller gå på tur i regn/snø/hagl/slaps/ eller på en og annen fin opplett dag? 

Jeg har lest følgende fem bøker:

1) J.K. Rowling - Harry Potter and the Philosopher's Stone

2) Mark Adams - Turn Right at Machu Picchu

3) Karl Pilkington - An Idiot Abroad

4) Owen Beattie/John Geiger - Frozen in Time

5) Vladimir Nabokov - Pnin

Akkurat nå har jeg egentlig mest lyst til å skrive om boken jeg nettopp fullførte - The Letter for the King - for: yay, fantastisk barnebok! Men januar hadde en egen yay-bok, nemlig Frozen in Time. Samt HP, men det var et forventet yay, og teller naturlig nok ikke like mye. Bøker om ekspedisjoner til ukjente territorium er en av mine favorittsjangre og når hele ekspedisjonen forsvinner (utenom de tre som dør først og blir begravet på en ordentlig måte) og det tar nesten 150 år før man finner ut hva som faktisk skjedde med dem, så har man en murder/mystery fortelling fra virkeligheten som fenger. Legg til oppgraving av lik fra 1846 som er så godt bevart at du knapt kan se at han er død, så har du min nye favorittbok. Samt mitt bidrag i februars biolesesirkel under kategorien sport. Det gikk jo en slags sport i å finne nordvest-passasjen raskest, samt kan det kalles ekstremseiling på høyt nivå.

Adams var for øvrig også en hit. Han gikk i fotsporene til Hiram Bingham som oppdaget Machu Picchu, samt en del andre ting på veien, og Adams sitt eventyr var ikke mindre interessant. Oppdagere er alltid fascinerende, enten de suller rundt i jungelen eller seiler i isødet. Januar har virkelig vært non-fiction måneden. Stakkars Pnin var en artig skrue, men dessverre ikke spesielt engasjerende. HP var minst like engasjerende som alltid og jeg er ganske lei meg for at jeg ikke har mistet leselysten igjen enda, da jeg har lovet meg selv å ikke lest CoS før jeg har mistet all trang til å ta i en bok. 

For å få inn pittelitt statistikk kan jeg nevne at antall nasjonaliteter på forfatterne jeg har lest var hele fire, med litt godvilje. Russland/USA, Canada, England, USA igjen og England igjen. I feil rekkefølge. Jeg får spare det eksotiske til den internasjonale Bookerprisen. 20 prosent kvinne(r) og 60 prosent non-fiction. Jeg har en følelse av at 2016 blir det store non-fiction og barnebok-året. Får se om Bookerprisene blir det som sikrer at jeg får lest noen romaner i år. 

Det var januar. Nå fortsetter jeg med februar. Og litt ball-lek. Han går aldri lei. 

An Idiot Abroad: The Travel Diaries of Karl Pilkington

Forfatter: Karl Pilkington
Forlag: Canongate
Utgivelsesår: 2010
Min utgave: 2011
Språk: Engelsk
Sidetall: 223
ISBN: 9781847679277

Om Petra, Jordan

"As impressive as the entrance was, it was still a cave. Yes, it has good "kerb appeal, but once I stuck my head inside there really was nothing to it. If you add that to the fact that it was out of the way and you had to climb over 800 steps to get to it, it's fair to say that if it was on Location, location, location it wouldn't be on my shortlist". 

Ricky Gervais og Stephen Merchant sender Karl Pilkington til Egypt, Brasil, India, Mexico, Kina, Jordan og Peru for å oppleve noen av verdens underverker. Hvorfor akkurat Karl? Fordi han i følge Gervais er "...a moron. A completely round, empty-headed, part chimp manc". Poenget er å sende en person som ikke kan noe om historie, som ikke er glad i å reise, som ikke er interessert i å få innsikt i andre kulturer. En som vil ha et annerledes syn på underverkene han skal se. Og aller helst, for Gervais, en som kommer til å hate hele opplevelsen. For det vil være underholdende for alle som skal se tv-serien (og for de som leser boken).

"It took ages to get to where we're going. The first flight went from Heathrow to Madrid. It was full of Spanish people - angry Spanish people due to it being delayed. The Spanish are already quite animated as it is, but even more so when they are annoyed. A man sat next to me was flapping his arms about so much the pilot could have turned the engines off and we'd have stayed in the air."

"This is where Diana had her photo taken when she was having problems with Charlie. Everyone said this is why she looked so miserable, but to be honest I think it was nothing to do with him. I just think she was sick of being in India. It does have that effect on you. If you're having a low moment in your life, India isn't a great place to come to try and get over it. I'd have suggested Center Parcs to her over this place."

Karl syter og klager en god del, det må sies. Han får reise til eksotiske land for å se fantastiske konstruksjoner, og det er sjelden han er spesielt fornøyd med valg av reisemål. Hans reiseerfaring fra før består hovedsakelig av sydenturer. Men i hans forsvar er Gervais og Merchant litt for glad i å se ham lide, og booker grusomme hotellrom/hostelrom til ham, og utsetter ham bevisst for situasjoner de vet han vil mislike. Jeg hadde nok klaget en del selv hvis de to hadde vært mine reiseplanleggere. Og som Karl påpeker, de to ville aldri taklet det han må takle på reisene.

"When I was getting ready for my trip to India today, Luke the producer gave me a pack of 28 adult nappies. Not the usual going-away gift, is it?"..."Everyone I talk to about India has mentioned 'Delhi belly'. It's assumed that if you visit India you will get ill. I think it's the only place in the world that has this reputation. It must be a great place to open a restaurant. There's no comeback if a customer gets the shits from eating your food, except, well, 'Welcome to India'. It's as if it's on the menu: starter, main course, pudding, coffee and then the shits."

Det kule med Karl og denne boken - som er hans reisedagbok - er at han er veldig direkte, han sier det første han tenker på og gir sin umiddelbare reaksjon på det han opplever, og det gir et ganske annerledes innblikk i de landene han besøker enn det man vil få fra mer tradisjonelle reiseskildringer. Også er det jo ganske morsomt. Karl bli kalt en idiot fordi han mangler en del basic allmennkunnskap, og fordi han ikke alltid er like glad i nye opplevelser. Men til tross for litt syting blir han med på alt, og han takler det meste overraskende bra. Han blir med på nudiststrand og en strand for homofile menn. Han drar på en religiøs festival med over 20 millioner deltakere i India, til tross for at han ikke liker folkemengder. Han prøver seg på Kung Fu og på bryting. Han danser på en festival, samt på Nilen-cruise. Han blir overfalt og kidnappet i Israel, ikke på ordentlig, men det vet ikke han.

Han skriver om alt dette og mer, men det temaet som går igjen i hvert kapittel, hvert sted han reiser til, er hans syn på toalettfasilitetene. Han blir forferdet når han oppdager at toalettet bare er et hull i bakken man må sitte på huk over. Når Gervais og Merchant spør han hvorfor han var så opphengt i å skrive om dobesøk svarte han:

"Going to the loo is one of my favourite pastimes. It's 'me time', or at least normally it's 'me time' but in China it wasn't as it's an open-door policy, actually not even open-door 'cos there isn't a floor. It's just a room with a few toilets in it with everyone crouching. It's odd how it's something we all do in the world, but we look at it in different ways. In Britain we try to make it a pleasant thing by having comfy toilet-seat covers or toilet-roll covers. In China it's a group activity and they have no seats or toilet rolls to cover."

Karl Pilkinton er kanskje ikke den smarteste mannen i verden, men jeg fikk mer og mer respekt for ham etter hvert som jeg leste denne boken. Gervais og Merchant, not so much. De hadde i det minste rett i en ting, det er særdeles underholdende å lese om Karls reiseeventyr, men det er stort sett gøyest når han reagerer på det han er sendt for å se, og på de folkene han møter på veien, ikke når han syter og klager over å bli plassert på det ene dritthotellet etter det andre. Det slutter å være morsomt etter første gang det skjer, så jeg tror Gervais og Merchant skyter seg selv litt i foten med den gjentagende spøken.

Dette er Gervais og Merchant:

Ricky: I think we've got to expose him to some of the most mind-blowing degradation that we can. And that'll be funny. Nothing if funnier than Karl in a corner being poked by a stick. I am that stick and now I have the might of Sky behind me. This is one of the funniest, most expensive practical jokes I've ever done. And it's gonna be great.
Stephen: I'm hoping as well that he'll be poked by some real sticks.
Ricky: I know. What country do they poke you with sticks?
Stephen: There's gotta be a country where they poke you with sticks...
Ricky: There's bound to be. There's bound to be one of those weird little countries where, if you see a man with a round head, you're allowed to poke him with a stick. One of those unrepealed laws. Just find me that country!

Dette er Karl:

"I'm quite lucky really. It's only just hit me that not many people get to go and see the things I'm seeing and get paid for the privilege. I looked at a world map in a bookshop the other day to see where I've already been. It wasn't that long ago that I was telling Ricky that he was daft for having a world map in his house. I remember saying, 'Why do you need that? It's not the sort of map you'd ever need in your glove compartment in the car, is it?'"

Og jeg er ganske misunnelig..

2016 - på tide å innføre lesemål igjen

2015
Det har vært mye å juble for samt mye å gråte over i 2015. Jubelen kommer i hovedsak av at jeg har fått meg fast jobb (hurra!) innenfor akkurat det jeg ønsker å arbeide med. Leseåret 2015 har derimot ikke vært mye å juble over. Året har vært litt turbulent og jeg har ikke hatt så mye overskudd til lesing. Det har ført til 29 bøker lest - et deprimerende lavt antall. Jeg har begynt på en haug med bøker jeg ikke har fullført, til tross for at jeg tror jeg kunne likt de fleste av dem. Men det har da blitt noen gode leseropplevelser likevel. Nå er det uansett tid for å legge 2015 bak meg og begynne det jeg satser på blir mitt beste leseår siden 2011, da jeg leste 97 bøker og 8 noveller (lesemål skal jo være en smule urealistiske, skal de ikke?).

(tvangslesekafe 2015)

2016
Jeg fant ut at jeg måtte legge en strategi for å øke leselysten i 2016, og den var som følger:

1. Begynn med lettleste fengende bøker. 
2. Spar tykkere og tyngre bøker til lesehumøret er på topp
3. Alltid hold på med en skjønnlitterær bok og en non-fiction slik at jeg har noe å lese uansett humør.
4. Når konsentrasjonsevnen er på bånn, les Harry Potter. 
5. Les litt hver dag, om så bare ti sider. 

Så langt har strategien min ført til 3,5 bøker lest på 11 dager. Mer enn jeg leste på et par måneder i 2015. Jeg tror med andre ord at strategien virker. Innenfor den rammen har jeg lyst til å gi meg selv noen lesemål for året. 

1. Lese hele HP-serien

Burde ikke bli noe problem, siden dette skal være medisinen mot manglende leselyst. 

2. Lese tre bøker av Charles Dickens

Skal jeg noensinne bli ferdig med hele hans forfatterskap må jeg stå på. Når leselysten er på topp, da blir det Dickens. 

3. Lese minst 50 bøker

For noen år siden hadde dette virket som et latterlig lavt antall. Nå er det en utfordring. 

4. Fortsette å bli med på tvangslesekafe 

Kudos til Ingalill for denne ideen. Tvangslesekafe er like koselig hver gang. Selv om bergensgjengen kanskje ikke er de flinkeste til tvangslesebiten av tvangslesekafe.. 

5. Lese flest mulig av de nominerte til Bookerprisen og til den internasjonale Bookerprisen

I år vil den internasjonale Bookerprisen fungere som den vanlige. I stedet for at en forfatter får prisen for et helt forfatterskap vil en forfatter og en oversetter vinne prisen for EN bok. Det blir en longlist på 12-13 bøker, deretter en shortlist. Galskapen skal dermed foregå to ganger i året, og starter med den internasjonale longlist som publiseres i mars. Sannsynligheten for at jeg engasjerer meg i den norske bokbloggerprisen blir nok dermed enda noen hakk lavere, men nå skal jeg i det minste lese nominerte bøker fra mer enn bare engelskspråklige land. 

6. Blogge mer

Jeg har lyst til å skrive om flere av bøkene jeg leser enn det jeg har gjort de siste årene. 

Jeg tror jeg lar det være med det. Sånn ellers følger jeg prinsippet om lystlesing.