29.07.2012

Fremtidige favoritter (to say nothing of the dog)

Fremtidige favoritter er en ukentlig spalte laget av Bokelskerinnen hvor hun skriver om bøker hun er spent på og gleder seg til å lese. Alle kan hive seg på så lenge de kaller innlegget for "Fremtidige favoritter" og legger igjen en link til innlegget under Bokelskerinnen sitt hovedinnlegg. Dette er første gangen jeg blir med og begynner med to bøker som begge lover en god latter og sære karakterer:

Patricia C. Wrede - Dealing with Dragons

Dealing with Dragons er den første boken i en serie på fire, skrevet av Patricia C. Wrede. Den handler om en prinsesse som nekter å oppføre seg som hun skal. Hun lærer seg å fekte, hun lærer magi, latin og å lage mat. Foreldrene setter en stopper for alle leksjonene når de oppdager hva datteren driver med. I et forsøk på å gjøre henne til en "skikkelig" prinsesse forsøker de å gifte henne bort til en pen men uinteressant prins. Det skal prinsessen ha seg frabedt, så hun stikker av. I stedet for å bli en kone som syr, danser og neier blir hun prinsessen til en drage og får sortere skatter, lage mat og organisere et bibliotek. I tillegg må hun takle alle mennene som kommer for å redde henne fra dragen.

Jeg har så vidt begynt å lese boken og den er både sjarmerende og vittig. En herlig bok for både små og store.

Sir Henry Howarth Bashford - Augustus Carp, Esq., By Himself: Being the Autobiography of a Really Good Man

"It is customary, I have noticed, in publishing an autobiography to preface it with some sort of apology. But there are times, and surely the present is one of them, when to do so is manifestly unnecessary. In an age when every standard of decent conduct has either been torn down or is threatened with destruction; when every newspaper is daily reporting scenes of violence, divorce, and arson; when wuite young girls smoke cigarettes and even, I am assured, sometimes cigars; when mature women, the mothers of unhappy children, enter the sea in one-piece bathing constumes; and when married men, the heads of households, prefer the flicker of the cinematograph to the Athanasian Creed - then it is obviously a task, no to be justifiably avoided, to place some higher example before the world."


Lovende start, eller hva? Defintivt en fremtidig favoritt som sikkert ikke bør leses på offentlige plasser i fare for fnising og latteranfall.


Så over til valpespamming:











22.07.2012

Valp

Echo har blitt "storebror". Møt Cairn Terrier-valpen Max:



Jeg kommer nok til å spamme min egen blogg fremover med bilder av det nydelige lille nurket og av han og Echo sammen. Foreløpig har jeg ikke fått så mange fine bilder i og med at det har vært full fart i stort sett hele dag, men det kommer. Echo har oppført seg eksemplarisk (takk og pris). Max har ikke vært nervøs i det hele tatt og har akseptert sitt nye hjem uten problemer. Han er leken og brelete og helt herlig. Måtte bare dele min hundelykke.

20.07.2012

Mitt liv i litteratur

Fant denne på en engelsk bokblogg og fikk lyst til å se hva jeg kunne få til selv. Man skal egentlig velge titler fra bøker man har lest i år, men jeg velger og vraker fra alt jeg har lest siden jeg begynte å blogge.

Describe Yourself: Mostly Harmless

How Do You Feel: I Am Half-Sick of Shadows

Describe Where You Currently Live: Gjennom et Kaldt Land

If You Could Go Anywhere, Where Would You Go: Sameland

Your Favourite Form of Transportation: The Time Machine

Your Best Friend is: Senor Vivo and the Coca Lord

You and Your Friends are: Naken i Hijab

What's the Weather Like: Snowdrops

Your Fear: The Weed That Strings the Hangman's Bag

What's the Best Advice You Have to Give: Never Let Me Go

Thought for the Day: So Long, and Thanks for all the Fish

How I Would Like to Die: The Plague

My Soul's Present Condition: Amok

Det var mitt liv, hvordan er ditt?

15.07.2012

The Plague

Forfatter: Albert Camus
Utgivelsesår: 1947
Min utgave: 2008
Forlag: Penguin Modern Classics
Språk: Engelsk
Sidetall: 238
ISBN: 9780141185132

"You must picture the consternation of our little town, hitherto so tranquil, and now, out of the blue, shaken to its core, like a quite healthy man who all of a sudden feels his temperature shoot up and the blood seething like wildfire in his veins."

Byen Oran settes i karantine etter at det blir påvist et utbrudd av pest. Legen Bernard Rieux får hovedansvaret med å behandle de syke og han gjør det han kan for dem selv om han er fullstendig klar over at det ikke finnes en mirakelkur. Fullstendig klar over den risikoen han utsetter seg selv for. Han har ingen ambisjoner om å få sin belønning i himmelen eller i form av berømmelse i denne verden. Han har heller ingen illusjoner om at han er en helt. Rieux har en jobb å gjøre og han fullfører sine plikter til tross for de enorme påkjenningene det medfører.

Tarrou nodded. 'Yes. But your victories will never be lasting; that's all.' Rieux's face darkened. 'Yes, I know that. But it's no reason for giving up the struggle.'

Journalisten Raymond Rambert har derimot ikke den samme arbeidsmoralen og tilknytningen til byen som Rieux har. Han er ikke en av byens innbyggere og føler seg dermed fanget på et fremmed sted uten mål og mening. Han hører ikke hjemme blant pestofrene. Rambert jobber derfor energisk for å komme seg ut av byen. Først ved lovlige midler, deretter ved ulovlige. Han vil hjem til sin kone.

Vi følger Rieux, Rambert og noen få andre karakterer gjennom fem forskjellige faser. Den første er forvirring. Hva skjer? Hvorfor skjer det? Vil det ha noen betydning for oss eller er det bare noen få sjeler som vil lide? Fase nummer to handler om irritasjon. Byen er isolert, dagliglivet er forstyrret og det er ubeleilig for innbyggerne.

"Many continued hoping that the epidemic would soon die out and they and their families be spared. Thus they felt under no obligation to make any change in their habits, as yet. Plague was an unwelcome visitant, bound to take its leave one day as unexpectedly as it had come."

Den tredje fasen er full av forståelse for situasjons alvor og av frykt. Befolkningen innser at de ikke har større sjanse enn andre å unnslippe døden og det fører til panikk og kaos. Dødstallene stiger og håpet begynner å svinne hen. I den fjerde fasen deles karakterene i to. Rambert finner en meningsfull tilværelse og velger å bli i byen selv etter at han får en sjanse til å forlate den. Presten Paneloux er i ferd med å miste sin overbevisning etter å ha sett en barn dø etter voldsomme lidelser. Noen finner sin indre styrke mens andre mister alt håp. For dem betyr livet ingenting lenger. Sivilisasjonen har gått under, kaoset og døden regjerer.

"By the force of things, this last remnant of decorum went by the board, and men and women were flung into the death-pits indisciminately. Happily this ultimate indignity synchronized with the plague's last ravages."

Den femte fasen preges av et uventet håp. Pesten er i tilbakegang. Byens gjenåpnes. Isolasjonen oppheves. Men selv ikke i slike lykkestunder er livet rettferdig. Rieux vitner en venns død etter å ha sett flere andre overvinne pesten. Han ble et av de siste ofrene.

Historien presenteres av en ukjent person som nøytralt beskriver det han observerer. Leseren forholder seg dermed til beskrivelser av hendelsesforløpet, men vi får ikke inngående kjennskap til karakterenes følelsesliv annet enn det som er åpenbart basert på deres handlinger. Den distanserte fortellerstemmen bidrar i stor grad til å gjøre romanen så skremmende som den er. Du blir fanget i byen sammen med disse menneskene, men du er likevel alene med dine egne tanker og følelser rundt det som skjer. Leseren føler seg dermed like isolert som befolkningen i byen.

På slutten av boken blir mannen bak fortellestemmen avslørt som Dr. Rieux. Han kan i utgangspunktet ikke sies å være en nøytral tredjeperson, men det er det han forsøker å være mens han gjengir hendelsene i Oran på 1940-tallet. Han ønsker å være så objektiv som mulig og beskriver seg selv som en historiker.

"He knew that the tale he had to tell could not be one of final victory. It could be only the record of what had to be done, and what assuredly would have to be done again in the never-ending fight against terror and its relentless onslaughts."

The Plague er en meget godt skrevet fortelling som det er vanskelig å riste av seg. Den fester seg enten du vil det eller ei.

13.07.2012

To Say Nothing of the Dog

Forfatter: Connie Willis
Utgivelsesår: 1998
Forlag: Bantam Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 493
ISBN: 9780553575385

"Ned Henry is badly in need of a rest. He's been shuttling between the 21st century and the 1940s searching for a Victorian atrocity called the bishop's bird stump. It's part of a project to restore the famed Coventry Cathedral, destroyed in a Nazi air raid over a hundred years earlier. But then Verity Kindle, a fellow time traveler, inadvertently brings back something from the past. Now Ned must jump back to the Victorian era to help Verity put things right - not only to save the project but to prevent altering history itself."
-------------------------------------------------

Connie Willis er en amerikansk forfatter som helt tydelig er minst like anglofil som meg. Tittelen på boken har hun lånt av Jerome K. Jerome som skrev boken "Three Men in a Boat - To Say Nothing of the Dog", og de tre mennene, George, Harris og Jerome (for ikke å snakke om hunden Montmorency) dukker faktisk opp i Willis sin bok. Hovedpersonen, Ned Henry, blir vilt begeistret da han selv befinner seg på Themsen på 1800-tallet og får et glimt av sine litterære helter. Selv om To Say Nothing of the Dog tematisk er noe helt annet enn Jerome K. Jerome sin klassiker har den vært en sterk inspirasjon.

Nå har jeg glemt det nøyaktige årstallet karakterene egentlig kommer fra, men jeg innbiller meg at det er rundt 2054. Historikere ved Oxford blir ofte ansatt som tidsreisere som forsøker å løse mysterier fra fortiden - som f.eks. hvor the bishop's bird stump har forsvunnet hen. Det skal i utgangspunktet ikke være mulig å ta noe med seg tilbake fra fortiden og det skal heller ikke være mulig å endre historien i nevneverdig grad. Alt som blir endret reparerer seg selv. Et elegant system. Dermed blir det kaos når Verity Kindle ved et uhell ender opp med å få med seg noe fra det 19. århundre. Spesielt siden dette "noe" ikke bare er en ting men en levende katt. Et dyr som har vært utdødd siden 2004.

Willis mestrer den britiske sjarmen og humoren til det fulle. Jeg var overbevist om at hun var født og oppvokst i Oxford og ble ganske overrasket da jeg leste at hun egentlig er fra Colorado. Ned Henry er en klumsete, sliten mann som ikke har blitt briefet godt nok om det århundret han blir sendt til. Det fører selvsagt til en rekke humoristiske situasjoner. Han møter for eksempel en annen utdødd art, nemlig svanen:

The white suddenly rose up, revealing a long, curving neck.
"Squaw-w-w!" it said, and exploded into a huge white flapping. I dropped the dish with a splash.
"It's a swan," I said unnecessarily. A swan. One of the ancient beauties of the Thames, floating serenely along the banks with their snowy feathers and their long graceful necks. "I've always wanted to see one," I said to Cyril.
He wasn't there.
"Squaww-w-w-k!" the swan said and unfolded its wings to an impressive width, obviously irritated at being awakened.
"Sorry," I said, backing away. "I thought you were a cat."
"Hiss-s-s-s!" it said, and started for me at a run.
Nothing in all those "O swan" poems had ever mentioned that they hissed. Or resented being mistaken for felines. Or bit.
I finally managed to escape by crashing through a thicket of some thorny variety, climbing halfway up a tree, and kicking at its beak with my foot until it waddled back to the river, muttering threats and imprecations.


Vi får også indirekte kjennskap til en av tidsreisernes oppdragsgivere, Lady Shrapnell, en særdeles sjefete dame som får selv de barskeste menn til å gjemme seg i et annet århundre. Eventuelt si opp som tidsreisende. Enkelte slipper ikke unna:

"Mr. Dunworthy? I'm T.J. Lewis. From Time Travel. You were looking for Mr. Chiswick?"
"Yes," Mr. Dunworthy said. "Where is he?"
"In Cambridge, sir," he said.
"In Cambridge? What the devil's he doing over there?"
"Ap-applying for a job, sir," he stammered. "H-he quit, sir."
"When?"
"Just now. He said he couldn't stand working for Lady Schrapnell another minute, sir."
"Well," Mr. Dunworthy said. He took his spectacles off and peered at them. "Well. All right, then. Mr. Lewis, is it?"
"T.J., sir."
"T.J., would you go tell the assistant head - what's his name? Ranniford - that I need to speak with him. It's urgent."
T.J. looked unhappy.
"Don't tell me he's quit as well?"
"No, sir. He's in 1655, looking at roof slates."
"Of course," Mr. Dunworthy said disgustedly. "Well, then, whoever else is in charge over there."
T.J. looked even unhappier. "Uh, that would be me, sir."
"You?" Mr. Dunworthy said in surprise. "But you're only an undergraduate. You can't tell me you're the only person over there."
"Yes, sir," T.J. said. "Lady Schrapnell came and took everyone else. She would have taken me, but the first two-thirds of Twentieth Century and all of Nineteenth are a ten for blacks and therefore off-limits."
"I'm surprised that stopped her," Mr. Dunworthy said.
"It didn't," he said. "She wanted to dress me up as a Moor and send me to 1395 to check on the construction of the steeple. It was her idea that they'd assume I was a prisoner brought back from the Crusades."
"The Crusades ended in 1272," Mr. Dunworthy said.
"I know, sir. I pointed that out, also the fact that the entire past is a ten for blacks." He grinned. "It's the first time my having black skin has been an actual advantage."
"Yes, well, we'll see about that," Mr. Dunworthy said.


T.J. og Mr. Dunworthy får vi glimt av innimellom og i tillegg møter vi Mr. Dunworthy sin assistent, Mr. Finch, som har tatt på seg rollen som Butler til en familie på 1800-tallet. Det store idolet, mannen han imiterer, er ingen andre enn Jeeves. Familien Mehring er tatt rett ut av en Jane Austen roman. Både mor og datter har et snev av Mrs. Bennett i seg. Baine er Butleren til Mehring-familien og blir i starten av boken anklaget for drapsforsøk på katten. Det er alltid Butleren vet dere. Terence St. Trewes er også en viktig karakter, en følgesvenn til Ned Henry og håpløst forelsket i Miss Mehring. Også må jeg ikke glemme bulldogen Cyril, nok en trofast følgesvenn.

Jeg digger tidsreising, britisk sjarm, Jerome K. Jerome og snodige karakterer. Denne boken har alt det og mer. Etter at jeg fullførte den har jeg ikke klart å finne en ny bok å lese på, jeg hopper fra det ene til det andre uten mål og mening. Ingenting virker like bra akkurat for øyeblikket. Science Fiction ala Connie Willis er absolutt å anbefale!