The Wind in the Willows

Forfatter: Kenneth Grahame
Utgivelsesår: 1908
Min utgave: 2008
Forlag: Vintage
Språk: Engelsk
Sidetall: 193
ISBN: 9780099511830

"The Mole had been working very hard all the morning, spring-cleaning his little home."..."It was small wonder, then, that he suddenly flung down his brush on the floor, said 'Bother!' and 'O blow!' and also 'Hang spring-cleaning!' and bolted out of the house without even waiting to put on his coat."

Mole kommer seg til overflaten og begir seg ut på tur i det fine været. Ved elven møter han Rat, en intelligent vannrotte, og de knytter vennskapelige bånd. Rat lærer Mole hvordan han skal te seg på elven, og hvor godt livet kan være ved elven i solen. Gjennom Rat stifter han også bekjentskap med urokråken Toad, som har en ny fascinasjon annenhver måned. Denne måneden er det biler som er gøy. Toad bor i Toad Hall og er en rik, men sta og egenrådig padde. Sammen opplever de mye. Mole glemmer sitt gamle hjem.

Det meste er nytt for Mole. Han er forsiktig, men nysgjerrig, og vil gjerne møte Badger, som bor i skogen. Men Rat advarer ham mot å besøke Badger, for han liker ikke alltid å få besøk. Det er best om Badger møter dem. Mole vil ikke ignorere Rat sine råd, så han holder seg unna skogen. En dag tar nysgjerrigheten likevel overhånd, og nok en gang begir Mole seg ut på eventyr. Desverre går han seg vill, og hadde nok ikke klart seg hvis ikke Rat hadde oppdaget at han var vekke og funnet ham i skogen. Sammen klarer de å snuble over Badger sitt hjem, og der møter de en vennlig og hjelpsom grevling. Nok et vennskap er skapt.

Jeg forelsket meg fullstendig i den første delen av historien. Den er idyllisk, akkurat passe barnslig, og karakterene er helt særegne og herlige. Badger krever respekt, men til gjengjeld gir han alt han kan. Water Rat er intelligent og kan bli irritert på sine venner, men angrer alltid, og gjør alt for å gjøre det godt igjen. Mole er trofast og forsiktig, men uhyre nysgjerrig og vil gjerne møte nye dyr og lære mest mulig. Toad er et umulig lite stabeist som har høye tanker om seg selv, men som samtidig har en viss sjarm. Språket er godt og tonen er lystig og optimistisk. Det er vanskelig å se for seg at idyllen skal sprekke...

... men sprekke gjør den. Toad kjøper biler, kræsjer biler, får trøbbel med politiet og bruker opp store deler av arven sin. Vennene er bekymret og ønsker å hjelpe til, men det er blitt vinter, og da er det ikke vanlig at dyr bruker mye krefter på noe som helst, spesielt ikke på å fikse enn håpløs padde. Våren kommer sakte men sikkert, og vennene tar affære. De flytter inn i Toad Hall, og stenger Toad inne på rommet sitt. Badger snakker med Toad, men lykkes ikke i å overtale ham til å opptre fornuftig. En dag klarer Toad å lure Rat til å hente en doktor, og i mellomtiden rømmer Toad ut vinduet. Han går til nærmeste by og der ser han en bil. Trangen til å kjøre den tar overhånd, og bilturen ender i katastrofe. Toad dømmes for tyveri og for å være frekk mot politiet. Straffen: 20 år i fengsel.

The motor-car went Poop-poop-poop,
As it raced along the road.
Who was it steered it into a pond?
Ingenious Mr Toad!

Stakkars Toad, helt alene i fengselet. Jeg skal ikke røpe hvordan det går etter dette, men jeg kan nevne at prøvelsene ikke er over for den ufornuftige padden. Men han har trofaste venner som fremdeles kan lære ham å bruke sunn fornuft, og som kan jekke ned egoet hans.

Selv om historien beveger seg fra barnetv-idyll til heseblesende togjakt, tyveri, fengsling, rømning, pistolskudd, krig og diverse annet man ikke forventer i en bok for barn, endrer ikke språket og tonen i boken seg. Den er fremdeles lystig og optimistisk, selv i de mest håpløse situasjoner. Det gjør at en bok som kunne blitt mørk og dyster holder seg fornøyelig gjennom hele historien. Uansett hvor ufordragelig Toad oppfører seg slutter man aldri å heie på ham. Som de beste barnebøkene finner man selvsagt moral i Grahame sin historie, og de handler om å sette pris på de vennene man har, og å være fornuftig og ydmyk, uten at det betyr at man aldri kan ha det gøy.

Det som overrasket mest var nok hvor voksne enkelte av situasjonene i boken var. Da Rat, Mole og Badger prøver å hjelpe Toad fikk jeg assosiasjoner til narkotikaavvenning. På slutten av boken må vennene komme seg forbi bevæpnede vakter for å ta tilbake Toad sitt hus. Og Toad selv, han lærer sakte og nesten ikke i det hele tatt, før helt på slutten. Han er ikke akkurat et godt forbilde for barn, selv om han er en av hovedkarakterene i boken, og god innerst inne. Han jekker seg nok til at leseren forstår at han har lært noe, men jeg tviler på at han ga slipp på alle sine negative karaktertrekk helt og holdent.

Både den første og andre delen var ypperlig lesestoff, og jeg tror nok både voksne og barn vil kose seg med boken. Spesielt voksne, faktisk. Den overrasket igjen og igjen, samtidig som den aldri helt ga slipp på idyllen fra begynnelsen av boken. Historien var god, karakterene var knallgode. Anbefales til alle som liker fornøyelige karakterer og eventyr.

Cold Comfort Farm

THERE HAVE ALWAYS BEEN STARKADDERS AT COLD COMFORT FARM

I tilfelle dere ikke klarer å lese skriften på bokomslaget vil jeg gjerne introdusere dere for beboerne på Cold Comfort Farm:

Flora Poste - The Higher Common Sense (en tittel hun sikkert syns passer henne selv, i tillegg til boken hun holder)

Aunt Ada Doom - Saw something nasty in the woodshed

Elfine - A free spirit

Seth - A prime specimen of manhood

Reuben - A sad sack

Judith Starkadder - Just leave her in her misery

Adam - Washes dishes with a twig

Amos Starkadder - "There'll be no butter in hell"

også må vi ikke glemme kuene:

Feckless

Graceless

Aimless

Pointless

og oksen:

Big Business

Akkurat som livet på Cold Comfort Farm?

Amos Starkadder gir beskjed: "If ye doan want to feel the crimson fires of hell a-lickin' at your feet, read this book". Dere er herved advart!

Amos er ikke akkurat den mest fornøyelige karakteren i boken, men det er ikke mangel på gode karakterer og gode øyeblikk.

Jeg tror sjelden jeg har godtet meg og vært mer fornøyd enn da Flora skaffer den herlige Reuben akkurat det han vil ha. Hun er virkelig et geni den jenten, klarer alt hun vil, uten problemer. Og det beste av alt: alle blir fornøyd, selv om de teknisk sett blir snytt. Amos lures til å tro at han kan gjøre store ting hvis han bare får preke til en større forsamling, Reuben sitter igjen med nøyaktig det han vil ha:

'You got th' old devil out of th' way for me.'

'Oh...that,' yawned Flora.'Ay...an' I doan't forget. Eh, th' farm'll be mine now, surelie.''So it will,' said Flora, amiably. 'Such fun for you'.

Hun er entusiatisk i sine gjøremål, dog kanskje ikke fullt så entusiastisk i ettertid. Når et mål er fullført er det ikke så interessant lenger. Det er fremdeles mye å gjøre på Cold Comfort Farm. Praktisk må man være!

Adam og oppvaskkosten er også fantastisk lesning:

"He glanced spitefully at Flora from under the brim of the hat as he crossed the kitchen, but said nothing to her. As he placed the twigs carefully on a shelf above the sink, he glanced round at her, but she went on sewing, and never said a word. So after rearranging the twigs once or twice, and coughing, he muttered:

'Ay, them'll last me till Michaelmas to cletter the dishes wi' - there's nothin' like a thorn twig for cletterin' dishes. Ay, a rope's as good as a halter to a willin' horse. Curses, like rookses, flies home to rest in bosomses and barnses.'It was clear that he had not forgotton Flora's advice about using a little mop to clean the dishes. As he shuffled away, she thought that she must remember to buy one for him the next time she went into Howling."

Jeg anbefaler på det sterkeste at dere gjør dere bekjent med familien Starkadder, Flora Poste og resten av menneskene på Cold Comfort Farm - før de forsvinner. Eller eventuelt før advarselen til Amos tar form. Dere vil få dere en god latter, og definitivt et par fornøyelige timer på sofaen eller hvor nå enn dere foretrekker å lese. Det er alt jeg har å si. For en mer detaljert oversikt over innholdet i boken, les hvilkensomhelst av de andre omtalene som har blitt skrevet i dag. Linkene finner dere hos lesesirkelsjefen.

Til slutt må jeg snike med en luddig oversikt jeg fant på wikipedia. Direkte kopiert. En ny advarsel først: SPOILER!!!

"The novel ends when Flora, with the aid of her handbook The Higher Common Sense, has solved each character's problem. These solutions are:

Meriam: Flora introduces her to the concept of contraception.

Seth: Flora introduces him to a Hollywood film director, Earl P. Neck, who hires him as a screen idol.

Amos: Flora persuades him to buy a Ford van and become a travelling preacher. He loses interest in running the farm and hands it over to Reuben.

Elfine: Flora teaches her some social graces and dress sense so that Richard Hawk-Monitor falls in love with her.

Urk: forgets his desire for Elfine and marries Meriam.

Mr Mybug: falls in love with and marries Rennet.

Judith: Flora hires a psychoanalyst, Dr Müdel, who, over lunch, transfers Judith's obsession from Seth to himself until he can set her interest on old churches instead.

Ada: Flora uses a copy of Vogue magazine to tempt her to join the 20th century, and spend some of her fortune on living the high life in Paris.

Adam: is given a job as cow-herd at Hautcouture Hall.

Graceless, Aimless, Feckless and Pointless: go with Adam to Hautcouture Hall

Big Business: Flora lets him out into the sunlight.

Flora: marries Charles."

The Lost City of Z

Forfatter: David Grann
Utgivelsesår: 2009
Forlag: Simon & Schuster UK
Språk: Engelsk
Sidetall: 450
Utgave: Kindle

David Grann blir kjent med historien om den britiske oppdageren Percy Fawcett, som forsvant i jungelen i Brasil i 1925. Han bestemmer seg, som så mange andre før ham, om å prøve å finne Fawcett og hans to medreisende. Konen blir mildt sagt oppgitt. Grann er ingen oppdager, han er forfatter, og ikke akkurat vant med farlige oppdrag. Dessuten er han ikke den første som forsøker å finne den legendariske oppdageren, og det er opp i mot 100 som har mistet livet i forsøket. Det Grann begir seg ut på er både farlig og nærmest umulig.

Grann deler boken opp i to ulike deler. I noen kapitler følger vi Fawcett sin historie, fra han ble utdannet til oppdager (slike utdannelser skulle vi hatt i dag)og gjennom alle hans ekspedisjoner frem til hans siste. I de resterende kapitlene følger vi Granns egen reise, fra han fikk ideen til prosjektet, gjennom hans søken etter informasjon og til han endelig når jungelen og går i fotsporene til Fawcett. Det er ingenting i veien med fortellerstilen til Grann: jeg ble fenget fra første side. Det er ikke mangel på spenning.

Fawcett var et unikt individ, både på godt og på vondt. Han var tøff, engasjert og kløktig. Det var dette som gjorde ham til en god oppdager. Men han manglet empati og evnet ikke å se verden fra et annet ståsted enn sitt eget. Han var en autoritær mann som ikke hadde tålmodighet med svakere mennesker og fikk derfor gang på gang problemer med eget mannskap på ekspedisjonene til jungelen i Sør-Amerika. De som ikke klarte å holde hans tempo ødelagte, de som ble syk ødelagte for ham. Han hadde jo så mye han ønsket å utrette. Han kunne derfor ikke tolerere sinker. Selv ble Fawcett sjelden syk, noe som fikk ham til å virke udødelig. Noe han selvsagt ikke var...

Noe av grunnen til at han lykkes med mange av de tidligere ekspedisjonene hans var at han klarte å skape kontakter og vennskap med indianerstammer. Han var ikke av den oppfatning at indianerne var underlegen den hvite mann, og han nektet å avfyre våpen mot dem. Han hadde stor respekt for deres skikker og vant på den måten respekt fra flere stammer, enkelte som i utgangspunktet var svært voldelige. Dette gjorde at han fikk bevege seg fritt på områder hvor andre fryktet for sitt liv, og dermed var det færre hindringer for fremtidige oppdagelser. Han kartla store områder i Amazonas-jungelen.

Etter hvert ble han stadig mer opptatt av ideen om at det hadde fantes store sivilisasjoner i jungelen. Han ble overbevist om at indianerne hadde klart å organisere seg i byer med tusener av innbyggere, selv om de fleste på den tiden mente at det var umulig å opprette strukturer og samfunn på en slik skala. Fawcett ble besatt av tanken på å finne en slik "tapt by". Mest sannsynlig ble han drept uten å ha gjort en slik oppdagelse. Men ingen har funnet ham, så det er umulig å vite om ikke han fant byen til slutt og bestemte seg for å bli værende der. Usannsynlig er det.

Grann får høre flere historier om andre mennesker som har forsøkt å finne Fawcett, og blir stadig mer bekymret for at han er som dem: besatt av tanken på å finne oppdageren og hans tapte by. Han gir seg likevel ikke, og komme seg gjennom hele opplevelsen med sinnet i behold. Om han hadde klart å gi seg på et tidligere stadium er usikkert. Besettelsen hadde nok et grep om ham, helt til det ble farlig og fornuften seiret. Før den tid gjør han spennende oppdagelser.

Den eneste grunnen til at Granns bok ikke får terningkast 6 er fordi den sluttet for brått. Vi fikk svar på noen av mysteriene, men ikke alle, og jeg forventet mer informasjon på slutten. Boken hadde ikke sluttet å være spennende selv om den sluttet. Den kunne gjerne vært 50 sider lenger enn den var. Historien til Fawcett er svært fascinerende, og Granns egne oppdagelser gjør mysteriet om hans forsvinning til utrolig spennende lesning. Denne var bedre enn de oppdiktede historiene til Conan Doyle og H. Rider Haggard. Den var interessant på mange nivåer: vi får en meget god innsikt i karakteren Facwett, vi lærer mye om geografiske og historiske utviklinger i tiden han levde, vi leser om spennende eventyr, om lidelser og feilslåtte ekspedisjoner. Og Grann komplementerer historien med både gamle og nye oppdagelser, tidligere ukjent for størsteparten av verden. En meget god bok!

Samleomtaler - 2

Det spørs om jeg rekker alle samleomtalene før 2012 sniker seg på plass, men jeg gjør et forsøk på å nå de fleste. Jeg satser på å skrive skikkelige omtaler av Death Comes to Pemberley og The Lost City of Z. Terry Pratchett får også et eget innlegg.



Louis de Bernières - Captain Correlli's Mandolin
Jeg siterer Line, selv om hun refererer til en annen bok skrevet av samme forfatter: "Det er ikke Louis de Bernières beste roman, men jeg er likevel fristet til å påstå at alt han tar i blir til gull." Vi befinner oss på en gresk øy, krigen herjer, og italienske soldater forstyrrer hverdagen til beboerne på øyen. Til tider briljerer forfatteren, spesielt i sine beskrivelser av Mussolini og av de italienske soldatenes håpløse kamp for en diktator de ikke liker mot et folk de ikke hater. Som i alle bøker av Louis de Bernières finner man brutalitet, kjærlighet og sære, men elskverdige karakterer. Dr. Iannis, "The Good Nazi", "L'Homosessuale" og en rekke andre karakterer gjør denne boken til herlig lesning. Forfatterens bruk av humor i sin samfunnskritikk gjør boken både viktig og underholdende. Nok en fantastisk roman av denne mannen, selv om den ikke når helt opp til mine favoritter. Jeg falt ikke helt for Pelagia og kjærlighetshistorien mellom henne, Mandras og Correlli. De to første var to av de mindre interessante karakterene i boken (selv om Mandras blir mer interessant på slutten). Likevel, anbefales! Alt av denne mannen kan anbefales!

Irène Némirovsky - All Our Worldly Goods
Boken starter med et bryllup arrangert av to viktige familier. Problemene starter i det brudgommen nekter å gifte seg med den utvalgte kvinnen og heller velger sin egen utvalgte. En kvinne som hører til på en annen del av rangstigen, en kvinne som ikke er god nok for ham. De gifter seg, tross familiens protester, og de lever lykkelig selv om deres liv sammen har fått en vanskelig start. Pierre og Agnes, som de heter, er desverre av den uheldige generasjonen som fikk oppleve to verdenskriger. Alle i landsbyen må flykte ved begge anledningene og Pierre må selv kjempe i den første verdenskrigen. Ved den andre er det hans sønn som må delta. De får aldri fred, de får aldri muligheten til å ta gode dager for gitt eller til å leve i visshet om at barna vil få det bedre enn dem. De må gjennom et helvete, og deretter et nytt helvete. Lykken de har funnet sammen må gjennom prøvelse etter prøvelse. Nèmirovsky skriver glitrende som alltid, og gir et skremmende innblikk i en tid jeg er glad jeg slapp å ta del i. Noe uvanlig lar hun likevel godhet og kjærlighet få små seire.

Jerome K. Jerome - Three Men in a Boat
"It is not that I object to the work, mind you; I like work: it fascinates me. I can sit and look at it for hours." Britisk humor på sitt beste. Tre eldre herremenn og en hund leier en båt og tar seg en tur på elven. Og det er genialt. Jeg vet ærlig talt ikke hva mer jeg kan si. Denne boken må leses, ikke leses om. Løp og kjøp! NÅ!

"I forget the other ingredients, but I know nothing was wasted; and I remember that, towards the end, Montmorency, who had evinced great interest in the proceedings throughout, strolled away with an earnest and thoughtful air, reappearing, a few minutes afterwards, with a dead water-rat in his mouth, which he evidently wished to present as his contribution to the dinner; whether in a sarcastic spirit, or with a genuine desire to assist, I cannot say."

Xiaolu Guo - A Concise Chinese-English Dictionary for Lovers
En kinesisk kvinne reiser til England for å lære seg engelsk. Hun skal være der i et år, for så å reise tilbake til Kina og begynne å arbeide for foreldrene. Engelsken i boken følger nivået til denne kvinnen, og i starten er det nesten vanskelig å forstå hva hun vil. Når vi nærmer oss slutten av boken skriver hun nærmest perfekt. Man lærer mye på et år. De største problemene handler mest om å forstå engelsk kultur og skikker. Boken overrasket meg. Jeg trodde historien skulle være skjønn og enkel, men den hadde mer dybde enn forventet, og den var nesten mer dyster enn skjønn. Jeg falt ikke hodestups slik som Julie, men boken var god.

Nikolai Gogol - Dead Souls
Jeg er først og fremst anglofil, men min kjærlighet for russerne ligger kun noen hakk bak kjærligheten for britene. Jeg har enda til gode å lese en russisk klassiker jeg ikke har likt. Det er nesten for dumt å skulle skrive en hurtigomtale, så jeg overlater omtaleskrivingen til en som gjør det bedre. Min eneste korte kommentar: Dette er uten tvil den russiske klassikeren jeg har ledd mest av. Gogol har en spenstig skrivestil.

Louis de Bernières - A Partisan's Daughter
Les Lines omtale. Den er strålende, og jeg er enig med henne. Kort prosess.

Hans-Wilhelm Steinfeld - Forvirringens Tid
Jeg er ikke vant til å lese sakprosa. Jeg leser fagbøker og jeg leser skjønnlitteratur. Jeg har hatt en antagelse som går ut på at sakprosa vil være tungt å lese, nesten på samme måte som fagbøker. Med store daglige doser pensum har jeg tidligere ikke orket å begi meg ut på noe annet enn oppdiktede fortellinger. Så dum er jeg. Sakprosa kan være både lettlest og spennende. Noen kan minne om skjønnlitteratur i oppbygging, selv om historien som fortelles er sann. I Forvirringens Tid er ikke skrevet som en historie, men den er full av personlige anekdoter fra forfatteren, som selv har møtt og hatt samtaler med flere storpolitiske russiske navn. Han gir i denne boken et personlig og annerledes innblikk i Russlands etterkrigshistorie, og han gir en fascinerende analyse av forskjellene mellom Putin og Medvedev. Han mener at Russlands fremtid bør inkludere Medvedev og ekskludere Putin - noe som virker usannsynlig gitt utviklingen de siste månedene (og var nok usannsynlig før den tid også). Anbefales til alle som er interessert i Russland og politisk utvikling.

Torgrim Titlestad - Harald Hårfagre
Nok en faktabok. Norgeshistorie er temaet denne gangen. Vi møter Harald Hårfagre, mannen som samlet Norge. Vi får innblikk i hans oppvekst, hans motiver for samlingen, hans motiver for krig og underkastelse. Han var nok uten tvil en mektig og interessant mann, men han virker også maktsyk og til tider sinnsyk (noe forfatteren ikke legger skjul på). Jeg kan særdeles lite om norgeshistorie og syns disse små bøkene om tidligere konger er geniale. Vi får ikke detaljerte beretninger om hans tanker og følelser, til det har man nok for få kilder, men man får likevel et godt innblikk i livet til denne mannen som levde for over 1000 år siden. Jeg gleder meg til neste bok i serien, som handler om Eirik Blodøks.

Faktabøkene har fått terningkast 4, uten at det sier mye om dem. Det er ikke enkelt å gi terningkast til bøker i en sjanger jeg ikke er vant til å lese. Guo fikk også terningkast 4, mens Louis de Bernières, Gogol og Nèmirovsky fikk terningkast 5. Jerome K. Jerome fortjener ingenting annet enn terningkast 6.

Rubinrød og Safirblå

Forfatter: Kerstin Gier
Utgivelsesår: 2010
Forlag: Gyldendal
Målform: Bokmål
Sidetall: 347
ISBN: 7071415004153 (leseeksemplar)

"Det er ikke enkelt å leve i en familie hvor det er så mange hemmeligheter. Det tenker i hvert fall 16-årige Gwendolyn – inntil hun en dag plutselig befinner seg i London i en annen tid. Da skjønner hun at det er hun selv som er familiens største hemmelighet. Det hun ikke innser, er at man burde unngå å forelske seg når man er fanget mellom to tidssoner. Det gjør den kompliserte kjærligheten enda mer komplisert!"

Forfatter: Kerstin Gier
Utgivelsesår: 2011
Forlag: Gyldendal
Målform: Bokmål
Sidetall: 375
ISBN: 9788205405684

"16-årige Gwendolyn begynner så smått å venne seg til å reise i tiden. Alt er derimot ikke like rosenrødt som hun hadde håpet, og morens råd om å "ikke stole på noen, ikke engang dine egne følelser" viser seg skuffende nok å stemme.

Den første forelskelsen er det heller ikke enkelt å hanskes med, spesielt når den utkårede drømmeprinsen er den uberegnelige, overlegne og kjempekjekke Gideon.

Og som om ikke det var nok: Den uhyggelige greven av Saint Germain har fattet sterk interesse for henne og bedt henne på ball i 1782. Dermed må hun lære seg å danse menuett av verdens mest utrivelige danselærer, viftebruk og dannet konversasjon av den innbilske kusinen Charlotte, og i tillegg huske hvem som var keiseren av Burundi.

Men Gwen er ikke den som gir seg uten kamp ..."


Jeg skjønner ikke helt hvorfor Gyldendal velger å fokusere på kjærlighetshistorien i sin beskrivelse av den første boken, men beskrivelsen av Safirblå var mer omfattende og dekkende for handlingen. Gwen har altså tidsreisegenet, og hun er den siste i en rekke på tolv mennesker. Hun er også den som skal avslutte kretsen og redde menneskeheten. Men hva det betyr er det få som vet, og ingen som vil avsløre. Og joda, hun forelsker seg. Typisk tenåringsforelskelse. De elsker hverandre etter mindre enn en uke, men vet ikke helt om de kan stole på hverandre. Ikke akkurat revolusjonerende. Slik er det dog ofte med ungdomsbøker.

Så til det positive, og det finnes masse positivt. Dette med tidsreiser er genialt. Jeg elsker beskrivelsene av tidligere tidsepoker og det er alltid like spennende å se hvordan det moderne kræsjer med det gamle. Jeg blir av og til irritert av hvor lite Gwendolyn vet om historie og politikk, men så husker jeg at hun er 16. Jeg visste en del mindre om historie og politikk da jeg var 16 enn jeg gjør nå. Også har vi det store plottet: den mystiske greven som mestrer telekinese og tankekontroll. De gode jobber for ham, men burde de egentlig gjøre det? Lucy og Paul, to familiemedlemmer med tidsreisegenet, nekter å hjelpe greven og har stjålet kronografen (et hjelpemiddel for alle tidsreisende). Er det disse to som redder dagen, eller har de ondskapsfulle planer? Jeg har en sterk formening om hvem som er de gode og hvem som er de onde, men jeg håper i grunn at jeg blir overrasket og tar feil. Uansett hva som skjer så er jeg villig med på reisen, jeg stortrives med å lese om forsøkene på å finne ut av det.

Gwen har ravnemagi, hun kan snakke med de døde. Både døde mennesker og demoner. Demonen Xemerius, som dukker opp på slutten av den første boken, er med på å gjøre den andre boken fornøyelig. Han er kanonartig og jeg er fullstendig sjarmert. Han er grunnen til at bok nummer to er hakket bedre enn den første. Definitivt en karakter jeg gleder meg til å følge videre. Selv om han er en demon. Selv om han er død.

De kjipeste med å begynne på denne serien nå er at jeg ikke får lese slutten. Bøkene er ikke avsluttende, det føles som om jeg har lest en bok, ikke to. Eller, to tredjedeler av en bok. Jeg får ingen avsluttende følelse etter å ha lest to avslutninger. Det hadde vært bedre om de tre bøkene ble utgitt som en. Historien fenger i stor grad, men den gir nok ikke et langvarig inntrykk. Språket er ikke poetisk eller vakkert og historien er ikke godt nok fortalt til at jeg kommer til å ha den i minne om et år når den siste boken publiseres. Dette er en her-og-nå serie, en serie som underholder stort mens man leser den, men som neppe havner på favorittlisten sammen med bøker man vil lese om og om igjen. Men jeg er her og nå, og jeg vil lese slutten. NÅ!

Vi fikk forresten en utfordring på slutten av Safirblå, en tallkode som fortalte hva som var gjemt i huset til Gwen. Jeg løste tallkoden, og fant til og med en feil. Hvis noen fra Gyldendal skulle snuble over bloggen min og lese dette, og hvis dere ikke har fått beskjed fra før av (det har dere nok), så skal det tredje tallet i den tredje siste koden være 7, ikke 6. Gøy med koder!

Kirkegårdsboken

Forfatter: Neil Gaiman
Utgivelsesår: 2010
Forlag: Schibsted
Målform: Bokmål
Sidetall: 287
ISBN: 9788251635080

En liten gutt tusler ut av sengen samme kveld som familien hans blir drept av en fremmed kalt Jack. Gutten kommer seg helt til kirkegården før Jack får ferten av ham, og innenfor murene er de døde klare til å hjelpe gutten å unnslippe den grusomme skjebnen til familien hans. De gravlagte på kirkegården tar seg av gutten, gir ham et navn (Nobody) og beskytter ham fra mannen som ønsker å drepe ham. Nobody, eller Bod, blir oppforstret i dette unormale miljøet, og lærer seg triksene til de døde. Han kan unngå å bli sett når han ønsker det, han kan bevege seg i andres drømmer og til og med kontrollere dem. Men han er ikke trygg for alltid. Utenfor murene lusker skumle menn med onde hensikter, og Bods drøm om å være normal, å gå på skolen og å få (levende) venner kan vise seg å være livsfarlig.

Boken er bygget opp rundt mysteriet om hvorfor denne mystiske mannen ønsker å drepe Bod. Men det som er virkelig interessant er livet på kirkegården. Hvordan Bod klarer å tilvenne seg livet blant de døde og hvordan de døde kan ta vare på gutten, de som ikke en gang kan forlate kirkegården. Heldigvis finnes det en som kan bevege seg hvor han vil, og får både i oppdrag å finne mat til gutten og å være hans lærer. Å lære historie fra døde mennesker, født for alt fra tiår til tusen år siden, er genialt. Andre ting, som å lære seg å skrive, er ikke nødvendigvis like enkelt.

Selv om Bod trives på kirkegården oppstår det naturlig nok problemer, spesielt i de tilfellene der Bod treffer mennesker fra utsiden av murene. Han har et sterkt ønske om å bli kjent med de menneskene han treffer, men samtidig har han fått streng beskjed om å ikke stikke seg ut, ikke bli "oppdaget" av andre, slik at ikke Jack skal kunne finne ham. Det er vanskelig for en liten gutt å ta innover seg alle advarslene. Konfliktene mellom de døde og de levende er et tilbakevendende tema. De døde kan ikke beskytte gutten i de levendes verden, men en liten gutt hører likevel hjemme der.

Det tar en stund før jeg klarer å leve meg inn i Gaimans verden, før jeg begynner å sympatisere med karakterene. Alt som skjer utenfor kirkegården virker eksternt og uvesentlig, selv om det er her farene ligger. Det er samhandlingen mellom de døde og Bod som fascinerer meg. Trusselen fra Jack klarer jeg ikke helt å forstå eller å ta på alvor. Han/de har forresten skapt sin egen fiende - Jack hadde ikke hatt noe å frykte hvis familien til Bod hadde forblitt i livet. Det er kanskje en del av moralen i boken? Uansett blir ikke Jack en viktig del av min leseropplevelse. Han forblir noe perifer, mens jeg betrakter Bods oppvekst blant de døde. Boken blir aldri skremmende (selv om forfatteren forsøker å skape frykt), men den er skjønn. Det var en annerledes leseropplevelse, men kan absolutt anbefales.

Boken er anmeldt for Schibsted.

The Lake of Dead Languages

Mange år etter at hun var ferdig som student ved Heart Lake flytter Jane Hudson tilbake for å arbeide som lærer i Latin. Det som skal være en ny start viser seg likevel å bringe tilbake minner fra fortiden. Jane mottar små sitater fra hennes dagbok som elev ved skolen - en dagbok som forsvant i hennes siste år på Heart Lake, et år som var preget av dødsfall. Etter et tilsynelatende selvmordsforsøk av en av hennes nåværende elever, begynner Jane å forstå at fortiden er i ferd med å innhente henne. Boken bytter mellom nåtid og fortid, og gamle løgner blir avslørt en etter en, mens en gammel kjenning skjuler sine motiver for hevn.

Jeg fortrekker klart historiene fra fortiden, og beskrivelsene av omgivelsene gir meg sterke assosiasjoner til The Secret History av Donna Tartt. Jeg har aldri vært spesielt glad i bøker skrevet i presens, spesielt i "jeg"-form. Enkelte formuleringer mister all troverdighet, og jeg klarer ikke å tro på at karakterene gjør noe samtidig som jeg leser at de gjør det, som: "I turn my chair around so that I face the window". Det blir for sært for meg. Likevel er det noe med denne boken som fenger. Spesielt godt liker jeg settingen: en kostskole hvor elevene spesialiserer seg i klassiske språk og verker. Legenden om de tre søstrene som døde i innsjøen på skolens område skaper spenning og mystikk, og det er få, om noen, dødpunkter i boken. Akkurat som jeg fikk lyst til å studere gammelgresk etter å ha lest The Secret History opplevde jeg en sterk trang til å lære meg latin på grunn av The Lake of Dead Languages.

Boken rommer løgner, mysterier, hevntanker, incest, graviditet, vennskap, ritualer, latin, selvmordsforsøk og mord. Stemningen er melankolsk og gotisk (om man kan kalle en stemning gotisk?), og er den viktigste drivkraften i boken. Det eneste negative jeg kan påpeke, utenom min misnøye med bøker skrevet i nåtid, er at den var ganske forutsigbar. Jeg visste svært tidlig hvem som stod bak hendelsene i perioden Jane var lærer, og det var en haug med mindre avsløringer som heller ikke var spesielt overraskende. Men til tross for dette mistet ikke boken for mye av spenningsmomentet, grunnet at jeg ikke visste hva som ville skje videre eller hvordan den ville ende. Jeg visste hvem, men ikke hvorfor og hva.

Likte du The Secret History vil jeg anbefale denne. Boken står fint på egne ben, den blir ikke for lik Donna Tartts verk, men preges av lignende omgivelser og atmosfære. Ikke forvent en bok som når helt opp til Tartt, men det skal mye til. The Lake of Dead Languages er uansett verdt å lese!

Primtallenes Ensomhet

Alice og Mattia bærer begge på mørke hemmeligheter. En skiulykke gjør Alice halt for livet, og hun utvikler alvorlige spiseproblemer. Det matematiske vidunderbarnet Mattia har en tvillingsøster som er psykisk utviklingshemmet, og som forsvinner mens Mattia passer på henne. Han reagerer med selvskading.

Når Alice og Mattia møtes som barn, gjenkjenner de straks sin ensomhet og annerledeshet i den andre, og de utvikler et nært vennskap. Men selv om deres skjebner virker sammenvevd, når de ikke helt frem til hverandre. I likhet med primtall passer de ikke sammen med noen andre.

(Fra Bazar Forlag sin omtale)

Denne boken hadde jeg lest en del gode omtaler om før jeg valgte å kjøpe den til Kindle. Den begynte litt sært - med blæreproblemer som førte til en skiulykke. Vi blir kjent med Alice og Mattia hver for seg i forskjellige kapitler, helt til de møtes i ungdomstiden. Boken tar for seg både barndom, ungdomstid og voksenliv, og jeg syns det blir ganske mye å skulle komme seg gjennom i en såpass kort bok. Det gjør at historiene om hver fase i livene deres blir korte, og litt overfladiske. Jeg blir ikke fullt og helt investert i karakterene og hvordan det går med dem.

Det er en trist historie, full av tragedier, og det er få lyspunkter. Det blir i grunn ganske deprimerende. Hadde boken fenget mer, og hadde jeg likt karakterene bedre hadde nok ikke det spilt så stor rolle, men det ble for mørkt og dystert for meg. Dessuten føles det som om det mangler en skikkelig historie. Vi får biter av to liv, som bare blir forent noen få ganger i løpet av boken, og selv om de utvikler seg, så virker det ikke som om det ligger noe stor drivkraft under - annet enn selvskading og ensomhet. Det virker som om slutten og begynnelsen på historien kunne begynt og endt hvor som helst uten at det hadde spilt særlig stor rolle.

Men boken var i det minste lettlest, og jeg reagerte ikke negativt på det språklige. Hadde jeg klart å opparbeide mer medfølelse for karakterene ville jeg nok syns det var en ganske fin bok, selv om den manglet det helt store drivet. For de som liker litt stillferdige bøker, som likevel beveger seg raskt fremover kan nok dette være en god bok. Selv kan jeg være ganske glad i stillferdige bøker, men jeg likte ikke å hoppe frem i tid hele tiden. Jeg vil helst bli bedre kjent med karakterene, og da må forfatteren bruke litt mer tid på de forskjellige stadiene i livet.