Samleomtaler - 2

Det spørs om jeg rekker alle samleomtalene før 2012 sniker seg på plass, men jeg gjør et forsøk på å nå de fleste. Jeg satser på å skrive skikkelige omtaler av Death Comes to Pemberley og The Lost City of Z. Terry Pratchett får også et eget innlegg.



Louis de Bernières - Captain Correlli's Mandolin
Jeg siterer Line, selv om hun refererer til en annen bok skrevet av samme forfatter: "Det er ikke Louis de Bernières beste roman, men jeg er likevel fristet til å påstå at alt han tar i blir til gull." Vi befinner oss på en gresk øy, krigen herjer, og italienske soldater forstyrrer hverdagen til beboerne på øyen. Til tider briljerer forfatteren, spesielt i sine beskrivelser av Mussolini og av de italienske soldatenes håpløse kamp for en diktator de ikke liker mot et folk de ikke hater. Som i alle bøker av Louis de Bernières finner man brutalitet, kjærlighet og sære, men elskverdige karakterer. Dr. Iannis, "The Good Nazi", "L'Homosessuale" og en rekke andre karakterer gjør denne boken til herlig lesning. Forfatterens bruk av humor i sin samfunnskritikk gjør boken både viktig og underholdende. Nok en fantastisk roman av denne mannen, selv om den ikke når helt opp til mine favoritter. Jeg falt ikke helt for Pelagia og kjærlighetshistorien mellom henne, Mandras og Correlli. De to første var to av de mindre interessante karakterene i boken (selv om Mandras blir mer interessant på slutten). Likevel, anbefales! Alt av denne mannen kan anbefales!

Irène Némirovsky - All Our Worldly Goods
Boken starter med et bryllup arrangert av to viktige familier. Problemene starter i det brudgommen nekter å gifte seg med den utvalgte kvinnen og heller velger sin egen utvalgte. En kvinne som hører til på en annen del av rangstigen, en kvinne som ikke er god nok for ham. De gifter seg, tross familiens protester, og de lever lykkelig selv om deres liv sammen har fått en vanskelig start. Pierre og Agnes, som de heter, er desverre av den uheldige generasjonen som fikk oppleve to verdenskriger. Alle i landsbyen må flykte ved begge anledningene og Pierre må selv kjempe i den første verdenskrigen. Ved den andre er det hans sønn som må delta. De får aldri fred, de får aldri muligheten til å ta gode dager for gitt eller til å leve i visshet om at barna vil få det bedre enn dem. De må gjennom et helvete, og deretter et nytt helvete. Lykken de har funnet sammen må gjennom prøvelse etter prøvelse. Nèmirovsky skriver glitrende som alltid, og gir et skremmende innblikk i en tid jeg er glad jeg slapp å ta del i. Noe uvanlig lar hun likevel godhet og kjærlighet få små seire.

Jerome K. Jerome - Three Men in a Boat
"It is not that I object to the work, mind you; I like work: it fascinates me. I can sit and look at it for hours." Britisk humor på sitt beste. Tre eldre herremenn og en hund leier en båt og tar seg en tur på elven. Og det er genialt. Jeg vet ærlig talt ikke hva mer jeg kan si. Denne boken må leses, ikke leses om. Løp og kjøp! NÅ!

"I forget the other ingredients, but I know nothing was wasted; and I remember that, towards the end, Montmorency, who had evinced great interest in the proceedings throughout, strolled away with an earnest and thoughtful air, reappearing, a few minutes afterwards, with a dead water-rat in his mouth, which he evidently wished to present as his contribution to the dinner; whether in a sarcastic spirit, or with a genuine desire to assist, I cannot say."

Xiaolu Guo - A Concise Chinese-English Dictionary for Lovers
En kinesisk kvinne reiser til England for å lære seg engelsk. Hun skal være der i et år, for så å reise tilbake til Kina og begynne å arbeide for foreldrene. Engelsken i boken følger nivået til denne kvinnen, og i starten er det nesten vanskelig å forstå hva hun vil. Når vi nærmer oss slutten av boken skriver hun nærmest perfekt. Man lærer mye på et år. De største problemene handler mest om å forstå engelsk kultur og skikker. Boken overrasket meg. Jeg trodde historien skulle være skjønn og enkel, men den hadde mer dybde enn forventet, og den var nesten mer dyster enn skjønn. Jeg falt ikke hodestups slik som Julie, men boken var god.

Nikolai Gogol - Dead Souls
Jeg er først og fremst anglofil, men min kjærlighet for russerne ligger kun noen hakk bak kjærligheten for britene. Jeg har enda til gode å lese en russisk klassiker jeg ikke har likt. Det er nesten for dumt å skulle skrive en hurtigomtale, så jeg overlater omtaleskrivingen til en som gjør det bedre. Min eneste korte kommentar: Dette er uten tvil den russiske klassikeren jeg har ledd mest av. Gogol har en spenstig skrivestil.

Louis de Bernières - A Partisan's Daughter
Les Lines omtale. Den er strålende, og jeg er enig med henne. Kort prosess.

Hans-Wilhelm Steinfeld - Forvirringens Tid
Jeg er ikke vant til å lese sakprosa. Jeg leser fagbøker og jeg leser skjønnlitteratur. Jeg har hatt en antagelse som går ut på at sakprosa vil være tungt å lese, nesten på samme måte som fagbøker. Med store daglige doser pensum har jeg tidligere ikke orket å begi meg ut på noe annet enn oppdiktede fortellinger. Så dum er jeg. Sakprosa kan være både lettlest og spennende. Noen kan minne om skjønnlitteratur i oppbygging, selv om historien som fortelles er sann. I Forvirringens Tid er ikke skrevet som en historie, men den er full av personlige anekdoter fra forfatteren, som selv har møtt og hatt samtaler med flere storpolitiske russiske navn. Han gir i denne boken et personlig og annerledes innblikk i Russlands etterkrigshistorie, og han gir en fascinerende analyse av forskjellene mellom Putin og Medvedev. Han mener at Russlands fremtid bør inkludere Medvedev og ekskludere Putin - noe som virker usannsynlig gitt utviklingen de siste månedene (og var nok usannsynlig før den tid også). Anbefales til alle som er interessert i Russland og politisk utvikling.

Torgrim Titlestad - Harald Hårfagre
Nok en faktabok. Norgeshistorie er temaet denne gangen. Vi møter Harald Hårfagre, mannen som samlet Norge. Vi får innblikk i hans oppvekst, hans motiver for samlingen, hans motiver for krig og underkastelse. Han var nok uten tvil en mektig og interessant mann, men han virker også maktsyk og til tider sinnsyk (noe forfatteren ikke legger skjul på). Jeg kan særdeles lite om norgeshistorie og syns disse små bøkene om tidligere konger er geniale. Vi får ikke detaljerte beretninger om hans tanker og følelser, til det har man nok for få kilder, men man får likevel et godt innblikk i livet til denne mannen som levde for over 1000 år siden. Jeg gleder meg til neste bok i serien, som handler om Eirik Blodøks.

Faktabøkene har fått terningkast 4, uten at det sier mye om dem. Det er ikke enkelt å gi terningkast til bøker i en sjanger jeg ikke er vant til å lese. Guo fikk også terningkast 4, mens Louis de Bernières, Gogol og Nèmirovsky fikk terningkast 5. Jerome K. Jerome fortjener ingenting annet enn terningkast 6.

Naken i Hijab

Forfatter: Gunn Marit Nisja
Utgivelsesår: 2011
Forlag: Juritzen
Målform: Bokmål
Sidetall: 298
ISBN: 9788282051385

"Live reiser sammen med en venninne på en etterlengtet ferie til det eksotiske Egypt. Det blir en reise som skal treffe Live rett i hjertet. En overveldende romanse utvikler seg mellom henne og den lokale Kareem. Men valgene Live nå tar, skal komme til å sende henne i møte med et Egypt hun ikke kjenner, et tradisjons bundet samfunn som stadig ligger og gnager mot den skinnende turistkulturen i Luxor by. En forelsket Live gifter seg med Kareem og flytter inn i hans familie hjem, etter å ha skrevet under på en ekteskapskontrakt som blir fatal. Det tar ikke lang tid før hun er fanget i hijab, og finner seg i handlinger fra Kareem som hun aldri ville akseptert i Norge. Etter å ha født sin datter forstår Live at hun må flykte fra en kultur som truer med å ødelegge både henne og den nyfødte ungen. Dette er en unorsk og vakker roman om en ung kvinnes kamp for kjærligheten og for sitt barn."

Dere bør muligens vurdere å la være å lese videre hvis dere ønsker å lese boken selv. Jeg skriver nok litt vel detaljert. Med andre ord: SPOILER!

Jeg har inntrykk av at Live ikke har veldig god selvtillit. Hun er vant til at menn er mer interessert i den pene venninnen hennes, enn i henne. Kareem legger faktisk an på venninnen, før han i ettertid forteller Live at han ikke skjønner hvordan han kunne velge feil kvinne. Live var jo den eneste for ham. Det hjalp nok at venninnen dyttet ham vekk og uttrykket tydelig hvor lite interessert hun var, mens Live så på ham nærmest som den ultimate mann, men det får man selvsagt ikke høre fra Kareem.

Er hun naiv? Ja, så absolutt. Er det realistisk at hun kunne være så naiv? Ja, det vil jeg tro. En ung kvinne, på jakt etter nye opplevelser, med en selvtillit som ikke er på topp, vil så klart kunne være naiv når hun får oppmerksomhet av en nydelig og annerledes mann. Endelig finner hun en som kun har øyne for henne. En som kan gi henne en form for kjærlighet hun ikke har opplevd før. Dessuten er Kareem svært familieorientert. Han bor sammen med moren og en sykelig far, og ser på det som en selvfølge at han skal ta vare på dem. For Live, som kommer fra en familie uten sterke bånd, hvor hun har blitt nedprioritert gang på gang, må den familieorienterte Kareem virke som drømmemannen. I en slik situasjon er det lett for å lukke øynene for det faktum at det er for godt til å være sant...

Jeg liker måten Nisja har bygget opp romanen. Begynnelsen er romantisk, vi blir presentert for en slags storbyidyll. Men etter å ha lest baksideteksten vet vi at det ikke kan vare. Vi får etter hvert flere og flere glimt av Kareems farlige side, og idyllen blir brutt allerede samme dag som de gifter seg, da Kareem "mister" en liten valp fra en takterasse. Han kan ikke skjønne hvorfor Live blir så lei seg - det finnes jo tross alt en haug med løsvalper i byen, de kan jo bare skaffe en ny. Hvis man er snill kan man tenke at Kareems kalde reaksjon kun handler om kulturforskjeller. Han trenger ikke nødvendigvis være en kald og følesesløs person fordi han ikke reagerer på samme måte som Live. Men dette er kun første av mange episoder hvor Kareem viser hvem han egentlig er. Litt etter litt skjønner leseren hvilket mareritt Live har viklet seg inn i. Oppbyggingen minner om en thriller.

Samtidig som vi får mer innsikt i Kareems verden følger vi Lives forvandling fra en moderne, selvstendig, norsk kvinne til en underdanig kone. I begynnelsen føyer hun seg etter Kareems ønsker fordi det gjør ham glad, og fordi familien hans setter pris på det. Men etter hvert blir det klart at hun ikke skal gå med vestlige klær, at Hijaben skal beholdes på, og at hennes plass er i hjemmet. Kareem passer på å fjerne selvstendigheten til Live, bit for bit.

Kareem er en psykopat. Det må han være. Han er kontrollerende, voldelig, evner ikke å ha medfølelse med andre, men likevel kan han virke sjarmerende når han vil. Men dette er kun en karakter, og uheldigvis Lives store kjærlighet. Nisja viser ved hjelp av andre karakterer at Kareem ikke en en typisk egyptisk mann. Kvinnesynet i arabiske land er nok ikke helt etter vestlige kvinners ønske, men det er ikke kulturforskjellene som er det største problemet i denne romanen. Det er Kareems særegne personlighet. Faren hans, og til dels broren er sympatiske karakterer, som viser en helt annerledes mal for hvordan egyptiske menn kan være.

Og Live føyer seg hovedsakelig fordi hun tror deres opphold i Egypt kun er midlertidig. Alt vil endre seg når han får tillatelse fra myndighetene til å bli med henne hjem til Norge. Så hvorfor ikke prøve å følge Kareem og familiens skikker i mellomtiden? Til syvende og sist er det Kareem som skal vende seg til norsk kultur. Live er sterk, og når hun endelig forstår at Kareem aldri vil endre seg og faktisk kan true deres nyfødte barn, da gjør hun hva som helst for å komme seg vekk.

Romanen viser hvordan kjærlighet kan endre oss, hvordan kulturforskjeller kan komme mellom oss, og hvordan man kan være blind for en grusom realitet. Den var til tider ulidelig spennende, og jeg la den kun fra meg en gang (fordi jeg måtte, ikke fordi jeg ville). I tillegg er den lettlest, noe som gjør at den kan leses på en dag.

2/52: Ekko

"Kan dere forestille dere hvilken intens, blind lidelse som kan ramme et lite, uskyldig barn som allerede fra sin første stund blir belemret med kunnskapens byrde?"

Ekko er en kort novelle, ca fire sider. Vi møter en forfatter som forteller historier fra barndommen til sin kone og sine elskerinner. Ikke de beste historiene, de sparer han enten til romanene sine eller til seg selv. Men det er likevel historier som betyr noe for ham. Han forteller om den første gangen han forstod hvor vakker verden var. Om den første sommerfuglen han fanget - en sommerfugl han ville gi til kvinnen som representerte skjønnhet og kjærlighet for ham: moren. Det er et vindunderlig øyeblikk som han beskriver svært poetisk. Øyeblikket forsvinner med morens respons: "Kast det avskyelige du holder i hånden." Sommerfuglen er død. Det samme er hans illusjoner om en perfekt, kjærlig mor. Etter det krasse svaret ignorerer hun ham.

Det interessante med denne novellen er hvordan forfatteren påstår at det er hans jobb som forfatter å huske slike øyeblikk fra barndommen som andre glemmer. Han husker, men han tar ikke lærdom av minnene. Han tenker ikke gjennom hva de betyr, selv om han beskriver dem vakkert. Moren ville ha den ekle, døde skapningen vekk. Hun ville ikke tenke på den. Når forfatterens sønn stiller spørsmål som omhandler døden reagerer forfatteren på samme måte som moren - han vil ikke tenke på det, han vil ikke at døden skal eksistere. Hans reaksjon er omtrent identisk med morens reaksjon på hans spørsmål; han kjefter på sønnen for å ha stilt spørsmålet, så blir han ignorert ved at forfatteren ber konen fjerne sønnen fra rommet. "Live and learn" er tydeligvis ikke gjeldende for forfatteren, i stedet opplever man ekko fra fortiden.

Dette var en fin, men samtidig ganske trist novelle. Jeg likte tematikken og måten den var skrevet. Men jeg sliter likevel med få utbytte av en novelle som er så kort. Hadde det ikke vært for at jeg skriver dette innlegget og dermed må tenke gjennom historien mer enn en gang og dvele ved handlingen hadde den nok blitt glemt fort. Og det er synd, for den var god. Helst vil jeg ha et minimum av ti sider per novelle. Ideelt mellom 20 og 50 sider. Men for all del, de korteste novellene kan være vel så gode som lange noveller. Men uten å bruke særlig tid på en tekst er det vanskelig å bli begeistret. Kanskje det er det fine med denne novelleutfordringen. Når man skal skrive noe om hver novelle blir man tvunget til å bruke tid på dem, tenke gjennom dem. Det er fint! Jeg føler et mye større utbytte av novellen etter å ha skrevet denne teksten, enn i øyeblikket etter å ha lest novellen.

Jezebel

Forfatter: Irène Némirovsky
Utgivelsesår: 2010
Forlag: Vintage Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 288
ISBN: 9780099520382

In a French courtroom, the trial of a woman is taking place. Gladys Eysenach is no longer young, but she is still beautiful, elegant, cold. She is accused of shooting dead her much-younger lover. As the witnesses take the stand and the case unfolds, Gladys relives fragments of her past: her childhood, her absent father, her marriage, her turbulent relationship with her daughter, her decline, and then the final irrevocable act.

Irène Némirovsky introduserer oss for nok en tragisk skjebne; den tilhører Gladys Eysenach og de fleste som kommer i kontakt med henne. Sjelden har jeg møtt en karakter mer ufordragelig, overfladisk og selvopptatt enn Gladys. Hun er besatt av alder og skjønnhet, og kan ikke tenke seg en verden hvor noen ser yngre ut og er mer tiltrekkende enn henne selv. Som ung lever hun et omflakkende liv, med festing og menn. Hun elsker å bli elsket - dog hun aldri gjengjelder følelsene menn får for henne. Hun er en mester i å manipulere og får hvem som helst og hva som helst på grunn av sin skjønnhet.

Gladys sin overfladiske natur går i høyeste grad utover hennes eneste datter. Hun forteller alle at datteren er 15 - kun et barn - når hun i realiteten er 18 og klar for å entre det sosiale voksenliv. Hun nekter henne å gifte seg, for hvem skulle vel da ta seg av Gladys? Datteren er jordnær og fornuftig og fungerer som en mor for sin egen mor. Den største synden i Gladys' øyne skjer når datteren blir gravid. Hun prøver å tvinge henne til å ta abort, men datteren nekter. Plan B blir å gjemme henne vekk - ingen skal få vite at Gladys Eysenach skal bli bestemor. Ungen må gis vekk og oppdras et annet sted, for noen kan jo finne ut at Gladys ikke lenger er ung. Gladys svikter sin datter fullstendig, med katastrofale følger. Alt for å beskytte sin egen forfengelighet. Og svikene fortsetter, helt til hun mister alt og alle.

Jezebel er ikke en enkel bok å lese. Jeg hadde ved flere anledninger lyst til å kaste den i veggen av ren håpløshet. Det å følge en karakter som aldri handler riktig, og som er mer selvopptatt enn noen annen karakter jeg har lest om tidligere, er forferdelig frustrerende. Men som har jeg skrevet før: en bok som gjør at man opparbeider seg så sterke følelser er omtrent alltid god. Denne er fantastisk godt skrevet. Man blir introdusert til Gladys via rettssaken hennes, og jeg trodde jeg fikk servert alle de viktige detaljene. Men etter hvert som Némirovsky går gjennom livet hennes blir det åpenlyst at det ikke er snakk om en enkel historie om sjalusi blant elskere. Slutten er hjerteskjærende, til tross for at karakterene som fortjener sympati er meget usympatiske. Men det mest hjerteskjærende av alt er at Gladys aldri klarer å sette andre fremfor seg selv. Etter 60 år, fylt med tragedier, har hun ikke lært noe som helst.

Teodor Sterk

Forfatter: Jan Chr. Næss
Utgivelsesår: 2010
Målform: Bokmål
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202333621
Sidetall: 188

På bursdagen til Teodor blir faren skvist av en bil. Han blir mobbet på skolen og blir tvunget til å bo med mobberne og deres rasistiske far. Han sover i bur med slanger, han blir omgjort til husslave og hans døde far kommer tilbake som et monster og dreper den snille moren til mobberne. Men hva kan man ikke tåle med en positiv innstilling:

"En tredje og langt verre ting var at kjelleren var full av slanger. Sprinklene i buret satt for tett sammen til at Teodor kunne åle seg ut, men ikke så tett at ikke slangene kunne åle seg inn. Og det gjorde de. De ålte seg inn og ut av buret og kveilet seg anklene til Teodor og stakk de glatte, slimete tungene sine inn i ørene hans. Teodor var ingen slangeekspert, og dessuten var det for mørkt til å se slangene ordentlig, men han visste at det finnes to typer slanger. Giftslanger og kvelerslanger.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe, tenkte han. Det er ikke hver dag man får testet sine slangekunnskaper, og nå kommer jeg sikkert til å gjøre det bedre på neste biologiprøve."

Joda, Teodor ser på den lyse siden uansett hva som skjer. Den slemme Sivert Jensen (ja, du leste riktig) fra Skrittpartiet kan ikke ødelegge Teodors optimisme. Det ligger nok en moral i akkurat dette poenget. Alle karakterene, utenom Teodor, er helt følelsesløse, noe som passer fint for å skape en skremmende setting i en splatterkomedie, men som ikke passer helt i en barnebok med moral.

Og selv om forfatteren ikke spesifikt går ut og sier at boken har en moral, så er det tydelig at moralen er: Ikke hør på FrP, ikke følg deres (innvandrings)politikk, den er "ekstrem" og "motbydelig" (forfatterens egne ord). En slik karikatur av Siv Jensen og hennes parti i en bok for voksne ville vært en meningytring blant likestilte. Men jeg stusser ved fremstillingen av et menneske og et partis politikk som helt ekstremt og fullstendig ondskapsfullt i en barnebok. Barn vil ikke nødvendigvis forstå i hvilken grad forfatteren bruker overdrivelse som et virkemiddel. Forfatteren selv mener målgruppen vil forstå det politiske aspektet i boken:

"Ja, jeg leste nettopp utdrag fra boka for en niendeklasse, og de tok det med en gang. Siv Jensen har jo en slags ikonstatus. Alle vet i grove trekk hva hun står for, selv barn, mener han." (fra en artikkel i Dagbladet, 28.10.10).

Med fare for å bli for politisk i en bokanmeldelse mener jeg Næss burde lese partiprogrammet til FrP. Man trenger slettes ikke å være enig med alt, men å kalle deres "utlendingspolitikk" (hans ord igjen) for motbydelig er ganske ekstremt, spesielt hvis man ser det i forhold til hva partiet faktisk står for (http://www.frp.no/no/Vi_mener/). Intelligent politisk satire kan være genialt, uansett hvilke partier som blir offer for satiren, men dette blir nesten for dumt..

Boken i seg selv, med monstre, slanger og grusomme dødsfall, er grei nok, men den er noe forutsigbar og mer trist enn morsom. De som befinner seg i målgruppen vil nok like boken bedre enn meg.

Denne boken er anmeldt i forbindelse med Cappelen Damms Bokbloggturné. I går blogget Lena og i morgen er det Caroline sin tur.

Evermore

Sixteen-year-old Ever Bloom is the sole survivor of a car accident that killed her family. Exiled to sunny California, Ever is haunted by her little sister and by the ability to see people's auras, hear their thoughts and know their entire life story by touching them. She wants to hide from the world, but when a stunningly handsome new guy arrives at school, she can't seem to keep away. Falling in love with Damen is dangerous - he's not what he seems. But if Damen is her destiny, how can Ever walk away?


I utgangspunktet tenkte jeg at det ville bli kjekt å lese lettere litteratur innimellom alle romanene jeg leser, og det var derfor jeg bestemte meg for å lese denne ungdomsboken. Det at den er lettlest og ungdommelig trenger vel ikke å bety at det blir en dårlig leseropplevelse eller at boken generelt er dårlig skrevet? Jo, i dette tilfellet gjør det faktisk det. Jeg føler meg som en litteratursnobb for å tenke slik, men dette er noe av det dårligste jeg har lest på lenge.

Kine på bokelskere.no skriver:

"Mulig det er jeg som har lest for mye av denne sjangeren i det siste, for dette ble bare kjedelig. Her var det lett blanding av tidligere sette tv serier og bok serier. Litt Ghost Whisperer, litt Twilight high school romantikk, litt Sookie Stackhouse overnaturlige evner så har man EverMore -the imortals. Blir ikke å lese fortsettelsen ihvertfall, jeg finnes ikke nyskjerrig på hva som skjer videre."

Jeg er helt enig. Det at den minnet såpass mye om andre bøker og tv-serier gjorde den forutsigbar og kjedelig. Det kunne jeg oversett hvis karakterene hadde vært interessante og historien godt skildret, men det var den ikke. Absolutt alle følelser karaktene opplever blir presset i leseren med teskje. I stedet for at forfatteren skildrer hvordan hovedpersonen Ever har blitt mentalt skadet av å miste sine foreldre i en bilulykke sier Ever selv at hun er skadet - og hun sier det om og om igjen i tilfelle vi ikke har fått det med oss. Forfatteren skildrer ikke problemene Ever har med å sette pris på alt tanten gjør for henne - hun får Ever til å kommunisere til oss at hun ikke orker å behandle tanten som hun burde, selv om hun selvfølgelig skjønner at hun burde. Forfatteren har gitt Ever en rekke feil, og hun er selv klar over dem alle, uten å være i stand til å gjøre noe med dem. Det blir ikke troverdig i det hele tatt.

Ever sin sorg og hennes forhold til sin døde søster Riley kunne vært en nydelig, hjerteskjærende del av boken, men dette blir heller ikke fremstilt på en troverdig måte. Ever virker ikke trist eller innesluttet, hun bare påpeker at hun er det. Dette er virkelig det store problemet med boken: Forfatteren evner ikke å skildre Evers følelser på noen måte, hun bare får Ever til å presentere sine følelser for leseren. På den måten får jeg inntrykk av at hun er kald, uinteressant og selvsentrert. Ikke akkurat den perfekte oppskrift på en heltinne. Det er greit nok at dette er en ungdomsbok, men jeg vet om mange forfattere som har skrevet ungdomsbøker som er betydelig bedre enn denne.

Jeg kommer ikke til å følge Ever videre.

Ø

Knut Nærum er ute med ny bok, nemlig oppfølgeren til Å. Den heter selvfølgelig Ø. Jeg venter i spenning på Æ.

Å var en bok om bøker, og Ø er intet mindre. Det er ti år siden debuten Å, noe som tyder på at Nærum ikke kommer til å rekke å komme seg gjennom hele alfabetet før han dør. Jeg må ærlig innrømme at selv om denne boken har sine øyeblikk, foretrekker jeg Knut Nærum på tv. Et av bokens høydepunkt når man etter to sider, og det er Vilkår og Betingelser for bruk av denne boken, hvor man blant annet kan lese at "Du må akseptere og overholde disse vilkårene i den versjon som er fremlagt for Deg; endringer, tillegg og slettinger aksepteres ikke, og Forlaget kan nekte tilgang til Tanum-kjeden ved manglende overholdelse av enhver del av Avtalen. Vi kommer til å holde et øye med Deg. Det er lett nå om dagen."

Nærum presenterer en Sherlock Holmes fortelling (fritt etter Conan Doyle) - Julenissen har en vesentlig rolle. Vi får lese baksidetekst til Camilla Läckbergs bøker, hvor en journalist fra Aftenposten er sitert: "Dette er bedre enn litteratur". Hvem vil ikke lese eventyr som gjenfortalt av Karl Ove Knausgård? Eller hva med et Utkantskrekkfilmmanus? (som faktisk skremte meg..)

Harry Hole dukker opp, fritt etter Jo Nesbø og J.K. Rowling møter Dag Solstad i MASH-UP. Til slutt kan man løse sudoku. Her er det litt for en hver altså, og noe av det funker så til de grader for meg, mens andre deler av boken ikke en gang får meg til å smile litt forsiktig. Jeg kan anbefale den høykulturelle rap'en, en vits og hans vitenskapelige liste. Liker du Knut Nærum på tv er det ikke umulig at du vil like hans nyeste publikasjon. Personlig syns jeg Nytt på Nytt er bedre, men denne var absolutt verdt å lese.

Jeg avslutter med Unni Lindells Julekveldsvise:

"Nå har jeg vasket gulvet. Nå ser man ikke blod.
Det var min mann som sa at jeg ikke er helt god.
Jeg setter meg og skriver min dagbok i kursiv
om hvorledes det føles å ta en annens liv.

Jeg ser ut over hagen og tar et glass chablis.
Jeg skjøt min mann i hodet, og ble omsider fri.
La julestjernen skinne. Jeg satte ingen spor.
Han ligger nedi planen der Jordmor-Matja bor."

Dødens Codex

Fredric Drum er nok en gang på tur til utlandet og befinner seg denne gangen i Italia. Han reiser til en liten by for å møte kjæresten (som vi ble kjent med i Honningkrukken) som bor på et behandlingssenter. Men før han kommer frem blir han tvunget av bussen og dyttet ned på en klippe mot sjøen. Og det er bare begynnelsen på en rekke forunderlige og farlige hendelser i Italia.

Denne boken minner mye om Honningkrukken. Fredric Drum er på et lite sted hvor han drikker masse vin, spiser god mat og møter merkelige folk og sniker på skumle bygninger. Det blir for likt for min del, selv om plottet er annerledes. Alle detaljene rundt plottet er likt som i Honningkrukken. Jeg syns Jegerdukken skilte seg ut positivt - den var annerledes, spennende og hadde interessante karakterer. Den var uforutsigbar. Dødens Codex var i større grad forutsigbar, og litt slitsom å komme seg gjennom. Det gøyeste med boken var dette (SPOILER.. beklager folkens): den store stygge ulven var en forsker fra min fine skole - Universitetet i Bergen. Og han ble spiddet..

Mer har jeg i grunn ikke å si om denne boken, men selv om denne ble for tam liker jeg serien godt nok til å fortsette. Neste gang er Drummegutten i Egypt. Den boken bør være god, for jeg elsker Egypt!

Sjelenes Herre

I Nice på 1930-tallet har Dario Asfars kone akkurat gitt ham en sønn. Familien er fattig, og selv om Dario er utdannet lege klarer han ikke å skaffe en regelmessig inntekt til den lille familien. De lever fra dag til dag, og penger blir en besettelse for Dario. Han er nemlig ikke fransk, og ser heller ikke ut som en franskmann, og få ønsker en lege med en blanding av ukrainsk, jødisk, gresk og italiensk blod. Han blir i mange år ekskludert fra "det gode selskap", og selv når han endelig klarer å komme seg ut av fattigdom og etablere en praksis klarer han ikke gi slipp på sin higen etter penger.

"Når fortiden dukker opp igjen i et menneskes liv, viser den seg aldri i trekkene til ett eneste ansikt; den sender en hel rekke av venner, forelskelser og glemte ting som man har angret på."

Irène Némirovsky skriver fantastisk godt. Man blir trukket inn i historien fra første side, og føler desperasjonen til Dario tett på huden. Når han endelig karrer seg ut av denne håpløse tilværelsen blir han kald og kynisk, og ikke en gang hans sønn klarer å elske ham. Han gjør hva som helst for penger, og mener det er sønnens luksustilværelse som gjør at han ikke kan forstå faren. Sønnen er spart for et liv hvor penger blir en besettelse, og burde være takknemlig. Némirovsky legger vekt på at sønnen har hvit hud og lyst hår. Han har ikke et "utenlandsk utseende". Sønnen er med andre ord automatisk blitt en del av det samfunnet faren aldri vil kunne bli en del av. Han ser ut som en franskmann, han snakker som en franskmann og han har aldri vært fattig. I faren skildrer Némirovsky en innvandrer som aldri vil kunne bli fullstendig integrert.

Som alltid tar Némirovsky opp temaer som omfatter tragiske skjebner, usympatiske karaktertrekk, og håpløse valg mennesker står overfor. Men det geniale med Nemirovksys bøker er at hun beskriver mennesker i ulike posisjoner, med forskjellige motiver og som også handler forskjellig. Hun låser seg ikke til et sted, til en karaktertype eller til et hendelsesforløp - hun beskriver alt fra terrorister i Russland, til landsbybeboere i frankrike, til denne legen i storbyene Nice og Paris. Mann/kvinne, ung/gammel, innvandrer/statsborger - det spiller ingen rolle. Hun kan gjøre en hvilken som helst karakters handlinger og tanker troverdig, og i prosessen tar hun opp temaer som fremdeles er dagsaktuelle, til tross for at de fleste bøkene hennes er skrevet på 1930- og begynnelsen av 1940-tallet. Hun mesterer nydelige skildringer og hun mestrer å skildre grufulle hendelser. Man blir ikke ferdig med historiene hennes når man blar om siste side. Som alltid gleder jeg meg til å lese flere bøker av denne unike forfatteren.

Le Bal

Le Bal er et av de første verkene til Iréne Nèmirovsky, selv om det ikke var hennes første publikasjon. Det er også den første boken jeg har lest av henne som jeg ikke har likt.

Historien handler om familien Kampf som nylig har gått fra å være en arbeiderklassefamilie til å bli en del av det øverste sjiktet i Paris. Og med penger kommer en hel rekke nye utfordringer for familien Kampf, som så gjerne vil bli akseptert av de andre velstående familiene i Paris. Madame Kampf er spesielt opptatt av å holde sine beskjedne røtter hemmelig. Datteren sin har hun imidlertid lite til overs for, grunnet sjalusi over hennes unge alder, og de mulighetene hun nå har som moren ikke hadde på hennes alder. Datteren blir derfor utsatt for verbalt misbruk - ikke noe hun gjør er godt nok, og ikke får hun delta på noe som helst. Så når Madame Kampf bestemmer seg for å holde et ball hvor datteren ikke er invitert bryter helvete løs, og datteren får sin hevn..

Iréne Nèmirovsky skriver alltid godt, men historien blir for overfladisk og tynn for min del. Jeg får ikke sympati med en eneste av karakterene (selv ikke datteren), og det hele virker noe meningsløst for meg, selv om historien selvsagt vil ha verdi for noen. Den fenger rett og slett ikke. Men jeg kommer uansett til å fortsette å lese hennes bøker, for hun skriver fantastisk, og de historiene jeg har likt er blitt favoritter. Dette var som sagt noe av de første hun har skrevet, og hun har helt tydelig utviklet et enestående talent.

Jegerdukken

"Der moren ammet sitt barn i døden

der svor den lille jeger sin ed

vekk fra sulten og nøden.

Hevnen over viddene skred."

"Og Hevnen ble lokket til Dødsrikets Sal

mens elvene tømte sin sorg

snart bygde fremmede i den fruktbare dal

der jegeren hadde sin borg."

Jegerdukken er den andre boken i krimserien om Fredric Drum, skrevet av Gert Nygårdshaug. I den første, Honningkrukken, foregår mesteparten av handlingen i Frankrike, hvor vinsmaking står i sentrum. Bok nr. to, derimot, finner sted i Norge, i en øde fjelldal. Her er det oppdaget to lik som er perfekt bevart og ser ut til å være over 2000 år gamle. Sammen med likene lå det et par gjenstander som har bilder som kan minne om et slags skriftspråk. Fredric Drum drar til denne dalen, Nord-Østerdal, for å prøve å tyde språket. Men etter flere drapsforsøk rettet mot Fredric kan det se ut til at noen vil rydde ham av veien før han lærer noe om gjenstandene fra fjelldalen.

Jeg likte atmosfæren i denne boken, hvor nydelig natur og spennende arkeologiske funn var blandet med mystiske karakterer og skumle drapsforsøk. Det høres kanskje litt "Dan Brown-aktig" ut, men jeg syns i grunnen ikke at Jegerdukken minnet særlig om dagens kodekrim. Det er et mer avslappet, rolig tempo i Nygårdshaugs bok - den er ikke spesielt action-preget. Samtidig er det driv i historien, og jeg hadde hele tiden lyst til å lese videre. Det var ingen dødpunkter. Til og med beskrivelsene av fluefisket - som Drum og kompisen Stephen ofte drev på med - gjorde ikke boken kjedelig. Det var med på å skape stemningen i boken. 

Da jeg leste Honningkrukken ble jeg fascinert av Nygårdshaugs krimhelt, men jeg syns likevel den historien ble litt for tynn. Den var helt grei, men noe manglet for at jeg skulle opparbeide det helt store engasjementet. Jegerdukken, derimot, holdt på min oppmerksomhet til slutten, og jeg ble engasjert i saken. Nå gleder jeg meg til å lese de neste bøkene, hvor Fredric Drum reiser til Roma og Egypt. Jeg tror dette er en krimserie jeg kan like. Gode karakterskildringer og spenning i et litt rolig tempo ser ut til å være en kombinasjon som får meg til å like krim. Jeg husker ikke hvem som brukte dette uttrykket, men det var en (muligens på bokelskere) som kalte slike bøker for "feelgood"-krim. Jeg syns det passer fint =)

Hett Blod

Min frustrasjon med Raskolnikov den siste tiden førte til at jeg tok en pause fra den syke eks-studenten, og begynte i stedet å lese det jeg trodde var en skjønn liten fortelling fra en fransk landsby. Dette inntrykket var basert på de første sidene i boken hvor vi får høre historien om mønsterekteskapet til Hélène og Francois, som fortalt til deres barn og barnas "onkel". Det hele virket nydelig og idyllisk - selv om mannen som forteller historien, Onkel Silvio, er noe distansert fra det hele. Naiv som jeg tydeligvis er tenkte jeg at dette skulle bli en koselig bok å lese den kvelden, før jeg skulle sove.

Idyllen raknet imidlertid raskt da ungdommenes hete blod tok overhånd, og førte til handlinger som strider mot menneskenes ellers gode natur. Kjærligheten viste seg å være mindre sterk enn antatt, og begjær førte til utroskap, intriger og til og med mord. De unge står i fokus på grunn av deres umoralske handlinger, men den eldre garde, Hélène, Francois og fortelleren, Onkel Silvio, har også vært ung en gang, og det skal vise seg at heller ikke de unngikk problemene som oppsto på grunn av deres ukontrollerbare ild:

"Hvem har vel ikke fått livet underlig deformert og bøyd av denne ilden, i en retning som står i strid med ens dypere natur? Dermed ligner vi alle mer eller mindre på de grenene som brenner på peisen min, og som flammene vrir og vrenger på, akkurat slik de vil. Det er antagelig galt av meg å generalisere, det finnes mennesker som er fullkomne vismenn når de er 20, men jeg foretrekker min fordums galskap fremfor deres visdom."

Dette er den andre boken jeg leser av Irène Némirovsky, og det blir ikke den siste. Jeg elsker skrivestilen hennes og dybden i fortellingene. Hett Blod er nydelig skrevet og står for meg som en stor leseropplevelse, selv om boken er kort og ble lest på en kveld.

The Courilof Affair

"Eliminate the unjust for the good of the majority".

The Courilof Affair skildrer terrorisme i Russland tidlig på 1900-tallet. Det er terroristen selv, Léon M (kodenavn), som forteller sin historie. Han vokser opp i Sveits med revolusjonære foreldre som er tilknyttet en terroristgruppe. Foreldrene dør da han fremdeles er ung, og Léon M blir deretter oppdratt av medlemmer av denne gruppen. Hans første oppdrag for terroristgruppen er å drepe utdanningsministeren Valerian Alexandrovitch Courilof, omtalt av de revolusjonære som en brutal diktator, i full offentlighet. For å sikre oppdraget må Léon M få en posisjon som gir ham adgang til ministeren, og det resulterer i at han blir Courilofs personlige lege.

Bokens utgangspunkt er altså dette: de revolusjonære terroristene mot det gamle tsarregimet i Russland. Terroristhandlingene begås med den hensikt å velte tsarmakten. Men forfatteren problematiserer denne "vi mot dem" tankegangen. Som Courilofs lege får terroristen kjennskap til private sider ved både ministeren og andre aktører i tsarregimet, og for ham er det ikke lenger snakk om "de gode mot de onde". Verden slutter å være svarthvitt for Léon M det øyeblikket han innser at "There was no difference. The students were right; so was Courilof. Every human insect thought only of himself: of his pathetic, threatened existence, hated and scorned by everyone else. It was legitimate... but I understood them all too well". En større forståelse for begge sider kompliserer saken betydelig, og selv om Léon M ikke er enig med det politiske budskapet til Courilof, gir denne økte forståelsen utslag i sympati for mannen han skal drepe. I tillegg merker han seg likhetene i argumentene fra begge sider - er de revolusjonære egentlig bedre enn motparten de ønsker å tilintetgjøre?

Irène Némirovsky skriver om et tema som er meget dagsaktuelt, selv om det er basert på en hendelse som skjedde for over 100 år siden. Terrorisme er blitt et enormt problem i den moderne verden, og manglende forståelse fra alle parter hjelper nok lite.. Men man ønsker gjerne ikke å forstå en kultur eller et regime man prøver å eliminere. Et bilde av seg selv som den gode, og "de andre" som de onde hjelper å holde på et eget verdensbilde og egne standpunkter, uansett hvilken part det gjelder.

Det er en kort bok, men det er ikke "lett" litteratur. Némirovsky skriver svært godt, og jeg gleder meg til å lese mer av henne.