31.05.2010

I Am the Messenger

Ed Kennedy is an underage cabdriver without much of a future. He's pathetic at playing cards, hopelessly in love with his best friend and utterly devoted to his coffee-drinking dog, the Doorman. His life is one of peaceful routine and incompetence until he inadvertently stops a bank robbery. That's when the first ace arrives in the mail. That's when Ed becomes the messenger. Chosen to care, he makes his way through town helping and hurting (when necessary) until only one question remains: Who's behind Ed's mission?

Denne boken viste seg å være mye mer enn jeg forventet. Som jeg skrev i et tidligere blogginnlegg, var starten på boken genial. Jeg elsket det frekke, svarte, humoristiske språket til Zusak, og forventet meg litt av et hendelsesforløp etter bankranet. Spenning og svart humor med en god dose ironi fra et stabeist av en karakter. Det var det jeg håpet på. Og jeg fikk det.. men jeg fikk også en historie om en middelmådig fyr uten ambisjoner som sakte men sikkert beveger seg ut av sitt skall og utvikler seg til en slags helt - en helt som er sta og frekk i kjeften, men likevel en helt. Zusak har skrevet en bok man blir påvirket av, en bok som får leseren til å ønske å gjøre gode gjerninger, og det uten at det blir klisjefylt. Uten at språket blir svulmende og belærende.

"Protect the diamonds
Survive the clubs
dig deep through the spades
feel the hearts"


Når Ed får det første esset i posten har han ingen tro på at han kan gjøre noe som helst for å hjelpe menneskene på kortet. Selvtilliten synker enda noen hakk da han oppdager at det bor en familie på den første adressen hvor mannen voldtar konen hver kveld mens datteren hører på. Det virker håpløst fra starten. Men det første kortet har også to andre adresser, og de viser seg å være enklere, og givende. Han bygger opp selvtilliten ved å hjelpe en gammel dame og en ung jente, på hver sin måte. Det skal ikke alltid så mye til.. Og etter hvert lærer han seg å takle de mer voldelige og brutale problemene i tillegg. Vanskeligst blir det når hjerteresset kommer, og han må hjelpe sine egne venner.

Jeg skrev i min smakebit på fredag at jeg ikke trodde "nydelig" ville være et ord som passet på denne boken, men at "morsom" gjerne ville bli brukt i stor grad. Nå skal det sies at boken var morsom. Til tider svært morsom. Dette er ikke en "skjønn" fortelling. Det er en ungdomsbok men jeg ville vært skeptisk til at de yngste ungdommene skulle lese den. Selv om språket er ganske grovt og karakterene er fulle av feil og mangler har boken rørende øyeblikk, og jeg tror nok jeg vil si at fortellingen var nydelig allikevel. Spesielt slutten:

"If a guy like you (Ed) can stand up and do what you did, then maybe everyone can. Maybe everyone can live beyond what they're capable of."

"I'm not the messenger at all. I'm the message."

30.05.2010

En smakebit på søndag - nr. 11

En drøm:

"Mannen i isgraven, som jeg ikke visste hvem var, lå med øynene åpne, stivt stirrende ut i det grå rommet. Smeltevannet hadde rent over ansiktet hans og så frosset igjen, slik at hele ansiktet var dekket av en tynn, klar ishinne. Gjennom den kunne han se deler av gjenstander han syntes han kjente igjen: isblokker, grå skyer, og en fugl høyt der oppe som beveget seg som en skygge, men isbarken var et dårlig glass, og han kunne ikke være sikker. Alle beskrivelser hadde plutselig holdt opp da han døde, men likevel kunne han ikke se klart. Da snøen kom, ble han helt ugjennomsiktig og detaljene forsvant - da var han endelig fri. Albatrossen høyt der oppe var det siste han så, hvis det var en albatross. Han trodde den var en edderkopp, som krøp langsomt over ansiktet hans."


28.05.2010

En smakebit på sø...ehm..fredag

Regler er til for å brytes, ikke sant? Jeg bryter min egen regel som sier at smakebitene skal komme på søndag. Men jeg klarer ikke å vente til søndag. Jeg fant nemlig en bok med en genial begynnelse. Hvem får ikke lyst til å lese videre etter dette:

"The gunman is useless.
I know it.
He knows it.
The whole bank knows it.
Even my best mate, Marvin, knows it, and he's more useless than the gunman.
The worst part about the whole thing is that Marv's car is standing outside in a fifteen-minute parking zone. We're all facedown on the floor, and the car's only got a few minutes left on it."

Mannen som skrev denne strålende innledningen heter Markus Zusak, og er mest kjent for romanen Boktyven. The Book Thief, som den heter på engelsk, er en av mine favoritter, og er rett og slett en nydelig bok. Jeg tviler på at "nydelig" vil være riktig adjektiv for boken jeg siterte ovenfor (som for øvrig heter "I Am the Messenger"), men jeg har definitivt lyst å lese mer for å finne ut hvilke ord som kan beskrive denne boken bedre. Jeg tipper at "morsom" vil være en gjenganger i min fremtidige omtale, kanskje med hysterisk foran. Skal se om ikke jeg kan pønske ut noen synonymer for morsom før den tid kommer. Og jeg skal prøve å unngå "tidig", siden det er så få bergensere i bokbloggverden. Det virker uansett som om Markus Zusak er en mann som behersker mer enn en sjanger. 

Det må også nevnes (uten at det har noe sammenheng med innlegget i grunn) at jeg har fått vite at det kommer et lass med Johan Theorins nye bok Blodleie til Bergen tidlig neste uke, noe som betyr at vi får den inn i butikken til tross for transportstreiken. Jeg krysser fingrene for at den ligger å venter på meg når jeg kommer på jobb på tirsdag. Det hadde vært en perfekt start på sommeren =)

Hva slags leser er jeg?

What Kind of Reader Are You?
Your Result: Obsessive-Compulsive Bookworm
 

You're probably in the final stages of a Ph.D. or otherwise finding a way to make your living out of reading. You are one of the literati. Other people's grammatical mistakes make you insane.

Dedicated Reader
 
Literate Good Citizen
 
Book Snob
 
Non-Reader
 
Fad Reader
 
What Kind of Reader Are You?
Quiz Created on GoToQuiz


Jeg syns "dedicated reader" hørtes mye bedre ut, kan jeg bytte til den? Ikke det at tittelen Dr. Haugen ville vært å forrakte, men siden jeg ikke studerer litteratur vil ikke min (eventuelle) doktorgrad handle om bøker. Jeg har i tillegg ganske høy toleranse for andres grammatiske feil, spesielt siden jeg er langt fra perfekt selv. Men jeg kan ikke nekte for at jeg forventer godt språk når jeg leser romaner og annen litteratur. Gjør ikke alle det?

Hvilken type leser er DU?

26.05.2010

The Reluctant Fundamentalist

"At a café table in Lahore, a Pakistani man converses with an uneasy American stranger. As dusk deepens to night, he begins the tale that has brought them to this fateful encounter...

Changez is living an immigrant's dream of America. After graduating at the top of his class at Princeton, he lands an elite job in New York City. His budding romance with chic, beautiful Erica promises entry into society at the same exalted level once occupied by his family in Pakistan. But in the wake of September 11, Changez finds his new American life suddenly overturned and his identity in seismic shift, unearthing allegiances more fundamental than money, power, and maybe even love."

Det første som slo meg da jeg begynte på denne boken for et par måneder siden var hvor merkelig metoden forfatteren bruker for å fortelle historien var. For merkelig, skulle det vise seg - jeg endte opp med å legge den fra meg etter et kapittel. I går plukket jeg den imidlertid opp igjen, og jeg syns fremdeles boken virket noe unormal. Det tok likevel ikke lang tid før jeg ble vant til den noe uvanlige skrivestilen, og etter hvert innså jeg at den løfter boken: den skaper et snev av mystikk. Det forfatteren har gjort er nemlig å skrive en eneste lang monolog, til tross for at det er to personer handlingen dreier seg rundt. Vi får vite amerikanerens reaksjoner på historien han blir fortalt gjennom ordene til Changez: 

"You are not unfamiliar with the anxieties that precede armed conflict, you say? Aha! Then you have been in the service, sir, just as I suspected! Would you not agree that waiting for what is to come is the most difficult part? Yes, quite so, not as difficult as the time of carnage itself - said, sir, like a true soldier."

Jeg liker godt hvordan Changez' historie er oppbygd, og hvert kapittel føles som liten del av et stort puzzlespill. Men puzzlespillet har en naturlig progresjon, hvor man begynner ytterst og jobber innover mot kjernen. Changez endrer seg, hans holdninger blir mer antiamerikanske etter hvert som den utenrikspolitiske situasjonen etter 9/11 utfolder seg. Han er også plaget av skyldfølelse; han føler han vender ryggen til sitt hjemland, noe som gjør ham feig. Dobbeltmoralen er hans byrde, og etter en stund klarer han ikke lenger å bære denne byrden. Det er ikke lenger mulig å leve godt i et land som utøver aggresjon mot hans hjørne av verden. 

Til tross for hans kvasse holdninger til amerikansk utenrikspolitikk syns jeg ikke Changez utvikler seg til å bli en ekstremist. Hans skepsis og seinere sinne til USA er forståelig, og selv om han har noen fundamentale prinsipper han ikke klarer å vike fra, blir han aldri voldelig. Han får aldri et ønske om å ta andres liv, eller ødelegge for amerikansk kultur. Den motvillige fundamentalist er nok en passende tittel, men det må ikke forvirres med terroristvirksomhet og religiøs ekstremisme. Desverre er det nok det som skjer i boken - han blir oppfattet som en sikkerhetsrisiko mot amerikanske verdier. Men slutten kan tolkes på mange måter... 

Jeg syns dette var en nydelig liten bok, nesten poetisk oppbygd. Det eneste jeg syns mangler er innsyn i innenrikspolitiske faktorer. Alt dreier seg om forhold mellom land, og Changez viser en merkelig knyttelse og stolthet til eget land (Pakistan), uten noe form for kritisk blikk på Pakistans regjering. Man kan elske landet sitt og likevel kritisere staten. Når det gjelder USA virker det som om han opphøyer samfunnet og stat til å være det samme, ensbetydende. Han klarer ikke å separere sitt liv i samfunnet med handlingene til statsmakten. Og det er dette som driver han til å forlate sitt liv i Amerika. 


23.05.2010

En smakebit på søndag - nr. 10

Nå som jeg forbereder meg til eksamen i verdenshistorie finner jeg det passende å dele en smakebit med dere fra en bok som omhandler opptaktene til Første Verdenskrig. Men ikke bli forferdet av den grunn, det er ikke en faktabok jeg vil sitere. Smakebiten denne søndagen kommer fra Karsten Alnæs sin nydelige roman, Ikke Dø, Sophie. Han skrev den for å (forhåpentligvis) gjøre folk mer interessert i den store krigen på begynnelsen av 1900-tallet. Det er tross alt en krig de fleste av oss vet lite om, spesielt hvis man sammenligner med all kunnskapen de fleste besitter om 2. Verdenskrig.

Nasjonalismen er sterk i Europa i denne perioden:

"Ingen husket hvem som foreslo det først. Det ble bare sagt, kanskje som en spøk, som overmot. Men det var blitt sagt, og ingen hadde protestert. De hadde hisset hverandre opp, det var for uvirkelig, det var en lek. Men så tok agenten, majoren fra Den svarte hånd, kontakt med dem. Det kom som en glidende åpenbaring, en vidunderlig mulighet til å utrette noe stort som for all evighet ville bli gravert inn i folkets minne ... Tronfølgeren var selve innbegrepet av den østerrikske undertrykkelsen. De tre bestemte seg for å befri fedrelandet for den skam han påførte dem."


Boken omhandler morgentimene fra kronprins Franz Ferdinand og hans kone, Sophie, våkner om morgenen, til de blir skutt av serbiske nasjonalister samme dagen. Man får historien fra ulike synsvinkler - både de dreptes og terroristenes. Forfatteren beskriver tankene og følelsene til partene i akkurat disse timene, og man får derfor et svært levende bilde av hendelsen. Denne kan både leses av de historieinteresserte og av de som er glad i sterke personlige skildringer. Ikke Dø, Sophie er en vakker bok, og jeg håper flere får øynene opp for denne historien.

Mannen som lykkes med attentatet havnet for øvrig i en celle i Tsjekkia, hvor han døde av Tuberkulose. Denne cellen befant seg i fengselet ved byen Terezin, som senere ble omgjort til konsentrasjonsleiren Theresienstadt i 2. Verdenskrig. Her tilbrakte han altså sine siste dager:

The Silent World of Nicholas Quinn

The Silent World of Nicholas Quinn er den tredje boken av totalt 13 bøker som Colin Dexter har skrevet om Inspector Morse. Den kom ut i 1977. Hvis ikke jeg husker helt feil er det den sjette jeg leser, og jeg har altså ikke lest dem i rekkefølge. Første boken jeg leste kjøpte jeg da jeg var i Oxford (Morse sin hjemby), for Morse er obligatorisk lesning der borte. Uten noe direkte relevans kan jeg også nevne at man må få med seg Tolkien, C.S. Lewis og Lewis Carroll når man er i Oxford. Hvorfor ikke lese forfatterne i deres egen hjemby?

Så over til boken:
The Oxford Foreign Examinations Syndicate skal ansette en ny medarbeider, og til tross for store uenigheter i styret mellom syndikatssekretæren, Dr. Bartlett, og et kommitémedlem, Mr. Roope, kommer medlemmene til slutt til enighet og ansetter Nicholas Quinn. Han er særdeles kvalifisert for jobben, med unntak av at han er faretruende nærmt å bli helt døv. Til gjengjeld er han spesielt dyktig når det gjelder å lese på lepper. Desverre for Nicholas Quinn blir hans ansettelsesforhold kortvarig, grunnet at noen putter cyanide i hans sherry og dermed forgifter ham. Det viser seg etter hvert at han kan ha oppdaget korrupsjon i egne rekker; noen har solgt konfidensielle eksamensoppgaver. Men hvem er skyldig? Etterforskningen dreier seg rundt fem ansatte i syndikatet, og rundt Mr. Roope, som jobber for universitetet.



Jeg har lest flere omtaler av denne boken, og det er en generell enighet om at karakteren Morse ikke er helt ferdigutviklet såpass tidlig i serien. Man kjenner likevel igjen mange typiske karaktertrekk for Morse: blant annet kryssordløsing, damebedåring (i mindre grad enn vanlig) og hans evne til bedre tankestrøm etter noen øl, som illustrert ved Morse sin hemmelighet til et bedre liv: "The Secret of a happy life, Lewis, is to know when to stop and then to go that little bit further." Ja, han snakker om øl! Problemet med denne saken er at ølet ikke virker som godt som det pleier for Morse, og han blir i dårligere humør utover i boken, noe som går utover stakkars Lewis. Han må gjøre drittjobbene, og han får aldri den positive responsen han forventer når han vet han har skaffet informasjon som hjelper saken fremover. Morse arresterer til og med uskyldige personer, og sliter med å komme til bunns i saken. Ikke før de siste sidene blir det klart hvem morderen er.

Plottet er egentlig ganske enkelt når man ser tilbake på det etter å ha lest boken, men mens man holder på river man seg i håret sammen med Morse og tenker hvem i alle dager er skyldig? Eller, rettere sagt, hvem er ikke? Dette er tradisjonell britisk krim, og jeg vil si på sitt beste (eller ihvertfall bedre). Alt handler om å finne en drapsmann, og man må lete blant en liten gruppe mennesker som alle tilsynelatende har alibi. For de som er glad i Agatha Christie og Sir Arthur Conan Doyle (Sherlock Holmes), er Colin Dexters bøker et must.

"The grave's a fine and private place,
But none, I think, do there embrace..."


For min egen del er det å lese om Morse som å besøke en gammel venn. Jeg vet det blir en positiv opplevelse og jeg vet hva jeg kan forvente (selv om jeg på ingen måte vet hvordan bøkene ender). Det at jeg har vært i Oxford gjør min leseropplevelse mer levende - jeg kan se for meg handlingen i byen på en måte jeg ikke kunne gjort ellers. Det at jeg har fulgt tv-serien i mange år gjør også forholdet mitt til disse bøkene spesielt, og jeg er veldig glad i dem. Om denne boken når samme kvalitet som de som kommer seinere tror jeg ikke at jeg er kvalifisert til å uttale meg om, men jeg kan si at jeg storkoste meg med denne boken i like stor grad som jeg gjorde med Kains Døtre i fjor sommer (en av de seinere Morse-utgivelsene). Morse er og blir min gamle venn, som underholder meg med klassiske "whodunits". Neste gang jeg er i Oxford skal jeg ta meg en øl for Morse og Lewis!

21.05.2010

Sommerlektyre


På bokelskere ble det nylig laget en tråd om hvilke bøker folk har tenkt å lese i sommer, og det fikk meg til å tenke på hvilke bøker jeg har lyst å kose meg med i solen denne sommeren. Derfor lager jeg meg en liste her i bloggen min, så får jeg se utover sommeren hvor flink jeg er å følge den. Jeg vet med meg selv at jeg nok kommer til å oppdage en hel del andre bøker jeg også vil lese i løpet av ferien, men her er de jeg forløpig ønsker å få lest før jeg tar fatt på masterstudier til høsten:

  • Kathryn Stockette - Barnepiken: Jeg skal være med på Cappelen Damms bokbloggturné, og skal blogge om denne boken 1. juni. Det blir nok derfor den første boken jeg tar fatt på etter siste eksamen er unnagjort neste torsdag. 
  • Reif Larsen - T.S. Spivets Utvalgte Verker: Denne fikk jeg i posten fra Litteraturklubben Epp for noen uker siden, og det ser ut som en gøyal eventyrroman. Tror det blir perfekt sommerlesning.
  • Mikhail Bulgakov - The Master and Margarita: Jeg fortsetter mitt russiske klassikere prosjekt når jeg endelig får tid igjen, og jeg har gjort en endring i bøkene jeg skal lese. Bytter ut Brødrene Karamazov med denne boken. 
  • Roberto Bolano - Ville Detektiver: Med min fascinasjon for Latin-Amerika tror jeg denne boken vil bli midt i blinken for meg. Rotløse poeter som reiser jorden rundt. Høres ut som et spennende eventyr, og Pedro Carmona-Alvarez sine ord gjør meg enda mer lysten på å lese denne: "Velkommen til Bolanos univers. Å, som jeg misunner deg som skal lese denne boken for første gang."
  • Johan Theorin - Blodleie: Denne har jeg gått å ventet på lenge, og den havner på toppen av min leseliste med en gang den kommer ut. Forhåpentligvis er den i butikkene om to uker. Kanskje jeg burde be sjefen ligge en til side for meg med en gang vi får boken inn på jobben? Som jeg gleder meg til å ta fatt på en ny bok med gamle Gerlof og hans øy.
  • Bernard Cornwell - Det Siste Kongeriket: Jeg er glad i historiske romaner, og fikk et sterkt ønske om å lese denne boken etter at jeg leste en anmeldelse av den i en bokblogg jeg følger. Men jeg klarer ikke å huske hvilken av bokbloggene jeg leste anmeldelsen i. Om den som skrev den skulle lese dette, så takk til deg for tips. Gi meg beskjed hvem du er.
  • Charles Dickens - A Tale of Two Cities: Jeg har vært glad i Charles Dickens siden jeg var ung, og har lest flere av hans romaner. Denne har jeg imidlertid ikke lest, men er ganske nysgjerrig på om resten av boken er like god som begynnelsen. 
  • Carol Goodman - The Lake of Dead Languages: Denne skal visst være i samme sjanger som The Secret History av Donna Tartt. Med tanke på at sistnevnte er en av mine favoritter, så må jeg nesten prøve meg på Carol Goodman også.
  • Johan Harstad - Buzz Aldrin hvor ble det av deg i alt mylderet: Jeg aner egentlig ikke hva denne boken handler om (utenom Færøyene), men jeg har lest så mange positive omtaler om den at jeg er nødt til å finne ut hvorfor boken er fantastisk.
  • Sofi Oksanen - Utrenskning: Dette er enda en bok jeg har fått et positivt inntrykk av via andres anmeldelser, og siden jeg har leseeksemplar liggende bør jeg få lest den i løpet av sommeren.
  • Karl Ove Knausgård - Min Kamp 1: Jeg kjøpte den, så da får jeg være flink å lese den også.
  • Mircea Cartarescu - Orbitor. Venstre Vinge: En roman som virker meget spennende, men har blitt fortalt at den er svært tung å komme seg gjennom. Derfor er sommeren godt egnet til å prøve seg, for da har jeg tross alt lite annet å tenke på. 
  • Ivan Turgenev - Fathers and Sons: Enda en fortsettelse av mitt russiske prosjekt. Disse russerne er da fascinerende. 
  • Rick Riordan - Percy Jackson and the Last Olympian: Nå holdt jeg nesten på å glemme Percy Jackson. Jeg må jo lese ut siste bok i serien, og kanskje også kikke litt i mine bøker om gresk mytologi.
  • Charlaine Harris - Dead Until Dark: Jeg er en av de som enda ikke har hoppet på vampyrbølgen (med mindre det at jeg elsket Buffy på 90-tallet teller). Men jeg kjøpte første bok i True Blood serien, og tenkte å prøve meg på den ihvertfall. Da kan jeg hoppe over resten av vampyrlitteraturen med god samvittighet (ser forresten på The Vampire Diaries også, men har hørt at det er stor forskjell på bøkene og tv-serien så jeg tror jeg holder meg til serien i dette tilfellet). 
  • Tore Renberg - Kompani Orheim: For å være helt ærlig så både gruer jeg meg og gleder meg til å lese denne boken. Må ta det en gang jeg er i humør for noe sterkt og følelsesladet tror jeg. Men det er godt mulig at dette er en veldig god bok.
  • Suzanne Collins - Opp i Flammer: Det begynner å bli en stund siden jeg leste Dødslekene, men jeg fikk nr. 2 gratis av Norli under jubileumsdagene våre, og har lyst til og endelig finne ut hvordan fortsettelsen blir.
  • Ann Cleeves - Svart som Ravnen: Nå er ikke krim helt min sjanger, men jeg har fått høre at Cleeves er en forfatter man kan like hvis man er glad i Johan Theorin, og jeg elsker jo hans bøker. Dermed prøver jeg meg på nok en krimserie (denne er den første av tre tror jeg). 
Nå tror jeg det begynner å bli på tide å gi seg, selv om jeg nok kunne skrevet i evigheter. I tillegg til bøkene jeg har nevnt vil jeg også prøve å få lest mer av Irenè Némirovsky og Colin Dexter. Jeg holder for øvrig på med en Colin Dexter bok nå, anmeldelse kommer så fort jeg blir ferdig. 

Ha en fin boksommer folkens, og skriv gjerne litt om hvordan deres sommerlektyre ser ut =)

18.05.2010

En historie gjennom sang

Det er ikke utelukkende bøker som forteller historier; enkelte låtskrivere har en fantastisk evne til å formidle en historie gjennom sangtekster og melodier. Det er ikke umulig at enkelte musikere kunne skrevet nydelige bøker. To av mine favoritter når det gjelder å skrive gode sangtekster er Mark Knopfler og Don Henley. Hør for eksempel på Waiting in the Weeds, The Last Resort og New York Minute skrevet (og sunget) av Don Henley og Je Suis Desolé, Sailing to Philadelphia og Done with Bonaparte av Mark Knopfler.


Her er en av mine Henley favoritter:

No more walks in the wood
The trees have all been cut down
And where once they stood
Not even a wagon rut
Appears along the path
Low brush is taking over

No more walks in the wood
This is the aftermath
Of afternoons in the clover fields
Where we once made love
Then wandered home together
Where the trees arched above
Where we made our own weather
When branches were the sky
Now they are gone for good
And you, for ill, and I
Am only a passer-by

We and the trees and the way
Back from the fields of play
Lasted as long as we could
No more walks in the wood

16.05.2010

En smakebit på søndag - nr. 9

Russisk demokrati?

"Varvara Andrejevna, jeg er i det hele tatt motstander av demokrati." Han rødmet idet han sa det. "Menneskene er i utgangspunktet ulike, og det er det ingenting å gjøre med. Demokratiets prinsipp tilsidesetter rettighetene til de klokeste, mest b-begavede og arbeidsomme og gjør dem avhengig av den avstumpede viljen til de dumme, talentløse og dovne, f-for disse vil alltid være i flertall. Hvis våre landsmenn først legger av seg råskapen og gjør seg fortjent til betegnelsen borgere, da kan vi kanskje begynne å tenke på et parlament."



Erast Fandorin har muligens et poeng, men jeg ville ikke akkurat foretrukket noen av de russiske regimene man har opplevd de siste århundrene...

- Boris Akunin: Tyrkisk Gambit

Percy Jackson and the Battle of the Labyrinth

Percy Jackson bøkene er perfekt lesestoff i eksamensperioden. Nå har jeg nettopp lest ferdig den fjerde boken i serien (av fem), og med den har jeg kunne koble ut - glemme eksamen en liten stund. Boken er likevel såpass lettlest at den ikke har krevd for mye av min tid, noe som har gjort den ganske perfekt akkurat nå.

Percy Jackson begynner å nærme seg femten år, og skal tilbringe sommeren i halvblodsleiren. Der må gudenes sønner og døtre nå jobbe hardt for å forsvare grensene til leiren fra diverse monstre som har alliert seg med titanen Kronos. Han ønsker krig mot gudene. Kronos sitt mål er og nok en gang bli verdenshersker, og han vil i tillegg hevne seg på gudene på Olympus, som hakket ham i biter og forviste han til Tartarus for mange tusen år siden. Men først må han kvitte seg med halvblodsbarna i leiren, for de er helter som jobber for gudene. For å trenge gjennom grensene til halvblodsleiren må hans allierte finne veien gjennom Deadalus sin labyrint (den som minotauren oppholdt seg i på Kreta). Percy, Annabeth (datter av Athene), Tyson (kyklop) og Grover (satyr) drar for å stoppe dem. Som vanlig klarer ikke Percy å gjennomføre oppdraget uten å skape kaos:

"So, you wrecked Alcatraz Island, made Mount St. Helens explode, and displaced half a million people, but at least you're safe."

Jeg er usikker på hva som har skjedd fra første til fjerde bok, men jeg har virkelig begynt å kose meg med denne serien. På norsk irriterte jeg meg over dårlig språk, og jeg syns fremdeles historien noen ganger blir for enkel og at karakterene kanskje kunne hatt mer dybde, men det er fengende bøker. De er spennende, lettleste og de vil nok gjøre gresk mytologi mer interessant for mange. Selv har jeg alltid vært interessert i mytologi og gammel historie (spesielt egyptisk), men disse bøkene har nok vekket min interesse for akkurat gresk mytologi. Vi møter mange guder i serien, og i denne ble jeg blant annet bedre kjent med Hera og Hefaistos og Dionysos. Etter eksamen tror jeg at det er på tide å finne frem de gamle mytologibøkene mine, for å lære mer om disse merkelige gudene. Men jeg har fått med meg en god del fra Rick Riordan:

- Gudene er syv meter høy når de er på Olympos
- Dionysos er en jævel
- Ares er en større jævel
- Apollo leker vikar for Helios
- Hades kan være hjelpsom og en noenlunde grei fyr (?)
- Kong Minos ble drept i badekaret av en gjeng med jenter
- Det er ikke lurt å fly hvis man ikke er på godfot med Zevs
- Det er ofte i paradiser man blir drept

Jeg vet ikke om mytologibøkene mine vil støtte all denne informasjonen, men gøy er det uansett!

12.05.2010

Spørsmål om lesevaner

Spørsmålene under sirkulerer på diverse bokblogger, og jeg vil også være med. Her kommer dermed litt om mine lesevaner og preferanser:

Som leser er jeg: Varierer fra bok til bok. Har en tendens til å lese spennende partier altfor raskt, slik at jeg gjerne ikke får med meg alt skikkelig. Det er nysgjerrigheten min som driver meg fremover, og får meg til å lese kjapt. Kanskje likegreit at jeg leser lite krim. Gode romaner nyter jeg, stormer ikke gjennom, men leser ofte lenge om gangen. Enkelte bøker er umulig å legge fra seg. Gir fort opp hvis en bok ikke fenger - kan bety at jeg har gått glipp av gode bøker, burde holde ut litt lenger.

Som blogger er jeg: Ivrig, men langsom. Tar tid å skrive anmeldelser, er litt for pirkete. Stresser med å unngå å skrive for "stivt". Vant til å skrive akademiske tekster, noe som gjør overgangen til blogging og mer uformelt språk litt trøblete. Men blogging er gøy, kjekt å være litt uformell =)

Sist leste bok: Tordengudens Sønn av Arto Paasilinna

Sist kjøpte bok/bøker: Oscar Waos Makeløse Liv (Junot Diaz), Det Siste Kongeriket (Bernard Cornwell), The Lake of Dead Languages (Carol Goodman)

Favorittkrimforfatter: Johan Theorin og Colin Dexter

Jeg leser alt av: Irenè Némirovsky, Mark Haddon, Douglas Adams, J.R.R. Tolkien, Erlend Loe og Leo Tolstoy

Jeg leser helst ikke (genre/forfatter): Sci-fi og krim

I hylla for faglitteratur leter jeg etter: Bøker om politiske systemer, demokratisering, politisk historie, Latin-Amerika, Russland, autoritære regimer og diverse andre sampol relaterte bøker

I tillegg til norsk leser jeg gjerne: Engelsk. Er verken glad i nynorsk, svensk eller dansk. Danskene skriver på en merkelig måte, og bruker komma på de særeste steder

Øverst i min å-lese-stabel ligger akkurat nå: Uff, det er altfor mange. Blant annet: Ville Detektiver (Roberto Bolano), The Master and Margarita (Mikhail Bulgakov), Le Bal (Irenè Némirovsky), T.S. Spivets Utvalgte Verker (Reif Larsen) og A Tale of Two Cities (Charles Dickens)

Øverst på min bok-ønkeliste akkurat nå: Blodleie av Johan Theorin. Gleder meg til den er ferdig oversatt, vil ikke lese den på svensk. Men den skal jeg nyte i solen. Kanskje litt feil stemning med sol og sommer når man leser Johan Theorin, men digg blir det uansett.

På antikvariater leter jeg etter: Fine, gamle klassikere. Innbundet. Blir for det meste pocket ellers. Unntaket er nye bøker jeg må ha, og ikke kan vente på (som Johan Theorin).

Cappelen Damms bokbloggturné

Jeg fikk nettopp en mail som bekreftet at jeg skal være med på Cappelen Damms bokbloggturné, og blir den andre som skal skrive om boken Barnepiken. Datoen min var jeg så absolutt fornøyd med, for den er fem dager etter siste eksamen. Kan ikke si annet enn at jeg gleder meg enormt til den dagen eksamensstresset er over og jeg kan synke ned i sofaen med barnepiken og kun konsentrere meg om bokbloggturnéen (pluss en del jobbing, må ha noe å leve av). Eller, når jeg tenker meg om, så burde det være nydelig, varmt og (nesten) sommer når den tid kommer, kanskje jeg synker ned i terassemøblene for å lese Barnepiken i stedet. Ingenting er deiligere enn å sitte ute i solen med en bok på en varm dag. Datoen min er 01.06, altså første dag i sommermånedene.


Nå må det sies at jeg har litt prestasjonsangst, spesielt siden Knirk skal blogge dagen etter meg, og den damen skriver ikke akkurat dårlig. Men litt skrivetrening kommer alltid godt med, og det er jo bare å være ærlig. Jeg er spent på hvor stor variasjon det vil bli i de forskjellige innleggene - hvor mange som vil like boken og hvor mange som vil mislike den. Smaken er jo, som kjent, som baken. Det har i hvert fall vært mange sprikende meninger om bøkene i bokbloggturnéen som det har blitt blogget om de siste månedene. Nei, jeg gleder meg uansett, dette blir bra. To hele måneder hvor jeg kan lese skjønnlitteratur, uten å ofre en tanke på alt pensum jeg burde lese.

Før eksamen er overstått blir det nok litt færre bokanmeldelser enn vanlig. Jeg har veldig lyst å drømme meg vekk i en god bok, men skal eksamenskarakteren sikres er det lurere å lese notatene mine. 18. mai er det USAs historie, og 27. kommer verdenshistorien. Til høsten er det tilbake til mitt eget fagfelt, Sammenliknende Politikk, for da begynner jeg på master =) Jeg burde gjerne bruke deler av sommeren på å pønske ut hva jeg vil skrive om på master, men jeg har allerede et overordnet tema, trenger kun å snevre det inn. Ellers blir det skjønnlitteratur for alle pengene, og en tur til Kroatia i august!

11.05.2010

Award

Jeg har fått en award fra Stine (takk =)). Det innebærer at jeg skal skrive syv interessante (eller mindre interessante) ting om meg selv, forutsatt at jeg har god nok oppfinnsomhet til det. Jeg skal også sende awarden videre til seks andre bloggere. Here it goes..

1. Som den erkebergenseren jeg er heier jeg på Brann, og har fulgt dem i oppturer og nedturer fra og med 2000-sesongen. Det har vært mange oppturer, sølvet i 2000, gullet i 2007 og cupseier i 2004 stikker seg spesielt ut. Cupen heter for øvrig if-cup, og i 2004 jobbet min mor i if. Hun kunne skaffe billetter til finalen fikk jeg høre, men det som skjedde i stedet var at jeg så kampen fra sofaen med kyssesyke. Snakk om nedtur (ikke kampen da, selvsagt, vi vant!). For tiden er det desverre mer nedturer enn oppturer, men jeg trøster meg med det faktum at Branns kamper har vært ganske underholdende i det siste - det er tross alt det laget som produserer flest sjanser per kamp. Men det var det og også få ballen i mål, gutter.. Jo, også har jeg plukket boss på stadion, pusset pokaler, støvsugd gymsalen og spist lunsj med Arne Møller og Azar Karadas.

2. I tillegg til å være det samboeren min kaller en "boktulling", er jeg også en "skoletulling". Livet hadde ikke vært det samme uten pensum, kollokvier, eksamener, og et glass vin og en god hamburger på studentsenteret i ny og ne. Jeg er faktisk så glad i skolen at jeg er livredd for dagen masteren er levert og jeg må ut i den store skumle jobbverdenen. Evig student hadde ikke vært noe problem, men da må lånekassen utvide antall år man kan få støtte. Men jeg har kun brukt 6 av de 8 årene når masteren er fullført, kanskje skulle jeg lært meg et fint språk etter graden er sikret?

3. Jeg er ganske så fascinert av semipresidentsystem. Det er litt som spøkelseskladden, du vet det fins men det har mange forkledninger. Såpass interessant syns jeg det er at jeg skrev bacheloroppgaven min om det. Visste du at alt ettersom hvordan man definerer det, så har blant annet Russland, Frankrike, Island, Østerrike, Irland, Finnland og mesteparten av Øst Europa et slikt system? Men egentlig er det som regel kun forkledde parlamentariske systemer eller presidentsystemer. Og ja, dette er et eksempel på at jeg er en "skoletulling". Studerer man politiske systemer og demokratiseringsprosesser er det naturlig at man finner deler av det svært fascinerende.

4. Jeg hopper hjemover, til det norske politiske systemet: jeg klarer nemlig ikke å bestemme hvilket parti jeg foretrekker - Høyre eller Venstre. Mulig jeg heller litt mot Venstre, men jeg føler jeg har mer makt hvis jeg lener meg andre veien. Venstre er så lite. Men å få de over sperregrensen blir desto viktigere. Det er godt jeg har et par år til neste valg (nesten). Jaja, jeg har i det minste utelukket de andre seks partiene (flere hvis du regner minipartiene). Det er ikke verst bare det.

5. Nok politikk. Det er ikke umulig at jeg var et ganske gjennomsnitlig barn, for jeg ville nemlig bli sykepleier eller astronaut når jeg ble stor. Første kvinne på Mars, det skulle bli meg! Når jeg tenker tilbake på det kan jeg ikke helt skjønne hvorfor jeg trodde jeg ikke kunne bli første person på Mars, i stedet for første kvinne, men jeg hadde vel kun hørt historier om menn på månen, og trakk noen (diskutabelt) logiske konklusjoner fra det. Jeg syns fremdeles verdensrommet er spennende, men jeg hoppet over på samfunnsvitenskapen. Hvor sykepleierdrømmen forsvant, og når det skjedde er ikke godt å si, men vekke er den!

6. Jeg elsker pingviner. Har dere sett pingvinfilmen? Jeg vil ha en liten pingvinunge fra den filmen. Da hadde jeg reddet den fra kulden, det må jo være bra! Tror dere keiserpingviner hadde likt seg i Bergen? De sterkeste av jordens skapninger skal (i teorien ihvertfall) være flinke til å tilpasse seg. Alternativt kan jeg se om jeg finner igjen den gøye hunden jeg så for noen uker siden: den var liten og hadde svart lang pels og gikk som en pingvin. Tror aldri jeg har sett en tøffere hund i mitt liv. Den gikk til og med på tur uten bånd. Men jeg turde ikke spørre eieren hvilken rase den var, og nå finner jeg den ikke igjen. Tror det må bli en tur på akvariet snart, de har pingviner =)

7. Svart britisk humor er fantastisk. Blackadder er spesielt genial. Jeg vet de fleste foretrekker Mr. Bean, men for meg er Rowan Atkinson Edmund Blackadder: "Here lies Edmund Blackadder, and he's bloody annoyed!". Og House vil alltid være George: "Row, row, row your boat, gently down the stream. Belts off, trousers down, isn't life a scream!" For ikke å glemme General Melchett, Captain Darling og Sodd off "I have a cunning plan" Baldrick.

8. Jeg er prinsipielt i mot barnedåp. Mulig det er en merkelig ting å være i mot, men sånn er det! Sånt kan man gjøre når man er voksen og får valget selv. Hvorfor døpe barn? Da kan man også melde ungen sin inn i politiske partier, det er ikke så stor forskjell. Navneseremonier kan nok være fint, men hvorfor må barnet meldes inn i statskirken av den grunn? Og nei, jeg vil ikke støte noen, selv om det er mulig jeg har gjort det. Mange liker tradisjoner, og det kan jeg forstå. Men jeg er likevel i mot akkurat denne tradisjonen.

9. I går feiret jeg den internasjonale Monty Python facebook status dagen (mulig det ble mange orddelingsfeil, men det får så være). Det betyr at jeg satt inn Monty Python sitater i statusen min på facebook. Mine valg ble: "Listen. Strange women lying in ponds distributing swords is no basis for a system of government. Supreme executive power derives from a mandate from the masses, not from some farcical aquatic ceremony.", "Oh! Come and see the violence inherent in the system! Help, help, I'm being repressed!" og "How shall we fuck off, oh Lord?"

Nå tror jeg det begynner å bli nok, 9 er et fint tall =) Stine, som jeg fikk denne awarden av, klarte 17! Jeg er mektig imponert.

Så var det å gi den videre. Jeg vil gi award til:

Julie

Jeg bryter regelen ved å sende videre til en i stedet for seks, men det var ikke enkelt å finne ut hvem av mine favorittbloggere som har fått award tidligere. Det det så ut som om det var en del som hadde det. Dermed, i min tidsnød (på tide å gå vekk fra bloggen og fortsette med eksamenslesning, bare en uke igjen), gir jeg den kun videre til min favorittblogg.

10.05.2010

Favorittforfattere

Hvis noen spør meg om hvilke bøker som er mine favoritter så har jeg ikke vanskelig for å svare. Det blir gjerne en lang liste å ramse opp, men jeg trenger så vidt å tenke meg om før jeg pøser ut svar. Men er det flere enn meg som sliter med en gang spørsmålet ikke går på favorittbøker, men heller favorittforfattere? Hvilke kriterier skal man vektlegge når man snakker om de beste forfatterne?


Jeg prøver å lese variert, og av den grunn er det mange gode forfattere jeg kun har lest en bok av. Disse bøkene kan fint bli mine yndlingsbøker, men kan forfatterne bli mine favorittforfattere etter den ene boken? Når det gjelder antall syns jeg man burde lest minst to bøker av en forfatter før man kan kalle dem favoritt. Uten å gjøre det blir det vanskelig å dømme om forfatteren var en "one hit wonder" eller om han/hun virkelig har mange gode historier å dele. Unntaket må bli når forfatteren ikke har skrevet mer enn en bok, f.eks. de som blir utgitt i sen alder, og dør før de rekker å skrive en ny bok. Så vidt jeg har skjønt var det tilfelle for forfatteren som skrev Guernsey Forening for Litteratur og Potetskrellpai, Mary Ann Shaffer.

Hvilke andre kriterier er viktig? Er det nok å skrive gode historier eller må forfatterne også ha et fantastisk språk? Kan forfattere som skriver spennende litteratur som egentlig ikke har noe spesifikt budskap bli favoritter, eller må de gi oss noe å tenke på for at vi kan gi dem favorittstatus?


Jeg har fundert på dette med favorittforfattere en stund nå, og prøvd å finne ut av hvem jeg kan kalle yndlingsforfattere. To av mine er velkjent og meget populære, og jeg har lest flere bøker av dem begge: J.R.R. Tolkien og J.K. Rowling. Felles for dem er at de har en utrolig fantasi og evne til å gjøre merkelige verdener levende for leserne. Begge forfatterne har vært en del av min verden siden barne-/ungdomstiden. Av nyere favoritter er det tre navn jeg kommer på med en gang: Johan Theorin, Irenè Némirovsky og Mark Haddon - representanter for tre helt forskjellige sjangre. Men alle tre har til felles at språket er enkelt, men svært godt, de holder høy standard gjennom flere bøker, ikke bare en, og bøkene deres inneholder historier som rører meg, som får meg til å le eller gråte, som gjør meg sint eller opprørt, og som får meg til å tenke. Det er intelligente bøker, men de prøver ikke å presse en moral på meg. Andre forfattere som også passer denne beskrivelsen (for meg) er Leo Tolstoy og Douglas Adams.

Det beste med slike forfattere er at de er konsistente. Hver gang jeg plukker opp en ny bok av dem gir det meg en nydelig leseropplevelse. Ikke alle forfattere klarer det, noe briljerer i en bok og skuffer i neste. Slike forfattere kan gi meg favorittbøker, men de kan ikke selv bli favorittforfattere.

Hva er deres kriterier for favorittforfattere, og hvilke forfattere passer de kriteriene?

09.05.2010

En smakebit på søndag - nr. 8

How Parrot got his name:

"You might think, who is this, and I might say, this is God and what are you to do? Or I might say, a bird! Or I could tell you, madame, monsieur, sir, madam, how this name was given to me - I was christened Parrot because my hair was coloured carrot, because my skin was burned to feathers, and when I tumbled down into the whaler, the coxswain yelled, Here's a Parrot, captain. So it seems you have your answer, but you don't."


To really find out how Parrot got his name, read Parrot and Olivier in America, by Peter Carey! We apologize for the inconvenience..

06.05.2010

Tordengudens Sønn

Noen ganger tenker man ikke over at bøker oversatt til norsk gjerne ikke er nye bøker. Arto Paasilinna har, så vidt jeg har skjønt, gitt ut over 50 bøker, hvor bare noen få er blitt oversatt til norsk. Hans nyeste leste jeg ferdig for et par dager siden, og det tok flere referanser til Sovjetunionen før jeg kom på at denne boken sikkert kun var ny i Norge, men heller ganske så gammel i Finland. Årstallet en bok er gitt ut påvirker hvordan leseren (eller i hvert fall meg) ser på samfunnet som beskrives i boken. I Tordengudens Sønn så jeg for meg et moderne finsk samfunn. Men mye har endret seg siden boken ble publisert i 1991. Den er altså nesten 20 år gammel.

I boken møter vi Tordenguden Ukko Overgud og hans sønn Rutja, i tillegg til en hel del andre gamle finske guder. De har sett seg lei av at en falsk religion (Kristendommen) har fått stor makt og innflytelse i Finland. Dermed blir det bestemt at Rutja skal dra ned til jorden på farens vegne og overtale den finske befolkningen til å gå tilbake til den (ny)gamle religionen. Vi møter også Sampsa, en antikvitetshandler som bor på en gård med søsteren og "samboeren". Begge to er kjeftesmeller, og de gjør ikke livet til Sampsa enkelt.

Sampsa sin far tilba Ukko Overgud og lærte sønnen til å gjøre det samme. Han har derfor bedt til guden flere ganger, og han blir derfor valgt ut som en passende finne for Rutja å bytte kropp med når han kommer til jorden. Rutja ser nemlig både stor, merkelig og skummel ut, og trenger et mindre fryktinngytende utseende i sitt misjonærarbeid. Med Sampsas kropp setter Rutja i gang med å føre finnene tilbake til sin gamle tro, med hjelpemidler som en regnskapsfører, en reklamemann og noen velplasserte lyn her og der. Og han er veldig opptatt av å unngå å lide samme skjebne som den kristne gudens sønn, Jesus:

"Han tenkte at hvis de ville drepe ham også, ville han sannsynligvis slippe å bli korsfestet, fordi det var en gammeldags metode. Derimot kunne han enten bli skutt eller hengt. Rutja prøvde å tenke seg en altertavle med et bilde av sin egen kropp dinglende i en galge der bildet av Jesus hang nå. Det var deprimerende å tenke sånn."


Kollektivt Selvmord, som jeg leste i fjor, var god og gjorde meg lysten på å lese mer av Paasilinna. Men til tross for et godt førsteinntrykk var den ikke fullt så morsom som jeg forventet. Tordengudens Sønn, derimot, var en bok full av hysteriske betraktninger og kommentarer, som kan sende leseren rullende ut av sofaen hvis man ikke er forsiktig. Rutja er nemlig ikke helt fortrolig med alle skikker man følger på jorden, og det er ikke alltid like enkelt å lære seg dem. Det blir mye gøy ut av sånt.

Både Rutja og Sampsa er karakterer man ikke kan unngå å like. Paasilinna skriver godt, og historien er både original og bra oppbygd. Jeg hadde aldri forventet at det skulle gå som det gikk, og, uten å avsløre slutten, kan man si at Paasilinna med denne boken har omskrevet finsk historie. Jeg har lest at antall selvmord i Finland gikk ned etter Kollektivt Selvmord ble publisert. Mon tro om noen har undersøkt om antallet som tror på Ukko Overgud, Rutja og de andre finske gudene har gått opp etter at Tordengudens Sønn ble publisert?

Løp og les!

02.05.2010

En smakebit på søndag - nr. 7

Siden jeg nå holder på med Tordengudens Sønn av Arto Paasilinna, en forfatter jeg koste meg med for første gang i sommervarmen i 2009, vil jeg mimre litt i dagens smakebit. Boken jeg leste for et år siden var Kollektivt Selvmord, og den inneholdt en passasje jeg aldri kommer til å glemme. Den er både morsom og tragisk. En luksusbuss full av finske selvmordskandidater er på vei ut fra Nordkapp og ned i det kalde Nordishavet. Norge er visstnok stedet for selvmord:

"Busseier Korpela tråkket gassen i bånn og satte på parkeringsbremsen. Så satte han bussen i gir. Motoren gikk fortere og fortere, viseren på turtelleren svingte seg opp i det røde feltet. Langsomt begynte han å slippe kløtsjen. Bussen ble stående og skjelve på stedet, som et tungt lastet bombefly som står for enden av rullebanen og ruser motorene, klart til take-off.

Korpela slapp kløtsjen og bremsene. Med den rasende styrken fra fire hundre hestekrefter stormet luksusbussen fram så røyken sto av dekkene.

Viseren på speedometeret steg, veien suste vekk under selvmordsbussen , stupet nærmet seg med svimlende fart. Korpela tutet med hornet, det gjallet og dundret i hele Nordkapp-området, det sprutet svart eksosrøyk ut i lufta. Bussen ruset framover, fortere enn noensinne. Nordishavets isnende grav ventet på dem.

Plutselig ble et rødt lys tent i overkant av sjåførplassen, og de hørte flere skrikende lydsignaler. Nødlyset begynte å blinke, flere livslystne hender gikk i været og trykte på stoppknappene. Korpela var nær ved å kveste bremsene, bussen knelte, passasjerene ble kastet ut av setene, den kraftige oppbremsingen fikk det til å ryke av dekkene. Nordishavet nærmet seg, Lismanki og Sorjonens forbløffede skikkelser strøk forbi. Et rekkverk av stål kom til syne foran dem. På kanten av stupet vred Korpela alt han kunne på rattet, og i siste øyeblikk greide han å få svingt kjøretøyet ut langs rekkverket og tilbake på veien. Bussen krenget truende som et skip i havsnød, i et flyktig øyeblikk kunne de skimte det grusomme, mørkegrå oseanet som lå der og ventet på dem. Bussen vinglet videre i høy hastighet og tilbakela hundre meter langs kanten av stupet. Til slutt stanset den. Hydraulikken freste og bruste. Det kom damp fra motorrommet; de voldsomme omdreiningene hadde varmet opp kjølevæsken til kokepunktet.

Korpela snudde seg og betraktet passasjerrommet, der det satt tretti rystede mennesker med ansikter hvite av dødsangst."


Tenk om vi alle kunne hatt en stoppknapp for å forhindre oss selv i å gjøre noe dumt. Noen ganger oppdager man gjerne ikke hvor dumt det er før i siste liten...

01.05.2010

Gleden ved å være medlem i bokklubb!

Jeg snek litt inne på nettsiden til eppklubben i dag, og oppdaget til min store glede at min første "månedens bok" er sendt og lander snart i min postkasse. Gleden ble litt dempet ved at neste månedens bok var en jeg ikke vil ha, nemlig Min Kamp 5. Siden jeg kun har den første og ikke har lest den enda syns jeg det var litt vel tidlig å kjøpe nr. 5. Men jeg er likevel storfornøyd med å snart få bok i postkassen, bokpakker er alltid spennende. Og månedens bok er:

T.S. Spivets Utvalgte Verker, av Reif Larsen.


Eppklubben skriver følgende handlingsreferat:

T.S. Spivet, som er døpt Tecumseh Sparrow, av alle ting, sitter hjemme på ranchen i Montana sammen med søsteren Grace. Moren, Dr. Claire, er naturvitenskapelig forsker på fortvilet jakt etter en sjelden bille. Faren driver gården og elsker gamle cowboyfilmer. Broren Layton er død, etter en skyteulykke på låven året før.

Telefonen ringer. Det er fra Smithsonian Institute i Washington DC, som har en ærefull meddelelse til unge og geniale T.S. Spivet: Han har vunnet den prestisjetunge Baird-prisen. En vitenskapelig bekjent av moren har sendt inn ungguttens detaljerte tegninger av biller, og instituttet vil nå premiere den fremragende vitenskapsformidlingen fra en bidragsyter som de tror er en voksen mann.

T.S. begir seg ut på en vill ferd over kontinentet, fra familiens ranch nord for Divide i Montana til Smithsonians ærverdige museumssaler.




Høres ut som en skikkelig eventyrbok, og den skal være full av tegninger og kommentarer i margen for å gi et godt innblikk i T.S. Spivet sin verden og reisen hans. Eppklubben skriver videre at "det er en stor bok som man må ta og føle på, bokstavelig talt. Den vekker til live både god gammeldags barnlig leseglede og lysten til å notere og klusse, og refleksjoner om vitenskap, nysgjerrighet og amerikansk ur-mytologi." Jeg kan ikke si annet enn at jeg venter i spenning ved postkassen, og håper på en stor leseropplevelse, eller i det minste en fantastisk reise. Det er lenge siden jeg har vært så spent på en bok.

I mellomtiden storkoser jeg meg med Arto Paasilinna og hans finske guder, og med en historie som er uendelig.