Being Dead

Forfatter: Jim Crace
Nasjonalitet: Engelsk
Forlag: Picador
Utgivelsesår: 1999
Min utgave: 2010
Sidetall: 210

"It might be fitting, even kind, to first encounter them like this, out on the coast, traduced, spreadeagled and absurd, as they conclude their lives, when they are at their ugliest, and then regress, reclaiming them from death. To start their journey as they disembark, but then to take them back where they had travelled from, is to produce a version of eternity. First light, at last, for Joseph and Celice. A dawning death. And all their lives ahead of them. The doctors of zoology were out of time, perhaps, but they can be rescued from the dunes by memory, receding, and tucked up in their waking beds again, still tenants of the room."

Mitt første møte med forfatteren Jim Crace var da jeg leste de nominerte til Bookerprisen i 2013. Hans bidrag, Harvest, var en soleklar favoritt. Jeg husker den som vanskelig å komme inn i, men når jeg først ble dratt inn i hans mørke og spesielle verden var det en stor opplevelse.

Being Dead er derimot ikke vanskelig å komme inn i. Crace begynner rett på sak: hans hovedkarakterer har fullført sine livsløp. De dro tilbake til stranden hvor de begynte sitt forhold og ble brutalt drept av en mann som ønsket å rane dem. Joseph og Celice hadde vært gift i 30 år, hatt vitenskapelige karrierer og fått en datter sammen. I starten av boken blir deres liv uventet avsluttet. Crace beskriver døden i detalj, både de fysiske hendelsene og de emosjonelle reaksjonene på det som skjer. Celice dør etter få minutter, men Joseph lever i nesten en halvtime etter angrepet. Språket er vakkert til tross for at det som beskrives er en virkelighet vi ikke ønsker å forholde oss til. Det er realistiske, ekle detaljer som nok vil forhindre en del fra å lese den, men for de som orker kan den virkelig anbefales. Han minner meg om Ian McEwan på sitt beste.

"The flies line up like fishermen along the banks of the bodies' open wounds. They settles mainly on Celice. She had been the more abused, struck seven times around the face and head. 'Seven times killed', they'd say. Her hair was matted with wet blood and the syrup of her brain. One cheek was flattened by the pounding impact of the granite. Two teeth were cracked, longways. Her facial artery, that superficial lifeline from the carotid, which climbed over her lower jaw to supply the colour to her cheek and feed the brain with oxygen, had been torn in two. Blood had spread across her throat and shoulders and soaked invisibly into her summer jacket. There were dark patches on the grass and sand. Blood does not keep its livery for long. Celice was blackening. It looked and felt as if she'd been pelted with molasses. Her body made good pickings for the glucose-hungry flies."

Her får man ingen urealistiske lovnader om hvordan Joseph og Celice vil leve videre i himmelen og derfra få med seg hvordan datterens liv utfolder seg når de ikke lenger er på jorden. De fine øyeblikkene er av mindre karakter - hånden til Joseph på ankelen til Celice, datterens positive reaksjon på at hennes kjedelig A4 foreldre som hun ikke har hatt et nært forhold til kan overraske henne med deres langt fra A4-død.

Vi får se drapet fra alle mulige vinkler, vi får alle historier fra Joseph og Celice sin siste dag, vi blir kjent med dem i deres ungdom og vi følger datteren i hennes søk etter sine savnede foreldre.

Man skulle tro at dette er en ganske makaber bok og til tider føles det som om den er det. Men mest av alt føler jeg at bokens budskap er at døden er en del av livet. Uansett hvor tidlig det skjer, hvor brutalt det er, så er det en naturlig del av det å være menneske. Vår oppgave er å gi livene våre mening mens vi er her. Da det ikke finnes noe overordnet mening med livet er vi de eneste som kan gjøre det.

"She meant that fear of death is fear of life, a cliché amongst scientists, and preachers too. Both know that life and death are inextricably entwined, the double helix of existence. Both want to give life meaning only because it clearly has none, other than to replicate and decompose. Hard truths."

The Many

Forfatter: Wyl Menmuir

Nasjonalitet: Engelsk

Forlag: Salt

Utgivelsesår: 2016

Sidetall: 160

Ethan looks up and sees Timothy is still watching him, his gaze steadier than the rest of his body, which still jars and jolts with each wave that comes up against the boat. Waiting for more. There's challenge in Timothy's eyes for him to finish the story, and though he raises a hand to indicate to the other man he is done for now, Timothy stands his ground. 

The Many er den første bookerprisnominerte boken jeg har lest i år. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor juryen har valgt å inkludere denne korte romanen i den prestisjefylte listen. Den er kort, men den rommer mye. Boken man begynner å lese er ikke den samme som man legger fra seg etter å ha bladd om siste side. Gjennom hele historien leter leseren etter svar på et mysterium og når svaret kommer har boken endret karakter, uten at det forminsker verdien av leseropplevelsen frem til det punktet.

Timothy prøver å skape et hjem for seg og sin kone i en liten engelsk landsby ved kysten. Han har kjøpt et gammelt hus som har stått tomt i over ti år. For å kunne bo i huset må det totalrenoveres. Men endringene han utfører blir ikke godt mottatt. Lokalbefolkningen har et intenst forhold til og minne om mannen som bodde der ti år tidligere og de prøver ikke å skjule sin misnøye med inntrengeren som river vekk alt som står igjen etter ham. Denne voldsomme reaksjonen på hans tilstedeværelse påvirker Timothy og han blir etter hvert lidenskapelig opptatt av å lære mest mulig om mannen bodde  i huset hans, mannen som druknet for ti år siden. Hvem var han? Hvorfor klarer ikke landsbybeboerne å gi slipp på ham?

Wyl Menmuir har skrevet en utrolig stemningsfull bok. Både skildringen av karakterene, kystlandskapet og sjøen bidrar til å skape denne stemningen, samt tilbakeblikkene til Timothy og Ethan. Ethan representerer landsbyens beboere og er en av dem som har sterkest forhold til Perran, men er samtidig den av lokalbefolkningen som kommer mest innpå Timothy og som finner i ham en slags følgesvenn. De forstår hverandre. Betydningen av det kommer ikke frem før på slutten av boken, men forholdet mellom dem er interessant gjennom hele boken. Jeg har fått med meg at det er mange som mener boken er svakt konstruert og at mangelen på handling og fraværet av svar før på slutten gjør den kjedelig og uinteressant. For meg fungerte det meste. Stemningen og alt som var usagt gjorde boken ekstremt fengslende, men jeg ble aldri drevet fremover i boken av en trang til å få alle svarene, selve reisen mot svarene var interessant i seg selv.

Mange ser paralleller mellom The Many og Brexit. De ser boken som en fortelling om misnøyen med utenforstående, med ønsket om å få være i fred og bevare egne minner og egen kultur. Selv ble jeg mer opphengt i Timothy's søken etter svar, etter Perran, mannen han aldri kjente men som påvirker livet hans voldsomt. På slutten av boken ble denne tematikken svært fremhevet og jeg tolker historien i lys av dette. The Many er en bok som stiller krav til leseren, man må lese mellom linjene. Hver leser vil nok ha sin egen helt særegne tolkning og jeg tror man kan få mye ut av å lese boken flere ganger. Jeg håper på å kunne diskutere den med andre som har lest boken, for jeg vil gjerne vite hvordan andre tolker den. Men jeg lar være å skrive min tolkning i omtalen i fare for å gi vekk slutten av boken.

Med tanke på reaksjonen andre har hatt på boken tviler jeg på at den er sterk nok til å komme videre til shortlist. Rent personlig synes jeg dette var en nydelig start på årets bookersesong og jeg så ikke svakhetene andre peker på.

White Hunger

Forfatter: Aki Ollikainen
Forlag: Peirene Press
Utgivelsesår: 2015
Originalspråk: Finsk
Sidetall: 136
ISBN: Kindleversjon

Fra 1866 til 1868 opplevde Finland og Sverige en periode med ekstrem hungersnød. På grunn av ugunstig klima klarte ikke den finske befolkningen å produsere nok mat i 1866, og i 1867 ble situasjonen forverret av at de hadde den kaldeste sommeren på en mannsalder. Befolkningen på landsbygden dro fra hjemmene sine og ble vandrende tiggere. De finske styresmaktene klarte verken å forhindre krisen eller å bistå de rammede i særlig stort grad. Hele 15 prosent av den finske befolkningen døde i løpet av denne perioden, enten på grunn av hungersnød eller sykdommene som kom som et resultat av hungersnød og kulde.

"Hunger is the kitten Willow-Lauri put in a sack, which scratches away with its small claws, causing searing pain; then more scratching, then more, until the kitten is exhausted and falls to the bottom of the sack, weighing heavily there, before gathering its strength and starting a fresh struggle. You want to lift the animal out, but it scratches so hard you dare not reach inside. You have no option but to carry the bundle to the lake and throw it into the hole in the ice."

Aki Ollikainen er nominert til Den internasjonale bookerprisen med boken White Hunger. I boken, som kun er i overkant av 100 sider lang, gir han et rått og brutalt innblikk i hvordan det var å leve og å dø i Finland i 1867.

Vi møter Marja og hennes familie. Mannen er den første som dør. Marja reagerer både meg sorg og med sinne. Han skulle jo forsørge familien, hva skal de gjøre nå? Hun tar med seg sønnen og datteren i håp om å kunne søke tilflukt hos kjente. Problemet er at ingen har nok mat. Hvordan skal man kunne hjelpe andre når man ikke en gang har nok til egen familie? Familien blir, som så mange andre, tiggere - avhengig av andres godvilje for å overleve. Får de ikke nok mat dør de. For mye mat på en gang kan også være farlig, uansett hvor sulten de måtte være. Ikke alle menneskene de møter har gode hensikter selv om de skulle tilby mat og husrom. Ollikainen skildrer en verden hvor det kun handler om overlevelse, hvor man omtrent går på autopilot og ikke kan gjøre noe annet enn å prøve å holde seg på bena til det ikke går lenger. Til man faller om og ikke kommer seg opp igjen.

"Here lies Dr Johan Berg. Lumps of frozen soil thud against the lid of the coffin. On the horizon, a pale-red streak wages a hopeless war against the weight of the sky, in defense of the dead man's soul. Finally, it is sapped of strength, and heavy clouds shroud the last rays of the sun. The shadows on the mourners' faces grow darker."

En av styrkene til boken er at hendelsene blir fortalt fra ulike synsvinkler. Felles for de fattige, døende er at deres fortelling er veldig beskrivende. De snakker ikke til leseren, vi bare ser ting gjennom deres øyne. Det er ingen forsøk på å få sympati eller dele ut skyld. De lever, de drømmer, de dør. Vi følger dem på veien, uten filter.

Vi får også servert historien gjennom øynene til de rike og mektige. Deres kapitler er kortere, men de gir oss mer bakgrunn for hvorfor dette skjer og hvordan det påvirker de som har mest og de som i teorien skal forsøke å gjøre noe med hungersnøden. Det virker som en håpløs situasjon som senatoren ikke kan gjøre noe med. Men hans forsøk på å hjelpe gjør ingenting annet enn å forverre situasjonen og han handler altfor sent. Hans liv er så fjernt fra dem han skal hjelpe og han evner ikke å sette seg inn i deres situasjon. Det er hans jobb å tenke helhetlig - å tenke på befolkningens beste - men hvordan skal man bestemme hva som er best for befolkningen hvis man ikke orker å tenke på individuelle skjebner?

"Matias laughs at the story as if it were a funny anecdote. Teo, too, has to chuckle at the memory of the situation. All the same, he wonders how they can be touched by the surrounding misery, if they are merely amused by it. If they truly felt what was going on, would they still be able to laugh?"

Legen Teo er den som bidrar med refleksjon, den som ser både de rike og de fattige. Den som nekter å være med på å gjøre krisen til noe nobelt som befolkningen må gå gjennom for å vise sin tro og sin styrke. Han ønsker ikke å glorifisere noe som menn av hans stand ikke egentlig er en del av. Han lever i en verden, men han ser hva som foregår i den andre.

"If this suffering is meant to be a test, who is it aimed at? Whose faith will be sanctified through the suffering of these people? Who is Job? The beggars? No, God protected Job; only all those close to him suffered. Do you equate you Job with these people, Matias? These people who starve as we versify: make your bread so it's half bark, our neighbour's grain was killed by frost. Have you ever tasted bread with bark? I haven't. We are not of the people, Matias, and we shall never cross the boundary between them and us. Only Johan crossed it: he went among the people and died of their diseases."

White Hunger er en kort roman, men den rommer mye. Den er nydelig skrevet, selv om den beskriver en verden som er langt fra nydelig. Om den er god nok for kortlisten aner jeg ikke da jeg ikke vet nivået på resten av de nominerte, men den kan uansett anbefales på det sterkeste.

An Idiot Abroad: The Travel Diaries of Karl Pilkington

Forfatter: Karl Pilkington
Forlag: Canongate
Utgivelsesår: 2010
Min utgave: 2011
Språk: Engelsk
Sidetall: 223
ISBN: 9781847679277

Om Petra, Jordan

"As impressive as the entrance was, it was still a cave. Yes, it has good "kerb appeal, but once I stuck my head inside there really was nothing to it. If you add that to the fact that it was out of the way and you had to climb over 800 steps to get to it, it's fair to say that if it was on Location, location, location it wouldn't be on my shortlist". 

Ricky Gervais og Stephen Merchant sender Karl Pilkington til Egypt, Brasil, India, Mexico, Kina, Jordan og Peru for å oppleve noen av verdens underverker. Hvorfor akkurat Karl? Fordi han i følge Gervais er "...a moron. A completely round, empty-headed, part chimp manc". Poenget er å sende en person som ikke kan noe om historie, som ikke er glad i å reise, som ikke er interessert i å få innsikt i andre kulturer. En som vil ha et annerledes syn på underverkene han skal se. Og aller helst, for Gervais, en som kommer til å hate hele opplevelsen. For det vil være underholdende for alle som skal se tv-serien (og for de som leser boken).

"It took ages to get to where we're going. The first flight went from Heathrow to Madrid. It was full of Spanish people - angry Spanish people due to it being delayed. The Spanish are already quite animated as it is, but even more so when they are annoyed. A man sat next to me was flapping his arms about so much the pilot could have turned the engines off and we'd have stayed in the air."

"This is where Diana had her photo taken when she was having problems with Charlie. Everyone said this is why she looked so miserable, but to be honest I think it was nothing to do with him. I just think she was sick of being in India. It does have that effect on you. If you're having a low moment in your life, India isn't a great place to come to try and get over it. I'd have suggested Center Parcs to her over this place."

Karl syter og klager en god del, det må sies. Han får reise til eksotiske land for å se fantastiske konstruksjoner, og det er sjelden han er spesielt fornøyd med valg av reisemål. Hans reiseerfaring fra før består hovedsakelig av sydenturer. Men i hans forsvar er Gervais og Merchant litt for glad i å se ham lide, og booker grusomme hotellrom/hostelrom til ham, og utsetter ham bevisst for situasjoner de vet han vil mislike. Jeg hadde nok klaget en del selv hvis de to hadde vært mine reiseplanleggere. Og som Karl påpeker, de to ville aldri taklet det han må takle på reisene.

"When I was getting ready for my trip to India today, Luke the producer gave me a pack of 28 adult nappies. Not the usual going-away gift, is it?"..."Everyone I talk to about India has mentioned 'Delhi belly'. It's assumed that if you visit India you will get ill. I think it's the only place in the world that has this reputation. It must be a great place to open a restaurant. There's no comeback if a customer gets the shits from eating your food, except, well, 'Welcome to India'. It's as if it's on the menu: starter, main course, pudding, coffee and then the shits."

Det kule med Karl og denne boken - som er hans reisedagbok - er at han er veldig direkte, han sier det første han tenker på og gir sin umiddelbare reaksjon på det han opplever, og det gir et ganske annerledes innblikk i de landene han besøker enn det man vil få fra mer tradisjonelle reiseskildringer. Også er det jo ganske morsomt. Karl bli kalt en idiot fordi han mangler en del basic allmennkunnskap, og fordi han ikke alltid er like glad i nye opplevelser. Men til tross for litt syting blir han med på alt, og han takler det meste overraskende bra. Han blir med på nudiststrand og en strand for homofile menn. Han drar på en religiøs festival med over 20 millioner deltakere i India, til tross for at han ikke liker folkemengder. Han prøver seg på Kung Fu og på bryting. Han danser på en festival, samt på Nilen-cruise. Han blir overfalt og kidnappet i Israel, ikke på ordentlig, men det vet ikke han.

Han skriver om alt dette og mer, men det temaet som går igjen i hvert kapittel, hvert sted han reiser til, er hans syn på toalettfasilitetene. Han blir forferdet når han oppdager at toalettet bare er et hull i bakken man må sitte på huk over. Når Gervais og Merchant spør han hvorfor han var så opphengt i å skrive om dobesøk svarte han:

"Going to the loo is one of my favourite pastimes. It's 'me time', or at least normally it's 'me time' but in China it wasn't as it's an open-door policy, actually not even open-door 'cos there isn't a floor. It's just a room with a few toilets in it with everyone crouching. It's odd how it's something we all do in the world, but we look at it in different ways. In Britain we try to make it a pleasant thing by having comfy toilet-seat covers or toilet-roll covers. In China it's a group activity and they have no seats or toilet rolls to cover."

Karl Pilkinton er kanskje ikke den smarteste mannen i verden, men jeg fikk mer og mer respekt for ham etter hvert som jeg leste denne boken. Gervais og Merchant, not so much. De hadde i det minste rett i en ting, det er særdeles underholdende å lese om Karls reiseeventyr, men det er stort sett gøyest når han reagerer på det han er sendt for å se, og på de folkene han møter på veien, ikke når han syter og klager over å bli plassert på det ene dritthotellet etter det andre. Det slutter å være morsomt etter første gang det skjer, så jeg tror Gervais og Merchant skyter seg selv litt i foten med den gjentagende spøken.

Dette er Gervais og Merchant:

Ricky: I think we've got to expose him to some of the most mind-blowing degradation that we can. And that'll be funny. Nothing if funnier than Karl in a corner being poked by a stick. I am that stick and now I have the might of Sky behind me. This is one of the funniest, most expensive practical jokes I've ever done. And it's gonna be great.
Stephen: I'm hoping as well that he'll be poked by some real sticks.
Ricky: I know. What country do they poke you with sticks?
Stephen: There's gotta be a country where they poke you with sticks...
Ricky: There's bound to be. There's bound to be one of those weird little countries where, if you see a man with a round head, you're allowed to poke him with a stick. One of those unrepealed laws. Just find me that country!

Dette er Karl:

"I'm quite lucky really. It's only just hit me that not many people get to go and see the things I'm seeing and get paid for the privilege. I looked at a world map in a bookshop the other day to see where I've already been. It wasn't that long ago that I was telling Ricky that he was daft for having a world map in his house. I remember saying, 'Why do you need that? It's not the sort of map you'd ever need in your glove compartment in the car, is it?'"

Og jeg er ganske misunnelig..

Hard Times

Forfatter: Charles Dickens
Forlag: Oxford University Press
Utgivelsesår: 1854
Min utgave: 1989
Språk: Engelsk
Sidetall: 299
ISBN: 9780192545152

Jeg har ofte tenkt at det hadde vært lettere å komme seg gjennom Dickens sitt forfatterskap hvis han bare hadde skrevet litt kortere bøker. Men hvis Hard Times er et eksempel på hvordan bøkene hans ble når han fattet seg i korthet er jeg ganske glad for at han sjelden skrev bøker med mindre enn 500 sider.

"Now, what I want is, Facts. Teach these boys and girls nothing but Facts. Facts alone are wanted in life. Plant nothing else, and root out everything else. You can only form the minds of reasoning animals upon Facts: nothing else will ever be of any service to them. This is the principle on which I bring up my own children, and this is the principle on which I bring up these children. Stick to Facts, sir!"

Livsvisdommen til Thomas Gadgrind. En mann som ikke ønsker gulvtepper med motiver av blomster fordi blomster ikke vokser i gulvtepper i virkeligheten (no shit...). Det strider, i følge han, mot fakta å ha gulvtepper med motiver av blomster. Gadgrind har tydeligvis misforstått begrepet "fakta". Han liker ihvertfall å vri på det. Hver minste fantasifull tanke er feil hvis den ikke baserer seg på fakta. Det han glemmer er at uten fantasi ville vi ikke hatt tilgang til all den informasjonen vi har om verden i dag. Vi ville neppe avkreftet "fakta" fra gammelt av som ikke egentlig stemmer. Verden ville ikke bevegd seg fremover. Det visste Dickens, og det vet vel omtrent hele jordkloden. Derfor virker det usedvanlig lite realistisk å ha en hovedkarakter som er såpass rigid. Han gjør sitt ytterste for at barna hans ikke har en eneste tanke i hodet som ikke er fakta, de får ikke være med på morsomme aktiviteter, de får ikke lese romaner. Og han lykkes visstnok med å holde datteren unna alt som ikke han regner som fakta, noe som ei heller er spesielt realistisk.

Med dette som utgangspunkt er det vanskelig å ta boken seriøst. Dessuten var jeg sikker på at den skulle handle om fagforeninger og streik i en industriby i Nord-England, men det er bare såvidt et bimoment i boken. Jeg har helt ærlig ikke fått øye på noe konsekvent plot, foruten at faktagalskapen forfølger Gadgrind og biter ham i ræven etterhvert, som forventet. Ellers hopper vi litt fra det ene til det andre. Tyveri, ekteskap, utroskap, gale ekskoner, industri, taler, gambling, skolebarn, spørsmål om hvor Stephen Blackpool er og hvorfor han ikke er kommet tilbake til Coketown. Det er lite humor og boken blir like trist som byen. Det hjelper heller ikke at jeg hører stemmen til Johnny Vegas i hodet mitt hver gang jeg leser dialog på dialekt. Han er strengt tatt ikke fra Preston, som byen Coketown er basert på, men han er fra Lancashire, og hans stemme er ikke et ideelt utgangspunkt når man prøver å ta en bok seriøst:



Forestill dere følgende dialog med den stemmen, så kan dere kanskje forstå hvordan det var for meg å lese Hard Times.

"I ha' fell into th' pit, my dear, as have cost wi'in the knowledge o'old for now living, hundreds and hundreds o' men's lives - fathers, sons, brothers, dear to thousands an' thousands, an' keeping 'em fro' want and hunger. I ha' fell into a pit that ha' been wi' th' Fire-damp crueller than battle. I ha' read on 't in the public petition, as only one may read, fro' the men that works in pits, in which they ha' pray'n the lawmakers for Christ's sake not to let their work be murder to 'em, but to spare 'em for th' wives and children that they loves as well as gentlefolk loves theirs. When it were in work, it killed i'out need; when 'tis alone, it kills wi'out need. See how we die an' no need, one way an' another - in a muddle - every day!"

Jeg innbiller meg at Dickens gikk lei av å skrive på denne boken etter en stund, for slutten er bare en oppsummering av hva som skjedde og hva som kunne skjedd videre. "Such a thing was to be"..."Such things were to be"..."Such a thing was never to be"..."These things were to be"..."Dear reader! It rests with you and me, whether, in our two fields of action, similar things shall be or not." Jeg kan ikke påstå å ha brukt mye tid på å tenke over denne boken i ettertid, så det får bli opp til andre leser å finne ut hva som vil skje og hva som ikke vil skje..

Did You Ever Have A Family

Forfatter: Bill Clegg
Forlag: Gallery/Scout Press
Utgivelsesår: 2015
Språk: Engelsk
Sidetall: 304
ISBN: Kindle-versjon

"She pulls her jacket across her chest and settles into the two folding chairs she's made into a makeshift bed. She will wait for him to come back. She will stay out here in the summer night, with the deer sneezing in the woods and the frogs chirping from the trees. She will wait for him here. Under this wedding tent, she will wait. And she will say yes."

Natten før datteren til June skal gifte seg brenner huset hennes ned. Vi får ikke vite hva som har hendt før senere i boken, men June står utenfor og ser på at hele livet hennes går opp i flammer. Datteren, Lolly, og forloveden, Will, kommer seg ikke ut. Eksmannen, Adam, kommer seg ikke ut. Hennes tyve år yngre kjæreste, Luke, kommer seg ikke ut. På noen øyeblikk mister hun alle hun noensinne har betegnet som familie. En middelaldrende kvinne, helt alene i verden.

Clegg strukturerer boken sin med utgangspunkt i denne hendelsen. Han lar de fleste involverte parter være med å fortelle historien, med unntak av de som døde. Hvert kapittel følger en spesifikk stemme, en person som får bidra med sin del av historien. Noen karakterer er helt sentrale for det som skjedde den kvelden, andre har kun betydning i etterkant av brannen. Når leseren begynner på et kapittel vet man aldri helt hvordan den nye personen passer inn i historien. Men alle stemmene flettes sammen på en mesterlig måte og sammen forteller de en tragisk og brutal historie, dog ikke helt frarøvet håp.

"For most of her life she had dreamed of the day she wouldn't have to stoop and scrub and haul and shine for other people. And so it came. One more demon replacing another."

Dette er ingen enkel måte å strukturere en fortelling på, men det er så utrolig godt gjennomført. Hver karakterer har en helt særegen stemme, hver og en av dem fremstår meget tydelig for meg. Jeg har ingen problemer med å skille dem fra hverandre og med å huske hver enkelt. Vi får innblikk i hver karakters personlige historie, vi kjenner dem ikke kun som statister i June sin historie. Mange av dem har egne sorger. Vi møter to lesbiske kvinner, en av dem fra en dypt katolsk familie som ikke ønsket kontakt etter at hun fortalte dem om sin legning. Vi møter en mor som gjennom en rekke dårlig avgjørelser ender opp med å bidra til å fengsle sønnen for en forbrytelse han ikke har begått. Vi møter en ung gutt som må leve med en grusom hemmelighet og en fraværende far full av anger når sønnen havner i koma etter en overdose. Vi møter et samfunn som fordømmer det unge, svarte, tidligere fengslede brannofferet, fordi det er enkelt å legge skylden på ham, selv om de ikke kjenner ham. Eller kanskje nettopp fordi de ikke kjenner ham.

Språket er enkelt og usentimentalt, noe som gjør at historien virker desto mer realistisk og brutal. Alle de mer perifere karakterene får fortelle sin historie selv, mens kapitlene til June, Lydia (Lukes mor) og Silas (som starter fortellingen) fortelles i tredjeperson. Jeg tenkte ikke over det mens jeg leste boken, men leste det i et intervju med forfatteren. Det har da tydeligvis føltes veldig naturlig mens jeg har lest boken. Noen ganger er den veldig fin, ofte er den ufattelig trist. En gang måtte jeg stoppe opp fordi jeg ble så sjokkert, fordi jeg ikke så for meg at noe kunne være mer fryktelig enn det boken begynte med.

"And then, out of the blue, a couple of kids climbed through Penny's window and raped and strangled her to death."

Ingen advarsel, ingen lange forklaringer. Det skjedde. Så må de som var glad i henne lære seg å leve med det. De fine øyeblikkene dukker også opp innimellom en evig kamp om å fortsette å leve. June forsøker desperat å føle en slags tilknytning til datteren som hun ikke egentlig hadde mens hun var i live. Lydia prøver å bekjempe ensomheten, samt skyldfølelsen overfor sønnen. Will sine foreldre forsøker å hedre sønnens minne ved å handle som han ville ønsket og ikke tenke utelukkende på å dele ut skyld.

Did You Ever Have A Family er en bok jeg kommer til å ha i tankene lenge. Den var omtrent umulig å legge fra seg mens jeg leste den, og den gir sterke og langvarige inntrykk. En helt særegen bok som virkelig fortjener å bli kåret til vinneren av Bookerprisen 2015. Det er uten tvil den beste boken jeg har lest i år og den er en av de få bøkene jeg føler jeg må lese på nytt på et eller annet tidspunkt. Clegg har skrevet en nydelig fortelling som fortjener et stort publikum.

"And every time they come, they will tell those who don't know the story of the young man who was a boy here, who went away and came home and went away, who cleaned rooms and carved a canoe and on its prow painted the faces of a family. And the stories will change and the canoe will become a headboard and the family will be mermaids and the rooms will be mansions. And no one will remember us, who we were or what happened here. Sand will blow across Pacific Avenue and against the windows of the Moonstone, and new people will arrive and walk down the beach to the great ocean. They will be in love, or they will be lost, and they will have no words. And the waves will sound to them as they did to us the first time we heard them."

Satin Island

Forfatter: Tom McCarthy
Forlag: Alfred A. Knopf
Utgivelsesår: 2015
Språk: Engelsk
Sidetall: 189
ISBN: 9780307593955

Den britiske antropologen U har fått i oppdrag fra selskapet han jobber for (referert til som The Company) å skrive en rapport som oppsummerer vårt samfunn og vår kultur på samme måte som antropologer skriver om og analyserer stammefunn. Når han spør hvordan en slik omfattende rapport skal struktureres får han til svar at han kan finne ut av det selv. Rapporten vil på en eller annen måte uforme seg selv etter hvert som han jobber med den. Det mener ihvertfall sjefen hans, og han begynner å tro på det selv også.

"To the anthropologist, as I explained before, it's generic episodes and phenomena that stand out as significant, not singular ones. To the anthropologist, there's no such thing as a singular episode, a singular phenomenon - only a set of variations on generic ones; the more generic, therefore, the more pure, the closer to an unvariegated or unscrambled archetype."

Satin Island er en meget sær bok. Det finnes en overordnet ramme rundt innholdet i boken, men ikke en normal progresjon man ville forventet å finne i en roman. Hvert kapittel inneholder refleksjoner rundt ulike tema, samt noe informasjon om U og hans liv. Noen av temaene går igjen gjennom hele boken, men han klarer aldri å løserive seg fra materialet og skrive en slags objektiv analyse av vårt (vestlige) samfunn. Det blir også etter hvert ganske tydelig at han er på jakt etter mønstre som ikke nødvendigvis er reelle og konklusjoner det ikke finnes bevis for. Tross hans tendens til å lene seg til konspirasjonsteorier er det ikke mangel på interessante observasjoner i denne boken. Han henger seg spesielt opp i ulykker som involverer oljesøl, samt fallskjermulykker - om man kan kalle det en ulykke når fallskjermene blir sabotert.

"Thus, although he hadn't actually been killed until the moment of impact, to all intents and purposes, he had (this is how Schrödinger would formulate it) been murdered without realizing it. I tried to picture him walking around in that state: already effectively dead, his body and his consciousness, his experiences, and, beyond these, his experience of his experiences - his awareness of himself, his whole reality - mere side effects of a technical delay, a pause, an interval…"

U er veldig opptatt av sin rolle som antropolog, og hva han kan oppnå ved å skrive denne rapporten. Han ser for seg at han vil oppta en meget respektert og prominent rolle på sitt felt, og forestiller seg hvordan foredrag han potensielt skal holde vil foregå. Hvordan han kommer til å sette motstanderne på plass med hans brilliante argumenter. Så når han finner ut at en av teoriene han er mest fornøyd med ikke holder vann (global russisk rulett for fallskjermhoppere) går han inn i en dyp depresjon og begynner å miste troen på rapporten.

"I was certain of this. I was more certain of it than of anything before or since. The triangles, the lines and vectors all made sense now: it seemed to me, in that instant, that I'd solved not just a private puzzle but a fundamental riddle of our time. And not just a single riddle either: the Canadian case, the Polish and New Zealand ones - these, I was certain, were Russian Roulette pacts as well. It was a cult, dispersed, like my own covert anthropologists, around the globe! The realization was enormous - almost as visceral as the ritual it unmasked."

Dette er den mest sitatvennlige boken jeg har lest så langt fra årets Booker-longlist, den er rett og slett fantastisk godt skrevet. Den eneste som kan måle seg med Lila rent språklig foreløpig. Og det kan ikke være tvil om at forfatteren er en usedvanlig mann med rimelig høy intelligens, som ønsker å utfordre leseren. Boken er dog ikke utelukkende seriøs, man finner en del humoristiske øyeblikk - som kanskje er naturlig i en bok med en såpass merkelig hovedperson.

"…As if this weren't impressive enough, the Minister then proceeded, using the outside edge of her right shoe's toe once more, to re-do the sequence in reverse. It took the best part of another hour; but she managed it as well. As soon as she'd returned the buckle to it's starting position, its original state, she called the meeting to a close. I found the whole experience of observing this small episode, this drama that (due to the shape of the table, its supporting legs, the layout of our chairs and similar factors) I alone could see, deeply satisfying. How do you think it went? Peyman asked me after we had left. Oh, I answered: excellently."

Jeg kan ikke påstå at jeg forstår nøyaktig hva McCarthy ønsker å oppnå med denne boken. Hvilken helhet han prøver å presentere for leseren. Han viser ihvertfall hvor problematisk det er å skulle forholde seg objektivt til det man studerer når man er en del av det. Den stadig tilbakevendende problemstillingen om hvorvidt deltagende observasjon kan generere resultater man kan stole på. Og hvor mye vår egen bakgrunn og syn vil farge vårt syn på det/de vi observerer.

"…What I actually picture is the paper that he writes it on: on one side, columns of Nambikwara words and phrases, transcriptions of tattoos, diagrams of the village's huts' layout, with attempts to correlate these with the tribe's wider myth and kinship structures, which he's extrapolated and laid out in graphs and tables - then, on the other side, the play. On one side, scientific, evidence-based research; on the other, epic art. If my Report had come to be completed, which side of the paper would it have been written on? More to the point: to which side does this not-Report you're reading now, this offslew of the real, unwritten manuscript, belong? Perhaps to neither side, but to the middle: the damp, pulpy mass that forms the opaque body at whose outer limits, like two mirages, the others hover."

Selv om jeg kanskje ikke har kontroll på helheten liker jeg alle delene av boken og jeg tror jeg kan oppdage noe nytt hver eneste gang jeg leser den. Som dere skjønner er det ingen enkel bok. Selv om det er longlists korteste krever den mye mer av leseren enn de andre jeg har lest til nå. Men den gir til gjengjeld mye tilbake. Denne forsvinner ikke fra tankene med det første. Jeg hadde blitt svært fornøyd med å se Satin Island på shortlist, men jeg tror kanskje den blir for eksperiementell for Bookerjuryen. Den er likefullt min favoritt så langt!

A Spool of Blue Thread

Forfatter: Anne Tyler
Forlag: Chatto and Windus
Utgivelsesår: 2015
Språk: Engelsk
Sidetall: 358
ISBN: 9780701189518

A Spool of Blue Thread følger den amerikanske familien Whitshank gjennom tre generasjoner. Vi blir kjent med Abby og Red Whitshank på deres eldre dager, etter at Abby har begynt å bli surrete og Red har begynt å bli døv. Vi møter sønnene og døtrene - to av hver, akkurat som i The Green Road. Og sist, men ikke minst, stifter vi bekjentskap med Junior og Linnie Mae, foreldrene til Red, til tross for at de døde flere år før Tylers historie starter.

"The disappointments seemed to escape the family's notice, though. That was another of their quirks: they had a talent for pretending that everything was fine. Or maybe it wasn't a quirk at all. Maybe it was just further proof that the Whitshanks were not remarkable in any way whatsoever."

Tyler hopper frem og tilbake i tid, men vier mye oppmerksomhet til hver karakter hun ønsker at vi skal bli bedre kjent med. Som Enright bruker hun mer tid på noen karakterer enn andre, og leseren får dermed mye mer innsikt i livene til Abby og Red sine to sønner enn til døtrene. Akkurat det synes jeg er ganske irriterende, for døtrene virker da automatisk mindre interessante enn sønnene og vi får et skjevt bilde av familien. En subjektiv vurdering. Med en allvitende fortellerstemme fungerer det dårlig for meg, det er nesten som om forfatteren har glemt noe (eller rettere sagt noen). Hadde Abby hatt fortellerstemmen kunne det fungert bedre, da hun i så tilfelle hadde fortalt leseren indirekte at sønnene betydde mer for henne enn døtrene, eller at de i det minste opptok mer av tankene hennes.

Boken er delt i fire deler og begynner tidlig på 1990-tallet. Sønnen Denny ringer Abby og Red for å fortelle at han er homofil - noe som for øvrig viser seg å ikke stemme, uten at leseren eller foreldrene får noe forklaring på hvorfor han valgte å ringe og fortelle dem dette. Etter en noe negativ spontan reaksjon fra Red hører de ikke fra han på flere år. Dette var før internett og mobiltelefoner var hverdagskost, og det var ikke lett å finne noen som ikke ønsket kontakt. Mønsteret med sporadisk kontakt og lite informasjon om livet til Denny fortsetter i årevis. Selv etter han fikk en datter ble det kun bedre i perioder. Deres andre sønn, Stem, er englebarnet. Han jobber for faren og bor rett i nærheten. Ingen bryr seg om at han ikke er en ekte Whitshank, men heller tatt inn (ulovlig kan det virke som) etter at faren - som jobbet for Red - døde. Ingen utenom Denny, som anser det som hans jobb å ta vare på foreldrene når de blir gamle og sliter med å klare seg selv. Selv om Stem sammen med konen og barna allerede har flyttet inn til foreldrene for å ta vare på dem.

"…you know how it is when you're missing a loved one. You try to turn every stranger into the person you were hoping for. You hear a certain piece of music and right away you tell yourself that he could have changed his clothing style, could have gained a ton of weight, could have acquired a car and then parked that car in front of another family's house. 'It's him!' you say. 'He came! We knew he would; we always…' But then you hear how pathetic you sound, and your words trail off into silence, and your heart breaks."

I del to hopper vi tilbake i tid, til 1959. Abby er sammen med en annen mann, men får så smått følelser for Red. De er venner en stund, men vennskapet utvikler seg. Denne delen av boken er forsåvidt skjønn, men ikke spesielt minneverdig. Det mest interessante fra del to er Abby sitt syn på Junior og Lillie Mae. Junior er kranglete og påståelig og ikke den mest imøtekommende personen, mens Linnie Mae er særdeles utadvendt og hyggelig med alle hun treffer. Dette inntrykket er hovedsakelig det vi vet om foreldrene til Red før den tredje delen av boken. Samt at han ikke er så flink med kunder.

På grunn av den tredje delen, som tar for seg "kjærlighetshistorien" til Linnie Mae og Junior, kommer jeg neppe til å glemme denne boken med det første. Det vi har lært om dem i del to passer overhode ikke med realitetene vi blir kjent med i del tre, noe jeg anser som særdeles positivt. Her viser Tyler hvor feilaktig de inntrykkene vi får av andre mennesker kan være, og hvor lite vi gjerne egentlig vet om våre foreldre og besteforeldre. Samt hvor forvrengt syn man kan ha på virkeligheten dersom man ikke liker den. Jeg har ikke lyst til å si så mye om hvordan Linnie Mae og Junior møttes og hvordan de endte opp sammen, det må leseren oppdage selv. Men deres historie overrasket meg virkelig og gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Gjennom hele boken følger vi et hus, det huset Junior bygget for en annen, som han alltid så for seg at han bygget for seg selv. Huset han endte opp med å bo i, å oppdra barna sine i. Som Red og Abby bor i. Som barna ikke ønsker å overta når det blir snakk om at Red og Abby kanskje burde bo på et gamlehjem. Et sted de kan få assistanse. Huset er en rød tråd gjennom historien, akkurat som huset i Irland er en rød tråd gjennom The Green Road. Blue og Green har visse tematiske likhetstrekk. Og ingen når helt opp.

Siste del avsluttet historien på en grei måte, men jeg sitter igjen med inntrykket av at boken kun var helt grei. Lettlest, litt interessant til tider, uten noe tydelig plot, og med manglende informasjon om deler av familien. Hadde boken vært kortet ned en del og hovedfokuset vært på Linnie Mae og Junior, men med en ramme som omhandlet Red og Abby og deres syn på foreldrene, så tror jeg at dette hadde vært en shortlist-kandidat. Som den er mener jeg den ikke hører hjemme på shortlist.

Lila

Forfatter: Marilynne Robinson
Forlag: Farrar, Straus and Giroux
Utgivelsesår: 2014
Språk: Engelsk
Sidetall: 272
ISBN: 9780374187613

"She was just as lonely as she had ever been. The only difference was that now this kind old man was sad and embarrassed about it, still not even sure how to talk to her."

På dette punktet i omtalen bør det egentlig befinne seg et handlingsreferat eller i det minste noen setninger som forteller noe om hva du kommer til å lese om dersom du velger å prøve deg på denne boken. For å være helt ærlig vet jeg ikke hvordan jeg skal skrive om Lila. Det tok meg to tredjedeler av boken før jeg klarte å komme skikkelig inn i den og å engasjere meg i historien, men når jeg først gjorde det begynte jeg å lure på hva som var problemet mitt med de første to tredjedelene. For det er en fin bok. En trist bok. Med fine refleksjoner. Selv om jeg ikke liker alt. En bok jeg føler jeg burde like. Som gjorde inntrykk på slutten, men som jeg slet med altfor lenge.

Lila er fattig og alene. Hun har ikke alltid vært alene, men hun er ensom nå. Lila er uutdannet men smart, utenfor og annerledes. Ikke religiøs men nysgjerrig på kompliserte, store spørsmål. Hun søker svar hos presten, som ikke klarer å gi henne svar. Men de fortsetter å snakke. De trenger hverandre, en ung jente og en gammel mann.

Jeg er ikke sikker på hva boken handler om. Ensomhet? Jeg tror den handler om ensomhet. Religion? Umulig å komme utenom når man skriver en bok om en prest. Men det blir ikke masete og slitsomt. Jeg får ikke inntrykk av at hun prøver å overbevise leseren om å tro.

"They were quiet for a while. Then he said, 'God is good.' 'Well,' she said, 'some of the time.'"

Kanskje jeg hadde likt boken bedre fra starten hvis jeg hadde lest de to første bøkene om Gilead? Den er stillferdig. Uvanlig. Fascinerende. Og Robinson skriver godt, selv om jeg kanskje ikke synes alt gir like mye mening.

"There was no way to abandon guilt, no decent way to disown it. All the tangles and knots of bitterness and desperation and fear had to be pitied. No, better, grace had to fall over them."

Jeg tror kanskje at jeg ikke forstår den skikkelig. At det blir litt rotete og at jeg derfor ikke kommer inn i den før jeg har lest nesten 70 prosent av boken. Men jeg vet ikke om jeg kan legge skylden på Robinson, muligens har jeg ikke riktige forutsetninger for å forstå boken godt nok til å komme skikkelig inn i den.  Jeg satt igjen med inntrykk av at jeg likte den veldig godt da jeg bladde om siste side. Jeg ble jo engasjert til slutt. Når babyen var på vei og Lila ble litt mer komfortabel i sitt nye hjem. Men er jeg da bare interessert i den koselige delen av boken? Eller var det da jeg endelig følte at jeg begynte å bli godt nok kjent med Lila til å bry meg om livet hennes? Må jeg bry meg om en karakter for å like en bok? Jeg tviler egentlig på det.. Jeg bare klarer ikke å finne ut av det. Hvorfor likte jeg ikke denne boken før på slutten?

Forhåpentligvis får noen andre bedre grep om denne enn meg. På plussiden er det en bok jeg virkelig gleder meg til å diskutere, jeg føler jeg trenger andres synspunkter på den. Den kommer nok med på shortlist og jeg tror den fortjener det. Kanskje.

The Moor's Account

Forfatter: Laila Lalami
Forlag: Pantheon
Utgivelsesår: 2014
Språk: Engelsk
Sidetall: 336
ISBN: 9790307911667

"After five years of travelling, criss-crossing old Texas routes, living with his Coahuiltecan friends, Cabeza de Vaca had probably given up hope of returning to this world. He had learned what it was like to be the Other. Then, amazingly, one spring day, he learned that three other survivors of the tempest were alive and living a short way down the coast. They met: Dorantes; the doctor's son, Castillo; and Estevanico, a resourceful black man - a Moor from Morocco. Each in his way had something special; Estevanico in particular, even before the expedition, was already the Other. A black person i Spanish society knew how to be that."

I 1528 skulle en ekspedisjon ledet av spanjolen Pánfilo de Narváes utforske det som i dag er Floria. Håpet var å finne store byer med rikdom tilsvarende det Cortés fant i Tenochtitlan. Det eneste de fant var små stammesamfunn uten gull eller andre edle metall. De fant heller ikke igjen kysten og skipene sine, og de fleste som ble med på ekspedisjonen døde av sykdom, indianerangrep eller drukning. Spanjolene tydde også til kanibalisme i minst ett tilfelle. Av over 300 mann var det kun fire som overlevde - Cabeza de Vaca, Dorantes, Castillo og Estevanico. De levde blant ulike indianerstammer i åtte år og var helt avhengig av deres godvilje for å overleve. Da de endelig fant sin vei tilbake til siviliasjon ble beretningene til de Vaca, Dorantes og Castillo nedskrevet. Cabeza de Vaca var ekspedisjonens nestkommanderende, og det er hans beretning som er mest kjent. Men ingen var interessert i å høre Estevanicos fortelling. Han var en svart slave. Hans ord var ikke verdt noe for spanjolene…

Det jeg har skrevet til nå er ikke et handlingsreferat fra Lalamis bok, det er historiske fakta. I fjor leste jeg en bok som heter Conquistadors, skrevet av britiske Michael Wood. Der gjenga han Cabeza de Vacas historie og det er fra hans bok jeg har hentet sitatet ovenfor. Det tok litt tid før jeg skjønte at The Moor's Account handlet om denne ekspedisjonen. Jeg synes det var noe kjent med Cabezas navn, og da jeg googlet han skjønte jeg plutselig hvordan handlingen i boken ville utvikle seg. Lalami har nemlig skrevet om Cabeza de Vaca og Dorantes og Castillo, samt flere andre prominente medlemmer av ekspedisjonen som ikke overlevde. Men hennes fokus er ikke dem. Hun ønsket å gi en stemme til den eneste overlevende som ikke fikk fortelle sin historie. Som ettertiden omtrent ikke vet noe om. The Moor's Account er nettopp det, den marrokanske slaven sin (oppdiktede) versjon av hendelsene, samt hans livshistorie.

"How strange I must have seemed to them: not a conqueror, but the slave of a conqueror, who had brought them the small comfort of a little food. Perhaps this led them to think of me as a good man, a decent man. But these prisoners did not know, and I could not explain to them, that I had once traded in slaves. I had sent three men into a life of bondage, without pausing to consider my role in this evil. Now that I had become a slave myself, it shamed me that, even without meaning to, I still caused the suffering of others."

Estevanico - eller Mustafa som er hans egentlige navn - veksler mellom å fortelle om det som fant sted i den nye verden og det som førte til at han frivillig solgte seg selv som slave. Han reflekterer over livet han hadde og drømmene om å finne tilbake igjen til det, samtidig som han etterhvert begynner å se det positive i sin nye situasjon. Hans identitet ble visket ut den dagen han ble solgt, men når tilværelsen på det nye kontinentet utvikler seg til å bli en stadig kamp for å overleve blir også spanjolenes identiteter visket ut, og gamle roller slutter å være viktig. De blir kamerater i nød, likeverdige. Også spanjolene får oppleve hvordan det er å være slave når de blir avhengig av indianernes velvilje for å overleve.

"As the days passed, I began to look upon my fate with new eyes. I often lamented the wicked turns my life had taken, but I rarely considered how much I had to be thankful for, how I had survived so long where so many others had perished, how I had seen wonders that no other Zamori had"…"Little by little, the Land of the Indians, which I had viewed first as a place of fantasy and later as a temporary destination, became more real to me, and I began to take greater notice of its beauty."

Hvor realistisk Lalamis versjon er aner jeg ikke, men jeg tviler på at poenget med romanen var å skape en virkelig troverdig redegjørelse av historiske hendelser. Hun har skrevet en meget interessant historie med en historisk ramme, hun har gitt stemme til en som ikke har blitt hørt. Hun gir leseren innsikt i hvordan det er å være "den andre", den som ikke hører til, den som er utenfor. Hun viser hvordan mennesker kan endre seg i ekstreme situasjoner, samt hvor fort de kan finne tilbake til sitt gamle jeg når omstendighetene endres. Selv om det hun tar for seg er en snart 500 år gammel historie føles ikke romanen støvete og umoderne, mange av refleksjonene til Estevanico vil leseren kunne kjenne seg igjen i, ihvertfall til en viss grad.

Jeg synes romanen hadde noen litt trege partier i første halvdel, men generelt må jeg si at jeg falt for boken. Som jeg forventet å gjøre. Den er godt skrevet, tematikken er spennende og hun evner å få leseren til å tenke, til å gå inn i seg selv. Det er en meget godt utført ide, og jeg håper inderlig at denne kommer på shortlist.

The Green Road

Forfatter: Anne Enright
Utgivelsesår: 2015
Forlag: Jonathan Cape
Språk: Engelsk
Sidetall: 310
ISBN: 9780224089067

"Later, after Hanna made some cheese on toast, her mother came into the kitchen and filled a hot water bottle from the big kettle on the range."

Slik begynner The Green Road. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg liker den nonsjalante og tilsynelatende tilfeldige starten, som får det til å virke som om man allerede er godt inni boken. På en måte er den første setningen ganske representativ for boken som helhet. Vi får kun små glimt av livene til karakterene. Hvert glimt er fra forskjellige år. Vi møter Hanna i 1980, Dan i 1991, Constance i 1997, Emmet i 2002 og Rosaleen i 2005. Som den første setningen virker glimtene ganske tilfeldige og plutselige, ihvertfall noen av dem. Karakterene er alle midt inni livene sine og vi trenger oss på en liten stund. Jeg tror jeg liker det. En liten rød tråd får man i og med at karakterene av og til nevner hverandre, og man trenger ikke hele livshistorien deres for å bli kjent med dem.

Den første delen av boken gir oss kjennskap til karakterene. Selve historien begynner ikke egentlig før i andre halvdel. Eller til dels med Rosaleen i 2005. Hun er moren til de andre karakterene, og i 2005 finner hun ut at hun ønsker å selge huset - som befinner seg på et lite sted i Irland som barna forlengst har forlatt. Og hun inviterer dem hjem for å feire en siste jul sammen i sønnene og døtrenes barndomshjem. Et sted med masse minner, og tomhet.

"She indulged herself a moment, pictured him sitting across the room from her, with a newspaper, perhaps, a cup of tea. It gave her a pang, just to catch the edge of it. An imagined life. Dan and herself somehow together in this house with their books and their music. The old style."

Enright skriver godt og har skapt tydelige og interessante karakterer. Mennesker med vidt forskjellige liv som likevel har en tilhørighet til hverandre. Den første delen av boken gjorde meg nysgjerrig på hvordan karakterene ville fungere sammen. Hvordan de ville oppføre seg i samme hus, med masse minner og en usikker fremtid. Enright girer leseren opp for del to. Men der begynner jeg å få problemer med boken.

Vi møter alle igjen i julen 2005. Hanna har vi knapt blitt kjent med. Hun er så ung i 1980 at når vi møter den voksne Hanna er det umulig å kjenne henne igjen. Hvorfor er hun alkoholiker? Fordi skuespillerkarrieren ikke har gått som forventet? De andre er litt enklere å kjenne igjen, selv om alle har utviklet seg en del siden leserens siste møte med dem. Naturlig nok. Likevel føles det for meg som om noe mangler. Som om jeg ikke kjenner igjen karakterene når de samhandler med hverandre. For jeg har aldri kjent dem som en familie. De små glimtene vi har fått føles plutselig ikke gode nok.

Slutten er nok et problem. Den føles urealistisk og den var for meg ganske uventet. Hun legger til en liten slutt etter slutten også, som gjør avslutningen mer åpen og kanskje hakket mer realistisk. Men jeg skjønner meg ikke helt på det. Jeg tror ikke jeg forstår hva Enright ønsker å fortelle leseren.

Til tross for mine innvendinger tror jeg mange vil like boken. Språket er det ingenting i veien med og temaet 'familierelasjoner' er tidløst. Jeg kunne bare ønske andre del var like sterk som den første. Jeg blir ikke overrasket dersom den havner på shortlist, men jeg tror ikke jeg ønsker å se den der. Det blir likevel ikke siste boken jeg leser av Enright.

Euphoria

Forfatter: Lily King
Utgivelsesår: 2014
Forlag: Picador
Språk: Engelsk
Sidetall: 257
ISBN: 9781447286172

Moderne sosialantropologi ble, i følge Wikipedia, utviklet i etterkant av Første Verdenskrig. På 1930-tallet var det fremdeles et relativt nytt studiefelt og ble av enkelte sett på som en "svak" vitenskap, i sterk kontrast til naturvitenskapene. I Euphoria følger vi tre sosialantropologer i nettopp denne perioden. De bor i lange perioder sammen med stammer de observerer i Ny-Guinea, men de ønsker ikke bare å lære noe om sosiale, kulturelle, religiøse og politiske forhold innad i en stamme, de søker etter store teorier som kan si noe mer generelt om stammefolk i regionen.

Britiske Andrew Bankson vokste opp med en far som så på naturvitenskap som eneste viktige og riktige retning i livet. Alle sønnene skulle studere et felt innenfor naturvitenskapen og bli forsker som han. Alle sønnene forsøkte å blidgjøre sin far, til tross for at det i stor grad gikk utover deres egne ønsker og interesser. På det tidspunktet vi møter Bankson i boken er han det eneste gjenlevende mannlige familiemedlemmet. Den ene broren døde under Første Verdenskrig. Den andre tok livet av seg på grunn av en kvinne. Faren døde av naturlige årsaker og testamenterte alt til sin kone, slik at Bankson ble avhengig av moren for å få penger til forskningen sin. Han hadde begynt på et naturvitenskapelig studium før faren døde, men skiftet til sosialantropologi til farens forargelse. Moren har desverre også arvet farens meninger om samfunnsvitenskap, og Andrew har ingen enkel jobb i å overbevise henne om at forskningen hans har verdi.

Etter flere år alene blant Kionaene, uten en tydelig forskningsstragi, uten å helt forstå poenget med studiet sitt, er Bankson klar for å si takk og farvel til livet. Men et møte med amerikanske Nell og hennes australske ektemann Fen gir han en ny grunn til å forsette både med livet og med studiet av Kionaene. Han overtaler dem til å studere et stammefolk som befinner seg noen timer unna Kionaene, og deres dialog inspirerer ham til å jobbe på en litt annen måte. Han blir mer involvert i livene til folkene han observerer, han går aktivt inn for å trekke ut informasjon fra dem. Han er ikke lenger en relativt passiv observatør. Men kan en sosialantropolog egentlig stole på at han som deltagende observatør ikke påvirker omgivelsene i så stor grad at resultatene han får representerer en annen virkelighet enn den som eksisterte før han begynte sin forskning?

"The truth you find will always be replaced by someone else's."

Dette er kanskje det mest interessante spørsmålet forfatteren går inn på i boken - det er også det Bankson blir mest interessert i etter hvert - men det blir bare hengende i luften. Annet enn erkjennelsen om at deres innblandelse til slutt får ganske grusomme konsekvenser for stammene de observerer er det lite refleksjon rundt potensielle problemer med deres evne til å påvirke dem de studerer. Forfatteren fokuserer i stor grad på et annet tema som jeg personlig synes er mindre interessant: "perhaps all science is merely self-investigation." Det virker som om forfatteren mener det, for hun går i liten grad inn på hva de egentlig forsker på og fokuserer heller på trekantdramaet som oppstår dem imellom. Jeg kunne ønske hun knyttet forskningen og vennskapet mellom de tre forskerne mer sammen, at det ble mer rom for å virkelig utforske den påstanden, heller enn å ta utgangspunkt i at den stemmer.

Bankson blir betatt av Nell fra første møte. Fen er sjalu på sin kones suksess med en bok hun har skrevet om et stammefolk de observerte for noen år siden, og ønsker ikke å dele informasjon med henne lenger, selv om de er forskningspartnere. Bankson og Nell, derimot, kan dele det meste, og virkelig inspirere hverandres arbeid. Men Fen ønsker Bankson i nærheten selv om han innser at noe kan skje mellom hans kone og hans venn. Hvorfor han ønsker det synes jeg er noe uklart. Kanskje det er vanskelig å få grep om Fen fordi historien presenteres fra Bankson og Nells synsvinkel. Bankson forteller, men noen av kapitlene inneholder utdrag fra Nell sin dagbok. Vi får dermed begge deres perspektiver, men Fen forblir i stor grad et mysterium. Han fremstilles som mindre reflektert enn de to andre, og jeg føler leseren får et skjevt bilde med tanke på at vi kommer så tett innpå de to andre karakterene.

Trekantdramaet er i og for seg interessant. Selv om Bankson deler mye både med Nell og med Fen føler han seg stadig utenfor. Han trenger dem for å gi mening til sitt eget liv, men han kan ikke bli en del av deres ekteskap. Han vil alltid være tredje hjulet, uansett hvor mye til felles han har med dem, hvor mye de deler som venner. Det er ikke sunt å ha et så nært vennskap med et ektepar, han blir enten i midten eller utenfor, det kan aldri ende godt. Å opprettholde et slikt trekantvennskap over lang tid er neppe særlig sannsynlig. Problemet er at han ikke har noen andre. Også her mangler jeg mer refleksjon over situasjonen. Skjønner han hvor problematisk vennskapet med dem er? Er frykten for å være alene virkelig verdt alle potensielle problemer denne situasjonen kan føre til?

"Nell laughed and said something I couldn't hear that made him laugh. It was the first time I had felt alone with them, and it hit me hard and low in the gut. They were here but they belonged to each other and they would go off again and leave me behind."

Jeg kan vel si at jeg likte boken til en viss grad, men jeg er likevel skuffet over den. Den har potensiale til å gi leseren noe mer enn en fengende historie. Jeg forventet å bli engasjert i etiske og vitenskapelige problemstillinger, men i stedet føler jeg at forfatteren bare gikk såvidt inn på interessant tematikk for å gjøre settingen mer troverdig. Det personlige dramaet mellom hovedkarakterene gjennomsyrer hele boken. Spennende er den, men jeg kommer neppe til å ha den i tankene lenge.

Dept. of Speculation

Forfatter: Jenny Offill
Utgivelsesår: 2014
Forlag: Granta
Språk: Engelsk
Sidetall: 177
ISBN: 9781847088734

Two Jokes

1. A man is standing on the bank of a river when it suddenly begins to flood. His wife and his mistress are both being swept away. Who should he save?

 His wife. (Because his mistress will always understand.)

2. A man is standing on the bank of a river when it suddenly begins to flood. His wife and his mistress are both being swept away. Who should he save?  

His mistress. (Because his wife will never understand.)

Dept. of speculation er en ny variant av den gamle klisjeen: familie skaffer ung, pen barnevakt, far i huset tabber seg. Det er hele plottet. Fra konen sin synsvinkel får vi servert små glimt av familiens historie, i kronologisk rekkefølge. Hun snakker til ham, referer til ham som 'you'. De møtes, de reiser sammen, de gifter seg, de kjøper en leilighet, hun blir gravid, de mister barnet, hun blir gravid igjen, de får en datter. Alt dette i løpet av de første 23 sidene.

You know what's punk rock about marriage? 

All the puke and shit and piss.

Offill skriver korte og ofte tilsynelatende usammenhengende avsnitt. Det er vanskelig å henge med. Alt er rotete. Jeg fikk ikke grep om verken karakterene eller historien i starten og tenkte at dette kom til å bli en bok jeg måtte tvinge meg gjennom. Og så løsnet det. Litt etter litt. Jeg ble komfortabel med skrivestilen. Misnøyen med de korte setningene og alle digresjonene ble til fascinasjon. Hvorfor har hun med akkurat dette? Hvorfor er nettopp disse glimtene valgt ut? Jeg begynte å se orden i kaoset.

My daughter breaks both her wrists jumping off of a swing. Her friend, who is five, told her to jump off it. I promise nothing will happen, she said. But why did she promise that? she wails later at the hospital. 

Jeg burde nok komme med en liten innrømmelse: jeg elsker digresjoner. Forutsatt at de er interessante nok til å fortjene oppmerksomheten de stjeler fra historien. I starten følte jeg ikke de var det i denne boken. Historien i seg selv ble fortalt i såpass korte trekk at alt som ikke hørte til historien virket unøvendig og irriterende. Victor Hugo gjorde meg vant til digresjoner som gikk over hele kapitler, dette var noe helt annet. Etter å ha tenkt meg litt om fikk jeg en annen oppfatning. Konen i historien jobber som faktasjekker. Vi følger hennes tankegang, det er hennes historie. De fleste hjerner er ikke organisert, tanker kommer og går uten videre forklaring. At en faktasjekker kan bli distrahert av alt som har samlet seg i hodet hennes er ikke merkelig eller unaturlig. Og alle er ikke uten sammenhenger.

A thought experiment courtesy of the Stoics. If you are tired of everything you possess, imagine that you have lost all these things. 

Midt i historien endres synsvinkelen. Det er ikke lenger I, You, my husband, my daughter, det er The Wife, the husband. Katastrofen ses utenfra. Kanskje det er for vanskelig å takle det som har skjedd hvis det handler om I og You.

…a footnote about the way different cultures handle repairing a marriage after an affair.  

In America, the participating partner is likely to spend an average of 1,000 hours processing the incident with the hurt partner. This cannot be rushed.  

When she reads this, the wife feels very very sorry for her husband 

Who is only about 515 hours in. 

Det er ingen enkel historie å lese. Offill krever litt av leseren, spesielt i starten. Hun gir deg mye å undres over, men også mye å følge. Vi fikk en kronglete start, men etter 177 sider lest på en kveld kan jeg ikke si annet enn at jeg likte den. Jeg går fremdeles og tenker på den. Og jeg er sikker på at jeg kommer til å lese den på nytt. Om ekteskapet. Om stjerner. Om fugler. Om verdensrommet. Kanskje får jeg svar på noe av det jeg lurte på etter å ha lest den en gang. Kanskje får jeg flere spørsmål. Jeg tør å påstå at man uansett får noe ut av å lese Dept. of Speculation. Definitivt en god start på årets Folio-lesing.

There is a story about a prisoner at Alcatraz who spent his nights in solitary confinement dropping a button on the floor then trying to find it again in the dark. Each night, in this manner, he passed the hours until dawn. I do not have a button. In all other respects, my nights are the same.

Miniomtale #1: Burial Rites

 

 

Forfatter: Hannah Kent

Utgivelsesår: 2013

Forlag: Back Bay Books

Språk: Engelsk

Sidetall: 352

ISBN: 9780316243926

 

"Illugastadir, the farm by the sea, where the soft air rings with the clang of the smithy, and gulls caw, and seals roll over in their fat. Illugastadir, where the night is lit by fire, where smoke turns in the early morning to engulf the stars, and in ruins, always Illugastadir, cradling dead bodies in its cage of burnt beams."

Burial Rites er noe så sjeldent som en historisk roman fra Island som er skrevet av en australsk forfatterinne født i 1985. Den handler om den siste kvinnen som ble henrettet på Island, Agnes Magnusdottir, en hendelse som fant sted på slutten av 1820-tallet. Dette er forfatterens første roman. Leseren får vite at Agnes og to andre har blitt dømt til døden for å ha drept to menn. Vi får ikke vite om hun og hennes er skyldig eller hvorfor de eventuelt skal ha drept to personer. Historien blir fortalt gjennom ulike perspektiver, deriblant fra Agnes selv, presten som skal hjelpe henne med å akseptere sin skjebne og familien hun må bo hos frem til hun skal henrettes. Familien ønsker i utgangspunktet ikke å ha henne hos seg og er redd for hva hun kan finne på. Hva om hun skader døtrene på gården? Eller stjeler det de har av verdier og rømmer?

 

"I could flee to the heath. Show them that they cannot keep me locked up, that I am a thief of time and will steal the hours denied to me!"

Jeg ble mektig imponert over språket i boken, samt forfatterens evne til å trenge inn i sinnet til karakterene. Hun leverer det som for meg virker som en svært troverdig fremstilling av hvordan Agnes og de andre partene i denne saken kan ha opplevd situasjonen. Uansett hvor mye som er oppdiktet og hvor mye som er sant gir Kent et fascinerende innblikk i menneskers evne til å takle ekstreme situasjoner, samtidig som hun viser grusomt det må være å leve med en dødsdom. Dessuten kombinerer hun den dystre fortellingen med nydelige - dog brutale - landsskapsskildringer fra Island. Jeg leste den i sommer, hovedsakelig godt plassert på et teppe i parken på herlige, solfylte dager, og likevel hadde jeg ingen problemer med å se for meg et værhardt, øde, øysamfunn fra 1800-tallet. Burial Rites var uten tvil et av årets høydepunkt.

 

"It was only later that I suffocated under the weight of his arguments, and his darker thoughts articulated. It was only later that our tongues produced landslides, that we became caught in the cracks between what we said and what we meant, until we could not find each other, did not trust the words in our own mouths.

 

The Dog

Forfatter: Joseph O'Neill
Utgivelsesår: 2014
Forlag: Fourth Estate
Språk: Engelsk
Sidetall: 241
ISBN: 9780007339426

The Dog er en merkelig bok. Den har ikke egentlig noe stort og godt utviklet plot å snakke om, det leseren får ut av boken derimot er god kjennskap til hovedkarakteren - en litt tafatt, men svært intelligent, middelaldrende mann som forteller om sitt liv som advokat for en styrtrik familie i Dubai, samt en rekke mer og mindre relevante digresjoner.

Nå maler jeg muligens et ganske grått og trist bilde av boken, det er ikke meningen. O'Neill har skrevet en bok som må sies å være så fargesprakende som det er mulig å få en historie om en advokat til å være. Det er definitivt en av de mest underholdende bøkene jeg har lest på lenge. Jeg er dog godt plassert i målgruppen forutsatt at målgruppen er mennesker som elsker karakterdrevne romaner, humor og digresjoner, og ikke de som synes det er kjempespennende å lese om advokater og finans, noe jeg i utgangspunktet ikke synes. Det er desto mer imponerende at O'Neill har gjort meg interessert i denne verdenen.

Hovedkarakteren - som ikke blir navngitt - er en stresset mann, som hele tiden bekymrer seg for ulike situasjoner på jobb, deriblant at han ikke får tak i den ene sjefen, at han må passe tenåringssønnen til en annen sjef ved å gi han et internship, og ikke minst muligheten for at han kan være ansvarlig for andres snusk. Hver gang det oppstår en situasjon på jobb som han er misfornøyd med sender han det han kaller 'mental-mail', som altså er en e-post han formulerer i tankene men aldri skriver ned eller sender. I stede konfrontere sjefene sine bruker han masse tid på å pønske ut hvordan han kan unngå å sitte igjen med ansvaret for ulovligheter begått av familien han jobber for eller deres samarbeidspartnere. Han er definitivt en mann som overanalyserer alt, men med den jobben han har er det kanskje likegreit.

'We all set with Bryan Adams?'
'You mean Bryan Ferry,' I say. 'Yes, we -'
'I mean Bryan Adams. What am I going to do with Bryan Ferry? Mireille loves Bryan Adams.'
'You asked me to book Bryan Ferry. You didn't ask me to book Bryan Adams.'
'Bryan Adams. I told you to book fucking Bryan Adams. You booked Bryan Ferry?'
'I booked who you asked me to book.'
Sandro points at me again. He's always pointing. 'Now you're fucking with my sex life.' He goes to the door, where, in a cheesy move, he turns to face me darkly. 'Do not fuck with me on this. You got nine days to get Bryan Adams.'
Exeunt Sandro and all of his bullshit. Re-enter the kid and all of his.
I'm so angry, I can't even mental-mail. (han er nå litt skjønn..) 

På toppen av det hele får han plutselig konen til en dykkerkompis, Ted Wilson, på døren etter at kompisen på mystisk vis har forsvunnet. Hun bor i Chicago og har kommet til Dubai for å finne ektemannen fordi han ikke har gitt lyd fra seg på en god stund. Det viser seg dog at hun ikke er den eneste Mrs. Wilson - mannen har levd et dobbeltliv. Enda et problem som havner i fanget på vår kjære hovedkarakter, uten at det egentlig har noe med han å gjøre. Det er ikke rart han tilbringer så mye tid i leiligheten sin og har et nært og kjært forhold til doen..

I may be wrong, but I seem to do more shitting than ever. Certainly I often find myself thinking, when I take a seat: Again? Still, I'm not complaining. In there, in the bathroom, everything is out of your hands. Time out. Pax. And am I the only one to appreciate the sweet egality of it all? For a little while, you're no better or worse than anyone else. You're shooting par. 

Det er heller ikke første gangen han brukt toalettet som fristed. Før han flyttet til Dubai bodde han i New York med eks-kjæresten Jenn. Forholdet var imidlertid kjærlighetsløst og ustabilt og det er nok ikke en overdrivelse å si at han ble utsatt for psykologisk mishandling. Når han endelig bestemmer seg for å komme seg ut av forholdet går det over i voldshandlinger og han ender opp med å gjemme seg fra henne på badet, for så å love at han skal forbli i forholdet. Men i stedet pakker han tingene sine mens hun er på jobb og kommer seg vekk uten å gi beskjed. Igjen gjør han alt han kan for å unngå konfrontasjoner, men i dette tilfellet er det ganske forståelig. Samtidig legger han det meste av skylden på seg selv. Han sviktet henne, han ga henne ikke et barn, han var en dårlig mann.

I can say that I do not ever again want to be in the situation of seeing someone in the amount of pain and upset suffered by Jenn that was visible to me - and definitely not in the position of again seeing such a person in such a state from the vantage point of the one who has inflicted the pain and done the upsetting (i.e., me). Hence my decision: never again. Never again me-woman.
This must be doable. It may be that most lives add up, in the end, to the sum of the mistakes that cannot be corrected. But I have to believe there's a way for the everyman (the masculine includes the feminine) to avoid the following epitaph: 

HERE LIES (EVERYMAN).
ON BALANCE, HE DID HARM.

Han har mildt sagt ikke et enkelt liv, men hans elendighet gir strålende underholdningsverdi for leseren.   Samtidig er det ikke vanskelig å se at humoren har sitt utspring i et ulykkelig og vanskelig liv, som gjør at boken blir så mye mer enn bare en farse. Jeg vet ikke om alle vil like hovedkarakteren, men jeg tror de fleste vil føle sympati for ham. Selv synes jeg har var merkelig, men sjarmerende, og jeg fått mye ut av å bli kjent med ham.  Det er synd at The Dog ikke ble vurdert som god nok for Bookerprisens Shortlist. Begge irene på longlist har overrasket positivt og er ihvertfall foreløpig de bidragene jeg tror jeg kommer til å huske best fra årets liste. Jeg håper flere bloggere vil forsøke seg på denne selv om den ikke er blant de siste seks nominasjonene.

We Are All Completely Beside Ourselves

Forfatter: Karen Joy Fowler
Utgivelsesår: 2013
Forlag: G.P. Putnam's Sons
Språk: Engelsk
Sidetall: 320
ISBN: 9781781252956

"Meet the Cooke family. Our narrator is Rosemary Cooke. As a child, she never stopped talking; as a young woman, she has wrapped herself in silence: the silence of intentional forgetting, of protective cover. Something happened, something so awful she has buried it in the recesses of her mind. Now her adored older brother is a fugitive, wanted by the FBI for domestic terrorism. And her once lively mother is a shell of her former self, her clever and imperious father now a distant, brooding man. And Fern, Rosemary’s beloved sister, her accomplice in all their childhood mischief? Fern’s is a fate the family, in all their innocence, could never have imagined."

Det er nærmest umulig å si noe om denne boken uten å komme med en stor spoiler, noe som gjør at jeg heller vil invitere til diskusjon av boken i kommentarfeltet. De av dere som har lest den eller skal lese den før vinneren av Bookerprisen kåres er velkommen til å skrive spoilere der. Dere som vil lese den senere og ikke ønsker å vite hva som gjør denne boken så spesiell er herved advart: ikke les kommentarfeltet! For å sette i gang diskusjonen kan jeg starte med å skrive kort hva jeg synes om boken, uten å avsløre handlingen.

Jeg var i utgangspunktet veldig skeptisk til at denne kom med på Bookerprisens longlist. Karen Joy Fowler var et navn jeg forbandt med lettlest underholdningslitteratur, uten at jeg hadde lest noe av henne selv. We Are All Completely Beside Ourselves er ingen typisk bestselger (i norsk forstand ihvertfall). Den er heller ikke dårlig skrevet. Siden den er nominert til Bookerprisen sier det egentlig seg selv, men jeg var likevel ikke overbevist. Jeg har funnet svært dårlige bøker på longlist - og shortlist - tidligere (noen som leste Snowdrops av A.D. Miller?). Uansett, Fowler overrasket positivt. Tematikken var interessant, språket var mye bedre enn forventet og det var fascinerende å lese om hvordan en litt underlig familiedynamikk påvirket hovedkarakteren.

Likevel følte jeg det var litt for mange uinteressante elementer som var trukket inn og at måten hovedtemaet for boken ble presentert på var veldig ensidig. I stedet for å bli oppfordret til å tenke på relevante etiske problemstillinger fikk leseren konklusjonene banket inn i hodet. Jeg klarte ikke å la være å sammenligne denne med Yanagiharas The People in the Trees da begge tar opp ulike sider av vitenskap og etikk, og Fowler kommer desverre ikke godt ut av den sammenligningen. Fortellerstemmen var dessuten forferdelig masete. Ikke helt upassende siden hun faktisk hadde vært en masete unge, men hun la ofte vekt på hvor stille og innesluttet hun var blitt som voksen, og det kom ikke akkurat godt frem.

En kort og vag omtale, skrik ut dersom dere er uenig med meg. Som dere sikkert har skjønt har jeg unnlatt å skrive noe om handlingen annet enn det som er skrevet på baksiden av boken, i frykt for å avsløre for mye. Personlig synes jeg boken var bedre enn forventet, men ikke Bookerverdig. Jeg håper ikke at denne kommer med på shortlist. Det blir spennende å høre hva andre mener om den.

History of the Rain

Forfatter: Niall Williams
Utgivelsesår: 2014
Forlag: Bloomsbury Publishing
Språk: Engelsk
Sidetall: 368
ISBN: Kindle-utgave

"Abraham's leaking now, a sticky slather of blood gathered at his belt, but he's still running and getting ready to fire his First Shot of the War. His rifle is wavering, they haven't really explained this bit, that running & shooting is quite different to standing & shooting and that running & shooting while being shot at is for obvious reasons, chaps, not taught at all."

History of the Rain er egentlig historien om den irske familien Swain (!) som fortalt av familiens yngste kvinnelige medlem, Ruth Swain. Hun har en særegen skrivestil og kritiseres av en lærer for overdreven bruk av store bokstaver og for at hun visstnok skriver som en mann, uten at hun forstår helt hva det betyr. For leseren sin del er det en artig bemerkning, da vi vet at den egentlige forfatteren er en mann. Jeg tolker det som en humoristisk kommentar om forfatterens egne evner til å skrive fra et kvinnelig perspektiv, selv om jeg synes han lykkes godt med nettopp det. Den første kritikken svarer hun på selv.

"Once when I answered that Emily Dickinson capitalized, Mrs Quinty told me Emily Dickinson was not A Good Example, that she was a Peculiar Case, and the way she said it you knew she regretted it right away because there was a little flinching around her mouth and you could tell she had already joined the dots and remembered Swains are pretty much the definition of peculiar. And so I never did ask her about what it meant to write like man."

Ruth forteller oss om bestefaren, Abraham, som ble skutt under Første Verdenskrig og som deretter flyttet til den irske landsygden og brukte resten av livet sitt på å fiske. Hun beskriver lykken han følte da han endelig fikk en sønn og hvilke forventninger han hadde til sønnen:

"My father was landed in May. He swam out after fourteen hours of labour, was not yet dried of the birthwaters when Grandfather Abraham appeared in the nursery like strange weather, jutted the Swain jaw to study his only male progeny, and ask what weight? And in that moment, like a pinch of salt, he passed on the Impossible Standard. He called his son Virgil. Honest to God. Virgil."

Virgil Swain var en usedvanlig smart liten gutt, som kjapt ble for flink for skolen. Han slukte bøker og i voksen alder forsøkte han å bli dikter. Han produserte mye, men kom aldri så langt til at han fikk sendt diktene inn til et forlag. Konen gjorde det til slutt for ham, uten mistanke om at det kanskje ikke ville bli godt mottat. Ruth er som faren, hun leser alt hun kommer over, spesielt klassikere, og elsker Charles Dickens og Robert Louis Stevenson.

"I am going to read them all because that is where I will find him."

Hun søker etter faren i bøkene. Han er ikke lenger til stede, uten at hun forklarer det nærmere før på slutten. Til tross for den sjarmerende og morsomme skrivestilen kan boken sies å minne mer om en tragedie enn en komedie. Ruth sin verden er verken koselig eller trygg, ikke nå lenger. Hennes søk etter faren gjennom litteraturen han elsket fører forresten til at leseren nærmest blir bombadert med litterære referanser. Det er nok en ulempe å ikke ha lest en del klassikere før man leser denne boken, for da vil det være mye man ikke forstår. For de av oss som deler hennes kjærlighet for blant annet Dickens, Stevenson, Swift og Twain gjør referansene det enda lettere å leve seg inn i Ruth sin verden.

"Aeney doesn't want to imagine. He wants the real thing. He wants to be there. 'Tell us more.' 'I will,' Dad says. 'But just get to the island now. Just arrive. Tomorrow I'll tell you about Mr Silver. 'Mr Silver?' 'Shsh. Lie back.' 'But who is he?' 'His name was John. We called him Long, even though he wasn't.'"

Medlemmene av familien Swain er kun noen få av en rekke sære, men sjarmerende karakterer vi blir kjent med i løpet av 368 sider. Ruth gir oss et innblikk i hverdagen i det rurale Irland samt småglimt av fantastiske, varme og eksentriske karakterer. Boken kan til tider minne om et gammeldags eventyr, helt til du får referanser til Facebook og Home and Away. Det bryter illusjonen, noe enkelte lesere har reagert negativt på. Jeg synes det er fint, for det tvinger leseren til å ta innover seg at dette er noe som (liksom) skal ha skjedd nylig. Det er ikke en sørgelig historie som fant sted for lenge siden, men en moderne, trist fortelling om hvordan våre liv kan ta uventede og uvelkomne vendinger og hvordan de kan ende tragisk og brått. Samtidig er det ikke mangel på fine øyeblikk og morsomme avsnitt. Men selv om Ruth elsker Dickens har hun heldigvis ikke hans tilbøyelighet til sentimentalitet.

"He doesn't know his heart attack is on the way. He doesn't know he has only time to get the thatch finished, the turf home, and two horses shod. Jaykers God, Tommy says. But he was a fine figure of a man. Ah well. That's where Tommy's history ends."

History of the Rain er for øvrig særdeles sitatvennlig! Som dere kanskje merker har jeg store problemer med å begrense sitatbruken i omtalen. Boken er rett og slett veldig bra skrevet. Jeg har ikke lyst til å si for mye om handlingen, men vil heller dele noen av mine favorittsitater med dere helt til slutt.

"The village has three pubs, all of which the Minister for Fixing Things Not Broken wiped out when the drink-driving laws changed and petrol stations started selling Polish Beer. Clohessy's, Kenny's and Cullen's are all ghost pubs now. They have about seven customers between them, some of whom are still living. Seamus Clohessy says one roll of toilet paper does for a month."

"Despite the efforts of the Tourist Board, Ireland, in those days were not in Top Ten Countries to Visit, and for English people it was all but verboten as the Pope would say. Ireland? Catholics and murderers, the Reverend would have thought. Ungrateful blackguards, we had not the slightest appreciation for the eight hundred years of civilised rule of His Majesty and to show our true colours once the English had departed we'd set about killing each other with hatchets, slash hooks and hedge shears. Ireland? Better that Abraham was in Hell."

"My father took the bait. He liked being singled out. You'll already know he liked feeling that he was rising. He didn't mind the hook in his mouth."