6/52: Jungfruns Hevn

Gerlof, min kjære Gerlof. Jeg har frydet meg lenge over tanken på å få følge deg igjen. Og nå, endelig, fikk jeg en smakebit. En smakebit fra dine yngre dager attpåtil. Jeg koste meg i minuttene det varte, men jeg trenger mer. Du er min krimhelt nummer 1, og du er ikke engang politi eller detektiv. Du er helt spesiell. Jeg kommer til å gråte når du dør.

Joda, min kjærlighet for Gerlof har vært sterk siden jeg leste "Skumringstimen" for snart to år siden. Og den har holdt seg gjennom videre lesning. Desverre er jeg overbevist om at Theorin kommer til å drepe min store helt i den fjerde og siste boken om Öland. Jeg skal dog ikke ta sorgene på forskudd. Til min store glede fant jeg en liten historie om Gerlof og hans skipskamerater i årets påskekrim fra Gyldendal, "Den Svenske Gullrekka". Ved å lese baksideteksten får man kun et lite glimt av historien:

"En båt full av stein blir funnet drivende uten mannskap utenfor Öland."

Det er Gerlof, John Hagmann og fetterne Mossberg som får øye på båten som driver på havet. Den inneholder annet enn stein. Båten skjuler restene av en historie om dristighet, idioti og uhell. Og den fører til en natt på Jungfruns øy.

Mer kan jeg ikke skrive uten å røpe alt. Novellen er kort, kun 13 sider, og den er god. Det er noe ved Theorins verden som gjør at jeg føler meg hjemme. Når jeg leser bøkene hans befinner jeg meg i et kjent landskap, med en kjent atmosfære. Theorin har skapt karakterer man kan bli glad i, og en verden man ikke vil forlate. Bøkene hans er stemningsfulle. Novellen er muligens ikke god nok til å fortjene terningkast 6, men den skaper en følelse og en stemning i meg som jeg liker og ikke vil gi slipp på. For meg er det så bra som det kan bli.

5/52: The Roads Round Pisa

Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal beskrive denne novellen. Hvordan jeg kan skrive et kort handlingsreferat. Det skjer uendelig mye i løpet av de femti (?) sidene, og det er kun de siste sidene som avslører hva historien egentlig handler om. Jeg skal prøve å forklare, men dette er nok en novelle dere må lese selv, skal dere forstå den skikkelig. Jeg skal prøve å huske detaljene riktig, men det var en stor mengde informasjon og handling å ta innover seg, noe som kan føre til feil i gjengivelsen under. Dette er nok den mest komplekse novellen jeg har lest til nå.

Vi møter en dansk aristokrat og en eldre italiensk frue. Fruen stoler på dansken nettopp fordi han er en aristokrat, og ber ham derfor om en tjeneste. Kan ikke han dra til Italia og oppsøke hennes stedatter og snakke med henne på vegne av stemoren? De to har kranglet unødig, og den gamle fruen vil gjerne forsones med stedatteren før det er for sent. Krangelen handlet om ekteskap. Fruen ønsket at stedatteren skulle gifte seg med en prins som ba om hennes hånd, mens stedatteren heller ville gifte seg med en annen (mindre bemidlet) mann. Stedatteren giftet seg med prinsen, men rømte etter en stund for å være sammen med den andre mannen.

På veien til stedatterens hjem overhører den danske aristokraten en samtale mellom tre menn på en restaurant. De forteller hverandre historier, som til slutt fører til krangling og en utfordring til duell mellom to av dem. Det viser seg at mennene som skal duellere er ingen andre enn prinsen og en venn av ham. Prinsen mener vennen har brutt en avtale de to hadde, og ønsker derfor et oppgjør med ham. Avtalen var at vennen skulle ta prinsens rolle i ekteskapssengen, i og med at prinsen er impotent og redd hans kone vil forlate ham hvis han ikke kan prestere og gjøre henne gravid. Venner fullfører oppdraget, men konen blir ikke gravid, og drar, som sagt, senere fra ham. Prinsen skylder på vennen, men den store avsløringen kommer til slutt: konen hadde ikke et eget ønske om å være gift med prinsen eller å fullbyrde ekteskapet (som vi fikk vite av stemoren hennes). Hun elsket en annen. Så når tiden kom for å ligge med ektemannen overtalte hun en venninne til å ta hennes plass. Vennen hadde aldri muligheten til å fullføre avtalen, og duellen er derfor fullstendig meningsløs.

Vi møter en rekke ulike karakterer, de fleste med kun en birolle i historien. Hva historien faktisk handler om, og hvilke karakterer som er viktige får vi ikke vite før avsløringen av misforståelsen. Likevel er novellen spennende fra første øyeblikk. Den gotiske atmosfæren er forlokkende, og med klassisk musikk på ørene ble jeg oppslukt i stemningen og handlingen Dinesen har skapt. Dette er nok en novelle som må leses flere ganger for at man skal kunne få med seg alle detaljene og forstå hver karakter og hver handling. Jeg føler fremdeles ikke at jeg har forstått alt, spesielt ikke danskens rolle i historien. Men dette er uten tvil en novelle jeg ville likt å gjenlese. Min nysgjerrighet og fascinasjon er stor og Dinesen (Karen Blixen) skriver godt.

4/52: Chess

"SOMETIMES GENIUS COMES AT A FEARFUL PRICE..."

On a cruiseship bound for Buenos Aires, a wealthy passenger challenges the world chess champion to a match. He accepts with a sneer. He will beat anyone, he says. But only if the stakes are high. Soon, the chessboard is surrounded. At first, the challenger crumbles before the mind of the master. But then, a soft-spoken voice from the crowd begins to whisper nervous suggestions.

Perfect moves, brilliant predictions. The speaker has not played a game for more than twenty years, he says. He is wholly unknown. But somehow, he is also entirely formidable.

(Baksidetekst)
********

Jeg har ikke ord gode nok for å beskrive denne novellen, men jeg må likevel prøve å finne en tilstrekkelig måte å formulere mine følelser etter å ha lest "Chess". Tankene går tilbake til dagen jeg leste "Forsoningen" av Fred Uhlman. Som "Chess" var det en kort bok, lest i ett strekk, uten pause. Og når den var ferdiglest hadde jeg lyst til å starte fra begynnelsen igjen og lese boken nok en gang. Jeg skrev den gang at jeg ble ferdig å lese boken lenge før jeg var ferdig med historien, og det samme kan jeg si i kveld. Det etter å ha lest 76 sider som handler om sjakk. Etter å ha tapt kampen mot neglebiting. Jeg har lest en bok som handler om sjakk, og den var fantastisk. Det var som å lese en thriller - hjertet banket fortere og fortere, og da jeg nådde slutten var det omtrent umulig å sitte i ro på sofaen.

"- a human being, an intellectual human being who constantly bends the entire force of his mind on the ridiculous task of forcing a wooden king into the corner of a wooden board, and does it without going mad!"

Hvordan kan en kort roman eller en lang novelle (alt etter som hvordan man definerer begrepene) som omhandler sjakk sette slike følelser i sving? Ved å skape en kontekst som handler om mental tortur, om krig og kjedsommelighet, om maktmisbruk og tragedier. Ved å gi tilsynelatende normale omstendigheter en helt ny dimensjon ved å introdusere en mangefasettert karakter som viser hva mennesker er i stand til under ekstreme forhold. Og til slutt gjennom å vise leseren at fortiden raskt kan nå deg igjen hvis du lar den.

Det er denne ukjente mannens historie som gjør novellen brilliant. Hvordan ble han så god? Hvorfor er han ydmyk og nervøs? Svaret på de spørsmålene var sjokkerende, og helt uventet. Finn svarene selv. Les denne! Og vil du vite mer om selve historien og alle de ulike karakterene vi møter, les Rose-Maries anmeldelse.

3/52: The Landlady

Det siste jeg gjorde i 2010 var å anmelde en merkelig, men nydelig, bok av Roald Dahl. Han har en helt egen evne til å få leseren til å leve seg inn i historien, uansett hvor sær eller utrolig den er. Nå kan jeg legge til "...uansett hvor forutsigbar den er."

"The Landlady" handler om Billy Weaver som har reist til en ukjent by i forbindelse med jobben. Han trenger tak over hodet og en seng å sove i. Billy ble på forhånd tipset om en pub med overnattingsfasciliteter, men på veien dertil oppdager han en "bed and breakfast", og instinktene hans får ham til å banke på døren. En eldre dame åpner umiddelbart. Hun gir ham en hel etasje for seg selv, og ber ham skrive i gjesteboken. Der ser han at hun kun har hatt to gjester tidligere, og begge navnene virker kjente. Mens han prøver å plassere navnene lager damen en kopp te til ham, som smaker som bitre mandler.

Det hele var ekstremt forutsigbart. Den gamle damen var for koselig, hun måtte selvfølgelig være en gærning. De tidligere gjestene hadde uten tvil vært i avisen fordi de forsvant plutselig (og ble aldri funnet igjen...) og den bitre smaken til teen, vel dere skjønner vel kanskje den også?

Alle som har lest noen skumle historier i sin tid vil med en gang skjønne hvordan denne historien ender. Det virker nesten som om det er meningen at det skal være forutsigbart. Det jeg syns var merkelig var hvor lite jeg brydde meg om forutsigbarheten. Atmosfæren Dahl skaper med de ordene han velger gjør historien utrolig spennende, og jeg hadde nok ikke klart å legge den fra meg før jeg hadde lest slutten om den så var 100 sider lang (den var i realiteten ganske kort). Dahl suger leseren inn i sitt univers, enten han skriver for barn eller voksne. Selv om forutsigbarheten trekker ned likte jeg denne novellen, og kommer uten tvil til å lese mer fra boken "Tales of the Unexpected". Dahl engasjerer. Uansett hvilke problemer man kan ha med teksten, så er ikke mangel på engasjement ett av problemene.

2/52: Ekko

"Kan dere forestille dere hvilken intens, blind lidelse som kan ramme et lite, uskyldig barn som allerede fra sin første stund blir belemret med kunnskapens byrde?"

Ekko er en kort novelle, ca fire sider. Vi møter en forfatter som forteller historier fra barndommen til sin kone og sine elskerinner. Ikke de beste historiene, de sparer han enten til romanene sine eller til seg selv. Men det er likevel historier som betyr noe for ham. Han forteller om den første gangen han forstod hvor vakker verden var. Om den første sommerfuglen han fanget - en sommerfugl han ville gi til kvinnen som representerte skjønnhet og kjærlighet for ham: moren. Det er et vindunderlig øyeblikk som han beskriver svært poetisk. Øyeblikket forsvinner med morens respons: "Kast det avskyelige du holder i hånden." Sommerfuglen er død. Det samme er hans illusjoner om en perfekt, kjærlig mor. Etter det krasse svaret ignorerer hun ham.

Det interessante med denne novellen er hvordan forfatteren påstår at det er hans jobb som forfatter å huske slike øyeblikk fra barndommen som andre glemmer. Han husker, men han tar ikke lærdom av minnene. Han tenker ikke gjennom hva de betyr, selv om han beskriver dem vakkert. Moren ville ha den ekle, døde skapningen vekk. Hun ville ikke tenke på den. Når forfatterens sønn stiller spørsmål som omhandler døden reagerer forfatteren på samme måte som moren - han vil ikke tenke på det, han vil ikke at døden skal eksistere. Hans reaksjon er omtrent identisk med morens reaksjon på hans spørsmål; han kjefter på sønnen for å ha stilt spørsmålet, så blir han ignorert ved at forfatteren ber konen fjerne sønnen fra rommet. "Live and learn" er tydeligvis ikke gjeldende for forfatteren, i stedet opplever man ekko fra fortiden.

Dette var en fin, men samtidig ganske trist novelle. Jeg likte tematikken og måten den var skrevet. Men jeg sliter likevel med få utbytte av en novelle som er så kort. Hadde det ikke vært for at jeg skriver dette innlegget og dermed må tenke gjennom historien mer enn en gang og dvele ved handlingen hadde den nok blitt glemt fort. Og det er synd, for den var god. Helst vil jeg ha et minimum av ti sider per novelle. Ideelt mellom 20 og 50 sider. Men for all del, de korteste novellene kan være vel så gode som lange noveller. Men uten å bruke særlig tid på en tekst er det vanskelig å bli begeistret. Kanskje det er det fine med denne novelleutfordringen. Når man skal skrive noe om hver novelle blir man tvunget til å bruke tid på dem, tenke gjennom dem. Det er fint! Jeg føler et mye større utbytte av novellen etter å ha skrevet denne teksten, enn i øyeblikket etter å ha lest novellen.

1/52: The Queen of Spades

"Thus, though a gamester at heart, he never touched a card, for he considered his position did not allow him - as he said - 'to risk the necessary in the hope of winning the superfluous'."

Den russiske sønnen av en tysk immigrant, Hermann, tar ingen risikoer i livet. Han observerer gamblere, men deltar aldri. Arven fra faren skal voktes. Men da han hører historien om bestemoren som, etter å ha pådratt seg stor gamblinggjeld som ung, hjelpes ut av sin situasjon ved å få vite en korthemmelighet som hjelper henne med å vinne tilbake pengene - forutsatt at hun aldri mer spiller kort og gambler - blir han besatt av å lære seg hemmeligheten. Kortspill med risiko er uinteressant, men kortspill uten risiko, en sjanse til å sikre sin fremtid, er meget interessant.

Hermann skyr ingen midler for å oppnå sitt mål. Han forfører den unge tjenestepiken til bestemoren, med den hensikt å få tilgang til huset de bor i, og rommet til bestemoren. Han vurderer til og med å være elskeren til den gamle damen i en kort periode, hvis det kan føre til at hun røper hemmeligheten. Når det blir klart at hun ikke har tenkt å hjelpe ham, truer han henne. Til tross for at han ikke ønsker å skade henne skremmer han henne så voldsomt at hun dør. Han føler ingen skyldfølelse for hennes bortgang - bare sorg over en tapt hemmelighet.


Hermann er en tragisk karakter. Han som i starten virket fornuftig blir etter hvert mer og mer som en gal mann, besatt av en ide, uten muligheter til å føle verken kjærlighet eller sorg. Alt han bryr seg om er muligheten til å tjene masse penger. Til å slippe unna usikkerheten som fattigdom medfører. Det er umulig å føle sympati med ham. Sympatien går til den gamle damen, og til hennes tjenestepike. Hermann kan ikke en gang være sikker på at historien om korthemmeligheten er sann. Likevel er han villig til å gjøre hva som helst i jakten etter hemmeligheten.

Novellen starter som et mysterium. Er historien sann? Hvem var mannen som hjalp den gamle damen i hennes ungdom? Vi får ikke svar på disse spørsmålene. Leseren må selv vurdere sannheten i det som blir fortalt, og i det som skjer videre. Hermann får nemlig besøk av spøkelset til den gamle damen. Hun forteller ham hemmeligheten mot at han lover å aldri spille mer etter å ha vunnet, og mot at han gifter seg med tjenestepiken. Hermann, glupsk som han er, finner det første og beste kortspillet i byen, og starter med å vinne stort. Han satser først 3, så 7. I det tredje, og siste kortspillet er han sikker på å ha vunnet. Esset vinner og han fikk beskjed om å satse på ess. Men til sin fortvilelse har han satset feil. I stedet for et ess ligger spardamen på bordet. Og hun er bekymringsfullt lik den gamle damen med hemmeligheten.

Hermann taper alt, til og med sinnet. Han ender opp på et sinnssykehus, hvor han svarer "tre, syv, ess" på alle spørsmål. Besettelsen ender aldri for ham. Men spørsmålet er, ble han for grådig og glemte hva han måtte gjøre for å vinne? Var det hans eget sinn som feilet? Eller var det spøkelset til den gamle damen som fikk sin hevn?

Man skulle nesten ikke tro at dette er en novelle. Den er rik på handling og er spekket av ulike lag, mange karakterer (jeg har kun nevnt de viktigste) og et interessant bakteppe. Det føltes som en spenningsroman som var kortet ned, men som likevel ikke mistet essensen av historien. Jeg syns dette var en meget god start på novelleutfordringen.

The Queen of Spades er skrevet av den russiske forfatteren Alexander Pushkin, og ble utgitt på 1830-tallet.

52 noveller på 52 uker

Som de fleste har fått med seg har Bai startet en fin utfordring for de som kunne tenke seg å lese flere noveller. Uten at jeg er helt sikker på forskjellen på noveller og korte historier (kanskje det er det samme?), så blir jeg med på utfordringen. Jeg har tenkt gjennom hvilke novellesamlinger jeg eier, og har komt til den konklusjonen at mine samlinger nesten utelukkende består av klassikere. Jeg har blant annet flere bøker med noveller av de store russerne, Tolstoy, Pushkin og Gogol. Dessuten har jeg følgende bok:

"The Broadview Anthology of Victorian Shortstories", som jeg har skrevet om her.

Av moderne novellesamlinger har jeg kun to:

1. Ambulanse av Johan Harstad
2. Victor Tumakovs Siste Vinter av Eivind Riise Hauge

Med andre ord, jeg tar gjerne i mot tips til gode novellesamlinger. Jeg har forsøkt å huske om noen av mine favorittforfattere har skrevet novellesamlinger, men jeg kommer ikke på noen. Forresten, Irène Némirovsky har også skrevet en del noveller. "Jomfruene og andre noveller" står klar i bokhyllen. Jeg vet ikke hvilken jeg skal begynne med, men det kommer anmeldelse på bloggen i løpet av uken.