Utgivelsesår: 2013
Min utgave: 2014
Forlag: Anchor Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 473
ISBN: 9780345803313
"There are people - even otherwise logical and clear-minded people - who believe that we are born with a predisposition to behave as, well, humans. That is, that we are born with a certain set of desires or tendencies - the tendency, say, to be sociable with others, or to share with others, or to communicate with others. (These are also the people who believe in such concepts as good and evil and enjoy debating whether man is one or the other.) But although this is a pretty notion, it is fundamentally untrue."
The People in the Trees består av legen og vitenskapsmannen Norton Perina sine memoarer, notater skrevet av redaktøren - en nær venn og kollega av Perina - samt avisartikler som omhandler hans arrestasjon. Norton Perina dro i 1950 på en forskningstur til en liten, uutforsket, øy i Stillehavet kalt Ivu'ivu og der støtte han og forskningsteamet på mennesker utstøtt fra en av stammene på hovedøyen U'ivu som hadde bemerkelsesverdig god helse i forhold til det som var normalt for resten av stammen. Han anslo de første menneskene de fant til å være ca. 60 år, en alder de færreste på U'ivu hadde nådd. Det viste seg etter hvert at det første anslaget ikke var korrekt. Alle medlemmene av gruppen kunne huske hendelser som hadde skjedd lenge før deres antatte levetid. Den eldste kvinnen fant de ut at var minimum 250 år. Perina oppdaget hvorfor de levde så lenge og vant nobelprisen for sitt funn.
Perina forteller historien sin kronologisk. Han begynner med barndommen og universitetstiden før han går videre til månedene i Stillehavet og livet hans i etterkant, både om forskningen som fører til nobelprisen og om alle barna fra U'ivu han adopterer og gir et hjem til. Han skriver til oss fra en fengselscelle. Leseren vet fra første side hva han er fengslet for, men vi vet ikke om han faktisk er skyldig og hvilket hendelsesforløp som førte til at han havnet i den situasjonen. I og med at det er Norton Perina som forteller oss sin versjon av historien er det vanskelig å si hvorvidt han gir en troverdig gjenfortelling av det som har skjedd. Han virker som en svært intelligent og reflektert mann og jeg får aldri inntrykk av at han prøver å vri sannheten for å fremstille seg selv i et bedre lys. Han er ikke fremmed for å ta med detaljer som kan få leseren til å tro at han er skyldig. Spørsmålet er om det finnes enda verre detaljer han bevisst utelater fra sitt narrativ.
Det han er dømt for er pedofili, og anklagene kommer fra en av guttene han har adoptert. Gutten sier at han har blitt voldtatt av Perina gjentatte ganger. Dette skriver han ikke om i starten av boken, men han begynner å nærme seg temaet når han forteller om sin tid på U'ivu og Ivu'Ivu. Stammen som han og de andre i forskningsteamet bor med har en helt annen seksuell kultur enn det forskerne er vant med. De har sex når de vil, hvor de vil, mens alle kan se eller høre. Barna kan også delta, enten med hverandre eller med de voksne. Det er også vanlig at de voksne mennene lærer guttebarna hvordan de skal gå frem når de har sex. Den kvinnelige antropologen, Esme, synes det er en forkastelig kultur fordi barn innlemmes i de voksnes seksualliv. Perina anklager henne for å ha en etnosentrisk holdning.
"...all ethics or morals are culturally relative. And Esme's reaction taught me that while cultural relativism is an easy concept to process intellectually, it is not, for many, an easy one to remember."
For barna på øyen er ikke sex knyttet til begjær på samme måte som det er for voksne, og stammen har ikke den samme negative synet på sex som er vanlig i store deler av verden. Det er ikke noe man skal skjule og skamme seg over. Barna knytter sterke følelsesmessige bånd med andre i stammen gjennom seksuelle handlinger. Skal man da dømme kulturen når barna ikke ser ut til å ta skade av praksisen eller kan man si at pedofili går innunder en slags universell moral og er galt uansett hvordan og hvor i verden man praktiserer det? Kan man dog egentlig vite at barna ikke tar skade av det, selv om det ikke virker slik utad? Perinas får oppleve denne praksisen selv, en dag han føler seg spesielt ensom og trist. Han møter en ung gutt i skogen og gutten holder en hånd opp mot kinnet hans og stryker ham på kinnet. Lenge står de slik. Deretter tar han Perina på skrittet. Perina dytter hånden vekk, men gutten vil ikke gi seg. Han trøster Perina på en dag han virkelig trenger det, og Perina lar ham gjøre det. Vi får ikke vite om de har sex, men det er nok en relativt trygg antagelse. Følelsen denne relasjonen gir ham er viktig for ham resten av livet og han innrømmer selv at grunnen til at han har adoptert så mange barn (over 40 til sammen i løpet av noen tiår) er fordi han ønsker å føle det samme igjen, uten at han lykkes med det. Det kan med andre ord se ut som om alt peker mot at han er skyldig.
"...recently I had found my thoughts returning, again and again, to the boy, and how I had felt when I was with him, and how fervently I had hoped and tried to recapture that sensation, to make that joy part of my daily life - that was why I had brought them here. That was what I had wanted from them."
Vi får dog også bli kjent med barnet som har kommet med anklagene mot Perina, Victor, og han er regelrett ondskapsfull til tider. Han og Perina opplevde en slags maktkamp i hjemmet. Perina brukte vold for å temme ham, Victor forsøkte å ta livet av Perina ved å låse ham ute fra huset uten klær en kald natt. Plutselig begynner spørsmålet om skyld å virke mer komplisert. Perina gjør uten tvil noe galt når han straffer Victor fysisk, men det trenger ikke å bety at han er skyldig i seksuelt misbruk. Jeg hadde ikke hatt vansker med å tro på at Victor diktet opp denne historien for å vinne maktkampen mot Perina. Men det er en ganske skummel tanke, for hva hvis barnet likevel snakker sant?
Mannen som har redigert memoarene til Perina og som har tilført notater til teksten, Kubodera, kunne hjulpet leseren i vurderingen av Perinas historie, men han tilfører ikke mer troverdighet til det som har blitt skrevet. Han sier selv at han er den eneste som har vært tro mot Perina gjennom rettssaken og fengslingen og han kritiserer alle som har 'forlatt' ham i hans vanskeligste periode. Han gir oss ingen grunn til å tro at han har forsøkt å fortelle sannheten eller gi en objektiv stemme som et tillegg til Perinas fortelling, som selvsagt er helt subjektiv. Han forteller til og med at han har fjernet deler av teksten, altså utelatt informasjon som Perina har ønsket å gi oss. Kubodera er Perinas beskytter og han virker mye mindre opptatt av å fortelle sannheten enn Perina er. Jeg opplever han som mindre troverdig.
Spørsmålet om hvorvidt Perina er skyldig eller ikke er bare en av en rekke interessante problemstillinger som tas opp i denne boken. Vi får vite hvordan Perinas forskning endrer stammesamfunnet på U'ivu, hvilke konsekvenser det får for innbyggerne, samt hvordan de utstøtte blir behandlet mens de er forskningsobjekter og hvorfor evig eller forlenget liv ikke nødvendigvis er noe å trakte etter. Boken tar med andre ord opp en rekke vitenskapelige og etiske problemstillinger og gir ingen definitive svar. Men, som Linn påpekte i sin omtale, er det en bok som får deg til å tenke. Den er i tillegg er meget godt skrevet. For min del er det en av de mest tankevekkende og interessante bøkene jeg har lest i år, og jeg synes det er leit at den ikke var å finne på Bookerprisens longlist. The People in the Trees er faktisk Hanya Yanagihara sin debutroman, noe som gjør prestasjonen desto mer imponerende.
Les også Linn sin omtale!