30.07.2014

The People in the Trees

Forfatter: Hanya Yanagihara
Utgivelsesår: 2013
Min utgave: 2014
Forlag: Anchor Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 473
ISBN: 9780345803313

"There are people - even otherwise logical and clear-minded people - who believe that we are born with a predisposition to behave as, well, humans. That is, that we are born with a certain set of desires or tendencies - the tendency, say, to be sociable with others, or to share with others, or to communicate with others. (These are also the people who believe in such concepts as good and evil and enjoy debating whether man is one or the other.) But although this is a pretty notion, it is fundamentally untrue."

The People in the Trees består av legen og vitenskapsmannen Norton Perina sine memoarer, notater skrevet av redaktøren - en nær venn og kollega av Perina - samt avisartikler som omhandler hans arrestasjon. Norton Perina dro i 1950 på en forskningstur til en liten, uutforsket, øy i Stillehavet kalt Ivu'ivu og der støtte han og forskningsteamet på mennesker utstøtt fra en av stammene på hovedøyen U'ivu som hadde bemerkelsesverdig god helse i forhold til det som var normalt for resten av stammen. Han anslo de første menneskene de fant til å være ca. 60 år, en alder de færreste på U'ivu hadde nådd. Det viste seg etter hvert at det første anslaget ikke var korrekt. Alle medlemmene av gruppen kunne huske hendelser som hadde skjedd lenge før deres antatte levetid. Den eldste kvinnen fant de ut at var minimum 250 år. Perina oppdaget hvorfor de levde så lenge og vant nobelprisen for sitt funn.

Perina forteller historien sin kronologisk. Han begynner med barndommen og universitetstiden før han går videre til månedene i Stillehavet og livet hans i etterkant, både om forskningen som fører til nobelprisen og om alle barna fra U'ivu han adopterer og gir et hjem til. Han skriver til oss fra en fengselscelle. Leseren vet fra første side hva han er fengslet for, men vi vet ikke om han faktisk er skyldig og hvilket hendelsesforløp som førte til at han havnet i den situasjonen. I og med at det er Norton Perina som forteller oss sin versjon av historien er det vanskelig å si hvorvidt han gir en troverdig gjenfortelling av det som har skjedd. Han virker som en svært intelligent og reflektert mann og jeg får aldri inntrykk av at han prøver å vri sannheten for å fremstille seg selv i et bedre lys. Han er ikke fremmed for å ta med detaljer som kan få leseren til å tro at han er skyldig. Spørsmålet er om det finnes enda verre detaljer han bevisst utelater fra sitt narrativ.

Det han er dømt for er pedofili, og anklagene kommer fra en av guttene han har adoptert. Gutten sier at han har blitt voldtatt av Perina gjentatte ganger. Dette skriver han ikke om i starten av boken, men han begynner å nærme seg temaet når han forteller om sin tid på U'ivu og Ivu'Ivu. Stammen som han og de andre i forskningsteamet bor med har en helt annen seksuell kultur enn det forskerne er vant med. De har sex når de vil, hvor de vil, mens alle kan se eller høre. Barna kan også delta, enten med hverandre eller med de voksne. Det er også vanlig at de voksne mennene lærer guttebarna hvordan de skal gå frem når de har sex. Den kvinnelige antropologen, Esme, synes det er en forkastelig kultur fordi barn innlemmes i de voksnes seksualliv. Perina anklager henne for å ha en etnosentrisk holdning.

"...all ethics or morals are culturally relative. And Esme's reaction taught me that while cultural relativism is an easy concept to process intellectually, it is not, for many, an easy one to remember."

For barna på øyen er ikke sex knyttet til begjær på samme måte som det er for voksne, og stammen har ikke den samme negative synet på sex som er vanlig i store deler av verden. Det er ikke noe man skal skjule og skamme seg over. Barna knytter sterke følelsesmessige bånd med andre i stammen gjennom seksuelle handlinger. Skal man da dømme kulturen når barna ikke ser ut til å ta skade av praksisen eller kan man si at pedofili går innunder en slags universell moral og er galt uansett hvordan og hvor i verden man praktiserer det? Kan man dog egentlig vite at barna ikke tar skade av det, selv om det ikke virker slik utad? Perinas får oppleve denne praksisen selv, en dag han føler seg spesielt ensom og trist. Han møter en ung gutt i skogen og gutten holder en hånd opp mot kinnet hans og stryker ham på kinnet. Lenge står de slik. Deretter tar han Perina på skrittet. Perina dytter hånden vekk, men gutten vil ikke gi seg. Han trøster Perina på en dag han virkelig trenger det, og Perina lar ham gjøre det. Vi får ikke vite om de har sex, men det er nok en relativt trygg antagelse. Følelsen denne relasjonen gir ham er viktig for ham resten av livet og han innrømmer selv at grunnen til at han har adoptert så mange barn (over 40 til sammen i løpet av noen tiår) er fordi han ønsker å føle det samme igjen, uten at han lykkes med det. Det kan med andre ord se ut som om alt peker mot at han er skyldig.

"...recently I had found my thoughts returning, again and again, to the boy, and how I had felt when I was with him, and how fervently I had hoped and tried to recapture that sensation, to make that joy part of my daily life - that was why I had brought them here. That was what I had wanted from them."

Vi får dog også bli kjent med barnet som har kommet med anklagene mot Perina, Victor, og han er regelrett ondskapsfull til tider. Han og Perina opplevde en slags maktkamp i hjemmet. Perina brukte vold for å temme ham, Victor forsøkte å ta livet av Perina ved å låse ham ute fra huset uten klær en kald natt. Plutselig begynner spørsmålet om skyld å virke mer komplisert. Perina gjør uten tvil noe galt når han straffer Victor fysisk, men det trenger ikke å bety at han er skyldig i seksuelt misbruk. Jeg hadde ikke hatt vansker med å tro på at Victor diktet opp denne historien for å vinne maktkampen mot Perina. Men det er en ganske skummel tanke, for hva hvis barnet likevel snakker sant?

Mannen som har redigert memoarene til Perina og som har tilført notater til teksten, Kubodera, kunne hjulpet leseren i vurderingen av Perinas historie, men han tilfører ikke mer troverdighet til det som har blitt skrevet. Han sier selv at han er den eneste som har vært tro mot Perina gjennom rettssaken og fengslingen og han kritiserer alle som har 'forlatt' ham i hans vanskeligste periode. Han gir oss ingen grunn til å tro at han har forsøkt å fortelle sannheten eller gi en objektiv stemme som et tillegg til Perinas fortelling, som selvsagt er helt subjektiv. Han forteller til og med at han har fjernet deler av teksten, altså utelatt informasjon som Perina har ønsket å gi oss. Kubodera er Perinas beskytter og han virker mye mindre opptatt av å fortelle sannheten enn Perina er. Jeg opplever han som mindre troverdig.

Spørsmålet om hvorvidt Perina er skyldig eller ikke er bare en av en rekke interessante problemstillinger som tas opp i denne boken. Vi får vite hvordan Perinas forskning endrer stammesamfunnet på U'ivu, hvilke konsekvenser det får for innbyggerne, samt hvordan de utstøtte blir behandlet mens de er forskningsobjekter og hvorfor evig eller forlenget liv ikke nødvendigvis er noe å trakte etter. Boken tar med andre ord opp en rekke vitenskapelige og etiske problemstillinger og gir ingen definitive svar. Men, som Linn påpekte i sin omtale, er det en bok som får deg til å tenke. Den er i tillegg er meget godt skrevet. For min del er det en av de mest tankevekkende og interessante bøkene jeg har lest i år, og jeg synes det er leit at den ikke var å finne på Bookerprisens longlist. The People in the Trees er faktisk Hanya Yanagihara sin debutroman, noe som gjør prestasjonen desto mer imponerende.

Les også Linn sin omtale!

21.07.2014

Labbens longlist 2014

Bookerprisens longlist publiseres om to dager og for å gjøre ventetiden litt artigere skal jeg nå presentere min egen longlist. Siden jeg kun har fullført to og begynt på to av en lang liste med bøker som potensielt kan bli nominert til Bookerprisen i år har jeg basert listen min på det jeg har lest om bøkene på Goodreads og på avisanmeldelser. Jeg har funnet tretten kandidater som virker særdeles lovende og som jeg har fått inntrykk av at skiller seg ut fra mengden. Dette har jeg gjort kun for å ha det litt gøy, jeg regner ikke med å treffe spesielt bra. Men det blir likevel ekstra spennende å se den reelle listen på onsdag nå som jeg har laget min egen. Jeg er ganske fornøyd med den geografiske spredningen på listen og deler derfor opp bøkene ut i fra forfatterens nasjonalitet. Linkene er til avisomtaler (hovedsakelig fra The Guardian).

England
Philip Hensher - The Emperor Waltz
Nicola Barker - In the Approaches

Irland
Audrey Magee - The Undertaking

Canada
Miriam Toews - All My Puny Sorrows

Sør-Afrika
Damon Galgut - Arctic Summer

Tasmania

India
Neel Mukherjee - The Lives of Others

USA
Hanya Yanagihara - The People in the Trees
James McBride - The Good Lord Bird

Noen bøker har jeg utelatt fra fra listen fordi de ikke er utgitt enda og fordi det derfor var vanskelig å finne nok informasjon om dem. Deriblant The Children Act av Ian McEwan og The Zone of Interest av Martin Amis. Flere store forfattere har jeg bevisst valgt å utelate fordi de, så vidt jeg kan se, har fått noe dårligere kritikk enn mine tretten. Siri Hustvedt, Donna Tartt, Dave Eggers, Sarah Waters, Edward St. Aubyn, Sebastian Barry, Joyce Carol Oats, E.L. Doctorow, Emma Donoghue, Michael Cunningham og flere er store navn som kunne vært med på min liste, og jeg regner med at noen av dem vil komme med på Bookerprisens longlist på onsdag.  

Jeg håper at ihvertfall noen av mine forslag dukker opp på Bookerprisens longlist, for dette er bøker som har fått strålende kritikk og som jeg veldig gjerne vil lese. Jeg har for øvrig funnet alle titlene på en liste på Goodreads som heter Man Booker Prize Eligible 2014. Jeg har vært gjennom hele listen, selvsagt uten å ha studert hver tittel like nøye. 

19.07.2014

The Man Booker Prize 2014



Nå er det under en uke til det braker løs: Bookerprisens longlist publiseres 23. juli. For min egen del er dette årets litteraturhøydepunkt og hvert år finner jeg nye favoritter blant de nominerte. Jeg har oppdaget fantastisk gode forfattere på grunn av Bookerprisen, deriblant Julian Barnes, Ned Beauman, og Jim Crace. Det er også knallgøy å lese og diskutere de nominerte sammen med andre interesserte bloggere. I år kommer Booker-diskusjoner til å foregå på diverse blogger, samt i en diskusjonsgruppe som Clementine opprettet på Facebook. Der kommer Clementine, Elida, Linn og jeg til å legge ut informasjon og meninger om de nominerte bøkene i håp om å få i gang litt Booker-engasjement. Facebookgruppen finner dere her.

I neste uke kommer jeg til å legge ut min egen longlist basert på det jeg har lest og hørt om bøkene som kan bli nominert. Jeg gjør det bare for å ha det litt gøy og for å se om jeg kan klare å treffe med noen av valgene. I mellomtiden kan dere få lese litt om bøkene jeg allerede har lest og som jeg holder på å lese som potensielt kan bli nominert neste onsdag.

Andrew's Brain (E.L. Doctorow)
“I asked this question: How can I think about my brain when it’s my brain doing the thinking? So is this brain pretending to be me thinking about it?” 

Andrew's Brain virker som en eneste lang monolog, selv om Andrew snakker med noen. En psykolog fikk jeg inntrykk av, men vi hører kun fra ham. Han forteller om ekskonen som har flyttet sammen med en ny mann, om hans andre kone som døde. Om barnet han ikke klarer å ta vare på. Om den uventede karrieren og hans syn på seg selv. Alt leder opp til hvorfor han befinner seg der han er nå og hvor han faktisk er. Som leser må man stille seg spørsmålet: kan jeg egentlig stole på det han sier? Svaret er selvsagt nei, han gir ingen objektiv gjennomgang av livet sitt, han prøver å erindre hva som har skjedd. Han hopper frem og tilbake i tid, tar for seg hendelser slik det passer ham. Vi vet ingenting annet om livet hans enn det han velger å fortelle. Jeg er veldig glad i bøker med upålitelige fortellerstemmer hvor leseren er prisgitt informasjonen som kommer fra denne stemmen. Du blir kjent med slike karakterer på en helt annen måte enn i bøker hvor du får informasjon fra flere hold. Spenningen blir ofte mer intens da karakterene ofte gjør sitt beste for å skjule vesentlig informasjon - enten det er bevisst eller ikke - og du som leser ikke har mulighet til å gjøre noe annet enn å høre på det han eller hun forteller. Leseren blir en slags hobbypsykolog som må rote rundt i Andrew's hjerne (i dette tilfellet). Jeg likte boken med andre ord. Samtidig har jeg lest en del bøker av denne sorten, og det er flere som gjør det enda bedre enn Doctorow etter min mening. Han når ikke helt opp til andre Booker-vinnere som Kazuo Ishiguro og Julian Barnes for eksempel og av den grunn vil jeg helst ikke se denne på longlist neste uke. Kan anbefales som interessant lesning, men på longlist bør man kun finne det beste av det beste.

Glow (Ned Beauman)
Dette er Ned Beaumans tredje roman, og desverre også hans svakeste. Om jeg hadde fått boken i gave med blankt omslag hadde det ikke tatt meg lang tid før jeg ville forstått hvem som hadde skrevet den, bøkene hans er veldig gjenkjennelige. Du har en litt snodig fyr med et merkelig syndrom som bor i London og forvikler seg inn i sære saker. I Glow møter vi Raf fra London, som har en intern klokke med 25 timer i døgnet, noe som gjør det umulig for ham å opprettholde normale jobber og normale forhold. Den Burmesiske kameraten hans, Theo, forsvinner, og han forsøker å nøste opp i mysteriet og å finne ut hva det har å gjøre med en ny type narkotika og en internasjonal bedrift.
Beauman skriver godt, som alltid, men Glow engasjerer ikke på langt nær like mye som i The Teleportation Accident og som den brilliante Boxer, Beetle. Det kan være det bare var saken han viklet seg inn i var så mye mindre interessant for meg enn Fishy sin nazistsak i hans første bok. Men jeg følte også at den både var mindre dyster og mindre morsom enn de forrige to. Jeg synes ikke han mestrer den svarte humoren like godt i denne boken, selv om sjarmen fremdeles er inntakt. Jeg tror neppe denne får en plass på longlist.

The Good Lord Bird (James McBride)
"The old face, crinkled and dented with canals running every which way, pushed and shoved up against itself for a while, till a big old smile busted out from beneath 'em all, and his grey eyes fairly glowed. It was the first time I ever saw him smile free. A true smile. It was like looking at the face of God. And I knowed then, for the first time, that him being the person to lead the colored to freedom weren't no lunacy."

The Good Lord Bird handler om en slavegutt i USA på 1850-tallet som blir ufrivillig frigjort og havner med en gruppe hvite menn ledet av John Brown, som arbeider for å avskaffe slaveriet. Gutten blir tatt for å være en jente og for å holde seg på god fot med hans frigjører later han som om han er det. Selv når de går hver til sitt fortsetter han å være jente, da det øker sjansene hans for å overleve livet som fri "mann". Jeg har ikke lest denne ferdig enda, men etter å ha lest halve boken har jeg ikke annet enn godord å si om den. McBride har funnet et annerledes perspektiv på slavetiden i USA. Little Onion, som gutten blir kalt av Brown, hadde det bedre som slave enn med denne banden som må stjele mat og som stadig havner i farlige situasjoner (med vilje) og han er ihvertfall ikke glad i å gå med kjoler som klør. Nei, han vil tilbake til eieren sin. Noe sier meg at han sikkert kommer til å forstå verdien av å være fri etter hvert, samt se kampen for frihet i et større bilde og ikke bare se sin egen skjebne, men enn så lenge er han ytterst misfornøyd med situasjonen han har havnet i. Det skaper ganske mange morsomme situasjoner som gjør boken særdeles sjarmerende, til tross for det seriøse temaet. Den gir oss også et annet perspektiv på den store frigjøringsforkjemperen og helten, John Brown, som fremstilles som en veldig sær mann som ikke akkurat kan sies å være en god leder. The Good Lord Bird er en godt skrevet bok som både kan leses som en særdeles god underholdningsroman og også som en realistisk beretning om hvordan kampen mot slaveriet var for de som frivillig (og ufrivillig) kjempet den. Her er det lite som er svart/hvitt. Denne boken har jeg et lite håp om at skal havne på longlist. Hvor realistisk det er vet jeg dog ikke. Jeg kommer uansett til å skrive en mer utfyllende omtale når jeg er ferdig å lese boken.

The People in the Trees (Hanya Yanagihara)
Denne vil jeg ikke skrive så mye om enda, da jeg ikke har lest mer enn 100 sider. Omtale kommer når jeg er ferdig med den. Foreløpig vil jeg bare si at hvis denne fortsetter like bra som den begynte så bør den havne på longlist. Forklaringen kommer.. Les Linn sin omtale i mellomtiden.

I tillegg er det mange potensielle Booker-nominasjoner jeg ønsker å lese og jeg håper noen av dem blir nominert slik at jeg får en unnskyldning til å begynne på dem fortest mulig. Deriblant:

- Philip Hensher: The Emperor Waltz
- Martin Amis: The Zone of Interest (ikke publisert enda)
- Ian McEwan: The Children Act (ikke publisert enda)
- Damon Galgut: Arctic Summer
- Edward St. Aubyn: Lost for Words
- Sebastian Barry: The Temporary Gentleman
- Tom Rachman: The Rise and Fall of Great Powers
- Helen Dunmore: The Lie
- Donal Ryan: The Thing About December
- Michael Cunningham: The Snow Queen

06.07.2014

En smakebit på søndag - nr. 43

PERCEPTIONS


"They will see the whore, the madwoman, the murderess, the female dripping blood into the grass and laughing with her mouth choked with dirt. They will say "Agnes" and see the spider, the witch caught in the webbing of her own fateful weaving. They might see the lamb circled by ravens, bleating for a lost mother. But they will not see me. I will not be there."

Hannah Kent - Burial Rites

03.07.2014

Ti klassikere jeg burde ha lest

Julie spør hvilke ti klassikere man føler man burde ha lest, og de som står høyest på min prioriteringsliste for øyeblikket er:



Gabriel Garcia Marquez - One Hundred Years of Solitude
Hvorfor akkurat den? Fordi jeg har likt de andre bøkene jeg har lest av ham, fordi dette regnes som hans mesterverk, fordi han er hovedinspirasjonskilden til min store favoritt Louis de Bèrnieres og fordi Ellikken kaller den for den kanskje viktigste boken i hennes liv.

Geoffrey Chaucer - Canterbury Tales
Jeg var i Canterbury i februar og kunne selvfølgelig ikke forlate byen uten å få med meg en kopi av denne boken. Den skal visstnok være morsom av typen le-høyt-på-bussen, samtidig som noen av fortellingene fremdeles har relevans i dag, til tross for at de ble skrevet på slutten av 1300-tallet.

Victor Hugo - The Man Who Laughs
Fordi jeg elsker Victor Hugo. Etter å ha lest The Last Days of a Codemned Man ble jeg nysgjerrig på hans videre forfatterskap, etter Notre-Dame de Paris ble jeg frelst og etter The Toilers of the Sea ble jeg mektig imponert over hans bredde. Jeg har lest så mye positivt om The Man Who Laughs at jeg er sikker på at den vil forsterke den favorittstatusen jeg har gitt ham.

Vasily Grossman - Life and Fate
Jeg leste nylig Chil Rajchmans overlevelsesberetning fra dødsleiren Treblinka. På slutten av boken hadde redaktørene tatt med Grossmans rapport om Treblinka fra hans tid som krigkorrespondent for Sovjetunionen. Både Rajchmans beretning og Grossmans rapport er noe av det mest brutale og grusomme jeg har lest noensinne, men Grossman skriver så godt at jeg må lese mer av ham, både resten av krigsrapportene og romanen Life and Fate.

Mark Twain - The Adventures of Huckleberry Finn
For ikke lenge siden forklarte jeg hvorfor jeg har en trang til å lese Mark Twain og den trangen har ikke forsvunnet etter at jeg leste min første bok av ham.

Nancy Mitford - The Pursuit of Love
Fordi Karin anbefaler den og fordi jeg ikke klarer å la være å lese forfattere som sammenlignes med P.G. Wodehouse.

Aleksandr Pushkin - Eugene Onegin
Jeg har likt alt jeg har lest av Pushkin så langt, så da må jeg nesten få lest hovedverket hans på et eller annet tidspunkt. Til de som aldri har lest Pushkin kan jeg anbefale The Queen of Spades og Dubrovsky.

Robert Graves - I, Claudius
Det er ingen spesifikk grunn til at jeg vil lese denne annet enn at den virker interessant. Følgende sitat var egentlig nok til å få meg til å kjøpe boken: “I was thinking, "So, I’m Emperor, am I? What nonsense! But at least I'll be able to make people read my books now.” 

Samuel Taylor Coleridge - The Rime of the Ancient Mariner
Jeg kom først borti et utdrag fra dette lange diktet da jeg leste Mary Shelleys Frankenstein for første gang som 16-åring og har hatt lyst til å lese hele diktet siden. Nå har jeg endelig kjøpt det og har ikke lenger en unnskyldning for å la være.

Charles Dickens - The Pickwick Papers
Jeg vil aller helst lese alt av Dickens, men neste bok tror jeg må bli hans første roman. Jeg er i humør til å lese noe morsomt - ikke at det ikke finnes humor i de andre bøkene hans også.

01.07.2014

Mai og juni

"You asked me to keep a diary or daybook. Writing is like talking to yourself, which I have been doing with you all along anyway, Doc. So what's the difference?"

En bokblogg er ikke en dagbok, men jeg lurer av og til på om jeg hovedsakelig blogger for å passe på at jeg ikke glemmer alt jeg leser. Jeg tror det er derfor jeg irriterer meg over alle innleggene jeg ikke får skrevet, - spesielt når det er gode bøker jeg lar være å skrive om - fordi jeg har en frykt for at de bøkene kommer til å forsvinne fra minnet og at jeg som bokblogger bare lar det skje uten at jeg i det hele tatt forsøker å forhindre det. Nå som jeg ikke blogger like aktivt som de første årene blir det mange hull i listen over bøker jeg har lest, mange linjer uten en tilhørende link. Selv om jeg med dette innlegget ikke har planer om å gå mer enn to måneder bakover i tid kjenner jeg bekymringen for å ha glemt vesentlige detaljer som jeg vil sette pris på å bli minnet på senere. Siden jeg innser at jeg ikke kommer til å skrive om alle bøkene jeg leser har jeg laget en avtale med meg selv som går ut på at jeg, som et minimum, må skrive om alle bøkene jeg leser som kan bli nominert til årets Bookerpris. Det for å gjøre det enklere for meg selv når jeg skal sammenligne bøkene senere. Bøker fester seg bedre i minnet når jeg skriver om dem. Da tvinger jeg meg selv til å tenke gjennom dem i større grad enn jeg normalt ville gjort. Og skulle jeg ha glemt det meste etter for eksempel fem år, jo da kan jeg alltids lese innlegget jeg skrev fem år tidligere.

Jeg tror likevel at jeg stort sett husker mer fra bøker jeg har lest enn det jeg forventer. Men det kommer an på boken. Middelmådige bøker husker jeg sjelden godt, men de har jeg ikke noe stort behov for å huske. Detaljer forsvinner fortest fra bøker som er veldig handlingsdrevet og har mange karakterer. Da jeg så de to første sesongene av Game of Thrones hadde jeg lest bøkene på forhånd, og det var forferdelig mye jeg hadde glemt. Bøker som er karakterdrevne, hvor vi kommer tett innpå en eller få karakterer, husker jeg mye bedre. Jeg tror nok jeg leser slike bøker mer nøye også. De krever ofte et rolig lesetempo og en del refleksjon underveis for at man skal få utbytte av dem. Det er ofte denne typen bøker jeg liker best. Dog koste jeg meg med de to første bøkene til Martin, det må jeg jo innrømme - det har jeg også skrevet om, så det ville vært nyttesløst å late som noe annet. Det er en annen ting som er fint med bokblogging, min (noenlunde) umiddelbare reaksjon på en bok blir stående, så hvis synet mitt endres etter mer refleksjon, diskusjon med andre eller av andre grunner kan jeg likevel gå tilbake og se at det ikke var slik jeg oppfattet boken mens jeg leste den.

Nå virker det kanskje som om jeg utelukkende blogger for min egen del. Men, som mange har påpekt i diskusjoner om bokblogging, vi publiserer det vi skriver. Vi vet at det kommer til å bli lest av andre og hadde vi kun ønsket å ha en samtale med oss selv hadde vi skrevet omtaler i Word, ikke i Wordpress eller Blogspot. Jeg ønsker, som Karin, å slå et slag for bøker som ikke leses av så mange nordmenn. Jeg kan ikke påstå at alt jeg leser er smal litteratur, mange av favorittene mine er store navn i utlandet, men få av dem er godt kjent her i landet. Skal jeg lykkes med det målet må nok omtaleraten min opp noen hakk. Jeg gremmes nesten over at jeg ikke har fått skrevet om den brilliante Jane Gardam eller om Burial Rites, en overraskende og velskrevet debutroman. Men jeg kan jo fremdeles gjøre det. Kanskje jeg burde stole mer på min egen hukommelse innimellom. Og heller bruke litt tid på å finne ut hvilke bøker som er verdt tiden det tar å skrive om dem. Foreløpig består omtalekøen kun av to bøker: Andrew's Brain (E.L. Doctorow) og Glow (Ned Beauman). Jeg kan nok legge til noen bøker til den listen uten at det byr på store problemer. Så lenge jeg ikke lurer meg selv og faktisk har så dårlig hukommelse som jeg av og til tror.

Det kan se ut til at jeg har skrevet meg helt vekk fra det jeg opprinnelig hadde planer om. Jeg er glad i digresjoner, men dette ble litt for langt til at jeg kan forsvare å fortsette med det egentlige temaet for innlegget. Jeg får ta månedsoppsummeringen en annen dag.