An Idiot Abroad: The Travel Diaries of Karl Pilkington

Forfatter: Karl Pilkington
Forlag: Canongate
Utgivelsesår: 2010
Min utgave: 2011
Språk: Engelsk
Sidetall: 223
ISBN: 9781847679277

Om Petra, Jordan

"As impressive as the entrance was, it was still a cave. Yes, it has good "kerb appeal, but once I stuck my head inside there really was nothing to it. If you add that to the fact that it was out of the way and you had to climb over 800 steps to get to it, it's fair to say that if it was on Location, location, location it wouldn't be on my shortlist". 

Ricky Gervais og Stephen Merchant sender Karl Pilkington til Egypt, Brasil, India, Mexico, Kina, Jordan og Peru for å oppleve noen av verdens underverker. Hvorfor akkurat Karl? Fordi han i følge Gervais er "...a moron. A completely round, empty-headed, part chimp manc". Poenget er å sende en person som ikke kan noe om historie, som ikke er glad i å reise, som ikke er interessert i å få innsikt i andre kulturer. En som vil ha et annerledes syn på underverkene han skal se. Og aller helst, for Gervais, en som kommer til å hate hele opplevelsen. For det vil være underholdende for alle som skal se tv-serien (og for de som leser boken).

"It took ages to get to where we're going. The first flight went from Heathrow to Madrid. It was full of Spanish people - angry Spanish people due to it being delayed. The Spanish are already quite animated as it is, but even more so when they are annoyed. A man sat next to me was flapping his arms about so much the pilot could have turned the engines off and we'd have stayed in the air."

"This is where Diana had her photo taken when she was having problems with Charlie. Everyone said this is why she looked so miserable, but to be honest I think it was nothing to do with him. I just think she was sick of being in India. It does have that effect on you. If you're having a low moment in your life, India isn't a great place to come to try and get over it. I'd have suggested Center Parcs to her over this place."

Karl syter og klager en god del, det må sies. Han får reise til eksotiske land for å se fantastiske konstruksjoner, og det er sjelden han er spesielt fornøyd med valg av reisemål. Hans reiseerfaring fra før består hovedsakelig av sydenturer. Men i hans forsvar er Gervais og Merchant litt for glad i å se ham lide, og booker grusomme hotellrom/hostelrom til ham, og utsetter ham bevisst for situasjoner de vet han vil mislike. Jeg hadde nok klaget en del selv hvis de to hadde vært mine reiseplanleggere. Og som Karl påpeker, de to ville aldri taklet det han må takle på reisene.

"When I was getting ready for my trip to India today, Luke the producer gave me a pack of 28 adult nappies. Not the usual going-away gift, is it?"..."Everyone I talk to about India has mentioned 'Delhi belly'. It's assumed that if you visit India you will get ill. I think it's the only place in the world that has this reputation. It must be a great place to open a restaurant. There's no comeback if a customer gets the shits from eating your food, except, well, 'Welcome to India'. It's as if it's on the menu: starter, main course, pudding, coffee and then the shits."

Det kule med Karl og denne boken - som er hans reisedagbok - er at han er veldig direkte, han sier det første han tenker på og gir sin umiddelbare reaksjon på det han opplever, og det gir et ganske annerledes innblikk i de landene han besøker enn det man vil få fra mer tradisjonelle reiseskildringer. Også er det jo ganske morsomt. Karl bli kalt en idiot fordi han mangler en del basic allmennkunnskap, og fordi han ikke alltid er like glad i nye opplevelser. Men til tross for litt syting blir han med på alt, og han takler det meste overraskende bra. Han blir med på nudiststrand og en strand for homofile menn. Han drar på en religiøs festival med over 20 millioner deltakere i India, til tross for at han ikke liker folkemengder. Han prøver seg på Kung Fu og på bryting. Han danser på en festival, samt på Nilen-cruise. Han blir overfalt og kidnappet i Israel, ikke på ordentlig, men det vet ikke han.

Han skriver om alt dette og mer, men det temaet som går igjen i hvert kapittel, hvert sted han reiser til, er hans syn på toalettfasilitetene. Han blir forferdet når han oppdager at toalettet bare er et hull i bakken man må sitte på huk over. Når Gervais og Merchant spør han hvorfor han var så opphengt i å skrive om dobesøk svarte han:

"Going to the loo is one of my favourite pastimes. It's 'me time', or at least normally it's 'me time' but in China it wasn't as it's an open-door policy, actually not even open-door 'cos there isn't a floor. It's just a room with a few toilets in it with everyone crouching. It's odd how it's something we all do in the world, but we look at it in different ways. In Britain we try to make it a pleasant thing by having comfy toilet-seat covers or toilet-roll covers. In China it's a group activity and they have no seats or toilet rolls to cover."

Karl Pilkinton er kanskje ikke den smarteste mannen i verden, men jeg fikk mer og mer respekt for ham etter hvert som jeg leste denne boken. Gervais og Merchant, not so much. De hadde i det minste rett i en ting, det er særdeles underholdende å lese om Karls reiseeventyr, men det er stort sett gøyest når han reagerer på det han er sendt for å se, og på de folkene han møter på veien, ikke når han syter og klager over å bli plassert på det ene dritthotellet etter det andre. Det slutter å være morsomt etter første gang det skjer, så jeg tror Gervais og Merchant skyter seg selv litt i foten med den gjentagende spøken.

Dette er Gervais og Merchant:

Ricky: I think we've got to expose him to some of the most mind-blowing degradation that we can. And that'll be funny. Nothing if funnier than Karl in a corner being poked by a stick. I am that stick and now I have the might of Sky behind me. This is one of the funniest, most expensive practical jokes I've ever done. And it's gonna be great.
Stephen: I'm hoping as well that he'll be poked by some real sticks.
Ricky: I know. What country do they poke you with sticks?
Stephen: There's gotta be a country where they poke you with sticks...
Ricky: There's bound to be. There's bound to be one of those weird little countries where, if you see a man with a round head, you're allowed to poke him with a stick. One of those unrepealed laws. Just find me that country!

Dette er Karl:

"I'm quite lucky really. It's only just hit me that not many people get to go and see the things I'm seeing and get paid for the privilege. I looked at a world map in a bookshop the other day to see where I've already been. It wasn't that long ago that I was telling Ricky that he was daft for having a world map in his house. I remember saying, 'Why do you need that? It's not the sort of map you'd ever need in your glove compartment in the car, is it?'"

Og jeg er ganske misunnelig..

A Spool of Blue Thread

Forfatter: Anne Tyler
Forlag: Chatto and Windus
Utgivelsesår: 2015
Språk: Engelsk
Sidetall: 358
ISBN: 9780701189518

A Spool of Blue Thread følger den amerikanske familien Whitshank gjennom tre generasjoner. Vi blir kjent med Abby og Red Whitshank på deres eldre dager, etter at Abby har begynt å bli surrete og Red har begynt å bli døv. Vi møter sønnene og døtrene - to av hver, akkurat som i The Green Road. Og sist, men ikke minst, stifter vi bekjentskap med Junior og Linnie Mae, foreldrene til Red, til tross for at de døde flere år før Tylers historie starter.

"The disappointments seemed to escape the family's notice, though. That was another of their quirks: they had a talent for pretending that everything was fine. Or maybe it wasn't a quirk at all. Maybe it was just further proof that the Whitshanks were not remarkable in any way whatsoever."

Tyler hopper frem og tilbake i tid, men vier mye oppmerksomhet til hver karakter hun ønsker at vi skal bli bedre kjent med. Som Enright bruker hun mer tid på noen karakterer enn andre, og leseren får dermed mye mer innsikt i livene til Abby og Red sine to sønner enn til døtrene. Akkurat det synes jeg er ganske irriterende, for døtrene virker da automatisk mindre interessante enn sønnene og vi får et skjevt bilde av familien. En subjektiv vurdering. Med en allvitende fortellerstemme fungerer det dårlig for meg, det er nesten som om forfatteren har glemt noe (eller rettere sagt noen). Hadde Abby hatt fortellerstemmen kunne det fungert bedre, da hun i så tilfelle hadde fortalt leseren indirekte at sønnene betydde mer for henne enn døtrene, eller at de i det minste opptok mer av tankene hennes.

Boken er delt i fire deler og begynner tidlig på 1990-tallet. Sønnen Denny ringer Abby og Red for å fortelle at han er homofil - noe som for øvrig viser seg å ikke stemme, uten at leseren eller foreldrene får noe forklaring på hvorfor han valgte å ringe og fortelle dem dette. Etter en noe negativ spontan reaksjon fra Red hører de ikke fra han på flere år. Dette var før internett og mobiltelefoner var hverdagskost, og det var ikke lett å finne noen som ikke ønsket kontakt. Mønsteret med sporadisk kontakt og lite informasjon om livet til Denny fortsetter i årevis. Selv etter han fikk en datter ble det kun bedre i perioder. Deres andre sønn, Stem, er englebarnet. Han jobber for faren og bor rett i nærheten. Ingen bryr seg om at han ikke er en ekte Whitshank, men heller tatt inn (ulovlig kan det virke som) etter at faren - som jobbet for Red - døde. Ingen utenom Denny, som anser det som hans jobb å ta vare på foreldrene når de blir gamle og sliter med å klare seg selv. Selv om Stem sammen med konen og barna allerede har flyttet inn til foreldrene for å ta vare på dem.

"…you know how it is when you're missing a loved one. You try to turn every stranger into the person you were hoping for. You hear a certain piece of music and right away you tell yourself that he could have changed his clothing style, could have gained a ton of weight, could have acquired a car and then parked that car in front of another family's house. 'It's him!' you say. 'He came! We knew he would; we always…' But then you hear how pathetic you sound, and your words trail off into silence, and your heart breaks."

I del to hopper vi tilbake i tid, til 1959. Abby er sammen med en annen mann, men får så smått følelser for Red. De er venner en stund, men vennskapet utvikler seg. Denne delen av boken er forsåvidt skjønn, men ikke spesielt minneverdig. Det mest interessante fra del to er Abby sitt syn på Junior og Lillie Mae. Junior er kranglete og påståelig og ikke den mest imøtekommende personen, mens Linnie Mae er særdeles utadvendt og hyggelig med alle hun treffer. Dette inntrykket er hovedsakelig det vi vet om foreldrene til Red før den tredje delen av boken. Samt at han ikke er så flink med kunder.

På grunn av den tredje delen, som tar for seg "kjærlighetshistorien" til Linnie Mae og Junior, kommer jeg neppe til å glemme denne boken med det første. Det vi har lært om dem i del to passer overhode ikke med realitetene vi blir kjent med i del tre, noe jeg anser som særdeles positivt. Her viser Tyler hvor feilaktig de inntrykkene vi får av andre mennesker kan være, og hvor lite vi gjerne egentlig vet om våre foreldre og besteforeldre. Samt hvor forvrengt syn man kan ha på virkeligheten dersom man ikke liker den. Jeg har ikke lyst til å si så mye om hvordan Linnie Mae og Junior møttes og hvordan de endte opp sammen, det må leseren oppdage selv. Men deres historie overrasket meg virkelig og gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Gjennom hele boken følger vi et hus, det huset Junior bygget for en annen, som han alltid så for seg at han bygget for seg selv. Huset han endte opp med å bo i, å oppdra barna sine i. Som Red og Abby bor i. Som barna ikke ønsker å overta når det blir snakk om at Red og Abby kanskje burde bo på et gamlehjem. Et sted de kan få assistanse. Huset er en rød tråd gjennom historien, akkurat som huset i Irland er en rød tråd gjennom The Green Road. Blue og Green har visse tematiske likhetstrekk. Og ingen når helt opp.

Siste del avsluttet historien på en grei måte, men jeg sitter igjen med inntrykket av at boken kun var helt grei. Lettlest, litt interessant til tider, uten noe tydelig plot, og med manglende informasjon om deler av familien. Hadde boken vært kortet ned en del og hovedfokuset vært på Linnie Mae og Junior, men med en ramme som omhandlet Red og Abby og deres syn på foreldrene, så tror jeg at dette hadde vært en shortlist-kandidat. Som den er mener jeg den ikke hører hjemme på shortlist.

Lila

Forfatter: Marilynne Robinson
Forlag: Farrar, Straus and Giroux
Utgivelsesår: 2014
Språk: Engelsk
Sidetall: 272
ISBN: 9780374187613

"She was just as lonely as she had ever been. The only difference was that now this kind old man was sad and embarrassed about it, still not even sure how to talk to her."

På dette punktet i omtalen bør det egentlig befinne seg et handlingsreferat eller i det minste noen setninger som forteller noe om hva du kommer til å lese om dersom du velger å prøve deg på denne boken. For å være helt ærlig vet jeg ikke hvordan jeg skal skrive om Lila. Det tok meg to tredjedeler av boken før jeg klarte å komme skikkelig inn i den og å engasjere meg i historien, men når jeg først gjorde det begynte jeg å lure på hva som var problemet mitt med de første to tredjedelene. For det er en fin bok. En trist bok. Med fine refleksjoner. Selv om jeg ikke liker alt. En bok jeg føler jeg burde like. Som gjorde inntrykk på slutten, men som jeg slet med altfor lenge.

Lila er fattig og alene. Hun har ikke alltid vært alene, men hun er ensom nå. Lila er uutdannet men smart, utenfor og annerledes. Ikke religiøs men nysgjerrig på kompliserte, store spørsmål. Hun søker svar hos presten, som ikke klarer å gi henne svar. Men de fortsetter å snakke. De trenger hverandre, en ung jente og en gammel mann.

Jeg er ikke sikker på hva boken handler om. Ensomhet? Jeg tror den handler om ensomhet. Religion? Umulig å komme utenom når man skriver en bok om en prest. Men det blir ikke masete og slitsomt. Jeg får ikke inntrykk av at hun prøver å overbevise leseren om å tro.

"They were quiet for a while. Then he said, 'God is good.' 'Well,' she said, 'some of the time.'"

Kanskje jeg hadde likt boken bedre fra starten hvis jeg hadde lest de to første bøkene om Gilead? Den er stillferdig. Uvanlig. Fascinerende. Og Robinson skriver godt, selv om jeg kanskje ikke synes alt gir like mye mening.

"There was no way to abandon guilt, no decent way to disown it. All the tangles and knots of bitterness and desperation and fear had to be pitied. No, better, grace had to fall over them."

Jeg tror kanskje at jeg ikke forstår den skikkelig. At det blir litt rotete og at jeg derfor ikke kommer inn i den før jeg har lest nesten 70 prosent av boken. Men jeg vet ikke om jeg kan legge skylden på Robinson, muligens har jeg ikke riktige forutsetninger for å forstå boken godt nok til å komme skikkelig inn i den.  Jeg satt igjen med inntrykk av at jeg likte den veldig godt da jeg bladde om siste side. Jeg ble jo engasjert til slutt. Når babyen var på vei og Lila ble litt mer komfortabel i sitt nye hjem. Men er jeg da bare interessert i den koselige delen av boken? Eller var det da jeg endelig følte at jeg begynte å bli godt nok kjent med Lila til å bry meg om livet hennes? Må jeg bry meg om en karakter for å like en bok? Jeg tviler egentlig på det.. Jeg bare klarer ikke å finne ut av det. Hvorfor likte jeg ikke denne boken før på slutten?

Forhåpentligvis får noen andre bedre grep om denne enn meg. På plussiden er det en bok jeg virkelig gleder meg til å diskutere, jeg føler jeg trenger andres synspunkter på den. Den kommer nok med på shortlist og jeg tror den fortjener det. Kanskje.

The Green Road

Forfatter: Anne Enright
Utgivelsesår: 2015
Forlag: Jonathan Cape
Språk: Engelsk
Sidetall: 310
ISBN: 9780224089067

"Later, after Hanna made some cheese on toast, her mother came into the kitchen and filled a hot water bottle from the big kettle on the range."

Slik begynner The Green Road. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg liker den nonsjalante og tilsynelatende tilfeldige starten, som får det til å virke som om man allerede er godt inni boken. På en måte er den første setningen ganske representativ for boken som helhet. Vi får kun små glimt av livene til karakterene. Hvert glimt er fra forskjellige år. Vi møter Hanna i 1980, Dan i 1991, Constance i 1997, Emmet i 2002 og Rosaleen i 2005. Som den første setningen virker glimtene ganske tilfeldige og plutselige, ihvertfall noen av dem. Karakterene er alle midt inni livene sine og vi trenger oss på en liten stund. Jeg tror jeg liker det. En liten rød tråd får man i og med at karakterene av og til nevner hverandre, og man trenger ikke hele livshistorien deres for å bli kjent med dem.

Den første delen av boken gir oss kjennskap til karakterene. Selve historien begynner ikke egentlig før i andre halvdel. Eller til dels med Rosaleen i 2005. Hun er moren til de andre karakterene, og i 2005 finner hun ut at hun ønsker å selge huset - som befinner seg på et lite sted i Irland som barna forlengst har forlatt. Og hun inviterer dem hjem for å feire en siste jul sammen i sønnene og døtrenes barndomshjem. Et sted med masse minner, og tomhet.

"She indulged herself a moment, pictured him sitting across the room from her, with a newspaper, perhaps, a cup of tea. It gave her a pang, just to catch the edge of it. An imagined life. Dan and herself somehow together in this house with their books and their music. The old style."

Enright skriver godt og har skapt tydelige og interessante karakterer. Mennesker med vidt forskjellige liv som likevel har en tilhørighet til hverandre. Den første delen av boken gjorde meg nysgjerrig på hvordan karakterene ville fungere sammen. Hvordan de ville oppføre seg i samme hus, med masse minner og en usikker fremtid. Enright girer leseren opp for del to. Men der begynner jeg å få problemer med boken.

Vi møter alle igjen i julen 2005. Hanna har vi knapt blitt kjent med. Hun er så ung i 1980 at når vi møter den voksne Hanna er det umulig å kjenne henne igjen. Hvorfor er hun alkoholiker? Fordi skuespillerkarrieren ikke har gått som forventet? De andre er litt enklere å kjenne igjen, selv om alle har utviklet seg en del siden leserens siste møte med dem. Naturlig nok. Likevel føles det for meg som om noe mangler. Som om jeg ikke kjenner igjen karakterene når de samhandler med hverandre. For jeg har aldri kjent dem som en familie. De små glimtene vi har fått føles plutselig ikke gode nok.

Slutten er nok et problem. Den føles urealistisk og den var for meg ganske uventet. Hun legger til en liten slutt etter slutten også, som gjør avslutningen mer åpen og kanskje hakket mer realistisk. Men jeg skjønner meg ikke helt på det. Jeg tror ikke jeg forstår hva Enright ønsker å fortelle leseren.

Til tross for mine innvendinger tror jeg mange vil like boken. Språket er det ingenting i veien med og temaet 'familierelasjoner' er tidløst. Jeg kunne bare ønske andre del var like sterk som den første. Jeg blir ikke overrasket dersom den havner på shortlist, men jeg tror ikke jeg ønsker å se den der. Det blir likevel ikke siste boken jeg leser av Enright.

Euphoria

Forfatter: Lily King
Utgivelsesår: 2014
Forlag: Picador
Språk: Engelsk
Sidetall: 257
ISBN: 9781447286172

Moderne sosialantropologi ble, i følge Wikipedia, utviklet i etterkant av Første Verdenskrig. På 1930-tallet var det fremdeles et relativt nytt studiefelt og ble av enkelte sett på som en "svak" vitenskap, i sterk kontrast til naturvitenskapene. I Euphoria følger vi tre sosialantropologer i nettopp denne perioden. De bor i lange perioder sammen med stammer de observerer i Ny-Guinea, men de ønsker ikke bare å lære noe om sosiale, kulturelle, religiøse og politiske forhold innad i en stamme, de søker etter store teorier som kan si noe mer generelt om stammefolk i regionen.

Britiske Andrew Bankson vokste opp med en far som så på naturvitenskap som eneste viktige og riktige retning i livet. Alle sønnene skulle studere et felt innenfor naturvitenskapen og bli forsker som han. Alle sønnene forsøkte å blidgjøre sin far, til tross for at det i stor grad gikk utover deres egne ønsker og interesser. På det tidspunktet vi møter Bankson i boken er han det eneste gjenlevende mannlige familiemedlemmet. Den ene broren døde under Første Verdenskrig. Den andre tok livet av seg på grunn av en kvinne. Faren døde av naturlige årsaker og testamenterte alt til sin kone, slik at Bankson ble avhengig av moren for å få penger til forskningen sin. Han hadde begynt på et naturvitenskapelig studium før faren døde, men skiftet til sosialantropologi til farens forargelse. Moren har desverre også arvet farens meninger om samfunnsvitenskap, og Andrew har ingen enkel jobb i å overbevise henne om at forskningen hans har verdi.

Etter flere år alene blant Kionaene, uten en tydelig forskningsstragi, uten å helt forstå poenget med studiet sitt, er Bankson klar for å si takk og farvel til livet. Men et møte med amerikanske Nell og hennes australske ektemann Fen gir han en ny grunn til å forsette både med livet og med studiet av Kionaene. Han overtaler dem til å studere et stammefolk som befinner seg noen timer unna Kionaene, og deres dialog inspirerer ham til å jobbe på en litt annen måte. Han blir mer involvert i livene til folkene han observerer, han går aktivt inn for å trekke ut informasjon fra dem. Han er ikke lenger en relativt passiv observatør. Men kan en sosialantropolog egentlig stole på at han som deltagende observatør ikke påvirker omgivelsene i så stor grad at resultatene han får representerer en annen virkelighet enn den som eksisterte før han begynte sin forskning?

"The truth you find will always be replaced by someone else's."

Dette er kanskje det mest interessante spørsmålet forfatteren går inn på i boken - det er også det Bankson blir mest interessert i etter hvert - men det blir bare hengende i luften. Annet enn erkjennelsen om at deres innblandelse til slutt får ganske grusomme konsekvenser for stammene de observerer er det lite refleksjon rundt potensielle problemer med deres evne til å påvirke dem de studerer. Forfatteren fokuserer i stor grad på et annet tema som jeg personlig synes er mindre interessant: "perhaps all science is merely self-investigation." Det virker som om forfatteren mener det, for hun går i liten grad inn på hva de egentlig forsker på og fokuserer heller på trekantdramaet som oppstår dem imellom. Jeg kunne ønske hun knyttet forskningen og vennskapet mellom de tre forskerne mer sammen, at det ble mer rom for å virkelig utforske den påstanden, heller enn å ta utgangspunkt i at den stemmer.

Bankson blir betatt av Nell fra første møte. Fen er sjalu på sin kones suksess med en bok hun har skrevet om et stammefolk de observerte for noen år siden, og ønsker ikke å dele informasjon med henne lenger, selv om de er forskningspartnere. Bankson og Nell, derimot, kan dele det meste, og virkelig inspirere hverandres arbeid. Men Fen ønsker Bankson i nærheten selv om han innser at noe kan skje mellom hans kone og hans venn. Hvorfor han ønsker det synes jeg er noe uklart. Kanskje det er vanskelig å få grep om Fen fordi historien presenteres fra Bankson og Nells synsvinkel. Bankson forteller, men noen av kapitlene inneholder utdrag fra Nell sin dagbok. Vi får dermed begge deres perspektiver, men Fen forblir i stor grad et mysterium. Han fremstilles som mindre reflektert enn de to andre, og jeg føler leseren får et skjevt bilde med tanke på at vi kommer så tett innpå de to andre karakterene.

Trekantdramaet er i og for seg interessant. Selv om Bankson deler mye både med Nell og med Fen føler han seg stadig utenfor. Han trenger dem for å gi mening til sitt eget liv, men han kan ikke bli en del av deres ekteskap. Han vil alltid være tredje hjulet, uansett hvor mye til felles han har med dem, hvor mye de deler som venner. Det er ikke sunt å ha et så nært vennskap med et ektepar, han blir enten i midten eller utenfor, det kan aldri ende godt. Å opprettholde et slikt trekantvennskap over lang tid er neppe særlig sannsynlig. Problemet er at han ikke har noen andre. Også her mangler jeg mer refleksjon over situasjonen. Skjønner han hvor problematisk vennskapet med dem er? Er frykten for å være alene virkelig verdt alle potensielle problemer denne situasjonen kan føre til?

"Nell laughed and said something I couldn't hear that made him laugh. It was the first time I had felt alone with them, and it hit me hard and low in the gut. They were here but they belonged to each other and they would go off again and leave me behind."

Jeg kan vel si at jeg likte boken til en viss grad, men jeg er likevel skuffet over den. Den har potensiale til å gi leseren noe mer enn en fengende historie. Jeg forventet å bli engasjert i etiske og vitenskapelige problemstillinger, men i stedet føler jeg at forfatteren bare gikk såvidt inn på interessant tematikk for å gjøre settingen mer troverdig. Det personlige dramaet mellom hovedkarakterene gjennomsyrer hele boken. Spennende er den, men jeg kommer neppe til å ha den i tankene lenge.

We Are All Completely Beside Ourselves

Forfatter: Karen Joy Fowler
Utgivelsesår: 2013
Forlag: G.P. Putnam's Sons
Språk: Engelsk
Sidetall: 320
ISBN: 9781781252956

"Meet the Cooke family. Our narrator is Rosemary Cooke. As a child, she never stopped talking; as a young woman, she has wrapped herself in silence: the silence of intentional forgetting, of protective cover. Something happened, something so awful she has buried it in the recesses of her mind. Now her adored older brother is a fugitive, wanted by the FBI for domestic terrorism. And her once lively mother is a shell of her former self, her clever and imperious father now a distant, brooding man. And Fern, Rosemary’s beloved sister, her accomplice in all their childhood mischief? Fern’s is a fate the family, in all their innocence, could never have imagined."

Det er nærmest umulig å si noe om denne boken uten å komme med en stor spoiler, noe som gjør at jeg heller vil invitere til diskusjon av boken i kommentarfeltet. De av dere som har lest den eller skal lese den før vinneren av Bookerprisen kåres er velkommen til å skrive spoilere der. Dere som vil lese den senere og ikke ønsker å vite hva som gjør denne boken så spesiell er herved advart: ikke les kommentarfeltet! For å sette i gang diskusjonen kan jeg starte med å skrive kort hva jeg synes om boken, uten å avsløre handlingen.

Jeg var i utgangspunktet veldig skeptisk til at denne kom med på Bookerprisens longlist. Karen Joy Fowler var et navn jeg forbandt med lettlest underholdningslitteratur, uten at jeg hadde lest noe av henne selv. We Are All Completely Beside Ourselves er ingen typisk bestselger (i norsk forstand ihvertfall). Den er heller ikke dårlig skrevet. Siden den er nominert til Bookerprisen sier det egentlig seg selv, men jeg var likevel ikke overbevist. Jeg har funnet svært dårlige bøker på longlist - og shortlist - tidligere (noen som leste Snowdrops av A.D. Miller?). Uansett, Fowler overrasket positivt. Tematikken var interessant, språket var mye bedre enn forventet og det var fascinerende å lese om hvordan en litt underlig familiedynamikk påvirket hovedkarakteren.

Likevel følte jeg det var litt for mange uinteressante elementer som var trukket inn og at måten hovedtemaet for boken ble presentert på var veldig ensidig. I stedet for å bli oppfordret til å tenke på relevante etiske problemstillinger fikk leseren konklusjonene banket inn i hodet. Jeg klarte ikke å la være å sammenligne denne med Yanagiharas The People in the Trees da begge tar opp ulike sider av vitenskap og etikk, og Fowler kommer desverre ikke godt ut av den sammenligningen. Fortellerstemmen var dessuten forferdelig masete. Ikke helt upassende siden hun faktisk hadde vært en masete unge, men hun la ofte vekt på hvor stille og innesluttet hun var blitt som voksen, og det kom ikke akkurat godt frem.

En kort og vag omtale, skrik ut dersom dere er uenig med meg. Som dere sikkert har skjønt har jeg unnlatt å skrive noe om handlingen annet enn det som er skrevet på baksiden av boken, i frykt for å avsløre for mye. Personlig synes jeg boken var bedre enn forventet, men ikke Bookerverdig. Jeg håper ikke at denne kommer med på shortlist. Det blir spennende å høre hva andre mener om den.

A Room with a View

Forfatter: E.M. Forster
Utgivelsesår: 1908
Min utgave: 2011
Forlag: Hodder and Stoughton
Språk: Engelsk
Sidetall: 278
ISBN: 9781444736281

"Lucy Honeychurch arrives in Italy for the first time, dependent on a Baedeker travel guide and her stern chaperone, Miss Bartlett. As she explores Florence, she realises the constraints of her middle-class upbringing and finds herself attracted to George Emerson, a young man also staying at the Pension Bertolini. Then an impulsive kiss and the confusion that follows prompt a sudden departure from the city. Back in England and engaged to the domineering Cecil Vyse, Lucy meets George again. Caught between social obligation and a suppressed desire for a different life, she must learn how to be true to herself."

------------------------------------------------------------------------

Baksideteksten oppsummerer omtrent hele handlingen. Det er ikke stort mer denne boken har å by på av handling. Det var likevel herlig å sitte ute i solen mens jeg leste nydelige beskrivelser av Firenze og artige beskrivelser av mennesker som gikk seg vill på jakt etter områder i Firenze. I starten av boken virket den som en fin sommerbok.

Historien er lite engasjerende, nesten kjedelig. Lucy surrer rundt i Firenze, sjelden alene, selv om hun drømmer om å oppleve ting på egenhånd. Det impulsive kysset skjedde så raskt at en uoppmerksom leser sikkert kunne gått glipp av det. Det var ikke tegn til lidenskap eller kjærlighet så vidt jeg kunne sjelne. I den andre delen av boken utvikler hun en staere og mer interessant side. Hun er ikke lenger like opptatt av å føye seg etter andres ønsker, men klarer heller ikke å løsrive seg fullstendig. Boken er preget av vel mange sammentreff som kunne gjort handlingen lite troverdig. Det har nok forfatteren også oppdaget, da han elegant forklarer hvorfor sammentreffene faktisk er troverdige:

'Though, as a matter of fact, coincidences are much rarer than we suppose. For example, it isn't pure coincidentality that you are here now, when one comes to reflect.'
To his relief, George began to talk.
'It is. I have reflected. It is Fate. Everything is Fate. We are flung together by Fate, drawn apart by Fate - flung together, drawn apart. The twelve winds blow us - we settle nothing -'
'You have not reflected at all,' rapped the clergyman. 'Let me give you a useful tip, Emerson: attribute nothing to Fate. Don't say "I didn't do this," for you did it, ten to one. Now I'll cross-question you. Where did you first meet Miss Honeychurch and myself?'
'Italy.'
'And where did you meet Mr Vyse, who is going to marry Miss Honeychurch?'
'National Gallery.'
'Looking at Italian art. There you are, and yet you talk of coincidence and Fate! You naturally seek out things Italian, and so do we and our friends. This narrows the field immeasurably, and we meet again in it.'

Det avsnittet illustrerer også hvorfor en bok som i utgangspunktet fenger lite likevel får terningkast fire. Den er morsom. Selv om historien i utgangspunktet kjedet meg, selv om karakterene virket flate og uinteressante - noe som forøvrig ikke var tilfelle gjennom hele boken - så dukket det stadig opp avsnitt som fikk meg til å le. Forster har en særegen måte å skrive på som jeg liker. Hadde han skrevet om noe litt mer spennende enn en tenåringsjente som finner seg selv hadde jeg mest sannsynlig elsket boken. I rettferdighetens navn bør jeg vel også nevne at Forster, en homofil mann, skrev en meget troverdig bok om en ung kvinne.

Les A Room with a View for humoren.

Cecil's voice came: 'My dear Freddy, I am no athlete. As you well remarked this very morning, "There are some chaps that are no good for anything but books"; I plead guilty to being such a chap, and will not inflict myself on you.'
The scales fell from Lucy's eyes. How had she stood Cecil for a moment? He was absolutely intolerable, and the same evening she broke her engagement off.

Jeg kan forsåvidt nevne at Forster gir et godt bilde på de begrensningene man finner i et klassesamfunn, og hvordan klasseforskjeller kan fortsette å ødelegge selv etter at noen fra en lavere klasse blir velstående. Gode nok blir de aldri. Med mindre noen fra middelklassen "finner seg selv" og finner ut at klasse ikke er noe som trenger å prege hvem vi er. Sentimentalt? Joda, litt. Men igjen, humoren og skrivestilen gjør at jeg ikke synes boken blir for sentimental likevel. Den er rett og slett ikke skrevet på en måte som gjør den sentimental til tross for den noe klisjeaktige historien. Ikke en fantastisk bok, men litt artig var den.

England, England

Forfatter: Julian Barnes
Utgivelsesår: 1998
Min utgave: 2008
Forlag: Vintage
Språk: Engelsk
Sidetall: 266
ISBN: 9780099526544

"As every schoolboy knows, you can fit the whole of England on the Isle of White. Grotesque, visionary tycoon Sir Jack Pitman takes the saying literally and does exactly that. He constructs on the island 'The Project', a vast heritage centre containing everything 'English', from Big Ben to Stonehenge, from Manchester United to the white Cliffs of Dover. The project is monstrous, risky, and vastly successful. In fact, it gradually begins to rival 'Old' England and even threatens to supersede it..."

Plottet er genialt. Vi følger Sir Jack, Martha, Paul og resten av gjengen mens de jobber med planlegging av prosjektet og med utførelsen av prosjektet. Vi blir vitne til en gradvis endring der kopien blir mektigere enn det kopierte. For folk velger gjerne kopien så lenge den er lettere tilgjengelig enn originalen. Det er dette Sir Jack ønsker å utnytte i stor skala. Glansdagene til Old England er definitivt over.

Dette blir en kort omtale. Boken fortjener egentlig bedre, men jeg har vært ganske uinspirert denne uken. Min mening, kort og enkelt: Når boken er morsom er den helt herlig, men desverre har den en del kjedelige partier. Jeg gikk fra å ikke klare å legge den fra meg til å ikke orke å lese videre til å ikke klare å legge den fra meg igjen. Vi følger karakterene tett, men deres privatliv er ikke alltid like interessant som utviklingen av hovedplottet. Dette er den første boken jeg har lest av Barnes som jeg syns har vært ujevn. En som skrev omtale av boken på Amazon sa det best: "A novel idea, but not a great novel".

Avslutter med et sitat:

'We are a proud race, undefeated in war since 1066?'
'With notable victories in the American Revolutionary War and the Afghan Wars.'
'Still, we defeated Napoleon, the Kaiser, Hitler.'
'With a little help from our friends.'

Great Expectations

Forfatter: Charles Dickens
Utgivelsesår: 1861
Min utgave: 2007
Forlag: Penguin Popular Classics
Språk: Engelsk
Sidetall: 448
ISBN: 9780140620160

"Considered by many to be Dickens' finest novel, Great Expectations traces the growth of the book's narrator, Philip Pirrip (Pip), from a boy of shallow dreams to a man with depth of character. From its famous dramatic opening on the bleak Kentish marshes, the story abounds with some of Dickens' most memorable characters. Among them are the kindly blacksmith Joe Gargery, the mysterious convict Abel Magwitch, the eccentric Miss Haversham and her beautiful ward Estella, Pip's good-hearted room-mate Herbert Pocket and the pompous Pumblechook. As Pip unravels the truth behind his own 'great expectations' in his quest to become a gentleman, the mysteries of the past and the convolutions of fate through a series of thrilling adventures serve to steer him towards maturity and his most important discovery of all - the truth about himself."

Først og fremst må jeg gjenta det jeg har skrevet i tidligere omtaler av Dickens-bøker: han er utrolig dyktig til å skildre karakterer og hendelser. Som leser blir man fascinert av hver og en karakter og man lever seg helt inn i bøkene fordi man får følelsen av å være der det skjer. Jeg tror det skal godt gjøres å finne en bok av Dickens som ikke fenger. Vil du bli underholdt av klassikere, les Dickens!

Når det er sagt er det få (om noen) av Dickens' bøker som kan kalles enkel underholdning. Han lar romanene være en arena for samfunnskritikk, og er spesielt opptatt av moralske spørsmål, enten det er snakk om en mangel på moral i samfunnet, eller karakterenes personlige moralske dilemma. Great Expectations tar for seg det sistnevnte: Pip drømmer om en bedre hverdag, hvor han både er mer dannet og har mer penger. Når en slik hverdag blir en realitet forandrer Pip seg. Han mener han har fortjent det han får, i lys av hans tilknytning til personen han regner med er velgjøreren, og pengene gjør at han føler seg mer verdt enn hans fattige familie. Deres væremåte gjør ham flau. Senere er det hans egen oppførsel som gjør ham flau.

"We spent as much money as we could, and got as little for it as people could make up their minds to give us. We were always more or less miserable, and most of our acquaintance were in the same condition. There was a gay fiction among us that we were constantly enjoying ourselves, and a skeleton truth that we never did. To the best of my belief, our case was in the last aspect a rather common one."

Det hadde vært interessant å lese en versjon av Great Expectations hvor Pip ikke blir tildelt fortellerstemmen. Hadde vi sympatisert med Pip i like stor grad hvis vi ikke visste fra starten at han ender opp som en bedre mann enn han var i store deler av boken? Pip sjarmerer oss som barn og han krever vår respekt som voksen, men i mellomtiden er han ganske ufordragelig. Ødelegger for vennene sine, bryr seg ikke om de som elsker ham mest, er kun opptatt av sin egen utvikling. Hans reaksjon når han finner ut hvem som er velgjøreren er skammelig. Poenget med boken er Pip sin utvikling fra uskyldig barn, til selvsentrert tenåring, for så å til slutt bli voksen og innse egne feil. En liten del av meg kunne ønske at det ikke var åpenbart fra starten at det er det som er essensen i boken.

Delene av boken som inkluderer Magwitch er de jeg liker best. Han skaper en anspent stemning i boken som er ubehagelig, men samtidig utrolig spennende. Alle mysteriene i boken er knyttet til ham - det viser seg å være flere mysterier enn vi tror på forhånd - og han er rett og slett en meget interessant karakter. Great Expectations må desverre sies å være ganske forutsigbar, men karakteren Magwitch og hans fortid gir leseren noen overraskelser å glede seg over.

Det virker nok som om jeg er i overkant negativ, men det er ikke slik at jeg ikke likte boken. Den er meget god, og jeg har ingen problemer med å anbefale den til alle som ønsker å gi Dickens et forsøk. Til tider var det helt umulig å legge den vekk. Det finnes mange mindre sentrale karakterer som er med på å løfte boken og jeg har ikke en gang nevnt sentrale karakterer som Joe, Mrs. Gargery, Herbert, Miss Havisham og Estella. De to sistnevnte kan vel sies å representere egoisme i like stor grad som Pip, og i motsetning til ham endrer de seg heller ikke i nevneverdig grad. Deres grunnlag for egoisme er dog mer interessant enn Pips noe overfladiske drømmer om fremtiden, noe som gjør at de fascinerer meg mer enn hovedpersonen.

Jeg ønsker meg en mindre sentimental og forutsigbar slutt, og en hovedperson som ikke har lært livets leksjoner allerede i starten av boken. Likevel ønsker jeg meg mer tid til å lese Dickens, for tross all sentimentalitet og forutsigbarhet er det noe med denne og andre Dickens-bøker som gjør at jeg elsker å lese dem. Dickens evner som forfatter overgår alle mine små klager og jeg faller for alt jeg leser av ham.

Kongstanken

Forfatter: Tor Bomann-Larsen
Utgivelsesår: 2002
Min utgave: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Målform: Bokmål
Sidetall: 438
ISBN: 9788202225278

"Kongstanken utgjør første selvstendige del av beretningen om kong Haakon og dronning Maud. Med utgangspunkt i et overveldende materiale tar Tor Bomann-Larsen leseren med bak slottsfasadene og presenterer historien fra helt nye og overraskende vinkler. Boken føres frem til året 1896, sommeren da Fridtjof Nansen vendte hjem fra Polhavet i rollen som den oppstandne vikingkonge. Noen uker tidligere hadde prins Carl av Danmark giftet seg med prinsesse Maud av England. Ingen kunne vite at Norge skulle bli deres skjebne."

Det var tilfeldigheter som førte til at jeg ble giret på å lese denne serien. Jeg har aldri vært interessert i kongefamilien, og har verken sett tv-programmer eller lest om den norske kongelige slekten tidligere. Jeg ser nyttårstalen enkelte år, men der stopper det. En dag så meg og samboeren et eller annet på tv (har glemt hva...) som gjorde at jeg gikk inn på wikipedia for å sjekke når kong Harald ble født. Etter å ha fått med meg den opplysningen fortsatte jeg å lese, og gikk lenger bakover i tid, for å lese om kong Olav og kong Haakon. Og plutselig fikk jeg lyst til å lære mer.

Det er rart å lese Kongstanken. Man får servert personlige opplysninger om prinser og prinsesser samtidig som man lærer ganske mye om den politiske situasjonen i Europa, sett fra de kongeliges ståsted. Og det er dette som er rart. Det er akkurat som å lese historie på nytt, med nye øyne. Leseren slutter å være en del av befolkningen som står utenfor og ser inn, men man er heller vitne til historiske beslutninger og utviklinger sett innenfra. Kongefamiliene var langt fra almektige i det tidsrommet som blir presentert i boken, 1864-1896, men de hadde likevel en grad av makt og innflytelse som vi ikke er vant med i vår tid. Og den brukte de for alt det var verdt.

Det aller merkeligste er å lese om hvordan mødre og fedre aktivt kjemper for å få barna sine fordelsaktig giftet bort, slik at slekten kan beholde og helst utvide sin posisjon i det europeiske maktspillet. Det var da ikke stas å bli konge av Grekenland, en umoderne sjørøverstat, men å få et barn giftet bort til kongelige i England, Tyskland (etter samlingen) og Russland, det var viktig. Også skader det ikke å la en sønn gifte seg med en prinsesse av Sverige-Norge. Som om det er et fett hvem som havner hvor, bare barna blir godt fordelt. Tenk dere forskjellen på å bli russisk prinsesse og britisk prinsesse. I det lange løp får du ikke mye makt uansett, men velger du Storbritannia får du i det minste leve.

Prins Carl (senere Kong Haakon) virker sympatisk, men han er langt fra en mann man kan beundre. Maud er tøffere, og vet hva hun vil. Ingen av dem virker som opplagte kandidater til Norges trone, men det er vel også litt av poenget til Bomann-Larsen. Hvordan de ender opp der blir ikke avslørt i den første boken, det kommer nok i den andre.

Absolutt en spennende bok, og jeg gleder meg til å lese videre. Det som trekker ned i dette første verket er at jeg bruker de første 200 sidene til å spørre meg selv: "Hvem var det?" "Hvem var han i slekt med nå igjen?" "Hvilket land kom hun fra?" "Hvilken Carl var dette?". Jeg var forvirret i store deler av boken, og begynte kun å få oversikt etter at mer enn halve boken var lest. Det er et hav av kongelige å holde styr på. Heldigvis blir det enklere å holde oversikt i den neste boken, som heter "Folket".

Samleomtaler - 2

Det spørs om jeg rekker alle samleomtalene før 2012 sniker seg på plass, men jeg gjør et forsøk på å nå de fleste. Jeg satser på å skrive skikkelige omtaler av Death Comes to Pemberley og The Lost City of Z. Terry Pratchett får også et eget innlegg.



Louis de Bernières - Captain Correlli's Mandolin
Jeg siterer Line, selv om hun refererer til en annen bok skrevet av samme forfatter: "Det er ikke Louis de Bernières beste roman, men jeg er likevel fristet til å påstå at alt han tar i blir til gull." Vi befinner oss på en gresk øy, krigen herjer, og italienske soldater forstyrrer hverdagen til beboerne på øyen. Til tider briljerer forfatteren, spesielt i sine beskrivelser av Mussolini og av de italienske soldatenes håpløse kamp for en diktator de ikke liker mot et folk de ikke hater. Som i alle bøker av Louis de Bernières finner man brutalitet, kjærlighet og sære, men elskverdige karakterer. Dr. Iannis, "The Good Nazi", "L'Homosessuale" og en rekke andre karakterer gjør denne boken til herlig lesning. Forfatterens bruk av humor i sin samfunnskritikk gjør boken både viktig og underholdende. Nok en fantastisk roman av denne mannen, selv om den ikke når helt opp til mine favoritter. Jeg falt ikke helt for Pelagia og kjærlighetshistorien mellom henne, Mandras og Correlli. De to første var to av de mindre interessante karakterene i boken (selv om Mandras blir mer interessant på slutten). Likevel, anbefales! Alt av denne mannen kan anbefales!

Irène Némirovsky - All Our Worldly Goods
Boken starter med et bryllup arrangert av to viktige familier. Problemene starter i det brudgommen nekter å gifte seg med den utvalgte kvinnen og heller velger sin egen utvalgte. En kvinne som hører til på en annen del av rangstigen, en kvinne som ikke er god nok for ham. De gifter seg, tross familiens protester, og de lever lykkelig selv om deres liv sammen har fått en vanskelig start. Pierre og Agnes, som de heter, er desverre av den uheldige generasjonen som fikk oppleve to verdenskriger. Alle i landsbyen må flykte ved begge anledningene og Pierre må selv kjempe i den første verdenskrigen. Ved den andre er det hans sønn som må delta. De får aldri fred, de får aldri muligheten til å ta gode dager for gitt eller til å leve i visshet om at barna vil få det bedre enn dem. De må gjennom et helvete, og deretter et nytt helvete. Lykken de har funnet sammen må gjennom prøvelse etter prøvelse. Nèmirovsky skriver glitrende som alltid, og gir et skremmende innblikk i en tid jeg er glad jeg slapp å ta del i. Noe uvanlig lar hun likevel godhet og kjærlighet få små seire.

Jerome K. Jerome - Three Men in a Boat
"It is not that I object to the work, mind you; I like work: it fascinates me. I can sit and look at it for hours." Britisk humor på sitt beste. Tre eldre herremenn og en hund leier en båt og tar seg en tur på elven. Og det er genialt. Jeg vet ærlig talt ikke hva mer jeg kan si. Denne boken må leses, ikke leses om. Løp og kjøp! NÅ!

"I forget the other ingredients, but I know nothing was wasted; and I remember that, towards the end, Montmorency, who had evinced great interest in the proceedings throughout, strolled away with an earnest and thoughtful air, reappearing, a few minutes afterwards, with a dead water-rat in his mouth, which he evidently wished to present as his contribution to the dinner; whether in a sarcastic spirit, or with a genuine desire to assist, I cannot say."

Xiaolu Guo - A Concise Chinese-English Dictionary for Lovers
En kinesisk kvinne reiser til England for å lære seg engelsk. Hun skal være der i et år, for så å reise tilbake til Kina og begynne å arbeide for foreldrene. Engelsken i boken følger nivået til denne kvinnen, og i starten er det nesten vanskelig å forstå hva hun vil. Når vi nærmer oss slutten av boken skriver hun nærmest perfekt. Man lærer mye på et år. De største problemene handler mest om å forstå engelsk kultur og skikker. Boken overrasket meg. Jeg trodde historien skulle være skjønn og enkel, men den hadde mer dybde enn forventet, og den var nesten mer dyster enn skjønn. Jeg falt ikke hodestups slik som Julie, men boken var god.

Nikolai Gogol - Dead Souls
Jeg er først og fremst anglofil, men min kjærlighet for russerne ligger kun noen hakk bak kjærligheten for britene. Jeg har enda til gode å lese en russisk klassiker jeg ikke har likt. Det er nesten for dumt å skulle skrive en hurtigomtale, så jeg overlater omtaleskrivingen til en som gjør det bedre. Min eneste korte kommentar: Dette er uten tvil den russiske klassikeren jeg har ledd mest av. Gogol har en spenstig skrivestil.

Louis de Bernières - A Partisan's Daughter
Les Lines omtale. Den er strålende, og jeg er enig med henne. Kort prosess.

Hans-Wilhelm Steinfeld - Forvirringens Tid
Jeg er ikke vant til å lese sakprosa. Jeg leser fagbøker og jeg leser skjønnlitteratur. Jeg har hatt en antagelse som går ut på at sakprosa vil være tungt å lese, nesten på samme måte som fagbøker. Med store daglige doser pensum har jeg tidligere ikke orket å begi meg ut på noe annet enn oppdiktede fortellinger. Så dum er jeg. Sakprosa kan være både lettlest og spennende. Noen kan minne om skjønnlitteratur i oppbygging, selv om historien som fortelles er sann. I Forvirringens Tid er ikke skrevet som en historie, men den er full av personlige anekdoter fra forfatteren, som selv har møtt og hatt samtaler med flere storpolitiske russiske navn. Han gir i denne boken et personlig og annerledes innblikk i Russlands etterkrigshistorie, og han gir en fascinerende analyse av forskjellene mellom Putin og Medvedev. Han mener at Russlands fremtid bør inkludere Medvedev og ekskludere Putin - noe som virker usannsynlig gitt utviklingen de siste månedene (og var nok usannsynlig før den tid også). Anbefales til alle som er interessert i Russland og politisk utvikling.

Torgrim Titlestad - Harald Hårfagre
Nok en faktabok. Norgeshistorie er temaet denne gangen. Vi møter Harald Hårfagre, mannen som samlet Norge. Vi får innblikk i hans oppvekst, hans motiver for samlingen, hans motiver for krig og underkastelse. Han var nok uten tvil en mektig og interessant mann, men han virker også maktsyk og til tider sinnsyk (noe forfatteren ikke legger skjul på). Jeg kan særdeles lite om norgeshistorie og syns disse små bøkene om tidligere konger er geniale. Vi får ikke detaljerte beretninger om hans tanker og følelser, til det har man nok for få kilder, men man får likevel et godt innblikk i livet til denne mannen som levde for over 1000 år siden. Jeg gleder meg til neste bok i serien, som handler om Eirik Blodøks.

Faktabøkene har fått terningkast 4, uten at det sier mye om dem. Det er ikke enkelt å gi terningkast til bøker i en sjanger jeg ikke er vant til å lese. Guo fikk også terningkast 4, mens Louis de Bernières, Gogol og Nèmirovsky fikk terningkast 5. Jerome K. Jerome fortjener ingenting annet enn terningkast 6.

Samleomtaler

Planen var å lese 100 bøker i 2011, og å skrive om dem alle. Jeg har ikke lest 100 bøker og jeg har skrevet om langt færre. Men, som jeg skrev i fjor på denne tiden: "Igjen har jeg mål om å lese 100 bøker. Men kvalitet før kvantitet. Jeg leser det jeg vil, når jeg vil. Blir det ikke 100 gjør det ikke noe, så lenge jeg har oppdaget mange gode bøker og fantastiske forfattere." Og det har jeg jo!

Her kommer korte omtaler av noen av dem jeg ikke har rukket å skrive om enda.



Tom Egeland - Sirkelens Ende
Den første boken om Bjørn Beltø er den foreløpig siste jeg har lest. Jeg husker noe om et skrin som måtte beskyttes, om en rekke skumle mennesker som skal ha tak i skrinet, om en korrupt arkeolog, om en reise til Sør-Amerika. Men om alt dette skjedde i Sirkelens Ende eller om deler av det er fra Paktens Voktere må jeg ærlig innrømme at jeg ikke husker. Egelands bøker er fengende og svært underholdende. Jeg sluker dem, men glemmer desverre fort. Jeg vet at Lucifers Evangelium er den boken jeg likte minst, mens Paktens Voktere var den beste. Sirkelens Ende var opp mot nivået på Paktens Voktere. "Man må ha interesse for historiske hendelser og religionsfilosofi", skriver Knirk. Har du det er det bare å lese denne. Jeg husker den kanskje ikke så godt, men jeg husker at det var knall i padden å lese den. For en mer overbevisende, og mindre vag omtale, les resten av Knirk sin.

Ann Cleeves - Svart som Ravnen
Denne husker jeg overraskende nok bedre enn Sirkelens Ende, til tross for at jeg likte sistnevnte bedre. Cleeves har skrevet krim fra Shetland, og det fenger til en viss grad. Karakterene er interessante, spesielt forfatterens hovedmistenkte (som selvsagt ikke er skyldig), og jeg ante virkelig ikke hvem den skyldige var. Artig løsningsvri. Helt grei tidtrøyte med andre ord, men Cleeves klarer aldri å skape den samme stemningen og den samme tilknytningen til karakterene som Teorin gjør med sine bøker fra Öland. Likevel, ikke den verste krimboken jeg har lest.

Agatha Christie - Liket i Biblioteket
En tynn liten flis som likevel tok sin tid å lese. Miss Marple er en finurlig dame, smartere enn politiet, det må hun jo være. Problemet med denne boken var at selv om jeg liker hovedkarakteren, så er hun bare en liten del av boken. I Christies verden er det mordet som står i fokus, til tross for verdenskjente og høyt elskede karakterer. Jeg liker bedre krim hvor karakterene er i fokus, og mordgåten hjelper med å få frem ulike karaktertrekk og karakterutvikling. Slikt er det lite av i Christies verden, har jeg inntrykk av.

Agatha Christie - Mord Etter Alfabetet
Jeg vet ikke om jeg liker Poirot. Det er noe ufordragelig med den mannen, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på det. Mordgåten er spennende den, men igjen så er det noe som mangler. Det skjer ingen utvikling i boken annet enn etterforskningens utvikling, og poenget blir bare å komme til slutten. Igjen, en grei tidtrøyte, men Christies bøker er nok ikke for meg.

Marisha Pessl - Utvalgte Emner i Katastrofefysikk
Denne boken hadde jeg lyst til å like. Jeg håpet og trodde at det ville bli en ny favoritt. Den var sær, den var spennende til tider, den hadde uventede vrier på slutten, men den var langt fra fengende. Den virker til tider som en dårlig kopi av Den Hemmelige Historien av Donna Tartt. En lærer som har et litt for nært forhold til sine (få) elever, en gruppe med elever som kun henger med hverandre og har sære interesser, en ny elev som blir tatt inn i gruppen, men sliter med å bli et fullverdig medlem av "flokken". Et mord, usikkerhet i gruppen. Karakterene er nesten kjedelige, men plottet er villt nok til at jeg henger med i svingene og fullfører den lange boken. De siste 200 sidene mener jeg å huske at den tok seg kraftig opp, men den kjedet meg lenge.

Jørgen Brekke - Nådens Omkrets
Tom Egeland-aktig, uten å være like fengende, like overraskende eller like interessant. Mysterier, tafatt bikarakter (i en stor rolle), politimann fra Norge, politikvinne fra USA = interessant kobling. Loose women, døde mennesker, et spennende bibliotek som vi ikke får lese nok om. Den tafatte karakteren var også den mest interessante. Desverre. Likevel - og nå gjentar jeg meg selv til det kjedsommelige - grei tidtrøyte. Det er visst som regel det jeg syns om krim.

Egeland fikk en femmer på terningen, resten fikk fire. I ettertid lurer jeg på om jeg har vært for snill i enkelte tilfeller, men det er slik det er med firerne: grei leseropplevelse der og da, men de setter få positive varige minner.

Gjennom et Kaldt Land

Forfatter: Jáchym Topol
Utgivelsesår: 2009
Min Utgave: 2010
Målform: Bokmål
Sidetall: 182
ISBN: 9788274882164




Jeg har nylig startet et prosjekt hvor jeg skal lese en bok fra alle land i verden. Første land ut er TSJEKKIA:




Tsjekkia ble opprettet i 1993 etter delingen av Tsjekkoslovakia. Landet ligger omtrent midt i Europa, men regnes likevel av de fleste (vest-europeere) som en del av Øst-Europa. Praha er hovedstaden, og det er en nydelig by. Faktisk er det den storbyen jeg har likt best. Koselige, trange gater, masse å se, nydelig ved slottet og langs elven og god mat uansett hvor vi satt oss ned for å spise. Jeg var der midt på vinteren, og fikk definitivt en "tre nøtter til Askepott"-følelse, spesielt da vi besøkte Karlstein slott og landsby og kjørte opp til slottet med hest og kjerre. Vi tok også turen til Terezín (Theresienstadt), hvor handlingen i halvparten av Topols bok finner sted.

Bokens navnløse hovedkarakter ønsker å redde Theresienstadt. Målet er å tiltrekke flest mulig turister for at byen skal blomstre, og for at minnesmerkene skal ivaretas. Byen ble bygget på slutten av 1700-tallet og var en festningby. Under 2. Verdenskrig var byen en konsentrasjonsleir for jøder og politiske fanger. I ettertid har befolkningstallet vært lavt, og etter den store flommen på begynnelsen av 2000-tallet er det få igjen. I boken samles en rekke mennesker fra ulike land for å jobbe for Theresienstandt, men det går ikke helt som planlagt. Etter at planene går i vasken blir jeg-personen med to hviterussere til Minsk for å hjelpe dem med å gjøre Hviterusslands grusomme historie kjent for turister.

Jeg vil helst ikke avsløre noe fra denne boken, for turen til Hviterussland og planene til hviterusserne er, mildt sagt, sjokkerende. Boken er skrevet på en måte som gjør leseren distansert fra handlingen, noe som kanskje er likegreit, for den verdenen vi blir introdusert for er ikke en jeg ønsker å leve meg inn i. Historien i boken fascinerte meg, men jeg likte ikke å lese den. Tonen er kald og karakterene er så fjernt fra alt jeg kjenner. Likevel er det en historie som fester seg, som det er vanskelig å legge fra seg.

Et viktig tema er forestillingen om Øst-Europa. Hva er egentlig Øst-Europa? Finnes det klare grenser? Er det synd på de i øst? Er vi i vest overlegne? Vi møter en svensk jente som liker seg så godt i Tsjekkia fordi hun føler seg bedre enn tsjekkerne. Hun kommer fra en rikere, mer moderne del av verden, med en mindre grusom historie. Men når vi drar videre til Minsk virker ikke Tsjekkia særlig annerledes enn Sverige. De to landene eksisterer i samme verden - Hviterussland eksisterer i en helt annen verden. En verden de færreste av oss kan fatte. Beskrivelsene av Minsk er skremmende. Øst mot Vest betraktningene er interessante.

Boken gir et dystert innblikket i Tsjekkias historie, og den gir et hjerteskjærende innblikk i dagens Hviterussland. Som leser håper jeg han har tatt seg kraftige friheter i sin diktning. Jeg håper det stort sett er diktning. Boken gjorde meg kald, og trist. Jeg likte den ikke, men den imponerte meg likevel.

Pigeon English

Forfatter: Stephen Kelman
Utgivelsesår: 2011
Forlag: Bloomsbury
Språk: Engelsk
Sidetall: 288
Utgave: Kindle

Boken handler om 11 år gamle Harrison, som nylig har flyttet med moren og søsteren fra Ghana til England. Faren og lillesøsteren måtte bli igjen i Ghana, men har planer om å flytte til England på et senere tidspunkt. Da en ung gutt blir funnet død på gaten der Harrison bor bestemmer han seg for å finne ut hvem som drepte gutten. Harrison ser ofte på CSI og kjenner derfor til en rekke metoder for å løse en drapsgåte. Samtidig forsøker han å bli med i en guttegjeng som består av en rekke småkriminelle pøbler, men lykkes ikke, og finner senere ut at et par av dem passer som mistenkte i etterforskningen hans.

Jeg liker Harrison, og syns det er interessant å se verden gjennom hans øyne. Han er en nysgjerrig gutt, med mange fikse ideer om alt mulig, og selv om han ikke alltid gjør det rette er han en god gutt. Noen sider ut i boken bestemte jeg meg for å gjette alderen hans: i underkant av ti år. Jeg lærte senere at han er elleve, som ikke var så langt unna det jeg hadde tenkt, men jeg så altså for meg en noe yngre gutt enn det som var meningen.

Harrison blir venn med en due som forsøker å fly gjennom vinduet i leiligheten deres. Harrison legger ut mat til den (til tross for morens protester), men den kommer ikke igjen så lenge familien hans er der. Han ser den likevel igjen en del ganger i løpet av boken. Det jeg ikke helt klarer å forstå er hvorfor denne duen er med i det hele tatt. Duen får nemlig en egen stemme i boken. Han prøver å beskytte Harrison og å gi et annet perspektiv på Harrison enn det gutten kan gi oss selv. Jeg skjønner ikke poenget med dette, og mener at så lenge forfatteren velger å fortelle historien fra et barns øyne, så hun holde seg til det. Hun kan vise andre perspektiver gjennom Harrisons samtaler med andre karakterer, eller gjennom hans observasjoner. Leseren forstår ofte mer enn fortelleren gjør. Å ta med duen ble bare rart, og fungerte dårlig.

Selv om Harrison er en interessant karakter er han et barn og barn har en tendens til å ville snakke om alt og ingenting. Derfor virker boken til tider litt masete, og vi får en del informasjon som ikke alltid er interessant eller viktig for historien. Dessuten er ikke drapsgåten i seg selv så spennende - jeg skjønte raskt hvilke to personer det kunne være som hadde drept gutten (selv om det kun var en av dem som gjorde det). Det fine med boken var å følge Harrison i sitt søk etter drapsmannen. Gjennom dette søket ble vi kjent med Harrison og med hans familie og hans venner. Vi blir kjent med samfunnet han er en del av, og forstår raskt at det ikke er enkelt for familiene som bor der å tilpasse seg sin nye tilværelse i Storbritannia. De fleste er fattige, de fleste kjenner noe som er kriminelle.

Vi får noe informasjon om Harrisons kulturelle bakgrunn, men ikke mye. Jeg så for meg ham som en hvit gutt med sterk britisk akksent. Og det er nok ganske langt fra det forfatteren hadde i tankene. Til andre som har lest boken: Reagerte noen av dere på ordene Harrison brukte om og om igjen? Jeg går ut i fra at de var oppdiktet. Han hadde et par ord han brukte om alt, jeg klarte ikke å forstå hva de skulle bety. Ganske irriterende.

Det er vanskelig å la være å sammenligne denne boken med The Curious Incident of the Dog in the Night-time. To unge gutter skriver ned historien sin, vi får deres perspektiv, og de skal begge løse en drapssak. Begge har tilpasningsvanskeligheter. Det blir kanskje en noe urettferdig sammenligning, for historiene er langt fra like, men jeg klarer ikke å la være, og av de to syns jeg Haddon rett og slett er mye flinkere til å skrive, og til å gjøre meg oppslukt av historien. Pigeon English har gode kvaliteter, men den er ikke etter mitt syn god nok for å fortjene Bookerprisen.

Hvis du vil lese en historie som både er rå og brutal til tross for den unge, naive fortellerstemmen, så kan denne absolutt anbefales. Men den er ikke enestående. Den er god, men ikke fantastisk. Den engasjerte ikke så mye som jeg skulle ønske.

Oppsummering mai

Jeg leste seks bøker i mai som ikke har blitt omtalt enda. Det skal jeg bøte på nå, men det blir korte omtaler:

Paul Auster - Timbuktu

Vi følger hunden, Mr. Bones, i sin søken etter en ny familie, etter at eieren Willy G. Christmas dør. Boken er skrevet på en ganske usentimental måte, og språket er langt i fra snilt, noe som gjør at historien annerledes enn forventet, mindre disneyeventyr-aktig. Jeg koste meg med å følge et hundeliv som beskrevet av Paul Auster, og det var også meget interessant å følge menneskene som kom inn og forsvant ut av Mr. Bones sitt liv. Vi blir vitne til mange forskjellige menneskelige reaksjoner på å måtte ta seg av denne hunden, og vi lærer mye om karakterene på bakgrunn av deres reaksjoner. En meget god bok, anbefales! Terningkast 5.

Chimamanda Ngozi Adichie - Dyprød Hibiskus

Vi møter en velstående nigeriansk familie. Faren er opptatt av regler og tradisjoner og holder familien i et jerngrep. De har strenge timeplaner å følge, og blir fysisk straffet om de ikke følger den. Boken handler mye om forholdet mellom velstand og lykke. Barna får en dag besøke tanten, søsteren til faren, som jobber ved universitetet. Hun bor i et fattig strøk og familien har ikke mye. Men de lever som de ønsker, de har frihet og blir oppfordret til å tenke selv. Her får barna til den velstående mannen et glimt av et annet liv, et bedre, dog fattigere, liv. Historien er sterk, og det er spennende å lese om et land jeg vet lite om. Likevel er jeg ikke overbegeistret. Jeg foretrekker forfattere som kan si mest mulig med færrest mulig ord. Forfattere som ikke beskriver hver minste tanke, men som lar oss lese mellom linjene. Det mestrer ikke Adichie. Terningkast 4.

Marguerite Duras - Elskeren

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive om denne. Boken forvirret meg så til de grader at jeg mislikte den sterkt. Den handler om en ung kvinnes forhold til familien og til sin mye eldre elsker, som hun, ironisk nok, ikke elsker. Prostitusjon? Oppbyggingen var irriterende, og jeg fikk lite ut av å lese den. Mulig det er en god bok hvis man leser sakte nok, men den interesserte meg ikke nok til at jeg orket å bruke mye tid på den. Terningkast 2.

George R.R. Martin - A Clash of Kings

Jeg syns, om mulig, at den andre boken i Martins serie var enda et hakk bedre enn A Game of Thrones. Vi kjenner karakterene, vi kjenner skrivestilen til Martin, og likevel blir vi overrasket gang på gang. Mange av karakterene har fått helt nye roller i denne boken. Tyrion må være ansvarsfull, Arya må skjule hvem hun er, Sansa må skjule hva hun føler, Robb har også fått et enormt ansvar. De fleste liv er snudd på hodet, og det ser ikke ut til at det skal bli enklere for noen av dem i den tredje boken. Hele fem karakterer kjemper om tronen, og farene truer også på andre siden av muren. Det er kaos, og det er utrolig spennende. Terningkast 6.


Jeg leste også Sirkelens Ende av Tom Egeland og Svart som Ravnen av Ann Cleeves. Omtaler kommer senere.

Little Women & Good Wives

Forfatter: Louisa May Alcott
Utgivelsesår: 1868/1869
Språk: Engelsk
Sidetall: 217/314

"When women are the advisers, the lords of creation don't take the advice till they have persuaded themselves that it is just what they intended to do. Then they act upon it, and, if it succeeds, they give the weaker vessel half the credit of it. If it fails, they generously give her the whole."

March-familien har fire egenrådige døtre, som holder sammen i tykt og tynt. Vi følger dem fra tenårene (Little Women) til voksen alder (Good Wives) og deler deres sorger og gleder. Amy, den yngste, er kunstneren i familien. Hun misliker å være fattig, og ønsker mer enn noe annet at hun kan bli en dannet kvinne. At hun kan menge seg med de rike uten å bli sett ned på. Beth, den nest yngste, ønsker ikke noe annet enn å bidra til familiens velvære. Hun er fysisk svak, men god mot alle. Jo er guttejenten. Hun sliter med å holde temperamentet i sjakk, men med hjelp fra moren og lillesøster Amy klarer hun å dempe seg litt. Hennes drøm er å få utgitt en bok. Den eldste datteren, Meg, drømmer om å få sin egen familie, samtidig som hun er usikker på om hun er klar for å forlate sine foreldre og søsken. I tillegg til jentene følger vi nabogutten Teddy, som er Jos bestevenn.

"We've got Father and Mother, and each other," said Beth contentedly from her corner."

Louisa May Alcotts bøker kan uten tvil være med å bekjempe myten om at alle klassikere er tunge og vanskelige å komme seg gjennom. Dette er lettleste og fengende bøker, med karakterer man kan bli glad i. Likevel sliter jeg med å skrive denne omtalen, for jeg er usikker på hvor gode bøkene egentlig er. Vi følger en familie i utvikling, vi følger fire døtre gjennom sorg, gleder og kjærlighet. Little Women er kan nok kalles en oppvekstroman, mens Good Wives hovedsakelig handler giftemål. De tema som tas opp er ikke nyskapende eller revolusjonerende, og som leser får man forfatterens moral skjøvet ned i halsen. Det blir for mye av det gode. Det blir masete. Jeg lurer litt på om dette er 1800-tallets versjon av chick-lit.

"The lake seemed to wash away the troubles of the past, and the grand old mountains to look benignly down upon them saying, 'Little children, love one another.'"

Til tross for de problemene som er nevnt koser jeg meg virkelig med bøkene. Karakterene blir levendegjort med alle sine særheter, gode egenskaper og mangler, og man blir glad i dem alle. Det er en godhet i dem som gjør det umulig å mislike dem, samtidig som det også gjør historien deres ganske forutsigbar. Til og med et grusomt dødsfall blir vinklet positivt, og dødsfallet overrasker ikke leseren, for man skjønner tidlig at denne karakteren ikke vil leve lenge.

Moralen er at man skal kjempe mot egne usympatiske trekk for å bli et bedre menneske. Og det klarer selvsagt alle karakterene. De vokser, de lærer og de blir bedre mennesker. Det hele er håpløst forutsigbart og likevel koser jeg meg. Nei, jeg blir ikke klok på Louisa May Alcott og hennes bøker. Hun klarer å gjøre meg engasjert i historien, samtidig som jeg irriterer meg over den. Jeg har aldri vært spesielt glad i typiske jentebøker (øh, aldri er nok en overdrivelse, jeg var tenåring en gang jeg også), men til tross for det liker jeg disse to bøkene. Hvorfor? Aner ikke.

Heart of Darkness

Forfatter: Joseph Conrad
Lest av: Kenneth Branagh
Utgivelsesår: 1902
Min utgave: 2010
Forlag: Audible, Inc
Språk: Engelsk
Varighet: 3t 51m

Denne omtalen vil i større grad handle om min opplevelse med lydbøker enn den vil handle om selve boken. Likevel skal jeg prøve å få skrevet noen ord om Conrad sin klassiker. Wikipedia skriver følgende om boken:

"The story centres on Charles Marlow, who narrates most of the book. He is an Englishman who takes a foreign assignment from a Belgian trading company as a ferry-boat captain in Africa. Heart of Darkness exposes the dark side of European colonization while exploring the three levels of darkness that the protagonist, Marlow, encounters: the darkness of the Congo wilderness, the darkness of the Europeans' cruel treatment of the natives, and the unfathomable darkness within every human being for committing heinous acts of evil."

Ordet "mørket/mørk" blir brukt seks ganger i løpet av de fem setningene ovenfor. Det er med andre ord ikke vanskelig å skjønne at dette er en mørk og dyster bok. Den virker også ganske tung, men i og med at jeg har hørt den på lydbok er det vanskelig å påstå det med sikkerhet, for lydbokversjonen var grei å følge. Kenneth Branagh er en super oppleser, som vet hvordan han skal holde på oppmerksomheten til lytteren.

Av de tre mørkene som nevnes er det uten tvil det siste som fanger min oppmerksomhet. Jungelen er tett og skummel, og skildringene av den er med på å sette tonen i boken. Beskrivelsene av de innfødte og de hvites behandling av de innfødte er grusom lesning, men jeg blir ikke fullstendig berørt før vi får et nærmere innblikk i livet til en hvit mann, Mr. Kurtz. Med en gang vi blir kjent med dem som begår grusomme handlinger blir det vanskeligere å forstå hvordan slikt kan skje. Viten om at europeere behandlet innfødte som om de var villmenn uten følelser, lavest på næringskjeden, er gale nok, men når vi blir kjent med Mr. Kurtz, en mann mange beundrer, en mann som kan snakke om kjærlighet og skrive poesi, og får lære om hans terrorvelde, da blir det virkelig. Det er først da jeg virkelig blir skremt. Det er utrolig hva "vanlige" menn kan finne på å gjøre i en uvant maktposisjon.

"I want you clearly to understand that there was nothing exactly profitable in these heads being there. They only showed that Mr. Kurtz lacked restraint in the gratification of his various lusts, that there was something wanting in him-- some small matter which, when the pressing need arose, could not be found under his magnificent eloquence. Whether he knew of this deficiency himself I can't say."

Marlowe ble kjent med denne mannen gjennom andres fortellinger om ham, og han regnet seg selv som en slags venn av Mr. Kurtz. Han beundret ham. Derfor ble synet av de svartes hodet på påler utenfor huset til Mr. Kurtz et voldsomt sjokk. Men Marlowe var ikke uten egne laster. Hans vurderinger av de innfødte viser tydelig at han ikke har svært høye tanker om dem. Det jobbet en rekke svarte menn på båten hans. Menn som ikke fikk mat, menn som fikk lønn de ikke kunne bruke. På båten var det fem hvite menn og over 30 svarte. Marlowe kunne ikke forstå hvorfor ikke disse mennene drepte han og hans kamerater, i og med at de omtrent var utsultet. I hans øyne var det altså nærmest utenkelig at de svarte ikke ville ty til kannibalisme hvis de ikke fikk mat.

Det tar ganske lang tid før historien kommer godt i gang. Før det blir interessant. Det andre kapitlet trengs for å forberede oss på det tredje, men det første er langtekkelig. Boken er viktig, men ikke fengende. Ikke i starten. Likevel er det en kort bok, så det er ingen grunn for å la være å lese den. De to siste delene av boken gjør hele opplevelsen verdt tiden man bruker på den.

Når det gjelder fenomenet lydbøker har jeg noen få kommentarer. For det første tror jeg at det er lettere å begynne på tyngre bøker i lydbokformat enn i papirbokformat. Med en oppleser som har god innlevelse kan de tørreste bøkene bli spennende. Likevel er det ikke de tyngste bøkene man bør høre på lydbok. Jeg bør ihvertfall ikke. Selv om jeg følger nøye med og har oppmerksomheten min der den skal være, føler jeg at jeg ikke får med meg like mye når jeg hører på lydbok som når jeg leser selv. Jeg glemmer handlingen raskere når jeg hører den enn når jeg leser den. Jeg får ikke bestemme tempo selv, og det er vanskeligere å gå tilbake hvis det er noe jeg ikke får med meg. I dette tilfellet fant jeg frem boken på nett for å lese de avsnittene jeg følte jeg ikke fikk med meg godt nok eller som jeg ikke forstod i tilstrekkelig grad, slik at jeg var sikker på å unngå å gå glipp av noe viktig.

Neste gang skal jeg velge en mer lettlest, og mindre dyster bok. Det å høre på lydbok var veldig kjekt - jeg kunne gjøre andre ting samtidig. Husarbeid, spille spill, gå på tur, alle ypperlige aktiviteter å drive på med mens jeg hører på lydbok. Så nå gjelder det å finne en bok som fenger, samtidig som at man kan gå glipp av en setning her og der uten å risikere å gå glipp av noe særdeles meningsfullt eller viktig for forståelsen av historien.

Audible er tingen for meg. Norske dialekter har jeg som regel et forhold til, uansett hvilken det gjelder, og da kan det lett bli "feil" dialekt. Stemmen kan føles feil i forhold til historien. Slikt kan jeg irritere meg over, og det kan ødelegge lytteropplevelsen. Britisk, derimot, er britisk, og selv om jeg kan høre forskjell på enkelte dialekter er ikke det noe som plager meg nevneverdig. Dessuten er de fleste britiske dialekter ganske sjarmerende.

Alt i alt er jeg strålende fornøyd med å ha fullført en lydbok, og gleder meg til å begynne på neste (som jeg tror vil være en meget passende bok å høre i stedet for å lese), nemlig "The Hippopotamus". Skrevet og lest av Stephen Fry.

Lesemaraton sommer 2011

Jeg kan begynne med å si at jeg holdt ut i til sammen 21 timer. To timers søvn ble det, og nesten en time med en episode av presidenten, da jeg ble for kvalm for å lese utpå morgenkvisten. Noen tall og fakta fra døgnet:

1. 5 personer fullførte, dvs. leste i 24 timer
2. Til sammen leste vi 65 bøker
3. Jeg fullførte fem av de 65 bøkene
4. Jeg leste ca 1150 sider
5. Av sjangre leste jeg en klassiker, en bok i en fantasyserie og tre romaner

Det eneste kjipe med å delta i lesemaraton er at jeg nå nok en gang ligger etter med omtaleskriving. Plutselig har jeg lest syv bøker jeg ikke har omtalt, i tillegg til de seks jeg leste for flere måneder siden som jeg hoppet over. Jeg kommer av den grunn til å skrive korte omtaler av lesemaratonbøkene i dette innlegget, og et annet innlegg med korte omtaler av de seks tidligere leste bøkene. Det kommer skikkelige omtaler av "The Book of Lost Things" og "Dubrovsky", som jeg leste før helgen.

Red Dog av Louis de Bernières

Boken handler om livet til en hund som ble kalt Red Dog på grunn av hans rødlige pels, og fordi ingen visste hans virkelige navn. Hunden levde i Australia og rotet seg en dag vekk fra eierne sine. Han ble "adoptert" av arbeidere nord i Australia, og hadde sin faste plass på bussen til arbeidet deres. Når en ny, kvinnelig arbeider prøvde å ta plassen hans ble det rabalder. Denne hunden var en kompajong for mennesker som vanligvis levde et ganske ensomt liv. Han var den mest kjente hunden i Australia, og alle prøvde å ta vare på den som best de kunne, i de øyeblikkene han bestemte seg for å være en del av deres liv.

Louis de Bernières er en av mine store favoritter. Denne boken viste seg å være en fin start på den store leseutfordringen: den var kort, lettlest og skjønn. Den er velskrevet, og jeg likte historien godt. Man lever seg alltid inn i Louis de Bernières bøker grunnet hans fantastiske evne til å skildre landskap, tanker og følelser. Red Dog er dog ikke et stort verk. Det er en koselig historie, skrevet av en god forfatter. Men jeg tror ikke den er ment for å være så mye mer. Fort lest, fort glemt. Det er en bok som nok vil gjøre større inntrykk på et barn enn en voksen. Som sagt, en rolig og fin start på et lesemaraton. Terningkast 4.

Eugénie Grandet av Honoré de Balzac

Balzac har skrevet en bok om en familie som ikke lever etter forventninger. Faren til Eugénie, Herr Grandet, er en meget velstående mann. Han evner å gi familien hva som helst og å leve som en konge. Men han er en streng og disiplinert mann som ikke ønsker å bruke en krone mer enn nødvendig. Familien lever i et beskjedent hus, og de spiser en streng diett - man skal ikke sløse noe på unødig mat eller husrom. Hans kone og datter aner faktisk ikke at familien er rik. Når mannens nevø kommer på besøk, en nevø som har mistet faren og formuen på en og samme dag, prøver Herr Grandet å hjelpe ham, forutsatt at det ikke vil koste særlig. Det ender med at datteren gir vekk sine egne penger for å hjelpe fetteren (som hun elsker). Faren straffer henne med å låse henne inne på rommet og ikke gi henne annet enn brød og vann til å leve av. Slik lever hun i månedsvis. Herr Grandet ønsker ikke en familie som går i mot ham på noen som helst måte.

Historien om Eugénie og faren hennes er skremmende. Faren er gnien til det ekstreme og han er en tyrann. Konen og datteren lever etter hans regler, de puster ikke uten hans tillatelse. Når datteren begynner å innse at det finnes andre måter å leve på og gjør opprør mot faren, får det dype konsekvenser, både for henne og for moren. Jeg ble bergtatt av livet til Eugénie. Ingenting går hennes vei i livet. Hadde hun vært en tilbaketrukken tilskuer til sitt eget liv hadde jeg ikke synes synd på henne. Men hun går fra å være en undertrykket, regelbundet kvinne som ikke kjenner annet enn en fars regler, til å bli en sterk, sympatisk kvinne, som virkelig prøvde å endre på egen livssituasjon og å kjempe for å forbedre andres livssituasjon. Slutten viser hvordan livet hennes går i en sirkel hun ikke har sjanse til å bryte ut av selv. Slutten var både hjerteskjærende og ironisk. Terningkast 5.

The Light Fantastic av Terry Pratchett

Rincewind er fremdeles på tur med turisten Twoflower, og det viser seg at de må forhindre helvete på jord (les: Discworld). De møter Conan the Barbarian og en rekke ansatte fra the Unseen University, og Twoflowers pålitelige bagasje henger fremdeles med på lasset.

Jeg hadde egentlig tenkt å hoppe over denne boken siden det er en fortsettelse til en bok med en særdeles forvirrende historie. Jeg er glad jeg valgte å lese den likevel. Fra bok en til bok to har Pratchett fått orden på sin historiepresentasjon. For det første er historien i denne boken lett å følge, den er spennende, morsom (som i den første boken) og den var logisk. Jeg klarte å henge med, fordi det som skjedde ikke forvirret meg lenger. Og når jeg slapp å lure på hva i alle dager som foregikk til en hver tid kunne jeg bruke lesetiden til å nyte Pratchetts humor og til å føle spenningen. Pratchett er god, denne beviser det. Terningkast 5.

Miss Peregrine's Home for Peculiar Children av Ransom Riggs

Den fjerde boken jeg leste forrige døgn var desidert den mest spennende. På et tidspunkt spurte jeg samboeren min om ikke han kunne prøve å holde seg våken til jeg fikk lest ut boken, slik at jeg slapp å lese den i et rom for meg selv. Nervepirrende, sær, spennende og fascinerende er passende ord for å beskrive historien. Fengende kan jeg også legge til.

Den handler om Jacob, som blir vitne til sin bestefars grusomme død. Bestefaren har alltid fortalt merkelige historier fra en øy han bodde på i Wales etter å ha forlatt Polen før krigen (resten av familien hans døde i konstrasjonsleirene), og hans siste ønske er at femtenårgamle Jacob skal dra til øyen. Bare der kan han være trygg. Men trygg fra hva?

Det er en blanding av gamle fotografier (ekte fotografier som blir vist i boken), beskrivelsene av øyen og den usannsynlige historien som utfolder seg, som gjør denne boken så god. Jeg blir forskrekket, men jeg storkoser meg samtidig. Boken er skummel på en nesten grotesk og ekkel måte til tider, mens den også kan være både historisk interessant og skjønn. Den er avsluttende, men slutten blir vi vist en større historie som vi ikke får vite mer om. Jeg lurer derfor på om det kan komme en fortsettelse. Jeg håper det, for dette var en genial bok. Terningkast 5.

En Rekke Avbrutte Forsøk av Selma Lønning Aarø

Forfatteren skriver humoristisk om eget liv. Det er ferie og forfatteren har med mann og barn hjem til foreldrene, hvor hun prøver å skrive om egen barndom. Moren og broren klager på det hun skriver, og mener stadig at hun husker feil og skriver løgner. Dessuten klager moren på hvordan hun blir fremstilt i boken. Forfatteren opplever klagene som stadige avbrytelser.

Dette var en lettlest og fornøyelig bok. Jeg likte humoren, og det er artig å lese en useriøs bok om forfatterens eget liv. Det er vanskelig å unngå inntrykket av at enkelte forfattere tar seg selv vel høytidelig, og da er det fint med bevis på at det ikke gjelder alle. Ikke en bok jeg kommer til å ha i minne lenge, men en behagelig og morsom slutt på et døgn med lesing. Terningkast 4.