A Pale View of Hills

Forfatter: Kazuo Ishiguro
Utgivelsesår: 1982
Min utgave: 2009
Forlag: Faber and Faber
Språk: Engelsk
Sidetall: 183
ISBN: 9780571245659

Etsuko er en middelaldrende, japansk kvinne, som bor i England. Hennes eldste datter, Keiko, har begått selvmord, en handling som får Etsuko til å tenke tilbake på tiden hun gikk gravid i Hiroshima på begynnelsen av 1950-tallet. Gjennom minnene hennes blir vi kjent med hennes nærmeste familie, og med nabokvinnen Sachiko og hennes datter Mariko. Mariko løper som regel rundt for seg selv, uten tilsyn, noe Sachiko ikke mener hun tar skade av. Sachiko er mer opptatt av å skape et bedre liv for seg selv (og for sin datter), og blir sammen med en amerikaner som lover mer enn han kan holde. Etsuko blir mer og mer bekymret for situasjonen til Mariko.

Historien, som den blir presentert, er interessant nok i seg selv. Vi blir kjent med en generasjon som har opplevd atombomben, som må balansere tradisjoner med det nye demokratiske styresettet og som ikke har et vestlig kvinnesyn. Etsuko blir til dels behandlet som en tjener av ektemannen, noe hun ikke reagerer på i det hele tatt. At hustruen skal stemme det samme som ektemannen blir tatt for gitt, for hva kan vel hun om politikk?

Historier som presenteres gjennom en karakters minner er ikke nødvendigvis sannferdig. Etsuko gjentar flere ganger at hun er usikker på om hun kan stole på sine egne minner. Jeg stolte blindt på det som ble skrevet, helt til noen få uventede språklige endringer i et av de siste kapitlene fikk meg til å skjønne (delvis) hva historien egentlig handler om. Det skjedde helt uventet, og ga meg frysninger fra topp til tå. Det finnes mange ulike tolkninger av boken, for det blir ikke helt klart hva som skjer, selv på slutten. Men det de fleste som har lest den er enig om er at Ishiguro er en mester. Hvordan han klarer å forvandle en historie fra å være interessant og velskrevet til å være et mesterverk er ufattelig imponerende. Og at dette er debutboken hans gjør det ikke akkurat mindre imponerende.

Dette er en bok man kan diskutere i en årrekke, og hver tolkning gir et spennende nytt innblikk, og et skremmende bilde av livet til Etsuko. Jeg har sagt det før, men det kan ikke gjentas nok: LES ISHIGURO!!!

The Remains of the Day

Forfatter: Kazuo Ishiguro
Utgivelsesår: 2010
Først utgitt: 1989
Forlag: Vintage
Språk: Engelsk
Sidetall: 256
Utgave: Kindle

Mr. Stevens har tilbragt hele livet sitt i andres tjeneste. Han er en respektert butler, som tidligere har hatt ansvar for et enormt hushold med neste 20 arbeidere. Herren han tjente størsteparten av livet, Lord Darlington, døde tre år tidligere, og det er nå en amerikansk herre, Mr. Farraday, som har tatt over eiendommen. Det er kun fire arbeidere igjen i huset, og dets tidligere prakt er kun et minne. Likefullt er Mr. Stevens først og fremst en butler, en mann man kan stole på, en mann man ikke kan få ut av fatning. Men med en ny arbeidsgiver fra et annet kontinent og med andre preferanser er det vanskelig for Mr. Stevens å holde på alle skikker og vaner fra fortiden. På en ferietur blant sør-englands mange idylliske perler reflekterer han over hans lange tjeneste ved Darlington Hall, og da spesielt ved hans forhold til Lord Darlington, og husholdersken Miss Kenton.

Lord Darlington hadde mektige venner, og det falt på Mr. Stevens å passe på at alle politiske aktører som entret hallene til Darlington Hall gikk ut igjen uten klager. Som den med hovedansvaret for husholdningen fikk han med seg de fleste samtaler, uten å egentlig ta innover seg hva de innebar. En mer trofast og profesjonell butler skal man lete lenge etter. En viss verdighet må man ha for å være en god butler, og Mr. Stevens reflekterer flere ganger over hva verdighet innebærer. Det sammenfaller i stor grad med det han mener er Storbritannias "storhet":

"And yet what precisely is this 'greatness'? Just where, or in what, does it lie? I am quite aware that it would take a far wiser head than mine to answer such a question, but if I were forced to hazard a guess, I would say that it is the very lack of obvious drama or spectacle that sets the beauty of our land apart. What is pertinent is the calmness of that beauty, its sense of restraint. It is as though the land knows of its own beauty, of its own greatness, and feels no need to shout it. In comparison, the sorts of sights offered in such places as Africa and America, though undoubtedly very exciting, would, I am sure, strike the objective viewer as inferior on account of their unseemly demonstrativeness."

Som Storbritannia skal en butler være "støyfri", han skal ikke gjøre mye ut av seg. "Restraint" er et nøkkelord. Butleren skal alltid spille en rolle blant andre mennesker, alltid være i karakter. Mr. Stevens er umåtelig stolt av sin profesjonelle opptreden etter at hans far dør. Han går ikke opp til ham med en gang han får nyheten. Han beholder masken, han fortsetter å servere og å hjelpe gjestene med det de måtte ønske. Ingen skal få vite noe om hans personlige tragedie. Hans personlige jeg eksisterer ikke i dette øyeblikket. Han er Mr. Stevens, butler, og det skal ingen få rokke ved, selv ikke hans far i døden.

Han opptrer like profesjonelt i sitt forhold til Miss Kenton. Han påpeker hennes feil, han har daglige samtaler med henne om husholdningen og han gratulerer henne når hun forteller at hun skal gifte seg. En erstatter skaffes, uten oppstyr eller bråk, og Mr. Stevens feller ingen tårer eller viser noen følelser da hun etter en rekke år ikke lenger arbeider ved hans side. På ferieturen, mange år senere, oppsøker han Miss Kenton, eller Mrs. Benn som hun nå heter, og de mimrer om gamle dager. Mrs. Benn er nostalgisk, og innrømmer at hun forlot Darlington Hall uten å elske sin mann. Uten å forstå hva hun gikk slipp på. Men selv ikke nå klarer Mr. Stevens å innrømme sine følelser, verken for seg selv, eller for henne. Han savner henne.

Dette er en nydelig og stillferdig roman. Som i Never Let Me Go er det umulig å ikke irritere seg over det faktum at karakteren vi følger ikke evner å endre sitt livsløp. Mr. Stevens ser kun hva som må til for å være en god butler, han tar ikke innover seg at han også er en mann som fortjener et godt liv. Et liv i et rom som ikke ser ut som en mørk og dyster fenselscelle, et liv sammen med noen, uten ensomhet. Man blir glad i ham, og man syns synd på ham. Og som leser blir man nostalgisk på hans vegne. Ikke for livet han hadde, men livet han kunne hatt. For alt han ikke evner å se. For den fangen (eller kanskje slaven) han har gjort seg selv til. Han lever for sin rolle, for sin arbeidsgiver. Ikke for seg selv. Mr. Stevens følelser forblir fanget, uten håp om frigjørelse. Leseren, derimot, opplever et hav av følelser. Og mine følelser akkurat nå er at Ishiguro er en forfatter alle burde lese.

Never Let Me Go

Forfatter: Kazuo Ishiguro
Utgivelsesår: 2005
Min Utgave: 2005
Forlag: Faber and Faber
Språk: Engelsk
Sidetall: 282
ISBN: 9780571224142

"We took away your art because we thought it would reveal your souls. Or to put it more finely, we did it to prove you had souls at all."

Kjøpt på Fretex for 25 kroner. Aldri hørt om forfatteren. Antok at han var japaner. Hvorfor kjøpte jeg den? Den var billig og jeg hadde planer om å lese flere ikke-europeiske forfattere. Vel, det målet nådde jeg ikke med å lese denne boken. Ishiguro er britisk. Men dere, snakk om flaks. De av dere som har lest boken vet hva jeg kommer til å skrive videre. Dette må være tidenes beste kjøp. 25 kroner for Never Let Me Go? Jeg hadde gladelig betalt flere hundre kroner hadde jeg visst hvilken opplevelse den skulle gi meg. Aner jeg en ny potensiell favorittforfatter?

Starten var helt grei, men jeg forsto ikke mye. Carer? Javel. Og det er? Hailsham ja. Vanlig kostskole? Hmm, nei, kanskje ikke. Idyllisk barndom? Ikke helt, men de hadde det da ikke så verst. Eller hva?

Etter hvert skjønte jeg at det ikke var meningen jeg skulle forstå alt. Ikke fra begynnelsen av boken. Ingenting blir forklart. Vi får Kathys synspunkt hele veien. Vi lærer om vennskapet med Tommy og Ruth, om skolens rutiner, om "the gallery" og om deres videre liv. Om du kan kalle det liv. Kathy forteller historien som om leseren lever i hennes verden. Som om vi vet hvordan historien vil utfolde seg. Og leser du mellom linjene finner du ut av det. Men de konsekvenser at nysgjerrigheten din blir omgjort til frykt. Frykt for å lese videre. Frykt for å la tårene falle i et rom med andre mennesker som ikke er innvidd i denne brutale verdenen. Frykt for å ikke klare å kontrolle sinnet. Jeg har aldri i mitt liv vært så sint på en oppdiktet situasjon. Jeg følte for å gå i protestmarsjer eller skrive lange, rasende brev til maktholderne. Og mest av alt følte jeg meg lettet for at verden er bedre enn dette.

Hvordan kan en oppvekst/vennskapsroman være så sjokkerende og, i mangel på et bedre ord, jævlig? Les den selv. Du vil bli rystet. Jeg tør å påstå at du må være ganske følelsesløs for ikke å reagere på Kathys historie. Enten det, eller så har du ikke forstått. Denne omtalen er nok forvirrende, men jeg kan ikke skrive et normalt handlingsreferat. Det vil enten avsløre alt (uten at du får gleden av å lese Ishiguros ord) eller så vil den ikke avsløre noe som helst, og da blir referatet meningsløst. Dette er en bok alle bør lese! Jeg skal i alle fall lese alt jeg kan komme over av denne mannen. Men om jeg orker å lese Never Let Me Go om igjen, det er jeg ikke sikker på...

For de som lurer: dette er faktisk ikke boken jeg hintet til at var årets beste. Det sier litt om hvor gode bøker jeg har lest i år. Men Never Let Me Go havner uansett blant favorittene.