30.06.2011

When We Were Romans

Forfatter: Matthew Kneale
Utgivelsesår: 2007
Min Utgave: 2008
Forlag: Picador
Språk: Engelsk
Sidetall: 297
ISBN: 9780330435727

"But then he got someone to sneek up behind the servant and suddenly they dropped a dager on the floor beside him, it made a loud clang and Nero shouted 'oh look there, its a dager, he was trying to assasasinate me, mum must have sent him'. So the servant and Aggripina were both arrested, they were executed, and he finally got her killed, he thought 'hurrah'."


Lawrence liker skolen, han liker prøver og han liker å lese i bøker om historiske hendelser og om verdensrommet. I "When We Were Romans" gjenforteller han hva som skjedde da moren tok ham og søsteren med til Roma, og han deler også historier fra faktabøkene sine med leseren. Lawrence er ni år, og flink til å skrive, selv om han ikke helt har kontroll på staving enda. Sitatet ovenfor er et utdrag av en historie om hva som skjedde da Nero prøvde å drepe moren sin, og hva som skjedde etter at han lykkes. Horrible Histories bøker er de beste, ihvertfall i følge Lawrence.

Når man leser bøker fra et barns perspektiv er det to ting som er særdeles viktig:
  1. Det må være troverdig at fortellerstemmen er en 9 år gammel gutt.
  2. Bokens underliggende budskap (som blir presentert av et barn som ikke forstår det selv) må være interessant, og det må ikke bli presentert for tidlig. Da blir boken forutsigbar.
På det første punktet syns jeg denne boken er veldig god. Jeg tror fullt og helt på at fortelleren er en 9 år gammel gutt. Og det er ikke på grunn av alle stavefeilene i teksten, men heller fordi han både tenker og handler som et barn i de aller fleste tilfeller. Humøret kan skifte fort, han har ingen problemer med å rasjonalisere egoistiske handlinger, han er veldig opptatt av rettferdighet selv om hans versjon av rettferdighet ikke alltid passer med voksnes oppfatning av det samme begrepet, han kan være veslevoksen og prøve å ta ansvar når moren svikter (uten at det alltid lykkes) og han har et ganske naivt syn på livet. Viktigst av alt, han stoler hundre prosent på moren, selv om han ikke alltid har lyst å gjøre som hun sier.

Punkt nummer to slet jeg mer med. Det ble klart for meg veldig tidlig hva denne boken egentlig handler om. Moren tar med seg sønnen og søsteren hans til Roma (hvor hun har bodd tidligere) for å rømme fra faren til ungene. Han er hele tiden på jakt etter dem. Det er det vi får vite. Selvsagt er det ikke helt slik i virkeligheten. Når den store avsløringen kom på slutten var det ikke akkurat en stor avsløring likevel. Etter hvert som jeg leste ventet jeg på at avsløringene skulle komme litt etter litt. Det er ikke like gøy når man forstår alt nesten fra starten.

Til tross for at den var forutsigbar var det spennende og ikke så rent lite trist å lese om den lille familien sin søken etter et godt liv i en annen by. Jeg ble glad i Lawrence. Han imponerte ofte, for det var ikke få ganger han måtte ta ansvar, og det gjorde han etter beste evne. Men han innså selv at det var mye han ikke kunne gjøre (som å finne navigere i Romas gater uten moren). Han kunne også være svært vanskelig og sta til tider, men slik er det nå en gang med unger. Dette er en sjarmerende bok, med en trist slutt. For meg nesten hele boken trist i og med at jeg til en hver tid skjønte hva som skjedde. Men til tider var den også morsom og koselig - et eventyr mange kan like. Jeg anbefaler den gjerne.

28.06.2011

It's Monday! What Are You Reading?

Jeg er på etterskudd med forrige ukes oppsummering. Igjen skylder jeg på valpen, som har utrolige mengder med energi. Gøy er det uansett å prøve å holde følge med ham. Heldigvis sover han en del også. Så til uken som var: det ble ikke lest så mye som jeg håpet på, men jeg fikk i det minste bli med på et par tidsreiser.

Bøker jeg leste forrige uke:

- Terry Pratchett: The Colour of Magic
- Kerstin Gier: Rubinrød
- Kerstin Gier: Safirblå

Bøker jeg anmeldte forrige uke:

- Terry Pratchett: The Colour of Magic (terningkast 3)
- J.R.R. Tolkien: The Silmarillion (terningkast 5)
- Kerstin Gier: Rubinrød (terningkast 4)
- Kerstin Gier: Safirblå (terningkast 4)

Bøker jeg leser nå:

- Nadine Gordimer: The Conservationist
- Yan Lianke: Landsbyens Blod
- Matthew Kneale: When We Were Romans

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:

- J.R. Ward: Dark Lover


Jeg er veldig spent på hvor mye lesing det blir tid til med en valp i huset. Tidligere i dag leste jeg videre i "When We Were Romans" mens hunden sov på fanget mitt. Så litt tid skal det nok bli =)

26.06.2011

Mangle omtale av lesesirkelbok

Nadine Gordimers "The Conservationist" har vært denne rundens lesesirkelbok. Den var dog kanskje hakket for krevende, for det er kun to personer, Elida og Monika, som har fullført den. Jeg har en tredjedel igjen av boken, men hadde i utgangspunktet tenkt å legge ut en omtale i dag likevel. Men så skjedde det noe ganske uforutsett: meg og samboeren var og så på valper på fredag, og i dag har vi kjøpt og hentet en av dem. Søndagen har dermed gått med på å bli kjent med vår skjønne lille valp. Siden det er mange som ikke har rukket å bli ferdig med boken foreslår jeg at alle som har planer om å lese den ferdig legger ut omtaler når det passer, så skal jeg gjøre mitt beste for å få med meg alle omtalene og lenke til dem under fanen "lesesirkel". Min egen omtale kommer så fort som mulig. Foreløpig kan dere lese tre omtaler:

  1. Elida
  2. Line
  3. Monika

For de som lurer, min lille valp er en strihåret dachs. Den er pitteliten, ble født 5. mai, og er utrolig skjønn. Samboeren min har hatt hund tidligere, men for meg er dette min første hund. Vi sliter med å finne navn til den, men vurderer følgende navn:

  1. Rasmus
  2. Jeltsin
  3. Oscar
  4. Tussi
  5. Baktus
  6. Angus

Vi klarer bare ikke å bestemme oss. Kanskje blir det et helt annet navn. Jeg har ikke bilde av den på dataen enda, men den ligner veldig på denne:

25.06.2011

Rubinrød og Safirblå

Forfatter: Kerstin Gier
Utgivelsesår: 2010
Forlag: Gyldendal
Målform: Bokmål
Sidetall: 347
ISBN: 7071415004153 (leseeksemplar)

"Det er ikke enkelt å leve i en familie hvor det er så mange hemmeligheter. Det tenker i hvert fall 16-årige Gwendolyn – inntil hun en dag plutselig befinner seg i London i en annen tid. Da skjønner hun at det er hun selv som er familiens største hemmelighet. Det hun ikke innser, er at man burde unngå å forelske seg når man er fanget mellom to tidssoner. Det gjør den kompliserte kjærligheten enda mer komplisert!"

Forfatter: Kerstin Gier
Utgivelsesår: 2011
Forlag: Gyldendal
Målform: Bokmål
Sidetall: 375
ISBN: 9788205405684

"16-årige Gwendolyn begynner så smått å venne seg til å reise i tiden. Alt er derimot ikke like rosenrødt som hun hadde håpet, og morens råd om å "ikke stole på noen, ikke engang dine egne følelser" viser seg skuffende nok å stemme.

Den første forelskelsen er det heller ikke enkelt å hanskes med, spesielt når den utkårede drømmeprinsen er den uberegnelige, overlegne og kjempekjekke Gideon.

Og som om ikke det var nok: Den uhyggelige greven av Saint Germain har fattet sterk interesse for henne og bedt henne på ball i 1782. Dermed må hun lære seg å danse menuett av verdens mest utrivelige danselærer, viftebruk og dannet konversasjon av den innbilske kusinen Charlotte, og i tillegg huske hvem som var keiseren av Burundi.

Men Gwen er ikke den som gir seg uten kamp ..."


Jeg skjønner ikke helt hvorfor Gyldendal velger å fokusere på kjærlighetshistorien i sin beskrivelse av den første boken, men beskrivelsen av Safirblå var mer omfattende og dekkende for handlingen. Gwen har altså tidsreisegenet, og hun er den siste i en rekke på tolv mennesker. Hun er også den som skal avslutte kretsen og redde menneskeheten. Men hva det betyr er det få som vet, og ingen som vil avsløre. Og joda, hun forelsker seg. Typisk tenåringsforelskelse. De elsker hverandre etter mindre enn en uke, men vet ikke helt om de kan stole på hverandre. Ikke akkurat revolusjonerende. Slik er det dog ofte med ungdomsbøker.

Så til det positive, og det finnes masse positivt. Dette med tidsreiser er genialt. Jeg elsker beskrivelsene av tidligere tidsepoker og det er alltid like spennende å se hvordan det moderne kræsjer med det gamle. Jeg blir av og til irritert av hvor lite Gwendolyn vet om historie og politikk, men så husker jeg at hun er 16. Jeg visste en del mindre om historie og politikk da jeg var 16 enn jeg gjør nå. Også har vi det store plottet: den mystiske greven som mestrer telekinese og tankekontroll. De gode jobber for ham, men burde de egentlig gjøre det? Lucy og Paul, to familiemedlemmer med tidsreisegenet, nekter å hjelpe greven og har stjålet kronografen (et hjelpemiddel for alle tidsreisende). Er det disse to som redder dagen, eller har de ondskapsfulle planer? Jeg har en sterk formening om hvem som er de gode og hvem som er de onde, men jeg håper i grunn at jeg blir overrasket og tar feil. Uansett hva som skjer så er jeg villig med på reisen, jeg stortrives med å lese om forsøkene på å finne ut av det.

Gwen har ravnemagi, hun kan snakke med de døde. Både døde mennesker og demoner. Demonen Xemerius, som dukker opp på slutten av den første boken, er med på å gjøre den andre boken fornøyelig. Han er kanonartig og jeg er fullstendig sjarmert. Han er grunnen til at bok nummer to er hakket bedre enn den første. Definitivt en karakter jeg gleder meg til å følge videre. Selv om han er en demon. Selv om han er død.

De kjipeste med å begynne på denne serien nå er at jeg ikke får lese slutten. Bøkene er ikke avsluttende, det føles som om jeg har lest en bok, ikke to. Eller, to tredjedeler av en bok. Jeg får ingen avsluttende følelse etter å ha lest to avslutninger. Det hadde vært bedre om de tre bøkene ble utgitt som en. Historien fenger i stor grad, men den gir nok ikke et langvarig inntrykk. Språket er ikke poetisk eller vakkert og historien er ikke godt nok fortalt til at jeg kommer til å ha den i minne om et år når den siste boken publiseres. Dette er en her-og-nå serie, en serie som underholder stort mens man leser den, men som neppe havner på favorittlisten sammen med bøker man vil lese om og om igjen. Men jeg er her og nå, og jeg vil lese slutten. NÅ!

Vi fikk forresten en utfordring på slutten av Safirblå, en tallkode som fortalte hva som var gjemt i huset til Gwen. Jeg løste tallkoden, og fant til og med en feil. Hvis noen fra Gyldendal skulle snuble over bloggen min og lese dette, og hvis dere ikke har fått beskjed fra før av (det har dere nok), så skal det tredje tallet i den tredje siste koden være 7, ikke 6. Gøy med koder!

22.06.2011

The Silmarillion

Forfatter: J.R.R. Tolkien
Utgivelsesår: 1999
Først utgitt: 1977
Forlag: Harper Collins Publishers
Språk: Engelsk
Sidetall: 366
ISBN: 9780261102736

Da var Silmarillion endelig lest, ti år etter at jeg ble Tolkien fan. Det gikk greit, bedre enn jeg trodde. For det første er den ikke en murstein, den bare minner om en. For det andre er historiene interessante å lese om, fordi man forstår så mye mer av Tolkiens univers.

Kort fortalt kan man oversette Silmarillion med "historien om silmarillene". Og det er det. Men det er hovedsakelig historien til jorden (Arda). Vi får lese om Illuvatar, som skapte jorden, vi får lese om valarene som var med å utforme jorden og om deres kriging deretter. Illuvatar skapte jorden og han skapte alvene og menneskene. Alvene kom først, og de levde i mange århundrer før menneskene dukket opp. De spredte seg over jordens mange tilholdssteder, og hver gruppe har egne navn. Det er mye å holde styr på. Vi får i tillegg listet opp alle valarene, noe som også skaper litt hodebry. Penn og papir kan være gode hjelpmidler i starten av boken.

En av valarene hadde andre hensikter enn de andre. Han het Melkor. Gang på gang på gang på gang (og slik kan jeg nok fortsette en stund) blir det krig, både mellom Melkor og de andre valarene, og Melkor (omdøpt Morgoth) og alvene. Boken består stort sett av skildringer av skapelse (trærene Laurelin og Telperion, Silmarillene, Solen og Månen, Mennesker, Alver, Dverger osv...) og skildringer av hendelser fra de forskjellige krigene. Melkor er glad i å ødelegge skapelsesverkene til sine medvalarer. Inniblant mye død og fordervelse får vi både kjærlighetshistorier og historier om heltedåder.

Boken leses omtrent som en faktabok. Dog med et bredt perspektiv og en personlig synsvinkel. Det er nok dette faktabokpreget som gjør at den er tyngre å lese enn Tolkiens kjente romaner, i tillegg til alle rasene og folkene man skal prøve å holde styr på. Det artige er når man kjenner igjen navn. Galadriel kommer med ganske tidlig, og hun tilhørte en ganske forhatt rase. Det ante jeg ikke. Sauron er med fra starten. Det var dog ingen stor nyhet. Det som derimot var overraskende var at (SPOILER) Melkor/Morgoth aldri blir drept. Han blir fanget, og Tolkien gir inntrykk av at det er omtrent umulig for ham å komme seg ut av fangenskap. Likevel har han vakter, eller i det minste hadde. Betyr det at de fremdeles vokter ham i tidsalderen til Bilbo og Frodo?

Vi lærer også mer om blandingsrasen fra Numenor og om Elrond sin familie. Han er halvt menneske og halvt alv (det visste vi fra før av), og han lever som en alv fordi han valgte det. Broren, derimot, valgte å leve som et menneske, og døde derfor etter noen århundrer (han fikk leve lenger enn normale mennesker). Aragorn stammer fra Elros, og det er derfor han har et lengre livsløp enn andre karakterer i Ringenes Herre (han er for eksempel eldre enn Theoden med sine 87/88 år). I Silmarillion kan du lese om hvordan Sauron lurte Elros sine etterkommere, og hvorfor det førte til Numenors fall (øyen sank i havet, som Atlantis).

En ting lurer jeg på: jeg trodde Gandalf var en Maia, slik som Sauron er. At Istari var en type Maia. Stemmer ikke det? Nå tror jeg ikke lenger at det gjør det. Jeg trodde også at han var mye eldre enn det jeg får inntrykk av i Silmarillion. Der står det at han kom til jorden i perioden før Sauron blir bekjempet for første gang. Så han var ikke med i det hele tatt under Morgoth-perioden?

Som dere skjønner er det lett å bli forvirret, spesielt når jeg ikke husker hvor min pre-Silmarillion kunnskap kommer fra. Men boken er kun på 360 sider, og den er ikke så tung som jeg trodde den skulle være. Den er kanskje ikke like fengende som de senere historiene, men den var meget interessant å lese. Er du fan av Tolkien må du få med deg denne. Den setter de andre bøkene i et større perspektiv. Har du aldri lest Tolkien før, IKKE start med denne. Den avslører ALT som skjer i ettertid. Sånn ca. Det burde stått SPOILER ALERT utenpå boken, for vet du ikke hvordan Ringenes Herre ender, vel da vet du det etter å ha lest Silmarillion. Den oppsummerer hele Ringenes Herre.

Til slutt må jeg bare beklage hvis noe av det jeg har skrevet i omtalen er feil. Jeg prøver å holde tungen rett i munnen, men det er mye å huske, og jeg har ikke faktasjekket omtalen.

20.06.2011

The Colour of Magic

Forfatter: Terry Pratchett
Utgivelsesår: ?? Det står ikke i boken
Først Utgitt: 1983
Forlag: Corgi Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 285
ISBN: 9780552124751

The Colour of Magic er den første boken i Terry Pratchetts Discworld-serie, som det foreløpig finnes 39 bøker av. Jeg har forsøkt å lese boken tidligere, uten hell. Jeg fikk et tips om å hoppe over de to første bøkene i serien, og leste derfor den tredje. Den var meget god. Etter å ha lest den første forstår jeg hvorfor det var lurt å unngå de første i serien. Når det er sagt var ikke opplevelsen utelukkende negativ. Boken hadde uten tvil sine øyeblikk. Rincewind kan stå for innholdssammendraget:

"He was a somewhat different Rincewind from the one that escaped the fire of Ankh-Morpork some six months before. More scarred, for one thing, and much more travelled. He had visited the Hublands, discovered the curious folkways of many colourful peoples - invariably obtaining more scars in the process - and had even, for a never-to-be-forgotten few days, sailed on the legendary Dehydrated Ocean at the heart of the increadibly dry desert known as the Great Nef. On a colder and wetter sea he had seen floating mountains of ice. He had ridden on an imaginary dragon. He had very nearly said the most powerful spell on the disc."


Alt dette gjør han sammen med verdens eneste turist, Twoflower, og bagasjen hans (som liker å bite). For å ta det positive først: jeg liker humoren til Pratchett. Den minner mye om Douglas Adams, dog ikke like godt utviklet i denne boken som i Adams bøker. Det er den tørre, britiske humoren det er snakk om, og det er rett og slett min type humor. Denne humoren i kombinasjon med en rekke merkelige, men elskverdige karakterer, og de absurde situasjonene de blir plassert i, er en kombinasjon som fungerer for meg. Men, og det måtte komme et men, historien i denne boken fenger kun en gang i blant. Når jeg først ler, ler jeg godt og lenge, men det går lang tid mellom hver gang. Og selv om jeg stort sett klarer å holde følge med historien (i all hovedsak fordi jeg er kjent med universet til Pratchett fra før av) så fenger den ikke i den grad jeg hadde håpet på. Mange av situasjonene blir for merkelige, og sammenhengene er lite logiske og vanskelige å forstå.

Det blir derfor en middelmådig opplevelse å lese Pratchetts første Discworldbok. Når den er god storkoser jeg meg, men jeg trenger en bok som er god hele veien, ikke kun innimellom. Hvis du trenger en smakebit på hva Pratchett kan, les prologen til boken. Den var god. Spesielt biten om "the big bang theory". Jeg ler bare jeg tenker på det. Men vil du virkelig gi Pratchett en sjanse, begynn med bok nummer 3 eller 4 i serien. Det var rådet jeg fikk, og det var et godt råd.

It's Monday! What Are You Reading?

Jeg leste ikke seks bøker forrige uke, men inkludert den jeg fullførte i dag ble jeg i det minste ferdig med fire. Tre av dem var meget gode, den fjerde hadde sine øyeblikk. Nå er det tid for siste samlesninguke på en stund, med omtale av Terry Pratchetts første bok i Discworld-serien, the Colour of Magic, senere i kveld, og med Nadine Gordimers The Conservationist på søndag, i forbindelse med min egen lesesirkel. Ellers blir det muligens vampyrsex og Charles Dickens senere i uken.

Bøker jeg leste forrige uke:

- Kazuo Ishiguro: The Remains of the Day
- Philippe Claudel: Monsieur Linh and His Child
- J.R.R. Tolkien: The Silmarillion

Bøker jeg anmeldte forrige uke:

- Herman Koch: Middagen (terningkast 4)
- Kazuo Ishiguro: The Remains of the Day (terningkast 6)
- Philippe Claudel: Monsieur Linh and His Child (terningkast 6)

Bøker jeg leser nå:

- Charles Dickens - Hard Times

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:

- Nadine Gordimer: The Conservationist
- J.R. Ward: Dark Lover

Om en uke har jeg ferie! Fra både skole og jobb. To uker uten forpliktelser, Det skal bli deilig.

18.06.2011

Boktema fra a til å: J, K, L og M


Jeg falt av lasset. Nå er jeg klar for å bli med igjen. Følgende bøker er mine favoritter på bokstavene J, K, L og M:

James and the Giant Peach (Roald Dahl)
Klokkemakeren (Gert Nygårdshaug)
The Lord of the Rings (J.R.R. Tolkien)
Monsieur Linh and His Child (Philippe Claudel)

Førstnevnte og sistnevnte kan du lese om her og her. Det finnes ingen omtaler på bloggen min av Klokkemakeren og Ringenes Herre (som jeg har lest på engelsk og derfor bruker på L), men førstnevnte var rett og slett godt skrevet, og snodig på en koselig måte. Les for eksempel Kasiopeiias omtale. Jeg deler hennes tanker om boken. Ellikken har omtalt Atter en Konge, siste del av Ringenes Herre. Jeg liker den nok bedre enn henne, men omtalen er vel verdt å få med seg likevel!

Jeg avslutter med noen sitater fra bøkene, og en oppfordring om å besøke Anette sin blogg for å lese om flere favoritter, denne uken på M.

"at dommedag kunne være avlyst var gode nyheter, men dette gikk slett ikke inn hos en mindre forsamling som omtrent samtidig hadde møte i et hus kalt Lysets Tempel lenger oppe i gaten, der holdt nemlig endetidsmenigheten Lysets Ord til; disse hadde med mindre hell spådd verdens undergang og Jesu komme hele fjorten ganger de siste tyve årene, men mistet slett ikke håpet, en gang ville det klaffe"

"Monsieur Linh and the child are not alone on the quayside. There are hundreds of people, like themselves. Old and young, waiting obediently, their meagre belongings alongside them, waiting in weather that is colder than any they have ever known, to be told where to go. No-one talks to anyone else. They are frail statues with sad faces, shivering in utter silence."

"If we all got angry together something might be done."

16.06.2011

Monsieur Linh and His Child

Forfatter: Philippe Claudel
Utgivelsesår: 2011
Først Utgitt: 2005
Forlag: MacLehose Press
Språk: Engelsk
Sidetall: 130
ISBN: 9781906694999

***

"An old man is standing on the after-deck of a ship. In his arms he clasps a flimsy suitcase and a newborn baby, even lighter than the suitcase. The old man's name is Monsieur Linh. He is the only person who knows this is his name because all those who once knew it are dead."

***

Du vet den følelsen som sniker seg innpå deg når du hører på en veldig melankolsk sang? Du fortaper deg i melodien og teksten, du stivner, humøret endres og du vet ikke helt om du liker endringen. Sangen er nydelig, men trist. Du føler deg alene i verden, om enn for bare noen minutter. Slik er denne boken. Ordene til Claudel påvirker meg slik melankolske melodier gjør. De viser meg en verden full av sorg, beskrevet vakkert, som rører meg på en måte få forfattere klarer. Likevel stopper jeg opp flere ganger underveis, usikker på om jeg egentlig vil lese videre. Jeg vet ikke nøyaktig hva som kommer, men jeg vet at utviklingen vil være tragisk. Men handlingen sitter fremdeles i meg.

Claudel skriver dystre bøker. Han beskriver verdener som de fleste av oss ikke ønsker å ofre en tanke. Helst vil vi glemme at livet kan ta slike vendinger. Monsieur Linh er helt alene i verden. Alt han har er sine egne vrangforestillinger, skapt ut av et behov for å øyne håp i en verden hvor krigen har tatt fra ham alle han elsket. Han er alene, på en måte jeg ikke kan forestille meg. Det blir levende beskrevet. Nesten for levende. Dette er en verden jeg ikke ønsker å bli godt kjent med.

Håpet kommer i form av en venn. En annen ensom sjel, som snakker et annet språk, som har levd et annet liv, men som deler ensomheten. Linh kommuniserer med denne mannen gjennom små, men betydningsfulle handlinger, og de blir knyttet sammen, uten å forstå andre ord enn "god dag". Skildringene av møtene mellom herrene er de eneste som får meg til å smile.

Det høres dystert ut, og det er det. Det er også vakkert. Det høres kanskje ut som sentimentalt søppel, men det er det ikke. Historien er enkel, brutal, nydelig og sørgelig. Hadde den blitt skrevet av en annen forfatter hadde jeg nok ikke sagt det samme. Jeg elsker måten Claudel skriver på, jeg elsker ordene han velger. Hvorfor er det så få i Norge som har oppdaget denne mannen?

15.06.2011

Dagens innkjøp

Det er sol, det er sommer, og det er (nesten) ferie. I den anledning har jeg brukt en fridag til å tusle rundt i byn, gå på café med en venninne, spist middag med min samboer og gått på kino og sett Paul. Også har jeg vært en tur innom to bokbutikker. I den ene fant jeg fire interessante fagbøker, som jeg skal lese som del av mitt søk etter et tema for masteroppgaven min. I den andre fant jeg skjønnlitteratur som jeg kan kose meg med på terrassen:

Captain Correlli's Mandolin: "In the early days of the Second World War, before Benito Mussolini invaded Greece, Dr. Iannis practices medicine on the island of Cephalonia, accompanied by his daughter, Pelagia, to whom he imparts much of his healing art. Even when the Italians do invade, life isn't so bad--at first anyway. The officer in command of the Italian garrison is the cultured Captain Antonio Corelli, who responds to a Nazi greeting of "Heil Hitler" with his own "Heil Puccini," and whose most precious possession is his mandolin. It isn't long before Corelli and Pelagia are involved in a heated affair--despite her engagement to a young fisherman, Mandras, who has gone off to join Greek partisans. Love is complicated enough in wartime, even when the lovers are on the same side. And for Corelli and Pelagia, it becomes increasingly difficult to negotiate the minefield of allegiances, both personal and political, as all around them atrocities mount, former friends become enemies, and the ugliness of war infects everyone it touches."

The Painted Veil: "Shallow, poorly educated Kitty marries the passionate and intellectual Walter Fane and has an affair with a career politician, Charles Townsend, assistant colonial secretary of Hong Kong. When Walter discovers the relationship, he compels Kitty to accompany him to a cholera-infested region of mainland China, where she finds limited happiness working with children at a convent. But when Walter dies, she is forced to leave China and return to England. Generally abandoned, she grasps desperately for the affection of her one remaining relative, her long-ignored father."


Property: "Set in Louisiana in 1828, Martin's latest novel depicts the psychologically charged relationship between a wealthy white woman and the slave she detests. Manon Gaudet is bored and dissatisfied with her stifling marriage to a man she loathes. She takes much of her resentment out on her slave, Sarah, who is her husband's unwilling mistress and the mother of his only two children. Manon hates the children, especially the eldest, Walter, who is allowed to run wild on their estate. Her husband (who is never given a name) tries to reach out to Manon, but she rejects his attempts with disdain and condescension. The claustrophobic estate only makes Manon resent her life more, and she is grateful when she is unable to conceive a child. When a group of runaway slaves descends upon Manon's home, their attack brings the simmering tensions between Manon and Sarah to a head, resulting in a dramatic confrontation that only serves to heighten Manon's obsession with subjugating Sarah."


A Pale View of Hills: "The story of Etsuko, a Japanese woman now living alone in England, dwelling on the recent suicide of her daughter. In a story where past and present confuse, she relives scenes of Japan's devastation in the wake of World War II."


Things Fall Apart: "In direct, almost fable-like prose, it depicts the rise and fall of Okonkwo, a Nigerian whose sense of manliness is more akin to that of his warrior ancestors than to that of his fellow clansmen who have converted to Christianity and are appeasing the British administrators who infiltrate their village. The tough, proud, hardworking Okonkwo is at once a quintessential old-order Nigerian and a universal character in whom sons of all races have identified the figure of their father. Achebe creates a many-sided picture of village life and a sympathetic hero."

Alle beskrivelsene er hentet fra Amazon.com. Captain Correlli's Mandolin har jeg en annen utgave av i bokhyllen. En billig, tykk og liten utgave det er vanskelig å lese i. Den går til Fretex (den er splitter ny, men jeg likte utgaven som er avbildet her mye bedre). Kazuo Ishiguro er en stor favoritt. "A Pale View of Hills" er hans første roman, og dermed selvsagt et 'must' å lese. De andre tre vet jeg lite om, men jeg gleder meg like fullt til å lese dem. God sommer!

14.06.2011

The Remains of the Day

Forfatter: Kazuo Ishiguro
Utgivelsesår: 2010
Først utgitt: 1989
Forlag: Vintage
Språk: Engelsk
Sidetall: 256
Utgave: Kindle

Mr. Stevens har tilbragt hele livet sitt i andres tjeneste. Han er en respektert butler, som tidligere har hatt ansvar for et enormt hushold med neste 20 arbeidere. Herren han tjente størsteparten av livet, Lord Darlington, døde tre år tidligere, og det er nå en amerikansk herre, Mr. Farraday, som har tatt over eiendommen. Det er kun fire arbeidere igjen i huset, og dets tidligere prakt er kun et minne. Likefullt er Mr. Stevens først og fremst en butler, en mann man kan stole på, en mann man ikke kan få ut av fatning. Men med en ny arbeidsgiver fra et annet kontinent og med andre preferanser er det vanskelig for Mr. Stevens å holde på alle skikker og vaner fra fortiden. På en ferietur blant sør-englands mange idylliske perler reflekterer han over hans lange tjeneste ved Darlington Hall, og da spesielt ved hans forhold til Lord Darlington, og husholdersken Miss Kenton.

Lord Darlington hadde mektige venner, og det falt på Mr. Stevens å passe på at alle politiske aktører som entret hallene til Darlington Hall gikk ut igjen uten klager. Som den med hovedansvaret for husholdningen fikk han med seg de fleste samtaler, uten å egentlig ta innover seg hva de innebar. En mer trofast og profesjonell butler skal man lete lenge etter. En viss verdighet må man ha for å være en god butler, og Mr. Stevens reflekterer flere ganger over hva verdighet innebærer. Det sammenfaller i stor grad med det han mener er Storbritannias "storhet":

"And yet what precisely is this 'greatness'? Just where, or in what, does it lie? I am quite aware that it would take a far wiser head than mine to answer such a question, but if I were forced to hazard a guess, I would say that it is the very lack of obvious drama or spectacle that sets the beauty of our land apart. What is pertinent is the calmness of that beauty, its sense of restraint. It is as though the land knows of its own beauty, of its own greatness, and feels no need to shout it. In comparison, the sorts of sights offered in such places as Africa and America, though undoubtedly very exciting, would, I am sure, strike the objective viewer as inferior on account of their unseemly demonstrativeness."


Som Storbritannia skal en butler være "støyfri", han skal ikke gjøre mye ut av seg. "Restraint" er et nøkkelord. Butleren skal alltid spille en rolle blant andre mennesker, alltid være i karakter. Mr. Stevens er umåtelig stolt av sin profesjonelle opptreden etter at hans far dør. Han går ikke opp til ham med en gang han får nyheten. Han beholder masken, han fortsetter å servere og å hjelpe gjestene med det de måtte ønske. Ingen skal få vite noe om hans personlige tragedie. Hans personlige jeg eksisterer ikke i dette øyeblikket. Han er Mr. Stevens, butler, og det skal ingen få rokke ved, selv ikke hans far i døden.

Han opptrer like profesjonelt i sitt forhold til Miss Kenton. Han påpeker hennes feil, han har daglige samtaler med henne om husholdningen og han gratulerer henne når hun forteller at hun skal gifte seg. En erstatter skaffes, uten oppstyr eller bråk, og Mr. Stevens feller ingen tårer eller viser noen følelser da hun etter en rekke år ikke lenger arbeider ved hans side. På ferieturen, mange år senere, oppsøker han Miss Kenton, eller Mrs. Benn som hun nå heter, og de mimrer om gamle dager. Mrs. Benn er nostalgisk, og innrømmer at hun forlot Darlington Hall uten å elske sin mann. Uten å forstå hva hun gikk slipp på. Men selv ikke nå klarer Mr. Stevens å innrømme sine følelser, verken for seg selv, eller for henne. Han savner henne.

Dette er en nydelig og stillferdig roman. Som i Never Let Me Go er det umulig å ikke irritere seg over det faktum at karakteren vi følger ikke evner å endre sitt livsløp. Mr. Stevens ser kun hva som må til for å være en god butler, han tar ikke innover seg at han også er en mann som fortjener et godt liv. Et liv i et rom som ikke ser ut som en mørk og dyster fenselscelle, et liv sammen med noen, uten ensomhet. Man blir glad i ham, og man syns synd på ham. Og som leser blir man nostalgisk på hans vegne. Ikke for livet han hadde, men livet han kunne hatt. For alt han ikke evner å se. For den fangen (eller kanskje slaven) han har gjort seg selv til. Han lever for sin rolle, for sin arbeidsgiver. Ikke for seg selv. Mr. Stevens følelser forblir fanget, uten håp om frigjørelse. Leseren, derimot, opplever et hav av følelser. Og mine følelser akkurat nå er at Ishiguro er en forfatter alle burde lese.

13.06.2011

Middagen

Forfatter: Herman Koch
Utgivelsesår: 2011
Forlag: Pax
Målform: Bokmål
Sidetall: 298
ISBN: 9788253034126

To par møtes på en restaurant. Mennene er brødre: den ene en høyst respektert politiker, den andre en arbeidsledig lærer. Restauranten er av høy klasse, hver rett har en lang og komplisert historie og koster deretter. En etter en kommer de ulike rettene på bordet, og med hvert måltid forstår vi mer og mer av hvorfor disse menneskene har valgt å møtes på restauranten denne kvelden. Vi blir kjent med dem, samtidig som vi blir kjent med restaurantens skikker og måltider.

Vi lærer raskt at kvelden ikke handler om de voksne, men heller om barna deres. De har gjort noe ulovlig, som kan få konsekvenser både for dem selv, og for politikerkarrieren til den ene herren ved middagsbordet. Spørsmål er som følger: hvordan skal de håndtere situasjonen? Kan barna leve med det som har skjedd? Bør hendelsen gå i glemmeboken? De to familiene har ulike utgangspunkt, og sliter med å nå en enighet. Det er den arbeidsledige brorens synsvinkel vi får presentert, og det er tydelig at han har sterke meninger om politikerbrorens svakheter. Det er ikke mye kjærlighet mellom de to herrene.

Den arbeidsledige broren representerer den vanlige mannen. En fornuftig stemme som må roe ned politikerens frykt for egen karrieresikkerhet. Som kan kommentere hvor latterlig arbeiderne på restauranten behandler broren, kun fordi han er et kjent fjes. Hvor idiotisk det er å betale mange hundre euro for en middag som ikke er verdt en brøkdel. Broren er som oss vanlige dødelige. Vi som klarer oss uten fancy restauranter og som ikke trenger å virke perfekt 24 timer i døgnet. Vi som ikke er redd for at folk skal oppdage at vi har feil som alle andre. Og det er nettopp det faktum at vi som lesere kan identifisere oss med broren i starten av boken, som gjør utviklingen så skremmende. Som overrasker så til de grader.

Les gjerne historien, men vær forberedt på en stygg overraskelse. Det finnes få, om ingen, normale personer i boken. Hva jeg mener med det må du finne ut av selv. Den var dog litt uinteressant i begynnelsen, før man skjønner helt hva det dreier seg om. Og jeg tror neppe dette er en bok som gjør seg ved annengangs lesning. Overraskelsen er det som gjør den god. Dermed kan den kun leses en gang.

It's Monday! What Are You Reading?

Forrige uke var en jobbeuke. Ukenene før var eksamensuker. De neste to ukene er rolige uker, med masse tid til å lese. De to ukene etter det er ferieuker. Det er en sinnsykt herlig følelse å endelig ha fri. Jeg har en lang leseplan, og tid til å jobbe meg gjennom den. Den neste måneden blir fantastisk.

Bøker jeg leste forrige uke:

- Joe Abercrombie: The Blade Itself

Bøker jeg anmeldte forrige uke:

- Alan Bradley: A Red Herring Without Mustard (terningkast 5)
- Joe Abercrombie: The Blade Itself (terningkast 5)

Bøker jeg leser nå:

- J.R.R. Tolkien: The Silmarillion
- Kazuo Ishiguro: The Remains of the Day

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:

- J.R.R. Tolkien: The Silmarillion
- Kazuo Ishiguro: The Remains of the Day
- Raymond Chandler: The Big Sleep
- Terry Pratchett: The Colour of Magic
- Tom Egeland: Skyggelandet
- Philippe Claudel: Monsieur Linh and His Child

Store leseplaner nå som jeg har fri. Om jeg klarer å fullføre såpass mange bøker vet jeg ikke, men jeg skal kose meg med forsøket.

12.06.2011

Sommerlektyre

Jeg melder meg på bølgen av bloggere som lager lister over bøker de planlegger å lese i sommer. Det er sjelden jeg er flink til å følge listene jeg lager, men planen er likevel å prøve å få lest flest mulig av følgende bøker (+ andre jeg oppdager i løpet av sommeren):

Romaner

- Yan Lianke: Landsbyens Blod
- Kazuo Ishiguro: The Remains of the Day
- Hans Fallada: Every Man Dies Alone
- Andrei Makine: A Life's Music
- Kyung-Sook Shin: Please Look After Mother
- Nadine Gordimer: The Conservationist
- Ngugi wa Thiong'o: Petals of Blood
- Louis de Bernieres: Senor Vivo and the Coca Lord
- Sasa Stanisic: How the Soldier Repairs the Gramophone
- Karen Blixen: Den Afrikanske Farm
- Rohinton Mistry: Balansekunst
- Philippe Claudel: Monsieur Linh and His Child
- Irène Némirovsky: Storm i Juni

Krim

- Tom Egeland: Skyggelandet
- Robert Harris: Engelen i Arkhangelsk
- Raymond Chandler: The Big Sleep
- Ann Cleeves: Hvite Netter

Fantasy

- J.R.R. Tolkien: The Silmarillion
- J.R.R. Tolkien: The Children of Húrin
- Joe Abercrombie: The First Law Trilogy
- Terry Pratchett: The Colour of Magic
- Terry Pratchett: Mort
- George R.R. Martin: A Storm of Swords

Klassikere

- Charles Dickens: Hard Times
- Nikolai Gogol: Dead Souls
- Wilkie Collins: The Woman in White
- Henry James: The Turn of the Screw
- Robert Louis Stevenson: Kidnapped
- Ivan Turgenev: Fathers and Sons

Ungdomsbøker

- Rick Riordan: The Throne of Fire


Jeg holder på med to fra fantasylisten, men beveger meg videre til romanlisten så snart de er utlest.

The Blade Itself

Forfatter: Joe Abercrombie
Utgivelsesår: 2006
Forlag: Gollancz
Språk: Engelsk
Sidetall: 536
ISBN: 9780575079793

"The water came up to meet him. It hit him in the side like a charging bull, punched the air out of his lungs, knocked the sense out of his head, sucked him in and down into the cold darkness..."


Dramatisk start, eller hva? Vel, handlingen roer seg etter hvert, og barbaren Logen "Ninefingers" overlever sin lille svømmetur, som han har overlevd så mye annet. Starten gir oss likevel en pekepinn på hvor vanskelig livet er, ikke bare for Logen, men for alle våre kjære karakterer. Logen har dedikert hele livet til å drepe, ofte av dårlige grunner og for mennesker man absolutt ikke burde hjelpe, i følge ham selv. Han har flust av fiender, og er på rømmen fra de fleste, dog kanskje mest av alt kongen i nord.

"I've fought ten single combats and I've won them all, but I fought on the wrong side and for all the wrong reasons. I've been ruthless, and brutal, and a coward. I've stabbed men in the back, burned them, drowned them, crushed them with rocks, killed them asleep, unarmed, or running away. I've run away myself more than once. I've pissed myself with fear. I've begged for my life. I've been wounded, often, and badly, and screamed and cried like a baby whose mother took her tit away. I've no doubt the world would be a better place if I'd been killed years ago, but I haven't been, and I don't know why."


Sand dan Glokta, derimot, tjener sin konge, kongen av Unionen, ved å torturere mennesker mistenkt for forræderi. Om de er skyldige eller ikke har mindre betydning, så lenge hans overordnende ønsker dem drept eller sendt til Angland (et slags Sibir, bare ikke fullt så kaldt). Han var en krigshelt som ble tatt til fange og torurert, og nå lever han som en krøpling, men i det minste en høyst fryktet krøpling. Glokta finner ikke glede i arbeidet sitt, men det er fordi han ikke finner glede i noe som helst. Det betyr ikke at han har det minste problem med å trekke ut tennene til kongens fiender (uten bedøvelse). Etiske problemer med tortur? Neida, hvorfor skal man ha det?

Den siste av de tre hovedkarakterene er en egoistisk, selvopptatt, lat og irriterende karakter, med navnet Jezal dan Luthar. Han har et mål: å vinne en stor turnering i fekting. Han har et stort, underutviklet talent. Underutviklet i den forstand at han ikke gidder å trene mer enn han må. I tillegg forelsker han seg i trenerens søster, som han får streng beskjed om å holde seg unna.

Jeg må innrømme at til tross for deres feil og mangler har jeg blitt glad i to av de tre herrene. Dere klarer nok å gjette hvilke to. Sand dan Glokta var det umulig å ikke like etter å ha lest følgende tanker:

"Here? Glokta could feel his eyelid twitching. Why? He pushed himself up using the edge of the table. Will they find me in the canal tomorrow? Dead and bloated, far ... far beyond recognition? The only emotion he felt at the idea was a flutter of mild relief. No more stairs."


Krøplingen har et, mildt sagt, trøblete forhold til trapper. Jeg ler hver gang det nevnes. Denne boken er ikke uten humor, selv om den som regel har dystre undertoner. Glokta er nok den mest komplekse og den mest interessante karakteren i boken. Og hans søken etter korrupsjon og forræderi innenfor de øverste sirkler er uten tvil spennende. Likevel er det Logens kapitler jeg gleder meg til å lese. Det er han jeg liker best, han jeg interesserer meg for i størst grad, og hans rolle jeg er mest nysgjerrig på. Hans tilkobling til Bayaz, en mektig Magus (eller var det Magi?), er både mystisk og genial.

Jezal er ufordragelig. Han er den karakteren jeg gjerne skulle kuttet ut av boken. Men jeg skjønner at han hører til i historien, og han er tilkoblet en rekke mindre karakterer som jeg finner meget interessante, som treneren West og Wests søster Ardee. Dessuten er denne boken spesiell nettopp på grunn av de mange usympatiske og brutale karakterene. Jezal er faktisk den "snilleste" karakteren i hele boken, i og med at han verken torturerer, dreper eller konspirerer i særlig stor grad. Hans fokus er på ham selv:

"It must have come from his mother's side of the family, Jezal supposed. His father had rather a weak chin. His brothers, too, come to think of it. You had to feel a little sorry for them, he had got all the looks in his family. 'And most of the talent too,' he murmured happily to himself."


Jeg har fremdeles noen sider igjen av denne boken, og har derfor ikke kommet til krigingen enda. Foreløpig syns jeg boken er overraskende lite actionpreget, til tross for alle de brutale handlingene til karakterene. Boken er bygget på tanker og dialoger, med noen mer actionfyllte sekvenser innimellom. Karakterene er i fokus, og det liker jeg. Plottet er logisk, men byr likevel på overraskelser. Karakterene er utradisjonelle, det finnes ingen heltetyper. Mange har sympatiske trekk, men du kan ikke like dem fullt og helt. Alle har mørke sider - ingen er helt og holdent gode. Og hva kan være mer realistisk enn det?

Det eneste negative jeg har å si er at det tok noen sider før jeg virkelig kom inn i historien, før den fenget i den grad jeg hadde håpet på. Men gi historien 50 sider, og du er hektet. Dette er en virkelig original bok. Den er mørk og dyster, men ikke deprimerende. Den har karakterer man kan bli glad i, selv om man ikke alltid liker det de har gjort eller det de gjør. Kongene og deres betrodde virker like korrupte både i sør, nord og i Unionen. Jeg kan ikke spå utfallet av fremtidig kriging mellom disse rikene, og ikke vet jeg om det spiller noen rolle. Jeg heier på Glokta og Logen, på West og på Bayaz. Og jeg gleder meg til å lese videre.

Til slutt vil jeg dele med dere forfatterens egne ord om boken:

"Epic fantasy. Its all the same, no?

There’s a grumpy wizard, a deadly barbarian, a jumped-up nobleman and some feisty girl, more than likely. They’re all engaged in a mysterious quest to bring that from there, and they’re all made out of cardboard. Probably there’s a dark lord of some kind involved. They talk like extras from a bad soap opera. They fight like extras from a bad cop show. Probably there’s a prophecy, and a farmboy with mysterious parentage, and if not a magic tower, then certainly a strange tall building of some kind. There’ll be battles, there’ll be intrigue, and I wouldn’t be at all surprised if a magic sword came up somewhere along the way.

I don’t need to read that again.

I want to read a fantasy with all the grit, and cruelty, and humour of real life. Where good and evil are a matter of where you stand, just like in the real world. I want dialogue that actually sounds like people talking, and action that actually feels like people fighting. I want magic and adventure, sure, but I want it to hurt. I want blood, sweat, and tears, and plenty of them. I want to read about characters as selfish, as flawed, as complicated, and as unpredictable as real people. I want a fantasy that can shock and surprise, amuse and horrify, delight and excite me, all at once.

I spent a long time looking, and I couldn’t find a set of books quite like that. So I thought I’d write some.

You like your fantasy with the edges left on?

Try The First Law."

09.06.2011

A Red Herring Without Mustard

Forfatter: Alan Bradley
Utgivelsesår: 2011
Forlag: Delacorte Press
Språk: Engelsk
Sidetall: 416
Utgave: Kindle

***

"Camped in her horse-drawn caravan at Buckshaw, a young Gypsy woman is charged with the abduction – and then the murder – of a local child, and Flavia must draw upon her encyclopaedic knowledge of poisons – and Gypsy lore – to prevent a grave miscarriage of justice." (flaviadeluce.com)

***

Bloggingen min har stoppet helt opp denne uken, og det er Alan Bradleys feil. Jeg vurderer å sende ham et brev hvor jeg detaljert forklarer min misnøye. Han har nemlig skrevet en serie jeg har hatt et merkelig forhold til en god stund. Flavia er kul, jeg liker omgivelsene hennes, jeg liker de rare småbykarakterene, jeg liker mysteriene. Likevel har jeg ikke vært helt fornøyd med de to første bøkene. De fenget ikke slik jeg forventet at de skulle gjøre. Jeg brukte lenger tid på å lese dem enn planlagt og jeg syns i grunn at det var greit å bli ferdig med dem. Dette er dog ikke opphavet til min misnøye. Min misnøye kommer av at jeg elsket den tredje boken i serien. Den fenget i stor grad, gikk superraskt å lese og jeg hadde umiddelbart lyst til å begynne på neste. Problemet består i at jeg virkelig ikke har en anelse om hvorfor denne er så mye bedre enn de forrige. Jeg har rett og slett ikke noe å skrive om denne boken. Den var genial. Hvorfor? Jeg vet ikke. Jeg klarer ikke å se hvordan den skiller seg fra de andre to bøkene i serien, likevel påstår jeg at den gjør det.

Kan noen løse mysteriet for meg? Karin? Jeg skriver korte omtaler de neste ukene, for å slippe å ligge etter med omtalene, men det var aldri meningen at de skulle bli så korte som dette. Hvis noen lurer, så anbefaler jeg boken! Og serien, selv om jeg likte denne bedre enn de første. Flavia er tøff, og hun har et nydelig forhold til sin sykkel Gladys. Ikke gå glipp av eventyrene deres.

06.06.2011

It's Monday! What Are You Reading?

Denne mandagen har jeg gledet meg til lenge. Jeg jobber, men eksamener er overstått. Og etter en hektisk jobbuke (eller kjedelig bankstreik jobbuke) har jeg ferie nesten hver dag. Jeg leser og blogger og har hatt en fin helg i solen. Det ble til og med litt lesing forrige uke, innimellom eksamensjobbing.

Bøker jeg leste forrige uke:

- Tom Egeland: Sirkelens Ende
- Ann Cleeves: Svart som Ravnen
- Herman Koch: Middagen

Bøker jeg anmeldte forrige uke:

- Hwang Sok-Yong: Herr Han (terningkast 4)
- Terry Pratchett: Equal Rites (terningkast 5)

Bøker jeg leser nå:

- J.R.R. Tolkien: The Silmarillion
- Joe Abercrombie: The Blade Itself

Bøker jeg planlegger å lese:

- Raymond Chandler: The Big Sleep
- Yan Lianke: Landsbyens Blod

05.06.2011

Equal Rites

Forfatter: Terry Pratchett
Utgivelsesår: 1987
Min Utgave: 2004
Forlag: Transworld Publishers Ltd.
Språk: Engelsk
Sidetall: 288
ISBN: 9780552152600

"The last thing the wizard Drum Billet did, before Death laid a bony hand on his shoulder, was to pass on his staff of power to the eighth son of an eighth son. Unfortunately for his colleagues in the chauvinistic (not to say misogynistic) world of magic, he failed to check on the new-born baby's sex..." (Bokkilden).

***

Etter tre forsøk på å lese "The Colour of Magic" ga jeg opp. Terry Pratchett var ikke for meg. Selv om jeg trodde han ville være midt i blinken for meg. Han var det bare ikke. Likevel skal jeg ha lest den innen 20. juni. Et fjerde forsøk med andre ord. Hvorfor? Jo, fordi jeg ble fortalt at de to første bøkene var de dårligste, og at jeg burde starte med den tredje, "Equal Rites". Og den var god. Så veldig veldig god. Så god at jeg tør å prøve meg på den første nok en gang.

Granny Weatherwax er en heks som prøver å oppfostre en liten jente. En jente som ved et uhell ble gjort til trollmann. Men en jente kan da vel ikke være en trollMANN? Granny Weatherwax er av den oppfatningen, så hun prøver å lære jenten heksekunst. Heksemagi er for jenter. Det er mildt sagt mindre vellykket, og Granny erkjenner nederlag. De drar i stedet til en skole for trollmenn. Her kan jenten lære. Men å få de ansatte på skolen til å godkjenne jenten er lettere sagt enn gjort.

Historien er artig. Men det er ikke den som gjør boken genial. Det er det språklige som er fantastisk. Dette er britisk humor på sitt tørreste. Det er så tørt at folk som ikke liker denne typen humor vil himle med øynene og tenke "herregud, så teit!". Jeg hadde en rekke sitater jeg ville bruke i denne omtalen som illustrerer hvor tørr humoren er, men boken ligger hjemme og jeg er på hytten. Dere får stole på meg. Dere kan også stole på at britisk humor ikke kan bli for tørr! Det er rett og slett hysterisk morsomt. Tenk Blackadder humor, dog kanskje pittelitt snillere. Jeg ELSKER det! Eneste grunnen til at denne boken ikke får en sekser er at jeg sammenlignet Pratchett med Douglas Adams og syns ikke han når helt opp. Men jeg har stor tro på at noen av Pratchetts 38 bøker om Discworld holder Adams-nivå. Jeg gleder meg til fortsettelsen (selv om jeg fremdeles er litt skeptisk til den første, "The Colour of Magic").

04.06.2011

Herr Han

Forfatter: Hwang Sok-Yong
Utgivelsesår: 2009
Forlag: Solum
Målform: Bokmål
Sidetall:
ISBN: 9788256016518

"I romanen Herr Han skildrer Sok-Yong sin slektshistorie. Hovedpersonen, herr Han, er lege og for ham er dette et kall. Som innkalt militærlege under Koreakrigen nekter han å favorisere partipampene og deres slektninger og faller i unåde. Skildringen av Hans undergang og fall er samtidig en beskrivelse av det koreanske folkets lidelse under nasjonens splittelse."

***

Siden jeg var liten har jeg elsket tv-serien M*A*S*H. Det kommer vel derfor ikke som en overraskelse at jeg syns det er spennende å lese om Korea. Korea-krigen er ikke en krig man lærer spesielt mye om på skolen, man får kanskje servert et avsnitt i en skolebok hvor det står hvor lenge den varte og hvem som kjempet på hver side. Jeg har lest en del om konflikten mellom Nord-Korea og Sør-Korea tidligere, men alltid i skjønnlitterær form. Det var en ny og positiv opplevelse.

Historien til Herr Han er trist. Han minner meg faktisk litt om Hawkeye fra M*A*S*H enkelte ganger, spesielt i de tilfellene hvor han nekter å følge regler hvis de motstrider hans egne prinsipper. Overordnede som tror de er bedre enn andre har begge karakterene lite til overs for. Herr Han flykter fra Nord til Sør, og forlater familien i prosessen. Det er et helt nytt liv som venter i sør.

Kort og greit vil jeg si at jeg er glad for at jeg leste boken. Historien er uten tvil interessant, og man får innblikk i enkeltskjebner når man leser skjønnlitteratur, på en måte man aldri kan få fra fagbøker. Men det som trekker ned med denne boken er at den til tider minner om en fagbok. Ikke på grunn av handlingen eller perspektivet, men fordi den er skrevet ganske rett frem. Språket er langt fra poetisk, og det blir nesten kjedelig iblant. Jeg vet ikke om det er den norske oversettelsen, eller om boken i utgangspunktet er slik, men det gjør at den ikke blir like god som den kunne vært. Historien er viktig, jeg kunne bare ønske den fenget mer.

Maistatistikk

Mai har vært en overraskende god lesemåned. Jeg har ikke lest et hav av bøker, men med unntak av en bok har jeg likt alle jeg har lest. Det negative er at jeg ligger så langt etter med bokomtaler at jeg ikke har omtalt en eneste av de jeg leste sist måned. Av den grunn planlegger jeg å skrive noe kortere omtaler enn vanlig i løpet av uken som kommer, slik at jeg kan komme ajour igjen. Jo lenger tid det tar fra boken blir lest til jeg skriver omtale, jo mer har jeg glemt av handling og innhold. Jeg foretrekker å skrive omtaler en dag eller to etter at en bok er ferdiglest. En måned er i meste laget. Men nå, tilbake til maistatistikk:

Bøkene

Jeg har lest syv bøker:

- Alan Bradley: A Red Herring Without Mustard
- Terry Pratchett: Equal Rites
- Paul Auster: Timbuktu
- Chimamanda Ngozi Adichie: Dyprød Hibiskus
- Marguerite Duras: Elskeren
- George R.R. Martin: A Clash of Kings
- Tom Egeland: Sirkelens Ende

Kjønn

To kvinner og fem menn - noe som er en fantastisk kvinnestatstikk for å være meg. Jeg må likevel meddele at jeg likte alle de fem bøkene skrevet av mannlige forfattere bedre enn jeg likte de to skrevet av kvinnelige forfattere. Den ene var god, men ikke fantastisk, den andre var dårlig. Mennene er mine litteraturhelter denne måneden.

Terningkast

"Elskeren" fikk terningkast to. Innholdsmessig er den nok ikke så dårlig, men jeg falt ikke for det språklige og det ødelagte opplevelsen for meg. "Dyprød Hibiskus" fikk terningkast fire, hovedsakelig fordi historien både var sterk og fengende. Det språklige trakk litt ned også her. "A Clash of Kings" var minst like god som "A Game of Thrones" og fikk en fortjent sekser. Resten av bøkene fikk terningkast 5, noe som gjør mai til en god lesemåned.

Land

Jeg innbilte meg at jeg har lest forfattere fra eksotiske land i mai måned, men det er vel ikke helt sant. To amerikanere, en brite, en kanadier, en nordmann. Ikke akkurat eksotisk. Jeg har i det minste lest en vietnameser, men hun bodde i Frankrike store deler av livet. Det mest eksotiske blir dermed Adichie som er fra Nigeria. Og det er da vel eksotisk nok?

Sidetall

Fem av bøkene har hatt normal tykkelse på mellom 250 og 400 sider (sånn ca). "A Clash of Kings" hadde vel i underkant av 1000 sider, så den ble månedens murstein. "Elskeren" var en tynn liten flis som kom på rett over 100 sider hvis jeg ikke husker feil.

Tema

Jeg begynte måneden med drapsforsøk, for ikke å snakke om mange turer på Gladys. Deretter kjempet jeg kjønnskampen i "Equal Rites". Kvinner evner da også å være trollmenn. Eller? Jeg levde et uvanlig hundeliv i USA, før jeg dro til Nigeria hvor jeg møtte en kuet jente med en kontrollerende og voldelig far. Prostitusjon og fattigdom er også temaer jeg har vært innom, for ikke å snakke om krig, maktkamper og familiefeider. Til slutt fant jeg sannheten om Jesus (en sannhet jeg tror jeg har vært borti før, både ved å se filmen "The Da Vinci Code" og ved å lese Gert Nygårdshaug). Ferden mot sannheten var likevel spennende.

Sjanger

Tja, hvordan skal man kategorisere dem? Tre romaner, to krim (!!!) og to som er fantasy. Det blir vel sånn ca riktig.


Som sagt kommer det noen hurtige, korte omtaler i løpet av helgen og uken, slik at jeg kan skrive gode og grundige omtaler av alle bøkene jeg leser i sommer. Jeg vil ikke ligge etter skjema lenger! Nå skal jeg nyte resten av den fine dagen på hytten, med badmington og Silmarillion. Det er ferie folkens!!! Jeg er strålende fornøyd. Nå skal det bli liv på bloggen =D