Som dere kanskje har merket har det vært helt dødt på denne bloggen en stund nå. Det har en naturlig forklaring: masteroppgaven skal leveres om en måned, og jeg har altfor mye igjen å gjøre. Det betyr at jeg så vidt har tid til å lese bøker, for ikke å snakke om å skrive om dem. Jeg har ikke gått lei blogging, jeg har bare ikke tid. Med en gang masteren er levert skal jeg ta igjen det tapte, og det skal bli herlig! Jeg kommer nok ikke til å delta i Lines lesesirkel for april eller mai, men jeg kommer til å lese bøkene og blogge om dem i løpet av sommeren, for når 2012 er over skal jeg ha lest alle de tolv bøkene.
Noen få innlegg blir det kanskje før 1. juni. Jeg holder på å skrive om en fabelaktig novellesamling av Stefan Zweig, og jeg har lest flere gode bøker i mars og april som jeg håper å få ned noen ord om før sommeren. Jeg har også flere gode leseopplevelser i vente. For ti minutter siden fant jeg en pakke i postkassen fra Cappelen Damm, og jeg ble mildt sagt overrasket og lykkelig over innholdet i pakken:
Claudel er en av mine store favoritter, og Granskingen har jeg gått og ventet på siden Bokelskerinnen skrev om den for noen måneder siden. Jeg tror aldri jeg har vært så glad for et leseeksemplar. Jeg har nettopp lest Grå Sjeler av samme forfatter, så Granskningen vil bli spart til i sommer. Da skal den nytes. For dere som lurer på hva den handler om, les mer hos Cappelen Damm.
Cappelen Damm gir ut Petrusjka-serien som består av russisk samtidslitteratur. Jeg har enda til gode å lese noen av bøkene i serien, og det skal jeg endelig gjøre noe med. To har jeg kjøpt selv, og to fant jeg i postkassen min i dag. Den første fra postkassen har den fantastiske tittelen "Det var en gang en kvinne som forsøkte å drepe naboens barn". På Cappelen sin nettside kan man lese følgende om boken: "Denne boken fra forfatteren av Tiden er natt inneholder 19 fabler som tidligere er utgitt i tidsskrifter og tekstsamlinger. Samlingen, som er redigert av Keith Gessen og oversatt fra russisk til engelsk av Anna Summers, utkom først i USA. Ved å blande det mirakuløse med det makabre, og farge det med en ondskapsfull galgenhumor, likner disse forheksende fablene ikke på noe annet av det som skrives i Russland i dag."
Denne gleder jeg meg virkelig til å lese!
"Eduard Kotsjergin ble født i Leningrad i 1937. Under krigen ble foreldrene arrestert, mens
Eduard ble sendt til et barnehjem for «barn av folkefiender» i Omsk i Sibir. I
1945 flyktet han fra barnehjemmet og brukte seks år på flukten tilbake til
Leningrad, der han til slutt ble gjenforent med sin mor. Med Stalin som gudfar forteller om denne flukten, i en stil som på en og samme tid er nøktern og autentisk, men med stor visuell rikdom." Nok en interessant bok i Petrusjka-serien. Jeg kunne plutselig ønske at jeg hadde betydelig mer tid til lesing fremover. Men det er lys i enden av tunnelen. Blir jeg ferdig til 1. juni har jeg to uker helt fri. Da blir det masse fjellturer med hunden, masse lesing og masse blogging. Blir jeg ikke ferdig kommer det til å bli en lang sommer, men da har jeg i det minste god tid igjen...
27.04.2012
06.04.2012
The Woman in Black
Forfatter: Susan Hill
Utgivelsesår: 1983
Min utgave: 2011
Forlag: Vintage
Språk: Engelsk
Sidetall: 208
ISBN: 9780099563044
Advokaten Arthur Kipps blir sendt til en liten landsby øst i England for å ordne opp i papirene til avdøde Mrs. Alice Drablow. I begravelsen ser han en kvinne i svart med et blekt og tynt - nesten deformert - ansikt. Ingen i landsbyen vil fortelle ham noe om kvinnen, men det er tydelig at de vet noe om henne, noe de er redd for å snakke om. Har det en sammenheng med det faktum at landsbybeboerne nekter å følge med Kipps til Mrs. Drablows hus? Hvem er kvinnen i svart?
I starten av boken presenterer Arthur Kipps familien sin for leseren. Konen og de mange barna. Ingen i familien vet noe om hans møte med kvinnen i svart, noe som gjør det første kapittelet ganske meningsløst. Forfatteren forsøker å vise hvordan hovedpersonen blir endret av hendelsene han selv beskriver, noe som burde være fullt mulig å gjøre uten å presentere en rekke karakterer uten relevante roller. Jeg tror faktisk boken hadde blitt bedre hvis den ble skrevet i presens, i stedet for at hovedkarakteren selv forteller sin historie lenge etter at det skjedde. Vi vet at han lever et lykkelig liv med en stor familie, så det som skjedde i fortiden forblir et minne, også for leseren. Dette skaper en unødvendig distanse mellom leseren og hendelsene som beskrives.
Jeg liker stedsbeskrivelsene i boken. Forfatteren levendegjør den lille, merkelige landsbyen hvor tiden har stått stille i mange år. Hvor oversvømmelser og tåke forhindrer kontakt med omverdenen oftere enn de fleste hadde taklet. Hill skaper en mystisk og skummel stemning. Desverre er ikke selve historien det minste skremmende. Jeg blir nysgjerrig på hvem kvinnen er, men det skjønner nok de fleste ganske raskt, raskere enn Kipps. Det blir for forutsigbart. Det er heller ingenting som tyder på at man burde frykte kvinnen. Det viser seg helt på slutten å være en feilvurdering, men når det nesten tar 200 sider før jeg i det hele tatt merker en antydning til frysninger er det ikke en effektiv og god skrekkroman. Selv ikke Kipps og en hund alene i det øde, skumle, forlatte huset til Mrs. Drablow ga meg gåsehud. Kipps mener selv at historien er mer skremmende enn de verste spøkelseshistorier, naturlig nok fordi han opplevde det. For ham var det virkelig. Men for leseren, som sammenligner historien med alle andre oppdiktede spøkelseshistorier, finnes det mange spøkelseshistorier som både er mer skremmende og bedre skrevet.
Pluss for en uventet og skummel vri helt på slutten, men ellers en lite engasjerende bok. Desverre. Jeg trodde jeg kom til å like denne.
Utgivelsesår: 1983
Min utgave: 2011
Forlag: Vintage
Språk: Engelsk
Sidetall: 208
ISBN: 9780099563044
“A man may be accused of cowardice for fleeing away from all manner of physical dangers but when things supernatural, insubstantial and inexplicable threaten not only his safety and well-being but his sanity, his innermost soul, then retreat is not a sign of weakness but the most prudent course.”
Advokaten Arthur Kipps blir sendt til en liten landsby øst i England for å ordne opp i papirene til avdøde Mrs. Alice Drablow. I begravelsen ser han en kvinne i svart med et blekt og tynt - nesten deformert - ansikt. Ingen i landsbyen vil fortelle ham noe om kvinnen, men det er tydelig at de vet noe om henne, noe de er redd for å snakke om. Har det en sammenheng med det faktum at landsbybeboerne nekter å følge med Kipps til Mrs. Drablows hus? Hvem er kvinnen i svart?
I starten av boken presenterer Arthur Kipps familien sin for leseren. Konen og de mange barna. Ingen i familien vet noe om hans møte med kvinnen i svart, noe som gjør det første kapittelet ganske meningsløst. Forfatteren forsøker å vise hvordan hovedpersonen blir endret av hendelsene han selv beskriver, noe som burde være fullt mulig å gjøre uten å presentere en rekke karakterer uten relevante roller. Jeg tror faktisk boken hadde blitt bedre hvis den ble skrevet i presens, i stedet for at hovedkarakteren selv forteller sin historie lenge etter at det skjedde. Vi vet at han lever et lykkelig liv med en stor familie, så det som skjedde i fortiden forblir et minne, også for leseren. Dette skaper en unødvendig distanse mellom leseren og hendelsene som beskrives.
Jeg liker stedsbeskrivelsene i boken. Forfatteren levendegjør den lille, merkelige landsbyen hvor tiden har stått stille i mange år. Hvor oversvømmelser og tåke forhindrer kontakt med omverdenen oftere enn de fleste hadde taklet. Hill skaper en mystisk og skummel stemning. Desverre er ikke selve historien det minste skremmende. Jeg blir nysgjerrig på hvem kvinnen er, men det skjønner nok de fleste ganske raskt, raskere enn Kipps. Det blir for forutsigbart. Det er heller ingenting som tyder på at man burde frykte kvinnen. Det viser seg helt på slutten å være en feilvurdering, men når det nesten tar 200 sider før jeg i det hele tatt merker en antydning til frysninger er det ikke en effektiv og god skrekkroman. Selv ikke Kipps og en hund alene i det øde, skumle, forlatte huset til Mrs. Drablow ga meg gåsehud. Kipps mener selv at historien er mer skremmende enn de verste spøkelseshistorier, naturlig nok fordi han opplevde det. For ham var det virkelig. Men for leseren, som sammenligner historien med alle andre oppdiktede spøkelseshistorier, finnes det mange spøkelseshistorier som både er mer skremmende og bedre skrevet.
Pluss for en uventet og skummel vri helt på slutten, men ellers en lite engasjerende bok. Desverre. Jeg trodde jeg kom til å like denne.
Abonner på:
Innlegg (Atom)