Hard Times

Forfatter: Charles Dickens
Forlag: Oxford University Press
Utgivelsesår: 1854
Min utgave: 1989
Språk: Engelsk
Sidetall: 299
ISBN: 9780192545152

Jeg har ofte tenkt at det hadde vært lettere å komme seg gjennom Dickens sitt forfatterskap hvis han bare hadde skrevet litt kortere bøker. Men hvis Hard Times er et eksempel på hvordan bøkene hans ble når han fattet seg i korthet er jeg ganske glad for at han sjelden skrev bøker med mindre enn 500 sider.

"Now, what I want is, Facts. Teach these boys and girls nothing but Facts. Facts alone are wanted in life. Plant nothing else, and root out everything else. You can only form the minds of reasoning animals upon Facts: nothing else will ever be of any service to them. This is the principle on which I bring up my own children, and this is the principle on which I bring up these children. Stick to Facts, sir!"

Livsvisdommen til Thomas Gadgrind. En mann som ikke ønsker gulvtepper med motiver av blomster fordi blomster ikke vokser i gulvtepper i virkeligheten (no shit...). Det strider, i følge han, mot fakta å ha gulvtepper med motiver av blomster. Gadgrind har tydeligvis misforstått begrepet "fakta". Han liker ihvertfall å vri på det. Hver minste fantasifull tanke er feil hvis den ikke baserer seg på fakta. Det han glemmer er at uten fantasi ville vi ikke hatt tilgang til all den informasjonen vi har om verden i dag. Vi ville neppe avkreftet "fakta" fra gammelt av som ikke egentlig stemmer. Verden ville ikke bevegd seg fremover. Det visste Dickens, og det vet vel omtrent hele jordkloden. Derfor virker det usedvanlig lite realistisk å ha en hovedkarakter som er såpass rigid. Han gjør sitt ytterste for at barna hans ikke har en eneste tanke i hodet som ikke er fakta, de får ikke være med på morsomme aktiviteter, de får ikke lese romaner. Og han lykkes visstnok med å holde datteren unna alt som ikke han regner som fakta, noe som ei heller er spesielt realistisk.

Med dette som utgangspunkt er det vanskelig å ta boken seriøst. Dessuten var jeg sikker på at den skulle handle om fagforeninger og streik i en industriby i Nord-England, men det er bare såvidt et bimoment i boken. Jeg har helt ærlig ikke fått øye på noe konsekvent plot, foruten at faktagalskapen forfølger Gadgrind og biter ham i ræven etterhvert, som forventet. Ellers hopper vi litt fra det ene til det andre. Tyveri, ekteskap, utroskap, gale ekskoner, industri, taler, gambling, skolebarn, spørsmål om hvor Stephen Blackpool er og hvorfor han ikke er kommet tilbake til Coketown. Det er lite humor og boken blir like trist som byen. Det hjelper heller ikke at jeg hører stemmen til Johnny Vegas i hodet mitt hver gang jeg leser dialog på dialekt. Han er strengt tatt ikke fra Preston, som byen Coketown er basert på, men han er fra Lancashire, og hans stemme er ikke et ideelt utgangspunkt når man prøver å ta en bok seriøst:



Forestill dere følgende dialog med den stemmen, så kan dere kanskje forstå hvordan det var for meg å lese Hard Times.

"I ha' fell into th' pit, my dear, as have cost wi'in the knowledge o'old for now living, hundreds and hundreds o' men's lives - fathers, sons, brothers, dear to thousands an' thousands, an' keeping 'em fro' want and hunger. I ha' fell into a pit that ha' been wi' th' Fire-damp crueller than battle. I ha' read on 't in the public petition, as only one may read, fro' the men that works in pits, in which they ha' pray'n the lawmakers for Christ's sake not to let their work be murder to 'em, but to spare 'em for th' wives and children that they loves as well as gentlefolk loves theirs. When it were in work, it killed i'out need; when 'tis alone, it kills wi'out need. See how we die an' no need, one way an' another - in a muddle - every day!"

Jeg innbiller meg at Dickens gikk lei av å skrive på denne boken etter en stund, for slutten er bare en oppsummering av hva som skjedde og hva som kunne skjedd videre. "Such a thing was to be"..."Such things were to be"..."Such a thing was never to be"..."These things were to be"..."Dear reader! It rests with you and me, whether, in our two fields of action, similar things shall be or not." Jeg kan ikke påstå å ha brukt mye tid på å tenke over denne boken i ettertid, så det får bli opp til andre leser å finne ut hva som vil skje og hva som ikke vil skje..

Snowdrops

Forfatter: A.D. Miller
Utgivelsesår: 2011
Forlag: Atlantic Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 273
ISBN: 9780857895806

Nicholas Platt er en britisk advokat som jobber i Moskva. På metroen møter han to unge jenter, søstre, og han innleder et forhold til den eldste av dem. Hun forteller ham om oppveksten i Murmansk, om hennes arbeid i en butikk som selger mobiltelefoner og om hennes tante, som en gang var kommunist. Nicholas har funnet den store kjærligheten og ser for seg et langt liv i Russland sammen med henne. Når historien hennes begynner å rakne, later han som ingenting. Han skjønner at hun ikke elsker ham, men han elsker henne likevel. Nicholas vet han blir lurt, men han går med på alt hans kjære vil, uansett, selv om han vet at han ikke vil få en lykkelig slutt.

A.D. Miller har skrevet en historie som er særdeles lite troverdig. Nicholas forteller historien, men ikke til leseren, ikke til en slektning, men heller til sin nåværende kjæreste (forloved eller kone muligens). Han forteller henne om sitt kjærlighetsforhold til den russiske jenten Masha, og til Russland. Det siste han sier er følgende: "I miss the toasts and the snow. I miss the rush of neon on the Bulvar in the middle of the night. I miss Masha. I miss Moscow." Hvorfor i all verden bestemmer en mann seg for å fortelle denne historien til sin bedre halvdel? Det eneste resultatet vil være at hun blir såret. Nicholas skriver at han trenger å fortelle henne denne historien, selv om det sårer henne. Men han skriver ikke hvorfor han trenger det. Og jeg kan ikke forstå hvorfor.

Nicholas er en irriterende karakter. Han er selvopptatt, selv om han prøver å fremstå som hjelpsom og interessert i andre. Han er tiltaksløs, med mindre tiltakene hjelper ham med å opprettholde den virkeligheten han desperat prøver å holde på. Etter at han oppdager Mashas plan for å lure både ham og "tanten" hennes, løfter han ikke en finger for å ødelegge for planene. Han går så langt at han faktisk hjelper Masha å lure "tanten" (som egentlig er en fremmed dame som Masha møtte på metroen, men hun forteller Nicholas at det er tanten hennes). Han bryr seg fint lite om andre.

Det positive med boken er at leseren blir kjent med byen Moskva. Leseren får et unikt innblikk i en annerledes by, en by forfatteren kjenner godt. I og med at historien handler om løgn og lureri blir det likevel et ganske ensidig bilde av både russisk kultur og av hovedstaden og dens innbyggere. Vakre gater blir åsted for lumske handlinger og jeg får et noe dystert blikk på en by jeg tror er utrolig vakker og interessant. Alle byer har sine mørke sider, men et mer nyansert bilde kunne vært fint.

Boken er lettlest, og det er den eneste grunnen til at jeg fullførte. Historien interesserte meg ikke, både fordi det språklige ikke ga meg noe særlig og fordi jeg ikke trodde på fortellerstemmen og premissene for boken. Miller klarer heller ikke å overraske leseren. Vi vet fra starten at forholdet med Masha vil ryke, vi skjønner meget raskt at hun ikke er sammen med ham på grunn av kjærlige følelser. I løpet av de første 50 sidene er løpet for resten av boken skissert, og da blir det rett og slett kjedelig å lese videre.

Jeg har absolutt ingen tro på at denne boken kan vinne Bookerprisen.

Oppsummering mai

Jeg leste seks bøker i mai som ikke har blitt omtalt enda. Det skal jeg bøte på nå, men det blir korte omtaler:

Paul Auster - Timbuktu

Vi følger hunden, Mr. Bones, i sin søken etter en ny familie, etter at eieren Willy G. Christmas dør. Boken er skrevet på en ganske usentimental måte, og språket er langt i fra snilt, noe som gjør at historien annerledes enn forventet, mindre disneyeventyr-aktig. Jeg koste meg med å følge et hundeliv som beskrevet av Paul Auster, og det var også meget interessant å følge menneskene som kom inn og forsvant ut av Mr. Bones sitt liv. Vi blir vitne til mange forskjellige menneskelige reaksjoner på å måtte ta seg av denne hunden, og vi lærer mye om karakterene på bakgrunn av deres reaksjoner. En meget god bok, anbefales! Terningkast 5.

Chimamanda Ngozi Adichie - Dyprød Hibiskus

Vi møter en velstående nigeriansk familie. Faren er opptatt av regler og tradisjoner og holder familien i et jerngrep. De har strenge timeplaner å følge, og blir fysisk straffet om de ikke følger den. Boken handler mye om forholdet mellom velstand og lykke. Barna får en dag besøke tanten, søsteren til faren, som jobber ved universitetet. Hun bor i et fattig strøk og familien har ikke mye. Men de lever som de ønsker, de har frihet og blir oppfordret til å tenke selv. Her får barna til den velstående mannen et glimt av et annet liv, et bedre, dog fattigere, liv. Historien er sterk, og det er spennende å lese om et land jeg vet lite om. Likevel er jeg ikke overbegeistret. Jeg foretrekker forfattere som kan si mest mulig med færrest mulig ord. Forfattere som ikke beskriver hver minste tanke, men som lar oss lese mellom linjene. Det mestrer ikke Adichie. Terningkast 4.

Marguerite Duras - Elskeren

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive om denne. Boken forvirret meg så til de grader at jeg mislikte den sterkt. Den handler om en ung kvinnes forhold til familien og til sin mye eldre elsker, som hun, ironisk nok, ikke elsker. Prostitusjon? Oppbyggingen var irriterende, og jeg fikk lite ut av å lese den. Mulig det er en god bok hvis man leser sakte nok, men den interesserte meg ikke nok til at jeg orket å bruke mye tid på den. Terningkast 2.

George R.R. Martin - A Clash of Kings

Jeg syns, om mulig, at den andre boken i Martins serie var enda et hakk bedre enn A Game of Thrones. Vi kjenner karakterene, vi kjenner skrivestilen til Martin, og likevel blir vi overrasket gang på gang. Mange av karakterene har fått helt nye roller i denne boken. Tyrion må være ansvarsfull, Arya må skjule hvem hun er, Sansa må skjule hva hun føler, Robb har også fått et enormt ansvar. De fleste liv er snudd på hodet, og det ser ikke ut til at det skal bli enklere for noen av dem i den tredje boken. Hele fem karakterer kjemper om tronen, og farene truer også på andre siden av muren. Det er kaos, og det er utrolig spennende. Terningkast 6.


Jeg leste også Sirkelens Ende av Tom Egeland og Svart som Ravnen av Ann Cleeves. Omtaler kommer senere.

7/52: Wunderkind

"There were no flaws that jarred on her, but the phrases shaped from her fingers before she had put into them the meaning that she felt."

Vi møter en ung jente som spiller piano. Hun lærer seg melodiene, hun spiller "korrekt", men likevel er det en annen som stjeler oppmerksomheten. En annen som er stjernen. Hun er teknisk anlagt. Han, derimot, legger sjelen sin i musikken. Han føler det han spiller, og av den grunn skaper han magi.

Denne novellen fungerer som et eksempel på hvor vanskelig det kan være å leve seg inn i en historie på få sider. Jeg har lite å utsette på språket til McCullers, og historien er i og for seg ganske interessant. Men jeg lar meg ikke rive med, jeg bryr meg lite om karakterene. Den fenget ikke. Hadde novellen hatt flere lag, utvidet over flere sider er det ikke sikkert jeg hadde sagt det samme.

Jeg vet det er en urettferdig vurdering, men jeg kan kun skrive om min egen opplevelse. Jeg verken evner eller ønsker å vurdere novellen objektivt. Det jeg kan si er at jeg ikke vil fraråde andre til å lese novellen. For meg ble den for kort, for flat og for kjedelig, men jeg har stor tro på at andre kan finne magien i historien. Og det hadde jeg ikke sagt hvis novellen var dårlig skrevet, eller historien fullstendig uinteressant. Den er tross alt en moderne klassiker. Hvorfor, det får det være opp til andre å fortelle.

Evermore

Sixteen-year-old Ever Bloom is the sole survivor of a car accident that killed her family. Exiled to sunny California, Ever is haunted by her little sister and by the ability to see people's auras, hear their thoughts and know their entire life story by touching them. She wants to hide from the world, but when a stunningly handsome new guy arrives at school, she can't seem to keep away. Falling in love with Damen is dangerous - he's not what he seems. But if Damen is her destiny, how can Ever walk away?


I utgangspunktet tenkte jeg at det ville bli kjekt å lese lettere litteratur innimellom alle romanene jeg leser, og det var derfor jeg bestemte meg for å lese denne ungdomsboken. Det at den er lettlest og ungdommelig trenger vel ikke å bety at det blir en dårlig leseropplevelse eller at boken generelt er dårlig skrevet? Jo, i dette tilfellet gjør det faktisk det. Jeg føler meg som en litteratursnobb for å tenke slik, men dette er noe av det dårligste jeg har lest på lenge.

Kine på bokelskere.no skriver:

"Mulig det er jeg som har lest for mye av denne sjangeren i det siste, for dette ble bare kjedelig. Her var det lett blanding av tidligere sette tv serier og bok serier. Litt Ghost Whisperer, litt Twilight high school romantikk, litt Sookie Stackhouse overnaturlige evner så har man EverMore -the imortals. Blir ikke å lese fortsettelsen ihvertfall, jeg finnes ikke nyskjerrig på hva som skjer videre."

Jeg er helt enig. Det at den minnet såpass mye om andre bøker og tv-serier gjorde den forutsigbar og kjedelig. Det kunne jeg oversett hvis karakterene hadde vært interessante og historien godt skildret, men det var den ikke. Absolutt alle følelser karaktene opplever blir presset i leseren med teskje. I stedet for at forfatteren skildrer hvordan hovedpersonen Ever har blitt mentalt skadet av å miste sine foreldre i en bilulykke sier Ever selv at hun er skadet - og hun sier det om og om igjen i tilfelle vi ikke har fått det med oss. Forfatteren skildrer ikke problemene Ever har med å sette pris på alt tanten gjør for henne - hun får Ever til å kommunisere til oss at hun ikke orker å behandle tanten som hun burde, selv om hun selvfølgelig skjønner at hun burde. Forfatteren har gitt Ever en rekke feil, og hun er selv klar over dem alle, uten å være i stand til å gjøre noe med dem. Det blir ikke troverdig i det hele tatt.

Ever sin sorg og hennes forhold til sin døde søster Riley kunne vært en nydelig, hjerteskjærende del av boken, men dette blir heller ikke fremstilt på en troverdig måte. Ever virker ikke trist eller innesluttet, hun bare påpeker at hun er det. Dette er virkelig det store problemet med boken: Forfatteren evner ikke å skildre Evers følelser på noen måte, hun bare får Ever til å presentere sine følelser for leseren. På den måten får jeg inntrykk av at hun er kald, uinteressant og selvsentrert. Ikke akkurat den perfekte oppskrift på en heltinne. Det er greit nok at dette er en ungdomsbok, men jeg vet om mange forfattere som har skrevet ungdomsbøker som er betydelig bedre enn denne.

Jeg kommer ikke til å følge Ever videre.