Leseåret 2012

(dette beistet deler jeg alle mine leseropplevelser med, da han stort sett ligger på fanget mitt mens jeg leser)

Jeg kan liksågodt begynne dette innlegget med å konstatere at leseåret 2012 ble relativt mislykket hvis det er lesemålene for 2012 som avgjør kvaliteten på leseåret. Heldigvis finnes det andre måter å måle leseåret på. Likevel må jeg begynne med lesemålene:

1. Fullføre alle bøkene i Lines lesesirkel: 3/12. Det gikk dårligere enn jeg noensinne kunne forestilt meg. Jeg leste ikke ut en eneste av bøkene i lesesirkelen etter mars. Jeg holder på med The Monk, så fasiten blir til slutt 4/12. To av bøkene hadde jeg lest tidligere (Anna Karenina og The Secret History) og da kan jeg late som om jeg klarte halvpartene av bøkene i lesesirkelen. Men skal jeg være dønn ærlig så ble altså kun tre av bøkene lest i fjor.

2. Fullføre 10 bøker fra 1001-listen, ikke medregnet bøkene i Lines lesesirkel: 2012s eneste fulltreffer. Jeg klarte nøyaktig ti bøker fra 1001-listen og de ti bøkene er The Kreutzer Sonata (Tolstoy), The Master and Margarita (Bulgakov), Amok (Zweig), The Vicar of Wakefield (Goldsmith), A Room with a View (Forster), The Plague (Camus), The Great Gatsby (Fitzgerald), Decline and Fall (Waugh), W or the Memory of Childhood (Perec), Catch-22 (Heller). Hurra for et fullført mål!

3. Lese åtte bøker skrevet av Charles Dickens: Jeg klarte to. Pluss et par hundre sider av en tredje. I år blir det flere, men åtte var tydeligvis altfor urealistisk. I mitt forsvar pleier jeg å lese mer enn jeg gjorde i 2012. Jeg satser dog ikke like hardt i år.

4. Lese ti faktabøker: 3/10. Året begynte bra med to fullførte faktabøker helt i starten, nemlig Kongstanken og Paranormalitet. Deretter ble det ingen faktabøker før helt i slutten av året. Da leste jeg The Missionary Position av Christopher Hitchens.

5. Lese 100 bøker i løpet av året: Dette målet har jeg aldri lykkes med, men i 2010 og 2011 kom jeg ganske nærmt. I 2012 kom jeg kun halvveis. Pluss en. 51 bøker er ståa etter endt 2012. Ikke akkurat mye å skryte av.

6. Lese åtte bøker i Discworld-serien: 2012 vil alltid bli husket som klassikeråret og Wodehouse-året. Pratchett er artig, Wodehouse er vanvittig vittig, hysterisk morsom, ubetalelig, fantastisk, genial (nå skjønner dere kanskje tegningen...), og jeg klarer ikke helt å se vitsen med å lese Pratchett når jeg kan lese Wodehouse. Fullført: 0/8. I 2013 har jeg satt meg et Wodehouse-mål i stedet for et Pratchett-mål.

7. Lese ti bøker fra Jorden Rundt på 200 Bøker-utfordringen: Dette målet har blitt ignorert fullstendig. Jeg kommer tilbake til det senere i år.

8. Lese de nominerte til Bookerprisen: 2/6, eventuelt 3/12 hvis man regner med longlist. Satser friskt i 2013.

(nok et beist, som av og til liker å tygge på bøkene mine)

                                                             

Ett av åtte fullførte mål er ikke fantastisk. Jeg skal skjerpe meg i 2013. Men først vil jeg ta en nærmere titt på leseåret 2012. Til nå har jeg kun funnet ut hva jeg ikke har lest. Hva leste jeg faktisk?

Nasjonalitet: I 2012 leste jeg en bok fra hvert av de følgende landene: Tsjekkia, Hellas, Østerrike, Nederland, Sveits, Sverige og Colombia. Jeg leste fire bøker skrevet av forfattere fra USA og fire fra Norge. Russland ble representert med fem bøker og Frankrike med seks bøker. De resterende 25 bøkene jeg leste i 2012 ble skrevet av britiske forfattere. Det har vel egentlig aldri vært tvil om at jeg liker britene, men dette demonstrerer det altså nok en gang. Jeg tror jeg bør forsøke å lese mer norsk i 2013 (haha jeg studerer nordisk, så det MÅ jeg faktisk) og i tillegg satse på å bevege meg utenfor Europas grenser oftere (USA teller ikke).

Kjønn: 44 menn og 7 kvinner. Jeg kan tydeligvis kun oppnå kjønnsbalanse hvis jeg jobber bevisst for det.

Sjangre: Som tidligere nevnt leste jeg tre faktabøker i 2012. I tillegg leste jeg følgende:

Krim: 2
Fantasy-ish: 5
Humor: 12 (her regner jeg med alle bøkene jeg lo mye av, uansett om de hører hjemme i sjangeren humor eller ikke)
Romaner: 16 (noenlunde moderne romaner)
Noveller: 5 (noen lange noveller)
Klassikere: 22 (og det med en streng definisjon av klassikere)

Terningkast: Ingen toere i 2012. Kun fem treere. Jeg leste elleve firere, tolv seksere og hele 23 femmere. Kvalitetsmessig har det med andre ord vært litt av et leseår. Det er ikke det at jeg er for liberal med de høye terningkastene, det er rett og slett slik at jeg er veldig flink til å velge ut bøker som er verdt å lese. Jeg kjenner meg selv og min egen boksmak.

3erne: En skuffende Dickens, en skuffende klassiker til, en skuffende grøsser og to skuffende Bookernominerte (selv om den ene strengt tatt var interessant).

4erne: To krim (spennende, men kjapt glemt), Gatsby var god men ikke strålende, Forster skrev godt men engasjerte ikke, Miller og Lermontov var ikke så bra som jeg håpet de skulle være, Waugh var ikke så morsom som jeg håpet han skulle være, Barnes skuffet for første gang med England, England. Til og med Tolstoy og Barnes fikk seg hver sin firer. Ikke at firere er dårlige, men de mangler noe...

5erne: Strålende bøker, stort sett som forventet. Kan trekke frem noen få høydepunkter: Mr Mulliner er kanskje ikke helt på høyde med Blandings, men denne karen var slettes ikke dum, The Teleportation Accident burde havnet på Shortlist og aller helst vunnet Bookerprisen (selv om vinneren nok fortjente prisen), The Toilers of the Sea er en relativt ukjent bok av Victor Hugo, men meget lesverdig og fortjener et større publikum, The Black Tulip - Dumas underholder alltid, jeg må huske å lese mer av ham i 2013.

6erne: I 2012 fikk jeg 12 nye favorittbøker. Ikke verst, eller hva? Den første var en strålende novelle av Franz Kafka. Blant de andre befinner det seg en barnebok, en novellesamling, en Hugo, to underfundige blandinger av science fiction og humor, en skummel pestbok, en hobbit og mange dverger, en krigsbok og tre stk Wodehouse.

Det var 2012. Nå er det målene for 2013 som teller...

A Country Doctor's Notebook

Forfatter: Mikhail Bulgakov
Utgivelsesår: 1926
Min utgave: 2010
Forlag: Vintage
Språk: Engelsk
Sidetall: 158
ISBN: 9780099529569

Where has the world disappeared to today, my birthday? Where, oh where are the electric lights of Moscow? Where are the people, where is the sky? I look out of my windows at nothing but darkness...

Doktoren og de andre ansatte på sykehuset midt i ingenmannsland i kaldeste Russland har lite å glede seg over. De bruker det meste av sin tid på å hjelpe syke og døende mennesker, på å forsøke å få en uutdannet befolkning til å forstå alvoret av sine sykdommer og å forhindre at de selger medisinen de får i stedet for å ta den selv. Det er en dyster tilværelse, men det gir ihvertfall en god unnskyldning for å drikke:

'Have another glass,' I invited him. (Don't be too hard on us; after all, we - a doctor, a feldsher and two midwives - are human too. For months on end we see no one apart from hundreds of sick peasants. We work away, entombed in snow. Surely we may be allowed to drink a couple of glasses of suitably diluted spirit and relish a few of the local sprats on the doctor's birthday?)

Doktoren er 24 år og er nyutdannet. Femten femmere fikk han fra universitetet; han var med andre ord en meget god student. Livet som eneste lege i en gudsforlatt landsby hvor været alltid er for dårlig til at man kan dra noen steder er dog ikke noe legestudiet kunne forberede ham på. Han må ta alle avgjørelsene, han må sette riktig diagnose og han må gjennomføre operasjoner han tidligere kun har sett  utført av andre. Som om ikke det er nok blir han stadig sammenlignet med den tidligere doktoren på stedet, Leopold Leopoldovich, som hadde skjegg og erfaring. Doktoren har verken skjegg eller erfaring. Han vet ikke helt hva som er verst...

A Country Doctor's Notebook er en novellesamling og består til sammen av ni noveller, hvor de første syv handler om doktoren. Den kan likevel leses som en roman da den hovedsakelig består av hendelser fra doktorens tid ved Muryovo-sykehuset i 1916 og 1917. Hver novelle tar for seg noen få begivenheter fra denne perioden og de presenteres i kronologisk rekkefølge. Vi følger doktoren når han sager av et ben for første gang, leter etter en pasients luftrør uten å finne det, brekker armen på en dødfødt baby under en fødsel og i hans kamp for å bekjempe syfilis.

'...and then, dearest wife, give my kindest regards to Safron Ivanovich. And apart from that, dear wife, go and see our doctor because for the last six months I have been suffering from a foul and painful disease, syphilis. I didn't tell you when I was with you. Take the treatment for it.

                               Your husband, Anatoly Bukov.'

The young woman pressed a corner of her flannel shawl to her mouth, sat down on the bench and shook with sobs. Her fair curls, wet with melted snow, lay across her forhead.
'Isn't he a swine?' she cried.
'Yes, he is,' I answered firmly.

Doktorens største kamp er likevel kampen mot uerfarenhet, mot å konsultere tekstbøker som ikke forteller han hvordan virkeligheten fungerer, mot å gi opp etter å få høre for n'te gang om den fantastiske  Leopold Leopoldovich, mot å gi etter for frustrasjonen som alltid dukker opp når pasientene ikke er samarbeidsvillige, noe de sjelden er. Og i denne frustrasjonen ligger latterperler på en snor. Denne ufattelige dystre, grusomme hverdagen er så ekstrem at det blir morsomt. Veldig, veldig morsomt. Dette er uten tvil den mest underholdende russiske boken jeg har lest noensinne. Kanskje også en av de beste. Jeg forstår godt hvorfor enkelte mener det omtrent ikke er forskjell på russiske tragedier og komedier.

Now I could see one thing only: the greyish ringlets of the windpipe. I thrust the sharp knife into it - and froze in horror. The windpipe was coming out of the incision and the feldsher appeared to have taken leave of his wits: he was tearing it out. Behind me the two midwives gasped. I looked up and saw what was the matter: the feldsher had fainted from the oppressive heat and, still holding the hook, was tearing at the windpipe. 'It's fate,' I thought, 'everything is against me. We've certainly murdered Lidka now.' And I added grimly to myself: 'As soon as I get back to my room, I'll shoot myself.'

Det er nylig blitt laget en miniserie basert på boken, med John Hamm og Daniel Radcliffe i hovedrollene. Serien består av fire korte episoder og den tar for seg mesteparten av hendelsene i novellesamlingen. Likevel er den ganske annerledes enn boken. I dette tilfellet gjør det heldigvis ingenting. Både boken og serien er strålende, hver på sin måte, og jeg anbefaler begge helhjertet til de som liker russiske forfattere og makaber humor. Serien går under navnet A Young Doctor's Notebook. Jeg kan for ordens skyld nevne at jeg hatet Daniel Radcliffe som Harry Potter, men etter å ha sett ham i denne serien ble jeg en fan.

Galahad at Blandings

Forfatter: P.G. Wodehouse

Utgivelsesår: 1964

Min utgave: 2009

Forlag: Everyman's Library

Språk: Engelsk

Sidetall: 222

ISBN: 9781841591612

"Lord Emsworth nodded dismally, limp among the ruins of his golden dreams. The prospect of having his sister Hermione substituted for his sister Constance had affected him rather as the announcement that for the future they might expect to be chastised with scorpions instead of, as under the previous administration, with whips must have affected the Children of Israel."

Når Lord Emsworth kommer hjem fra Amerika blir han møtt med den ubehagelige nyheten om at hans søster Hermione har tatt turen til Blandings Castle. Som om ikke det var nok har hun også invitert Dame Daphne Winkworth, og har som mål å få giftet bort sin eksentriske bror. Problemet er at Lord Emsworth sitt hjerte tilhører en annen, hans kjære prisvinnende gris The Empress of Blandings. Hvordan skal han unngå at Hermione styrer ham inn i et uvelkomment giftemål?

To yngre herremenn har det motsatte problemet. Sam Bagshott har kranglet med forloveden Sandy og kalt henne for "a ginger fathead" og diverse andre fargerike kallenavn. Hun har naturlig nok bestemt seg for å forlate Sam for godt. Tipton Plimsoll er lykkelig forlovet med Hermiones datter, men på grunn av en selvforskyldt misforståelse brytes forlovelsen.

Galahad Threepwood, Lord Emsworths bror, kjent for å være ganske vill i sine yngre dager, har alltid en plan eller to på lur og låner gjerne bort sin ekspertise og sin tid for å hjelpe forelskede unge mennesker. Gally klarer alltid å redde dagen, dog ikke uten småproblemer underveis.

"That was what struck Sam immediately about Galahad Threepwood, that he looked extraordinarily fit for his years. It was the impression Gally made on everyone who met him. After the life he had led he had no right to burst with health, but he did. Where most of his contemporaries had long ago thrown in the towel and retired to cure resorts to nurse their gout, he had gone blithely on, ever rising on stepping stones of dead whiskies and sodas to higher things. He had discovered the prime grand secret of eternal youth - to keep the decanted circulating, to stop smoking only when snapping the lighter for his next cigarette and never to retire to rest before three in the morning."

Gally sine luddige løsninger er som regel ganske kompliserte og det er de også denne gangen. Etter et mislykket forsøk på å lure Sam inn på slottet - hvor Sandy jobber som Lord Emsworth sin sekretær - på en dag hvor slottet er åpent for besøkende, overbeviser Gally sin bror om at Sam er forfatteren av Lord Emsworth sin favorittbok, On the Care of the Pig, nemlig Augustus Whipple og sikrer ham dermed Lord Emsworth sin evige tiltro og vennskap. Butleren Beach er dog ikke overbevist, da denne Augustus Whipple (Sam Bagshott) ved en feiltagelse stjal klokken til Beach og slo til politimannen som jagde ham etter hendelsen.

Gally må dermed beskytte Sam fra politiet og forhindre at Lord Emsworth finner ut av den virkelige indentiteten til Sam. I tillegg får han i oppgave å forhindre at Tipton Plimsoll mottar brevet fra hans utkårede hvor hun forteller ham at hun ikke lenger vil gifte seg med ham (fordi hun tror han har mistet alle pengene sine, noe han fortalte Lord Emsworth fordi han trengte å låne 20 pund for å komme seg ut av en fengselscelle i New York).

Forviklinger og atter flere forviklinger. Som selvsagt løser seg til det beste for alle. Gally er mesterhjernen som takler enhver utfordring, Lord Emsworth lever i sin egen verden som alltid, klar til å si noen passende ord til dem som fornærmer hans store kjærlighet. Sammen er de et fantastisk komisk par, totalt ulike, men så herlige på hver sin måte. Mine Wodehousefavoritter, uten tvil.

Wodehouse har skapt en verden hvor alt som kan gå galt alltid går galt, men hvor ikke et eneste problem forblir uløst på slutten av boken. Det er en idyllisk men merkelig verden. Den er naiv, uskyldig og ikke minst utrolig fornøyelig. For ikke å snakke om at mannen skriver som en gud. Hver setning er et ubetalelig komisk mesterverk.

"Wilfred goggled. Years of association with her had left him with no doubt as to his Aunt Hermione being a pretty hardboiled egg, but he had never suspected her of quite such twenty-minutes-in-the-saucepan-ness as this. He had always supposed that her hardboiled eggery expressed itself in words not deeds. A gurgling sound like the wind going out of the children's toy known as the dying duck showed how deeply he had been moved."