31.01.2011

It's Monday! What Are You Reading?

Jeg har et mål om å skrive bokanmeldelser samme dagen som jeg fullfører boken. Foreløpig ligger jeg tre bøker bak skjema, og hvem vet hvor mange dager. Dermed blir det turboanmeldelser denne uken, slik at jeg kan hente meg inn igjen. De tre jeg skal skrive om er "The Prince of Mist", "Hundreåringen som Klatret ut gjennom Vinduet og Forsvant" og "Kirkegårdsboken". Klarer jeg det før jeg blir ferdig med en ny bok er jeg i mål. Tilbake til saken:

Bøker jeg leste forrige uke:

- Stefan Zweig: Chess (novelle)
- Jonas Jonasson: Hundreåringen som Klatret ut gjennom Vinduet og Forsvant
- Neil Gaiman: Kirkegårdsboken

Bøker jeg anmeldte forrige uke:

- Stefan Zweig: Chess (terningkast 6)
- Mika Waltari: Egypteren Sinuhe (terningkast 6)

Bøker jeg leser nå:

- Jean M. Auel: The Clan of the Cave Bear

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:

- Jean M. Auel: The Clan of the Cave Bear
- Imre Kertész: Detective Story

Er det forresten noen som har lest en eller flere bøker i serien til Auel? Jeg har nylig oppdaget serien, og har så vidt begynt å lese den første boken. Den siste publiseres i mars - ca 25 år etter den første kom ut hvis jeg ikke husker helt feil. Jeg er ihvertfall ganske fascinert av bøkene, og syns den første har begynt bra. Det er alltid kjekt å finne nye, spennende serier.

Januarstatistikk

(Bookshelfporn)

Da var årets første lesemåned over. Jeg har lest 10 bøker og fire noveller (Chess regnes både som bok og novelle) og har hatt en fin lesemåned.

Terningkast:

- Ingen fikk under 4
- Hele fire av de ti bøkene fikk terningkast 6
- Fire bøker, pluss en novelle fikk terningkast 4
- Jeg gir normalt flest terningkast 5, men denne måneden fikk kun to bøker terningkast 5 (det samme fikk to av de fire novellene)

Kjønn:

- Menn hele gjengen. En fire siders novelle av Irène Némirovsky er eneste unntaket. Men det endrer seg snart. Jeg skal lese Ann Radcliffe og jeg har nettopp begynt å lese "The Clan of the Cave Bear" av Jean M. Auel. Postkassen venter spent på å ta i mot en bok skrevet av Amy Tan, og jeg har en rekke andre kvinnelige forfattere på vent. Februar blir nok bedre.

Land:

- To bøker fra India (en med kanadisk forfatter)
- En norsk og en svensk forfatter
- En novelle og tre bøker fra England
- En finsk forfatter
- En spansk forfatter
- En forfatter fra Østerrike
- En russisk novelle

Sidetall:

- De fleste var i underkant av 300 sider (270-290)
- En murstein, 637 sider (tett, liten skrift)
- En lang novelle, 76 sider
- En ca 200 sider og en på nesten 400 sider.

To av bøkene er ungdomsbøker, to er klassikere, en var hysterisk morsom mens en annen var deprimerende. Jeg sier meg fornøyd med variasjonen i lesemåneden min (hvis kjønn ikke regnes med), og sier meg ekstremt fornøyd med å ha fått fire nye favorittbøker i løpet av en eneste måned. Dessuten har jeg ikke lest dårligere bøker. Noen likte jeg bedre enn andre, men jeg mislikte ingen.

30.01.2011

En smakebit på søndag - nr. 30

Jeg gir meg ikke med hundreåringen jeg har blitt så glad i. Her kommer flere smakebiter fra Allans høyst interessante liv.


EN HISTORIELEKSJON: KOREA-KRIGEN

Så vidt Allan skjønte, var det følgende som hadde hendt:

Korea-halvøya ble på en måte til overs i og med at verdenskrigen tok slutt. Stalin og Truman okkuperte broderlig hver sin del og lot den åtteogtredevte breddegrad skille nord fra sør. Deretter ble det satt i gang eviglange forhandliger om hvordan Korea skulle få styre seg selv, men siden Stalin og Truman ikke helt hadde samme politiske syn (ikke i det hele tatt, faktisk), endte det omtrent som med Tyskland. Først sørget USA for å danne Sør-Korea, hvorpå Sovjetunionen svarte med Nord-Korea. Og så overlot både USA og Sovjet koreanerne til seg selv.

Men det hadde ikke gått så bra. Kim Il Sung i nord og Syngman Rhee i sør syntes begge at de var best egnet til å styre over hele halvøya. Og så hadde de begynt å krige om saken.

Men etter tre år, og kanskje fire millioner døde, hadde det ikke skjedd noe som helst (bortsett fra at folk hadde dødd). Nord var fremdeles nord, sør var sør. Og den åtteogtredevte breddegrad skilte dem fremdeles.



EN FIN FROKOST

- Den dårlige nyheten, sa Julius og senket stemmen litt. Den dårlige nyheten er at vi nok var såpass fulle i går at vi glemte å slå av viften i fryserommet.
- Og så? sa Allan.
- Og så ... er han der inne temmelig død av seg nå.
Allan klødde seg bekymret i nakken før han bestemte seg ikke å la den slags slendrian formørke dagen.
- Det var ille, sa han. Men jeg må si du har lyktes perfekt med eggene, ikke for harde og ikke for bløte.



HVORDAN BLI DREPT AV EN ELEFANT

- Sitt, Sonja, sa Allan, som siste ledd i sin temmelig søkte plan.
- Nei, for faen, Sonja, ikke sitt! skrek Den skjønne, som plutselig forsto hva som var på vei til å skje.
- Fy faen i helvete, sa Hanken der han lå på ryggen i elefantens avføring.

Sonja, som sto med ryggen til alle sammen, hadde hørt Allans kommando klart og tydelig. Og den gamle var jo, som sagt, snill, så hun gjorde ham gjerne til lags. Dessuten syntes Sonja at matmor hadde bekreftet ordren. "Ikke" inngikk nemlig ikke i Sonjas ordforråd.

Altså satte Sonja seg. Rumpa landet både mykt og varmt, med en dump knaselyd og noe som hørtes ut som et kort pip, før det ble helt stille. Sonja satt, og nå var det kanskje flere epler å få?

- Der røyk nummer to, sa Julius.
- Satans jævler i helvete, sa Den skjønne.
- Huff, sa Benny.
- Her er et eple til deg, Sonja, sa Allan.

Henrik "Hanken" Hultén sa ingenting.



BEDRE SENT ENN ALDRI?

Allan var ikke langsint. Han tok den utstrakte hånden og smilte overbærende. Derimot var han ikke enig i at det i sin alminnelighet var slik at det var bedre med sent enn aldri. Hans far hadde for eksempel blitt tilhenger av tsar Nikolai dagen før den russiske revolusjon.

Egypteren Sinuhe

Forfatter: Mika Waltari
Utgivelsesår: 2002 (for første gang i 1945)
Forlag: De Norske Bokklubbene AS
Målform: Bokmål
Sidetall: 637
ISBN: 8252550959

"Jeg Sinuhe, sønn av Senmut og hans hustru Kipa, skriver dette. Ikke for å prise gudene i landet Kem, for jeg er trett av guder. Ikke for å prise faraoer, for jeg er trett av deres bedrifter. Bare for min egen skyld skriver jeg dette. Ikke for å smigre guder, ikke for å smigre konger, ikke av frykt, og ikke i tro på fremtiden. For i mine levedager har jeg gjennomgått og tapt så meget at jeg ikke plages av ørkesløs frykt, og jeg vemmes ved håpet om udødelighet, som jeg vemmes ved tanken på guder og konger. Jeg skriver dette bare for min egen skyld, og i dette tror jeg jeg skiller meg fra alle skrivere, det være seg i fortid som i fremtid."


Slik starter Sinuhe fortellingen om seg selv. Historien som følger finner sted i landet Kem (Egypt) på slutten av det attende dynastiet, mellom 1300-1400 år før vår tid. Han forteller om hvordan foreldrene fant ham liggende i en kurv som fløt nedover Nilen. Hvordan de oppdro ham, og hvordan faren lærte ham legekunsten. Som ung mann klarer ikke Sinuhe å styre sine lyster, noe som gjør at foreldrene mister alt og direkte fører til deres død. Han skjemmes, men kan aldri ta tilbake det som har skjedd. Sinuhe utfører også store bragder. Han redder farao, hjelper Horemheb som senere blir farao, han reiser til nabolandene til Kem hvor han blir kjent for sine fantastiske legekunster, og blir venn med flere herskere. Han reiser så langt som til Kreta, hvor han mister sin store kjærlighet i minotaurens labyrint.

På alle sine reiser har han med seg slaven sin, Kaptah, som fungerer mer som en følgesvenn - til tross for at han får smake stokken iblant. Sinuhe blir rik, han blir velkjent, og han blir akseptert i land som tradisjonelt ikke takler Kemitter. Men han reiser til slutt hjem, og slår seg ned i sin egen by, Tebe. På den tiden er han vitne til store endringer i sitt hjemland. Farao Akhnaten prøver å styrte folkets guder - spesielt den mektige Amon - og innføre monoteisme, troen på guden Aten. Prestene står i opposisjon til farao og prøver å overtale folket til at han er en falsk guddom. Det bryter ut borgerkrig, som løses ved at farao flytter hovedstaden fra Tebe til Akhetaten. Der regjerer han med sin kone, Nefertiti, mens rådgiveren Eie styrer i Tebe. Ute av synet, ute av sinn.

Horemheb er leder for hæren, og ønsker selv å styre Kem, for farao nekter ham å bekjempe landets fiender med alle mulige midler. Farao ønsker dialog, Horemheb ønsker krig. Eie, i Tebe, ønsker også makt, og sammen med Horemheb konspirerer de mot farao. Sinuhe blir vitne til avtalen mellom dem, og blir også redskapet for gjennomførelsen (for han er faraos lege). Akhnaten blir styrtet, og Eie overtar tronen. Horemheb drar i krig for å endelig kunne bekjempe fienden, og Sinuhe drar med ham. Men Sinuhe tror fortsatt på Akhnatens visjon for Kem, og glemmer ikke Aten med det første. Derfor skaper han opprør i Tebe når krigen er vunnet, og er igjen ansvarlig for døden til noen han elsker. Til slutt blir han forvist fra Kem.

"Men mitt hjerte sa: Jeg taler ikke om dine mord, og anklager deg ikke for dem, skjønt jeg natt og dag dunker inn i din bevissthet: skyldig, skyldig. Tusener og atter tusener er døde for din skyld, Sinuhe. De er døde av sult og pest, for våpen og av sår. De er døde under kampvognenes hjul, og de har vansmektet på ørkenens hærveier. For din skyld er barnet død i sin mors skjød, for din skyld har stokker slått ned på krøkete rygger, for din skyld tramper uretten på rettferdigheten, for din skyld seirer griskhet over godhet, for din skyld hersker røvere over verden. I sannhet, utallige er døde for din skyld, Sinuhe. Deres hud er av vekslende farge, og deres tunger taler ord av forskjellige slag, men de er allikevel uskyldige, Sinuhe, fordi de ikke hadde din kunnskap, og alle som er døde og som fremdeles dør, er dine brødre og dør for din skyld, og du er den ene skyldige. Derfor hører du deres gråt i dine drømmer, Sinuhe, og derfor er det deres gråt som gjør at maten mister sin smak i din munn, Sinuhe, og derfor legger deres gråt all din glede øde."


Egypteren Sinuhe er en enorm fortelling som rommer en livstid full av eventyr, krig, sorg, rikdom, og maktmisbruk. Forfatterens språk er gammeldags, noe som gjør fortellingen mer troverdig, og lettere å leve seg inn i. Beskrivelsene av byer, ørkener og mindre områder er også med på å levendegjøre omgivelsene, og gir leseren en følelse av å bli transportert til Det Gamle Egypt. Vi blir introdusert for alt fra en rekke ulike guder, dagliglivet i egyptiske byer, legeskikker som er over 3000 år gamle til byer som for lengst har blitt omgjort til ruiner.

Fortellingen er fengslende fra første side. Det er ingen kjedelige partier, ingen unødvendige passasjer. I tillegg lærer man utrolig mye mens man leser. Jeg hadde en del kunnskap om denne tidsperioden fra før, men det var kjekt å få frisket opp gammel kunnskap. Dessuten er det noe helt annet å få det levendegjort på denne måten, enn å lese faktabøker om hvordan det en gang var. Jeg tror at følelsen jeg fikk da jeg leste denne boken ligner en arkeologs følelse når han eller hun finner en gjenstand som er mange tusen år gammel, som gir arkeologen en mulighet til å se for seg hvordan det må ha vært å leve på dette stedet, i denne tiden. En gjenstand som skaper en virkelighet som vi ikke kjenner, men som vi kan gjenskape. Det er det Mika Waltari har gjort: han har gjenskapt en virkelighet som vi nå kan leve oss inn i. Som vi kan kjenne, uten å måtte ty til vår egen fantasi. Det spiller ingen rolle at historien er oppdiktet. Rammene rundt historien er høyst virkelig, og det samme er mange av karakterene i boken. Deres handlinger, deres tro, deres syn på verden. Alt det kan vi få innblikk i gjennom å lese denne boken.

Waltari har skapt en episk historie, som en slags Ringenes Herre, men basert i et virkelig samfunn og med en mindre tydelig moral. Dette er ikke en bok om "det gode mot det onde". Sinuhe kjemper en kamp med seg selv, hans gode side mot hans onde. Ingen er fri for synder, og få vet nøyaktig hva som er rett og hva som er galt. Akhnaten er ingen Sauron. Han ville at barn skulle få utdanning, han ville ha et godt forhold til nabolandene basert på dialog, ikke krig. Men han ville også ha makt, og gikk i mot tradisjoner for å tilegne seg denne makten. Og det er ikke lett å overvinne tradisjoner...

26.01.2011

4/52: Chess

"SOMETIMES GENIUS COMES AT A FEARFUL PRICE..."

On a cruiseship bound for Buenos Aires, a wealthy passenger challenges the world chess champion to a match. He accepts with a sneer. He will beat anyone, he says. But only if the stakes are high. Soon, the chessboard is surrounded. At first, the challenger crumbles before the mind of the master. But then, a soft-spoken voice from the crowd begins to whisper nervous suggestions.

Perfect moves, brilliant predictions. The speaker has not played a game for more than twenty years, he says. He is wholly unknown. But somehow, he is also entirely formidable.


(Baksidetekst)
********

Jeg har ikke ord gode nok for å beskrive denne novellen, men jeg må likevel prøve å finne en tilstrekkelig måte å formulere mine følelser etter å ha lest "Chess". Tankene går tilbake til dagen jeg leste "Forsoningen" av Fred Uhlman. Som "Chess" var det en kort bok, lest i ett strekk, uten pause. Og når den var ferdiglest hadde jeg lyst til å starte fra begynnelsen igjen og lese boken nok en gang. Jeg skrev den gang at jeg ble ferdig å lese boken lenge før jeg var ferdig med historien, og det samme kan jeg si i kveld. Det etter å ha lest 76 sider som handler om sjakk. Etter å ha tapt kampen mot neglebiting. Jeg har lest en bok som handler om sjakk, og den var fantastisk. Det var som å lese en thriller - hjertet banket fortere og fortere, og da jeg nådde slutten var det omtrent umulig å sitte i ro på sofaen.

"- a human being, an intellectual human being who constantly bends the entire force of his mind on the ridiculous task of forcing a wooden king into the corner of a wooden board, and does it without going mad!"


Hvordan kan en kort roman eller en lang novelle (alt etter som hvordan man definerer begrepene) som omhandler sjakk sette slike følelser i sving? Ved å skape en kontekst som handler om mental tortur, om krig og kjedsommelighet, om maktmisbruk og tragedier. Ved å gi tilsynelatende normale omstendigheter en helt ny dimensjon ved å introdusere en mangefasettert karakter som viser hva mennesker er i stand til under ekstreme forhold. Og til slutt gjennom å vise leseren at fortiden raskt kan nå deg igjen hvis du lar den.

Det er denne ukjente mannens historie som gjør novellen brilliant. Hvordan ble han så god? Hvorfor er han ydmyk og nervøs? Svaret på de spørsmålene var sjokkerende, og helt uventet. Finn svarene selv. Les denne!
Og vil du vite mer om selve historien og alle de ulike karakterene vi møter, les Rose-Maries anmeldelse.

24.01.2011

It's Monday! What Are You Reading?

Er det bare meg, eller går ukene veldig fort unna for tiden? Det er nok en gang mandag, og uken som gikk har bestått av jobb, lesing og å passe på en syk samboer. I morgen har jeg min første forelesning for året. I kveld, derimot, skal jeg på bokmøte, noe som betyr pizza, vin og bokpresentasjoner. Alltid like gøy! Kanskje presenterer jeg på bloggen noen av de spennende titlene jeg får høre om. Men først er det tid for nok en oppsummering av forrige leseuke.

Bøker jeg leste forrige uke:

- Mika Waltari: Egypteren Sinuhe
- Roald Dahl: The Landlady (novelle)
- Carlos Ruiz Zafón: The Prince of Mist

Bøker jeg anmeldte forrige uke:

- H. Rider Haggard: King Solomon's Mines (terningkast 5)
- Roald Dahl: The Landlady (terningkast 4)

Bøker jeg leser nå:

- Jonas Jonasson: Hundreåringen som Klatret ut gjennom Vinduet og Forsvant
- Natasha Solomons: Mr. Rosenblum's List

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:

- Jonas Jonasson: Hundreåringen som Klatret ut gjennom Vinduet
- Stefan Zweig: Chess (novelle)
- Gabriel Garcia Marqeuz: Autumn of the Patriarch

Dette har vært den beste leseuken i år. Jeg har fått to nye favoritter: "Egypteren Sinuhe" og "The Prince of Mist", og jeg holder på å dø av latter hver gang jeg åpner "Hundreåringen som Klatret ut gjennom Vinduet og Forsvant". Blir nok en favoritt den også. Tre terningkast 6 etter hverandre er ikke verst =)

23.01.2011

En smakebit på søndag - nr. 29

ET UHELL

"...Det hadde vært en meget heldig transaksjon. Men nå varte ikke grosserer Gustavssons flaks like lenge som han selv kunne ha ønsket. En søndag i august 1925, etter gudstjenesten, dro han av gårde på en biltur, mest for å vise seg frem. Uheldigvis for ham kom han tilfeldigvis til å velge veien forbi Allan Karlsson i Yxhult. I svingen nedenfor Allans husmannsplass måtte Gustavsson ha blitt nervøs (eller om Gud eller forsynet på en eller annen måte styrer det som skjer), for girstangen slo seg vrang for ham, og uansett hvordan det nå var, fór Gustavsson og automobilen rett inn i grusgropen bak plassen istedenfor å ta en slak høyresving utenom. Det kunne vel vært ille nok for Gustavsson å være nødt til å betre Allans eiendom og forklare seg, men verre skulle det bli, for akkurat idet Gustavsson klarte å få stanset den skjenende automobilen, utførte Allan søndagens første prøvesprengning.

Selv lå Allan sammenkrøpet bak utedoen uten hverken å se eller høre. At noe hadde gått galt skjønte han først da han kom tilbake til gropen for å vurdere sprengningen. Der lå grossererens automobil spredd utover halve gropen, og her og der også deler av grossereren selv.

Like ved huset hadde grossererens hode landet mykt en gressflekk. Der lå det og stirret på ødeleggelsene med tomt blikk.

- Hva hadde du i grusgropen min å gjøre? spurte Allan.

Grossereren svare ikke."


Fra "Hundreåringen som Klatret ut gjennom Vinduet og Forsvant" av Jonas Jonasson.

3/52: The Landlady

Det siste jeg gjorde i 2010 var å anmelde en merkelig, men nydelig, bok av Roald Dahl. Han har en helt egen evne til å få leseren til å leve seg inn i historien, uansett hvor sær eller utrolig den er. Nå kan jeg legge til "...uansett hvor forutsigbar den er."

"The Landlady" handler om Billy Weaver som har reist til en ukjent by i forbindelse med jobben. Han trenger tak over hodet og en seng å sove i. Billy ble på forhånd tipset om en pub med overnattingsfasciliteter, men på veien dertil oppdager han en "bed and breakfast", og instinktene hans får ham til å banke på døren. En eldre dame åpner umiddelbart. Hun gir ham en hel etasje for seg selv, og ber ham skrive i gjesteboken. Der ser han at hun kun har hatt to gjester tidligere, og begge navnene virker kjente. Mens han prøver å plassere navnene lager damen en kopp te til ham, som smaker som bitre mandler.

Det hele var ekstremt forutsigbart. Den gamle damen var for koselig, hun måtte selvfølgelig være en gærning. De tidligere gjestene hadde uten tvil vært i avisen fordi de forsvant plutselig (og ble aldri funnet igjen...) og den bitre smaken til teen, vel dere skjønner vel kanskje den også?

Alle som har lest noen skumle historier i sin tid vil med en gang skjønne hvordan denne historien ender. Det virker nesten som om det er meningen at det skal være forutsigbart. Det jeg syns var merkelig var hvor lite jeg brydde meg om forutsigbarheten. Atmosfæren Dahl skaper med de ordene han velger gjør historien utrolig spennende, og jeg hadde nok ikke klart å legge den fra meg før jeg hadde lest slutten om den så var 100 sider lang (den var i realiteten ganske kort). Dahl suger leseren inn i sitt univers, enten han skriver for barn eller voksne. Selv om forutsigbarheten trekker ned likte jeg denne novellen, og kommer uten tvil til å lese mer fra boken "Tales of the Unexpected". Dahl engasjerer. Uansett hvilke problemer man kan ha med teksten, så er ikke mangel på engasjement ett av problemene.

20.01.2011

King Solomon's Mines

Jeg må få sagt hvor høyt jeg ELSKER klassiske eventyrfortellinger! Ta bøker som "The Lost World" av Sir Arthur Conan Doyle eller "Treasure Island" av Robert Louis Stevenson. Slike bøker har alt. Interessante karakterer, spennende historier, plassert i en annen verden eller i en gammel verden som ikke lenger eksisterer. Som vi kun får ta del i gjennom filmer og bøker. Vi møter mennesker som kommer seg gjennom utrolige strabaser, og i en liten periode kan vi leve livet sammen med dem. Vi får være helter, eller oppdagere, arkeologer eller vitenskapsmenn. Enten det handler om å finne skapninger man trodde døde ut for evigheter siden, eller om å finne kulturer man ikke visste eksisterte, om nye oppfinnelser eller farlige pirater så er eventyrene alltid fantastiske. Realistiske? Som regel er de ikke det. Spiller det noen rolle? NEI!

"The Lost World, "Treasure Island" og ikke minst "Around the World in Eighty Days" av Jules Verne har lenge vært tre av mine eventyrfavoritter. Forrige uke fikk jeg en ny: "King Solomon's Mines" av H. Rider Haggard. Den handler om jegeren Allan Quatermain, som sier ja til å bli med på en farlig ferd sør i Afrika for å finne broren til aristokraten Sir Henry Curtis. Sir Henry og vennen, Captain Good, har grunn til å tro at broren har dratt for å finne King Solomon's Mines, og Quatermain besitter det eneste kartet av området man tror minene befinner seg i som er laget i nyere tid. De må gjennom en brennhet ørken, bestige høye fjell og tåle enorm kulde. Men boken blir først virkelig interessant når de kommer til en frodig dal på andre siden av fjellet og møter en stamme som verden har glemt. Her møter de en brutal leder, som bruker alle tilgjengelige midler for å kue sitt folk.

"It is a hard thing when one has shot sixty-five lions or more, as I have in the course of my life, that the sixty-sixth should chew your leg like a quid of tobacco. It breaks the routine of the thing, and putting other considerations aside, I am an orderly man and don't like that. This is by the way."


I følge wikipedia finnes det en link mellom tre av mine fire eventyrfavoritter. Haggard skrev visstnok "King Solomon's Mines" på grunn av et veddemål med broren. Haggard veddet fem shillings på at han kunne skrive en bok som var halvparten så god som Stevensons "Treasure Island". Boken til Haggard skapte en ny sjanger (tapte verdener/samfunn), som igjen inspirerte Sir Arthur Conan Doyles "The Lost World". Hvis dette stemmer er det ganske kult, men som sagt er kilden wikipedia, så man vet aldri...

Mine favorittøyeblikk handler alle om kulturkollisjonen - når tre briter og en afrikansk stamme, fullstendig ekskludert fra resten av verden, prøver å lære om hverandre. Engelskmennene overbeviser afrikanerne om at de kommer fra stjernene og besitter stor magi. Afrikanerne på sin side er skeptiske til nykommerne, men kan ikke la være å beundre Captain Goods kritthvite legger, noe som fører til at stakkars Good må gå uten bukse under deres opphold i Kukuanaland (som dalen kalles).

Ellers er det en actionpreget bok, hvor heltene våre stadig befinner seg i farlige situasjoner. I tillegg til ørkenen, kulden og fjellet må de takle en grusom diktator, en ekkel, udødelig gammel heks og en farlig krigssituasjon. Alt er spennende, og alt fascinerer meg. Denne boken er definitivt mer enn halvparten så god som "Treasure Island". Kanskje til og med like god. Hvis noen har tips til andre bøker i samme sjanger (som jeg velger å kalle den klassiske eventyrsjangeren) MÅ dere gi meg beskjed!

Til slutt vil jeg nevne at jeg har lest denne i forbindelse med min Leseutfordring. "King Solomon's Mines" er den femte boken jeg leser i forbindelse med utfordringen, og den representerer tiåret 1880-1889.

17.01.2011

It's Monday! What Are You Reading?

Nå begynner det sakte men sikkert å nærme seg semesterstart igjen. Det blir likevel ikke før neste uke, mens denne uken blir en jobbeuke. Jeg leser jevnt og trutt, og koser meg med de bøkene jeg finner frem. Og jeg er blitt stor fan av novelleutfordringen - nr. 3 kommer nok i morgen, og blir mest sannsynlig av Roald Dahl.





Bøker jeg leste forrige uke:

- H. Rider Haggard: King Solomon's Mines
- Irène Némirovsky: Ekko (novelle)

Bøker jeg anmeldte forrige uke:

- Ian McEwan: Solar (terningkast 4)
- Carl Frode Tiller: Innsirkling (terningkast 4)
- Irène Némirovsky: Ekko (terningkast 5)

Bøker jeg leser nå:

- Mika Waltari: Egypteren Sinuhe
- Natasha Solomons: Mr. Rosenblum's List

Jeg begynner å nærme meg slutten på Egypteren Sinuhe. Det blir trist å gjøre seg ferdig med en fantastisk bok, men det blir også litt deilig å fullføre en bok jeg har lest på i ett halvt år.

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:

- Mika Waltari: Egypteren Sinuhe
- Natasha Solomons: Mr. Rosenblum's List
- Jonas Jonasson: Hundreåringen som Klatret ut gjennom Vinduet og Forsvant
- Roald Dahl: novelle (ikke bestemt hvilken enda)

16.01.2011

Innsirkling

Tja, hva skal jeg si? Jeg likte konseptet! Men jeg følte ikke jeg ble godt kjent med David. Heller ikke med Jon, Arvid og Silje - men det er mest fordi oppfatningen de hadde av seg selv ikke stemte overens med oppfatningene de hadde om hverandre. Det var jo likevel dem vi kom innpå i størst mulig grad. Ingen av dem var særlig sympatiske. Alle hadde sine problemer, og en del av problemene virket merkelige og unødvendige. Det var en sær bok rett og slett. Jeg syns på ingen måte at den var dårlig, den engasjerte til en viss grad når jeg leste, og det var underholdende nok å prøve å finne ut av karakterene, hvem de egentlig var og hvorfor de oppførte seg som de gjorde. Problemet var nok heller de enorme forventningene jeg hadde etter utallige anmeldelser som nærmest utropte Tiller til kongen av norsk samtidslitteratur. Det er dumt, men det blir ofte slik med bøker som blir rost opp i skyene. Noen få innfrir, de fleste gjør ikke det. Og det kan i verste fall føre til at jeg føler boken er dårligere enn det den egentlig var. At inntrykket hadde blitt bedre hvis jeg hadde lest den uten forventninger. Men det er vanskelig å si...


Jeg har i grunn ikke så mye mer å si. Dette får bli en miniomtale. Jeg likte den godt nok til å ville lese 2eren. Jeg likte den ikke godt nok til å ville lese 1eren om igjen. Dermed går den ikke tilbake i bokhyllen, men heller til Fretex, slik at nestemann som overtar den forhåpentligvis kan få seg en fin leseropplevelse - eller i beste fall en ny favorittbok, kjøpt billig på Fretex. Tiller kan skrive, men karakterene ble for sære, og for vanskelige å forstå eller få sympati med. Men så vidt jeg har skjønt blir vi kjent med andre karakterer i 2eren?! Kanskje jeg forstår meg bedre på dem? Jeg liker jo fremdeles konseptet, og Tiller kan så absolutt skrive.

Psst, jeg glemte å nevne en ting: Det å lese nynorsk gikk strålende. Etter en liten stund tenkte jeg ikke over at det var en annen skriftspråkvariant enn den jeg er vant med. Nynorskfobien tok et stort skritt i retning bosset. Hvis det går like fint nestegang kan jeg kaste fobien helt!

15.01.2011

Lørdagslisten - nr. 8

Et utvalg tips om gode kvinnelige forfattere:

1.Toni Morrison: Satser på å lese "A Mercy" i løpet av de neste månedene.

2. Susanna Clarke: "Jonathan Strange and Mr. Norrell" har stått å samlet støv i hyllen i mange år. Det skal jeg endre på - dette blir en av mursteinene jeg leser i år.

3. Chimamanda Ngozi Adichie: Jeg kjøpte "Dyprød Hibiskus" og gleder meg til å prøve meg på denne forfatteren.

4. Sofi Oksanen: Utrenskning er enda en bok som har stått i bokhyllen lenge. Den skal leses i løpet av året.

5. Doris Lessing: Jeg likte ikke "The Fifth Child", men gir Lessing en ny sjanse, enten med "The Grass is Singing" eller "The Good Terrorist".

6. Ann Radcliffe: Denne forfatteren hadde jeg ikke hørt om, men virker veldig interessant. Noen tips til hvilken bok jeg burde begynne med?

7. Barbara Kingsolver: "The Lacuna" skal leses i forbindelse med min "lese ti Kindle-bøker"-utfordring.

8. Siri Hustvedt: Jeg liker Paul Auster, og må nesten prøve konen også. Dessuten er det interessant å lese bøker av en amerikansk forfatter som har gått på skole i Bergen.

9. Jung Chang: Forsiden på "Ville Svaner" er kjempefin - og i følge de fleste er boken sterk og god. Bør nok leses.

10. Jette Kaarsbøl: Jeg har lest en rekke gode anmeldelser av "Den Lukkede Bok" og gleder meg til å lese den selv.

11. Amalie Skram: Hennes bøker er vel obligatorisk lesning for alle bergenske bokelskere? Hellemyrsfolket står på leselisten.

12. Amy Tan: Jeg vet ingenting om denne forfatteren, men på grunn av en sterk anbefaling skjønner jeg at det burde endres. Hvilken bok bør jeg starte med?

13. Sigrid Undset: Jeg liker historiske romaner og ser frem til å lese "Kristin Lavransdatter". Har også skjønt at "Jenny" er en favoritt for mange.


Tusen takk for alle tips! Det kom flere enn jeg rekker å lese, men jeg skal i det minste gjøre et forsøk på å få lest de jeg har listet opp her.

13.01.2011

Gode kvinnelige forfattere?

Noen fikk kanskje med seg innlegget mitt i forrige uke hvor jeg skrev at jeg kun hadde lest 20 bøker av kvinnelige forfattere i fjor. Det antallet trenger ikke nødvendigvis å være lavt, men med tanke på at jeg leste 92 bøker blir det klart at 20 tilsvarer en lav prosentandel. Innlegget mitt skapte stor debatt om kvinnelige versus mannlige forfattere. Hvem er best? Hvem skriver om de viktigste temaene? Hvem har det mest interessante perspektivet? Vel, det finnes ikke noe fasitsvar på dette, men mange hadde ulike meninger.

I debatten kan man si at jeg (noe ufrivillig) representerte mennene. Jeg leser flest mannlige forfattere, helt ubevisst, noe som kan indikere at mannlige forfattere skriver bøker om temaer som opptar meg, mens kvinnelige forfattere gjør dette i mye mindre grad. Men er det nødvendigvis slik? Kan det være flust av kvinnelige forfattere som skriver bøker jeg ville elsket, hvis jeg bare hadde funnet dem? Er det vanskeligere å oppdage de gode bøkene skrevet av kvinner enn det er å oppdage gode bøker skrevet av menn?

Vel, dette er ingen debatt-tråd. Det jeg derimot vil er å få tips til virkelig gode kvinnelige forfattere, med den hensikt å finne ut om jeg liker mannlige forfattere bedre enn kvinnelige, eller om jeg bare ikke har oppdaget de fantastiske kvinnelige forfatterne enda. For å hjelpe dere litt på vei kan jeg nevne eksempler på kvinnelige forfattere jeg regner som gode, og som elendige:

GODE: Irène Némirovsky, J.K. Rowling, Mary Shelley, Frances Hodgson Burnett.

DÅRLIGE: Cecilia Samartin, Camilla Läckberg, Alyson Noël, Suzanne Collins, Diane Setterfield.


Jeg hadde veldig få kvinner å ta av, og dermed ble det ikke mange eksempler. Jeg fant kun fire navn jeg vil regne som virkelig gode forfattere, og alle sammen har vært død i minst 60 år. For å hjelpe dere enda et hakk videre lager jeg nå en liste over forfattere jeg tror kan være gode (men det kan selvfølgelig være jeg tar feil):

GODE: Iris Murdoch, Magda Szabo, Imre Kertesz, Hanne-Vibeke Holst, Sigrid Undset.

Som dere ser trenger jeg hjelp. Skulle jeg laget en tilsvarende liste med mannlige forfattere ville jeg hatt haugevis av navn til listen. Altså, hvilke kvinnelige forfattere mener dere jeg burde lese? Hvilke vil endre min oppfatning av at mannlige forfattere passer bedre for meg? Ta gjerne med i beregningen at jeg ikke er glad i krim eller såkalte jentebøker. Jeg leter ikke etter helt greie kvinnelige forfattere - jeg vil finne de fantastiske. De som har skrevet bøker som kan bli favoritter, bøker man ikke glemmer. Har dere noen tips?

Målet mitt er å lese minst fem av forfatterne dere tipser om i løpet av året, for å finne ut hva jeg har gått glipp av. I tillegg skal jeg lese minst en bok av hver av de forfatterne jeg tror kan være fantastiske. På forhånd, takk for hjelpen =)

11.01.2011

2/52: Ekko

"Kan dere forestille dere hvilken intens, blind lidelse som kan ramme et lite, uskyldig barn som allerede fra sin første stund blir belemret med kunnskapens byrde?"

Ekko er en kort novelle, ca fire sider. Vi møter en forfatter som forteller historier fra barndommen til sin kone og sine elskerinner. Ikke de beste historiene, de sparer han enten til romanene sine eller til seg selv. Men det er likevel historier som betyr noe for ham. Han forteller om den første gangen han forstod hvor vakker verden var. Om den første sommerfuglen han fanget - en sommerfugl han ville gi til kvinnen som representerte skjønnhet og kjærlighet for ham: moren. Det er et vindunderlig øyeblikk som han beskriver svært poetisk. Øyeblikket forsvinner med morens respons: "Kast det avskyelige du holder i hånden." Sommerfuglen er død. Det samme er hans illusjoner om en perfekt, kjærlig mor. Etter det krasse svaret ignorerer hun ham.

Det interessante med denne novellen er hvordan forfatteren påstår at det er hans jobb som forfatter å huske slike øyeblikk fra barndommen som andre glemmer. Han husker, men han tar ikke lærdom av minnene. Han tenker ikke gjennom hva de betyr, selv om han beskriver dem vakkert. Moren ville ha den ekle, døde skapningen vekk. Hun ville ikke tenke på den. Når forfatterens sønn stiller spørsmål som omhandler døden reagerer forfatteren på samme måte som moren - han vil ikke tenke på det, han vil ikke at døden skal eksistere. Hans reaksjon er omtrent identisk med morens reaksjon på hans spørsmål; han kjefter på sønnen for å ha stilt spørsmålet, så blir han ignorert ved at forfatteren ber konen fjerne sønnen fra rommet. "Live and learn" er tydeligvis ikke gjeldende for forfatteren, i stedet opplever man ekko fra fortiden.

Dette var en fin, men samtidig ganske trist novelle. Jeg likte tematikken og måten den var skrevet. Men jeg sliter likevel med få utbytte av en novelle som er så kort. Hadde det ikke vært for at jeg skriver dette innlegget og dermed må tenke gjennom historien mer enn en gang og dvele ved handlingen hadde den nok blitt glemt fort. Og det er synd, for den var god. Helst vil jeg ha et minimum av ti sider per novelle. Ideelt mellom 20 og 50 sider. Men for all del, de korteste novellene kan være vel så gode som lange noveller. Men uten å bruke særlig tid på en tekst er det vanskelig å bli begeistret. Kanskje det er det fine med denne novelleutfordringen. Når man skal skrive noe om hver novelle blir man tvunget til å bruke tid på dem, tenke gjennom dem. Det er fint! Jeg føler et mye større utbytte av novellen etter å ha skrevet denne teksten, enn i øyeblikket etter å ha lest novellen.

10.01.2011

Solar

Forfatter: Ian McEwan
Utgivelsesår: 2010
Forlag: Gyldendal
Målform: Bokmål
Sidetall: 320
ISBN: 9788205400870

"Michael Beard, fysiker, tidligere nobelprisvinner og en uforbederlig skjørtejeger får problemer med privatliv og karriere da han blir blandet inn i en kriminalsak. Men Beard ser også en mulighet til å fornye både privatlivet og karrieren i den nye situasjonen - og en mulighet til å være mannen som redder verden fra en miljøkatastrofe." (fra bokelskere)

Etter å ha lest "The Cement Garden" og i tillegg lest en rekke engasjerte, positive omtaler av McEwans bøker på Rose-Maries blogg, var forventningene til min neste McEwan roman, "Solar", skyhøye. Det er ikke alltid et godt utgangspunkt, for da er det så lett å bli skuffet. Og det ble jeg, selv om boken var god. Den var ikke mer enn god. Den engasjerte ikke slik jeg hadde håpet, og den var heller ikke så morsom som jeg trodde den ville være, selv om Beard uten tvil var en komisk (tragikomisk kanskje?) karakter.

Michael Beard har et stort problem: han klarer ikke å styre egne behov og lyster. Verken når det gjelder damer eller karriere. Han roter til livet sitt igjen og igjen, men klarer merkelig nok alltid å komme seg ut av de håpløse situasjonene og endre egen situasjon til det bedre. Uansett hvilken kvinne han er sammen med har han flere på siden. I jobbsammenheng er han smart, men har lite engasjement og dermed få originale ideer. Men skyldfølelse får han ikke da han stjeler sin avdøde kollegas arbeid og presenterer det som sitt eget. Det er umulig å forhindre å bli frustrert på denne karakteren. I de fleste sammenhenger er han håpløs, men han er likevel intelligent nok til å ikke la det hindre ham i å prøve å nyte livet. Ikke at han nyter livet i særlig stor grad. En annen mann i hans sko ville gjerne det...

Det var likevel noen uforglemmelige passasjer i "Solar", som chipsscenen på toget, fantasiene om damen bak passkranken eller den gangen han tror penisen hans har falt av. Boken er en blanding av fornøyelig og frustrerende, og jeg syns fremdeles McEwan skriver svært godt. Men, som jeg skrev tidligere, engasjerer den ikke i den grad jeg håpet den ville. Den var interessant, men ikke genial. Og med det plottet trodde jeg virkelig den skulle være genial. Beard blir for patetisk. Boken blir for mørk. Kanskje med en litt lystigere tone ville humoren skinne mer gjennom og løfte boken? Til tross for skuffelsen er det en god bok, og jeg skal uten tvil lese mer av McEwan. Han har nok mange perler på lur, selv om jeg kanskje blir skuffet en gang i blant.

It's Monday! What Are You Reading?

Da var den første hele uken i 2011 overstått, og jeg koser meg med lesingen. Det er lenge siden jeg har hatt så god tid til å sitte med nesen i bøker - og selv om jeg jobbet fire dager forrige uke ble det likevel en fin leseuke. Denne uken har jeg ferie, og satser derfor på å få lest enda mer. Jeg har også komt godt i gang med diverse leseutfordringer:





- Jeg har lest en bok på nynorsk (Innsirkling)
- Jeg har lest en bok fra India (les bøker fra andre kontinenter enn Europa og Nord-Amerika)
- Jeg er godt i gang med Emma av Jane Austen, som blir den første boken jeg leser i år, i forbindelse med min leseutfordring (les en bok fra hvert tiår siden 1800).
- Jeg har lest en novelle i forbindelse med Bai sin utfordring (52 noveller på 52 uker)

I uken som kommer satser jeg på å lese ferdig Emma, begynne på fantasy-utfordringen min, fortsette å lese noveller og muligens også lese en av de ti Kindle-bøkene. Men først kommer en oppsummering av forrige uke:

Bøker jeg leste forrige uke:

- Ian McEwan: Solar
- Alexander Pushkin: The Queen of Spades (novelle)
- Carl Frode Tiller: Innsirkling

Bøker jeg anmeldte forrige uke:

- Alexander Pushkin: The Queen of Spades (terningkast 5)
- Aravind Adiga: Hvit Tiger (terningkast 5)

Bøker jeg leser nå:

- Jane Austen: Emma
- Kate Morton: The Forgotten Garden (lydbok)
- Mika Waltari: Egypteren Sinuhe

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:

- Jane Austen: Emma
- Rebecca Hunt: Mr Chartwell
- Philip Pullman: Northern Lights
- Jonas Jonasson: Hundreåringen som Klatret ut gjennom Vinduet og Forsvant
- En novelle (ikke bestemt meg for hvilken enda)

Anmeldelser av Solar og Innsirkling kommer. Begge var gode, men jeg hadde nok for høye forventninger. Desverre ble jeg dermed litt skuffet. Jeg har ikke funnet en ny favorittbok så langt i år (terningkast 6), men jeg har heller ikke lest en dårlig bok så langt i år (terningkast 3 eller dårligere). Jeg syns leseåret har fått en god start.

09.01.2011

Hvit Tiger

Forfatter: Aravind Adiga
Utgivelsesår: 2009
Forlag: Cappelen Damm
Målform: Bokmål
Sidetall: 265
ISBN: 9788202303921

"You can't expect a man in a dung heap to smell sweet."

Har du lyst til å lese en fortelling om hvordan man går fra å være en fattig indisk gutt i en liten landsby til å bli en suksessrik gründer i storbyen? Hvis svaret er ja kan jeg anbefale historien til Balram Halwai, som fortalt over syv netter til Kinas statsminister. Den kinesiske statsministeren skal reise til India for å lære noe av landets gründervirksomhet. I den anledning bestemmer Balram seg for å fortelle statsministeren sannheten om hva det vil si å være suksessfull i India - om hva man må gjennom for å oppnå status og rikdom. Balram har ingen tro på at myndighetene vil gi et riktig bilde av hvordan situasjonen egentlig er.

Historien til Balram er både imponerende, skremmende og ikke minst tragisk. Han kommer i utgangspunktet fra en umoderne, liten landsby styrt av korrupte politikere. Likevel jobber han seg oppover: han får seg jobb som sjåfør hos den moderne, velstående Mr. Ashok og tar de riktige grepene (ved hjelp av litt flaks) for å få posisjonen som den viktigste førstesjåføren. Han følger Mr. Ashok og konen til storbyen. Der får han innblikk i en helt ny verden, hvor man ser et tydelig klasseskille. De fleste leilighetskompleksene i byen er bygget med boliger for tjenerne. Sjåførene bor i skitne, stygge rom og blir behandlet som uintelligente, underdanige vesener. Til tross for dette er Balram svært lojal, og føler seg til en viss grad priviligert som har komt seg såpass langt i livet, og har en relativt "snill" sjef. Det er ikke før han blir bedt (les: beordret) til å ta på seg skylden da konen til Mr. Ashok kjører på og dreper en ung gutt at han forstår hvor bundet han er, og hvor enkelt det vil være for hans herrer og endre Balrams situasjon til det verre.

Etter å ha vært fastlåst i alle år, bundet av klassetilhørighet, uten mulighet til å ta fullstendig kontroll over eget liv, bryter Balram endelig ut av sitt "hønsebur", som han kaller det. Problemet er måten han gjør det på. For å bli en gründer, for å kunne bestemme over egen skjebne, kommer Balram til den realisasjonen at han må drepe sin herre og stjele hans penger. Først etter at dette drastiske steget er tatt kan han starte egen gründervirksomhet i en ny by, og være sin egen herre. Og det fungerer. Han får et nytt liv, et bedre liv, ved å drepe en mann som ikke fortjener en slik død.

Det tragiske med denne historien er hvor fastlåst situasjonen til de lavere kastene er. I den vestlige verden skal alle i teorien i det minste kunne klatre oppover på den sosiale rangstigen. Om dine foreldre ikke har universitetsutdannelse, eller om familien din kommer fra en liten, umoderne bygd, kan du likevel unngå å ende opp som dine foreldre hvis du ønsker et annet liv. Det er ikke selvsagt at alle klarer det, men de fleste har en sjanse. Denne boken har gitt meg inntrykk av at befolkningen i India har liten eller ingen sjanse til å endre sin situasjon. Men samtidig handler jo en stor del av boken om Indias fantastiske gründervirksomhet. Og hvem er alle disse gründerne om ikke mennesker som har klart å endre sin situasjon til det bedre? Alle var vel ikke søkkrike til å begynne med?

Uansett om man ser på denne boken som ett innblikk i Indias kultur og økonomi, eller som en historie om en mann som nektet å bli værende i hønseburet, er det umulig å ikke like denne boken. Adiga skriver engasjerende. Leseren vet fra starten av hvordan forholdet mellom Balram og Mr. Ashok kommer til å ende, men det gjør boken om mulig mer spennende, ikke mindre. Adiga gjør det enkelt for leseren å leve seg inn historien gjennom gode beskrivelser av omgivelsene. Dette er en bok jeg ble helt oppslukt av. Han gjorde India levende for meg, og han gjorde Balrams historie både spennende og ikke minst troverdig. "Hvit Tiger" er årets foreløpige høydepunkt!

04.01.2011

1/52: The Queen of Spades

"Thus, though a gamester at heart, he never touched a card, for he considered his position did not allow him - as he said - 'to risk the necessary in the hope of winning the superfluous'."

Den russiske sønnen av en tysk immigrant, Hermann, tar ingen risikoer i livet. Han observerer gamblere, men deltar aldri. Arven fra faren skal voktes. Men da han hører historien om bestemoren som, etter å ha pådratt seg stor gamblinggjeld som ung, hjelpes ut av sin situasjon ved å få vite en korthemmelighet som hjelper henne med å vinne tilbake pengene - forutsatt at hun aldri mer spiller kort og gambler - blir han besatt av å lære seg hemmeligheten. Kortspill med risiko er uinteressant, men kortspill uten risiko, en sjanse til å sikre sin fremtid, er meget interessant.

Hermann skyr ingen midler for å oppnå sitt mål. Han forfører den unge tjenestepiken til bestemoren, med den hensikt å få tilgang til huset de bor i, og rommet til bestemoren. Han vurderer til og med å være elskeren til den gamle damen i en kort periode, hvis det kan føre til at hun røper hemmeligheten. Når det blir klart at hun ikke har tenkt å hjelpe ham, truer han henne. Til tross for at han ikke ønsker å skade henne skremmer han henne så voldsomt at hun dør. Han føler ingen skyldfølelse for hennes bortgang - bare sorg over en tapt hemmelighet.


Hermann er en tragisk karakter. Han som i starten virket fornuftig blir etter hvert mer og mer som en gal mann, besatt av en ide, uten muligheter til å føle verken kjærlighet eller sorg. Alt han bryr seg om er muligheten til å tjene masse penger. Til å slippe unna usikkerheten som fattigdom medfører. Det er umulig å føle sympati med ham. Sympatien går til den gamle damen, og til hennes tjenestepike. Hermann kan ikke en gang være sikker på at historien om korthemmeligheten er sann. Likevel er han villig til å gjøre hva som helst i jakten etter hemmeligheten.

Novellen starter som et mysterium. Er historien sann? Hvem var mannen som hjalp den gamle damen i hennes ungdom? Vi får ikke svar på disse spørsmålene. Leseren må selv vurdere sannheten i det som blir fortalt, og i det som skjer videre. Hermann får nemlig besøk av spøkelset til den gamle damen. Hun forteller ham hemmeligheten mot at han lover å aldri spille mer etter å ha vunnet, og mot at han gifter seg med tjenestepiken. Hermann, glupsk som han er, finner det første og beste kortspillet i byen, og starter med å vinne stort. Han satser først 3, så 7. I det tredje, og siste kortspillet er han sikker på å ha vunnet. Esset vinner og han fikk beskjed om å satse på ess. Men til sin fortvilelse har han satset feil. I stedet for et ess ligger spardamen på bordet. Og hun er bekymringsfullt lik den gamle damen med hemmeligheten.

Hermann taper alt, til og med sinnet. Han ender opp på et sinnssykehus, hvor han svarer "tre, syv, ess" på alle spørsmål. Besettelsen ender aldri for ham. Men spørsmålet er, ble han for grådig og glemte hva han måtte gjøre for å vinne? Var det hans eget sinn som feilet? Eller var det spøkelset til den gamle damen som fikk sin hevn?

Man skulle nesten ikke tro at dette er en novelle. Den er rik på handling og er spekket av ulike lag, mange karakterer (jeg har kun nevnt de viktigste) og et interessant bakteppe. Det føltes som en spenningsroman som var kortet ned, men som likevel ikke mistet essensen av historien. Jeg syns dette var en meget god start på novelleutfordringen.

The Queen of Spades er skrevet av den russiske forfatteren Alexander Pushkin, og ble utgitt på 1830-tallet.

52 noveller på 52 uker

Som de fleste har fått med seg har Bai startet en fin utfordring for de som kunne tenke seg å lese flere noveller. Uten at jeg er helt sikker på forskjellen på noveller og korte historier (kanskje det er det samme?), så blir jeg med på utfordringen. Jeg har tenkt gjennom hvilke novellesamlinger jeg eier, og har komt til den konklusjonen at mine samlinger nesten utelukkende består av klassikere. Jeg har blant annet flere bøker med noveller av de store russerne, Tolstoy, Pushkin og Gogol. Dessuten har jeg følgende bok:

"The Broadview Anthology of Victorian Shortstories", som jeg har skrevet om her.

Av moderne novellesamlinger har jeg kun to:

1. Ambulanse av Johan Harstad
2. Victor Tumakovs Siste Vinter av Eivind Riise Hauge

Med andre ord, jeg tar gjerne i mot tips til gode novellesamlinger. Jeg har forsøkt å huske om noen av mine favorittforfattere har skrevet novellesamlinger, men jeg kommer ikke på noen. Forresten, Irène Némirovsky har også skrevet en del noveller. "Jomfruene og andre noveller" står klar i bokhyllen. Jeg vet ikke hvilken jeg skal begynne med, men det kommer anmeldelse på bloggen i løpet av uken.

03.01.2011

It's Monday! What Are You Reading?

Da var første leseuke i 2011 over (selv om strengt tatt kun halve uken var i 2011) og jeg har startet året med et pang! Etter en laber lesemåned (desember) ser januar ut til å bli en fin lesemåned. Jeg jobber ikke hver dag, jeg er ikke syk og jeg har foreløpig ingen skole. Det er en fin oppskrift på å få tid til å lese.





Bøker jeg leste forrige uke:

- Roald Dahl: James and the Giant Peach (2010)
- Yann Martel: Historien om Pi (2011)
- Aravind Agida: Hvit Tiger (2011)

Bøker jeg anmeldte forrige uke:

- Tom Egeland: Paktens Voktere (terningkast 5)
- Roald Dahl: James and the Giant Peach (terningkast 6)
- Yann Martel: Historien om Pi (terningkast 4)

Bøker jeg leser nå:

- Ian McEwan: Solar
- Jane Austen: Emma
- Kate Morton: The Forgotten Garden (lydbok)
- Mika Waltari: Egypteren Sinuhe

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:

- Ian McEwan: Solar
- Jane Austen: Emma

For første gang på lenge har jeg ikke noen videre leseplan. Jeg har innsett at jeg er lite flink til å holde meg til planene mine, så nå velger jeg etter hvert som jeg leser ferdig. Solar og Emma skal jeg bli ferdig med denne uken. Jeg skal lese videre i Egypteren Sinuhe (men det tar litt tid å bli ferdig med den) og jeg kommer nok til å begynne på flere bøker hvis jeg opprettholder lesetempoet jeg har nå. Anmeldelse av Hvit Tiger kommer (den var god!) og kanskje også av Glassrommet som jeg leste i desember.

Historien om Pi

Forfatter: Yann Martel
Utgivelsesår: 2003
Forlag: Dinamo
Målform: Bokmål
Sidetall: 347
ISBN: 9788280710659

Historien om Pi handler om Piscine Molitor Patel, en indisk gutt som bokstavelig talt vokser opp i en dyrehage. Familien eier nemlig en dyrehage i byen Pondicherry, og Piscine (eller Pi som han senere blir kalt) lærer en hel del om de forskjellige dyrene, og ender opp med å studere zoologi (og religion). Familien bestemmer seg for å selge dyrene i dyrehagen og starte et nytt liv i Canada. De fleste dyrene blir solgt til dyrehager i USA, og blir dermed med på reisen over Stillehavet. Men båten både familien og dyrene befinner seg på synker, og Pi er den eneste overlevende. Han havner i en livbåt. Desverre for ham er han ikke den eneste. Han får selskap av en hyene, en sebra, en ape og en bengaltiger. 227 dager befinner han seg i båten med tigeren. Takket være kunnskapen han opparbeidet seg i dyrehagen og takket være livbåtens rasjoner overlever han 7 måneder i Stillehavet.

Dette er den første boken jeg fullfører i 2011, og det var en fin start på leseåret. Jeg fikk flyt i lesingen, og leste 300 av bokens 347 sider 1. januar. Det er ikke mye som er bedre enn å leve seg fullstendig inn i en historie og lese mange timer i strekk. Historien egnet seg godt til det.

I starten forteller Pi om årene i India - om skolegang, om dyrehagen og om hans fascinasjon for religion. Pi elsker religion, han elsker Gud, og blir både Muslim, Kristen og Hindu. Ikke at det blir spesielt godt mottat av verken hans moderne gudløse familie, eller av trossamfunnene som mener han må velge EN religion. Jeg må innrømme at jeg fikk meg en god latter når jeg leste om Pis søk etter gud og profeter. Til og med en antiteist som meg kan finne en slik historie sjarmerende. Pi er jordnær og ærlig, og forstår ikke alltid hvordan samfunnet fungerer. Men naiviteten hans fungerer godt for historien. Uten den ville det blitt mindre troverdig.

Troverdighet er faktisk et nøkkelord for resten av boken. Det er en utrolig historie Pi forteller - og mange har problemer med å tro på den. Pi overlever 227 dager på havet med en 200 kilos Bengaltiger. På slutten forteller han en alternativ historie - en grusom fortelling, som likevel er mer troverdig. Det er akkurat som om forfatteren utfordrer leseren til å tro på Pis historie ved å inkludere denne alternative versjonen. Personlig tok jeg ikke stilling til spørsmålet om sannhet. Jeg så på boken utelukkende som oppdiktet. Det holder for meg. Historien var spesiell og fin og spørsmålet om troverdighet vil bare være med på å ødelegge leseropplevelsen.

Pi og Richard Parker (tigeren) lever et ensomt liv. Men de har i det minste hverandre. Richard Parker motiverer Pi til å holde seg i livet. En konstant frykt for å bli spist av en tiger gjør noe med viljen til å leve. Den tvinger deg til å kjempe. Historien fikk meg ikke til å tro på Gud, slik som coveret lovet. Den ga meg likevel enn meget fin dag i sofaen og en god start på 2011. Og selv om dette ikke er den beste historien jeg har lest, eller boken med det mest poetiske språket så kan jeg anbefale den videre. Denne er fin for å drømme seg vekk noen timer. Det spiller ingen rolle om den blir fort glemt. Det er ikke viktig at den ikke blir en favoritt. Den var fin!

02.01.2011

Hvorfor menn?

Da jeg leste gjennom Moshonistas oversikt over leseåret 2010 så jeg at hun hadde lest 79 bøker av kvinner og 55 bøker skrevet av mannlige forfattere. Det fikk meg til å tenke gjennom hvilket kjønn som er mest representert på mine leselister. Jeg hadde en snikende følelse av at menn ville være overrepresentert på listen over bøker lest i 2010. Likevel fikk jeg sjokk da jeg talte faktisk antall kvinnelige og mannlige forfattere:


- 92 bøker lest
- 72 skrevet av menn
- 20 skrevet av kvinner


Jeg har absolutt ingen forklaring på hvorfor kvinner er så til de grader underrepresentert på leselisten min. Jeg tenker som regel aldri på faktorer som kjønn, alder, når den er skrevet eller hvilket land forfatteren er fra når jeg velger bøker (selv om jeg nå er blitt litt mer oppmerksom på land - prøver å utvide horisonten). Jeg velger bøker utelukkende basert på humør: hvilken bok føler jeg for å lese nå? Hva ønsker jeg å lese om? Vil jeg ha noe morsomt eller seriøst? Noe lettlest?

Fem av de 20 bøkene var i tillegg skrevet av samme forfatter, Irène Némirovsky. Tydeligvis en av de få kvinnelige forfatterne jeg liker. Kun en bok skrevet av en annen kvinnelig forfatter enn henne havnet på favorittlisten min (The Secret History). 12 av de 20 bøkene var enten dårlige eller bare helt ok. Tror jeg at kvinner rett og slett skriver dårligere enn menn? Absolutt ikke! Så hvorfor? Hvorfor er det så få kvinner på leselisten min? Blir det flere i 2011 hvis jeg ikke aktivt går inn for å lese flere kvinner? Burde jeg ha det som mål for 2011? Les flere bøker skrevet av kvinner!?

Har andre bloggere opplevd det samme fenomenet, eller det motsatte fenomenet?

En smakebit på søndag - nr. 28

Jeg hadde ikke forventet å finne følgende setninger om Bergen og Norge i en bok skrevet av en mann fra Canada som omhandler en gutt fra India som blir tvunget til å overleve i en livbåt i Stillehavet med en tiger:

"Jeg så meg om i skapet etter mat. Jeg fant kartonger med Seven Oceans standard nødrasjoner fra det fjerne, eksotiske Bergen i Norge."

"Milde himmel, hvem ville ant det? Det ville jeg aldri ha trodd. Det hadde vært en godt skjult hemmelighet for meg: Det norske kjøkken var det beste i verden!"



Jeg tror nok det er en godt skjult hemmelighet for de fleste... Men det er i det minste fint å vite at jeg bor på et fjernt og eksotisk sted =)