Oppsummering mai

Jeg leste seks bøker i mai som ikke har blitt omtalt enda. Det skal jeg bøte på nå, men det blir korte omtaler:

Paul Auster - Timbuktu

Vi følger hunden, Mr. Bones, i sin søken etter en ny familie, etter at eieren Willy G. Christmas dør. Boken er skrevet på en ganske usentimental måte, og språket er langt i fra snilt, noe som gjør at historien annerledes enn forventet, mindre disneyeventyr-aktig. Jeg koste meg med å følge et hundeliv som beskrevet av Paul Auster, og det var også meget interessant å følge menneskene som kom inn og forsvant ut av Mr. Bones sitt liv. Vi blir vitne til mange forskjellige menneskelige reaksjoner på å måtte ta seg av denne hunden, og vi lærer mye om karakterene på bakgrunn av deres reaksjoner. En meget god bok, anbefales! Terningkast 5.

Chimamanda Ngozi Adichie - Dyprød Hibiskus

Vi møter en velstående nigeriansk familie. Faren er opptatt av regler og tradisjoner og holder familien i et jerngrep. De har strenge timeplaner å følge, og blir fysisk straffet om de ikke følger den. Boken handler mye om forholdet mellom velstand og lykke. Barna får en dag besøke tanten, søsteren til faren, som jobber ved universitetet. Hun bor i et fattig strøk og familien har ikke mye. Men de lever som de ønsker, de har frihet og blir oppfordret til å tenke selv. Her får barna til den velstående mannen et glimt av et annet liv, et bedre, dog fattigere, liv. Historien er sterk, og det er spennende å lese om et land jeg vet lite om. Likevel er jeg ikke overbegeistret. Jeg foretrekker forfattere som kan si mest mulig med færrest mulig ord. Forfattere som ikke beskriver hver minste tanke, men som lar oss lese mellom linjene. Det mestrer ikke Adichie. Terningkast 4.

Marguerite Duras - Elskeren

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive om denne. Boken forvirret meg så til de grader at jeg mislikte den sterkt. Den handler om en ung kvinnes forhold til familien og til sin mye eldre elsker, som hun, ironisk nok, ikke elsker. Prostitusjon? Oppbyggingen var irriterende, og jeg fikk lite ut av å lese den. Mulig det er en god bok hvis man leser sakte nok, men den interesserte meg ikke nok til at jeg orket å bruke mye tid på den. Terningkast 2.

George R.R. Martin - A Clash of Kings

Jeg syns, om mulig, at den andre boken i Martins serie var enda et hakk bedre enn A Game of Thrones. Vi kjenner karakterene, vi kjenner skrivestilen til Martin, og likevel blir vi overrasket gang på gang. Mange av karakterene har fått helt nye roller i denne boken. Tyrion må være ansvarsfull, Arya må skjule hvem hun er, Sansa må skjule hva hun føler, Robb har også fått et enormt ansvar. De fleste liv er snudd på hodet, og det ser ikke ut til at det skal bli enklere for noen av dem i den tredje boken. Hele fem karakterer kjemper om tronen, og farene truer også på andre siden av muren. Det er kaos, og det er utrolig spennende. Terningkast 6.


Jeg leste også Sirkelens Ende av Tom Egeland og Svart som Ravnen av Ann Cleeves. Omtaler kommer senere.

Little Women & Good Wives

Forfatter: Louisa May Alcott
Utgivelsesår: 1868/1869
Språk: Engelsk
Sidetall: 217/314

"When women are the advisers, the lords of creation don't take the advice till they have persuaded themselves that it is just what they intended to do. Then they act upon it, and, if it succeeds, they give the weaker vessel half the credit of it. If it fails, they generously give her the whole."

March-familien har fire egenrådige døtre, som holder sammen i tykt og tynt. Vi følger dem fra tenårene (Little Women) til voksen alder (Good Wives) og deler deres sorger og gleder. Amy, den yngste, er kunstneren i familien. Hun misliker å være fattig, og ønsker mer enn noe annet at hun kan bli en dannet kvinne. At hun kan menge seg med de rike uten å bli sett ned på. Beth, den nest yngste, ønsker ikke noe annet enn å bidra til familiens velvære. Hun er fysisk svak, men god mot alle. Jo er guttejenten. Hun sliter med å holde temperamentet i sjakk, men med hjelp fra moren og lillesøster Amy klarer hun å dempe seg litt. Hennes drøm er å få utgitt en bok. Den eldste datteren, Meg, drømmer om å få sin egen familie, samtidig som hun er usikker på om hun er klar for å forlate sine foreldre og søsken. I tillegg til jentene følger vi nabogutten Teddy, som er Jos bestevenn.

"We've got Father and Mother, and each other," said Beth contentedly from her corner."

Louisa May Alcotts bøker kan uten tvil være med å bekjempe myten om at alle klassikere er tunge og vanskelige å komme seg gjennom. Dette er lettleste og fengende bøker, med karakterer man kan bli glad i. Likevel sliter jeg med å skrive denne omtalen, for jeg er usikker på hvor gode bøkene egentlig er. Vi følger en familie i utvikling, vi følger fire døtre gjennom sorg, gleder og kjærlighet. Little Women er kan nok kalles en oppvekstroman, mens Good Wives hovedsakelig handler giftemål. De tema som tas opp er ikke nyskapende eller revolusjonerende, og som leser får man forfatterens moral skjøvet ned i halsen. Det blir for mye av det gode. Det blir masete. Jeg lurer litt på om dette er 1800-tallets versjon av chick-lit.

"The lake seemed to wash away the troubles of the past, and the grand old mountains to look benignly down upon them saying, 'Little children, love one another.'"

Til tross for de problemene som er nevnt koser jeg meg virkelig med bøkene. Karakterene blir levendegjort med alle sine særheter, gode egenskaper og mangler, og man blir glad i dem alle. Det er en godhet i dem som gjør det umulig å mislike dem, samtidig som det også gjør historien deres ganske forutsigbar. Til og med et grusomt dødsfall blir vinklet positivt, og dødsfallet overrasker ikke leseren, for man skjønner tidlig at denne karakteren ikke vil leve lenge.

Moralen er at man skal kjempe mot egne usympatiske trekk for å bli et bedre menneske. Og det klarer selvsagt alle karakterene. De vokser, de lærer og de blir bedre mennesker. Det hele er håpløst forutsigbart og likevel koser jeg meg. Nei, jeg blir ikke klok på Louisa May Alcott og hennes bøker. Hun klarer å gjøre meg engasjert i historien, samtidig som jeg irriterer meg over den. Jeg har aldri vært spesielt glad i typiske jentebøker (øh, aldri er nok en overdrivelse, jeg var tenåring en gang jeg også), men til tross for det liker jeg disse to bøkene. Hvorfor? Aner ikke.

The Blade Itself

Forfatter: Joe Abercrombie
Utgivelsesår: 2006
Forlag: Gollancz
Språk: Engelsk
Sidetall: 536
ISBN: 9780575079793

"The water came up to meet him. It hit him in the side like a charging bull, punched the air out of his lungs, knocked the sense out of his head, sucked him in and down into the cold darkness..."

Dramatisk start, eller hva? Vel, handlingen roer seg etter hvert, og barbaren Logen "Ninefingers" overlever sin lille svømmetur, som han har overlevd så mye annet. Starten gir oss likevel en pekepinn på hvor vanskelig livet er, ikke bare for Logen, men for alle våre kjære karakterer. Logen har dedikert hele livet til å drepe, ofte av dårlige grunner og for mennesker man absolutt ikke burde hjelpe, i følge ham selv. Han har flust av fiender, og er på rømmen fra de fleste, dog kanskje mest av alt kongen i nord.

"I've fought ten single combats and I've won them all, but I fought on the wrong side and for all the wrong reasons. I've been ruthless, and brutal, and a coward. I've stabbed men in the back, burned them, drowned them, crushed them with rocks, killed them asleep, unarmed, or running away. I've run away myself more than once. I've pissed myself with fear. I've begged for my life. I've been wounded, often, and badly, and screamed and cried like a baby whose mother took her tit away. I've no doubt the world would be a better place if I'd been killed years ago, but I haven't been, and I don't know why."

Sand dan Glokta, derimot, tjener sin konge, kongen av Unionen, ved å torturere mennesker mistenkt for forræderi. Om de er skyldige eller ikke har mindre betydning, så lenge hans overordnende ønsker dem drept eller sendt til Angland (et slags Sibir, bare ikke fullt så kaldt). Han var en krigshelt som ble tatt til fange og torurert, og nå lever han som en krøpling, men i det minste en høyst fryktet krøpling. Glokta finner ikke glede i arbeidet sitt, men det er fordi han ikke finner glede i noe som helst. Det betyr ikke at han har det minste problem med å trekke ut tennene til kongens fiender (uten bedøvelse). Etiske problemer med tortur? Neida, hvorfor skal man ha det?

Den siste av de tre hovedkarakterene er en egoistisk, selvopptatt, lat og irriterende karakter, med navnet Jezal dan Luthar. Han har et mål: å vinne en stor turnering i fekting. Han har et stort, underutviklet talent. Underutviklet i den forstand at han ikke gidder å trene mer enn han må. I tillegg forelsker han seg i trenerens søster, som han får streng beskjed om å holde seg unna.

Jeg må innrømme at til tross for deres feil og mangler har jeg blitt glad i to av de tre herrene. Dere klarer nok å gjette hvilke to. Sand dan Glokta var det umulig å ikke like etter å ha lest følgende tanker:

"Here? Glokta could feel his eyelid twitching. Why? He pushed himself up using the edge of the table. Will they find me in the canal tomorrow? Dead and bloated, far ... far beyond recognition? The only emotion he felt at the idea was a flutter of mild relief. No more stairs."

Krøplingen har et, mildt sagt, trøblete forhold til trapper. Jeg ler hver gang det nevnes. Denne boken er ikke uten humor, selv om den som regel har dystre undertoner. Glokta er nok den mest komplekse og den mest interessante karakteren i boken. Og hans søken etter korrupsjon og forræderi innenfor de øverste sirkler er uten tvil spennende. Likevel er det Logens kapitler jeg gleder meg til å lese. Det er han jeg liker best, han jeg interesserer meg for i størst grad, og hans rolle jeg er mest nysgjerrig på. Hans tilkobling til Bayaz, en mektig Magus (eller var det Magi?), er både mystisk og genial.

Jezal er ufordragelig. Han er den karakteren jeg gjerne skulle kuttet ut av boken. Men jeg skjønner at han hører til i historien, og han er tilkoblet en rekke mindre karakterer som jeg finner meget interessante, som treneren West og Wests søster Ardee. Dessuten er denne boken spesiell nettopp på grunn av de mange usympatiske og brutale karakterene. Jezal er faktisk den "snilleste" karakteren i hele boken, i og med at han verken torturerer, dreper eller konspirerer i særlig stor grad. Hans fokus er på ham selv:

"It must have come from his mother's side of the family, Jezal supposed. His father had rather a weak chin. His brothers, too, come to think of it. You had to feel a little sorry for them, he had got all the looks in his family. 'And most of the talent too,' he murmured happily to himself."

Jeg har fremdeles noen sider igjen av denne boken, og har derfor ikke kommet til krigingen enda. Foreløpig syns jeg boken er overraskende lite actionpreget, til tross for alle de brutale handlingene til karakterene. Boken er bygget på tanker og dialoger, med noen mer actionfyllte sekvenser innimellom. Karakterene er i fokus, og det liker jeg. Plottet er logisk, men byr likevel på overraskelser. Karakterene er utradisjonelle, det finnes ingen heltetyper. Mange har sympatiske trekk, men du kan ikke like dem fullt og helt. Alle har mørke sider - ingen er helt og holdent gode. Og hva kan være mer realistisk enn det?

Det eneste negative jeg har å si er at det tok noen sider før jeg virkelig kom inn i historien, før den fenget i den grad jeg hadde håpet på. Men gi historien 50 sider, og du er hektet. Dette er en virkelig original bok. Den er mørk og dyster, men ikke deprimerende. Den har karakterer man kan bli glad i, selv om man ikke alltid liker det de har gjort eller det de gjør. Kongene og deres betrodde virker like korrupte både i sør, nord og i Unionen. Jeg kan ikke spå utfallet av fremtidig kriging mellom disse rikene, og ikke vet jeg om det spiller noen rolle. Jeg heier på Glokta og Logen, på West og på Bayaz. Og jeg gleder meg til å lese videre.

Til slutt vil jeg dele med dere forfatterens egne ord om boken:

"Epic fantasy. Its all the same, no?

There’s a grumpy wizard, a deadly barbarian, a jumped-up nobleman and some feisty girl, more than likely. They’re all engaged in a mysterious quest to bring that from there, and they’re all made out of cardboard. Probably there’s a dark lord of some kind involved. They talk like extras from a bad soap opera. They fight like extras from a bad cop show. Probably there’s a prophecy, and a farmboy with mysterious parentage, and if not a magic tower, then certainly a strange tall building of some kind. There’ll be battles, there’ll be intrigue, and I wouldn’t be at all surprised if a magic sword came up somewhere along the way.

I don’t need to read that again.

I want to read a fantasy with all the grit, and cruelty, and humour of real life. Where good and evil are a matter of where you stand, just like in the real world. I want dialogue that actually sounds like people talking, and action that actually feels like people fighting. I want magic and adventure, sure, but I want it to hurt. I want blood, sweat, and tears, and plenty of them. I want to read about characters as selfish, as flawed, as complicated, and as unpredictable as real people. I want a fantasy that can shock and surprise, amuse and horrify, delight and excite me, all at once.

I spent a long time looking, and I couldn’t find a set of books quite like that. So I thought I’d write some.

You like your fantasy with the edges left on?

Try The First Law."

The Clan of the Cave Bear

Forfatter: Jean M. Auel
Utgivelsesår: 2010
Forlag: Hodder & Stoughton
Sidetall: 502
ISBN: 9781444709858

The Clan of the Cave Bear, eller Hulebjørnens Klan, er den første i "Earth Children"-serien til Jean M. Auel. Selv om serien er eldre enn meg hadde jeg aldri hørt om den før vi fikk inn de fem første bøkene på jobben. Vi selger dem i forbindelse med utgivelsen av den siste boken, i mars. Jeg ble umiddelbart interessert da jeg leste første delen av baksideteksten:

"Orphaned by an earthquake at the age of five, Ayla is left without family or people. Until she is adopted by the Clan, a group of Neanderthal."

Forfatteren tar oss med nesten 30 000 år tilbake i tid, til en verden hvor Neandertalerne snart vil dø ut, mens forfedrene til det moderne mennesket, Homo Sapiens, blir sterkere. I følge det lille jeg har lest på nettet vet vi at neandertalerne og de tidlige moderne menneskene fikk barn sammen. De levde ikke alltid helt separat. I boken til Auel finner klanen Ayla og gjør henne til en av dem, et medlem av klanen. De lærer henne sitt språk, sine skikker, sine vaner. Men det er ikke alt som er like enkelt å lære, og det blir tydeligere og tydeligere at Ayla ikke er som dem.

Det er spennende å lese om forskjellene mellom den lille jenten og neandertalerne. Fysisk er de svært forskjellige. Ayla er høy og slank, med en lang panne. Klanens medlemmer syns hun er forferdelig stygg. Neandertalerne er robuste, brede, lave, mye sterkere enn Ayla, men uten hennes smidighet. Jeg er omtrent like høy som de høyeste mannlige neandertalerne med mine 167 cm. Ayla var nok høyere enn meg, for hun måtte se ned på alle klanens medlemmer. Andre fysiske forskjeller er blant annet at Ayla kan produsere tårer. Dette er et fenomen klanen aldri har sett før, og de tror lenge at øynene hennes er svake. I tillegg smiler hun, noe neandertalerne tydeligvis ikke gjør. De lærer seg dog raskt at det er noe hun gjør når hun er glad.

Utenom de fysiske forskjellene er det en rekke andre ulikheter. Ayla kommuniserer med lyder neandertalerne ikke evner å kopiere. De kan ikke le, de kan ikke si kompliserte ord - de kan kun si helt enkle ord, som "Vann" eller "Gå". De kommuniserer ved håndbevegelser og en og annen lyd. Kvinnenes underdanighet er et annet aspekt Ayla sliter med. Hun skjønner ikke hvorfor kvinner skal blindt følge menn og gjøre alt de ber dem om. Hun skjønner heller ikke hvorfor hun ikke kan åpenlyst klemme eller vise følelser overfor de hun er glad i, eller hvorfor kvinner ikke får gå på jakt.

Til tross for alle forskjellene aksepterer klanen henne, og hun lever sammen med dem i mange år. Boken virkelige styrke - annet enn at den tar for seg et interessant tema - er beskrivelsene av båndene som knyttes mellom Ayla og enkelte medlemmer av klanen. Medisinkvinnen blir hennes mor, Mogur (en slags trollmann) blir hennes far og beskytter og hun elsker ham til tross for at han er deformert. Ayla får også en søster som ser opp til henne. Dette uvanlige familieforholdet blir skildret på en gripende og nydelig måte. Deres desperate kamp for å forstå hverandre, deres voksende kjærlighet, familiens problemer med å få resten av klanen til å akseptere Aylas særegenheter. Det er ikke enkelt, men de kjemper sammen.

Ikke alle godtar Ayla. Broud, sønnen til klanens leder, hater henne nesten umiddelbart. Hun får særdeles masse oppmerksomhet, og han, som er klanens fremtidige leder, vil ikke ha noe av at hun stjeler hans øyeblikk. Han gjør livet svært vanskelig for henne. Deres historie er tragisk, og fører til voldtekt og til slutt til den endelige hevn. Ayla blir utstøtt fordi hun er annerledes. Fordi hun har en annerledes måte å tenkte på. Hun kan tenke abstrakt. Hun kan se sammenhenger klanen ikke har mulighet til å se. Hun kan ikke konkurrere med deres styrke og hukommelse, men hennes styrker inkluderer å klare seg selv, å lære seg selv å jakte og å overleve.

Man skulle ikke tro at 500 sider om en jente som prøver å tilpasse seg til et liv med klanen skulle være så gripende, men det er virkelig det. Historien er meget spennende, spesielt grunnet Aylas stadige feilskjær. Man lurer konstant på hva som kommer til å skje med henne. Vil klanen forstå hvorfor hun gjorde det ene og det andre? Vil de tilgi? Vil de akseptere henne på nytt? Aylas historie er også hjerteskjærende. Selv om hun er annerledes ser hun på seg selv som en del av klanen. Når hun gang på gang handler på måter som går mot klanens skikker blir det satt spørsmålstegn ved hennes fremtid i klanen. Men Ayla forstår ikke hvorfor. Hun hører jo til med dem. De er alt hun kjenner. Hvorfor vil de ikke ha henne? Hvorfor er hun annerledes? Det er ikke lett å være den eneste som skiller seg ut.

Jeg er helt forelsket i Hulebjørnens Klan. Boken var nydelig. Ikke et øyeblikk var unødvendig, ikke en hendelse kjedelig eller uinspirerende. Jeg hadde store problemer med å legge boken fra meg, og jeg har nå store problemer med å la være å plukke opp den andre boken i serien. Jeg vil helst lese flest mulig forskjellige kvinnelige forfattere denne måneden. Men vi er nok ikke komt langt ut i mars når jeg finner frem "The Valley of Horses". Auel har skrevet en fantastisk historie, og jeg er lykkelig for at jeg slipper å vente 30 år på å få vite hvordan det ender.

Hvit Tiger

Forfatter: Aravind Adiga
Utgivelsesår: 2009
Forlag: Cappelen Damm
Målform: Bokmål
Sidetall: 265
ISBN: 9788202303921

"You can't expect a man in a dung heap to smell sweet."

Har du lyst til å lese en fortelling om hvordan man går fra å være en fattig indisk gutt i en liten landsby til å bli en suksessrik gründer i storbyen? Hvis svaret er ja kan jeg anbefale historien til Balram Halwai, som fortalt over syv netter til Kinas statsminister. Den kinesiske statsministeren skal reise til India for å lære noe av landets gründervirksomhet. I den anledning bestemmer Balram seg for å fortelle statsministeren sannheten om hva det vil si å være suksessfull i India - om hva man må gjennom for å oppnå status og rikdom. Balram har ingen tro på at myndighetene vil gi et riktig bilde av hvordan situasjonen egentlig er.

Historien til Balram er både imponerende, skremmende og ikke minst tragisk. Han kommer i utgangspunktet fra en umoderne, liten landsby styrt av korrupte politikere. Likevel jobber han seg oppover: han får seg jobb som sjåfør hos den moderne, velstående Mr. Ashok og tar de riktige grepene (ved hjelp av litt flaks) for å få posisjonen som den viktigste førstesjåføren. Han følger Mr. Ashok og konen til storbyen. Der får han innblikk i en helt ny verden, hvor man ser et tydelig klasseskille. De fleste leilighetskompleksene i byen er bygget med boliger for tjenerne. Sjåførene bor i skitne, stygge rom og blir behandlet som uintelligente, underdanige vesener. Til tross for dette er Balram svært lojal, og føler seg til en viss grad priviligert som har komt seg såpass langt i livet, og har en relativt "snill" sjef. Det er ikke før han blir bedt (les: beordret) til å ta på seg skylden da konen til Mr. Ashok kjører på og dreper en ung gutt at han forstår hvor bundet han er, og hvor enkelt det vil være for hans herrer og endre Balrams situasjon til det verre.

Etter å ha vært fastlåst i alle år, bundet av klassetilhørighet, uten mulighet til å ta fullstendig kontroll over eget liv, bryter Balram endelig ut av sitt "hønsebur", som han kaller det. Problemet er måten han gjør det på. For å bli en gründer, for å kunne bestemme over egen skjebne, kommer Balram til den realisasjonen at han må drepe sin herre og stjele hans penger. Først etter at dette drastiske steget er tatt kan han starte egen gründervirksomhet i en ny by, og være sin egen herre. Og det fungerer. Han får et nytt liv, et bedre liv, ved å drepe en mann som ikke fortjener en slik død.

Det tragiske med denne historien er hvor fastlåst situasjonen til de lavere kastene er. I den vestlige verden skal alle i teorien i det minste kunne klatre oppover på den sosiale rangstigen. Om dine foreldre ikke har universitetsutdannelse, eller om familien din kommer fra en liten, umoderne bygd, kan du likevel unngå å ende opp som dine foreldre hvis du ønsker et annet liv. Det er ikke selvsagt at alle klarer det, men de fleste har en sjanse. Denne boken har gitt meg inntrykk av at befolkningen i India har liten eller ingen sjanse til å endre sin situasjon. Men samtidig handler jo en stor del av boken om Indias fantastiske gründervirksomhet. Og hvem er alle disse gründerne om ikke mennesker som har klart å endre sin situasjon til det bedre? Alle var vel ikke søkkrike til å begynne med?

Uansett om man ser på denne boken som ett innblikk i Indias kultur og økonomi, eller som en historie om en mann som nektet å bli værende i hønseburet, er det umulig å ikke like denne boken. Adiga skriver engasjerende. Leseren vet fra starten av hvordan forholdet mellom Balram og Mr. Ashok kommer til å ende, men det gjør boken om mulig mer spennende, ikke mindre. Adiga gjør det enkelt for leseren å leve seg inn historien gjennom gode beskrivelser av omgivelsene. Dette er en bok jeg ble helt oppslukt av. Han gjorde India levende for meg, og han gjorde Balrams historie både spennende og ikke minst troverdig. "Hvit Tiger" er årets foreløpige høydepunkt!

Dirk Gently's Holistic Detective Agency

Forfatter: Douglas Adams
Utgivelsesår: 1987 (like gammel som meg)
Forlag: Pan Macmillan
Språk: Engelsk
Sidetall: 247
ISBN: 9780330301626

The Hitchhiker's Guide to the Galaxy og resten av bøkene om Arthur Dent har lenge eksistert i norsk utgave. Dirk Gently, derimot, er nylig oversatt, og publisert på norsk. Etter at jeg fant den i hyllen på jobben tenkte jeg det var på tide å lese denne boken. Den har lenge stått i bokhyllen min hjemme, men planen var alltid å lese ferdig Hitchhiker's-serien først. Min trang til å anbefale Douglas Adams til kunder ødelagte den planen.

Forfatteren selv beskriver denne boken som "A thumping good detective-ghost-horror-who dunnit-time travel-romantic-musical-comedy-epic", som overraskende nok er en passende beskrivelse. Jeg hadde ikke anelse om hva jeg begikk meg ut på da jeg begynte på boken, og for å være helt ærlig var jeg passelig forvirret i starten. Likevel tok det meg kun to kapitler før jeg var hundre prosent sikker på at boken ville falle i smak. Det var The Electric Monk som avgjorde det for meg:

"Electric Monks believed things for you, thus saving you what was becoming an onerous task, that of believing all the things the world expected you to believe. Unfortunately this Electric Monk had developed a fault, and had started to believe all kinds of things, more or less at random. It was even beginning to believe things they'd have difficulty believing in Salt Lake City."

Jeg ante selvfølgelig ingenting om hvordan denne skapningen passet inn i historien, eller for den saks skyld noe særlig om historien i det hele tatt, men jeg visste det måtte bli bra. Etterhvert fikk jeg møte flere karakterer, de fleste menneskelige, og detektivhistorien begynte å komme til syne med Gordon Ways død (selv om dette aldeles ikke var etterforskningsobjektet til Dirk Gently). Det er også med denne hendelsen vi blir introdusert til spøkelseselementet i boken:

"In the great debate that has raged for centuries about what, if anything, happens to you after death, be it heaven, hell, purgatory or extinction, one thing has never been in doubt - that you would at least know the answer when you were dead.

Gordon Way was dead, but he simply hadn't the slightest idea what he was meant to do about it. It wasn't a situation he had encountered before."

Det tok ikke lang tid før jeg sluttet å være forvirret over hva historien faktisk handlet om, og jeg begynte deretter å bli nysgjerrig på hvor historien ville lede meg. Karakterene i boken var herlige - det var ikke en eneste person (eller skapning) som jeg ikke likte på en eller annen måte. Plottet var interessant og løsningen på de diverse gåtene var mer overraskende enn forventet. Alt i denne boken representerte galskap med massevis av doser med velkjent Adams humor. For meg var Dirk Gently's Holistic Detective Agency en like god bok som The Hitchhiker's Guide to the Galaxy, noe som i seg selv er en stor bragd med tanke på hvor fantastisk Hitchhiker's-serien er. Dette er en bok som er vanskelig å skrive om, man må nesten lese den selv. Derfor avslutter jeg med et genialt sitat, og kommer med enda en oppdatering om The Electric Monk i dagens Smakebit på Søndag senere i kveld. Les og nyt (liker du ikke dette sitatet er nok ikke Douglas Adams noe for deg):

"An odd thought suddenly struck him. It took him by considerable surprise, but he couldn't really see what was wrong with it."

The New York Trilogy

"A stunning, hypnotic book... Auster's virtuosic storytelling achieves a tone at once passionate and detached, and the result is as curious as it is convincing." Slik beskriver en anmelder fra The Glascow Herald trilogien til Auster, og beskrivelsen treffer blink når det gjelder mitt inntrykk av boken. Men før jeg prøver å komme med egne betraktninger om boken kan dere få vite hva boken (eller rettere sagt bøkene) handler om, og siden jeg vil ut igjen i sommersolen for å begynne på Blodleie av Johan Theorin blir denne delen klipp og lim:


City of Glass: As a result of a strange phone call in the middle of the night, Quinn, a writer of detective stories, becomes emmeshed in a case more puzzling than any he might have written.

Ghosts: Blue, a student of Brown, has been hired by White to spy on Black. From a window of a rented room on Orange Street, Blue keeps watch on his subject, who is across the street, staring out of his window.

The Locked Room: Fanshawe has disappeared, leaving behind his wife and baby and cache of extraordinary novels, plays, and poems. What happened to him and why is the narrator, Fanshawe's boyhood friend, lured obsessively into his life?

Jeg vet knapt hvor jeg skal begynne. Det surrer så mange tanker rundt i hodet etter å ha lest denne boken. Den første tanken er ganske enkel å formulere - Wow, jeg er imponert. Dette var en fantastisk god bok. Det var noe med stemningen som traff meg fullstendig. Alle bøkene begynner med et mysterium som en person - Quinn, Blue og Fanshawes venn - nesten blir påtvunget å løse. Men mysteriet er kun rammen rundt fortellingen, og det utvikler seg fra et utvendig mysterium til en innvendig kamp om identitet og livskraft.

Hver bok følger forskjellige personer, men det er likevel den samme historien som går igjen, den samme oppskriften som følges. Det er tre distinkte historier og det er den samme historien, alt på en gang. Samtidig går flere navn og karaktertrekk igjen i alle historiene, og jeg lurte lenge på om de tre historiene hver var en del av en større historie - at de passet sammen som et pusslespill. Det var nok feil, men samtidig kan jeg ikke være sikker. Boken forvirret meg. Den gledet meg. Den gjorde meg nysgjerrig. Jeg vet ikke helt hva jeg sitter igjen med etter å ha lest den, men jeg vet jeg kommer til å tenke på den i lang tid. Spesielt om hvordan hovedpersonen(e) klarte å bli så til de grader manipulert, og hvordan alt henger sammen?

"It's June second, he told himself. Try to remember that. This is New York, and tomorrow will be June third. If all goes well, the following day will be the fourth. But nothing is certain."

Jeg ble spesielt forvirret når Paul Auster selv dukket opp i boken, sammen med konen og sønnene. At forfatteren skriver seg selv inn i romanen sin har jeg aldri opplevd før. Men store deler av historiene handler om det å skrive, om å dokumentere spor som skal føre til en større forståelse for menneskene man har fått i oppdrag å spionere på. Likevel fører skrivingen heller til større innsikt i egen psyke enn innsikt i hodet til den man spionerer på. Som et pluss for oss bokelskere har bøkene også en del litteraturreferanser, og de ga meg et sterkt ønske om å lese Don Quixote og Alice i eventyrland. 

Det er vanskelig å skrive om denne boken. Jeg vil skrive om alt jeg elsket ved den, og jeg vil skrive om alt som forvirret meg. Jeg vil at folk som leser dette skal skjønne hvor god boken var, men det virker umulig å forklare stemningen og ordene på en måte som er verdig boken. Men jeg håper dere vurderer å lese den - hvis ikke går dere glipp av noe stort. Hvis ikke dere vil høre på meg, så hør på anmelderen fra The Glascow Herald som skrev det så elegant. 

So Long, and Thanks for all the Fish

Da var den fjerde boken i The Hitchhiker's Guide to the Galaxy serien lest, kanskje så mye som 7-9 år etter jeg leste den første boken for første gang. Av en eller annen merkelig grunn stoppet jeg å lese serien etter bok nummer to, men jeg er veldig glad for at jeg fant frem igjen bøkene i julen og begynte å lese de første om igjen. Denne gangen stoppet jeg ikke etter to bøker.

For de som ikke har lest serien eller som ikke husker den fordi det er mange år siden bekjentskapet ble stiftet, kopierer jeg kjapt baksideteksten på de første fire bøkene. Om det viser seg å være informativt eller ikke får være opp til dere å bestemme:

The Hitchhiker's Guide to the Galaxy: "On Thursday lunchtime the Earth gets unexpectedly demolished to make way for a new hyperspace bypass. For Arthur Dent, who has only just had his house demolished that morning, this seems already to be more than he can cope with. Sadly, however, the weekend has only just begun, and the Galaxy is a very strange and startling place."

The Restaurant at the End of the Universe: "When all questions of space, time, matter and the nature of being have been resolved, only one question remains - Where shall we have dinner? The Restaurant at the End of the Universe provides the ultimate gastronomic experience, and for once there is no morning after to worry about."

Life, the Universe and Everything: "In consequence of a number of stunning catastrophes, Arthur Dent is surprised to find himself living in a hideously miserable cave on prehistoric Earth. However, just as he thinks that things cannot possibly get any worse, they suddenly do. He discovers that the Galaxy is not only mind-bogglingly big and bewildering, but also that most of the things that happen in it are staggeringly unfair."

So Long, and Thanks for all the Fish: "Just as Arthur Dent's sense of reality is in its dickiest state he suddenly finds the girl of his dreams. He finds her in the last place in which he would expect to find anything at all, but which 3,976,000,000 people will find oddly familiar. They go in search of God's Final Message to His Creation and, in a dramatic break with tradition, actually find it."

Arthur har altså vært gjennom mye i løpet av de tre første bøkene i denne trilogien i fem bind. Den fjerde boken er ganske annerledes enn de tidligere bøkene av flere grunner:

- Mesteparten av bokens handling foregår på jorden (ja, den som ble utslettet)
- Arthur Dent, som beskrevet på baksideteksten, finner seg en kjæreste
- De blir faktisk fornøyd med svaret de søker etter (i motsetning til 42)
- Zaphod Beeblebrox og Trillian er helt fraværende
- Ford Prefect og Marvin er nesten helt fraværende

Jorden er altså ikke tilintetgjort lenger, og for de som har kjenskap til serien kan jeg røpe at bokens tittel hinter til hvem som er ansvarlig for det. Arthur Dent kommer seg hjem igjen for første gang på åtte år, og livet er plutselig ganske så godt. Befolkningen på jorden husker, overraskende nok, hva som skjedde da romvesener (Vogons) utslettet planeten, men klodens forskjellige regjeringer har overbevist de fleste av dem at besøk av romvesener og verdens undergang egentlig ikke skjedde (noe som er lett å tro på siden jorden fremdeles eksisterer), men at det i stedet var et mislykket CIA eksperiment som involverte hallusinogene stoffer.

Ford Prefect har også fått med seg at jorden plutselig eksisterer igjen, og mens Arthur møter sin store kjærlighet, Fenchurch, stresser han med å komme seg til jorden. Han når kloden til slutt, men blir ikke værende lenge, for han tar med seg Arthur og Fenchurch for å finne Guds siste beskjed til sin skapning. De finner ikke bare den, de finner også Marvin igjen i det siste kapitlet, og for de som er nysgjerrig på hva Guds siste beskjed til sin skapning var, kan jeg skrive beskjeden som Marvin leste den. Hvis du ikke vil vite det; la være å lese nøye:

"The first letter was a 'w', the second an 'e'. Then there was a gap. An 'a' followed, then a 'p', an 'o' and an 'l'. Marvin paused for a rest. After a few moments they resumed and let him see the 'o', the 'g', the 'i', the 's' and the 'e'. The next to words were 'for' and 'the'. The last one was a long one, and Marvin needed another rest before he could tackle it. It startet with 'i', then 'n' then a 'c'. Next came an 'o' and an 'n', followed by a 'v', an 'e', another 'n' and an 'i'. After a final pause, Marvin gathered his strength for the last strech. He read the 'e', the 'n', the 'c' and at last the final 'e', and staggered back into their arms. 'I think,' he murmured at last, from deep within his corroding rattling thorax, 'I feel good about it'."

Deretter følger en epilog som det tilsynelatende finnes et poeng med, men hva det er får vi ikke vite med tanke på at "There was a point to this story, but it has temporarily escaped the chronicler's mind."

Jeg elsker de to første bøkene i serien. Den tredje var ikke like god etter min mening, men jeg likte den uansett godt. Med den fjerde går jeg tilbake til å elske serien. Historien i seg selv er kanskje ikke fantastisk, men det er skrivestilen, og alle de små hysterisk morsomme obersvasjonene, bikarakterene og handlingene som gjør boken til det den er. Som værguden som ikke vet at han er værgud, men er drittlei av at det alltid regner der han befinner seg, spesielt siden han kjører lastebil. Og den gamle damen på flyet som føler livet omtrent er over, men som blir svært oppmuntret da hun ser Arthur og Fenchurch fly i løse luften. Grunnen til denne humørendringen er hennes utrolige lettelse over det faktum at det meste folk hadde fortalt henne noensinne er feil.

Alle bøkene er spennende, sjarmerende og selvfølgelig ustyrtelig morsomme. Douglas Adams er en must-read forfatter!