Jeg har akkurat begynt å lese Johnny Got His Gun. Spørsmålet er: kommer jeg meg gjennom den? En hel bok med lignende utgangspunkt som den jævligste historien jeg har hørt noensinne. Hva handler den om, spør du kanskje? Sånn ca det som blir fortalt i klippet under. Hvorfor utsette meg selv for over 200 sider med klaustrofobisk terror? Hvorfor er det slik at det mørkeste et menneske kan forestille seg ofte er det mest fascinerende? Jeg så filmen Calvary på kino, og det er den eneste gangen jeg har opplevd at hele kinosalen var fullstendig satt ut av det de hadde sett. Når rulleteksten startet var det ikke en eneste person som rørte på seg. Alle hadde forsvunnet inn i en verden så bekmørk at det måtte et reelt lys til for å finne tilbake til den virkelige verden. Jeg følte på et ubehag i timene etter som jeg trengte en natts søvn for å bli kvitt. Likefullt står dette igjen som den beste filmopplevelsen jeg har hatt. Det er mye underlig man kan sette pris på. Dermed blir det en halvtime til med Johnny Got His Gun før lyset slukkes for kvelden...
23.11.2015
26.10.2015
Hard Times
Forfatter: Charles Dickens
Forlag: Oxford University Press
Utgivelsesår: 1854
Min utgave: 1989
Språk: Engelsk
Sidetall: 299
ISBN: 9780192545152
Jeg har ofte tenkt at det hadde vært lettere å komme seg gjennom Dickens sitt forfatterskap hvis han bare hadde skrevet litt kortere bøker. Men hvis Hard Times er et eksempel på hvordan bøkene hans ble når han fattet seg i korthet er jeg ganske glad for at han sjelden skrev bøker med mindre enn 500 sider.
Livsvisdommen til Thomas Gadgrind. En mann som ikke ønsker gulvtepper med motiver av blomster fordi blomster ikke vokser i gulvtepper i virkeligheten (no shit...). Det strider, i følge han, mot fakta å ha gulvtepper med motiver av blomster. Gadgrind har tydeligvis misforstått begrepet "fakta". Han liker ihvertfall å vri på det. Hver minste fantasifull tanke er feil hvis den ikke baserer seg på fakta. Det han glemmer er at uten fantasi ville vi ikke hatt tilgang til all den informasjonen vi har om verden i dag. Vi ville neppe avkreftet "fakta" fra gammelt av som ikke egentlig stemmer. Verden ville ikke bevegd seg fremover. Det visste Dickens, og det vet vel omtrent hele jordkloden. Derfor virker det usedvanlig lite realistisk å ha en hovedkarakter som er såpass rigid. Han gjør sitt ytterste for at barna hans ikke har en eneste tanke i hodet som ikke er fakta, de får ikke være med på morsomme aktiviteter, de får ikke lese romaner. Og han lykkes visstnok med å holde datteren unna alt som ikke han regner som fakta, noe som ei heller er spesielt realistisk.
Med dette som utgangspunkt er det vanskelig å ta boken seriøst. Dessuten var jeg sikker på at den skulle handle om fagforeninger og streik i en industriby i Nord-England, men det er bare såvidt et bimoment i boken. Jeg har helt ærlig ikke fått øye på noe konsekvent plot, foruten at faktagalskapen forfølger Gadgrind og biter ham i ræven etterhvert, som forventet. Ellers hopper vi litt fra det ene til det andre. Tyveri, ekteskap, utroskap, gale ekskoner, industri, taler, gambling, skolebarn, spørsmål om hvor Stephen Blackpool er og hvorfor han ikke er kommet tilbake til Coketown. Det er lite humor og boken blir like trist som byen. Det hjelper heller ikke at jeg hører stemmen til Johnny Vegas i hodet mitt hver gang jeg leser dialog på dialekt. Han er strengt tatt ikke fra Preston, som byen Coketown er basert på, men han er fra Lancashire, og hans stemme er ikke et ideelt utgangspunkt når man prøver å ta en bok seriøst:
Forestill dere følgende dialog med den stemmen, så kan dere kanskje forstå hvordan det var for meg å lese Hard Times.
Jeg innbiller meg at Dickens gikk lei av å skrive på denne boken etter en stund, for slutten er bare en oppsummering av hva som skjedde og hva som kunne skjedd videre. "Such a thing was to be"..."Such things were to be"..."Such a thing was never to be"..."These things were to be"..."Dear reader! It rests with you and me, whether, in our two fields of action, similar things shall be or not." Jeg kan ikke påstå å ha brukt mye tid på å tenke over denne boken i ettertid, så det får bli opp til andre leser å finne ut hva som vil skje og hva som ikke vil skje..
Forlag: Oxford University Press
Utgivelsesår: 1854
Min utgave: 1989
Språk: Engelsk
Sidetall: 299
ISBN: 9780192545152
Jeg har ofte tenkt at det hadde vært lettere å komme seg gjennom Dickens sitt forfatterskap hvis han bare hadde skrevet litt kortere bøker. Men hvis Hard Times er et eksempel på hvordan bøkene hans ble når han fattet seg i korthet er jeg ganske glad for at han sjelden skrev bøker med mindre enn 500 sider.
"Now, what I want is, Facts. Teach these boys and girls nothing but Facts. Facts alone are wanted in life. Plant nothing else, and root out everything else. You can only form the minds of reasoning animals upon Facts: nothing else will ever be of any service to them. This is the principle on which I bring up my own children, and this is the principle on which I bring up these children. Stick to Facts, sir!"
Livsvisdommen til Thomas Gadgrind. En mann som ikke ønsker gulvtepper med motiver av blomster fordi blomster ikke vokser i gulvtepper i virkeligheten (no shit...). Det strider, i følge han, mot fakta å ha gulvtepper med motiver av blomster. Gadgrind har tydeligvis misforstått begrepet "fakta". Han liker ihvertfall å vri på det. Hver minste fantasifull tanke er feil hvis den ikke baserer seg på fakta. Det han glemmer er at uten fantasi ville vi ikke hatt tilgang til all den informasjonen vi har om verden i dag. Vi ville neppe avkreftet "fakta" fra gammelt av som ikke egentlig stemmer. Verden ville ikke bevegd seg fremover. Det visste Dickens, og det vet vel omtrent hele jordkloden. Derfor virker det usedvanlig lite realistisk å ha en hovedkarakter som er såpass rigid. Han gjør sitt ytterste for at barna hans ikke har en eneste tanke i hodet som ikke er fakta, de får ikke være med på morsomme aktiviteter, de får ikke lese romaner. Og han lykkes visstnok med å holde datteren unna alt som ikke han regner som fakta, noe som ei heller er spesielt realistisk.
Med dette som utgangspunkt er det vanskelig å ta boken seriøst. Dessuten var jeg sikker på at den skulle handle om fagforeninger og streik i en industriby i Nord-England, men det er bare såvidt et bimoment i boken. Jeg har helt ærlig ikke fått øye på noe konsekvent plot, foruten at faktagalskapen forfølger Gadgrind og biter ham i ræven etterhvert, som forventet. Ellers hopper vi litt fra det ene til det andre. Tyveri, ekteskap, utroskap, gale ekskoner, industri, taler, gambling, skolebarn, spørsmål om hvor Stephen Blackpool er og hvorfor han ikke er kommet tilbake til Coketown. Det er lite humor og boken blir like trist som byen. Det hjelper heller ikke at jeg hører stemmen til Johnny Vegas i hodet mitt hver gang jeg leser dialog på dialekt. Han er strengt tatt ikke fra Preston, som byen Coketown er basert på, men han er fra Lancashire, og hans stemme er ikke et ideelt utgangspunkt når man prøver å ta en bok seriøst:
Forestill dere følgende dialog med den stemmen, så kan dere kanskje forstå hvordan det var for meg å lese Hard Times.
"I ha' fell into th' pit, my dear, as have cost wi'in the knowledge o'old for now living, hundreds and hundreds o' men's lives - fathers, sons, brothers, dear to thousands an' thousands, an' keeping 'em fro' want and hunger. I ha' fell into a pit that ha' been wi' th' Fire-damp crueller than battle. I ha' read on 't in the public petition, as only one may read, fro' the men that works in pits, in which they ha' pray'n the lawmakers for Christ's sake not to let their work be murder to 'em, but to spare 'em for th' wives and children that they loves as well as gentlefolk loves theirs. When it were in work, it killed i'out need; when 'tis alone, it kills wi'out need. See how we die an' no need, one way an' another - in a muddle - every day!"
Jeg innbiller meg at Dickens gikk lei av å skrive på denne boken etter en stund, for slutten er bare en oppsummering av hva som skjedde og hva som kunne skjedd videre. "Such a thing was to be"..."Such things were to be"..."Such a thing was never to be"..."These things were to be"..."Dear reader! It rests with you and me, whether, in our two fields of action, similar things shall be or not." Jeg kan ikke påstå å ha brukt mye tid på å tenke over denne boken i ettertid, så det får bli opp til andre leser å finne ut hva som vil skje og hva som ikke vil skje..
15.10.2015
60 gode bøker
De få gangene noen har spurt meg hvilken av bøkene jeg har lest er min absolutte favoritt, har jeg alltid slitt med å gi et klart svar. Jeg regner med jeg ikke er alene om det. De fleste bokelskere har mange favoritter og det er ikke alltid like lett å sammenligne de beste bøkene og å velge ut en som skilte seg ut fra mengden. Jeg ble likevel overrasket da jeg oppdaget at jeg har gitt 87 bøker favorittstatus på bokelskere.no. Hvordan skal man velge blant så mange?
Jeg tenkte jeg skulle presentere listen min for dere, men jeg har slanket den en smule. De jeg ikke lenger regner som favoritter er tatt vekk. Kanskje dere kan finne lesetips blant alle mine favoritter? Listen vil ihvertfall gi dere et innblikk i min boksmak. Jeg linker til bøkene jeg har skrevet om på bloggen, og i tillegg legger jeg ved en pitteliten smakebit fra hver bok.
MINE 60 FAVORITTBØKER
Adams, Douglas - Dirk Gently's Holistic Detective Agency
An odd thought suddenly struck him. It took him by considerable surprise, but he couldn't really see what was wrong with it.
Adams, Douglas - So Long, and Thanks For All the Fish
There was a point to this story, but it has temporarily escaped the chronicler's mind.
Alnæs, Karsten - Ikke Dø, Sophie!
Ingen husket hvem som foreslo det først. Det ble bare sagt, kanskje som en spøk, som overmot. Men det var blitt sagt, og ingen hadde protestert. De hadde hisset hverandre opp, det var for uvirkelig, det var en lek. Men så tok agenten, majoren fra Den svarte hånd, kontakt med dem. Det kom som en glidende åpenbaring, en vidunderlig mulighet til å utrette noe stort som for all evighet ville bli gravert inn i folkets minne … Tronfølgeren var selve innbegrepet av den østerrikske undertrykkelsen. De tre bestemte seg for å befri fedrelandet for den skam han påførte dem.
Auster, Paul - The New York Trilogy
It's June second, he told himself. Try to remember that. This is New York, and tomorrow will be June third. If all goes well, the following day will be the fourth. But nothing is certain.
Barnes, Julian - The Sense of an Ending
We listen to what people say, we read what they write - that's our evidence, that's our corroboration. But if the face contradicts that speaker's words, we interrogate the face. A shifty look in the eye, a rising blush, the uncontrollable twitch of a face muscle - and then we know. We recognize the hypocrisy or the false claim, and the truth stands evident before us.
Beauman, Ned - Boxer, Beetle
In idle moments I sometimes like to close my eyes and imagine Joseph Goebbels' forty-third birthday party … I like to think that even in the busy autumn of 1940, Hitler might have found time to organise a surprise party for his close friend - pretending for weeks that the date had slipped his mind, deliberately ignoring the Propaganda Minister's increasingly sulky and awkward hints, and waiting until the very last order had been dispatched to his U-boat commanders on the evening of Tuesday, 29 October before he led Goebbels on some pretext into the cocktail lounge of the Reich Chancellery.
de Bernières, Louis - Notwithstanding
The General trusts and approves of anyone in a uniform, and he smiles delightedly. He thinks that no doubt the policeman has some weighty issues to deal with, and feels the need to take advantage of his wider and deeper experience. The Policeman ushers him gently into the alleyway beside the pub where Peter the Great once stayed, when Godalming was on the main wool route to London. 'Do you realise, sir,' asks the officer, 'that you have gone shopping without your trousers on?' Sensitively he refrains from mentioning the lack of underwear. Fortunately the tails of the shirt are long, and any indecency is sufficiently concealed in shadow.
de Bernières, Louis - The War of Don Emmanuel's Nether Parts
…Indians made very inadequate slaves. They would not give up their gods and preferred to starve themselves to death rather than submit to indignity. The Negroes on the other hand, being from different parts of West Africa, had no common language, so it was a simple matter to confuse them and to brutalise them into being enlightened by Christianity.
Boffa, Alessandro - You're an Animal, Viskovitz
Figuring it was the proper thing to do, I carried her body to her family. In my desert vocabulary I tried to find some words of condolence and apology, but all I managed to do was massacre her parents and rape her sister. I really wasn't made for social life.
Bradley, Alan - The Dead in Their Vaulted Arches
He was a dear man, the vicar, but dreadfully naive, and I sometimes thought that there were certain aspects of life and death which eluded him completely.
Bulgakov, Mikhail - A Country Doctor's Notebook
Now I could see one thing only: the greyish ringlets of the windpipe. I thrust the sharp knife into it - and froze in horror. The windpipe was coming out of the incision and the feldsher appeared to have taken leave of his wits: he was tearing it out. Behind me the two midwives gasped. I looked up and saw what was the matter: the feldsher had fainted from the oppressive heat and, still holding the hook, was tearing at the windpipe. 'It's fate,' I thought, 'everything is against me. We've certainly murdered Lidka now.' And I added grimly to myself: 'As soon as I get back to my room, I'll shoot myself.'
Camus, Albert - The Plague
By the force of things, this last remnant of decorum went by the board, and men and women were flung into the death-pits indiscriminately. Happily this ultimate indignity synchronized with the plague's last ravages.
Claudel, Philippe - Brodeck's Report
My name is Brodeck and I had nothing to do with it. I insist on that. I want everyone to know it.
Claudel, Philippe - Monsieur Linh and His Child
They set off one morning to work in the paddy fields, with the child, and by evening they had not returned. The old man ran. He was out of breath when he arrived at the rice field. It was nothing but a vast hole, bubbling with water, with the corpse of a disembowelled buffalo lying on one side of the crater, its yoke broken in two like a bit of straw. There was also his son's body, and his son's wife's body, and further away the little girl, her eyes wide open, unharmed and wrapped in a blanket, and beside the child a doll, her own doll, the same size as her, which had had its head blown off by the blast of the bomb. The little girl was ten days old. Her parents had called her Sang diû, which in the local language means 'mild morning'. This was the name they had given her, and then they had died. Monsieur Linh had taken the child. He set off. He decided to leave forever. For the child's sake.
Clegg, Bill - Did You Ever Have a Family
'Some trees love an ax,' a drunk old-timer mumbled one night at the Tap, back when she still went there, and something in what he said rang true, but when she later remembered what he'd said, she disagreed and thought instead that the tree gets used to the ax, which has nothing to do with love. It settles into being chipped away at, bit by bit, blade by blade, until it doesn't feel anything anymore, and then, because nothing else can happen, what's left crumbles to dust.
Coetzee, J.M. - Barndom
Han er takknemmelig for at moren beskytter ham mot farens normalitet, det vil si mot farens leilighetsvise blåøyde raserianfall og trusler om juling. Samtidig er han sint på moren fordi hun gjør ham til noe unormalt, noe som trenger beskyttelse for å kunne leve.
Connolly, John - The Book of Lost Things
We blamed the local wicked stepmother for the whole apple business, but, well, if there's a lesson to be learned from all this, it's to make sure that the person you're going to wrongfully blame for doing something bad is actually available for selection, as it were. There was a trial, we got suspended sentences on the grounds of provocation combined with lack of sufficient evidence, and we were told that if anything happened to Snow White again, if she even chipped a nail, we'd be for it.
Crace, Jim - Harvest
They were far from their own wives and mothers. And they were far from a restraining word. And there were no witnesses that counted. No matter what they did last evening, they could claim they did it only at their master's bidding.
Dexter, Colin - The Wench is Dead
He was somewhat of a loner by temperament - but though never wholly happy when alone, he was usually slightly more miserable when with other people.
Erpenbeck, Jenny - Visitation
He himself pees off the balcony and defecates in the garden, but only because he would rather be alone for these activities. Only recently, now that they have penetrated deep into German territory, has the fury of the soldiers reached such a level that they are using the insides of their own bodies to wage war. The more German houses they set foot in, the more painfully they are faced with the question of why the Germans were unable to remain in a place where nothing at all, not the slightest little thing, was lacking.
Follett, Ken - Fall of Giants
Afterwards, Walter read the newspaper she had brought home. 'The revolution in Munich is over,' he said. 'For good?' Walter shrugged. 'They've caught the leader. It's Adolf Hitler.' 'The head of the party Robert joined?' 'Yes. He's been charged with high treason. He's in jail.' 'Good,' said Maud with relief. 'Thank God that's over.'
Gardam, Jane - Old Filth
No. It was Old Filth. Great advocate, judge and - bit of a wit. Said to have invented FILTH - Failed In London Try Hong Kong. He tried Hong Kong. Modest, nice chap.
Graham, Kenneth - The Wind in the Willows
Secrets had an immense attraction to him, because he never could keep one, and he enjoyed the sort of unhallowed thrill he experienced when he went and told another animal, after having faithfully promised not to.
Harris, Sam - Letter to a Christian Nation
While believing strongly, without evidence, is considered a mark of madness or stupidity in any other area of our lives, faith in God still holds immense prestige in our society. Religion is the one area of our discourse where it is considered noble to pretend to be certain about things no human being could possibly be certain about. It is telling that this aura of nobility extends only to those faiths that still have many subscribers. Anyone caught worshipping Poseidon, even at sea, will be thought insane.
Heller, Joseph - Catch-22
'You have deep-seated survival anxieties. And you don't like bigots, bullies, snobs or hypocrites. Subconsciously there are many people you hate.' 'Consciously, sir, consciously,' Yossarian corrected in an effort to help. 'I hate them consciously.'
Hitchens, Christopher - Mortality
To the dumb question 'Why me?' the cosmos barely bothers to return the reply: Why not?
Hugo, Victor - The Hunchback of Notre-Dame
Djali trotted along behind them, so overjoyed at seeing Gringoire again that she constantly made him stumble by affectionately putting her horns between his legs. 'That's life,' said the philosopher, each time he narrowly escaped falling flat on his face. 'It's often our best friends who cause our downfall.'
Hornby, Nick - A Long Way Down
A man who wants to die feels angry and full of life and desperate and bored and exhausted, all at the same time; he wants to fight everyone, and he wants to curl up in a ball and hide in a cupboard somewhere. He wants to say sorry to everyone, and he wants everyone to know just how badly they've all let him down.
Ishiguro, Kazuo - A Pale View of Hills
Memory, I realize, can be an unreliable thing; often it is heavily coloured by the circumstances in which one remembers, and no doubt this applies to certain of the recollections I have gathered here.
Ishiguro, Kazuo - Never Let Me Go
We took away your art because we thought it would reveal your souls. Or to put it more finely, we did it to prove you had souls at all.
Ishiguro, Kazuo - The Remains of the Day
'What do you think dignity's all about?' The directness of the inquiry did, I admit, take me rather by surprise. 'It's rather a hard thing to explain in a few words, sir,' I said. 'But I suspect it comes down to not removing one's clothing in public.'
Jerome, Jerome K. - Three Men in a Boat
It always does seem to me that I am doing more work than I should do. It is not that I object to the work, mind you; I like work: it fascinates me. I can sit and look at it for hours. I love to keep it by me: the idea of getting rid of it nearly breaks my heart.
Kafka, Franz - In the Penal Colony
Many questions were troubling the explorer, but at the sight of the prisoner he asked only: 'Does he know his sentence?' 'No,' said the officer, eager to go on with his exposition, but the explorer interrupted him: 'He doesn't know the sentence that has been passed on him?' 'No,' said the officer again, pausing a moment as if to let the explorer elaborate his question, and then said: 'There would be no point in telling him. He'll learn it on his body.'
Krauss, Lawrence M. - A Universe From Nothing
The amazing thing is that every atom in your body came from a star that exploded. And, the atoms in your left hand probably came from different stars than your right hand. It really is the most poetic thing I know about physics: You are all stardust. You couldn't be here if stars hadn't exploded, because the elements - the carbon, nitrogen, oxygen, iron, all the things that matter for evolution - weren't created at the beginning of time. They were created in the nuclear furnaces of stars, and the only way they could get into your body is if those stars were kind enough to explode. So, forget Jesus. The stars died so that you could be here today.
Kurkov, Andrey - Death and the Penguin
Misha had appeared chez Viktor a year before, when the zoo was giving hungry animals away to anyone able to feed them. Viktor had gone along and returned with a king penguin. Abandoned by his girlfriend the week before, he had been feeling lonely. But Misha had brought his own kind of loneliness, and the result was now two complementary lonelinesses, creating an impression more of inderdependence than of amity.
Loe, Erlend - Stille Dager i Mixing Part
Ok. Hørte dere det, unger? Ingen linje fra Ludwig II til nasjonalsosialismen. Ifølge moren deres. Hvem vil ha is?
McCarthy, Tom - Satin Island
…As if this weren't impressive enough, the Minister then proceeded, using the outside edge of her right shoe's toe once more, to re-do the sequence in reverse. It took the best part of another hour; but she managed it as well. As soon as she'd returned the buckle to it's starting position, its original state, she called the meeting to a close. I found the whole experience of observing this small episode, this drama that (due to the shape of the table, its supporting legs, the layout of our chairs and similar factors) I alone could see, deeply satisfying. How do you think it went? Peyman asked me after we had left. Oh, I answered: excellently.
Mills, David - Atheist Universe
This so-called 'First Cause' argument, however, is a textbook illustration of ad hoc reasoning. For if 'everything needs a cause to account for its existence,' then we are forced to adress the question of who or what created God? If God always existed, and therefore needs no causal explanation, then the original premise of the cosmological argument - the everything needs a cause - has been shown to be erroneous: something can exist without a cause. If everything except God requires a cause, then the 'First Cause' argument becomes ad hoc (i.e., inconsistent and prejudicially applied) and is thus logically impermissible. If we can suppose that God always existed - and thus requires no causal explanation - then we can suppose instead that the mass-energy comprising our universe always existed and thus require no causal explanation.
Némirovsky, Irène - The Courilof Affair
What is truly strange is that I, who spared not only innocent lives but several guilty ones as well (for at certain moments I was overcome by a kind of indifference, and the prisoners reaped the benefits), was hated even more than some of my comrades … I think the prisoners condemned to death vaguely consoled themselves with the idea that they were dealing with madmen or monsters; whereas I was an ordinary, sad little man who coughed, wore glasses, had a little snub nose and delicate hands.
Richardson, Jon - It's Not Me, It's You!
The sea, however, doesn't care. No matter what they do to try and impress or repel its advances, it lurches forward and eases back with comic consistency, as if it is playing a game of chicken with those who live inland; a show of power that one day, if they look like they have forgotten to flinch, it might not retreat as soon as it should.
Rowling, J.K. - Harry Potter and the Half-Blood Prince
'Do you remember me telling you we are practicing non-verbal spells, Potter?' 'Yes,' said Harry stiffly. 'Yes, sir.' 'There's no need to call me sir Professor.' The words had escaped him before he knew what he was saying.
Rowling, J.K. - Harry Potter and the Prisoner of Azkaban
Mr. Moony presents his compliments to Professor Snape, and begs him to keep his abnormally large nose out of other people's business. Mr. Prongs agrees with Mr. Moony, and would like to add that Professor Snape is an ugly git. Mr. Padfoot would like to register his astonishment that an idiot like that ever became a professor. Mr. Wormtail bids Professor Snape good day, and advises him to wash his hair, the slimeball.
Shelley, Mary - Frankenstein
The different accidents of life are not so changeable as the feelings of human nature. I had worked hard for nearly two years, for the sole purpose of infusing life into an inanimate body. For this I had deprived myself of rest and health. I had desired it with an ardour that far exceeded moderation; but now that I had finished, the beauty of the dream vanished, and breathless horror and disgust filled my heart.
Tartt, Donna - The Secret History
'But how,' said Charles, who was close to tears, 'how can you possibly justify cold-blooded murder?' Henry lit a cigarette. 'I prefer to think of it,' he said, 'as redistribution of matter.'
Tolkien, J.R.R. - The Children of Húrin
Now when Túrin learnt from Finduilas of what had passed, he was wrathful, and he said to Gwindor: 'In love I hold you for your rescue and safe-keeping. But now you have done ill to me, friend, to betray my right name, and call my doom upon me, from which I would lay hid.' But Gwindor answered: 'The doom lies in yourself, not in your name.'
Tolkien, J.R.R. - The Hobbit
'Do you wish me a good morning, or mean that the morning is a good morning whether I want it or not; or that you feel good this morning; or that it is a morning to be good on?'
Tolkien, J.R.R. - The Lord of the Rings
'The enemy? His sense of duty was no less than yours, I deem. You wonder what his name is, where he came from. And if he was really evil at heart. What lies or threats led him on his long march from home. If he would not rather have stayed there in peace. War will make corpses of us all.'
Tolstoy, Lev - Anna Karenina
If there was a reason for his preferring liberal to conservative views, which were held also by many of his circle, it arose not from his considering liberalism more rational, but from its being in closer accordance with his manner of life. The liberal party said that in Russia everything is wrong, and certainly Stepan Arkadyevitch had many debts and was decidedly short of money. The liberal party said that marriage is an institution quite out of date, and that it needs reconstruction; and family life certainly afforded Stepan Arkadyevitch little gratification, and forced him into lying and hypocrisy, which was so repulsive to his nature. The liberal party said, or rather allowed it to be understood, that religion is only a curb to keep in check the barbarous classes of the people; and Stepan Arkadyevitch could not get through even a short service without his legs aching from standing up, and could never make out what was the object of all the terrible and high-flown language about another world when life might be so very amusing in this world. And with all this, Stepan Arkadyevitch, who liked a joke, was fond of puzzling a plain man by saying that if he prided himself on his origin, he ought not to stop at Rurik and disown the first founder of his family--the monkey. And so Liberalism had become a habit of Stepan Arkadyevitch's, and he liked his newspaper, as he did his cigar after dinner, for the slight fog it diffused in his brain.
Uhlman, Fred - Forsoningen
Lille jøde, far vel, far vel, Moses og Isak venter deg vel? Lille jøde, vær ei så sturen, til ild og svovel går helvetesturen. Kom aldri tilbake lille jøde, her ønsker vi bare å se dere døde.
Waltari, Mika - Egypteren Sinuhe
Jeg Sinuhe, sønn av Senmut og hans hustru Kipa, skriver dette. Ikke for å prise gudene i landet Kem, for jeg er trett av guder. Ikke for å prise faraoer, for jeg er trett av deres bedrifter. Bare for min egen skyld skriver jeg dette. Ikke for å smigre guder, ikke for å smigre konger, ikke av frykt, og ikke i tro på fremtiden. For i mine levedager har jeg gjennomgått og tapt så meget at jeg ikke plages av ørkesløs frykt, og jeg vemmes ved tanken på guder og konger. Jeg skriver dette bare for min egen skyld, og i dette tror jeg jeg skiller meg fra alle skrivere, det være seg i fortid som i fremtid.
Williams, Niall - History of the Rain
Despite the efforts of the Tourist Board, Ireland, in those days were not in Top Ten Countries to Visit, and for English people it was all but verboten as the Pope would say. Ireland? Catholics and murderers, the Reverend would have thought. Ungrateful blackguards, we had not the slightest appreciation for the eight hundred years of civilized rule of His Majesty and to show our true colours once the English had departed we'd set about killing each other with hatchets, slash hooks and hedge shears. Ireland? Better that Abraham was in Hell.
Willis, Connie - Doomsday Book
I wanted to come, and if I hadn't, they would have been all alone, and nobody would have ever known how frightened and brave and irreplaceable they were.
Willis, Connie - To Say Nothing of the Dog
Because around a crisis point, even the tiniest action can assume importance all out of proportion to its size. Consequences multiply and cascade, and anything - a missed telephone call, a match struck during a blackout, a dropped piece of paper, a single moment - can have empire-tottering effects. The Archduke Ferdinand's chauffeur makes a wrong turn onto Franz-Josef Street and starts a world war. Abraham Lincoln's bodyguard steps outside for a smoke and destroys a peace. Hitler leaves orders not to be disturbed because he has a migraine and finds out about the D-Day invasion eighteen hours too late. A lieutenant fails to mark a telegram 'urgent' and Admiral Kimmel isn't warned of the impending Japanese attack. 'For want of a nail, the shoe was lost. For want of a shoe, the horse was lost. For want of a horse, the rider was lost.'
deWitt, Patrick - The Sisters Brothers
…I am happy to welcome you to a town peopled by morons exclusively. Furthermore, I hope that your transformation to moron is not an unpleasant experience.
Wodehouse, P.G. - Galahad at Blandings
That was what struck Sam immediately about Galahad Threepwood, that he looked extraordinarily fit for his years. It was the impression Gally made on everyone who met him. After the life he had led he had no right to burst with health, but he did. Where most of his contemporaries had long ago thrown in the towel and retired to cure resorts to nurse their gout, he had gone blithely on, ever rising on stepping stones of dead whiskies and sodas to higher things. He had discovered the prime grand secret of eternal youth - to keep the decanted circulating, to stop smoking only when snapping the lighter for his next cigarette and never to retire to rest before three in the morning.
Wodehouse, P.G. - Summer Lightning
He was feeling as he had not felt since the evening some years ago when, boxing for his University in the light-weight division, he had incautiously placed the point of his jaw in the exact spot at the moment occupied by his opponent's right fist. When you have done this or - equally - when you have just been told that the girl you love is definitely betrothed to another, you begin to understand how Anarchists must feel when the bomb goes off too soon.
Yanagihara, Hanya - The People in the Trees
…All ethics or morals are culturally relative. And Esme's reaction taught me that while cultural relativism is an easy concept to process intellectually, it is not, for many, an easy one to remember.
Zafón, Carlos Ruis - The Prince of Mist
Age makes you notice certain things. For example, I now know that a man's life is broadly divided into three periods. During the first, it doesn't even occur to us that one day we will grow old, we don't think that time passes or that from the day we are born we're all walking toward a common end. After the first years of youth comes the second period, in which a person becomes aware of the fragility of life and what begins like a simple niggling doubt rises inside you like a flood of uncertainties that will stay with you for the rest of your days. Finally, toward the end of life, the period of acceptance begins, and, consequently, of resignation, a time of waiting.
Zweig, Stefan - Burning Secret
Now that he was certain he was in their way, being with them became a cruelly complex pleasure. He gloated over the idea of disrupting their plans, bringing all the concentrated force of his hostility to bear on them at last.
Zweig, Stefan - Chess
- a human being, an intellectual human being who constantly bends the entire force of his mind on the ridiculous task of forcing a wooden king into the corner of a wooden board, and does it without going mad!
14.09.2015
Bookerprisens shortlist - det jeg tror og det jeg håper på
I morgen får vi vite hvilke av de tretten Bookernominerte bøkene som havner på shortlist. Jeg har lest syv av bøkene på longlist og er såvidt i gang med nummer åtte. Selv om jeg har en del igjen forsøker jeg meg på å gjette hvilke seks som går videre, men jeg presenterer to lister: de seks bøkene jeg tror kommer på shortlist, og de seks bøkene jeg ønsker at kommer på shortlist. Jeg baserer meg på mine egne opplevelser av bøkene, samt det andre har skrevet om dem.
De jeg tror vil havne på shortlist - i tilfeldig rekkefølge
Hanya Yanagihara - A Little life
Marilynne Robinson - Lila
Marlon James - A Brief History of Seven Killings
Sunjeev Sahota - The Year of the Runaways
Bill Clegg - Did You Ever Have A Family
Chigozie Obioma - The Fishermen
Jeg har kun lest to av de seks bøkene jeg tipper vi får se på shortlist. Did You Ever Have A Family er for god til å bli oversett og Lila er for godt skrevet til å bli oversett. De fire andre er vel de jeg synes har fått mest positiv tilbakemelding jevnt over, de resterende syv har fått ganske blandet tilbakemelding fra bloggere, medlemmer av Goodreads og lesere på forum. Av disse seks er The Fishermen den jeg er mest usikker på, men jeg er også nervøs for at Yanagihara ryker. Har det ikke skjedd en del ganger de siste årene at boken med favorittstempel ikke blir med på shortlist?
De jeg håper vil havne på shortlist - fra 'ønsker å lese' til storfavoritt
Nr. 6: Rett og slett fordi jeg ønsker å lese den, samt fordi jeg foreløpig ikke har lest noe virkelig negativt om den. Mange beskriver den som tunglest, men de sier samtidig at den er verdt det. Selv om jeg strengt tatt helst skulle hatt færrest mulig mursteiner på listen…
Nr. 5: Den er virkelig nydelig skrevet. En bok jeg fremdeles er overrasket over at jeg ikke likte bedre. Jeg tror jeg kunne blitt mer begeistret for denne hvis jeg hadde brukt mer tid på den, tatt meg mer tid til å reflektere over den. Men jeg ville nok alltid irritert meg over min manglende kunnskap om teologi, for det forhindrer meg i å lese den som Robinson nok ønsker at man skal lese den. Uansett tror jeg nok den fortjener en plass på shortlist.
Nr. 4: Det som skuffet meg med denne var at den ikke utmerket seg rent språklig. Den er ikke dårlig skrevet, men dette kunne nok vært årets leseropplevelse for min del hvis språket hadde vært en smule mer poetisk eller merverdig. Jeg elsket konseptet, og i motsetning til en del andre synes jeg historien ble mer og mer engasjerende jo lenger uti den jeg kom. Absolutt en verdig kandidat til shortlist, den er ingen lettvekter og har mange interessante refleksjoner. Samtidig føles den til tider ganske aktuell selv om historien som fortelles er 500 år gammel. Jeg håper å se denne på shortlist.
Nr. 3: Fordi hun, så vidt jeg vet, ikke vant noe som helst for den urovekkende, brutale, engasjerende, nyskapende, fantastiske People in the Trees. A Little Life kunne vært ganske så dårlig uten at det hadde forhindret meg i å juble for at hun endelig blir lagt merke til. Men basert på de omtalene jeg har lest er den langt fra dårlig. Jeg har bare såvidt kommet i gang med den selv, men jeg har skjønt at den er utrolig sterk. Håper den også er interessant, at den ikke bare sjokkerer uten å få leseren til å reflektere rundt tema hun tar opp.
Nr. 2: Jeg har ingen tro på at Satin Island vil bli valgt ut til shortlist. Mange leser den som en pretensiøs roman og liker ikke humoren i boken. Selv elsket jeg humoren, og selv om samfunnskritikk nok er et av poengene med boken er det neppe meningen vi skal ta U dønn alvorlig. Han er en særdeles komisk figur som er altfor selvopptatt til å skulle si noe vesentlig som oppsummerer vestlig kultur, annet enn at vestlig kultur generelt er for selvopptatt kanskje? Blandingen av interessante refleksjoner, masse digresjoner og sjarmerende humor fungerte godt for min del. Krysser fingrene for at jeg tar feil og at juryen tør å ta sjanse på en utradisjonell roman.
Nr. 1: Den beste boken jeg har lest i år. Hvis ikke Did You Ever Have A Family kommer med på shortlist blir jeg veldig overrasket, for ikke å snakke om skuffet. Hvis du lurer på hvorfor en debutroman som de aller færreste har lest burde bli en av de heldige seks kan du lese både min og Silje sin omtale av boken. Hadde jeg fått bestemme hadde denne vunnet prisen. Og basert på omtalene den har fått på Goodreads tror jeg mange ville støttet meg i det.
De jeg tror vil havne på shortlist - i tilfeldig rekkefølge
Hanya Yanagihara - A Little life
Marilynne Robinson - Lila
Marlon James - A Brief History of Seven Killings
Sunjeev Sahota - The Year of the Runaways
Bill Clegg - Did You Ever Have A Family
Chigozie Obioma - The Fishermen
Jeg har kun lest to av de seks bøkene jeg tipper vi får se på shortlist. Did You Ever Have A Family er for god til å bli oversett og Lila er for godt skrevet til å bli oversett. De fire andre er vel de jeg synes har fått mest positiv tilbakemelding jevnt over, de resterende syv har fått ganske blandet tilbakemelding fra bloggere, medlemmer av Goodreads og lesere på forum. Av disse seks er The Fishermen den jeg er mest usikker på, men jeg er også nervøs for at Yanagihara ryker. Har det ikke skjedd en del ganger de siste årene at boken med favorittstempel ikke blir med på shortlist?
De jeg håper vil havne på shortlist - fra 'ønsker å lese' til storfavoritt
Nr. 6: Rett og slett fordi jeg ønsker å lese den, samt fordi jeg foreløpig ikke har lest noe virkelig negativt om den. Mange beskriver den som tunglest, men de sier samtidig at den er verdt det. Selv om jeg strengt tatt helst skulle hatt færrest mulig mursteiner på listen…
Nr. 5: Den er virkelig nydelig skrevet. En bok jeg fremdeles er overrasket over at jeg ikke likte bedre. Jeg tror jeg kunne blitt mer begeistret for denne hvis jeg hadde brukt mer tid på den, tatt meg mer tid til å reflektere over den. Men jeg ville nok alltid irritert meg over min manglende kunnskap om teologi, for det forhindrer meg i å lese den som Robinson nok ønsker at man skal lese den. Uansett tror jeg nok den fortjener en plass på shortlist.
Nr. 4: Det som skuffet meg med denne var at den ikke utmerket seg rent språklig. Den er ikke dårlig skrevet, men dette kunne nok vært årets leseropplevelse for min del hvis språket hadde vært en smule mer poetisk eller merverdig. Jeg elsket konseptet, og i motsetning til en del andre synes jeg historien ble mer og mer engasjerende jo lenger uti den jeg kom. Absolutt en verdig kandidat til shortlist, den er ingen lettvekter og har mange interessante refleksjoner. Samtidig føles den til tider ganske aktuell selv om historien som fortelles er 500 år gammel. Jeg håper å se denne på shortlist.
Nr. 3: Fordi hun, så vidt jeg vet, ikke vant noe som helst for den urovekkende, brutale, engasjerende, nyskapende, fantastiske People in the Trees. A Little Life kunne vært ganske så dårlig uten at det hadde forhindret meg i å juble for at hun endelig blir lagt merke til. Men basert på de omtalene jeg har lest er den langt fra dårlig. Jeg har bare såvidt kommet i gang med den selv, men jeg har skjønt at den er utrolig sterk. Håper den også er interessant, at den ikke bare sjokkerer uten å få leseren til å reflektere rundt tema hun tar opp.
Nr. 2: Jeg har ingen tro på at Satin Island vil bli valgt ut til shortlist. Mange leser den som en pretensiøs roman og liker ikke humoren i boken. Selv elsket jeg humoren, og selv om samfunnskritikk nok er et av poengene med boken er det neppe meningen vi skal ta U dønn alvorlig. Han er en særdeles komisk figur som er altfor selvopptatt til å skulle si noe vesentlig som oppsummerer vestlig kultur, annet enn at vestlig kultur generelt er for selvopptatt kanskje? Blandingen av interessante refleksjoner, masse digresjoner og sjarmerende humor fungerte godt for min del. Krysser fingrene for at jeg tar feil og at juryen tør å ta sjanse på en utradisjonell roman.
Nr. 1: Den beste boken jeg har lest i år. Hvis ikke Did You Ever Have A Family kommer med på shortlist blir jeg veldig overrasket, for ikke å snakke om skuffet. Hvis du lurer på hvorfor en debutroman som de aller færreste har lest burde bli en av de heldige seks kan du lese både min og Silje sin omtale av boken. Hadde jeg fått bestemme hadde denne vunnet prisen. Og basert på omtalene den har fått på Goodreads tror jeg mange ville støttet meg i det.
12.09.2015
Did You Ever Have A Family
Forfatter: Bill Clegg
Forlag: Gallery/Scout Press
Utgivelsesår: 2015
Språk: Engelsk
Sidetall: 304
ISBN: Kindle-versjon
Natten før datteren til June skal gifte seg brenner huset hennes ned. Vi får ikke vite hva som har hendt før senere i boken, men June står utenfor og ser på at hele livet hennes går opp i flammer. Datteren, Lolly, og forloveden, Will, kommer seg ikke ut. Eksmannen, Adam, kommer seg ikke ut. Hennes tyve år yngre kjæreste, Luke, kommer seg ikke ut. På noen øyeblikk mister hun alle hun noensinne har betegnet som familie. En middelaldrende kvinne, helt alene i verden.
Clegg strukturerer boken sin med utgangspunkt i denne hendelsen. Han lar de fleste involverte parter være med å fortelle historien, med unntak av de som døde. Hvert kapittel følger en spesifikk stemme, en person som får bidra med sin del av historien. Noen karakterer er helt sentrale for det som skjedde den kvelden, andre har kun betydning i etterkant av brannen. Når leseren begynner på et kapittel vet man aldri helt hvordan den nye personen passer inn i historien. Men alle stemmene flettes sammen på en mesterlig måte og sammen forteller de en tragisk og brutal historie, dog ikke helt frarøvet håp.
Dette er ingen enkel måte å strukturere en fortelling på, men det er så utrolig godt gjennomført. Hver karakterer har en helt særegen stemme, hver og en av dem fremstår meget tydelig for meg. Jeg har ingen problemer med å skille dem fra hverandre og med å huske hver enkelt. Vi får innblikk i hver karakters personlige historie, vi kjenner dem ikke kun som statister i June sin historie. Mange av dem har egne sorger. Vi møter to lesbiske kvinner, en av dem fra en dypt katolsk familie som ikke ønsket kontakt etter at hun fortalte dem om sin legning. Vi møter en mor som gjennom en rekke dårlig avgjørelser ender opp med å bidra til å fengsle sønnen for en forbrytelse han ikke har begått. Vi møter en ung gutt som må leve med en grusom hemmelighet og en fraværende far full av anger når sønnen havner i koma etter en overdose. Vi møter et samfunn som fordømmer det unge, svarte, tidligere fengslede brannofferet, fordi det er enkelt å legge skylden på ham, selv om de ikke kjenner ham. Eller kanskje nettopp fordi de ikke kjenner ham.
Språket er enkelt og usentimentalt, noe som gjør at historien virker desto mer realistisk og brutal. Alle de mer perifere karakterene får fortelle sin historie selv, mens kapitlene til June, Lydia (Lukes mor) og Silas (som starter fortellingen) fortelles i tredjeperson. Jeg tenkte ikke over det mens jeg leste boken, men leste det i et intervju med forfatteren. Det har da tydeligvis føltes veldig naturlig mens jeg har lest boken. Noen ganger er den veldig fin, ofte er den ufattelig trist. En gang måtte jeg stoppe opp fordi jeg ble så sjokkert, fordi jeg ikke så for meg at noe kunne være mer fryktelig enn det boken begynte med.
Ingen advarsel, ingen lange forklaringer. Det skjedde. Så må de som var glad i henne lære seg å leve med det. De fine øyeblikkene dukker også opp innimellom en evig kamp om å fortsette å leve. June forsøker desperat å føle en slags tilknytning til datteren som hun ikke egentlig hadde mens hun var i live. Lydia prøver å bekjempe ensomheten, samt skyldfølelsen overfor sønnen. Will sine foreldre forsøker å hedre sønnens minne ved å handle som han ville ønsket og ikke tenke utelukkende på å dele ut skyld.
Did You Ever Have A Family er en bok jeg kommer til å ha i tankene lenge. Den var omtrent umulig å legge fra seg mens jeg leste den, og den gir sterke og langvarige inntrykk. En helt særegen bok som virkelig fortjener å bli kåret til vinneren av Bookerprisen 2015. Det er uten tvil den beste boken jeg har lest i år og den er en av de få bøkene jeg føler jeg må lese på nytt på et eller annet tidspunkt. Clegg har skrevet en nydelig fortelling som fortjener et stort publikum.
Forlag: Gallery/Scout Press
Utgivelsesår: 2015
Språk: Engelsk
Sidetall: 304
ISBN: Kindle-versjon
"She pulls her jacket across her chest and settles into the two folding chairs she's made into a makeshift bed. She will wait for him to come back. She will stay out here in the summer night, with the deer sneezing in the woods and the frogs chirping from the trees. She will wait for him here. Under this wedding tent, she will wait. And she will say yes."
Natten før datteren til June skal gifte seg brenner huset hennes ned. Vi får ikke vite hva som har hendt før senere i boken, men June står utenfor og ser på at hele livet hennes går opp i flammer. Datteren, Lolly, og forloveden, Will, kommer seg ikke ut. Eksmannen, Adam, kommer seg ikke ut. Hennes tyve år yngre kjæreste, Luke, kommer seg ikke ut. På noen øyeblikk mister hun alle hun noensinne har betegnet som familie. En middelaldrende kvinne, helt alene i verden.
Clegg strukturerer boken sin med utgangspunkt i denne hendelsen. Han lar de fleste involverte parter være med å fortelle historien, med unntak av de som døde. Hvert kapittel følger en spesifikk stemme, en person som får bidra med sin del av historien. Noen karakterer er helt sentrale for det som skjedde den kvelden, andre har kun betydning i etterkant av brannen. Når leseren begynner på et kapittel vet man aldri helt hvordan den nye personen passer inn i historien. Men alle stemmene flettes sammen på en mesterlig måte og sammen forteller de en tragisk og brutal historie, dog ikke helt frarøvet håp.
"For most of her life she had dreamed of the day she wouldn't have to stoop and scrub and haul and shine for other people. And so it came. One more demon replacing another."
Dette er ingen enkel måte å strukturere en fortelling på, men det er så utrolig godt gjennomført. Hver karakterer har en helt særegen stemme, hver og en av dem fremstår meget tydelig for meg. Jeg har ingen problemer med å skille dem fra hverandre og med å huske hver enkelt. Vi får innblikk i hver karakters personlige historie, vi kjenner dem ikke kun som statister i June sin historie. Mange av dem har egne sorger. Vi møter to lesbiske kvinner, en av dem fra en dypt katolsk familie som ikke ønsket kontakt etter at hun fortalte dem om sin legning. Vi møter en mor som gjennom en rekke dårlig avgjørelser ender opp med å bidra til å fengsle sønnen for en forbrytelse han ikke har begått. Vi møter en ung gutt som må leve med en grusom hemmelighet og en fraværende far full av anger når sønnen havner i koma etter en overdose. Vi møter et samfunn som fordømmer det unge, svarte, tidligere fengslede brannofferet, fordi det er enkelt å legge skylden på ham, selv om de ikke kjenner ham. Eller kanskje nettopp fordi de ikke kjenner ham.
Språket er enkelt og usentimentalt, noe som gjør at historien virker desto mer realistisk og brutal. Alle de mer perifere karakterene får fortelle sin historie selv, mens kapitlene til June, Lydia (Lukes mor) og Silas (som starter fortellingen) fortelles i tredjeperson. Jeg tenkte ikke over det mens jeg leste boken, men leste det i et intervju med forfatteren. Det har da tydeligvis føltes veldig naturlig mens jeg har lest boken. Noen ganger er den veldig fin, ofte er den ufattelig trist. En gang måtte jeg stoppe opp fordi jeg ble så sjokkert, fordi jeg ikke så for meg at noe kunne være mer fryktelig enn det boken begynte med.
"And then, out of the blue, a couple of kids climbed through Penny's window and raped and strangled her to death."
Ingen advarsel, ingen lange forklaringer. Det skjedde. Så må de som var glad i henne lære seg å leve med det. De fine øyeblikkene dukker også opp innimellom en evig kamp om å fortsette å leve. June forsøker desperat å føle en slags tilknytning til datteren som hun ikke egentlig hadde mens hun var i live. Lydia prøver å bekjempe ensomheten, samt skyldfølelsen overfor sønnen. Will sine foreldre forsøker å hedre sønnens minne ved å handle som han ville ønsket og ikke tenke utelukkende på å dele ut skyld.
Did You Ever Have A Family er en bok jeg kommer til å ha i tankene lenge. Den var omtrent umulig å legge fra seg mens jeg leste den, og den gir sterke og langvarige inntrykk. En helt særegen bok som virkelig fortjener å bli kåret til vinneren av Bookerprisen 2015. Det er uten tvil den beste boken jeg har lest i år og den er en av de få bøkene jeg føler jeg må lese på nytt på et eller annet tidspunkt. Clegg har skrevet en nydelig fortelling som fortjener et stort publikum.
"And every time they come, they will tell those who don't know the story of the young man who was a boy here, who went away and came home and went away, who cleaned rooms and carved a canoe and on its prow painted the faces of a family. And the stories will change and the canoe will become a headboard and the family will be mermaids and the rooms will be mansions. And no one will remember us, who we were or what happened here. Sand will blow across Pacific Avenue and against the windows of the Moonstone, and new people will arrive and walk down the beach to the great ocean. They will be in love, or they will be lost, and they will have no words. And the waves will sound to them as they did to us the first time we heard them."
Etiketter:
Bokanmeldelser,
Forfattere C,
Terningkast 6,
The Man Booker Prize
16.08.2015
Satin Island
Forfatter: Tom McCarthy
Forlag: Alfred A. Knopf
Utgivelsesår: 2015
Språk: Engelsk
Sidetall: 189
ISBN: 9780307593955
Den britiske antropologen U har fått i oppdrag fra selskapet han jobber for (referert til som The Company) å skrive en rapport som oppsummerer vårt samfunn og vår kultur på samme måte som antropologer skriver om og analyserer stammefunn. Når han spør hvordan en slik omfattende rapport skal struktureres får han til svar at han kan finne ut av det selv. Rapporten vil på en eller annen måte uforme seg selv etter hvert som han jobber med den. Det mener ihvertfall sjefen hans, og han begynner å tro på det selv også.
Satin Island er en meget sær bok. Det finnes en overordnet ramme rundt innholdet i boken, men ikke en normal progresjon man ville forventet å finne i en roman. Hvert kapittel inneholder refleksjoner rundt ulike tema, samt noe informasjon om U og hans liv. Noen av temaene går igjen gjennom hele boken, men han klarer aldri å løserive seg fra materialet og skrive en slags objektiv analyse av vårt (vestlige) samfunn. Det blir også etter hvert ganske tydelig at han er på jakt etter mønstre som ikke nødvendigvis er reelle og konklusjoner det ikke finnes bevis for. Tross hans tendens til å lene seg til konspirasjonsteorier er det ikke mangel på interessante observasjoner i denne boken. Han henger seg spesielt opp i ulykker som involverer oljesøl, samt fallskjermulykker - om man kan kalle det en ulykke når fallskjermene blir sabotert.
U er veldig opptatt av sin rolle som antropolog, og hva han kan oppnå ved å skrive denne rapporten. Han ser for seg at han vil oppta en meget respektert og prominent rolle på sitt felt, og forestiller seg hvordan foredrag han potensielt skal holde vil foregå. Hvordan han kommer til å sette motstanderne på plass med hans brilliante argumenter. Så når han finner ut at en av teoriene han er mest fornøyd med ikke holder vann (global russisk rulett for fallskjermhoppere) går han inn i en dyp depresjon og begynner å miste troen på rapporten.
Dette er den mest sitatvennlige boken jeg har lest så langt fra årets Booker-longlist, den er rett og slett fantastisk godt skrevet. Den eneste som kan måle seg med Lila rent språklig foreløpig. Og det kan ikke være tvil om at forfatteren er en usedvanlig mann med rimelig høy intelligens, som ønsker å utfordre leseren. Boken er dog ikke utelukkende seriøs, man finner en del humoristiske øyeblikk - som kanskje er naturlig i en bok med en såpass merkelig hovedperson.
Jeg kan ikke påstå at jeg forstår nøyaktig hva McCarthy ønsker å oppnå med denne boken. Hvilken helhet han prøver å presentere for leseren. Han viser ihvertfall hvor problematisk det er å skulle forholde seg objektivt til det man studerer når man er en del av det. Den stadig tilbakevendende problemstillingen om hvorvidt deltagende observasjon kan generere resultater man kan stole på. Og hvor mye vår egen bakgrunn og syn vil farge vårt syn på det/de vi observerer.
Selv om jeg kanskje ikke har kontroll på helheten liker jeg alle delene av boken og jeg tror jeg kan oppdage noe nytt hver eneste gang jeg leser den. Som dere skjønner er det ingen enkel bok. Selv om det er longlists korteste krever den mye mer av leseren enn de andre jeg har lest til nå. Men den gir til gjengjeld mye tilbake. Denne forsvinner ikke fra tankene med det første. Jeg hadde blitt svært fornøyd med å se Satin Island på shortlist, men jeg tror kanskje den blir for eksperiementell for Bookerjuryen. Den er likefullt min favoritt så langt!
Forlag: Alfred A. Knopf
Utgivelsesår: 2015
Språk: Engelsk
Sidetall: 189
ISBN: 9780307593955
Den britiske antropologen U har fått i oppdrag fra selskapet han jobber for (referert til som The Company) å skrive en rapport som oppsummerer vårt samfunn og vår kultur på samme måte som antropologer skriver om og analyserer stammefunn. Når han spør hvordan en slik omfattende rapport skal struktureres får han til svar at han kan finne ut av det selv. Rapporten vil på en eller annen måte uforme seg selv etter hvert som han jobber med den. Det mener ihvertfall sjefen hans, og han begynner å tro på det selv også.
"To the anthropologist, as I explained before, it's generic episodes and phenomena that stand out as significant, not singular ones. To the anthropologist, there's no such thing as a singular episode, a singular phenomenon - only a set of variations on generic ones; the more generic, therefore, the more pure, the closer to an unvariegated or unscrambled archetype."
Satin Island er en meget sær bok. Det finnes en overordnet ramme rundt innholdet i boken, men ikke en normal progresjon man ville forventet å finne i en roman. Hvert kapittel inneholder refleksjoner rundt ulike tema, samt noe informasjon om U og hans liv. Noen av temaene går igjen gjennom hele boken, men han klarer aldri å løserive seg fra materialet og skrive en slags objektiv analyse av vårt (vestlige) samfunn. Det blir også etter hvert ganske tydelig at han er på jakt etter mønstre som ikke nødvendigvis er reelle og konklusjoner det ikke finnes bevis for. Tross hans tendens til å lene seg til konspirasjonsteorier er det ikke mangel på interessante observasjoner i denne boken. Han henger seg spesielt opp i ulykker som involverer oljesøl, samt fallskjermulykker - om man kan kalle det en ulykke når fallskjermene blir sabotert.
"Thus, although he hadn't actually been killed until the moment of impact, to all intents and purposes, he had (this is how Schrödinger would formulate it) been murdered without realizing it. I tried to picture him walking around in that state: already effectively dead, his body and his consciousness, his experiences, and, beyond these, his experience of his experiences - his awareness of himself, his whole reality - mere side effects of a technical delay, a pause, an interval…"
U er veldig opptatt av sin rolle som antropolog, og hva han kan oppnå ved å skrive denne rapporten. Han ser for seg at han vil oppta en meget respektert og prominent rolle på sitt felt, og forestiller seg hvordan foredrag han potensielt skal holde vil foregå. Hvordan han kommer til å sette motstanderne på plass med hans brilliante argumenter. Så når han finner ut at en av teoriene han er mest fornøyd med ikke holder vann (global russisk rulett for fallskjermhoppere) går han inn i en dyp depresjon og begynner å miste troen på rapporten.
"I was certain of this. I was more certain of it than of anything before or since. The triangles, the lines and vectors all made sense now: it seemed to me, in that instant, that I'd solved not just a private puzzle but a fundamental riddle of our time. And not just a single riddle either: the Canadian case, the Polish and New Zealand ones - these, I was certain, were Russian Roulette pacts as well. It was a cult, dispersed, like my own covert anthropologists, around the globe! The realization was enormous - almost as visceral as the ritual it unmasked."
Dette er den mest sitatvennlige boken jeg har lest så langt fra årets Booker-longlist, den er rett og slett fantastisk godt skrevet. Den eneste som kan måle seg med Lila rent språklig foreløpig. Og det kan ikke være tvil om at forfatteren er en usedvanlig mann med rimelig høy intelligens, som ønsker å utfordre leseren. Boken er dog ikke utelukkende seriøs, man finner en del humoristiske øyeblikk - som kanskje er naturlig i en bok med en såpass merkelig hovedperson.
"…As if this weren't impressive enough, the Minister then proceeded, using the outside edge of her right shoe's toe once more, to re-do the sequence in reverse. It took the best part of another hour; but she managed it as well. As soon as she'd returned the buckle to it's starting position, its original state, she called the meeting to a close. I found the whole experience of observing this small episode, this drama that (due to the shape of the table, its supporting legs, the layout of our chairs and similar factors) I alone could see, deeply satisfying. How do you think it went? Peyman asked me after we had left. Oh, I answered: excellently."
Jeg kan ikke påstå at jeg forstår nøyaktig hva McCarthy ønsker å oppnå med denne boken. Hvilken helhet han prøver å presentere for leseren. Han viser ihvertfall hvor problematisk det er å skulle forholde seg objektivt til det man studerer når man er en del av det. Den stadig tilbakevendende problemstillingen om hvorvidt deltagende observasjon kan generere resultater man kan stole på. Og hvor mye vår egen bakgrunn og syn vil farge vårt syn på det/de vi observerer.
"…What I actually picture is the paper that he writes it on: on one side, columns of Nambikwara words and phrases, transcriptions of tattoos, diagrams of the village's huts' layout, with attempts to correlate these with the tribe's wider myth and kinship structures, which he's extrapolated and laid out in graphs and tables - then, on the other side, the play. On one side, scientific, evidence-based research; on the other, epic art. If my Report had come to be completed, which side of the paper would it have been written on? More to the point: to which side does this not-Report you're reading now, this offslew of the real, unwritten manuscript, belong? Perhaps to neither side, but to the middle: the damp, pulpy mass that forms the opaque body at whose outer limits, like two mirages, the others hover."
Selv om jeg kanskje ikke har kontroll på helheten liker jeg alle delene av boken og jeg tror jeg kan oppdage noe nytt hver eneste gang jeg leser den. Som dere skjønner er det ingen enkel bok. Selv om det er longlists korteste krever den mye mer av leseren enn de andre jeg har lest til nå. Men den gir til gjengjeld mye tilbake. Denne forsvinner ikke fra tankene med det første. Jeg hadde blitt svært fornøyd med å se Satin Island på shortlist, men jeg tror kanskje den blir for eksperiementell for Bookerjuryen. Den er likefullt min favoritt så langt!
Etiketter:
Bokanmeldelser,
Forfattere M,
Terningkast 6,
The Man Booker Prize
11.08.2015
A Spool of Blue Thread
Forfatter: Anne Tyler
Forlag: Chatto and Windus
Utgivelsesår: 2015
Språk: Engelsk
Sidetall: 358
ISBN: 9780701189518
A Spool of Blue Thread følger den amerikanske familien Whitshank gjennom tre generasjoner. Vi blir kjent med Abby og Red Whitshank på deres eldre dager, etter at Abby har begynt å bli surrete og Red har begynt å bli døv. Vi møter sønnene og døtrene - to av hver, akkurat som i The Green Road. Og sist, men ikke minst, stifter vi bekjentskap med Junior og Linnie Mae, foreldrene til Red, til tross for at de døde flere år før Tylers historie starter.
Tyler hopper frem og tilbake i tid, men vier mye oppmerksomhet til hver karakter hun ønsker at vi skal bli bedre kjent med. Som Enright bruker hun mer tid på noen karakterer enn andre, og leseren får dermed mye mer innsikt i livene til Abby og Red sine to sønner enn til døtrene. Akkurat det synes jeg er ganske irriterende, for døtrene virker da automatisk mindre interessante enn sønnene og vi får et skjevt bilde av familien. En subjektiv vurdering. Med en allvitende fortellerstemme fungerer det dårlig for meg, det er nesten som om forfatteren har glemt noe (eller rettere sagt noen). Hadde Abby hatt fortellerstemmen kunne det fungert bedre, da hun i så tilfelle hadde fortalt leseren indirekte at sønnene betydde mer for henne enn døtrene, eller at de i det minste opptok mer av tankene hennes.
Boken er delt i fire deler og begynner tidlig på 1990-tallet. Sønnen Denny ringer Abby og Red for å fortelle at han er homofil - noe som for øvrig viser seg å ikke stemme, uten at leseren eller foreldrene får noe forklaring på hvorfor han valgte å ringe og fortelle dem dette. Etter en noe negativ spontan reaksjon fra Red hører de ikke fra han på flere år. Dette var før internett og mobiltelefoner var hverdagskost, og det var ikke lett å finne noen som ikke ønsket kontakt. Mønsteret med sporadisk kontakt og lite informasjon om livet til Denny fortsetter i årevis. Selv etter han fikk en datter ble det kun bedre i perioder. Deres andre sønn, Stem, er englebarnet. Han jobber for faren og bor rett i nærheten. Ingen bryr seg om at han ikke er en ekte Whitshank, men heller tatt inn (ulovlig kan det virke som) etter at faren - som jobbet for Red - døde. Ingen utenom Denny, som anser det som hans jobb å ta vare på foreldrene når de blir gamle og sliter med å klare seg selv. Selv om Stem sammen med konen og barna allerede har flyttet inn til foreldrene for å ta vare på dem.
I del to hopper vi tilbake i tid, til 1959. Abby er sammen med en annen mann, men får så smått følelser for Red. De er venner en stund, men vennskapet utvikler seg. Denne delen av boken er forsåvidt skjønn, men ikke spesielt minneverdig. Det mest interessante fra del to er Abby sitt syn på Junior og Lillie Mae. Junior er kranglete og påståelig og ikke den mest imøtekommende personen, mens Linnie Mae er særdeles utadvendt og hyggelig med alle hun treffer. Dette inntrykket er hovedsakelig det vi vet om foreldrene til Red før den tredje delen av boken. Samt at han ikke er så flink med kunder.
På grunn av den tredje delen, som tar for seg "kjærlighetshistorien" til Linnie Mae og Junior, kommer jeg neppe til å glemme denne boken med det første. Det vi har lært om dem i del to passer overhode ikke med realitetene vi blir kjent med i del tre, noe jeg anser som særdeles positivt. Her viser Tyler hvor feilaktig de inntrykkene vi får av andre mennesker kan være, og hvor lite vi gjerne egentlig vet om våre foreldre og besteforeldre. Samt hvor forvrengt syn man kan ha på virkeligheten dersom man ikke liker den. Jeg har ikke lyst til å si så mye om hvordan Linnie Mae og Junior møttes og hvordan de endte opp sammen, det må leseren oppdage selv. Men deres historie overrasket meg virkelig og gjorde et sterkt inntrykk på meg.
Gjennom hele boken følger vi et hus, det huset Junior bygget for en annen, som han alltid så for seg at han bygget for seg selv. Huset han endte opp med å bo i, å oppdra barna sine i. Som Red og Abby bor i. Som barna ikke ønsker å overta når det blir snakk om at Red og Abby kanskje burde bo på et gamlehjem. Et sted de kan få assistanse. Huset er en rød tråd gjennom historien, akkurat som huset i Irland er en rød tråd gjennom The Green Road. Blue og Green har visse tematiske likhetstrekk. Og ingen når helt opp.
Siste del avsluttet historien på en grei måte, men jeg sitter igjen med inntrykket av at boken kun var helt grei. Lettlest, litt interessant til tider, uten noe tydelig plot, og med manglende informasjon om deler av familien. Hadde boken vært kortet ned en del og hovedfokuset vært på Linnie Mae og Junior, men med en ramme som omhandlet Red og Abby og deres syn på foreldrene, så tror jeg at dette hadde vært en shortlist-kandidat. Som den er mener jeg den ikke hører hjemme på shortlist.
Forlag: Chatto and Windus
Utgivelsesår: 2015
Språk: Engelsk
Sidetall: 358
ISBN: 9780701189518
A Spool of Blue Thread følger den amerikanske familien Whitshank gjennom tre generasjoner. Vi blir kjent med Abby og Red Whitshank på deres eldre dager, etter at Abby har begynt å bli surrete og Red har begynt å bli døv. Vi møter sønnene og døtrene - to av hver, akkurat som i The Green Road. Og sist, men ikke minst, stifter vi bekjentskap med Junior og Linnie Mae, foreldrene til Red, til tross for at de døde flere år før Tylers historie starter.
"The disappointments seemed to escape the family's notice, though. That was another of their quirks: they had a talent for pretending that everything was fine. Or maybe it wasn't a quirk at all. Maybe it was just further proof that the Whitshanks were not remarkable in any way whatsoever."
Tyler hopper frem og tilbake i tid, men vier mye oppmerksomhet til hver karakter hun ønsker at vi skal bli bedre kjent med. Som Enright bruker hun mer tid på noen karakterer enn andre, og leseren får dermed mye mer innsikt i livene til Abby og Red sine to sønner enn til døtrene. Akkurat det synes jeg er ganske irriterende, for døtrene virker da automatisk mindre interessante enn sønnene og vi får et skjevt bilde av familien. En subjektiv vurdering. Med en allvitende fortellerstemme fungerer det dårlig for meg, det er nesten som om forfatteren har glemt noe (eller rettere sagt noen). Hadde Abby hatt fortellerstemmen kunne det fungert bedre, da hun i så tilfelle hadde fortalt leseren indirekte at sønnene betydde mer for henne enn døtrene, eller at de i det minste opptok mer av tankene hennes.
Boken er delt i fire deler og begynner tidlig på 1990-tallet. Sønnen Denny ringer Abby og Red for å fortelle at han er homofil - noe som for øvrig viser seg å ikke stemme, uten at leseren eller foreldrene får noe forklaring på hvorfor han valgte å ringe og fortelle dem dette. Etter en noe negativ spontan reaksjon fra Red hører de ikke fra han på flere år. Dette var før internett og mobiltelefoner var hverdagskost, og det var ikke lett å finne noen som ikke ønsket kontakt. Mønsteret med sporadisk kontakt og lite informasjon om livet til Denny fortsetter i årevis. Selv etter han fikk en datter ble det kun bedre i perioder. Deres andre sønn, Stem, er englebarnet. Han jobber for faren og bor rett i nærheten. Ingen bryr seg om at han ikke er en ekte Whitshank, men heller tatt inn (ulovlig kan det virke som) etter at faren - som jobbet for Red - døde. Ingen utenom Denny, som anser det som hans jobb å ta vare på foreldrene når de blir gamle og sliter med å klare seg selv. Selv om Stem sammen med konen og barna allerede har flyttet inn til foreldrene for å ta vare på dem.
"…you know how it is when you're missing a loved one. You try to turn every stranger into the person you were hoping for. You hear a certain piece of music and right away you tell yourself that he could have changed his clothing style, could have gained a ton of weight, could have acquired a car and then parked that car in front of another family's house. 'It's him!' you say. 'He came! We knew he would; we always…' But then you hear how pathetic you sound, and your words trail off into silence, and your heart breaks."
I del to hopper vi tilbake i tid, til 1959. Abby er sammen med en annen mann, men får så smått følelser for Red. De er venner en stund, men vennskapet utvikler seg. Denne delen av boken er forsåvidt skjønn, men ikke spesielt minneverdig. Det mest interessante fra del to er Abby sitt syn på Junior og Lillie Mae. Junior er kranglete og påståelig og ikke den mest imøtekommende personen, mens Linnie Mae er særdeles utadvendt og hyggelig med alle hun treffer. Dette inntrykket er hovedsakelig det vi vet om foreldrene til Red før den tredje delen av boken. Samt at han ikke er så flink med kunder.
På grunn av den tredje delen, som tar for seg "kjærlighetshistorien" til Linnie Mae og Junior, kommer jeg neppe til å glemme denne boken med det første. Det vi har lært om dem i del to passer overhode ikke med realitetene vi blir kjent med i del tre, noe jeg anser som særdeles positivt. Her viser Tyler hvor feilaktig de inntrykkene vi får av andre mennesker kan være, og hvor lite vi gjerne egentlig vet om våre foreldre og besteforeldre. Samt hvor forvrengt syn man kan ha på virkeligheten dersom man ikke liker den. Jeg har ikke lyst til å si så mye om hvordan Linnie Mae og Junior møttes og hvordan de endte opp sammen, det må leseren oppdage selv. Men deres historie overrasket meg virkelig og gjorde et sterkt inntrykk på meg.
Gjennom hele boken følger vi et hus, det huset Junior bygget for en annen, som han alltid så for seg at han bygget for seg selv. Huset han endte opp med å bo i, å oppdra barna sine i. Som Red og Abby bor i. Som barna ikke ønsker å overta når det blir snakk om at Red og Abby kanskje burde bo på et gamlehjem. Et sted de kan få assistanse. Huset er en rød tråd gjennom historien, akkurat som huset i Irland er en rød tråd gjennom The Green Road. Blue og Green har visse tematiske likhetstrekk. Og ingen når helt opp.
Siste del avsluttet historien på en grei måte, men jeg sitter igjen med inntrykket av at boken kun var helt grei. Lettlest, litt interessant til tider, uten noe tydelig plot, og med manglende informasjon om deler av familien. Hadde boken vært kortet ned en del og hovedfokuset vært på Linnie Mae og Junior, men med en ramme som omhandlet Red og Abby og deres syn på foreldrene, så tror jeg at dette hadde vært en shortlist-kandidat. Som den er mener jeg den ikke hører hjemme på shortlist.
Etiketter:
Bokanmeldelser,
Forfattere T,
Terningkast 4,
The Man Booker Prize
05.08.2015
Lila
Forfatter: Marilynne Robinson
Forlag: Farrar, Straus and Giroux
Utgivelsesår: 2014
Språk: Engelsk
Sidetall: 272
ISBN: 9780374187613
På dette punktet i omtalen bør det egentlig befinne seg et handlingsreferat eller i det minste noen setninger som forteller noe om hva du kommer til å lese om dersom du velger å prøve deg på denne boken. For å være helt ærlig vet jeg ikke hvordan jeg skal skrive om Lila. Det tok meg to tredjedeler av boken før jeg klarte å komme skikkelig inn i den og å engasjere meg i historien, men når jeg først gjorde det begynte jeg å lure på hva som var problemet mitt med de første to tredjedelene. For det er en fin bok. En trist bok. Med fine refleksjoner. Selv om jeg ikke liker alt. En bok jeg føler jeg burde like. Som gjorde inntrykk på slutten, men som jeg slet med altfor lenge.
Lila er fattig og alene. Hun har ikke alltid vært alene, men hun er ensom nå. Lila er uutdannet men smart, utenfor og annerledes. Ikke religiøs men nysgjerrig på kompliserte, store spørsmål. Hun søker svar hos presten, som ikke klarer å gi henne svar. Men de fortsetter å snakke. De trenger hverandre, en ung jente og en gammel mann.
Jeg er ikke sikker på hva boken handler om. Ensomhet? Jeg tror den handler om ensomhet. Religion? Umulig å komme utenom når man skriver en bok om en prest. Men det blir ikke masete og slitsomt. Jeg får ikke inntrykk av at hun prøver å overbevise leseren om å tro.
Kanskje jeg hadde likt boken bedre fra starten hvis jeg hadde lest de to første bøkene om Gilead? Den er stillferdig. Uvanlig. Fascinerende. Og Robinson skriver godt, selv om jeg kanskje ikke synes alt gir like mye mening.
Jeg tror kanskje at jeg ikke forstår den skikkelig. At det blir litt rotete og at jeg derfor ikke kommer inn i den før jeg har lest nesten 70 prosent av boken. Men jeg vet ikke om jeg kan legge skylden på Robinson, muligens har jeg ikke riktige forutsetninger for å forstå boken godt nok til å komme skikkelig inn i den. Jeg satt igjen med inntrykk av at jeg likte den veldig godt da jeg bladde om siste side. Jeg ble jo engasjert til slutt. Når babyen var på vei og Lila ble litt mer komfortabel i sitt nye hjem. Men er jeg da bare interessert i den koselige delen av boken? Eller var det da jeg endelig følte at jeg begynte å bli godt nok kjent med Lila til å bry meg om livet hennes? Må jeg bry meg om en karakter for å like en bok? Jeg tviler egentlig på det.. Jeg bare klarer ikke å finne ut av det. Hvorfor likte jeg ikke denne boken før på slutten?
Forhåpentligvis får noen andre bedre grep om denne enn meg. På plussiden er det en bok jeg virkelig gleder meg til å diskutere, jeg føler jeg trenger andres synspunkter på den. Den kommer nok med på shortlist og jeg tror den fortjener det. Kanskje.
Forlag: Farrar, Straus and Giroux
Utgivelsesår: 2014
Språk: Engelsk
Sidetall: 272
ISBN: 9780374187613
"She was just as lonely as she had ever been. The only difference was that now this kind old man was sad and embarrassed about it, still not even sure how to talk to her."
På dette punktet i omtalen bør det egentlig befinne seg et handlingsreferat eller i det minste noen setninger som forteller noe om hva du kommer til å lese om dersom du velger å prøve deg på denne boken. For å være helt ærlig vet jeg ikke hvordan jeg skal skrive om Lila. Det tok meg to tredjedeler av boken før jeg klarte å komme skikkelig inn i den og å engasjere meg i historien, men når jeg først gjorde det begynte jeg å lure på hva som var problemet mitt med de første to tredjedelene. For det er en fin bok. En trist bok. Med fine refleksjoner. Selv om jeg ikke liker alt. En bok jeg føler jeg burde like. Som gjorde inntrykk på slutten, men som jeg slet med altfor lenge.
Lila er fattig og alene. Hun har ikke alltid vært alene, men hun er ensom nå. Lila er uutdannet men smart, utenfor og annerledes. Ikke religiøs men nysgjerrig på kompliserte, store spørsmål. Hun søker svar hos presten, som ikke klarer å gi henne svar. Men de fortsetter å snakke. De trenger hverandre, en ung jente og en gammel mann.
Jeg er ikke sikker på hva boken handler om. Ensomhet? Jeg tror den handler om ensomhet. Religion? Umulig å komme utenom når man skriver en bok om en prest. Men det blir ikke masete og slitsomt. Jeg får ikke inntrykk av at hun prøver å overbevise leseren om å tro.
"They were quiet for a while. Then he said, 'God is good.' 'Well,' she said, 'some of the time.'"
Kanskje jeg hadde likt boken bedre fra starten hvis jeg hadde lest de to første bøkene om Gilead? Den er stillferdig. Uvanlig. Fascinerende. Og Robinson skriver godt, selv om jeg kanskje ikke synes alt gir like mye mening.
"There was no way to abandon guilt, no decent way to disown it. All the tangles and knots of bitterness and desperation and fear had to be pitied. No, better, grace had to fall over them."
Jeg tror kanskje at jeg ikke forstår den skikkelig. At det blir litt rotete og at jeg derfor ikke kommer inn i den før jeg har lest nesten 70 prosent av boken. Men jeg vet ikke om jeg kan legge skylden på Robinson, muligens har jeg ikke riktige forutsetninger for å forstå boken godt nok til å komme skikkelig inn i den. Jeg satt igjen med inntrykk av at jeg likte den veldig godt da jeg bladde om siste side. Jeg ble jo engasjert til slutt. Når babyen var på vei og Lila ble litt mer komfortabel i sitt nye hjem. Men er jeg da bare interessert i den koselige delen av boken? Eller var det da jeg endelig følte at jeg begynte å bli godt nok kjent med Lila til å bry meg om livet hennes? Må jeg bry meg om en karakter for å like en bok? Jeg tviler egentlig på det.. Jeg bare klarer ikke å finne ut av det. Hvorfor likte jeg ikke denne boken før på slutten?
Forhåpentligvis får noen andre bedre grep om denne enn meg. På plussiden er det en bok jeg virkelig gleder meg til å diskutere, jeg føler jeg trenger andres synspunkter på den. Den kommer nok med på shortlist og jeg tror den fortjener det. Kanskje.
Etiketter:
Bokanmeldelser,
Forfattere R,
Terningkast 4,
The Man Booker Prize
02.08.2015
The Moor's Account
Forfatter: Laila Lalami
Forlag: Pantheon
Utgivelsesår: 2014
Språk: Engelsk
Sidetall: 336
ISBN: 9790307911667
I 1528 skulle en ekspedisjon ledet av spanjolen Pánfilo de Narváes utforske det som i dag er Floria. Håpet var å finne store byer med rikdom tilsvarende det Cortés fant i Tenochtitlan. Det eneste de fant var små stammesamfunn uten gull eller andre edle metall. De fant heller ikke igjen kysten og skipene sine, og de fleste som ble med på ekspedisjonen døde av sykdom, indianerangrep eller drukning. Spanjolene tydde også til kanibalisme i minst ett tilfelle. Av over 300 mann var det kun fire som overlevde - Cabeza de Vaca, Dorantes, Castillo og Estevanico. De levde blant ulike indianerstammer i åtte år og var helt avhengig av deres godvilje for å overleve. Da de endelig fant sin vei tilbake til siviliasjon ble beretningene til de Vaca, Dorantes og Castillo nedskrevet. Cabeza de Vaca var ekspedisjonens nestkommanderende, og det er hans beretning som er mest kjent. Men ingen var interessert i å høre Estevanicos fortelling. Han var en svart slave. Hans ord var ikke verdt noe for spanjolene…
Det jeg har skrevet til nå er ikke et handlingsreferat fra Lalamis bok, det er historiske fakta. I fjor leste jeg en bok som heter Conquistadors, skrevet av britiske Michael Wood. Der gjenga han Cabeza de Vacas historie og det er fra hans bok jeg har hentet sitatet ovenfor. Det tok litt tid før jeg skjønte at The Moor's Account handlet om denne ekspedisjonen. Jeg synes det var noe kjent med Cabezas navn, og da jeg googlet han skjønte jeg plutselig hvordan handlingen i boken ville utvikle seg. Lalami har nemlig skrevet om Cabeza de Vaca og Dorantes og Castillo, samt flere andre prominente medlemmer av ekspedisjonen som ikke overlevde. Men hennes fokus er ikke dem. Hun ønsket å gi en stemme til den eneste overlevende som ikke fikk fortelle sin historie. Som ettertiden omtrent ikke vet noe om. The Moor's Account er nettopp det, den marrokanske slaven sin (oppdiktede) versjon av hendelsene, samt hans livshistorie.
Estevanico - eller Mustafa som er hans egentlige navn - veksler mellom å fortelle om det som fant sted i den nye verden og det som førte til at han frivillig solgte seg selv som slave. Han reflekterer over livet han hadde og drømmene om å finne tilbake igjen til det, samtidig som han etterhvert begynner å se det positive i sin nye situasjon. Hans identitet ble visket ut den dagen han ble solgt, men når tilværelsen på det nye kontinentet utvikler seg til å bli en stadig kamp for å overleve blir også spanjolenes identiteter visket ut, og gamle roller slutter å være viktig. De blir kamerater i nød, likeverdige. Også spanjolene får oppleve hvordan det er å være slave når de blir avhengig av indianernes velvilje for å overleve.
Hvor realistisk Lalamis versjon er aner jeg ikke, men jeg tviler på at poenget med romanen var å skape en virkelig troverdig redegjørelse av historiske hendelser. Hun har skrevet en meget interessant historie med en historisk ramme, hun har gitt stemme til en som ikke har blitt hørt. Hun gir leseren innsikt i hvordan det er å være "den andre", den som ikke hører til, den som er utenfor. Hun viser hvordan mennesker kan endre seg i ekstreme situasjoner, samt hvor fort de kan finne tilbake til sitt gamle jeg når omstendighetene endres. Selv om det hun tar for seg er en snart 500 år gammel historie føles ikke romanen støvete og umoderne, mange av refleksjonene til Estevanico vil leseren kunne kjenne seg igjen i, ihvertfall til en viss grad.
Jeg synes romanen hadde noen litt trege partier i første halvdel, men generelt må jeg si at jeg falt for boken. Som jeg forventet å gjøre. Den er godt skrevet, tematikken er spennende og hun evner å få leseren til å tenke, til å gå inn i seg selv. Det er en meget godt utført ide, og jeg håper inderlig at denne kommer på shortlist.
Forlag: Pantheon
Utgivelsesår: 2014
Språk: Engelsk
Sidetall: 336
ISBN: 9790307911667
"After five years of travelling, criss-crossing old Texas routes, living with his Coahuiltecan friends, Cabeza de Vaca had probably given up hope of returning to this world. He had learned what it was like to be the Other. Then, amazingly, one spring day, he learned that three other survivors of the tempest were alive and living a short way down the coast. They met: Dorantes; the doctor's son, Castillo; and Estevanico, a resourceful black man - a Moor from Morocco. Each in his way had something special; Estevanico in particular, even before the expedition, was already the Other. A black person i Spanish society knew how to be that."
I 1528 skulle en ekspedisjon ledet av spanjolen Pánfilo de Narváes utforske det som i dag er Floria. Håpet var å finne store byer med rikdom tilsvarende det Cortés fant i Tenochtitlan. Det eneste de fant var små stammesamfunn uten gull eller andre edle metall. De fant heller ikke igjen kysten og skipene sine, og de fleste som ble med på ekspedisjonen døde av sykdom, indianerangrep eller drukning. Spanjolene tydde også til kanibalisme i minst ett tilfelle. Av over 300 mann var det kun fire som overlevde - Cabeza de Vaca, Dorantes, Castillo og Estevanico. De levde blant ulike indianerstammer i åtte år og var helt avhengig av deres godvilje for å overleve. Da de endelig fant sin vei tilbake til siviliasjon ble beretningene til de Vaca, Dorantes og Castillo nedskrevet. Cabeza de Vaca var ekspedisjonens nestkommanderende, og det er hans beretning som er mest kjent. Men ingen var interessert i å høre Estevanicos fortelling. Han var en svart slave. Hans ord var ikke verdt noe for spanjolene…
Det jeg har skrevet til nå er ikke et handlingsreferat fra Lalamis bok, det er historiske fakta. I fjor leste jeg en bok som heter Conquistadors, skrevet av britiske Michael Wood. Der gjenga han Cabeza de Vacas historie og det er fra hans bok jeg har hentet sitatet ovenfor. Det tok litt tid før jeg skjønte at The Moor's Account handlet om denne ekspedisjonen. Jeg synes det var noe kjent med Cabezas navn, og da jeg googlet han skjønte jeg plutselig hvordan handlingen i boken ville utvikle seg. Lalami har nemlig skrevet om Cabeza de Vaca og Dorantes og Castillo, samt flere andre prominente medlemmer av ekspedisjonen som ikke overlevde. Men hennes fokus er ikke dem. Hun ønsket å gi en stemme til den eneste overlevende som ikke fikk fortelle sin historie. Som ettertiden omtrent ikke vet noe om. The Moor's Account er nettopp det, den marrokanske slaven sin (oppdiktede) versjon av hendelsene, samt hans livshistorie.
"How strange I must have seemed to them: not a conqueror, but the slave of a conqueror, who had brought them the small comfort of a little food. Perhaps this led them to think of me as a good man, a decent man. But these prisoners did not know, and I could not explain to them, that I had once traded in slaves. I had sent three men into a life of bondage, without pausing to consider my role in this evil. Now that I had become a slave myself, it shamed me that, even without meaning to, I still caused the suffering of others."
Estevanico - eller Mustafa som er hans egentlige navn - veksler mellom å fortelle om det som fant sted i den nye verden og det som førte til at han frivillig solgte seg selv som slave. Han reflekterer over livet han hadde og drømmene om å finne tilbake igjen til det, samtidig som han etterhvert begynner å se det positive i sin nye situasjon. Hans identitet ble visket ut den dagen han ble solgt, men når tilværelsen på det nye kontinentet utvikler seg til å bli en stadig kamp for å overleve blir også spanjolenes identiteter visket ut, og gamle roller slutter å være viktig. De blir kamerater i nød, likeverdige. Også spanjolene får oppleve hvordan det er å være slave når de blir avhengig av indianernes velvilje for å overleve.
"As the days passed, I began to look upon my fate with new eyes. I often lamented the wicked turns my life had taken, but I rarely considered how much I had to be thankful for, how I had survived so long where so many others had perished, how I had seen wonders that no other Zamori had"…"Little by little, the Land of the Indians, which I had viewed first as a place of fantasy and later as a temporary destination, became more real to me, and I began to take greater notice of its beauty."
Hvor realistisk Lalamis versjon er aner jeg ikke, men jeg tviler på at poenget med romanen var å skape en virkelig troverdig redegjørelse av historiske hendelser. Hun har skrevet en meget interessant historie med en historisk ramme, hun har gitt stemme til en som ikke har blitt hørt. Hun gir leseren innsikt i hvordan det er å være "den andre", den som ikke hører til, den som er utenfor. Hun viser hvordan mennesker kan endre seg i ekstreme situasjoner, samt hvor fort de kan finne tilbake til sitt gamle jeg når omstendighetene endres. Selv om det hun tar for seg er en snart 500 år gammel historie føles ikke romanen støvete og umoderne, mange av refleksjonene til Estevanico vil leseren kunne kjenne seg igjen i, ihvertfall til en viss grad.
Jeg synes romanen hadde noen litt trege partier i første halvdel, men generelt må jeg si at jeg falt for boken. Som jeg forventet å gjøre. Den er godt skrevet, tematikken er spennende og hun evner å få leseren til å tenke, til å gå inn i seg selv. Det er en meget godt utført ide, og jeg håper inderlig at denne kommer på shortlist.
Etiketter:
Bokanmeldelser,
Forfattere L,
Terningkast 5,
The Man Booker Prize
30.07.2015
The Green Road
Forfatter: Anne Enright
Utgivelsesår: 2015
Forlag: Jonathan Cape
Språk: Engelsk
Sidetall: 310
ISBN: 9780224089067
Slik begynner The Green Road. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg liker den nonsjalante og tilsynelatende tilfeldige starten, som får det til å virke som om man allerede er godt inni boken. På en måte er den første setningen ganske representativ for boken som helhet. Vi får kun små glimt av livene til karakterene. Hvert glimt er fra forskjellige år. Vi møter Hanna i 1980, Dan i 1991, Constance i 1997, Emmet i 2002 og Rosaleen i 2005. Som den første setningen virker glimtene ganske tilfeldige og plutselige, ihvertfall noen av dem. Karakterene er alle midt inni livene sine og vi trenger oss på en liten stund. Jeg tror jeg liker det. En liten rød tråd får man i og med at karakterene av og til nevner hverandre, og man trenger ikke hele livshistorien deres for å bli kjent med dem.
Den første delen av boken gir oss kjennskap til karakterene. Selve historien begynner ikke egentlig før i andre halvdel. Eller til dels med Rosaleen i 2005. Hun er moren til de andre karakterene, og i 2005 finner hun ut at hun ønsker å selge huset - som befinner seg på et lite sted i Irland som barna forlengst har forlatt. Og hun inviterer dem hjem for å feire en siste jul sammen i sønnene og døtrenes barndomshjem. Et sted med masse minner, og tomhet.
Enright skriver godt og har skapt tydelige og interessante karakterer. Mennesker med vidt forskjellige liv som likevel har en tilhørighet til hverandre. Den første delen av boken gjorde meg nysgjerrig på hvordan karakterene ville fungere sammen. Hvordan de ville oppføre seg i samme hus, med masse minner og en usikker fremtid. Enright girer leseren opp for del to. Men der begynner jeg å få problemer med boken.
Vi møter alle igjen i julen 2005. Hanna har vi knapt blitt kjent med. Hun er så ung i 1980 at når vi møter den voksne Hanna er det umulig å kjenne henne igjen. Hvorfor er hun alkoholiker? Fordi skuespillerkarrieren ikke har gått som forventet? De andre er litt enklere å kjenne igjen, selv om alle har utviklet seg en del siden leserens siste møte med dem. Naturlig nok. Likevel føles det for meg som om noe mangler. Som om jeg ikke kjenner igjen karakterene når de samhandler med hverandre. For jeg har aldri kjent dem som en familie. De små glimtene vi har fått føles plutselig ikke gode nok.
Slutten er nok et problem. Den føles urealistisk og den var for meg ganske uventet. Hun legger til en liten slutt etter slutten også, som gjør avslutningen mer åpen og kanskje hakket mer realistisk. Men jeg skjønner meg ikke helt på det. Jeg tror ikke jeg forstår hva Enright ønsker å fortelle leseren.
Til tross for mine innvendinger tror jeg mange vil like boken. Språket er det ingenting i veien med og temaet 'familierelasjoner' er tidløst. Jeg kunne bare ønske andre del var like sterk som den første. Jeg blir ikke overrasket dersom den havner på shortlist, men jeg tror ikke jeg ønsker å se den der. Det blir likevel ikke siste boken jeg leser av Enright.
Utgivelsesår: 2015
Forlag: Jonathan Cape
Språk: Engelsk
Sidetall: 310
ISBN: 9780224089067
"Later, after Hanna made some cheese on toast, her mother came into the kitchen and filled a hot water bottle from the big kettle on the range."
Slik begynner The Green Road. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg liker den nonsjalante og tilsynelatende tilfeldige starten, som får det til å virke som om man allerede er godt inni boken. På en måte er den første setningen ganske representativ for boken som helhet. Vi får kun små glimt av livene til karakterene. Hvert glimt er fra forskjellige år. Vi møter Hanna i 1980, Dan i 1991, Constance i 1997, Emmet i 2002 og Rosaleen i 2005. Som den første setningen virker glimtene ganske tilfeldige og plutselige, ihvertfall noen av dem. Karakterene er alle midt inni livene sine og vi trenger oss på en liten stund. Jeg tror jeg liker det. En liten rød tråd får man i og med at karakterene av og til nevner hverandre, og man trenger ikke hele livshistorien deres for å bli kjent med dem.
Den første delen av boken gir oss kjennskap til karakterene. Selve historien begynner ikke egentlig før i andre halvdel. Eller til dels med Rosaleen i 2005. Hun er moren til de andre karakterene, og i 2005 finner hun ut at hun ønsker å selge huset - som befinner seg på et lite sted i Irland som barna forlengst har forlatt. Og hun inviterer dem hjem for å feire en siste jul sammen i sønnene og døtrenes barndomshjem. Et sted med masse minner, og tomhet.
"She indulged herself a moment, pictured him sitting across the room from her, with a newspaper, perhaps, a cup of tea. It gave her a pang, just to catch the edge of it. An imagined life. Dan and herself somehow together in this house with their books and their music. The old style."
Enright skriver godt og har skapt tydelige og interessante karakterer. Mennesker med vidt forskjellige liv som likevel har en tilhørighet til hverandre. Den første delen av boken gjorde meg nysgjerrig på hvordan karakterene ville fungere sammen. Hvordan de ville oppføre seg i samme hus, med masse minner og en usikker fremtid. Enright girer leseren opp for del to. Men der begynner jeg å få problemer med boken.
Vi møter alle igjen i julen 2005. Hanna har vi knapt blitt kjent med. Hun er så ung i 1980 at når vi møter den voksne Hanna er det umulig å kjenne henne igjen. Hvorfor er hun alkoholiker? Fordi skuespillerkarrieren ikke har gått som forventet? De andre er litt enklere å kjenne igjen, selv om alle har utviklet seg en del siden leserens siste møte med dem. Naturlig nok. Likevel føles det for meg som om noe mangler. Som om jeg ikke kjenner igjen karakterene når de samhandler med hverandre. For jeg har aldri kjent dem som en familie. De små glimtene vi har fått føles plutselig ikke gode nok.
Slutten er nok et problem. Den føles urealistisk og den var for meg ganske uventet. Hun legger til en liten slutt etter slutten også, som gjør avslutningen mer åpen og kanskje hakket mer realistisk. Men jeg skjønner meg ikke helt på det. Jeg tror ikke jeg forstår hva Enright ønsker å fortelle leseren.
Til tross for mine innvendinger tror jeg mange vil like boken. Språket er det ingenting i veien med og temaet 'familierelasjoner' er tidløst. Jeg kunne bare ønske andre del var like sterk som den første. Jeg blir ikke overrasket dersom den havner på shortlist, men jeg tror ikke jeg ønsker å se den der. Det blir likevel ikke siste boken jeg leser av Enright.
Etiketter:
Bokanmeldelser,
Forfattere E,
Terningkast 4,
The Man Booker Prize
29.07.2015
Bookerprisens longlist 2015
Da er longlist endelig publisert, og fasiten er som følger:
USA
Anne Tyler - A Spool of Blue Thread
Bill Clegg - Did You Ever Have a Family
Hanya Yanagihara - A Little Life
Laila Lalami - The Moor's Account
Marilynne Robinson - Lila
Storbritannia
Andrew O'Hagan - The Illuminations
Sunjeev Sahota - The Year of the Runaways
Tom McCarthy - Satin Island
Irland
Anne Enright - The Green Road
Nigeria
Chigozie Obioma - The Fishermen
New Zealand
Anna Smaill - The Chimes
Jamaica
Marlon James - A Brief History of Seven Killings
India
Anuradha Roy - Sleeping on Jupiter
I fjor var jeg usedvanlig sytete fordi det jeg anså som den beste boken jeg leste i 2014 - The People in the Trees - ikke ble nominert. I stedet ble We Are All Completely Beside Ourselves longlistet, en bok som tar for seg lignende tema som min favoritt, men som jeg mener holder et betydelig lavere nivå. I år kan jeg derimot juble, for denne gangen har ikke Hanya Yanagihara blitt glemt. Hun er nominert med boken A Little Life - som jeg for øvrig ikke har lest, men har stor tro på. Hun fortjener uansett å bli hedret da hennes debutbok var så til de grader fantastisk.
Hele fem amerikanere har fått plass på listen, men ikke en eneste kanadier. Det skuffet, skulle gjerne byttet ut ihvertfall en amerikaner mot deWitt eller Crummey, men amerikanerne virker likevel ganske interessante. Laila Lalami har jeg aldri hørt om, men hun har skrevet en pulitzernominert bok om en svart oppdager i Nord-Amerika på begynnelsen av 1500-tallet. Oppdagelsen av det amerikanske kontinentet synes jeg kanskje er mest spennende av alle historiske hendelser, så jeg gleder meg veldig til å lese boken til Lalami. Lila av Marilynne Robinson har jeg også sett frem til å lese. Tyler og Clegg sparer jeg nok til noen andre har lest dem og sagt sitt.
Sleeping on Jupiter kan bli ekstra interessant for norske Bookerentusiaster, for den har handling fra Norge (eller ihvertfall en norsk-indisk hovedkarakter).
Britene vet jeg ganske lite om, til tross for at O'Hagan og McCarthy er kjente forfattere. Personlig ser jeg mest frem til å lese Satin Island, som virker snodig og fascinerende. The Fishermen har jeg tenkt på å lese en liten stund, mens nominasjonene fra Jamaica og New Zealand er helt ukjente for meg. Jeg tror mange vil ønske å lese A Brief History of Seven Killings på grunn av tematikken.
Også må jeg nevne at jeg hadde fem av de nominerte på min egen longlist. Roy, Obioma, Enright, Yanagihara og Robinson tippet jeg ville befinne seg på Bookerlisten, og det gjorde de. Også tippet jeg åtte andre som desverre ikke kom med, men jeg skal nok finne et tidspunkt til å lese noen av dem også.
Statusen foreløpig er at jeg har lest en av de nominerte (Enright), hadde en fra før (Yanagihara), fikk skaffet to på bokhandel (Tyler og Obioma) og har kjøpt Lalami til Kindle. Regner med jeg bestiller McCarthy og Robinson fra Bookdepository og venter med resten. God Bookerlesing folkens!
USA
Anne Tyler - A Spool of Blue Thread
Bill Clegg - Did You Ever Have a Family
Hanya Yanagihara - A Little Life
Laila Lalami - The Moor's Account
Marilynne Robinson - Lila
Storbritannia
Andrew O'Hagan - The Illuminations
Sunjeev Sahota - The Year of the Runaways
Tom McCarthy - Satin Island
Irland
Anne Enright - The Green Road
Nigeria
Chigozie Obioma - The Fishermen
New Zealand
Anna Smaill - The Chimes
Jamaica
Marlon James - A Brief History of Seven Killings
India
Anuradha Roy - Sleeping on Jupiter
I fjor var jeg usedvanlig sytete fordi det jeg anså som den beste boken jeg leste i 2014 - The People in the Trees - ikke ble nominert. I stedet ble We Are All Completely Beside Ourselves longlistet, en bok som tar for seg lignende tema som min favoritt, men som jeg mener holder et betydelig lavere nivå. I år kan jeg derimot juble, for denne gangen har ikke Hanya Yanagihara blitt glemt. Hun er nominert med boken A Little Life - som jeg for øvrig ikke har lest, men har stor tro på. Hun fortjener uansett å bli hedret da hennes debutbok var så til de grader fantastisk.
Hele fem amerikanere har fått plass på listen, men ikke en eneste kanadier. Det skuffet, skulle gjerne byttet ut ihvertfall en amerikaner mot deWitt eller Crummey, men amerikanerne virker likevel ganske interessante. Laila Lalami har jeg aldri hørt om, men hun har skrevet en pulitzernominert bok om en svart oppdager i Nord-Amerika på begynnelsen av 1500-tallet. Oppdagelsen av det amerikanske kontinentet synes jeg kanskje er mest spennende av alle historiske hendelser, så jeg gleder meg veldig til å lese boken til Lalami. Lila av Marilynne Robinson har jeg også sett frem til å lese. Tyler og Clegg sparer jeg nok til noen andre har lest dem og sagt sitt.
Sleeping on Jupiter kan bli ekstra interessant for norske Bookerentusiaster, for den har handling fra Norge (eller ihvertfall en norsk-indisk hovedkarakter).
Britene vet jeg ganske lite om, til tross for at O'Hagan og McCarthy er kjente forfattere. Personlig ser jeg mest frem til å lese Satin Island, som virker snodig og fascinerende. The Fishermen har jeg tenkt på å lese en liten stund, mens nominasjonene fra Jamaica og New Zealand er helt ukjente for meg. Jeg tror mange vil ønske å lese A Brief History of Seven Killings på grunn av tematikken.
Også må jeg nevne at jeg hadde fem av de nominerte på min egen longlist. Roy, Obioma, Enright, Yanagihara og Robinson tippet jeg ville befinne seg på Bookerlisten, og det gjorde de. Også tippet jeg åtte andre som desverre ikke kom med, men jeg skal nok finne et tidspunkt til å lese noen av dem også.
Statusen foreløpig er at jeg har lest en av de nominerte (Enright), hadde en fra før (Yanagihara), fikk skaffet to på bokhandel (Tyler og Obioma) og har kjøpt Lalami til Kindle. Regner med jeg bestiller McCarthy og Robinson fra Bookdepository og venter med resten. God Bookerlesing folkens!
24.07.2015
Labbens longlist 2015
THE MAN BOOKER PRIZE 2015
Det er mindre enn en uke til vi får vite hvilke bøker årets bookerprisjury har falt for. Kun for å ha det litt gøy har jeg, som i fjor, laget min egen longlist. Mange velkjente forfattere har skrevet bøker som potensielt kan bli nominert i år, deriblant Jonathan Franzen, Louis de Bernières, Anne Enright, Peter Carey, Kazuo Ishiguro, John Banville, Colm Toíbín, Harper Lee, Kate Atkinson, Toni Morrison, samt flere. Tre av mine favorittforfattere har gitt ut bøker i år. Likevel har jeg endt opp med en longlist som består av mange relativt ukjente navn. Jeg baserer meg på hva andre skriver om bøkene, da jeg ikke har rukket å lese mange av dem selv enda. Jeg forsøker også å få en viss geografisk spredning. Uansett hva jeg måtte tro på forhånd vet jeg aldri hvordan listen min kommer til å se ut. I år hadde jeg forventet å se mange flere store navn på listen, men jeg velger de som virker aller mest interessante ut i fra avisanmeldelser og Goodreads-kritikk, og da kom faktisk ikke mine to store favoritterforfattere - Ishiguro og de Bernières - med. Ikke at jeg blir lei meg hvis jeg finner en av dem eller begge på den reelle longlist. I fjor klarte jeg forresten å gjette to av tretten romaner som havnet på longlist. Det er ikke en fantastisk treffprosent, men begge romanene som befant seg på både min og den virkelige longlist havnet også på shortlist, og den ene vant prisen. Her kommer årets liste - kanskje vinneren er blant dem?
England
Patrick Gale - A Place Called Winter
Stephen Jarvis - Death and Mr Pickwick
Benjamin Wood - The Ecliptic
USA
Marilynne Robinson - Lila
Hanya Yanagihara - A Little Life
Canada
Patrick deWitt - Undermajordomo Minor
Michael Crummey - Sweetland
Irland
Anne Enright - The Green Road
Paul Murray - The Mark and the Void
India
Amitav Ghosh - Flood of fire
Anuradha Roy - Sleeping on Jupiter
Nigeria
Chigozie Obioma - The Fishermen
Sør-Afrika
Jacques Strauss - The Curator
Yanagihara og deWitt er forfattere jeg kun har lest en bok av tidligere, men begge bøkene gjorde stort inntrykk på hver sin måte. Hvis årets utgivelser er i nærheten av nivået på de jeg har lest tidligere fortjener begge en plass på listen. Jeg har ikke lest noe av de andre forfatterne, men jeg kan garantere at jeg vil gjøre det dersom noen av dem havner på den virkelige longlist. Sweetland har jeg helst lyst til å begynne på med en gang, men jeg tror Enright er et tryggere valg i forhold til den faktiske listen som publiseres på onsdag. Så jeg begynner på den i dag. Alle lenkene er til Goodreads, der kan de som vil lese om bøkene. De ukjente navnene - Strauss, Obioma, Murray, Crummey, Wood og Gale - ser i mine øyne særdeles lovende ut. At det kommer så mange ukjente navn på den virkelige listen tviler jeg dog sterkt på. Jeg venter i spenning og håper jeg klarer å slå antallet riktige valg fra i fjor. I år går jeg dermed for tre. Hvis jeg må gjette hvilke tre vil jeg tro det blir Jarvis, Enright og Ghosh.
15.07.2015
Euphoria
Forfatter: Lily King
Utgivelsesår: 2014
Forlag: Picador
Språk: Engelsk
Sidetall: 257
ISBN: 9781447286172
Moderne sosialantropologi ble, i følge Wikipedia, utviklet i etterkant av Første Verdenskrig. På 1930-tallet var det fremdeles et relativt nytt studiefelt og ble av enkelte sett på som en "svak" vitenskap, i sterk kontrast til naturvitenskapene. I Euphoria følger vi tre sosialantropologer i nettopp denne perioden. De bor i lange perioder sammen med stammer de observerer i Ny-Guinea, men de ønsker ikke bare å lære noe om sosiale, kulturelle, religiøse og politiske forhold innad i en stamme, de søker etter store teorier som kan si noe mer generelt om stammefolk i regionen.
Britiske Andrew Bankson vokste opp med en far som så på naturvitenskap som eneste viktige og riktige retning i livet. Alle sønnene skulle studere et felt innenfor naturvitenskapen og bli forsker som han. Alle sønnene forsøkte å blidgjøre sin far, til tross for at det i stor grad gikk utover deres egne ønsker og interesser. På det tidspunktet vi møter Bankson i boken er han det eneste gjenlevende mannlige familiemedlemmet. Den ene broren døde under Første Verdenskrig. Den andre tok livet av seg på grunn av en kvinne. Faren døde av naturlige årsaker og testamenterte alt til sin kone, slik at Bankson ble avhengig av moren for å få penger til forskningen sin. Han hadde begynt på et naturvitenskapelig studium før faren døde, men skiftet til sosialantropologi til farens forargelse. Moren har desverre også arvet farens meninger om samfunnsvitenskap, og Andrew har ingen enkel jobb i å overbevise henne om at forskningen hans har verdi.
Etter flere år alene blant Kionaene, uten en tydelig forskningsstragi, uten å helt forstå poenget med studiet sitt, er Bankson klar for å si takk og farvel til livet. Men et møte med amerikanske Nell og hennes australske ektemann Fen gir han en ny grunn til å forsette både med livet og med studiet av Kionaene. Han overtaler dem til å studere et stammefolk som befinner seg noen timer unna Kionaene, og deres dialog inspirerer ham til å jobbe på en litt annen måte. Han blir mer involvert i livene til folkene han observerer, han går aktivt inn for å trekke ut informasjon fra dem. Han er ikke lenger en relativt passiv observatør. Men kan en sosialantropolog egentlig stole på at han som deltagende observatør ikke påvirker omgivelsene i så stor grad at resultatene han får representerer en annen virkelighet enn den som eksisterte før han begynte sin forskning?
Dette er kanskje det mest interessante spørsmålet forfatteren går inn på i boken - det er også det Bankson blir mest interessert i etter hvert - men det blir bare hengende i luften. Annet enn erkjennelsen om at deres innblandelse til slutt får ganske grusomme konsekvenser for stammene de observerer er det lite refleksjon rundt potensielle problemer med deres evne til å påvirke dem de studerer. Forfatteren fokuserer i stor grad på et annet tema som jeg personlig synes er mindre interessant: "perhaps all science is merely self-investigation." Det virker som om forfatteren mener det, for hun går i liten grad inn på hva de egentlig forsker på og fokuserer heller på trekantdramaet som oppstår dem imellom. Jeg kunne ønske hun knyttet forskningen og vennskapet mellom de tre forskerne mer sammen, at det ble mer rom for å virkelig utforske den påstanden, heller enn å ta utgangspunkt i at den stemmer.
Bankson blir betatt av Nell fra første møte. Fen er sjalu på sin kones suksess med en bok hun har skrevet om et stammefolk de observerte for noen år siden, og ønsker ikke å dele informasjon med henne lenger, selv om de er forskningspartnere. Bankson og Nell, derimot, kan dele det meste, og virkelig inspirere hverandres arbeid. Men Fen ønsker Bankson i nærheten selv om han innser at noe kan skje mellom hans kone og hans venn. Hvorfor han ønsker det synes jeg er noe uklart. Kanskje det er vanskelig å få grep om Fen fordi historien presenteres fra Bankson og Nells synsvinkel. Bankson forteller, men noen av kapitlene inneholder utdrag fra Nell sin dagbok. Vi får dermed begge deres perspektiver, men Fen forblir i stor grad et mysterium. Han fremstilles som mindre reflektert enn de to andre, og jeg føler leseren får et skjevt bilde med tanke på at vi kommer så tett innpå de to andre karakterene.
Trekantdramaet er i og for seg interessant. Selv om Bankson deler mye både med Nell og med Fen føler han seg stadig utenfor. Han trenger dem for å gi mening til sitt eget liv, men han kan ikke bli en del av deres ekteskap. Han vil alltid være tredje hjulet, uansett hvor mye til felles han har med dem, hvor mye de deler som venner. Det er ikke sunt å ha et så nært vennskap med et ektepar, han blir enten i midten eller utenfor, det kan aldri ende godt. Å opprettholde et slikt trekantvennskap over lang tid er neppe særlig sannsynlig. Problemet er at han ikke har noen andre. Også her mangler jeg mer refleksjon over situasjonen. Skjønner han hvor problematisk vennskapet med dem er? Er frykten for å være alene virkelig verdt alle potensielle problemer denne situasjonen kan føre til?
Jeg kan vel si at jeg likte boken til en viss grad, men jeg er likevel skuffet over den. Den har potensiale til å gi leseren noe mer enn en fengende historie. Jeg forventet å bli engasjert i etiske og vitenskapelige problemstillinger, men i stedet føler jeg at forfatteren bare gikk såvidt inn på interessant tematikk for å gjøre settingen mer troverdig. Det personlige dramaet mellom hovedkarakterene gjennomsyrer hele boken. Spennende er den, men jeg kommer neppe til å ha den i tankene lenge.
Utgivelsesår: 2014
Forlag: Picador
Språk: Engelsk
Sidetall: 257
ISBN: 9781447286172
Moderne sosialantropologi ble, i følge Wikipedia, utviklet i etterkant av Første Verdenskrig. På 1930-tallet var det fremdeles et relativt nytt studiefelt og ble av enkelte sett på som en "svak" vitenskap, i sterk kontrast til naturvitenskapene. I Euphoria følger vi tre sosialantropologer i nettopp denne perioden. De bor i lange perioder sammen med stammer de observerer i Ny-Guinea, men de ønsker ikke bare å lære noe om sosiale, kulturelle, religiøse og politiske forhold innad i en stamme, de søker etter store teorier som kan si noe mer generelt om stammefolk i regionen.
Britiske Andrew Bankson vokste opp med en far som så på naturvitenskap som eneste viktige og riktige retning i livet. Alle sønnene skulle studere et felt innenfor naturvitenskapen og bli forsker som han. Alle sønnene forsøkte å blidgjøre sin far, til tross for at det i stor grad gikk utover deres egne ønsker og interesser. På det tidspunktet vi møter Bankson i boken er han det eneste gjenlevende mannlige familiemedlemmet. Den ene broren døde under Første Verdenskrig. Den andre tok livet av seg på grunn av en kvinne. Faren døde av naturlige årsaker og testamenterte alt til sin kone, slik at Bankson ble avhengig av moren for å få penger til forskningen sin. Han hadde begynt på et naturvitenskapelig studium før faren døde, men skiftet til sosialantropologi til farens forargelse. Moren har desverre også arvet farens meninger om samfunnsvitenskap, og Andrew har ingen enkel jobb i å overbevise henne om at forskningen hans har verdi.
Etter flere år alene blant Kionaene, uten en tydelig forskningsstragi, uten å helt forstå poenget med studiet sitt, er Bankson klar for å si takk og farvel til livet. Men et møte med amerikanske Nell og hennes australske ektemann Fen gir han en ny grunn til å forsette både med livet og med studiet av Kionaene. Han overtaler dem til å studere et stammefolk som befinner seg noen timer unna Kionaene, og deres dialog inspirerer ham til å jobbe på en litt annen måte. Han blir mer involvert i livene til folkene han observerer, han går aktivt inn for å trekke ut informasjon fra dem. Han er ikke lenger en relativt passiv observatør. Men kan en sosialantropolog egentlig stole på at han som deltagende observatør ikke påvirker omgivelsene i så stor grad at resultatene han får representerer en annen virkelighet enn den som eksisterte før han begynte sin forskning?
"The truth you find will always be replaced by someone else's."
Dette er kanskje det mest interessante spørsmålet forfatteren går inn på i boken - det er også det Bankson blir mest interessert i etter hvert - men det blir bare hengende i luften. Annet enn erkjennelsen om at deres innblandelse til slutt får ganske grusomme konsekvenser for stammene de observerer er det lite refleksjon rundt potensielle problemer med deres evne til å påvirke dem de studerer. Forfatteren fokuserer i stor grad på et annet tema som jeg personlig synes er mindre interessant: "perhaps all science is merely self-investigation." Det virker som om forfatteren mener det, for hun går i liten grad inn på hva de egentlig forsker på og fokuserer heller på trekantdramaet som oppstår dem imellom. Jeg kunne ønske hun knyttet forskningen og vennskapet mellom de tre forskerne mer sammen, at det ble mer rom for å virkelig utforske den påstanden, heller enn å ta utgangspunkt i at den stemmer.
Bankson blir betatt av Nell fra første møte. Fen er sjalu på sin kones suksess med en bok hun har skrevet om et stammefolk de observerte for noen år siden, og ønsker ikke å dele informasjon med henne lenger, selv om de er forskningspartnere. Bankson og Nell, derimot, kan dele det meste, og virkelig inspirere hverandres arbeid. Men Fen ønsker Bankson i nærheten selv om han innser at noe kan skje mellom hans kone og hans venn. Hvorfor han ønsker det synes jeg er noe uklart. Kanskje det er vanskelig å få grep om Fen fordi historien presenteres fra Bankson og Nells synsvinkel. Bankson forteller, men noen av kapitlene inneholder utdrag fra Nell sin dagbok. Vi får dermed begge deres perspektiver, men Fen forblir i stor grad et mysterium. Han fremstilles som mindre reflektert enn de to andre, og jeg føler leseren får et skjevt bilde med tanke på at vi kommer så tett innpå de to andre karakterene.
Trekantdramaet er i og for seg interessant. Selv om Bankson deler mye både med Nell og med Fen føler han seg stadig utenfor. Han trenger dem for å gi mening til sitt eget liv, men han kan ikke bli en del av deres ekteskap. Han vil alltid være tredje hjulet, uansett hvor mye til felles han har med dem, hvor mye de deler som venner. Det er ikke sunt å ha et så nært vennskap med et ektepar, han blir enten i midten eller utenfor, det kan aldri ende godt. Å opprettholde et slikt trekantvennskap over lang tid er neppe særlig sannsynlig. Problemet er at han ikke har noen andre. Også her mangler jeg mer refleksjon over situasjonen. Skjønner han hvor problematisk vennskapet med dem er? Er frykten for å være alene virkelig verdt alle potensielle problemer denne situasjonen kan føre til?
"Nell laughed and said something I couldn't hear that made him laugh. It was the first time I had felt alone with them, and it hit me hard and low in the gut. They were here but they belonged to each other and they would go off again and leave me behind."
Jeg kan vel si at jeg likte boken til en viss grad, men jeg er likevel skuffet over den. Den har potensiale til å gi leseren noe mer enn en fengende historie. Jeg forventet å bli engasjert i etiske og vitenskapelige problemstillinger, men i stedet føler jeg at forfatteren bare gikk såvidt inn på interessant tematikk for å gjøre settingen mer troverdig. Det personlige dramaet mellom hovedkarakterene gjennomsyrer hele boken. Spennende er den, men jeg kommer neppe til å ha den i tankene lenge.
Etiketter:
Bokanmeldelser,
Forfattere K,
Terningkast 4
Abonner på:
Innlegg (Atom)