Selv om april er en av de "korte" månedene har det skjedd en god del. Viktigst av alt: det har gått fra å være vinter til å bli sommer! Jeg har hatt noen dager med sol på terrassen og lesning ute, og jeg har kost meg i 26 grader i Oxford og London. Jeg elsker sommeren. Desverre for meg innebærer slutten av april at all tiden jeg ønsker å bruke på å lese skjønnlitteratur i solen heller må brukes på oppgaveskriving og eksamenslesning. Dermed kan mai bli en laber lesemåned til tross for perfekte leseforhold ute. April ble en ok måned, med 7 leste bøker.
Kjønn
Øh... oj... tja, jeg kunne nok hatt en bedre kjønnsbalanse. Det var dette med å huske å lese kvinnelige forfattere, det er visst ikke så enkelt. I mitt forsvar har jeg holdt på med Ann Radcliffe sin bok "The Romance of the Forest" i snart en uke nå, og dermed brukt en del tid på en kvinnelig forfatter. På den offisielle statistikken blir det likevel: Menn: 7, Kvinner: 0. Jeg liker å lese kvinnelige forfattere, jeg sverger.
Terningkast
Boo-yah! Nok en gang to seksere! Nytt mål for året: Få nye favorittbøker hver eneste måned. Så langt går det som en drøm. For de som lurer: LES Kazuo Ishiguros "Never Let Me Go" og Philippe Claudels "Brodeck's Report". De fortjener oppmerksomhet fra alle litteraturelskere. Ellers fikk Stefan Zweig en 5er. Han imponerte ikke i like stor grad som med novellen "Chess", men romanene hans er likevel vel verdt å lese. En mann jeg kommer til å følge lenge. Hele tre bøker fikk terningkast 4, noe jeg syns er ganske trist i og med at jeg hadde høye forventninger som ikke ble innfridd. En bok fikk terningkast 3, og dere husker gjerne hvilken det var (hint: lesesirkel).
Land
April har vært en variert reisemåned. Jeg begynte måneden i England, som nok er det landet jeg bruker desidert mest tid i, og tok deretter turen over kanalen til Frankrike. Anglofile lille meg klarte ikke å holde meg unna en tur tilbake til den grønne øyen, men jeg ble der ikke lenge denne gangen. Tyskland ventet, og jeg dro dertil noe motvillig. Neste stopp: det er grønt, det er en øy, du gjettet det, jeg klarer bare ikke å holde meg unna. England er tydeligvis min store kjærlighet, og for en gangs skyld var det ikke kun en litterær reise jeg gjennomførte. Morse ble lest ferdig på "the Randolph" i Oxford, hvor Morse elsket å drikke. Neste stopp Østerrike og siste stopp (endelig noe eksotisk) Nord/Sør-Korea.
Sidetall
Fire normale bøker, ca 300 sider tror jeg. To korte, litt i overkant av 100 sider, og en laaaang. Buddenbrooks var kanskje ikke en murstein, men den var på over 500 sider og føltes som en murstein. Og ikke på en god måte.
Tema
Ganske deprimerende alt sammen. Jeg bør kanskje begynne å lese lystigere bøker.
"Never Let Me Go" (SPOILER): "Dolly-mennesker" uten fremtid. Skapt for å bli slaktet "for the greater good".
"Brodeck's Report": En tidløs historie om hva usikre mennesker er i stand til å gjøre i en gruppe.
"The Time Machine": Dette vet dere vel?
"Buddenbrooks": Fra velstand og suksess til lidelse, sorg og bedriftens fall.
"Service of all the Dead": Misunnelse, grådighet og intrikate ideer.
"The Post Office Girl": Hvordan leve et liv i fattigdom når du har fått en glimt av livet som velstående?
"Herr Han": Jaget i nord, mistenkt i sør, hvordan leve blant all galskapen?
Sjanger
Fire romaner, to klassikere og en krimbok. M.a.o. ingen radikale endringer i lesevaner i april.
Hva har jeg ikke lest?
Uff, nei, det orker jeg ikke å tenke på. Nå skal jeg kose meg med slutten av "The Romance of the Forest", begynnelsen av "Don Quixote" og jeg skal lese den tredje boken om Flavia de Luce. Men for det meste skal jeg lese pensum... Juni kan ikke komme fort nok.
30.04.2011
28.04.2011
Boktema fra a til å: F
Da var turen kommet til F, og denne uken får jeg store problemer. Den beste boken jeg leste i fjor begynner på F. Det gjør også boken som har vært min favoritt siden jeg var 16 år. Kan jeg velge begge?
Den beste boken jeg leste i fjor heter "Forsoningen" og er skrevet av Fred Uhlman. Tipset kom fra Karin, og igjen må jeg si takk, for det er en leseropplevelse jeg ikke ville vært forruten. Det er en liten flis av en bok, men du kommer ikke til å glemme den. Les omtalen min her. Ellers vil jeg si at dette diktet setter tonen i boken:
Lille jøde, far vel, far vel,
Moses og Isak venter deg vel?
Lille jøde, vær ei så sturen,
til ild og svovel går helvetesturen.
Kom aldri tilbake lille jøde,
her ønsker vi bare å se dere døde.
Min store favoritt, som jeg har elsket siden jeg leste den for første gang i 2003, er en gammel klassiker. Den heter Frankenstein og er skrevet av Mary Shelley. De fleste har nok hørt om den, men jeg tror fremdeles at de som ikke har lest boken som regel har en del feiloppfatninger om historien. Hvorfor jeg tror det kan du lese om i omtalen min.
"Everywhere I see bliss, from which I alone am irrevocably excluded. I was benevolent and good; misery made me a fiend. Make me happy, and I shall again be virtuous."
27.04.2011
Norsk read-a-thon
Jeg gjør et forsøk på å arrangere en norsk versjon av Dewey's read-a-thon, som er et 24 timers lesemaraton. Planen er å gjennomføre maratonet i sommer, helst på en lørdag. På den måten får de fleste en hvilkedag (søndag) før de må på arbeid igjen. Først og fremst trenger jeg å vite to ting:
1. Hvem ønsker å delta?
2. Hvilke datoer passer best?
Forslag til dato: Tidligst lørdag 9. juli og seinest lørdag 13. august. Er det noen av disse lørdagene eller lørdagene mellom som passer godt eller som ikke passer i det hele tatt?
Jeg håper vi finner en dato som passer for de fleste, og at det ikke er altfor få som melder seg på. Klarer vi det, er det en rekke andre detaljer vi må finne ut av. Som blant annet:
1. Når på dagen skal vi starte lesingen? I Dewey's versjon startet de klokken 12. Er det et greit tidspunkt? Burde vi starte tidligere?
2. Miniutfordringer legges ut hver time. De gir oss muligheten til å pause i noen minutter, selv om de skal omhandle bøker på en eller annen måte. Jeg trenger forslag til utfordringer. Mest sannsynlig stjeler jeg også ideer fra Dewey-siden.
3. Premier. Hvem skal få og hva skal de få? Alle som klarer 24 MÅ få premie. Men skal det også være premier for de som klarer 12, 15 eller 18? Bokelskerinnen foreslo at vi kan kontakte forlag og høre om de er villig til å sponse oss med noen premier. Dessuten må vi ha småpremier til de som vinner miniutfordringene. Det kan f.eks. være bokmerker eller pocketbøker. Hva mener dere?
4. I Dewey's read-a-thon har de cheerleadere. Det er bloggere som i utgangspunktet ikke har som mål å holde ut i 24 timer, men bruker den tiden de har på å lese, besøke andre bloggere for å gi oppmuntring eller bidrar med å finne på nye miniutfordringer. Er det noen som har mulighet til å ta på seg en slik rolle?
5. Vi må holde styr på hvem som deltar og hva de leser. Dette kan Mr. Linky hjelpe til med. Spørsmålet er: skal vi skrive litt om hver bok vi leser og så linke til innleggene, eller skal vi kun lage lister over hvem som leser hvilke bøker?
Dette innlegget skulle egentlig lagres i en fane og ikke som et blogginnlegg, men blogspot er ikke spesielt samarbeidsvillig i dag (verken i Safari eller Firefox), så da får det blir et innlegg foreløpig, så prøver jeg å gjøre det om til en fane på et senere tidspunkt. Legg igjen en kommentar hvis du vil melde deg på eller om du har forslag i forbindelse med organisering.
26.04.2011
Never Let Me Go
Forfatter: Kazuo Ishiguro
Utgivelsesår: 2005
Min Utgave: 2005
Forlag: Faber and Faber
Språk: Engelsk
Sidetall: 282
ISBN: 9780571224142
"We took away your art because we thought it would reveal your souls. Or to put it more finely, we did it to prove you had souls at all."
Kjøpt på Fretex for 25 kroner. Aldri hørt om forfatteren. Antok at han var japaner. Hvorfor kjøpte jeg den? Den var billig og jeg hadde planer om å lese flere ikke-europeiske forfattere. Vel, det målet nådde jeg ikke med å lese denne boken. Ishiguro er britisk. Men dere, snakk om flaks. De av dere som har lest boken vet hva jeg kommer til å skrive videre. Dette må være tidenes beste kjøp. 25 kroner for Never Let Me Go? Jeg hadde gladelig betalt flere hundre kroner hadde jeg visst hvilken opplevelse den skulle gi meg. Aner jeg en ny potensiell favorittforfatter?
Starten var helt grei, men jeg forsto ikke mye. Carer? Javel. Og det er? Hailsham ja. Vanlig kostskole? Hmm, nei, kanskje ikke. Idyllisk barndom? Ikke helt, men de hadde det da ikke så verst. Eller hva?
Etter hvert skjønte jeg at det ikke var meningen jeg skulle forstå alt. Ikke fra begynnelsen av boken. Ingenting blir forklart. Vi får Kathys synspunkt hele veien. Vi lærer om vennskapet med Tommy og Ruth, om skolens rutiner, om "the gallery" og om deres videre liv. Om du kan kalle det liv. Kathy forteller historien som om leseren lever i hennes verden. Som om vi vet hvordan historien vil utfolde seg. Og leser du mellom linjene finner du ut av det. Men de konsekvenser at nysgjerrigheten din blir omgjort til frykt. Frykt for å lese videre. Frykt for å la tårene falle i et rom med andre mennesker som ikke er innvidd i denne brutale verdenen. Frykt for å ikke klare å kontrolle sinnet. Jeg har aldri i mitt liv vært så sint på en oppdiktet situasjon. Jeg følte for å gå i protestmarsjer eller skrive lange, rasende brev til maktholderne. Og mest av alt følte jeg meg lettet for at verden er bedre enn dette.
Hvordan kan en oppvekst/vennskapsroman være så sjokkerende og, i mangel på et bedre ord, jævlig? Les den selv. Du vil bli rystet. Jeg tør å påstå at du må være ganske følelsesløs for ikke å reagere på Kathys historie. Enten det, eller så har du ikke forstått. Denne omtalen er nok forvirrende, men jeg kan ikke skrive et normalt handlingsreferat. Det vil enten avsløre alt (uten at du får gleden av å lese Ishiguros ord) eller så vil den ikke avsløre noe som helst, og da blir referatet meningsløst. Dette er en bok alle bør lese! Jeg skal i alle fall lese alt jeg kan komme over av denne mannen. Men om jeg orker å lese Never Let Me Go om igjen, det er jeg ikke sikker på...
For de som lurer: dette er faktisk ikke boken jeg hintet til at var årets beste. Det sier litt om hvor gode bøker jeg har lest i år. Men Never Let Me Go havner uansett blant favorittene.
Utgivelsesår: 2005
Min Utgave: 2005
Forlag: Faber and Faber
Språk: Engelsk
Sidetall: 282
ISBN: 9780571224142
"We took away your art because we thought it would reveal your souls. Or to put it more finely, we did it to prove you had souls at all."
Kjøpt på Fretex for 25 kroner. Aldri hørt om forfatteren. Antok at han var japaner. Hvorfor kjøpte jeg den? Den var billig og jeg hadde planer om å lese flere ikke-europeiske forfattere. Vel, det målet nådde jeg ikke med å lese denne boken. Ishiguro er britisk. Men dere, snakk om flaks. De av dere som har lest boken vet hva jeg kommer til å skrive videre. Dette må være tidenes beste kjøp. 25 kroner for Never Let Me Go? Jeg hadde gladelig betalt flere hundre kroner hadde jeg visst hvilken opplevelse den skulle gi meg. Aner jeg en ny potensiell favorittforfatter?
Starten var helt grei, men jeg forsto ikke mye. Carer? Javel. Og det er? Hailsham ja. Vanlig kostskole? Hmm, nei, kanskje ikke. Idyllisk barndom? Ikke helt, men de hadde det da ikke så verst. Eller hva?
Etter hvert skjønte jeg at det ikke var meningen jeg skulle forstå alt. Ikke fra begynnelsen av boken. Ingenting blir forklart. Vi får Kathys synspunkt hele veien. Vi lærer om vennskapet med Tommy og Ruth, om skolens rutiner, om "the gallery" og om deres videre liv. Om du kan kalle det liv. Kathy forteller historien som om leseren lever i hennes verden. Som om vi vet hvordan historien vil utfolde seg. Og leser du mellom linjene finner du ut av det. Men de konsekvenser at nysgjerrigheten din blir omgjort til frykt. Frykt for å lese videre. Frykt for å la tårene falle i et rom med andre mennesker som ikke er innvidd i denne brutale verdenen. Frykt for å ikke klare å kontrolle sinnet. Jeg har aldri i mitt liv vært så sint på en oppdiktet situasjon. Jeg følte for å gå i protestmarsjer eller skrive lange, rasende brev til maktholderne. Og mest av alt følte jeg meg lettet for at verden er bedre enn dette.
Hvordan kan en oppvekst/vennskapsroman være så sjokkerende og, i mangel på et bedre ord, jævlig? Les den selv. Du vil bli rystet. Jeg tør å påstå at du må være ganske følelsesløs for ikke å reagere på Kathys historie. Enten det, eller så har du ikke forstått. Denne omtalen er nok forvirrende, men jeg kan ikke skrive et normalt handlingsreferat. Det vil enten avsløre alt (uten at du får gleden av å lese Ishiguros ord) eller så vil den ikke avsløre noe som helst, og da blir referatet meningsløst. Dette er en bok alle bør lese! Jeg skal i alle fall lese alt jeg kan komme over av denne mannen. Men om jeg orker å lese Never Let Me Go om igjen, det er jeg ikke sikker på...
For de som lurer: dette er faktisk ikke boken jeg hintet til at var årets beste. Det sier litt om hvor gode bøker jeg har lest i år. Men Never Let Me Go havner uansett blant favorittene.
25.04.2011
24 hour read-a-thon
Jeg har oppdaget noe genialt. Jeg har oppdaget det ca to uker for sent. Nå er jeg med andre ord ganske lei meg. Det geniale er at det finnes noe som heter 24 hour read-a-thon, som involverer å lese i (du gjettet det!) 24 timer. På rad. Småpauser tillatt, og de handler som regel om å delta i mini-challenges. Snacks og drikke forberedes på forhånd, slik at minst mulig tid forsvinner på grunn av mat. Her kan du lese mer om denne galskapen, og om tips og triks for å komme seg gjennom de 24 timene.
Siste read-a-thon var 9. april. Heldigvis for meg skal det avholdes enda en, den 22. oktober. Desverre er det en torsdag, en jobbedag. Men jeg jobber kun 3,5 timer, og det i en bokbutikk, så jeg kommer nok til å gjøre et forsøk uansett. Dette er en internasjonal affære, men hostet av amerikanere (tror jeg). De skriver dog at det finnes en fransk og en tysk variant, med færre deltakere, men de er likevel populære, spesielt den franske.
Jeg drister meg til å spørre om det er interesse for en norsk variant? I Frankrike hadde de 10 deltakere første året, 54 det andre. 24 timer er lenge. Det må i utgangspunktet skje en lørdag, slik at folk ikke jobber og har en dag å sove ut før mandagen. Jeg vil tro det kan være vanskelig å organisere en slik utfordrende event i et lite land som Norge, men det kunne da vært gøy, eller hva? Hvis det ikke er interesse for en norsk variant håper jeg noen av dere norske bokbloggere melder dere på den internasjonale 22. oktober, slik at vi kan lide i fellesskap. Hvor mange bøker tror dere man kommer seg gjennom på 24 timer? Jeg lurer i grunnen mest på hvordan jeg skal holde meg våken. Uansett, dette blir gøy. Jeg gleder meg, og er fremdeles trist for at jeg ikke fikk bli med den 9. april.
Påske i Oxford
Etter fire dager på en koselig grønn øy (åh, så jeg savner grønn natur) har jeg selvsagt fullpakket kofferten med bøker. Første stopp på boktouren var Oxford University Press sin fantastiske butikk. 3 for 2 Oxford World's Classics. Typisk nok fant jeg fire, ikke tre, dog jeg kunne ha funnet flere. Jeg tenkte det ville være luddig å moderere seg i første butikk. Mine innkjøp besto av:
- Ann Radcliffe - The Romance of the Forest
- Alexandre Dumas - The Black Tulip
- Honoré de Balzac - Eugénie Grandet
- Anton Chekhov - Ward Number Six and Other Stories
Radcliffe sin bok holder jeg på å lese, resten gleder jeg meg til!
Neste stopp, Waterstones. Også her var det 3 for 2, men igjen var jeg uheldig og fant kun en bok med riktig klistremerke på. Pluss fem andre. Totalen begynte med andre ord å bli ganske høy for min stakkars lille koffert. Mine seks funn var:
- Stefan Zweig - The Post Office Girl
- Graham Greene - Monsignor Quixote
- Irène Némirovsky - The Dogs and the Wolves
- Stefan Zweig - Journey into the Past
- Kazuo Ishiguro - The Unconsoled
- Philippe Claudel - Monsieur Linh and His Child
Ellers var vi i diverse mindre bokhandlere og giftshops hvor jeg fikk med meg fem bøker til:
- Russian Literature: A Very Short Introduction
- George Eliot - Silas Marner
- Leonora Carrington - The Hearing Trumpet
- Horrible Histories: Frightful First World War & Woeful Second World War
- This is Not a Book (Wreck this Journal)
The Tenth Chamber
Forfatter: Glenn Cooper
Utgivelsesår: 2010
Forlag: Cornerstone Digital
Språk: Engelsk
Sidetall: 352
Utgave: Kindle
Siden jeg ikke jublet for politikrim prøvde jeg meg på arkeologikrim. Jeg traff ikke blink denne gangen heller, men jeg bevegde meg et steg oppover rangstigen. Cooper skriver om et unikt arkeologisk funn. Luc Simard, arkeolog, blir bedt om å hjelpe til med å forstå innholdet i et nyoppdaget middelaldermanuskript. Manuskriptets avsløringer fører ham til fantastiske hulemalerier i Ruac. Der samler han sammen et lag med forskere som skal jobbe for å finne ut av Ruacs hemmeligheter. Ikke alle ønsker at hemmelighetene skal avdekkes og går til voldsomme lengder for å hindre forskerne i å gjøre arbeidet sitt. En etter en havner forskerne i avorlige "ulykker".
Hemmeligheter fra fortiden, neandertalere, hulemalerier, spenning og mord er en fin blanding. Jeg mener å ha lest at forfatteren elsker bøkene til Jean M. Auel, noe som ikke er overraskende etter å ha lest denne boken. Den har mange tidsperspektiv: Vi følger Luc i nåtid, prester i middelalderen og hulemaleren fra før vår tid. Likevel er det overraskende enkelt å holde tråden og å følge tankegangen til Cooper. En historienerd som meg elsker mysteriet med manuskriptet, hulen og de forhistoriske menneskene, men syns alle mordene og voldsepisodene er et unødvendig hinder på veien til sannheten. Jeg er altfor nysgjerrig av meg til å ha tålmodighet med alle distraksjonene, de gir meg jo ikke svaret jeg er på jakt etter. Igjen er det alså krimelementet som er forstyrrende. Historie og arkeologi er finfint!
Problemet med å ligge 6 omtaler etter skjema er at jeg har glemt alle de finurlige detaljene i boken, og har derfor ikke så mye mer å si om Glenn Coopers "The Tenth Chamber". Jeg likte boken godt nok til at jeg er glad for at jeg leste den. Men detaljene sitter altså ikke klistret i hodet. Fin tidtrøyte.
Utgivelsesår: 2010
Forlag: Cornerstone Digital
Språk: Engelsk
Sidetall: 352
Utgave: Kindle
Siden jeg ikke jublet for politikrim prøvde jeg meg på arkeologikrim. Jeg traff ikke blink denne gangen heller, men jeg bevegde meg et steg oppover rangstigen. Cooper skriver om et unikt arkeologisk funn. Luc Simard, arkeolog, blir bedt om å hjelpe til med å forstå innholdet i et nyoppdaget middelaldermanuskript. Manuskriptets avsløringer fører ham til fantastiske hulemalerier i Ruac. Der samler han sammen et lag med forskere som skal jobbe for å finne ut av Ruacs hemmeligheter. Ikke alle ønsker at hemmelighetene skal avdekkes og går til voldsomme lengder for å hindre forskerne i å gjøre arbeidet sitt. En etter en havner forskerne i avorlige "ulykker".
Hemmeligheter fra fortiden, neandertalere, hulemalerier, spenning og mord er en fin blanding. Jeg mener å ha lest at forfatteren elsker bøkene til Jean M. Auel, noe som ikke er overraskende etter å ha lest denne boken. Den har mange tidsperspektiv: Vi følger Luc i nåtid, prester i middelalderen og hulemaleren fra før vår tid. Likevel er det overraskende enkelt å holde tråden og å følge tankegangen til Cooper. En historienerd som meg elsker mysteriet med manuskriptet, hulen og de forhistoriske menneskene, men syns alle mordene og voldsepisodene er et unødvendig hinder på veien til sannheten. Jeg er altfor nysgjerrig av meg til å ha tålmodighet med alle distraksjonene, de gir meg jo ikke svaret jeg er på jakt etter. Igjen er det alså krimelementet som er forstyrrende. Historie og arkeologi er finfint!
Problemet med å ligge 6 omtaler etter skjema er at jeg har glemt alle de finurlige detaljene i boken, og har derfor ikke så mye mer å si om Glenn Coopers "The Tenth Chamber". Jeg likte boken godt nok til at jeg er glad for at jeg leste den. Men detaljene sitter altså ikke klistret i hodet. Fin tidtrøyte.
It's Monday! What Are You Reading?
Jeg ligger to uker etter skjema, og tar derfor for meg de to siste ukene i denne ukesoppsummeringen. Innimellom sightseeing, hyttekos og reising har jeg rukket å lese et par bøker, men det begynner å se stygt ut når det gjelder omtaleskriving. 6 bøker står i omtalekø. I tillegg har jeg tre dager på meg til å fullføre et oppgaveutkast i skolesammenheng. Oppgaven teller 100 prosent av karakteren. Ferieidyllen er med andre ord over.
Bøker jeg leste de forrige to ukene:
- Philippe Claudel: Brodeck's Report
- H.G. Wells: The Time Machine
- Thomas Mann: Buddenbrooks
- Colin Dexter: Service of all the Dead
- Stefan Zweig: The Post Office Girl
Bøker jeg anmeldte de forrige to ukene:
- Jørgen Jæger: Blodskrift (terningkast 3)
Bøker jeg leser nå:
- Ann Radcliffe: The Romance of the Forest
Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
- Ann Radcliffe: The Romance of the Forest
- Miguel de Cervantes: Don Quixote
I et forsøk på å gjøre dere nysgjerrig på omtalene som kommer kan jeg nevne at årets så langt beste bok befinner seg i omtalekøen!
Bøker jeg leste de forrige to ukene:
- Philippe Claudel: Brodeck's Report
- H.G. Wells: The Time Machine
- Thomas Mann: Buddenbrooks
- Colin Dexter: Service of all the Dead
- Stefan Zweig: The Post Office Girl
Bøker jeg anmeldte de forrige to ukene:
- Jørgen Jæger: Blodskrift (terningkast 3)
Bøker jeg leser nå:
- Ann Radcliffe: The Romance of the Forest
Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
- Ann Radcliffe: The Romance of the Forest
- Miguel de Cervantes: Don Quixote
I et forsøk på å gjøre dere nysgjerrig på omtalene som kommer kan jeg nevne at årets så langt beste bok befinner seg i omtalekøen!
21.04.2011
Påske
Etter fire nydelige dager med sol og 20-26 grader i Oxford og London er det tid for fire forhåpentligvis like nydelige dager på hytten. Bloggen forblir stille ut uken, så kommer det både omtaler, lister og bilder. Jeg har kjøpt masse bøker i Oxford, blant annet av Stefan Zweig, Philippe Claudel, Graham Greene, Alexandre Dumas, Irène Némirovsky og Anton Chekhov. I tillegg fant jeg to Bookerprisvinnere i posten da jeg kom hjem.
God påske =)
Boktema fra a til å: E
E er ukens bokstav, og for en gangs skyld er jeg tidlig ute. For å få andre tips til gode bøker på E kan du besøke Anette.
Min favoritt er en klassiker, et fantastisk mesterverk. Forfatteren og jeg deler samme bursdag, dog han er født 79 år tidligere enn meg. Også er han finsk. Boken hans er en perle, spesielt for de av oss som er glad i Det Gamle Egypt. Jeg snakker selvsagt om Mika Waltaris "Egypteren Sinuhe". Ingen med historieinteresse burde gå glipp av denne boken. Ingen med interesse for brutal men vakker litteratur burde la være å lese boken.
"Jeg Sinuhe, sønn av Senmut og hans hustru Kipa, skriver dette. Ikke for å prise gudene i landet Kem, for jeg er trett av guder. Ikke for å prise faraoer, for jeg er trett av deres bedrifter. Bare for min egen skyld skriver jeg dette. Ikke for å smigre guder, ikke for å smigre konger, ikke av frykt, og ikke i tro på fremtiden. For i mine levedager har jeg gjennomgått og tapt så meget at jeg ikke plages av ørkesløs frykt, og jeg vemmes ved håpet om udødelighet, som jeg vemmes ved tanken på guder og konger. Jeg skriver dette bare for min egen skyld, og i dette tror jeg jeg skiller meg fra alle skrivere, det være seg i fortid som i fremtid."
Min omtale finner dere her.
15.04.2011
Ja, vi liker lister!
Her kommer nok en liste. Jeg har hoppet på "1001 bøker du bør lese før du dør"-utfordringen. Det blir dog ikke 1001 bøker i år, jeg tror heller jeg satser på 20, et overkommelig mål. Jeg har allerede lest seks (uten å prøve til og med... det er visst ikke så vanskelig å treffe når listen er såpass lang). Til sammen har jeg lest 47 av de 1001 bøkene - m.a.o. ligger jeg milevis fra mål.
Lest 2011:
1. Yann Martel - Historien om Pi (nr. 953)
2. H. Rider Haggard - King Solomon's Mines (nr. 179)
3. Willa Cather - The Professor's House (nr. 299)
4. Kazuo Ishiguro - Never Let Me Go (nr. 1001)
5. H.G. Wells - The Time Machine (nr. 205)
6. Thomas Mann - Buddenbrooks (nr. 220)
Jeg er strengt tatt ikke helt ferdig med Buddenbrooks, men jeg har under 100 sider igjen, så jeg tar den med. Dette betyr at jeg har 14 bøker igjen å lese fra listen i 2011. Min foreløpige plan er at det skal bli 14 fra denne listen på 30:
1. Miguel de Cervantes - Don Quixote (skal samleses med andre på bokelskere)
2. Ann Radcliffe - The Mysteries of Udolpho
3. Sir Walter Scott - Ivanhoe
4. Nikolai Gogol - Dead Souls
5. Charles Dickens - David Copperfield
6. Charles Dickens - A Tale of Two Cities
7. Wilkie Collins - The Woman in White
8. Ivan Turgenev - Ved Daggry
9. Robert Louis Stevenson - Kidnapped
10. Thomas Hardy - The Mayor of Casterbridge
11. H.G. Wells - The Island of Dr. Moreau
12. Henry James - The Turn of the Screw
13. John Buchan - The Thirty-Nine Steps
14. Stefan Zweig - Amok
15. P.G. Wodehouse - Thank You, Jeeves
16. Isak Dinesen - Out of Africa
17. John Steinbeck - The Grapes of Wrath
18. Ivo Andric - The Bridge on the Drina
19. Ernest Hemingway - The Old Man and the Sea
20. Gabriel Garcia Marquez - The Autumn of the Patriarch
21. Iris Murdoch - The Sea, the Sea
22. J.M. Coetzee - The Life and Times of Michael K
23. Douglas Adams - The Long Dark Teatime of the Soul
24. Kazuo Ishiguro - The Remains of the Day
25. Louis de Bernières - Senor Vivo and the Coca Lord
26. Louis de Bernières - Captain Corelli's Mandolin
27. Paul Auster - Timbuktu
28. Mario Vargas Llosa - The Feast of the Goat
29. Jonathan Franzen - The Corrections
30. Ian McEwan - Atonement
Etter å ha fullført "Buddenbrooks" starter jeg mest sannsynlig med "Ved Daggry" av Turgenev eller "The Woman in White" av Collins. En videre plan har jeg ikke.
Lest 2011:
1. Yann Martel - Historien om Pi (nr. 953)
2. H. Rider Haggard - King Solomon's Mines (nr. 179)
3. Willa Cather - The Professor's House (nr. 299)
4. Kazuo Ishiguro - Never Let Me Go (nr. 1001)
5. H.G. Wells - The Time Machine (nr. 205)
6. Thomas Mann - Buddenbrooks (nr. 220)
Jeg er strengt tatt ikke helt ferdig med Buddenbrooks, men jeg har under 100 sider igjen, så jeg tar den med. Dette betyr at jeg har 14 bøker igjen å lese fra listen i 2011. Min foreløpige plan er at det skal bli 14 fra denne listen på 30:
1. Miguel de Cervantes - Don Quixote (skal samleses med andre på bokelskere)
2. Ann Radcliffe - The Mysteries of Udolpho
3. Sir Walter Scott - Ivanhoe
4. Nikolai Gogol - Dead Souls
5. Charles Dickens - David Copperfield
6. Charles Dickens - A Tale of Two Cities
7. Wilkie Collins - The Woman in White
8. Ivan Turgenev - Ved Daggry
9. Robert Louis Stevenson - Kidnapped
10. Thomas Hardy - The Mayor of Casterbridge
11. H.G. Wells - The Island of Dr. Moreau
12. Henry James - The Turn of the Screw
13. John Buchan - The Thirty-Nine Steps
14. Stefan Zweig - Amok
15. P.G. Wodehouse - Thank You, Jeeves
16. Isak Dinesen - Out of Africa
17. John Steinbeck - The Grapes of Wrath
18. Ivo Andric - The Bridge on the Drina
19. Ernest Hemingway - The Old Man and the Sea
20. Gabriel Garcia Marquez - The Autumn of the Patriarch
21. Iris Murdoch - The Sea, the Sea
22. J.M. Coetzee - The Life and Times of Michael K
23. Douglas Adams - The Long Dark Teatime of the Soul
24. Kazuo Ishiguro - The Remains of the Day
25. Louis de Bernières - Senor Vivo and the Coca Lord
26. Louis de Bernières - Captain Corelli's Mandolin
27. Paul Auster - Timbuktu
28. Mario Vargas Llosa - The Feast of the Goat
29. Jonathan Franzen - The Corrections
30. Ian McEwan - Atonement
Etter å ha fullført "Buddenbrooks" starter jeg mest sannsynlig med "Ved Daggry" av Turgenev eller "The Woman in White" av Collins. En videre plan har jeg ikke.
14.04.2011
Boktema fra a til å: C og D
I og med at jeg er en uke på etterskudd tar jeg for meg både bokstaven C og D i ukens boktema. Vertinnen er Anette, og du finner hennes favoritter her.
C: Det må bli Stefan Zweigs fantastiske novelle "Chess". Novellen leste jeg i januar i år, og skrev blant annet dette i omtalen:
"Jeg skrev den gang (etter å ha lest Forsoningen) at jeg ble ferdig å lese boken lenge før jeg var ferdig med historien, og det samme kan jeg si i kveld. Det etter å ha lest 76 sider som handler om sjakk. Etter å ha tapt kampen mot neglebiting. Jeg har lest en bok som handler om sjakk og den var fantastisk. Det var som å lese en thriller - hjertet banket fortere og fortere, og da jeg nådde slutten var det omtrent umulig å sitte i ro på sofaen."
D: Death and the Penguin!!! Eller pingvinboken som jeg liker å kalle den. Min beskrivelse:
"Mysterier, dødsfall, vennskap, pingvindepresjon og familieliv er hovedingrediensene i denne boken. Victor skaffer seg både fiender og venner gjennom jobben - til og med familie. Misha-non-penguin havner i faresonen og gir Victor ansvaret for sin lille datter (som er uendelig fascinert av Misha). Han finner også noen å dele ansvaret med, en barnepasser, som han senere innleder et forhold med. Og oppi alt dette blir han forfulgt av mennesker han ikke aner hvem er, og han blir ansvarlig for forbrytelser han ikke aner noe om. Og pingvinen hans blir deprimert, og deretter fysisk syk. Forviklinger på høyt plan med andre ord."
God Lesning!
13.04.2011
Blodskrift
Forfatter: Jørgen Jæger
Utgivelsesår: 2011
Forlag: Juritzen Forlag
Målform: Bokmål
Sidetall: 303
ISBN: 9788282051187
Idyllen sprekker i den lille vestlandsperlen Fjellberghavn da den lokale tannlegen blir skutt og drept på åpen gate. Mens politiet arbeider for å finne drapsmannen setter noen fyr på lennsmannskontoret, og bygdens andre tannlege (som blir holdt der av sikkerhetshensyn) stryker med. Lensmann Ole Vik mister både kontoret sitt og leiligheten sin på en og samme dag. Er noen ute etter tannleger? Eller er det lensmannen som er målet? Hva skjer i Fjellberghavn?
Jørgen Jæger: Det er ikke deg, det er meg! Jeg er ingen krimentusiast. Det finnes krim jeg liker, men jeg har skjønt såpass nå at politikrim ikke er sjangeren for meg. Jeg sliter med å engasjere meg, til tross for et høyt spenningsnivå. Saken er det eneste som er viktig. Målet er å komme til slutten av boken. Poenget med boken er å nå slutten. Jeg foretrekker bøker hvor reisen i seg selv er målet, hvor karakterene er viktige, ikke bare statister (satt litt på spissen...).
Saken er i og for seg spennende nok. Det er metodene politiet bruker for å finne drapsmannen som er så kjedelig å lese om. Skal jeg bli fascinert må karakterene være i sentrum. Hvorfor forbrytelsene begås bør være viktigere enn hvem som har gjort det. Og forfatteren bør helst dykke dypere enn normale motiv som grådighet eller sjalusi. Det blir for enkelt, for vanlig og for uinteressant. Jeg ble også skuffet over at det var umulig å finne ut hvem morderen var. Vi får ikke nok informasjon før på slutten, rett før avsløringen. Det betyr at jeg ikke kunne underholde meg selv ved å gjette hvem gjerningsmannen var. Ikke at jeg ikke forsøkte. På et tidspunkt sa jeg til min kjære samboer: "Hvis det er (x) som er morderen, jo da ler jeg". Og det viste det seg å være.
Dette er altså mine personlige problemer med sjangeren. Når det er sagt var boken til tider meget spennende. Hver gang det brenner eller noen blir skutt eller man opplever bombetrussler er det stort driv i historien. Jæger skriver heller ikke dårlig. De som liker denne sjangeren vil nok kunne kose seg med "Blodskrift". For meg blir det lett underholdning, som ikke fenger i stor grad.
Utgivelsesår: 2011
Forlag: Juritzen Forlag
Målform: Bokmål
Sidetall: 303
ISBN: 9788282051187
Idyllen sprekker i den lille vestlandsperlen Fjellberghavn da den lokale tannlegen blir skutt og drept på åpen gate. Mens politiet arbeider for å finne drapsmannen setter noen fyr på lennsmannskontoret, og bygdens andre tannlege (som blir holdt der av sikkerhetshensyn) stryker med. Lensmann Ole Vik mister både kontoret sitt og leiligheten sin på en og samme dag. Er noen ute etter tannleger? Eller er det lensmannen som er målet? Hva skjer i Fjellberghavn?
Jørgen Jæger: Det er ikke deg, det er meg! Jeg er ingen krimentusiast. Det finnes krim jeg liker, men jeg har skjønt såpass nå at politikrim ikke er sjangeren for meg. Jeg sliter med å engasjere meg, til tross for et høyt spenningsnivå. Saken er det eneste som er viktig. Målet er å komme til slutten av boken. Poenget med boken er å nå slutten. Jeg foretrekker bøker hvor reisen i seg selv er målet, hvor karakterene er viktige, ikke bare statister (satt litt på spissen...).
Saken er i og for seg spennende nok. Det er metodene politiet bruker for å finne drapsmannen som er så kjedelig å lese om. Skal jeg bli fascinert må karakterene være i sentrum. Hvorfor forbrytelsene begås bør være viktigere enn hvem som har gjort det. Og forfatteren bør helst dykke dypere enn normale motiv som grådighet eller sjalusi. Det blir for enkelt, for vanlig og for uinteressant. Jeg ble også skuffet over at det var umulig å finne ut hvem morderen var. Vi får ikke nok informasjon før på slutten, rett før avsløringen. Det betyr at jeg ikke kunne underholde meg selv ved å gjette hvem gjerningsmannen var. Ikke at jeg ikke forsøkte. På et tidspunkt sa jeg til min kjære samboer: "Hvis det er (x) som er morderen, jo da ler jeg". Og det viste det seg å være.
Dette er altså mine personlige problemer med sjangeren. Når det er sagt var boken til tider meget spennende. Hver gang det brenner eller noen blir skutt eller man opplever bombetrussler er det stort driv i historien. Jæger skriver heller ikke dårlig. De som liker denne sjangeren vil nok kunne kose seg med "Blodskrift". For meg blir det lett underholdning, som ikke fenger i stor grad.
12.04.2011
It's Monday! What Are You Reading?
Forsinket igjen. Ukene går for fort for meg.
Bøker jeg leste forrige uke:
- Kazuo Ishiguro: Never Let Me Go
Bøker jeg anmeldte forrige uke:
- John Ajvide Lindqvist: Menneskehavn (terningkast 3)
- Andrey Kurkov: A Matter of Death and Life (Terningkast 5)
Bøker jeg leser nå:
- Philippe Claudel: Brodeck's Report
- Colin Dexter: Service of all the Dead
Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
- Philippe Claudel: Brodeck's Report
- Colin Dexter: Service of all the Dead
- H.G. Wells: The Time Machine
- Wilkie Collins: The Woman in White
Også må jeg fullføre "Buddenbrooks" på et eller annet tidspunkt. Men det er så mange bøker som frister mer...
Bøker jeg leste forrige uke:
- Kazuo Ishiguro: Never Let Me Go
Bøker jeg anmeldte forrige uke:
- John Ajvide Lindqvist: Menneskehavn (terningkast 3)
- Andrey Kurkov: A Matter of Death and Life (Terningkast 5)
Bøker jeg leser nå:
- Philippe Claudel: Brodeck's Report
- Colin Dexter: Service of all the Dead
Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
- Philippe Claudel: Brodeck's Report
- Colin Dexter: Service of all the Dead
- H.G. Wells: The Time Machine
- Wilkie Collins: The Woman in White
Også må jeg fullføre "Buddenbrooks" på et eller annet tidspunkt. Men det er så mange bøker som frister mer...
11.04.2011
Lesesirkel - runde 2
Vi har en vinner: med 6 av 10 stemmer vant "The Conservationist" av Nadine Gordimer avstemningen min, og jeg foreslår herved at den blir vår neste lesesirkelbok. Med mindre kommentarfeltet mitt opplever en stor protestbølge... Litt om boken:
"Jacobus finds an unidentified dead man by a river on a farm and the police find no urgency to look at the body and bury the body right by the river. Mehring questions apartheid, the cultural revolution, life, and morality as a result of this dead body." (Wikipedia, 2011).
Nadine Gordimer vant Bookerprisen for denne boken i 1974. Forfatteren er fra Sør-Afrika.
Da jeg foreslo denne boken var jeg bekymret for at ikke alle ville bli like begeistret for å lese en bok som ikke er oversatt til norsk, men Elida informerte meg om at den faktisk er oversatt, og har den norske tittelen "Bevareren". Den norske utgaven er fra 1976 noe som gjør det lite sannsynlig at den er å finne i din lokale bokhandel. Elida fant den likevel, på biblioteket, så det er en mulighet for de som ønsker å være med, men vil lese boken på norsk. Jeg har bestilt min utgave (på engelsk) fra bookdepository. Så hva sier dere? Hvem er med? "Påmeldingen", om jeg kan kalle det det, er selvfølgelig ikke bindende, men jeg vil gjerne høre hvor mange som er interessert.
Når det gjelder dato for blogging tenker jeg i slutten av juni, etter at de fleste er ferdig med eksamener (for de av oss som fremdeles holder på med denslags). Forslag: søndag, 26. juni.
"Jacobus finds an unidentified dead man by a river on a farm and the police find no urgency to look at the body and bury the body right by the river. Mehring questions apartheid, the cultural revolution, life, and morality as a result of this dead body." (Wikipedia, 2011).
Nadine Gordimer vant Bookerprisen for denne boken i 1974. Forfatteren er fra Sør-Afrika.
Da jeg foreslo denne boken var jeg bekymret for at ikke alle ville bli like begeistret for å lese en bok som ikke er oversatt til norsk, men Elida informerte meg om at den faktisk er oversatt, og har den norske tittelen "Bevareren". Den norske utgaven er fra 1976 noe som gjør det lite sannsynlig at den er å finne i din lokale bokhandel. Elida fant den likevel, på biblioteket, så det er en mulighet for de som ønsker å være med, men vil lese boken på norsk. Jeg har bestilt min utgave (på engelsk) fra bookdepository. Så hva sier dere? Hvem er med? "Påmeldingen", om jeg kan kalle det det, er selvfølgelig ikke bindende, men jeg vil gjerne høre hvor mange som er interessert.
Når det gjelder dato for blogging tenker jeg i slutten av juni, etter at de fleste er ferdig med eksamener (for de av oss som fremdeles holder på med denslags). Forslag: søndag, 26. juni.
10.04.2011
A Matter of Death and Life
Forfatter: Andrey Kurkov
Utgivelsesår: 2006
Forlag: Vintage Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 111
ISBN: 9780099461586
Husker dere pingvinboken? Vel, dette er samme forfatter, ny historie. Og nei, jeg ble ikke skuffet. Mannen kan skrive. Så til handlingen: Tolya er kommet til veis ende. Ekteskapet er i oppløsning, han er helt alene. Så alene at han bestemmer seg for å betale for sin egen død. Gjennom en bartender får han kontakt med en leiemorder. Tolya forteller bartenderen at han ønsker konen drept, grunnet utroskap, men i realiteten er det hans eget liv som skal tas. Tolya bestemmer selv både tid og sted. Men uforventet kjærlighet dukker opp i form av en prostituert, og det er nok til å få Tolya til å ombestemme seg. Han har kun et problem: leiemorderen er fremdeles på jobben.
Dette er en kort fortelling. Kurkov skildrer en grå og trist tilværelse preget av håpløshet. Humor er likevel til stede, selv om den som regel er mørk og dyster den også.
Ironien i boken er hele poenget. Man kan gå til drastiske lengder hvis man har en dårlig dag, eller en dårlig måned eller kanskje et dårlig år. Det skal likevel utrolig lite til for å gjøre tilværelsen lysere. Men hva hvis du tabber deg og gjør noen du garantert vil angre på når du igjen får noe å leve for? Som å betale din egen morder for å ta livet ditt. På et bestemt tidspunkt. På et bestemt sted. Vel, du lar være å dukke opp. Men hva om leiemorderen velger å fullføre oppdraget likevel og begynner å lete etter deg? Da har du et problem.
Så mye som Tolya drikker i denne boken er det utrolig at han ikke blir drept i løpet av de første kapitlene. Når man blir reintrodusert for en tidligere skolekamerat som er bartender blir det mange våte kvelder:
Drikkingen blir etterhvert lystbetont og er nok en grunn for å la være å bli drept av en leiemorder. Life is good, hvis man bare klarer å unngå å dø.
Enten man syns historien virker god eller om man syns den er lite original så spiller det ikke så stor rolle. Boken er morsom. Det er den ironiske, mørke humoren som gjør historien god. Om plottet om livet og døden ikke akkurat er originalt så tviler jeg sterkt på at noen har skrevet en bok som denne. Definitivt verdt å bruke et par timer på. Kurkov holder seg blant mine potensielle favoritter.
Utgivelsesår: 2006
Forlag: Vintage Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 111
ISBN: 9780099461586
Husker dere pingvinboken? Vel, dette er samme forfatter, ny historie. Og nei, jeg ble ikke skuffet. Mannen kan skrive. Så til handlingen: Tolya er kommet til veis ende. Ekteskapet er i oppløsning, han er helt alene. Så alene at han bestemmer seg for å betale for sin egen død. Gjennom en bartender får han kontakt med en leiemorder. Tolya forteller bartenderen at han ønsker konen drept, grunnet utroskap, men i realiteten er det hans eget liv som skal tas. Tolya bestemmer selv både tid og sted. Men uforventet kjærlighet dukker opp i form av en prostituert, og det er nok til å få Tolya til å ombestemme seg. Han har kun et problem: leiemorderen er fremdeles på jobben.
Dette er en kort fortelling. Kurkov skildrer en grå og trist tilværelse preget av håpløshet. Humor er likevel til stede, selv om den som regel er mørk og dyster den også.
"If I had smoked it might have been easier. Then each unfathomable matrimonial sulk could have been followed by a cigarette or two, smoke and nicotine becoming for a while more a distraction than the sense and savour of life - like incense burnt for its own sake - and maybe even helping me discern some glimmer of joy in continued existence. But not having smoked since a boy, to start, aged 30, would have been not only stupid but puerile."
Ironien i boken er hele poenget. Man kan gå til drastiske lengder hvis man har en dårlig dag, eller en dårlig måned eller kanskje et dårlig år. Det skal likevel utrolig lite til for å gjøre tilværelsen lysere. Men hva hvis du tabber deg og gjør noen du garantert vil angre på når du igjen får noe å leve for? Som å betale din egen morder for å ta livet ditt. På et bestemt tidspunkt. På et bestemt sted. Vel, du lar være å dukke opp. Men hva om leiemorderen velger å fullføre oppdraget likevel og begynner å lete etter deg? Da har du et problem.
Så mye som Tolya drikker i denne boken er det utrolig at han ikke blir drept i løpet av de første kapitlene. Når man blir reintrodusert for en tidligere skolekamerat som er bartender blir det mange våte kvelder:
"At about 7.00 the phone rang. It was school friend Dima.
'Bit of a botch-up yesterday. Kostya's been in offering excuses. Got time at the moment?'
'About all I have got.'
'Come and have a drink, then."
Drikkingen blir etterhvert lystbetont og er nok en grunn for å la være å bli drept av en leiemorder. Life is good, hvis man bare klarer å unngå å dø.
Enten man syns historien virker god eller om man syns den er lite original så spiller det ikke så stor rolle. Boken er morsom. Det er den ironiske, mørke humoren som gjør historien god. Om plottet om livet og døden ikke akkurat er originalt så tviler jeg sterkt på at noen har skrevet en bok som denne. Definitivt verdt å bruke et par timer på. Kurkov holder seg blant mine potensielle favoritter.
07.04.2011
Boktema fra a til å: B
Jeg skriver dette nesten en uke etter at det skulle skrives, men bedre sent enn aldri, eller hva? Denne uken (vel, egentlig forrige) handler det om min favorittbok på bokstaven B. Jeg tar en noe utradisjonell vri og skriver om en bok som kan bli en favoritt, nemlig "Brodeck's Report" av Philippe Claudel. Jeg har lest nøyaktig tre setninger så langt, og er overbevist om at resten må være bra etter en slik åpning. Dere kan juble med meg eller le av meg når jeg en gang i fremtiden skriver omtale og bekrefter eller avkrefter mitt håp om bokens kvaliteter, men foreløpig skal jeg kun dele de geniale tre setningene som har gitt meg et strålende lesehumør:
"My name is Brodeck and I had nothing to do with it. I insist on that. I want everyone to know it."
Overbevist? Hvis ikke får dere heller vente til omtalen kommer, men med mitt skrivetempo kan det ta noen uker. Nå skal jeg ta kvelden og finne ut om de neste tre(tusen) setningene er like gode som de første. God natt!
05.04.2011
Menneskehavn
Forfatter: John Ajvide Lindqvist
Utgivelsesår: 2009
Forlag: Cappelen Damm
Målform: Bokmål
Sidetall: 573
ISBN: 9788202312756
Anders og Cecilie er lykkelig gift helt til datteren Maja plutselig forsvinner. Det finnes ingen spor etter henne, og Cecilie gir opp håpet om å se datteren igjen. Anders takler sorgen ved å drikke, og ekteskapet oppløses ikke lenge etter denne skjebnesvangre dagen på øyen Domarö. Anders klarer ikke å gi slipp på datteren og drar tilbake til øyen. Der får han tegn på at Maja fremdeles lever, og han blir oppsatt på å finne henne. For å klare det må han grave i øyens fortid, som holder nøkkelen til Majas forsvinning.
Jeg hadde store forhåpninger til denne boken. Mange sammenlignet Lindqvist med Johan Theorin, en forfatter som skriver nydelige og stemningsfulle bøker. Desverre ble jeg ikke grepet av Menneskehavn på samme måte som jeg ble av Skumringstimen. Det tok 200 sider før historien kom skikkelig i gang. Starten av boken handler om forsvinningen, og om sorgen som fulgte. Dette kunne vært en hjerteskjærende start, men jeg blir ikke engasjert. Jeg føler ikke sorgen sammen med karakterene. Anders irriterer mer enn han inspirerer sympati, og jeg syns det er farmoren og farfarens historie som er vakker og verdt å følge. De står i sentrum for meg, ikke Anders. Og det fungerer dårlig da historien sirkler rundt Maja og Anders, det er de som er midtpunktet.
Det at jeg ikke blir grepet ødelegger historien for meg. Likevel hadde den noen lyspunkter. Øyens historie er makaber og svært trist. Etter hvert som vi finner ut mer og mer om hva som skjedde der og hvordan det påvirker beboerne nå, blir boken fryktingytende. Det mangler altså ikke på spenning i de siste 300 sidene. Men hendelsene som skjer med Anders og med farfaren blir for merkelig, for sært og for dårlig forklart. Jeg hadde likt en mer naturlig vri, eller i det minste en mer logisk vri. Det blir for utrolig rett og slett. Uansett hva en forfatter presenterer så skal leseren tro på det. Så lenge jeg er i forfatterens univers skal det som skjer det være realistisk for meg mens jeg leser. Enten det handler om Hobbiter, Drager, Kloner, flyvende griser eller hva som helst, så må jeg tro på det. Hvis ikke blir leseropplevelsen ødelagt.
Boken har potensiale, og jeg kan absolutt se hvorfor andre liker den. Men jeg må føle noe, jeg må ha ønsker og håp om hvordan situasjonen kommer til å utvikle seg for karakterene. Og jeg må kunne leve meg fullstendig inn i historien og tro på det som skjer, uavhengig av om det kunne skjedd i virkeligheten eller ikke. Uten de elementene blir det ikke mer enn en mindre enn gjennomsnittlig leseropplevelse for min del.
Utgivelsesår: 2009
Forlag: Cappelen Damm
Målform: Bokmål
Sidetall: 573
ISBN: 9788202312756
Anders og Cecilie er lykkelig gift helt til datteren Maja plutselig forsvinner. Det finnes ingen spor etter henne, og Cecilie gir opp håpet om å se datteren igjen. Anders takler sorgen ved å drikke, og ekteskapet oppløses ikke lenge etter denne skjebnesvangre dagen på øyen Domarö. Anders klarer ikke å gi slipp på datteren og drar tilbake til øyen. Der får han tegn på at Maja fremdeles lever, og han blir oppsatt på å finne henne. For å klare det må han grave i øyens fortid, som holder nøkkelen til Majas forsvinning.
Jeg hadde store forhåpninger til denne boken. Mange sammenlignet Lindqvist med Johan Theorin, en forfatter som skriver nydelige og stemningsfulle bøker. Desverre ble jeg ikke grepet av Menneskehavn på samme måte som jeg ble av Skumringstimen. Det tok 200 sider før historien kom skikkelig i gang. Starten av boken handler om forsvinningen, og om sorgen som fulgte. Dette kunne vært en hjerteskjærende start, men jeg blir ikke engasjert. Jeg føler ikke sorgen sammen med karakterene. Anders irriterer mer enn han inspirerer sympati, og jeg syns det er farmoren og farfarens historie som er vakker og verdt å følge. De står i sentrum for meg, ikke Anders. Og det fungerer dårlig da historien sirkler rundt Maja og Anders, det er de som er midtpunktet.
Det at jeg ikke blir grepet ødelegger historien for meg. Likevel hadde den noen lyspunkter. Øyens historie er makaber og svært trist. Etter hvert som vi finner ut mer og mer om hva som skjedde der og hvordan det påvirker beboerne nå, blir boken fryktingytende. Det mangler altså ikke på spenning i de siste 300 sidene. Men hendelsene som skjer med Anders og med farfaren blir for merkelig, for sært og for dårlig forklart. Jeg hadde likt en mer naturlig vri, eller i det minste en mer logisk vri. Det blir for utrolig rett og slett. Uansett hva en forfatter presenterer så skal leseren tro på det. Så lenge jeg er i forfatterens univers skal det som skjer det være realistisk for meg mens jeg leser. Enten det handler om Hobbiter, Drager, Kloner, flyvende griser eller hva som helst, så må jeg tro på det. Hvis ikke blir leseropplevelsen ødelagt.
Boken har potensiale, og jeg kan absolutt se hvorfor andre liker den. Men jeg må føle noe, jeg må ha ønsker og håp om hvordan situasjonen kommer til å utvikle seg for karakterene. Og jeg må kunne leve meg fullstendig inn i historien og tro på det som skjer, uavhengig av om det kunne skjedd i virkeligheten eller ikke. Uten de elementene blir det ikke mer enn en mindre enn gjennomsnittlig leseropplevelse for min del.
04.04.2011
Dagens sitat
It's Monday! What Are You Reading?
Denne uken har vært en Buddenbrooks uke, selv om jeg enda ikke er ferdig med boken. Nå planlegger jeg å lese de siste delene av Thomas Manns klassiker i løpet av første halvdel av uken. Samtidig leser jeg Kazuo Ishiguro (som jeg ikke har oppdaget før i dag, tro det eller ei). Jeg har lest ca 20 prosent av "A Clash of Kings", men kjenner jeg trenger en liten George R.R. Martin pause før jeg fortsetter.
Bøker jeg leste forrige uke:
- Glenn Cooper: The Tenth Chamber
Bøker jeg anmeldte forrige uke:
- Thomas Mann: Buddenbrooks (terningkast 3)
Bøker jeg leser nå:
- Thomas Mann: Buddenbrooks
- Kazuo Ishiguro: Never Let Me Go
Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
- Thomas Mann: Buddenbrooks
- Kazuo Ishiguro: Never Let Me Go
- Wilkie Collins: The Woman in White
Forrige uke fullførte jeg kun en bok, og skrev ikke mer enn en anmeldelse. Denne uken skal jeg være flinkere, spesielt med omtaleskriving. Menneskehavn er først ut (enten i dag eller i morgen) og jeg satser på at både Kurkov, Jæger og Cooper er anmeldt før uken er omme.
Bøker jeg leste forrige uke:
- Glenn Cooper: The Tenth Chamber
Bøker jeg anmeldte forrige uke:
- Thomas Mann: Buddenbrooks (terningkast 3)
Bøker jeg leser nå:
- Thomas Mann: Buddenbrooks
- Kazuo Ishiguro: Never Let Me Go
Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
- Thomas Mann: Buddenbrooks
- Kazuo Ishiguro: Never Let Me Go
- Wilkie Collins: The Woman in White
Forrige uke fullførte jeg kun en bok, og skrev ikke mer enn en anmeldelse. Denne uken skal jeg være flinkere, spesielt med omtaleskriving. Menneskehavn er først ut (enten i dag eller i morgen) og jeg satser på at både Kurkov, Jæger og Cooper er anmeldt før uken er omme.
03.04.2011
Lesesirkel oppsummering
Det er fem bloggere som har omtalt Buddenbrooks i løpet av dagen. Mange hoppet av grunnet Buddenbrooks lengde og krevende innhold, så jeg foreslår at vi prøver oss på en kortere og mer lettlest bok i neste runde. En oversikt over Buddenbrooks-omtalene finner dere her. Jeg foreslår slutten av juni som tidspunkt for å legge ut omtaler av bok nummer 2. Foreløpige forslag til forfattere inkluderer Chimamanda Ngozi Adichie og Nadine Gordimer. Jeg leser gjerne "Dyprød Hisbiskus" eller "Half of a Yellow Sun" av førstnevnte eller "The Conservationist" av sistnevnte. Kom gjerne med andre forslag.
Lesesirkel: Buddenbrooks
Forfatter: Thomas Mann
Utgivelsesår: 2011 (1901)
Forlag: Gyldendal
Målform: Bokmål
Sidetall: 554
ISBN: 9788205408678
"Denne store, tyske sagaen følger en familie i Lübeck gjennom fire slektsledd fra 1835 til 1877. Thomas Buddenbrook er hovedfiguren, og vi møter ham allerede som 10-åring, sammen med lillebroren Christian.
Fra første øyeblikk er det tydelig at det er Thomas som har temperament og karakter til å bli farens etterfølger i handelshuset Johann Buddenbrook. Forretningene går bra til å begynne med, men etter revolusjonen i 1848 snur økonomien, og de nyrike gjør seg gjeldende i byen." (Gyldendal)
"Endelig ferdig. Og jeg mener ENDELIG!!! Neste lesesirkelrunde trenger vi en bok med mer futt i. En bok jeg vil grue meg, i motsetning til å glede meg, til å bli ferdig med. Nei, jeg sier takk og farvel til Thomas Mann. I det minste for et år eller to. Nå er jeg lei," skrev jeg etter å ha lest ca 250 sider av Buddenbrooks. Jeg følte det allerede da, og regnte med at jeg ikke ville være mindre lei etter å ha lest ut boken. Vel, jeg er fremdeles lei, men desverre er jeg ikke helt ferdig enda. Gårsdagen gikk med på forberedelser til morfars 70-årsdag og selve feiringen. Dagen i dag har så langt handlet om å sove ut rusen. Jeg kommer til å lese den ferdig og hvis det skjer noe revolusjonerende på slutten som gjør at jeg endrer mening om boken, da skriver jeg en ny omtale. Men jeg tviler på at det skjer, så dere må nok klare dere med denne.
Hva syns jeg egentlig? Joda, den har både positive og negative sider, de negative veier tung for min del. Dette er en bok som handler om tall. Bedriften går bra, bedriften går dårlig. Datteren må gifte seg med en rik kjøpmann for å sikre bedriften, sønnen som ikke har hode for tall er ikke noe verdt. Det er en stiv og noe overfladisk verden. Alt dreier seg om bedriften, enten direkte eller indirekte, og vi kommer aldri skikkelig innpå karakterene, annet enn hva deres forhold og oppgaver er i forhold til bedriften. Det er denne distansen som gjør at jeg aldri opparbeider et genuint engasjement for historien.
Boken er ufattelig detaljert. Thomas Mann har uten tvil et talent for å skildre både mennesker og steder. Men han skildrer plikter, objekter, hus, gater, menneskers utseende. Skildringer av tanker og følelser holder seg nesten alltid på et overfladisk plan. Derfor føler jg aldri jeg blir skikkelig kjent med Buddenbrooksfamilien. Joda, Thomas og Tony er pliktoppfyllende, Tony elsker det fornemme, hun elsker familien og gjør mye for bedriften i form av ekteskap. Men hvem er hun egentlig? Er hun Tony Buddenbrook, pliktoppfyllende søster og datter eller finnes det en Antonie, som lever for mer enn bare fine hus, tradisjoner og bedriften? Vi får noen glimt av hennes særegne personlighet - som da hun går fra sin andre ektemann etter at han er utro - men glimtene er så få og så korte.
Ekteskap er et stort tema i boken, selvfølgelig relatert til bedriften. Hvem som gifter seg med hvem, hvor de drar på bryllupsferie, hvordan huset deres skal se ut, dette er hendelser vi får repertert om og om igjen til det kjedsommelige. Tony gifter seg to ganger, Thomas gifter seg, Erika gifter seg, andre bikarakterer gifter seg. Det føler av og til som om jeg leser en slags mannlig versjon av Jane Austens bøker, som går over en lengre periode, uten at vi blir like godt kjent med karakterene, uten at vi heier på dem.
Språket er et annet moment jeg sliter med. Dette skal dog ikke krediteres Thomas Mann, da jeg er svært lite vant til å lese norske klassikere, og derfor ikke er vant til et gammelmodig norsk språk. Men jeg skal ikke garantere at jeg ville sagt det samme hvis jeg hadde brukt tenårene til å lese klassikere på norsk i stedet for på engelsk. Jeg liker nemlig det gammelmodige engelske språket i utenlandske klassikere. Jeg har likevel store vanskeligheter med å se for meg en 25 år gammel mann skrive denne boken. I min fantasi er han 60 år, med snurrebart og pipe. Det hele er veldig formelt, ordentlig og litt stivt. Det betyr ikke at språket er dårlig (det syns jeg i grunnen ikke), men jeg klarer ikke helt å venne meg til stilen. I tillegg er ikke språket alltid like konsistent i den nye oversettelsen jeg leser. Innimellom finner jeg ord jeg mener er altfor moderne til å brukes i en bok skrevet i 1901. Oversetteren har blant annet brukt ordet "stupide" (dumme), som for meg høres ut som en moderne fornorsking av et engelsk ord.
Nå er jeg veldig negativ, det vet jeg. Alt var jo ikke forferdelig. Jeg likte meget godt delen om opprøreret mot borgerrepresentasjonen. Mann har en egen evne til å komme med skarpe kommentarer uten å si spesielt mye. Han gir et stikk til både borgerrepresentasjonen og opprørerne i denne delen. Det er komisk å lese om de viktige, kristne herrene på sitt borgerrepresentasjonsmøte, innesperret av demonstranter som de referer til som "pakk", "slubberter" og "krapyl". De har tydeligvis ikke høye tanker om folket de representerer... og leseren får naturlig nok ikke høye tanker om de fine herrene. Mer av dette og mindre beskrivelser av ekteskap, takk.
Jeg skal lese boken ferdig, men jeg kommer nok aldri til å lese den om igjen. Det blir for uinteressant, for kjedelig, og det til tross for at han skriver om en kjempespennende epoke i tysk historie, og om en spennende by (Lübeck), spesielt for meg som kommer fra en gammel hansaby selv (dog ikke en offisiell en). Jeg hadde stor tro på at jeg skulle like denne boken, men desverre gjorde jeg ikke det.
Jeg har glemt å nevne at dette er den andre boken jeg leser i år i min tiårsutfordring. Jeg ligger to bøker på etterskudd.
Utgivelsesår: 2011 (1901)
Forlag: Gyldendal
Målform: Bokmål
Sidetall: 554
ISBN: 9788205408678
"Denne store, tyske sagaen følger en familie i Lübeck gjennom fire slektsledd fra 1835 til 1877. Thomas Buddenbrook er hovedfiguren, og vi møter ham allerede som 10-åring, sammen med lillebroren Christian.
Fra første øyeblikk er det tydelig at det er Thomas som har temperament og karakter til å bli farens etterfølger i handelshuset Johann Buddenbrook. Forretningene går bra til å begynne med, men etter revolusjonen i 1848 snur økonomien, og de nyrike gjør seg gjeldende i byen." (Gyldendal)
"Endelig ferdig. Og jeg mener ENDELIG!!! Neste lesesirkelrunde trenger vi en bok med mer futt i. En bok jeg vil grue meg, i motsetning til å glede meg, til å bli ferdig med. Nei, jeg sier takk og farvel til Thomas Mann. I det minste for et år eller to. Nå er jeg lei," skrev jeg etter å ha lest ca 250 sider av Buddenbrooks. Jeg følte det allerede da, og regnte med at jeg ikke ville være mindre lei etter å ha lest ut boken. Vel, jeg er fremdeles lei, men desverre er jeg ikke helt ferdig enda. Gårsdagen gikk med på forberedelser til morfars 70-årsdag og selve feiringen. Dagen i dag har så langt handlet om å sove ut rusen. Jeg kommer til å lese den ferdig og hvis det skjer noe revolusjonerende på slutten som gjør at jeg endrer mening om boken, da skriver jeg en ny omtale. Men jeg tviler på at det skjer, så dere må nok klare dere med denne.
Hva syns jeg egentlig? Joda, den har både positive og negative sider, de negative veier tung for min del. Dette er en bok som handler om tall. Bedriften går bra, bedriften går dårlig. Datteren må gifte seg med en rik kjøpmann for å sikre bedriften, sønnen som ikke har hode for tall er ikke noe verdt. Det er en stiv og noe overfladisk verden. Alt dreier seg om bedriften, enten direkte eller indirekte, og vi kommer aldri skikkelig innpå karakterene, annet enn hva deres forhold og oppgaver er i forhold til bedriften. Det er denne distansen som gjør at jeg aldri opparbeider et genuint engasjement for historien.
Boken er ufattelig detaljert. Thomas Mann har uten tvil et talent for å skildre både mennesker og steder. Men han skildrer plikter, objekter, hus, gater, menneskers utseende. Skildringer av tanker og følelser holder seg nesten alltid på et overfladisk plan. Derfor føler jg aldri jeg blir skikkelig kjent med Buddenbrooksfamilien. Joda, Thomas og Tony er pliktoppfyllende, Tony elsker det fornemme, hun elsker familien og gjør mye for bedriften i form av ekteskap. Men hvem er hun egentlig? Er hun Tony Buddenbrook, pliktoppfyllende søster og datter eller finnes det en Antonie, som lever for mer enn bare fine hus, tradisjoner og bedriften? Vi får noen glimt av hennes særegne personlighet - som da hun går fra sin andre ektemann etter at han er utro - men glimtene er så få og så korte.
Ekteskap er et stort tema i boken, selvfølgelig relatert til bedriften. Hvem som gifter seg med hvem, hvor de drar på bryllupsferie, hvordan huset deres skal se ut, dette er hendelser vi får repertert om og om igjen til det kjedsommelige. Tony gifter seg to ganger, Thomas gifter seg, Erika gifter seg, andre bikarakterer gifter seg. Det føler av og til som om jeg leser en slags mannlig versjon av Jane Austens bøker, som går over en lengre periode, uten at vi blir like godt kjent med karakterene, uten at vi heier på dem.
Språket er et annet moment jeg sliter med. Dette skal dog ikke krediteres Thomas Mann, da jeg er svært lite vant til å lese norske klassikere, og derfor ikke er vant til et gammelmodig norsk språk. Men jeg skal ikke garantere at jeg ville sagt det samme hvis jeg hadde brukt tenårene til å lese klassikere på norsk i stedet for på engelsk. Jeg liker nemlig det gammelmodige engelske språket i utenlandske klassikere. Jeg har likevel store vanskeligheter med å se for meg en 25 år gammel mann skrive denne boken. I min fantasi er han 60 år, med snurrebart og pipe. Det hele er veldig formelt, ordentlig og litt stivt. Det betyr ikke at språket er dårlig (det syns jeg i grunnen ikke), men jeg klarer ikke helt å venne meg til stilen. I tillegg er ikke språket alltid like konsistent i den nye oversettelsen jeg leser. Innimellom finner jeg ord jeg mener er altfor moderne til å brukes i en bok skrevet i 1901. Oversetteren har blant annet brukt ordet "stupide" (dumme), som for meg høres ut som en moderne fornorsking av et engelsk ord.
Nå er jeg veldig negativ, det vet jeg. Alt var jo ikke forferdelig. Jeg likte meget godt delen om opprøreret mot borgerrepresentasjonen. Mann har en egen evne til å komme med skarpe kommentarer uten å si spesielt mye. Han gir et stikk til både borgerrepresentasjonen og opprørerne i denne delen. Det er komisk å lese om de viktige, kristne herrene på sitt borgerrepresentasjonsmøte, innesperret av demonstranter som de referer til som "pakk", "slubberter" og "krapyl". De har tydeligvis ikke høye tanker om folket de representerer... og leseren får naturlig nok ikke høye tanker om de fine herrene. Mer av dette og mindre beskrivelser av ekteskap, takk.
Jeg skal lese boken ferdig, men jeg kommer nok aldri til å lese den om igjen. Det blir for uinteressant, for kjedelig, og det til tross for at han skriver om en kjempespennende epoke i tysk historie, og om en spennende by (Lübeck), spesielt for meg som kommer fra en gammel hansaby selv (dog ikke en offisiell en). Jeg hadde stor tro på at jeg skulle like denne boken, men desverre gjorde jeg ikke det.
Jeg har glemt å nevne at dette er den andre boken jeg leser i år i min tiårsutfordring. Jeg ligger to bøker på etterskudd.
Etiketter:
Bokanmeldelser,
Forfattere M,
Leseutfordring 2010/2011,
Terningkast 3
Abonner på:
Innlegg (Atom)