The Many

Forfatter: Wyl Menmuir

Nasjonalitet: Engelsk

Forlag: Salt

Utgivelsesår: 2016

Sidetall: 160

Ethan looks up and sees Timothy is still watching him, his gaze steadier than the rest of his body, which still jars and jolts with each wave that comes up against the boat. Waiting for more. There's challenge in Timothy's eyes for him to finish the story, and though he raises a hand to indicate to the other man he is done for now, Timothy stands his ground. 

The Many er den første bookerprisnominerte boken jeg har lest i år. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor juryen har valgt å inkludere denne korte romanen i den prestisjefylte listen. Den er kort, men den rommer mye. Boken man begynner å lese er ikke den samme som man legger fra seg etter å ha bladd om siste side. Gjennom hele historien leter leseren etter svar på et mysterium og når svaret kommer har boken endret karakter, uten at det forminsker verdien av leseropplevelsen frem til det punktet.

Timothy prøver å skape et hjem for seg og sin kone i en liten engelsk landsby ved kysten. Han har kjøpt et gammelt hus som har stått tomt i over ti år. For å kunne bo i huset må det totalrenoveres. Men endringene han utfører blir ikke godt mottatt. Lokalbefolkningen har et intenst forhold til og minne om mannen som bodde der ti år tidligere og de prøver ikke å skjule sin misnøye med inntrengeren som river vekk alt som står igjen etter ham. Denne voldsomme reaksjonen på hans tilstedeværelse påvirker Timothy og han blir etter hvert lidenskapelig opptatt av å lære mest mulig om mannen bodde  i huset hans, mannen som druknet for ti år siden. Hvem var han? Hvorfor klarer ikke landsbybeboerne å gi slipp på ham?

Wyl Menmuir har skrevet en utrolig stemningsfull bok. Både skildringen av karakterene, kystlandskapet og sjøen bidrar til å skape denne stemningen, samt tilbakeblikkene til Timothy og Ethan. Ethan representerer landsbyens beboere og er en av dem som har sterkest forhold til Perran, men er samtidig den av lokalbefolkningen som kommer mest innpå Timothy og som finner i ham en slags følgesvenn. De forstår hverandre. Betydningen av det kommer ikke frem før på slutten av boken, men forholdet mellom dem er interessant gjennom hele boken. Jeg har fått med meg at det er mange som mener boken er svakt konstruert og at mangelen på handling og fraværet av svar før på slutten gjør den kjedelig og uinteressant. For meg fungerte det meste. Stemningen og alt som var usagt gjorde boken ekstremt fengslende, men jeg ble aldri drevet fremover i boken av en trang til å få alle svarene, selve reisen mot svarene var interessant i seg selv.

Mange ser paralleller mellom The Many og Brexit. De ser boken som en fortelling om misnøyen med utenforstående, med ønsket om å få være i fred og bevare egne minner og egen kultur. Selv ble jeg mer opphengt i Timothy's søken etter svar, etter Perran, mannen han aldri kjente men som påvirker livet hans voldsomt. På slutten av boken ble denne tematikken svært fremhevet og jeg tolker historien i lys av dette. The Many er en bok som stiller krav til leseren, man må lese mellom linjene. Hver leser vil nok ha sin egen helt særegne tolkning og jeg tror man kan få mye ut av å lese boken flere ganger. Jeg håper på å kunne diskutere den med andre som har lest boken, for jeg vil gjerne vite hvordan andre tolker den. Men jeg lar være å skrive min tolkning i omtalen i fare for å gi vekk slutten av boken.

Med tanke på reaksjonen andre har hatt på boken tviler jeg på at den er sterk nok til å komme videre til shortlist. Rent personlig synes jeg dette var en nydelig start på årets bookersesong og jeg så ikke svakhetene andre peker på.

Satin Island

Forfatter: Tom McCarthy
Forlag: Alfred A. Knopf
Utgivelsesår: 2015
Språk: Engelsk
Sidetall: 189
ISBN: 9780307593955

Den britiske antropologen U har fått i oppdrag fra selskapet han jobber for (referert til som The Company) å skrive en rapport som oppsummerer vårt samfunn og vår kultur på samme måte som antropologer skriver om og analyserer stammefunn. Når han spør hvordan en slik omfattende rapport skal struktureres får han til svar at han kan finne ut av det selv. Rapporten vil på en eller annen måte uforme seg selv etter hvert som han jobber med den. Det mener ihvertfall sjefen hans, og han begynner å tro på det selv også.

"To the anthropologist, as I explained before, it's generic episodes and phenomena that stand out as significant, not singular ones. To the anthropologist, there's no such thing as a singular episode, a singular phenomenon - only a set of variations on generic ones; the more generic, therefore, the more pure, the closer to an unvariegated or unscrambled archetype."

Satin Island er en meget sær bok. Det finnes en overordnet ramme rundt innholdet i boken, men ikke en normal progresjon man ville forventet å finne i en roman. Hvert kapittel inneholder refleksjoner rundt ulike tema, samt noe informasjon om U og hans liv. Noen av temaene går igjen gjennom hele boken, men han klarer aldri å løserive seg fra materialet og skrive en slags objektiv analyse av vårt (vestlige) samfunn. Det blir også etter hvert ganske tydelig at han er på jakt etter mønstre som ikke nødvendigvis er reelle og konklusjoner det ikke finnes bevis for. Tross hans tendens til å lene seg til konspirasjonsteorier er det ikke mangel på interessante observasjoner i denne boken. Han henger seg spesielt opp i ulykker som involverer oljesøl, samt fallskjermulykker - om man kan kalle det en ulykke når fallskjermene blir sabotert.

"Thus, although he hadn't actually been killed until the moment of impact, to all intents and purposes, he had (this is how Schrödinger would formulate it) been murdered without realizing it. I tried to picture him walking around in that state: already effectively dead, his body and his consciousness, his experiences, and, beyond these, his experience of his experiences - his awareness of himself, his whole reality - mere side effects of a technical delay, a pause, an interval…"

U er veldig opptatt av sin rolle som antropolog, og hva han kan oppnå ved å skrive denne rapporten. Han ser for seg at han vil oppta en meget respektert og prominent rolle på sitt felt, og forestiller seg hvordan foredrag han potensielt skal holde vil foregå. Hvordan han kommer til å sette motstanderne på plass med hans brilliante argumenter. Så når han finner ut at en av teoriene han er mest fornøyd med ikke holder vann (global russisk rulett for fallskjermhoppere) går han inn i en dyp depresjon og begynner å miste troen på rapporten.

"I was certain of this. I was more certain of it than of anything before or since. The triangles, the lines and vectors all made sense now: it seemed to me, in that instant, that I'd solved not just a private puzzle but a fundamental riddle of our time. And not just a single riddle either: the Canadian case, the Polish and New Zealand ones - these, I was certain, were Russian Roulette pacts as well. It was a cult, dispersed, like my own covert anthropologists, around the globe! The realization was enormous - almost as visceral as the ritual it unmasked."

Dette er den mest sitatvennlige boken jeg har lest så langt fra årets Booker-longlist, den er rett og slett fantastisk godt skrevet. Den eneste som kan måle seg med Lila rent språklig foreløpig. Og det kan ikke være tvil om at forfatteren er en usedvanlig mann med rimelig høy intelligens, som ønsker å utfordre leseren. Boken er dog ikke utelukkende seriøs, man finner en del humoristiske øyeblikk - som kanskje er naturlig i en bok med en såpass merkelig hovedperson.

"…As if this weren't impressive enough, the Minister then proceeded, using the outside edge of her right shoe's toe once more, to re-do the sequence in reverse. It took the best part of another hour; but she managed it as well. As soon as she'd returned the buckle to it's starting position, its original state, she called the meeting to a close. I found the whole experience of observing this small episode, this drama that (due to the shape of the table, its supporting legs, the layout of our chairs and similar factors) I alone could see, deeply satisfying. How do you think it went? Peyman asked me after we had left. Oh, I answered: excellently."

Jeg kan ikke påstå at jeg forstår nøyaktig hva McCarthy ønsker å oppnå med denne boken. Hvilken helhet han prøver å presentere for leseren. Han viser ihvertfall hvor problematisk det er å skulle forholde seg objektivt til det man studerer når man er en del av det. Den stadig tilbakevendende problemstillingen om hvorvidt deltagende observasjon kan generere resultater man kan stole på. Og hvor mye vår egen bakgrunn og syn vil farge vårt syn på det/de vi observerer.

"…What I actually picture is the paper that he writes it on: on one side, columns of Nambikwara words and phrases, transcriptions of tattoos, diagrams of the village's huts' layout, with attempts to correlate these with the tribe's wider myth and kinship structures, which he's extrapolated and laid out in graphs and tables - then, on the other side, the play. On one side, scientific, evidence-based research; on the other, epic art. If my Report had come to be completed, which side of the paper would it have been written on? More to the point: to which side does this not-Report you're reading now, this offslew of the real, unwritten manuscript, belong? Perhaps to neither side, but to the middle: the damp, pulpy mass that forms the opaque body at whose outer limits, like two mirages, the others hover."

Selv om jeg kanskje ikke har kontroll på helheten liker jeg alle delene av boken og jeg tror jeg kan oppdage noe nytt hver eneste gang jeg leser den. Som dere skjønner er det ingen enkel bok. Selv om det er longlists korteste krever den mye mer av leseren enn de andre jeg har lest til nå. Men den gir til gjengjeld mye tilbake. Denne forsvinner ikke fra tankene med det første. Jeg hadde blitt svært fornøyd med å se Satin Island på shortlist, men jeg tror kanskje den blir for eksperiementell for Bookerjuryen. Den er likefullt min favoritt så langt!

Chronicle of a Death Foretold

Forfatter: Gabriel García Márquez
Utgivelsesår: 1981
Min utgave: 2007
Forlag: Penguin Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 122
ISBN: 9780141032467

"On the day they were going to kill him, Santiago Nasar got up at five-thirty in the morning to wait for the boat the bishop was coming on."

Slik begynner Chronicle of a Death Foretold. Rikmannen Bayardo San Román bestemmer seg for å gifte seg med en lokal jente, men er forferdet da han oppdager at hun ikke er jomfru. Nyheten om hennes skam sprer seg raskt og hun må etter kort tid fortelle familien hvilken av stedets menn som var ansvarlig for at hun ikke lenger er ren.

"She only took the time necessary to say the name. She looked for it in the shadows, she found it at first sight among the many, many easily confused names from this world and the other, and she nailed it to the wall with her well-aimed dart, like a butterfly with no will whose sentence has always been written. 'Santiago Nasar,' she said."

Tvillingbrødrene til bruden tar på seg oppgaven med å gjenopprette familiens ære og det tar ikke lang tid før alle innbyggerne - med et par viktige unntak - vet hva som skal skje. I ettertid har alle ulike unnskyldninger for hvorfor de ikke grep inn. Noen trodde ikke at det virkelig ville skje, andre mente at det var en familiesak som ingen utenforstående kunne blande seg inn i. Men de visste, alle visste hva som var Santiago Nasars skjebne.

"'For the love of God,' murmured Clotilde Armenta. 'Leave him for later, if only out of respect for his grace the bishop.'"

Kun en person forsøkte å advare ham, men var for sen. Santiago Nasar var allerede død. Han hadde utspilt sin rolle i denne tragiske hendelsen. Ingen hadde gitt ham en sjanse til å motbevise påstandene og si sin sak, ingen hadde vurdert at jenten kunne snakket usant. Familiens ære var igjen inntakt, Santiago betalte prisen for sine (påståtte) handlinger, og tilværelsen kunne gå tilbake til normalen. Den eneste man synes virkelig synd på var Bayardo San Román.

"For the immense majority of the people there was only one victim: Bayardo San Román. They took it for granted that the other protagonists of the tragedy had been fulfilling with dignity, and even with a certain grandeur, their part of the fortune that life had assigned them. Santiago Nasar had expiated the insult, the brothers Vicario had proved their status as men, and the seduced sister was in possession of her honor once more. The only one who had lost everything was Bayardo San Román: 'poor Bayardo,' as he was remembered over the years."

I realiteten var det mange ofre. Jenten som ikke forventet at brødrene ville vise seg å være modige nok til å drepe den mektige og rike Santiago Nasar. Tvillingbrødrene selv, som lenge gjorde alt i sin makt for å unngå å finne mannen de skulle ta livet av. Og til slutt mannen som ble drept, som måtte spille en rolle han ikke var forberedt på. Som ble dømt for en forbrytelse han muligens ikke hadde begått.

Chronicle of a Death Foretold er en sterk bok. Kort og konsis, nydelig skrevet. García Márquez imponerer nok en gang. Det er en sjelden og uvurderlig opplevelse å bli så engasjert i en bok hvor utfallet avsløres i den første setningen. Boken er en studie av mennesker og tradisjoner. Den inneholder en tragedie som virker uungåelig til tross for at den uten tvil kunne unngås.

Snowdrops

Forfatter: A.D. Miller
Utgivelsesår: 2011
Forlag: Atlantic Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 273
ISBN: 9780857895806

Nicholas Platt er en britisk advokat som jobber i Moskva. På metroen møter han to unge jenter, søstre, og han innleder et forhold til den eldste av dem. Hun forteller ham om oppveksten i Murmansk, om hennes arbeid i en butikk som selger mobiltelefoner og om hennes tante, som en gang var kommunist. Nicholas har funnet den store kjærligheten og ser for seg et langt liv i Russland sammen med henne. Når historien hennes begynner å rakne, later han som ingenting. Han skjønner at hun ikke elsker ham, men han elsker henne likevel. Nicholas vet han blir lurt, men han går med på alt hans kjære vil, uansett, selv om han vet at han ikke vil få en lykkelig slutt.

A.D. Miller har skrevet en historie som er særdeles lite troverdig. Nicholas forteller historien, men ikke til leseren, ikke til en slektning, men heller til sin nåværende kjæreste (forloved eller kone muligens). Han forteller henne om sitt kjærlighetsforhold til den russiske jenten Masha, og til Russland. Det siste han sier er følgende: "I miss the toasts and the snow. I miss the rush of neon on the Bulvar in the middle of the night. I miss Masha. I miss Moscow." Hvorfor i all verden bestemmer en mann seg for å fortelle denne historien til sin bedre halvdel? Det eneste resultatet vil være at hun blir såret. Nicholas skriver at han trenger å fortelle henne denne historien, selv om det sårer henne. Men han skriver ikke hvorfor han trenger det. Og jeg kan ikke forstå hvorfor.

Nicholas er en irriterende karakter. Han er selvopptatt, selv om han prøver å fremstå som hjelpsom og interessert i andre. Han er tiltaksløs, med mindre tiltakene hjelper ham med å opprettholde den virkeligheten han desperat prøver å holde på. Etter at han oppdager Mashas plan for å lure både ham og "tanten" hennes, løfter han ikke en finger for å ødelegge for planene. Han går så langt at han faktisk hjelper Masha å lure "tanten" (som egentlig er en fremmed dame som Masha møtte på metroen, men hun forteller Nicholas at det er tanten hennes). Han bryr seg fint lite om andre.

Det positive med boken er at leseren blir kjent med byen Moskva. Leseren får et unikt innblikk i en annerledes by, en by forfatteren kjenner godt. I og med at historien handler om løgn og lureri blir det likevel et ganske ensidig bilde av både russisk kultur og av hovedstaden og dens innbyggere. Vakre gater blir åsted for lumske handlinger og jeg får et noe dystert blikk på en by jeg tror er utrolig vakker og interessant. Alle byer har sine mørke sider, men et mer nyansert bilde kunne vært fint.

Boken er lettlest, og det er den eneste grunnen til at jeg fullførte. Historien interesserte meg ikke, både fordi det språklige ikke ga meg noe særlig og fordi jeg ikke trodde på fortellerstemmen og premissene for boken. Miller klarer heller ikke å overraske leseren. Vi vet fra starten at forholdet med Masha vil ryke, vi skjønner meget raskt at hun ikke er sammen med ham på grunn av kjærlige følelser. I løpet av de første 50 sidene er løpet for resten av boken skissert, og da blir det rett og slett kjedelig å lese videre.

Jeg har absolutt ingen tro på at denne boken kan vinne Bookerprisen.

Oppsummering mai

Jeg leste seks bøker i mai som ikke har blitt omtalt enda. Det skal jeg bøte på nå, men det blir korte omtaler:

Paul Auster - Timbuktu

Vi følger hunden, Mr. Bones, i sin søken etter en ny familie, etter at eieren Willy G. Christmas dør. Boken er skrevet på en ganske usentimental måte, og språket er langt i fra snilt, noe som gjør at historien annerledes enn forventet, mindre disneyeventyr-aktig. Jeg koste meg med å følge et hundeliv som beskrevet av Paul Auster, og det var også meget interessant å følge menneskene som kom inn og forsvant ut av Mr. Bones sitt liv. Vi blir vitne til mange forskjellige menneskelige reaksjoner på å måtte ta seg av denne hunden, og vi lærer mye om karakterene på bakgrunn av deres reaksjoner. En meget god bok, anbefales! Terningkast 5.

Chimamanda Ngozi Adichie - Dyprød Hibiskus

Vi møter en velstående nigeriansk familie. Faren er opptatt av regler og tradisjoner og holder familien i et jerngrep. De har strenge timeplaner å følge, og blir fysisk straffet om de ikke følger den. Boken handler mye om forholdet mellom velstand og lykke. Barna får en dag besøke tanten, søsteren til faren, som jobber ved universitetet. Hun bor i et fattig strøk og familien har ikke mye. Men de lever som de ønsker, de har frihet og blir oppfordret til å tenke selv. Her får barna til den velstående mannen et glimt av et annet liv, et bedre, dog fattigere, liv. Historien er sterk, og det er spennende å lese om et land jeg vet lite om. Likevel er jeg ikke overbegeistret. Jeg foretrekker forfattere som kan si mest mulig med færrest mulig ord. Forfattere som ikke beskriver hver minste tanke, men som lar oss lese mellom linjene. Det mestrer ikke Adichie. Terningkast 4.

Marguerite Duras - Elskeren

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive om denne. Boken forvirret meg så til de grader at jeg mislikte den sterkt. Den handler om en ung kvinnes forhold til familien og til sin mye eldre elsker, som hun, ironisk nok, ikke elsker. Prostitusjon? Oppbyggingen var irriterende, og jeg fikk lite ut av å lese den. Mulig det er en god bok hvis man leser sakte nok, men den interesserte meg ikke nok til at jeg orket å bruke mye tid på den. Terningkast 2.

George R.R. Martin - A Clash of Kings

Jeg syns, om mulig, at den andre boken i Martins serie var enda et hakk bedre enn A Game of Thrones. Vi kjenner karakterene, vi kjenner skrivestilen til Martin, og likevel blir vi overrasket gang på gang. Mange av karakterene har fått helt nye roller i denne boken. Tyrion må være ansvarsfull, Arya må skjule hvem hun er, Sansa må skjule hva hun føler, Robb har også fått et enormt ansvar. De fleste liv er snudd på hodet, og det ser ikke ut til at det skal bli enklere for noen av dem i den tredje boken. Hele fem karakterer kjemper om tronen, og farene truer også på andre siden av muren. Det er kaos, og det er utrolig spennende. Terningkast 6.


Jeg leste også Sirkelens Ende av Tom Egeland og Svart som Ravnen av Ann Cleeves. Omtaler kommer senere.

Lesesirkel: Buddenbrooks

Forfatter: Thomas Mann
Utgivelsesår: 2011 (1901)
Forlag: Gyldendal
Målform: Bokmål
Sidetall: 554
ISBN: 9788205408678

"Denne store, tyske sagaen følger en familie i Lübeck gjennom fire slektsledd fra 1835 til 1877. Thomas Buddenbrook er hovedfiguren, og vi møter ham allerede som 10-åring, sammen med lillebroren Christian.

Fra første øyeblikk er det tydelig at det er Thomas som har temperament og karakter til å bli farens etterfølger i handelshuset Johann Buddenbrook. Forretningene går bra til å begynne med, men etter revolusjonen i 1848 snur økonomien, og de nyrike gjør seg gjeldende i byen." (Gyldendal)

"Endelig ferdig. Og jeg mener ENDELIG!!! Neste lesesirkelrunde trenger vi en bok med mer futt i. En bok jeg vil grue meg, i motsetning til å glede meg, til å bli ferdig med. Nei, jeg sier takk og farvel til Thomas Mann. I det minste for et år eller to. Nå er jeg lei," skrev jeg etter å ha lest ca 250 sider av Buddenbrooks. Jeg følte det allerede da, og regnte med at jeg ikke ville være mindre lei etter å ha lest ut boken. Vel, jeg er fremdeles lei, men desverre er jeg ikke helt ferdig enda. Gårsdagen gikk med på forberedelser til morfars 70-årsdag og selve feiringen. Dagen i dag har så langt handlet om å sove ut rusen. Jeg kommer til å lese den ferdig og hvis det skjer noe revolusjonerende på slutten som gjør at jeg endrer mening om boken, da skriver jeg en ny omtale. Men jeg tviler på at det skjer, så dere må nok klare dere med denne.

Hva syns jeg egentlig? Joda, den har både positive og negative sider, de negative veier tung for min del. Dette er en bok som handler om tall. Bedriften går bra, bedriften går dårlig. Datteren må gifte seg med en rik kjøpmann for å sikre bedriften, sønnen som ikke har hode for tall er ikke noe verdt. Det er en stiv og noe overfladisk verden. Alt dreier seg om bedriften, enten direkte eller indirekte, og vi kommer aldri skikkelig innpå karakterene, annet enn hva deres forhold og oppgaver er i forhold til bedriften. Det er denne distansen som gjør at jeg aldri opparbeider et genuint engasjement for historien.

Boken er ufattelig detaljert. Thomas Mann har uten tvil et talent for å skildre både mennesker og steder. Men han skildrer plikter, objekter, hus, gater, menneskers utseende. Skildringer av tanker og følelser holder seg nesten alltid på et overfladisk plan. Derfor føler jg aldri jeg blir skikkelig kjent med Buddenbrooksfamilien. Joda, Thomas og Tony er pliktoppfyllende, Tony elsker det fornemme, hun elsker familien og gjør mye for bedriften i form av ekteskap. Men hvem er hun egentlig? Er hun Tony Buddenbrook, pliktoppfyllende søster og datter eller finnes det en Antonie, som lever for mer enn bare fine hus, tradisjoner og bedriften? Vi får noen glimt av hennes særegne personlighet - som da hun går fra sin andre ektemann etter at han er utro - men glimtene er så få og så korte.

Ekteskap er et stort tema i boken, selvfølgelig relatert til bedriften. Hvem som gifter seg med hvem, hvor de drar på bryllupsferie, hvordan huset deres skal se ut, dette er hendelser vi får repertert om og om igjen til det kjedsommelige. Tony gifter seg to ganger, Thomas gifter seg, Erika gifter seg, andre bikarakterer gifter seg. Det føler av og til som om jeg leser en slags mannlig versjon av Jane Austens bøker, som går over en lengre periode, uten at vi blir like godt kjent med karakterene, uten at vi heier på dem.

Språket er et annet moment jeg sliter med. Dette skal dog ikke krediteres Thomas Mann, da jeg er svært lite vant til å lese norske klassikere, og derfor ikke er vant til et gammelmodig norsk språk. Men jeg skal ikke garantere at jeg ville sagt det samme hvis jeg hadde brukt tenårene til å lese klassikere på norsk i stedet for på engelsk. Jeg liker nemlig det gammelmodige engelske språket i utenlandske klassikere. Jeg har likevel store vanskeligheter med å se for meg en 25 år gammel mann skrive denne boken. I min fantasi er han 60 år, med snurrebart og pipe. Det hele er veldig formelt, ordentlig og litt stivt. Det betyr ikke at språket er dårlig (det syns jeg i grunnen ikke), men jeg klarer ikke helt å venne meg til stilen. I tillegg er ikke språket alltid like konsistent i den nye oversettelsen jeg leser. Innimellom finner jeg ord jeg mener er altfor moderne til å brukes i en bok skrevet i 1901. Oversetteren har blant annet brukt ordet "stupide" (dumme), som for meg høres ut som en moderne fornorsking av et engelsk ord.

Nå er jeg veldig negativ, det vet jeg. Alt var jo ikke forferdelig. Jeg likte meget godt delen om opprøreret mot borgerrepresentasjonen. Mann har en egen evne til å komme med skarpe kommentarer uten å si spesielt mye. Han gir et stikk til både borgerrepresentasjonen og opprørerne i denne delen. Det er komisk å lese om de viktige, kristne herrene på sitt borgerrepresentasjonsmøte, innesperret av demonstranter som de referer til som "pakk", "slubberter" og "krapyl". De har tydeligvis ikke høye tanker om folket de representerer... og leseren får naturlig nok ikke høye tanker om de fine herrene. Mer av dette og mindre beskrivelser av ekteskap, takk.

Jeg skal lese boken ferdig, men jeg kommer nok aldri til å lese den om igjen. Det blir for uinteressant, for kjedelig, og det til tross for at han skriver om en kjempespennende epoke i tysk historie, og om en spennende by (Lübeck), spesielt for meg som kommer fra en gammel hansaby selv (dog ikke en offisiell en). Jeg hadde stor tro på at jeg skulle like denne boken, men desverre gjorde jeg ikke det.

Jeg har glemt å nevne at dette er den andre boken jeg leser i år i min tiårsutfordring. Jeg ligger to bøker på etterskudd.

7/52: Wunderkind

"There were no flaws that jarred on her, but the phrases shaped from her fingers before she had put into them the meaning that she felt."

Vi møter en ung jente som spiller piano. Hun lærer seg melodiene, hun spiller "korrekt", men likevel er det en annen som stjeler oppmerksomheten. En annen som er stjernen. Hun er teknisk anlagt. Han, derimot, legger sjelen sin i musikken. Han føler det han spiller, og av den grunn skaper han magi.

Denne novellen fungerer som et eksempel på hvor vanskelig det kan være å leve seg inn i en historie på få sider. Jeg har lite å utsette på språket til McCullers, og historien er i og for seg ganske interessant. Men jeg lar meg ikke rive med, jeg bryr meg lite om karakterene. Den fenget ikke. Hadde novellen hatt flere lag, utvidet over flere sider er det ikke sikkert jeg hadde sagt det samme.

Jeg vet det er en urettferdig vurdering, men jeg kan kun skrive om min egen opplevelse. Jeg verken evner eller ønsker å vurdere novellen objektivt. Det jeg kan si er at jeg ikke vil fraråde andre til å lese novellen. For meg ble den for kort, for flat og for kjedelig, men jeg har stor tro på at andre kan finne magien i historien. Og det hadde jeg ikke sagt hvis novellen var dårlig skrevet, eller historien fullstendig uinteressant. Den er tross alt en moderne klassiker. Hvorfor, det får det være opp til andre å fortelle.

A Game of Thrones

Forfatter: George R.R. Martin
Utgivelsesår: 1996
Forlag: Bantam
Språk: Engelsk
Sidetall: 864

'I did warn you not to trust me.'

Kort oppsummert (på amazon.com) handler denne boken om følgende:

"In a world where the approaching winter will last four decades, kings and queens, knights and renegades struggle for control of a throne. Some fight with sword and mace, others with magic and poison. Beyond the Wall to the north, meanwhile, the Others are preparing their army of the dead to march south as the warmth of summer drains from the land."

En ganske standard formel for fantasy, er det ikke? Familier som kriger mot hverandre, sverdkamp, magi, forræderi, overnaturlige vesener og et unaturlig klima. Jeg kan ikke mye om fantasysjangeren, men for meg virker det som om plottet er akkurat slik man vil forvente av en stor, episk fantasy-serie. Jeg begynte å lese den med et nysgjerrig sinn og en sunn skepsis. I starten var den forvirrende. Etter de første kapitlene begynte den å bli engasjerende. Da jeg fikk oversikt over hvem som samarbeidet med hvem og hvem som var nøytrale og hvem som bodde hvor osv... jo da var det gjort. Jeg var hektet. Men det var da alle mine forventninger om hva som skulle skje videre, om hvem som var lojal mot hvem og om hvem som var "gode" og "onde" ble knust sønder og sammen, da skjønte jeg hvor god denne serien virkelig er.

Så hvorfor skal man velge å lese akkurat denne serien? To grunner. Den første årsaken: Historien er omtrent så lite forutsigbar som den kan bli. Det man forventer at skal skje skjer ikke, det man håper at skal skje skjer ikke, det er til og med vanskelig å bestemme seg for hva man håper skal skje, for det finnes så mange muligheter. Ikke en eneste av de mulighetene er utelukkende gode. Selv om serien er lettlest er det likevel tungt å lese den. Mange av hendelsene i boken er hjerteskjærende - og desto mer realistisk. Det er krig og det er kaos og man vinner små seire og taper store slag. Det er vanskelig å vite hvem man kan stole på, og det er vanskelig å vite hvem som vil bidra med all sin styrke og hvem som vil gjemme seg og lukke øynene for virkeligheten.

Årsak nummer to: Karakterene! Enkelte forfattere klarer ikke å lage et stort nok skille mellom karakterene. De blir for like, og ofte endimensjonale. "A Game of Thrones" presenteres fra intet mindre enn 8 synsvinkler, og alle har sin egen særegenhet, sine egne motivasjoner og mange lag. Ingen er bare gode eller bare onde. Ingen er utelukkende naive eller utelukkende kyniske. Det gjør det vanskelig å velge en helt. Jeg fikk fire favorittkarakterer mens jeg leste denne boken. Tre av dem kommer fra Stark-familien i nord, og det er nok den familien man får mest sympati med. Men den siste favoritten min kommer fra Lannister-familien, som er Stark-familiens fiender. Altså heier jeg på karakterer fra begge sider av kampen om tronen. Dessuten er det enkelte av de "slemme" karakterene, om man kan kalle dem for det, som det er vanskelig å ikke beundre (f.eks. Littlefinger). Skjønner dere nå hvorfor dette ikke er en enkel og grei, rett frem, "de gode mot de onde"-historie? Nei, det er nok mer komplisert enn det. Karakterenes mange lag gir historien driv, gjør den mer realistisk og gjør leseren fullstendig investert i både historien og utfallet - uansett hvordan det måtte gå.

‘Is there word of the king?’ Ned demanded. ‘Just how long does Robert intend to hunt?’ ‘Given his preferences I believe he’d stay in the forest until both you and the Queen die of old age’ Lord Petyr replied with a faint smile. ‘Lacking that I imagine he’ll return as soon as he’s killed something.’

Mine favoritter

Eddard "Ned" Stark: Det er umulig å ikke like denne mannen. Han er det nærmeste man kommer en virkelig god mann i serien. Han er en god far, han er en tøff, men rettferdig hersker og han evner å sette andres behov fremfor sine egne. Han ønsker ikke makt over hele riket, men blir uvillig plassert i en slik maktsituasjon. Han største synd var å få en sønn med en annen kvinne enn sin kone (noe som generelt er en akseptert praksis - jeg har inntrykk av at Ned er den eneste som har skyldfølelse for utroskap). Konen Catelyn er en meget sterk og intelligent kvinne, som regel god, men jeg klarer likevel ikke å like henne. Måten hun behandler ektemannens uekte sønn, Jon Snow, er grusom. Det går an å forstå den reaksjonen, men jeg mister respekt for henne likevel.

Bran Stark: Han er åtte år, elsker å klatre i trær og vet alt om sitt hjemsted i nord. Han er full av liv, dog ganske naiv og langt i fra den naturlige lederen han må bli den dagen faren og storebroren ikke lenger kan ta vare på ham. Men han er åtte. Det burde være en god nok unnskyldning. Han utvikler seg veldig i løpet av boken, og selv om han forblir fysisk svak ser man en styrke i ham som går langt utover årene hans. Bran var min favoritt fra start til slutt, til tross for alle endringene han opplevde underveis (og det kommer nok mange flere i de neste bøkene).

Arya Stark: Arya er den typiske guttejenten. Hun vil lære seg å bruke et sverd, hun vil kjempe og leke ute i sølen med sine venner. Hun bryr seg ikke om fine klær eller etikette. Hun viser en bemerkelsesverdig overlevelsesevne og hun er sta og lojal. Men hun er ung, og langt fra fryktløs. Og viser sin alder gjentatte ganger. At ikke Ned blir gal av alle kranglene til Arya og hennes med overfladiske søster, Sansa, forstår ikke jeg. En karakter med både styrker og svakheter, som det til tross for svakhetene er vanskelig å ikke beundre.

Tyrion Lannister: Han er en dverg, deler få egenskaper med sterke og modige krigere, men er til gjengjeld meget smart. Han kompenserer ved å lese bøker og ved å ha et lager av "smarte" kommentarer. Han er frekk i kjeften, noe som både gir ham problemer og får ham ut av problemer. Han er ikke maktsyk, som sine søsken Cersei og Jaime Lannister, men han støtter dem og er glad i dem til tross for deres ugjerninger. Han er kanskje den mest interessante karakteren i hele serien.

Dette er bare noen få av karakterene vi møter. Andre sterke karakter, på godt og vondt, er Daeneris Targaryen, Petyr "Littlefinger" Baelish, Jon Snow, Tywinn Lannister, Robb Stark og Samwell Tarly. Noen av karakterene er til gjengjeld særs ubehagelige, da spesielt Viserys Targaryen. Noen er svake: Robert Barantheon (kongen) og Lisa Arryn. Jeg garanterer deg at hvis du liker fantasy vil det glede deg å bli kjent med alle karakterene i denne fantastiske serien. Jeg må virkelig holde meg i skinnet for ikke å begynne å lese neste bok med en gang. Et av de aspektene jeg gleder meg mest til ved resten av serien er nye synsvinkler. På den måten blir man bedre kjent med gamle karakterer og introdusert for nye karakterer, samtidig som man kanskje vil endre syn på karakterer som tidligere kun har blitt beskrevet av andre.

‘And this is Bronn, a sellsword of no particular allegiance. He has already changed sides twice in the short time I’ve known him, you and he ought to get on famously, father.’

Til slutt må jeg nevne at boken er godt skrevet, den har både dystre og fine øyeblikk og humor er langt fra fraværende. Mest av alt er boken spennende. Krigen mellom Stark-familien og Lannister-familien er kun en del av historien. Man har Targaryen familien som satt på tronen før Robert Barantheon, man har den resterende Barantheon-familien, man har hva nå enn som lever nord for muren og man har karakterer som Littlefinger, som kun jobber for seg selv. Jeg aner ikke hvordan dette vil gå til slutt, eller i neste bok for den saks skyld, og jeg elsker at jeg ikke vet. Dette er nervepirrende spenning man ikke klarer å legge fra seg.

On Chesil Beach

Forfatter: Ian McEwan
Utgivelsesår: 2008 (2007)
Forlag: Vintage
Språk: Engelsk
Sidetall: 166
ISBN: 9780099520825

Et ungt ektepar reiser til Chesil Beach på bryllupsreise. De elsker hverandre og gleder seg til å starte livet sammen som mann og kone, men de har et hinder som står i veien for ekteskapslykke: bryllupsnatten. Ektemannen er nervøs. Hva om han ikke kan prestere godt nok? Hva om han ikke kan tilfredsstille sin kone? Konen er livredd. Tanken på å skulle tilfredsstille mannen på en slik måte er ikke bare skummel, den er ekkel. Hun liker ikke en gang å kjenne tungen hans i munnen hennes når de kysser. Hvordan i all verden skal hun klare å gjennomføre samleie? Hva er galt med henne?


JAAA! Dette er den McEwan jeg falt pladask for i "The Cement Garden", som jeg desverre ikke kunne finne i "Solar". Dette er McEwan på sitt beste. Historien er ubehagelig å lese. Det er nesten som om forfatteren viser oss for mange av tankene til karakterene. Jeg var ofte på grensen til å tenke "nei, ikke mer nå, dette blir for privat", uten at jeg egentlig mente det. Det var følelsen av å være der, å oppleve angsten sammen med karakterene, som skapte ubehaget. Som også gjorde meg investert i historien. Og som gjorde opplevelsen fantastisk. Det har nok blitt sagt mang en gang, men McEwans karakterer kryper virkelig under huden på leseren - ofte på en måte som gjør av man på ene siden blir helt oppslukt i historien og på andre siden gjør at man føler seg skitten. For mange av skildringene til McEwan er ekle. Når man føler seg som en del av historien blir effekten av slike skildringer enorm:

"With his lips clamped firmly onto hers, he probed the fleshy floor of her mouth, then moved round inside the teeth of her lower jaw to the empty place where three years ago a wisdom tooth had crookedly grown until removed under general anaesthesia."

McEwan får leserne med seg, enten de vil eller ikke. Det er hans styrke. Men det er ikke den eneste evnen han besitter. "On Chesil Beach" tar ikke utelukkende for seg bryllupsnatten til ekteparet. Vi får også tilbakeblikk til tiden før de møttes, til deres første møte, og vi får innblikk i bryllupsforberedelsene. Han skifter mellom perspektivet til ektemannen og til hustruen. Alt dette gir historien troverdighet fordi man forstår hvorfor de tenker og oppfører seg som de gjør. Det er ikke et mysterium. Dessuten skjønner man også tidlig hvordan historien vil utvikle seg, og man leser videre usikker på om man er klar for avsløringene som kommer, men uten å ville stoppe å lese.

Det er vanskelig å forklare hvordan McEwan påvirker leseren. Det ekle og det ubehagelige er det som gjør opplevelsen så god, selv om det kanskje høres negativt ut. Karakterene hans griper deg, på godt eller vondt, og opplevelsen sitter i deg lenge.

Solar

Forfatter: Ian McEwan
Utgivelsesår: 2010
Forlag: Gyldendal
Målform: Bokmål
Sidetall: 320
ISBN: 9788205400870

"Michael Beard, fysiker, tidligere nobelprisvinner og en uforbederlig skjørtejeger får problemer med privatliv og karriere da han blir blandet inn i en kriminalsak. Men Beard ser også en mulighet til å fornye både privatlivet og karrieren i den nye situasjonen - og en mulighet til å være mannen som redder verden fra en miljøkatastrofe." (fra bokelskere)

Etter å ha lest "The Cement Garden" og i tillegg lest en rekke engasjerte, positive omtaler av McEwans bøker på Rose-Maries blogg, var forventningene til min neste McEwan roman, "Solar", skyhøye. Det er ikke alltid et godt utgangspunkt, for da er det så lett å bli skuffet. Og det ble jeg, selv om boken var god. Den var ikke mer enn god. Den engasjerte ikke slik jeg hadde håpet, og den var heller ikke så morsom som jeg trodde den ville være, selv om Beard uten tvil var en komisk (tragikomisk kanskje?) karakter.

Michael Beard har et stort problem: han klarer ikke å styre egne behov og lyster. Verken når det gjelder damer eller karriere. Han roter til livet sitt igjen og igjen, men klarer merkelig nok alltid å komme seg ut av de håpløse situasjonene og endre egen situasjon til det bedre. Uansett hvilken kvinne han er sammen med har han flere på siden. I jobbsammenheng er han smart, men har lite engasjement og dermed få originale ideer. Men skyldfølelse får han ikke da han stjeler sin avdøde kollegas arbeid og presenterer det som sitt eget. Det er umulig å forhindre å bli frustrert på denne karakteren. I de fleste sammenhenger er han håpløs, men han er likevel intelligent nok til å ikke la det hindre ham i å prøve å nyte livet. Ikke at han nyter livet i særlig stor grad. En annen mann i hans sko ville gjerne det...

Det var likevel noen uforglemmelige passasjer i "Solar", som chipsscenen på toget, fantasiene om damen bak passkranken eller den gangen han tror penisen hans har falt av. Boken er en blanding av fornøyelig og frustrerende, og jeg syns fremdeles McEwan skriver svært godt. Men, som jeg skrev tidligere, engasjerer den ikke i den grad jeg håpet den ville. Den var interessant, men ikke genial. Og med det plottet trodde jeg virkelig den skulle være genial. Beard blir for patetisk. Boken blir for mørk. Kanskje med en litt lystigere tone ville humoren skinne mer gjennom og løfte boken? Til tross for skuffelsen er det en god bok, og jeg skal uten tvil lese mer av McEwan. Han har nok mange perler på lur, selv om jeg kanskje blir skuffet en gang i blant.

Historien om Pi

Forfatter: Yann Martel
Utgivelsesår: 2003
Forlag: Dinamo
Målform: Bokmål
Sidetall: 347
ISBN: 9788280710659

Historien om Pi handler om Piscine Molitor Patel, en indisk gutt som bokstavelig talt vokser opp i en dyrehage. Familien eier nemlig en dyrehage i byen Pondicherry, og Piscine (eller Pi som han senere blir kalt) lærer en hel del om de forskjellige dyrene, og ender opp med å studere zoologi (og religion). Familien bestemmer seg for å selge dyrene i dyrehagen og starte et nytt liv i Canada. De fleste dyrene blir solgt til dyrehager i USA, og blir dermed med på reisen over Stillehavet. Men båten både familien og dyrene befinner seg på synker, og Pi er den eneste overlevende. Han havner i en livbåt. Desverre for ham er han ikke den eneste. Han får selskap av en hyene, en sebra, en ape og en bengaltiger. 227 dager befinner han seg i båten med tigeren. Takket være kunnskapen han opparbeidet seg i dyrehagen og takket være livbåtens rasjoner overlever han 7 måneder i Stillehavet.

Dette er den første boken jeg fullfører i 2011, og det var en fin start på leseåret. Jeg fikk flyt i lesingen, og leste 300 av bokens 347 sider 1. januar. Det er ikke mye som er bedre enn å leve seg fullstendig inn i en historie og lese mange timer i strekk. Historien egnet seg godt til det.

I starten forteller Pi om årene i India - om skolegang, om dyrehagen og om hans fascinasjon for religion. Pi elsker religion, han elsker Gud, og blir både Muslim, Kristen og Hindu. Ikke at det blir spesielt godt mottat av verken hans moderne gudløse familie, eller av trossamfunnene som mener han må velge EN religion. Jeg må innrømme at jeg fikk meg en god latter når jeg leste om Pis søk etter gud og profeter. Til og med en antiteist som meg kan finne en slik historie sjarmerende. Pi er jordnær og ærlig, og forstår ikke alltid hvordan samfunnet fungerer. Men naiviteten hans fungerer godt for historien. Uten den ville det blitt mindre troverdig.

Troverdighet er faktisk et nøkkelord for resten av boken. Det er en utrolig historie Pi forteller - og mange har problemer med å tro på den. Pi overlever 227 dager på havet med en 200 kilos Bengaltiger. På slutten forteller han en alternativ historie - en grusom fortelling, som likevel er mer troverdig. Det er akkurat som om forfatteren utfordrer leseren til å tro på Pis historie ved å inkludere denne alternative versjonen. Personlig tok jeg ikke stilling til spørsmålet om sannhet. Jeg så på boken utelukkende som oppdiktet. Det holder for meg. Historien var spesiell og fin og spørsmålet om troverdighet vil bare være med på å ødelegge leseropplevelsen.

Pi og Richard Parker (tigeren) lever et ensomt liv. Men de har i det minste hverandre. Richard Parker motiverer Pi til å holde seg i livet. En konstant frykt for å bli spist av en tiger gjør noe med viljen til å leve. Den tvinger deg til å kjempe. Historien fikk meg ikke til å tro på Gud, slik som coveret lovet. Den ga meg likevel enn meget fin dag i sofaen og en god start på 2011. Og selv om dette ikke er den beste historien jeg har lest, eller boken med det mest poetiske språket så kan jeg anbefale den videre. Denne er fin for å drømme seg vekk noen timer. Det spiller ingen rolle om den blir fort glemt. Det er ikke viktig at den ikke blir en favoritt. Den var fin!

Memories of My Melancholy Whores

Forfatter: Gabriel García Márquez
Utgivelsesår: 2007
Forlag: Penguin Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 115
ISBN: 9780141028736

"He has never married, never loved and never gone to bed with a woman he didn't pay. But on finding a young girl naked and asleep on the brothel owner's bed, a passion is ignited in his heart - and he feels, for the first time, the urgent pangs of love."


Jeg har forøkt å erindre forventningene jeg hadde til denne boken før jeg leste den, uten å lykkes. Alt jeg vet er at den var helt annerledes enn forventet. Sjelden har jeg lest en kjærlighetshistorie som har interessert meg mer, eller rørt meg mer enn denne. Likevel er tankene også motstridende - for burde egentlig denne historien ses på som nydelig? At en 90-åring endelig kan føle seg knyttet til et annet menneske på et følelsesmessig plan er vidunderlig, men at tilknytningen skjer med en 14-årig jomfru er forkastelig på mange plan. Det er rart med det, men ofte er de beste bøkene de som beveger seg i grenseland av hva som er rett og galt. Der man finner gråtoner, i stedet for svart og hvitt. Dessuten virker kjærligheten som blir beskrevet mer som et faderlig bånd, en som noe skittent. Dette var uansett en vakker bok om en mann som fremdeles kunne endre seg, selv etter 90 år på denne jorden. Márquez kan skrive, og jeg leser gjerne mer!

The Oxford Murders

En argentinsk matematikkstudent skal tilbringe et år i Oxford. Hybelvertinnen er en eldre kvinne som en gang var med på å dechiffrere nazistenes Enigma-koder. En dag finner han henne myrdet. Ved hjelp av matematikk og logiske rekker utfordrer morderen den kjente matematikkprofessoren Arthur Seldom. Men hvordan skal symbolene tolkes? (Bokklubben, 2010)

Jeg likte denne boken fra første side. Oxford er en av mine favorittbyer, og på grunn av Inspector Morse syns jeg det er en passende setting for krimbøker. Karakterene var interessante, og boken var lettlest og spennende. Matte var mitt favorittfag på barneskolen, men etter det hoppet jeg over på samfunnsvitenskapen. Jeg hadde dermed få forkunnskaper for å kunne forstå det som handlet om matte i denne boken. Men heldigvis for meg ble ikke innholdet i denne boken altfor intellektuelt - oss normale dødelige kunne uten problemer henge med.

Etter en lovende start ble jeg mer og mer skeptisk. Den var fremdeles lettlest og spennende, men forfatteren begynte å komme med svært tydelige hint angående hvem som var skyldig. Såpass tydelige hint at jeg ble sikker på at han prøvde å villede meg - og det viste seg å være riktig. Det burde gå an å lede meg i feil retning uten å gjøre det åpenlyst at det er det han prøver på. Alle i denne boken hadde over gjennomsnittet peiling på logiske serier og mattematiske formler, og det gjorde mange til mulige mistenkte. Det ble for mange faktorer i denne boken som var meget usannsynlige, noe som ødelagte leseropplevelsen til en viss grad.

Forfatteren hentet seg inn igjen på slutten. Løsningen likte jeg godt - spesielt det som omhandlet uønskede og uante konsekvenser av handlingene til en som var delaktig i hendelsene i boken. Løsningen var latterlig enkel, men det var det som var så genialt: den var enkel nok til at jeg avfeide den tidlig. Og konsekvensene jeg nevnte var med på å heve inntrykket av boken, nettopp fordi den gjorde løsningen tragisk.

Til slutt må jeg nevne at boken er filmatisert, og jeg så filmen etter å ha lest ferdig boken. Jeg er glad jeg leste boken først, for samboeren min ble ganske forvirret. Filmen forklarer ikke det som skjer på samme måte som boken. I tillegg var en rekke detaljer endret (dog ikke løsningen), noe som igjen forvirret meg. Jeg er klar over at filmskapere må endre en del når bøker skal filmatiseres, men jeg skjønner ikke hvordan endringene som ble gjort i forbindelse med denne filmen bidro til noe som helst:

- Hovedpersonen gikk fra å være argentisk til å være amerikansk (Elijah Wood)
- Hovedpersonen spillte squash i stedet for tennis
- Hovedpersonen ble innvolvert i et trekantdrama som ikke hadde noe som helst med boken å gjøre (viktig med masse sex i filmer tydeligvis)
- Hovedpersonen dro til Oxford for å møte Seldom i filmversjonen. I boken ante han ikke at Seldom befant seg i Oxford.
- En biperson gjorde merkelige ting i filmen som ikke hadde noe med boken å gjøre, og som ikke var viktig for historien.
- Den gamle damen som døde var plutselig moren, og ikke bestemoren til en av bipersonene.

Jeg likte boken, selv om det var enkelte momenter som ødelagte for helhetsinntrykket. Når det gjelder filmen tror jeg det er like greit å styre unna.

Orkanger

Forfatter: Johan B. Mjønes
Utgivelsesår: 2010
Målform: Bokmål
Forlag: Aschehoug
ISBN: 9788203197987
Sideantall: 160

Dette er historien om Terje og Børge, mobbeoffer og mobber. Vi møter dem først som barn, hvor begge skildrer hverdagen på hver sin måte: Terje er livredd for friminuttene på skolen, mens Børge føler seg urettferdig behandlet for ting som skjer i friminuttene. Vi møter dem igjen i voksen alder. Terje er psykolog og skal vurdere om Børge er stabil nok til å ta vare på sin datter etter brudd med moren til datteren. Terje får dermed mulighet til å hevne sin ulykkelige barndom. Til slutt treffer vi dem som pensjonister med mange usagte følelser fremdeles iboende. Klarer de, etter et langt livsløp, å forstå hverandres handlinger, og kanskje viktigere, å tilgi dem?

Mjønes har valgt et interessant perspektiv, hvor vi blir kjent med begge sider av en sak. Børge har uten tvil temperamentsproblemer, men som barn klarer han ikke å innse egne feil og skylder heller på klassekamerater, lærere, foreldre og på mobbeofferet selv, Terje. Til og med når han prøver å være venner med Terje går det galt - for han er jo så irriterende. Terje prøver å gjøre seg usynlig, men lykkes ikke. Han holder følelser inne i frykt av å gjøre foreldrene ulykkelig, noe som gjør ham svært ensom. Begge partenes følelser blir godt beskrevet, og gjør videre hendelser i boken forståelige, selv om jeg hadde lyst å skrike til Terje: IKKE GJØR DET!

Når de møtes igjen 30 år senere ser nemlig Terje ingenting annet enn den manipulative, ondskapsfulle mobberen han måtte takle som liten. Han kan ikke skjønne at Børge kan ha positiv innflytelse på datterens liv, og velger å "redde" både henne og moren fra Børge. Stakkars Børge kjenner ikke igjen Terje, og skjønner ingenting når han ikke får utvidet rett til samvær med sin datter, men heller betydelig innskrenket samvær. Mobbeofferet får sin hevn, uten at han egentlig ser på det som hevn. I Terjes øyne er det han gjør helt forsvarlig.

Jeg syns det er spennende at vi får innblikk i tre forskjellige faser i livene til de to mennene. Vi følger dem fra start til slutt, og uten å røpe for mye om hva som skjer når de møter hverandre igjen som gamle, kan jeg si at det går ikke helt som planlagt. Det blir ingen happy ending - noe jeg syns gjør slutten realistisk. Problemet med denne romanen er at den er veldig tynn, og man får ikke god tid til å bli kjent med og opparbeide sympati med noen av karakterene. Historien blir dermed like tynn som romanen. Likevel syns jeg Mjønes gir oss gode innblikk i livene deres, jeg kunne bare ønske at det hadde vært flere innblikk som gikk mer i dybden.

The Cement Garden

Etter at en søskenflokk på fire mister både faren og moren over kort tid bestemmer de seg for å la være å kontakte barnevern eller politi, og benytter seg av anledningen til å holde sammen i eget hjem.

Boken er - i mangel på et bedre ord - ekkel. McEwan beskriver en husholdning som er helt hinsides kontakt med den virkelige verden, og forholdene innad i søskenflokken er usunne, for å si det mildt. Den er også fantastisk godt skrevet. Til tross for at en del av meg hadde lyst å stoppe lesningen grunnet den grufulle atmosfæren i boken var det umulig å legge den fra seg. Det var noe merkelig fascinerende med interaksjonene dem imellom og med handlingene deres, og det at jeg får frysninger av boken (uten at det er en skummel bok) sier sitt om hvordan forfatteren klarer å komme under huden på leseren. Dette er omtrent så langt i fra en koselig bok som man kommer. Den bryter med de fleste konvensjoner og normer, og mange har med rette sammenliknet boken med The Lord of the Flies av William Golding, i forhold til akkurat dette punktet.

Jack, som forteller historien, er på mange måter en typisk tenåringsgutt. Hele søskenflokken er i utgangspunktet ganske normale, og mange av deres reaksjoner på å miste foreldrene og på sin nyvunnet frihet er også vanlige. Det er det som gjør denne boken så ekkel; når man tar normale barn og plasserer dem i en unormal situasjon kan det skje mye man verken kan forutse eller forvente. McEwan viser dette tydelig, uten å ty til overdrivelser eller klisjeer. Det er skrevet mange bøker om hva mennesker er i stand til som vi egentlig ikke ønsker å vite at vi er i stand til, og dette er kanskje en av de beste. Dessuten blir det ekstra uhyggelig når det er barn det handler om.

Etter Skjelvet

Denne novellesamlingen er det første jeg har lest av Haruki Murakami. Dette innlegget blir kort. Jeg ble skuffet.

Neida, jeg skal skrive litt mer enn det. Boken består av seks noveller som handler om mennesker som på en eller annen måte har blitt berørt av et stort jordskjelv i Kobe. Som regel er de indirekte berørt. To av novellene likte jeg. Den ene var skjør og fin og litt annerledes. Mye kan skje når man lager et stort bål på stranden av drivved fra Kobe. Den andre var absurd og sær, men på en god måte. En kjempefrosk vervet en ganske ordinær mann til å kjempe mot den store ormen som ble vekket av jordskjelvet i Kobe og ville lage et nytt jordskjelv i Tokyo. De fire siste husker jeg så vidt en uke etter at jeg fullførte boken. Jeg ble rett og slett ikke fenget. En forklaring på hvorfor har jeg desverre ikke. Murakami skriver ikke dårlig, så jeg føler ikke jeg kan klage på det. Han traff meg rett og slett ikke. Men jeg kommer nok til å prøve Murakami igjen. Neste gang blir det en roman.

"Ikke misforstå meg. Jeg føler ikke noe personlig hat eller noen uvilje mot Makken. Jeg ser ham for eksempel ikke som legemliggjøringen av all verdens ondskap. Om jeg ikke har noe direkte ønske om å bli venner med ham, synes jeg likevel det må være plass for slike som ham her i verden. Verden er som en diger frakk, og den trenger lommer i alle slags størrelser og varianter. Men akkurat nå har det kommet til et punkt der Makken er så sinna at han er livsfarlig. Han har tatt opp i seg all slags hat, slik at han, og hjertet hans, har svulmet opp og nådd gigantiske dimensjoner. Han har vokst seg større enn han noengang har vært. På toppen av det hele kom jordskjelvet i Kobe for en måned siden og rev ham løs fra en dyp og deilig søvn. Det voldsomme raseriet førte til en slags åpenbaring der han fikk det for seg at han kunne sette i gang et jordskjelv selv, og at han skulle gjøre det her i Tokyo. Jeg har mottat pålitelig informasjon om tid og sted fra noen av mine mest dyrebare, krypende venner. Den vil ikke slå feil."

Denne novellen gjorde det verd å lese boken! Den gjør at den får terningkast fire. Uten den hadde det blitt tre. Snart skal noen andre få overta den. Enten den som vinner konkurransen eller den som kjøper den på Fretex. Jeg håper den fenger dem...

Rebecca

Maxim de Winter mister konen sin, Rebecca, i en båtulykke og reiser fra sitt engelske herrehus til Monaco for å prøve å starte et nytt liv. I Monaco møter han en ung jente og tar henne med seg hjem til godset Manderley som sin kone. Men livet på Manderley blir ikke lett for den nye fru de Winter - hvor alt minner henne om at hun har tatt over en posisjon som tilhørte Rebecca, og som i følge enkelte i huset fremdeles burde tilhøre Rebecca.



Boken viste seg å være noe helt annet enn jeg forventet. Ikke i en negativ forstand, men jeg ble overrasket. Da jeg leste bakpå boken fikk jeg inntrykk av at jeg nå skulle oppleve en overnaturlig spøkelsesverden, hvor Rebecca fysisk kom tilbake og gjorde livet surt for den nye fru de Winter. Overnaturlige elementer var fullstendig fraværende, og det vi fikk i stedet var en historie om sorg, samlivsproblematikk, tvil og redsel. Unge fru de Winter kommer ikke utenom Maxims avdøde kone. Det var hun som dekorerte huset, som planlagte menyen, som var vakker og elegant og likt av alle. Usikkerheten til fru de Winter ødelegger livet hennes, og det hjelper ikke stort at hun konstant blir påminnet at hun er så annerledes enn Rebecca. Det er denne formen for psykologisk tortur som preger boken, og gjør den nervepirrende og skremmende. I tillegg finner vi etter hvert ut at Rebeccas dødsulykke slett ikke var noen ulykke. Hvem trenger spøkelser når man har drap og psykologisk selvpining?

"De klarer aldri å beseire henne. Hun er fremdeles frue her på Manderley, selv om hun er død. Hun er den virkelige Fru de Winter, ikke De. Det er De som er skyggen og spøkelset. Det er De som er glemt, som ingen vil ha her, som er puffet til side. Vel, vel! Hvorfor overlater De ikke Manderley til henne? Hvorfor reiser De ikke?

Hvorfor reiser De ikke? Ingen av oss vil ha Dem her. Ikke han heller. Han trenger Dem ikke. Han kan ikke glemme henne. Han vil være alene her sammen med henne. Det er De som skulle ligge der i gravkammeret i kirken, ikke hun. Det er De som burde være død, ikke fru de Winter."

Det var ganske merkelig å sitte ute i solen i Kroatia å lese denne dystre boken, som foregår i et svært, gammelt hus på landsbygden i England. Ikke den helt rette settingen for å lese en slik bok. Men den underholdt, og jeg kan med glede anbefale den videre. Denne boken griper deg der og da, og du vil ikke få lyst til å legge den fra deg. Men den er fort lest, for glemt. Anbefales for de som vil bli underholdt, men ikke nødvendigvis oppdage sin neste favorittbok.