Marsstatistikk

Nok en måned er over og jeg har fått lest mange gode bøker inniblant skolearbeid og jobbing. Nå gleder jeg meg over at vi er ferdig med den siste vintermåneden og jeg ser frem til den første dagen jeg kan legge meg ut på terrassen med en god bok for å nyte solen. I mars måned har jeg lest ni bøker, en mindre enn i januar men flere enn i februar, noe som har resultert i to nye favorittbøker. Ellers så måneden slik ut:

Kjønn

Åtte menn og en kvinne. Det har med andre ord ikke vært en vellykket måned i lys av målet om større kjønnsbalanse i lesningen min. Hvorfor dette har skjedd vet jeg ikke, men jeg må nok innse at det er flere mannlige enn kvinnelige forfattere på leselisten min. Likevel tror jeg at det blir lest flere kvinner i april enn mars, da jeg blant annet gleder meg til å lese Magda Szabó, Jean M. Auel og Kerstin Ekman.

Terningkast

To seksere!!! Jeg elsker at jeg oppdager nye perler hver eneste måned. Høydepunktene i mars har vært Louis de Bernières fantastiske "The War of Don Emmanuel's Nether Parts" og George R.R. Martins enorme fantasyserie "A Song of Ice and Fire" (jeg har lest bok nr. 1). Jeg har lest tre bøker som fortjente terningkast 5. Alle tre var meget gode, og jeg kommer garantert til å lese dem om igjen en dag: Vladimir Sorokin (En Opritsjniks Dag), Ian McEwan (On Chesil Beach) og Andrey Kurkov (A Matter of Death and Life). To bøker fikk terningkast 4. De var underholdende, men ga meg ikke et sterkt ønske om å lese mer av forfatterne (Selma Lagerlöf og Glenn Cooper). Denne måneden ble det også utdelt to 3ere. Verken John Ajvide Lindqvist eller Jørgen Jæger skriver dårlig, men det var rett og slett ikke noe for meg. Kort oppsummert har dette vært en meget god lesemåned.

Land

Uff, jeg har en følelse av at denne oppsummeringen ikke blir spesielt inspirerende. Jaja, her er min reiserute i mars: Jeg startet måneden i Russland før jeg dro videre til Storbritannia. Fra de britiske øyer gikk turen innom USA (der var jeg strengt tatt ganske lenge) og så til Sverige. Jeg har vært innom Storbritannia enda en gang og også Sverige fikk to besøk. Frem og tilbake. Jeg var en kort tur til Ukraina og faktisk også en tur i gamlelandet. Til slutt ble det nok en tur til USA. Mye repetisjon denne måneden. Tar sikte på å komme meg lenger vekk neste måned.

Sidetall

Her har det vært variasjon, masse masse variasjon. Bøkene av Sorokin og McEwan var korte, begge på under 200 sider. Deretter leste jeg "A Game of Thrones" som var på 864 sider. Löwenskölds Ring var kun 100 sider lang, mens Don Emmanuel var i underkant av 400 sider. Menneskehavn var lang, mellom 500 og 600 sider. Kurkov, derimot, var nok en kort bok. Jørgen Jæger og Glenn Coopers bøker var begge på mellom 300 og 400 sider. Altså, fire korte bøker, tre normale, en lang og en veldig lang bok.

Tema

To av marsbøkene handler om skumle autoritære regimer, voldelige handlinger og opposisjon. En handler om sex mens en annen viste seg å være en tradisjonell spøkelseshistorie. Mange handler om døden, dødsangst eller ønsker om å dø. Jeg har vært borti sorg, lykke, oppdagelser og undertrykkelse. Alle bøkene jeg har lest denne måneden har hatt tunge, tragiske temaer, men heldigvis har noen av dem en del lyspunkter og masse humor.

Sjanger

Seks romaner, en fantasybok og to krimbøker. Imponert over min evne til å lese to krimbøker etter hverandre. Det blir nok enda mer krim i april siden påske og krim passer sammen. Jeg skal lese "Menneskefluene" av Lahlum og "Mordet på Anonym" og det blir nok en bok av Colin Dexter også i forberedelse til min Oxfordtur.

Hva har jeg ikke lest?

Nok en gang har jeg forsømt både novelleutfordringen og klassiker (fra hvert tiår) utfordringen. Buddenbrooks blir februarboken i tiårsutfordringen min selv om den ble lest i mars, mens "The Woman in White" skal leses i april og likevel være marsboken. Og så må jeg finne en aprilbok (som forhåpentligvis blir lest i april).

Lesesirkel

En påminnelse til alle som leser Buddenbrooks: på søndag publiserer vi omtalen av boken. Hvis noen ikke blir ferdig å lese til den tid kan de velge selv om de vil skrive omtale likevel og referere til sidene som har blitt lest, eller om de vil la være å delta. Søndag kveld legger jeg ut en oversikt over alle som har deltatt, og linker til omtalene, omtrent slik som Knirk har gjort det i forbindelse med den nordiske samlesningen.

Jeg foreslår at neste bok i lesesirkelen leses i sommer en gang. Det kan være vanskelig å finne en felles dato siden mange reiser på ferie, men kanskje det hadde vært mulig i juni i og med at fellesferien starter i juli? Gi gjerne tilbakemelding på når det måtte passe best. Når det gjelder valg av bok har jeg fått et forslag om å lese en kvinnelig afrikansk forfatter. Hvem kunne tenke seg å være med på neste runde hvis vi lander på det forslaget? Er det noen som har tips til bøker skrevet av en slik forfatter? F.eks noe av Chimamanda Ngozi Adichie, som er den eneste kvinnelige afrikanske forfatteren jeg kjenner til. Andre forslag mottas med takk.

Det blir spennende å lese alle omtalene på søndag. Jeg gleder meg til å se hvordan Buddenbrooks har blitt mottat. Lykke til med videre lesning alle sammen =)

It's Monday! What Are You Reading?

Jeg holder fremdeles på med Buddenbrooks. Ellers har jeg forsøkt å lese krim (jeg er ikke overbevist) og fortsetter å lese fantasyserien "A Song of Ice and Fire".

Bøker jeg leste forrige uke:

- Andrey Kurkov: A Matter of Death and Life
- Jørgen Jæger: Blodskrift

Bøker jeg anmeldte forrige uke:

- Selma Lagerlöf: Löwenskölds Ring (terningkast 4)
- Louis de Bernières: The War of Don Emmanuel's Nether Parts (terningkast 6)

Bøker jeg leser nå:

- Thomas Mann: Buddenbrooks
- George R.R. Martin: A Clash of Kings
- Glenn Cooper: The Tenth Chamber

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:

- Thomas Mann: Buddenbrooks
- Glenn Cooper: The Tenth Chamber
- Wilkie Collins: The Woman in White

Omtale av Buddenbrooks kommer på søndag. Ellers vil jeg lese klassikeren "The Woman in White" og lese ferdig "The Tenth Chamber" som er krim jeg tror jeg kan like =)

Bloggurat

Siden alle andre gjør det har jeg presentert bloggen min på bloggurat (forutsatt at jeg har fått det til). Noen som vet hva det egentlig betyr? At flere kan finne bloggen min?

The Man Booker Prize

Den alltid like geniale Knirk har fått nok en god ide, og foreslår i Moshonista sitt kommentarfelt at man tar en ny runde med samlesing - denne gangen nominasjonene til Bookerprisen. Jeg ga tidlig opp den nordiske samlesingen, men et kjapt overblikk over tidligere vinnere og nominasjoner til Bookerprisen viser meg at dette er en samlesing jeg kan like. Det blir likevel ikke helt med det første, for listen over årets nominerte blir ikke publisert før 26 juli. I mellomtiden har jeg laget meg en liten (?) utfordring: Jeg skal lese flest mulig av tidligere års vinnere av Bookerprisen. Nedenfor finner dere listen i sin helhet:

1969: P.H. Newby - Something to Answer For
1970: Bernice Rubens - The Elected Member
1971: V.S. Naipaul - In a Free State
1972: John Berger - G
1973: J. G. Farrell - The Siege of Krishnapur
1974: Nadine Gordimer - The Conservationist
1975: Ruth Prawer Jhabvala - Heat and Dust
1976: David Storey - Saville
1977: Paul Scott - Staying On
1978: Iris Murdock - The Sea, the Sea
1979: Penelope Fitzgerald - Offshore
1980: William Golding - Rites of Passage
1981: Salman Rushdie - Midnight's Children
1982: Thomas Keneally - Schindler's Ark
1983: J.M. Coetzee - Life and Times of Michael K
1984: Anita Brookner - Hotel du Lac
1985: Keri Hulme - The Bone People
1986: Kingsley Amis - The Old Devils
1987: Penelope Lively - Moon Tiger
1988: Peter Carey - Oscar and Lucinda
1989: Kazuo Ishiguro - The Remains of the Day
1990: A.S. Byatt - Possession
1991: Ben Okri - The Famished Road
1992: Michael Ondaatje - The English Patient, Barry Unsworth - Sacred Hunger
1993: Roddy Doyle - Paddy Clarke ha ha ha
1994: James Kelman - How Late it Was, How Late
1995: Pat Barker - The Ghost Road
1996: Graham Swift - Last Orders
1997: Arundhati Roy - The God of Small Things
1998: Ian McEwan - Amsterdam
1999: J.M. Coetzee - Disgrace
2000: Margaret Atwood - The Blind Assassin
2001: Peter Carey - True History of the Kelley Gang
2002: Yann Martel - Life of Pi
2003: DBC Pierre - Vernon God Little
2004: Alan Hollinghurst - The Line of Beauty
2005: John Banville - The Sea
2006: Kiran Desai - The Inheritance of Loss
2007: Anne Enright - The Gathering
2008: Aravind Adiga - The White Tiger
2009: Hilary Mantel - Wolf Hall
2010: Howard Jacobson - The Finkler Question

Av denne lange rekken med bøker har jeg kun lest tre: "Life of Pi", "Disgrace" og "The White Tiger". Til gjengjeld har jeg ni andre stående i bokhyllen. Jeg begynner med dem. Jeg setter ingen tidsfrist på denne utfordringen. Planen er å lese litt flere før samlesingen starter, og å fortsette gjennom året og mest sannsynlig også i 2012. Til slutt skal jeg ha lest dem alle. Jeg må forresten innrømme at jeg ikke har hørt om en eneste av de tidligste vinnerne (med unntak av Nadine Gordimer), men det skal nok påsketuren min til Oxford kurere. Der skal jeg se om ikke jeg kan spore opp de (for meg) ukjente bøkene på listen!

The War of Don Emmanuel's Nether Parts

Forfatter: Louis de Bernières
Utgivelsesår: 1991 (1990)
Forlag: Vintage Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 376
ISBN: 9780749391300

"When the spoilt and haughty Dona Constanza tries to divert a river to fill her swimming pool, she starts a running battle with the locals. The skirmishes are so severe that the Government dispatches a squadron of soldiers led by the fat, brutal and stupid Figueras to deal with them. Despite visiting plagues of laughing fits and giant cats upon the troops, the villagers know that to escape the cruel and unusual tortures planned for them, they must run. Thus they plan to head for the mountains and start a new and convivial civilisation." (bookdepository.co.uk)

Tonen er satt fra første side:

"The Capitan then shot the driver through the head and liberated entirely the truck, its contents, and many thousands of peso. The Lieutenant began to write a brief report on the driver - 'shot whilst resisting arrest' - and sealed it in an envelope with the man's identity card; meanwhile the Capitan took the truck and the jeep to the farm with the airstrip and sold the marijuana to the gringo with the aeroplane for many more thousands, then he sold the truck for next to nothing to a white farmer who could arrange the documents, and then he drove in the jeep back to his platoon's encampment by the river."

Språket og skrivestilen til Bernières er nok til å sende meg til skyene. Han skriver virkelig som en gud, og gir meg lyst til å lese så sakte som mulig for å absorbere mest mulig, for å få med meg hver detalj. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal beskrive hva som gjør det genialt, men prøver likevel. Han skriver om et meget seriøst tema, om maktmisbruk, diktatur, drap, voldtekter. Men han bruker humor som et middel for å vise grusomhetene. Makaber humor. Likevel har han en lett penn. Det virker uanstengt. Språket flyter naturlig, til tross for at han holder seg på et sinnsykt detaljnivå i sine beskrivelser av både mennesker, natur og handlinger. Det er enkelt å se for seg handlingen i boken, og engasjement fra leseren er ikke vanskelig å opparbeide seg når det man leser er resultatet av et tydelig engasjement fra forfatterens side.

Karakterene fra landsbyen er like snodige som de er livlige. Delene av boken som handler om deres dagligliv og små irritasjoner og gleder er herlig lesning. Minner om Notwithstanding av samme forfatter, men med vidt forskjellige karakterer, som reagerer på hver sin måte på landsbylivets oppturer og nedturer. En annen forskjell er at idyllen ikke varer like lenge i forfatterens oppdiktede latinamerikanske land som i hans England. En jente blir voldtatt av soldater. Befolkningen gjør opprør. Det hele ender med at flere blir drept av en granat. Det er nok av slike tragiske hendelser i boken. Skrivestilen gjør dog at boken kan være underholdende og til tider lystig selv med så dystre og alvorlige hendelser. Dessuten er det ikke utelukkende grusomt, alt det som skjer i boken.

Alt skal heller ikke tas dønn alvorlig, som når de døde møtes og gifter seg, eller når det plutselig dukker opp en skokk med katter, eller når soldater som har vært frosne i 200 år blir tint og tvunget til å jobbe som slaver. Til tider grenser handlingen til det absurde, men forfatteren går aldri over grensen. Det er hele tiden mening i det han skriver - leseren (jeg) tar poengene han prøver å få frem (de tydeligste i det minste, skal ikke på død og liv love å ha forstått alt). Jeg liker godt de "magiske" delene av boken, og de absurde. Det passer både til den sinnsyke historien og til det fyrverkeriet av en skrivestil som forfatteren bruker.

Både språket og handlingene i boken er til tider svært ironisk. Følgende sitat er et eksempel på det:

"..Indians made very inadequate slaves. They would not give up their gods and preferred to starve themselves to death rather than submit to indignity. The Negroes on the other hand, being from different parts of West Africa, had no common language, so it was a simple matter to confuse them and to brutalise them into being enlightened by Christianity."

Som dere kanskje skjønner er ironien et virkemiddel for samfunnskritikk. Selv om det er mye å kritisere i et land med autoritært styre, korrupte politikere, korrupte soldater, fattigdom, vold og lite frihet viser Louis de Bernières også det vakre og spesielle med denne delen av verden, og med innbyggere som kjemper for en bedre tilværelse. Han viser mange sider av et latinamerikansk samfunn, og det er en fantastisk reise vi får være med på, full av nedturer, men ikke uten oppturer.

Jeg kan ikke rose Louis de Bernières nok. Historien er viktig, interessant og høyst underholdende. Fantasien til denne mannen er omtrent så vill og fantastisk som den kan bli, og kan har evner til å levendegjøre fantasien sin gjennom et rikt karaktergalleri og en skarp penn som jeg misunner ham enormt. "The War of Don Emmanuel's Nether Parts" er utrolig nok den første boken av Louis de Bernières, og er første del i hans Latin Amerika trilogi. Så snart jeg kommer meg gjennom min planlagte leseliste skal jeg begynne på nr. 2, "Senor Vivo and the Coca Lord".

Dette er min bokomtale nummer 100 (yay!!). Ingenting er bedre enn å kunne skrive om denne helt unike og brilliante boken på min lille jubileumsdag. Hvis du som leser dette tenker at boken kan være noe for deg, ikke stuss. Les den! Avslutter med et Monty Pyhton-esque sitat:

"The People's Liberation Force were mainly a demolition group, whereas, for example, the People's Vanguard were mainly an ambushing group, the People's Liberation Front dealt mostly with kidnapping, the Popular Action Front specialised in blackmail and extortion, and the Revolutionary Socialists in assassinating important people. The People's Liberation Force probably chose their particular speciality because it was one of the safest; there is, after all, very little danger in planting bombs and then retreating to a safe distance."

Boktema fra a-å: A

Boktema hos Anette: din favorittbok på bokstaven A. Jeg minnes å ha gjort dette før, med hele alfabetet i en lang liste. Jeg husker dog ikke hva jeg svarte da, og det spiller i grunnen liten rolle i og med at jeg har fått mange nye favorittbøker siden den gang. Den jeg skal presentere i dag er likevel en gammel bok som jeg ikke har lest på 7 år. Mitt A-valg er "Around the World in Eighty Days" av Jules Verne. I følge wikipedia er handlingen som følger:

"The story starts in London on October 2, 1872. Phileas Fogg is a rich English nobleman bachelor living in solitude at Number 7 Savile Row, Burlington Gardens. Despite his wealth, which is £40,000 (equal to £2,648,577 today), Mr. Fogg, whose countenance is described as "repose in action", lives a modest life with habits carried out with mathematical precision. Very little can be said about Mr. Fogg's social life other than that he is a member of the Reform Club. Having dismissed his former valet, James Foster, for bringing him shaving water at 84 °F (29 °C) instead of 86 °F (30 °C), Mr. Fogg hires a Frenchman by the name of Jean Passepartout, who is about 30 years old, as a replacement.

Later, on that day, in the Reform Club, Fogg gets involved in an argument over an article in The Daily Telegraph, stating that with the opening of a new railway section in India, it is now possible to travel around the world in 80 days. He accepts a wager for £20,000 from his fellow club members, which he will receive if he makes it around the world in 80 days. Accompanied by Monsieur Passepartout, he leaves London by train at 8:45 P.M. on October 2, 1872, and thus is due back at the Reform Club at the same time 80 days later, on December 21."

Jeg elsker klassiske eventyrfortellinger, og denne er definitivt en av de beste. Den er spennende, har snodige karakterer med fantastiske navn og er rett og slett sær på best mulig måte. En bok jeg kommer til å lese om igjen mange ganger - faktisk fikk jeg veldig lyst til å finne den frem med det samme. Desverre er leselisten min altfor lang, men Verne kan vise seg å være en fin avkobling fra store fantasyserier og andre mursteiner.

Löwenskölds Ring

Forfatter: Selma Lagerlöf
Utgivelsesår: 2009 (1925)
Forlag: Oktober
Målform: Bokmål
Sidetall: 100
ISBN: 9788249506163

General Löwensköld dør og med seg i graven tar han sin verdifulle ring, en ring han fikk av selveste kongen. Lokalbefolkningen bekymrer seg for ringen. Er den godt nok beskyttet? Hva skjer hvis noen forsøker å stjele den? En mann mister nattesøvnen på grunn av ringen og forlater sengen for å sjekke om den fremdeles er plassert rundt fingeren til generalen. Det er den. Men hva om noen stjeler den etter at han drar derfra? Nei, best å ta ringen med. Kun for å beskytte den.

Jeg har glemt alle navn i denne boken med unntak av Löwensköld. Jeg kan likevel fortelle at mannen som stjal ringen, sammen med konen forresten, blir hjemsøkt av generalen. Og etter at ringen forsvinner ut av deres beskyttelse blir alle andre eiere hjemsøkt helt til ringen forsvinner ut av folks viten. Men generalen slutter aldri å lete etter den...

En spøkelseshistorie med andre ord. Den går over flere generasjoner, og gir et innblikk i svensk landsbyliv på 1600-tallet (eller var det 1700-tallet? 1800?). Detaljene fra boken har forsvunnet fra minnet mitt - delvis fordi det er en uke siden jeg leste den, og delvis fordi boken ikke var spesielt minneverdig. Mange lovpriser Selma Lagerlöf, og jeg tviler ikke på at det er fortjent. Men jeg tror neppe denne boken er årsaken. Ikke misforstå, jeg koste meg mens jeg leste den, men som dere skjønner: fort lest, for glemt. Dermed blir ikke dette innlegget engasjerende. Men jeg tar gjerne imot en engasjerende kommentar om hvorfor jeg skal lese mer av Lagerlöf. Jeg tror tross alt hun har mer å by på. Jeg kan ikke engang forklare hvorfor denne ikke fenget. Den var rett og slett litt lite original, det er alt jeg har å komme med. Jeg likte enkelte av karakterene, men vi fikk ikke bli godt kjent med dem. Det gikk fort i svingene.

PS: Tre menn ble dømt til døden basert på et terningkast. Den mest minneverdige passasjen i boken. Men, har dette noengang vært reell praksis?

It's Monday! What Are You Reading?

Leseplanen min er proppfull av tykke bøker for tiden. For å få en pause iblant og kanskje også bli ferdig med en bok i ny og ne kommer jeg til å krydre lesingen min med noen korte bøker, som f.eks. Kurkovs "A Matter of Death and Life" og Marquez sin "Chronicle of a Death Foretold". På leseplanen for de neste ukene (eller kanskje månedene) står "A Woman in White" av Wilkie Collins (632 sider), "A Clash of Kings" av George R.R. Martin (1040 sider), "Buddenbrooks" av Thomas Mann (554 sider), "The Valley of Horses" av Jean M. Auel (546 sider) og "The Blade Itself" av Joe Abercrombie (536 sider). I tillegg er jeg nettopp ferdig med "Menneskehavn" av John Ajvide Lindqvist (573 sider). Hvis jeg en gang klarer å fullføre alle disse bøkene kommer jeg nok til å ha en måneds forbud mot bøker på over 350 sider. Ønsk meg lykke til i galskapen min.

Bøker jeg leste forrige uke:

- Louis de Bernières: The War of Don Emmanuel's Nether Parts
- John Ajvide Lindqvist: Menneskehavn

Bøker jeg anmeldte forrige uke:

- George R.R. Martin: A Game of Thrones (terningkast 6)
- Carson McCullers: Wunderkind (terningkast 2)

Bøker jeg leser nå:

- Thomas Mann: Buddenbrooks
- Jean M. Auel: The Valley of Horses
- Andrey Kurkov: A Matter of Death and Life

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:

- Jean M. Auel: The Valley of Horses
- Andrey Kurkov: A Matter of Death and Life
- Wilkie Collins: The Woman in White

Jeg gleder meg til å lese "The Woman in White". Noen som har prøvd seg på den?

7/52: Wunderkind

"There were no flaws that jarred on her, but the phrases shaped from her fingers before she had put into them the meaning that she felt."

Vi møter en ung jente som spiller piano. Hun lærer seg melodiene, hun spiller "korrekt", men likevel er det en annen som stjeler oppmerksomheten. En annen som er stjernen. Hun er teknisk anlagt. Han, derimot, legger sjelen sin i musikken. Han føler det han spiller, og av den grunn skaper han magi.

Denne novellen fungerer som et eksempel på hvor vanskelig det kan være å leve seg inn i en historie på få sider. Jeg har lite å utsette på språket til McCullers, og historien er i og for seg ganske interessant. Men jeg lar meg ikke rive med, jeg bryr meg lite om karakterene. Den fenget ikke. Hadde novellen hatt flere lag, utvidet over flere sider er det ikke sikkert jeg hadde sagt det samme.

Jeg vet det er en urettferdig vurdering, men jeg kan kun skrive om min egen opplevelse. Jeg verken evner eller ønsker å vurdere novellen objektivt. Det jeg kan si er at jeg ikke vil fraråde andre til å lese novellen. For meg ble den for kort, for flat og for kjedelig, men jeg har stor tro på at andre kan finne magien i historien. Og det hadde jeg ikke sagt hvis novellen var dårlig skrevet, eller historien fullstendig uinteressant. Den er tross alt en moderne klassiker. Hvorfor, det får det være opp til andre å fortelle.

En smakebit på søndag - nr. 33

De beste slavene


"...Indians made very inadequate slaves. They would not give up their gods and preferred to starve themselves to death rather than submit to indignity. The Negroes on the other hand, being from different parts of West Africa, had no common language, so it was a simple matter to confuse them and to brutalise them into being enlightened by Christianity."

Fra "The War of Don Emmanuel's Nether Parts" av Louis de Bernières.

A Game of Thrones

Forfatter: George R.R. Martin
Utgivelsesår: 1996
Forlag: Bantam
Språk: Engelsk
Sidetall: 864

'I did warn you not to trust me.'

Kort oppsummert (på amazon.com) handler denne boken om følgende:

"In a world where the approaching winter will last four decades, kings and queens, knights and renegades struggle for control of a throne. Some fight with sword and mace, others with magic and poison. Beyond the Wall to the north, meanwhile, the Others are preparing their army of the dead to march south as the warmth of summer drains from the land."

En ganske standard formel for fantasy, er det ikke? Familier som kriger mot hverandre, sverdkamp, magi, forræderi, overnaturlige vesener og et unaturlig klima. Jeg kan ikke mye om fantasysjangeren, men for meg virker det som om plottet er akkurat slik man vil forvente av en stor, episk fantasy-serie. Jeg begynte å lese den med et nysgjerrig sinn og en sunn skepsis. I starten var den forvirrende. Etter de første kapitlene begynte den å bli engasjerende. Da jeg fikk oversikt over hvem som samarbeidet med hvem og hvem som var nøytrale og hvem som bodde hvor osv... jo da var det gjort. Jeg var hektet. Men det var da alle mine forventninger om hva som skulle skje videre, om hvem som var lojal mot hvem og om hvem som var "gode" og "onde" ble knust sønder og sammen, da skjønte jeg hvor god denne serien virkelig er.

Så hvorfor skal man velge å lese akkurat denne serien? To grunner. Den første årsaken: Historien er omtrent så lite forutsigbar som den kan bli. Det man forventer at skal skje skjer ikke, det man håper at skal skje skjer ikke, det er til og med vanskelig å bestemme seg for hva man håper skal skje, for det finnes så mange muligheter. Ikke en eneste av de mulighetene er utelukkende gode. Selv om serien er lettlest er det likevel tungt å lese den. Mange av hendelsene i boken er hjerteskjærende - og desto mer realistisk. Det er krig og det er kaos og man vinner små seire og taper store slag. Det er vanskelig å vite hvem man kan stole på, og det er vanskelig å vite hvem som vil bidra med all sin styrke og hvem som vil gjemme seg og lukke øynene for virkeligheten.

Årsak nummer to: Karakterene! Enkelte forfattere klarer ikke å lage et stort nok skille mellom karakterene. De blir for like, og ofte endimensjonale. "A Game of Thrones" presenteres fra intet mindre enn 8 synsvinkler, og alle har sin egen særegenhet, sine egne motivasjoner og mange lag. Ingen er bare gode eller bare onde. Ingen er utelukkende naive eller utelukkende kyniske. Det gjør det vanskelig å velge en helt. Jeg fikk fire favorittkarakterer mens jeg leste denne boken. Tre av dem kommer fra Stark-familien i nord, og det er nok den familien man får mest sympati med. Men den siste favoritten min kommer fra Lannister-familien, som er Stark-familiens fiender. Altså heier jeg på karakterer fra begge sider av kampen om tronen. Dessuten er det enkelte av de "slemme" karakterene, om man kan kalle dem for det, som det er vanskelig å ikke beundre (f.eks. Littlefinger). Skjønner dere nå hvorfor dette ikke er en enkel og grei, rett frem, "de gode mot de onde"-historie? Nei, det er nok mer komplisert enn det. Karakterenes mange lag gir historien driv, gjør den mer realistisk og gjør leseren fullstendig investert i både historien og utfallet - uansett hvordan det måtte gå.

‘Is there word of the king?’ Ned demanded. ‘Just how long does Robert intend to hunt?’ ‘Given his preferences I believe he’d stay in the forest until both you and the Queen die of old age’ Lord Petyr replied with a faint smile. ‘Lacking that I imagine he’ll return as soon as he’s killed something.’

Mine favoritter

Eddard "Ned" Stark: Det er umulig å ikke like denne mannen. Han er det nærmeste man kommer en virkelig god mann i serien. Han er en god far, han er en tøff, men rettferdig hersker og han evner å sette andres behov fremfor sine egne. Han ønsker ikke makt over hele riket, men blir uvillig plassert i en slik maktsituasjon. Han største synd var å få en sønn med en annen kvinne enn sin kone (noe som generelt er en akseptert praksis - jeg har inntrykk av at Ned er den eneste som har skyldfølelse for utroskap). Konen Catelyn er en meget sterk og intelligent kvinne, som regel god, men jeg klarer likevel ikke å like henne. Måten hun behandler ektemannens uekte sønn, Jon Snow, er grusom. Det går an å forstå den reaksjonen, men jeg mister respekt for henne likevel.

Bran Stark: Han er åtte år, elsker å klatre i trær og vet alt om sitt hjemsted i nord. Han er full av liv, dog ganske naiv og langt i fra den naturlige lederen han må bli den dagen faren og storebroren ikke lenger kan ta vare på ham. Men han er åtte. Det burde være en god nok unnskyldning. Han utvikler seg veldig i løpet av boken, og selv om han forblir fysisk svak ser man en styrke i ham som går langt utover årene hans. Bran var min favoritt fra start til slutt, til tross for alle endringene han opplevde underveis (og det kommer nok mange flere i de neste bøkene).

Arya Stark: Arya er den typiske guttejenten. Hun vil lære seg å bruke et sverd, hun vil kjempe og leke ute i sølen med sine venner. Hun bryr seg ikke om fine klær eller etikette. Hun viser en bemerkelsesverdig overlevelsesevne og hun er sta og lojal. Men hun er ung, og langt fra fryktløs. Og viser sin alder gjentatte ganger. At ikke Ned blir gal av alle kranglene til Arya og hennes med overfladiske søster, Sansa, forstår ikke jeg. En karakter med både styrker og svakheter, som det til tross for svakhetene er vanskelig å ikke beundre.

Tyrion Lannister: Han er en dverg, deler få egenskaper med sterke og modige krigere, men er til gjengjeld meget smart. Han kompenserer ved å lese bøker og ved å ha et lager av "smarte" kommentarer. Han er frekk i kjeften, noe som både gir ham problemer og får ham ut av problemer. Han er ikke maktsyk, som sine søsken Cersei og Jaime Lannister, men han støtter dem og er glad i dem til tross for deres ugjerninger. Han er kanskje den mest interessante karakteren i hele serien.

Dette er bare noen få av karakterene vi møter. Andre sterke karakter, på godt og vondt, er Daeneris Targaryen, Petyr "Littlefinger" Baelish, Jon Snow, Tywinn Lannister, Robb Stark og Samwell Tarly. Noen av karakterene er til gjengjeld særs ubehagelige, da spesielt Viserys Targaryen. Noen er svake: Robert Barantheon (kongen) og Lisa Arryn. Jeg garanterer deg at hvis du liker fantasy vil det glede deg å bli kjent med alle karakterene i denne fantastiske serien. Jeg må virkelig holde meg i skinnet for ikke å begynne å lese neste bok med en gang. Et av de aspektene jeg gleder meg mest til ved resten av serien er nye synsvinkler. På den måten blir man bedre kjent med gamle karakterer og introdusert for nye karakterer, samtidig som man kanskje vil endre syn på karakterer som tidligere kun har blitt beskrevet av andre.

‘And this is Bronn, a sellsword of no particular allegiance. He has already changed sides twice in the short time I’ve known him, you and he ought to get on famously, father.’

Til slutt må jeg nevne at boken er godt skrevet, den har både dystre og fine øyeblikk og humor er langt fra fraværende. Mest av alt er boken spennende. Krigen mellom Stark-familien og Lannister-familien er kun en del av historien. Man har Targaryen familien som satt på tronen før Robert Barantheon, man har den resterende Barantheon-familien, man har hva nå enn som lever nord for muren og man har karakterer som Littlefinger, som kun jobber for seg selv. Jeg aner ikke hvordan dette vil gå til slutt, eller i neste bok for den saks skyld, og jeg elsker at jeg ikke vet. Dette er nervepirrende spenning man ikke klarer å legge fra seg.

Award

Jeg har fått en award! De snille bloggerne som har gitt meg den er Elida, Tonje, Line og Julie. Tusen takk! Jeg anbefaler alle å kikke innom disse fire bloggene. I forbindelse med awarden skal jeg svare på følgende spørsmål:

1. Ta opp nærmeste bok og slå opp på side 18, linje 4. Hva står det der?
"Seward pulled open the lid, and Kalyne saw the money. All that lovely money." Fra "The Blade Itself" av Joe Abercrombie. Jeg har ikke lest den enda, men kikker nysgjerrig på den og gleder meg til jeg får tid til å lese den.

2. Hva er det siste du så på TV?
Jeg ser på "The Big Bang Theory" akkurat nå! "I bet lesbians love bluetooth".

3. Bortsett fra datamaskinen, hva hører du nå?
Jeg hører på Sheldon og Penny synge "She'll be coming 'round the mountain when she comes"... Alle andre lyder blir druknet av monster-TVen på veggen.

4. Når var du sist ute og hva gjorde du da?
Jeg tok bussen til byn, dro opp til sampolinstituttet og hørte en sosialantropolog fra CMI fortelle om direkte demokrati i Venezuela. Så gikk jeg innom Ark Beyer i Strandgaten - tre for to engelsk pocket salg - og så tok jeg bussen hjem.

5. Hva har du på deg nå?
Sokker, dongribukse, hvit singlet og blå, tynn genser.

6. Hva var den siste filmen du så?
Jeg fulgte sånn halvveis med da Robert så "Trolljegeren". Jeg var dog mer opptatt av å lese "Menneskehavn", og fikk derfor bare med meg trollene, ikke så mye annet.

7. Skulle du overveie å flytte til utlandet?
Ja, uten tvil. Skulle gjerne hatt en jobb som involverte mye reising utenfor Norge. Men en dag vil jeg hjem igjen. Bergen er min by, her vil jeg oppdra barna mine når jeg en dag kommer så langt. Et par år i Latin Amerika hadde vært kjekt, eller kanskje Frankrike eller Russland? Mange spennende steder. Dessuten må jeg innrømme at jeg alltid har drømt om å bo på den engelske landsbyen, i et "cottage", med store grønne åser og skog på alle kanter. Helst nærmt en by, men ikke i en by. Noe sånt:


Det er mange som fortjener en slik award, og jeg tror de fleste har fått den nå. Jeg gir den videre til tre av mine favoritter, som enda ikke har svart på spørsmålene (tror jeg):

Christine, Knirk og Rose-Marie!

Jeg kom forresten på enda en jeg vil gi awarden videre til. Hun kaller seg Ciuva og bloggen hennes ligger under "andre blogger", men hun skriver så mye om bøker at jeg bør snarest plassere henne under "bokblogger jeg leser".

It's Monday! What Are You Reading?

Jeg har helt glemt mitt faste mandagsinnlegg denne uken. Hvor tankene mine var i går er jeg slettes ikke sikker på, men de handlet tydeligvis ikke om hva jeg leste forrige uke. Jaja, her kommer den ukentlige oppsummeringen, en dag for sent. Jeg hadde egentlig tenkt å svare på spørsmålene fra de fine bloggerne som ga meg award, men det får heller vente en time eller kanskje en natt. Det kommer til slutt. Jeg setter tross alt stor pris på at andre setter pris på meg!

Bøker jeg leste forrige uke:

- Carson McCullers: Wunderkind (novelle)
- George R.R. Martin: A Game of Thrones
- Selma Lagerlöf: Löwenskölds Ring

Bøker jeg anmeldte forrige uke:

- Willa Cather: The Professor's House (terningkast 4)
- Vladimir Sorokin: En Opritsjniks Dag (terningkast 5)
- Ian McEwan: On Chesil Beach (terningkast 5)

Bøker jeg leser nå:

- Louis de Bernières: The War of Don Emmanuel's Nether Parts
- John Ajvide Lindqvist: Menneskehavn

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:

- De to jeg holder på med
- Thomas Mann: Buddenbrooks
- Ola Jostein Jørgensen: Klassikeren

Jeg begynner å nærme meg slutten av Don Emmanuel. Når den er ferdiglest er det på tide å begynne å lese Buddenbrooks. Jeg må nesten klare å lese ferdig boken i min egen lesesirkel til riktig dato.

Serieoversikt

Antallet serier jeg enten har begynt på eller ønsker å begynne på stiger stadig. For å ha en viss kontroll over hva jeg begir meg ut på hver gang jeg starter en ny serie skal jeg i dette innlegget lage en slags oversikt over seriene jeg holder på med, og noen av de jeg føler meg sikker på at jeg kommer til å lese i nærmeste fremtid. Noen serier består tross alt av en rekke mursteiner, som betyr at det vil ta tid å fullføre dem. Dessuten er ikke alle seriene skrevet ferdig, noe som vil resultere i at jeg må vente lenge på fortsettelsen. De lengste seriene går som regel under sjangeren "fantasy", men jeg leser også romanserier, og til og med en krimserie:

Johan Theorins Öland-serie:

1. Skumringstimen (411 sider)
2. Nattefokk (391 sider)
3. Blodleie (414 sider)
4. Rörgast (utgis ikke før i 2012)

Dette er en relativt kort og lettlest serie. Tre av fire bøker fullført. Lang ventetid på siste boken.

Jean M. Auel: Earth's Children

1. The Clan of the Cave Bear (512 sider)
2. The Valley of Horses (544 sider)
3. The Mammoth Hunters (688 sider)
4. The Plains of Passage (784 sider)
5. The Shelters of Stone (800 sider)
6. The Land of Painted Caves (768 sider, utgis denne måneden)

Auels serie er lang og det kommer til å ta en liten evighet før jeg fullfører den. På plussiden er den meget god, og jeg slipper å vente i 20 år på siste bok i serien. Så langt har jeg kun lest den første, men jeg har planer om å lese den andre snarlig.

Louis de Bernières: Latinamerika-trilogien

1. The War of Don Emmanuel's Nether Parts (376 sider)
2. Senor Vivo and the Coca Lord (352 sider)
3. The Trublesome Offspring of Cardinal Guzman (480 sider)

Dette er en av de kortere seriene. Jeg holder for tiden på med den første boken og tror nok jeg skal ha lest alle innen året er omme. Sinnsyk serie på en helt fantastisk måte.

George R.R. Martin: A Song of Ice and Fire

1. A Game of Thrones (864 sider)
2. A Clash of Kings (1040 sider)
3. A Storm of Swords (1216 sider)
4. A Feast for Crows (784 sider)
5. A Dance with Dragons (1008 sider, utgis 12. juli)
6. The Winds of Winter (ikke utgitt)
7. A Dream of Spring (ikke utgitt)

Jeg blir ikke overrasket om jeg har lest de første fem bøkene før nyttårsaften 2011. De er tykke som et ondt år og takk og pris for det. Dette er en serie jeg ikke ønsker å bli ferdig med - jeg håper den varer en liten evighet. Så god er den. Foreløpig har jeg kun lest første bok, men det blir ikke lenge til jeg begynner på neste. Disse leser jeg på Kindle. Det er mer behagelig enn å holde de små, tykke pocketversjonene.

Terry Brooks' Landover-serie

1. Magic Kingdom for Sale - SOLD! (352 sider)
2. The Black Unicorn (304 sider)
3. Wizard at Large (304 sider)
4. The Tangle Box (352 sider)
5. Witches' Brew (320 sider)
6. A Princess of Landover (352 sider)

Nok en lang serie, men med overkommelige sidetall per bok. Forfatteren har fullført serien.

Douglas Adams: The Hitchhiker's Guide to the Galaxy, a trilogy of five

1. The Hitchhiker's Guide to the Galaxy (180 sider)
2. The Restaurant at the End of the Universe (200 sider)
3. Life, the Universe and Everything (199 sider)
4. So Long, and Thanks for all the Fish (167 sider)
5. Mostly Harmless (230 sider)

Den korteste, og også den morsomste serien av dem alle. Jeg har desverre kun en bok igjen å lese og den sparer jeg på. Hva jeg sparer den til aner jeg ikke, men jeg vil ikke at serien skal være ferdig.

Alan Bradley: Flavia de Luce Mysteries

1. The Sweetness at the Bottom of the Pie (400 sider)
2. The Weed that Strings the Hangman's Bag (352 sider)
3. A Red Herring Without Mustard (399 sider)
4. I Am Half-Sick of Shadows (ikke utgitt)
5. Seeds of Antiquity (ikke utgitt)
6. The Nasty Light of Day (ikke utgitt)

En annerledes krimserie. Jeg leser dem etterhvert som de kommer, og oppdaget til min store glede at den tredje boken er i salg. Til nå har jeg lest de to første. Korte, lettleste bøker. Avsluttende historier i hver bok, noe som gjør ventetiden mellom bøkene ok.

Joe Abercrombie: The First Law trilogy

1. The Blade itself (544 sider)
2. Before They are Hanged (592 sider)
3. Last Argument of Kings (704 sider)

Denne serien har jeg verken kjøpt eller lest enda. Det er de fantastiske omslagene som gjør at jeg ønsker å prøve serien, i tillegg til positive omtaler på amazon og det at jeg likte bloggen til forfatteren. Det blir spennende å prøve den. Fint med trilogier, da vet man at serien vil bli fullført til slutt.

Scott Lynch: The Gentleman Bastard Sequence

1. The Lies of Locke Lamora (530 sider)
2. Red Seas Under Red Skies (640 sider)
3. The Republic of Thieves (ikke utgitt)
4. The Thorn of Emberlain (ikke utgitt)
5. The Ministry of Necessity (ikke utgitt)
6. The Mage and the Master Spy (ikke utgitt)
7. Inherit the Night (ikke utgitt)

Det er en viss fare for lang ventetid hvis jeg begynner på denne serien nå. Jeg gjør det nok likevel...

Jeg holder på med noen få serier til, men dette er de viktigste, og det får holde for i kveld.

On Chesil Beach

Forfatter: Ian McEwan
Utgivelsesår: 2008 (2007)
Forlag: Vintage
Språk: Engelsk
Sidetall: 166
ISBN: 9780099520825

Et ungt ektepar reiser til Chesil Beach på bryllupsreise. De elsker hverandre og gleder seg til å starte livet sammen som mann og kone, men de har et hinder som står i veien for ekteskapslykke: bryllupsnatten. Ektemannen er nervøs. Hva om han ikke kan prestere godt nok? Hva om han ikke kan tilfredsstille sin kone? Konen er livredd. Tanken på å skulle tilfredsstille mannen på en slik måte er ikke bare skummel, den er ekkel. Hun liker ikke en gang å kjenne tungen hans i munnen hennes når de kysser. Hvordan i all verden skal hun klare å gjennomføre samleie? Hva er galt med henne?


JAAA! Dette er den McEwan jeg falt pladask for i "The Cement Garden", som jeg desverre ikke kunne finne i "Solar". Dette er McEwan på sitt beste. Historien er ubehagelig å lese. Det er nesten som om forfatteren viser oss for mange av tankene til karakterene. Jeg var ofte på grensen til å tenke "nei, ikke mer nå, dette blir for privat", uten at jeg egentlig mente det. Det var følelsen av å være der, å oppleve angsten sammen med karakterene, som skapte ubehaget. Som også gjorde meg investert i historien. Og som gjorde opplevelsen fantastisk. Det har nok blitt sagt mang en gang, men McEwans karakterer kryper virkelig under huden på leseren - ofte på en måte som gjør av man på ene siden blir helt oppslukt i historien og på andre siden gjør at man føler seg skitten. For mange av skildringene til McEwan er ekle. Når man føler seg som en del av historien blir effekten av slike skildringer enorm:

"With his lips clamped firmly onto hers, he probed the fleshy floor of her mouth, then moved round inside the teeth of her lower jaw to the empty place where three years ago a wisdom tooth had crookedly grown until removed under general anaesthesia."

McEwan får leserne med seg, enten de vil eller ikke. Det er hans styrke. Men det er ikke den eneste evnen han besitter. "On Chesil Beach" tar ikke utelukkende for seg bryllupsnatten til ekteparet. Vi får også tilbakeblikk til tiden før de møttes, til deres første møte, og vi får innblikk i bryllupsforberedelsene. Han skifter mellom perspektivet til ektemannen og til hustruen. Alt dette gir historien troverdighet fordi man forstår hvorfor de tenker og oppfører seg som de gjør. Det er ikke et mysterium. Dessuten skjønner man også tidlig hvordan historien vil utvikle seg, og man leser videre usikker på om man er klar for avsløringene som kommer, men uten å ville stoppe å lese.

Det er vanskelig å forklare hvordan McEwan påvirker leseren. Det ekle og det ubehagelige er det som gjør opplevelsen så god, selv om det kanskje høres negativt ut. Karakterene hans griper deg, på godt eller vondt, og opplevelsen sitter i deg lenge.

Bloggjubileum

I dag har jeg, i likhet med Julie, blogget om bøker i ett år. Jeg hadde tenkt å feire med å skrive bokomtale nummer 100, men jeg ligger desverre litt etter. Skriver jeg en bokomtale i dag blir det kun nummer 96. Med andre ord må jeg feire på en annen måte. I et forsøk på å mimre kopierer jeg her mitt første blogginnlegg noensinne:

"Bloggnavnet mitt lyver: kokosnøtter migrerer ikke! Det gjør heller ikke de fleste nordmenn, til tross for lange måneder med mørke, kulde og snø. Jeg er desverre en av de som verken har tid eller råd til å reise til varme og mer spennende deler av verden når jeg blir lei av vinternorge. Likevel har jeg reist både i tid og over lange distanser dette året, og har satt mine fotspor både i Sør-Afrika, Russland, Frankrike, USA. I Sør-Afrika besøkte jeg David Lurie og datteren Lucy på gården hennes, og i Russland jaktet jeg på en morder med Erast Fandorin. Etter vinsmaking med Fredric Drum i St. Emilion var det videre til USA hvor jeg prøvde å lære gresk i delstaten Vermont.

Bøker er en fantastisk avkobling fra hverdagen. Jeg elsker Bergen, men det er godt å komme seg vekk innimellom, til og med uten å forlate min egen stue. For tiden befinner jeg meg i Atlantis, muligens utenfor kysten av det som i dag er Afrika. Hvilken tid jeg har snublet borti er ikke godt å si, men det er nok ingen overdrivelse hvis jeg sier det er lenge lenge lenge siden. Mine videre reiser vil bli gjenfortalt mer detaljert i denne bloggen, så får vi se etterhvert om det finnes kokosnøtter som migrerer et eller annet sted i denne eller en annen verden..."

Jeg har reist mye i litteraturens verden den siste året og i dag befinner jeg meg på to forskjellige steder: Jeg er i et ikke-navngitt, meget kaotisk, latinamerikansk land og jeg tar turer innom Sverige hvor jeg hilser på det som muligens er General Löwenskölds spøkelse. Alle mine litterære reiser har jeg fått dele med andre bokbloggere, og flere av dem har jeg opplevd på grunn av andre bokbloggere. Etter et år med blogging er jeg fremdeles imponert over hvor gøy og interessant det er å være en del av det norske bokbloggermiljøet. Nå gleder jeg meg til mitt andre år som bokblogger =)

Når det gjelder feiring får det holde at jeg sitter i sofakroken min og leser i mange timer. Med ett par avbrekk for å gå ut i det fine været. Det er herlig med lørdag og bloggjubileum!

En Opritsjniks Dag

Forfatter: Vladimir Sorokin
Utgivelsesår: 2010 (2006)
Forlag: Flamme
Språk: Norsk (bokmål)
Sidetall: 160
ISBN: 9788202330057

"Moskva, 2027: En eneveldig monark er kommet til makten. Russland har bygget en høy mur mot Vest-Europa, bare gassledninger slipper gjennom. I stedet har landet alliert seg med Kina. Både ytre og indre fiender bekjempes skånselsløst av "opritsjnikene", herskerens egen sikkerhetstjeneste.

Opritsjniken Komjaga kjører rundt i en tomatrød mercedes med et avhogd hundehode montert til støtfangeren. Vi følger ham gjennom et hektisk døgn i statens tjeneste - gjennom henrettelser og ildspåsettelser, rituelle voldtekter og spåkonebesøk, badstueorgier og gullfiskrus."

Er boken så ubehagelig og forstyrrende som den virker basert på beskrivelsen ovenfor? JA! Dette er ikke en bok for sarte sjeler, men for alle andre vil jeg absolutt anbefale å lese den. Den gir et forferdelig innsyn i hverdagen under et totalitært styre. Og "Big Brother" er høyst aktiv. Vi snakker ikke tankekontroll, men heller trussel om grotesk voldsbruk og død hvis man ikke følger statens regler. Det er et kuet folk, og opritsjnikene må enten være hjernevasket eller ekstremt glad i å utøve makt, over å dominere.

Det som er virkelig skremmende med boken er perspektivet som blir presentert for leseren. Vi følger Komjaga på det som er en helt normal dag. Det som skjer er bare en vanlig dag på jobben, hva kan være gale med det? Ingenting er grusomt eller jævlig - det er nødvendig, og enkelte arbeidsoppgaver er til og med moro. Hvem liker vel ikke å voldta konen til mannen de nettopp har henrettet? Hvem syns ikke det er kjekt å se akademikerne bli pisket? Opritsjnikene er gudfryktige menn som følger statens regler og oppfører seg nøyaktig slik de skal. Effekten hadde ikke vært i nærheten av like grusom hvis vi hadde fått servert synsvikelen til en motstander av regimet.

"Døra går opp. Resten av gjengen tumler ut, og de har med seg adelsmannens kone. Hun blir båret i en sauskinnspels, naken og bevisstløs. Det er noe helt spesielt hver gang brødrene knuller en dame sammen. - Lever hun? - Det er sjelden man dør av dette! smiler Pogoda. - Hun har jo ikke ligget på pinebenken, akkurat!"

Et annet forstyrrende aspekt er opritsjnikenes indre rutiner. De er avhengig av et ulovlig dop som de tar sammen og opplever effektene av sammen (den tidligere nevnte gullfiskrusen). De har også kosestunder som alle opritsjnikene gleder seg til. Høydepunktet er noe som heter "larven", som jeg ikke vet om jeg burde beskrive her. Kanskje den mest originale sex-scenen jeg noengang har lest om i en bok. Men ordet "forstyrrende" vil ikke helt forlate ordforrådet mitt enda heller. Man kan si det slik at det finnes noen ærer jeg virkelig ikke hadde hatt lyst å ta del i (ikke at jeg kunne gjort det uansett, opritsjnikene består kun av menn). Interessert i utradisjonell mannesex? Les Sorokin! Vel, det var dagens noe nølende anbefaling.

Jeg nøler likevel ikke med å anbefale boken som helhet. Den er høyst interessant, meget aktuell, velskrevet og akkurat så skremmende som den burde være - om ikke mer. Er du interessert i Russland, politikk eller grusomheter generelt bør du absolutt lese denne boken. Det er vel den tredje anbefalingen min i løpet av denne korte omtalen. Dermed vet dere at jeg mener det. Historien fanger oppmerksomheten din fra første side, og uansett hvor mye man måtte ønske det er det umulig å legge den fra seg. Det er godt at den er kort...

Dagens Innkjøp

Etter en uke med en innlevering og to fremføringer (to og en halv dag med skolestress) er jeg endelig ferdig. Alt obligatorisk er over, og jeg kan puste lettet ut og nyte resten av uken uten å tenke for mye på alt som må gjøres i skolesammenheng. For å feire tok jeg turen til Norli på Galleriet. Hva er vel en feiring uten bokkjøp? Vel, jeg gjorde to store oppdagelser mens jeg var der:

1. De har en egen hylle for horror-bøker. Genialt, ikke sant? Det er en sjanger jeg sjelden leser, men i og med at "Frankenstein" er en av mine favoritter er det åpenbart en sjanger jeg kan like hvis forfatterne er gode nok. Bøkene som fikk være med meg hjem er "The Haunted House" av Charles Dickens, "The Lair of the White Worm" av Bram Stoker, "Lois the Witch" av Elizabeth Gaskell og en samling moderne spøkelseshistorier skrevet av blant andre Philip Pullman, Louis de Bernières, Somerset Maugham, Daphne du Maurier og Ray Bradbury.
2. De har fått inn Penguin Modern Classics minibøker, som utelukkende består av noveller. De koster 39 kroner per bok, og med min ansattrabatt blir det enda billigere. For oss som leser noveller hver uke (eller planlegger å gjøre det) er disse samlingene uvurderlige. De er pittesmå, tar liten plass, og gir oss (forhåpentligvis) novellekunsten på sitt beste.

Mine novelleinnkjøp:

- Joseph Conrad: Youth

- Carson McCullers: Wunderkind

- William Trevor: The Mark-2 Wife

- Jorge Luis Borges: The Widow Ching-Pirate

- Shirley Jackson: The Tooth

- John Updike: Rick in Russia

- Rudyard Kipling: They

- Vladimir Nabokov: Terra Incognita

De hadde også Stefan Zweigs "Chess". For de som ikke har lest den enda: Løp og kjøp! Nå blir det novelle- og horrorlesning på meg etter at jeg har fullført de to bøkene jeg holder på med. Eller kanskje samtidig. Vi får se. Jeg var forresten også innom T7 og kjøpte "The Great Gatsby" av F. Scott Fitzgerald, "The Fall of the Imam" av Nawal El Saadawi og "Me Talk Pretty One Day" av David Sedaris. Noen som har lest dem? Med unntak av førstnevnte er de helt ukjent for meg.

Til min kjære samboer: Ingen av bøkene er store eller tar særlig mye plass. Jeg lover å rydde plass i våre nye bokhyller og ikke lage bokhauger over alt. Ikke bli sint på meg =)

The Professor's House

Forfatter: Willa Cather
Utgivelsesår: 1990 (1925)
Forlag: Vintage Classics
Språk: Engelsk
Sidetall: 258
ISBN: 9780679731801

"In great misfortunes, people want to be alone. They have a right to be. And the misfortunes that occur within one are the greatest. Surely the saddest thing in the world is falling out of love--if once one has ever fallen in."

Professor Godfrey St. Peter og hans familie flytter til et nytt og finere hus. Endelig skal de få en komfortabel tilværelse. Problemet er bare at St. Peter liker sitt trange arbeidsrom som han må dele med syersken. Han liker hagen han har plantet. I større og større grad liker han også å være for seg selv. Han ønsker avstand fra familien. St. Peter opplever et indre opprør, som dels kommer av en stadig mer krevende familie og dels er grunnet et liv som gikk tapt.

Hovedperspektivet i boken er St. Peters, men vi introduseres for en rekke karakterer, både hans familie og mennesker knyttet til familien. Professorens reaksjoner handler i stor grad om frykten for forandringer. Om vanskelighetene med å gi slipp på tilværelsen man trodde man skulle ha og akseptere det livet man er gitt. Men han er ikke den eneste karakteren som har måttet omstille seg. En ung manns død har påvirket dem alle, og hver og en av dem prøver i boken å finne sin måte å takle endringer i kjølvannet av tragedien.

Tom Outland mistet sine foreldre da han var liten. Han arbeidet hardt som barn og fikk ingen formell utdanning. Men en prest lærte ham latin og professoren hjalp ham med andre fag. Outland hadde fantastiske evner. Han ble også en fast gjest i professorens hus. St. Peters døtre ble Outlands beste venner og han forlovet seg etter hvert med den eldste. De fikk aldri nok av historiene hans om livet i New Mexico. Outland dro til Europa for å kjempe i 2. Verdenskrig og kom aldri tilbake. Det er hans tomrom familien kjemper for å fylle. Professoren mest av alle.

Cathers språk er stillferdig, men nydelig. Jeg blir nesten klaustrofobisk av å lese om de trange forholdene på arbeidsrommet til professoren, og jeg får en melankolsk følelse når jeg leser om Tom Outlands liv som det en gang var. Om det forlatte indianerbostedet han fant. Om livet som det var og om mulighetene som aldri ble til. Det føles så bortkastet. Indianerne hørte til der oppe, men de fikk ikke leve i fred. Tom Outland hadde en fantastisk fremtid i møte, men hans pliktfølelser førte ham i krig og til sin død. Cather har uten tvil en egen evne til å virkeliggjøre både karakterene og tomrommet de prøver å fylle.

Mitt eneste problem med denne boken er at den er altfor kort. Vi får kun et glimt av livet til Tom Outland, kun et glimt av professorens ønskede tilværelse. Jeg føler deres følelser, men jeg forstår dem ikke alltid. Noen syns kanskje et glimt er nok. At bokens styrke ligger i å la mye være ufortalt. Men jeg trenger mer, jeg ønsker mer. Jeg vil lese en fullstendig historie. Derfor blir jeg ikke fornøyd med boken som den er.

Challenges

Jeg klarer ikke å dy meg, og melder meg på to utfordringer som skal fullføres innen året er omme. Begge tar for seg alfabetet:

A til Z Forfatterutfordring

A: Aravind Adiga

B: Belinda Bauer

C: Willa Cather

D:

E:

F:

G: Neil Gaiman

H: H. Rider Haggard

I:

J: Jonas Jonasson

K: Imre Kertész

L: C.S. Lewis

M: Yann Martel

N:

O:

P:

Q:

R:

S: Vladimir Sorokin

T: Carl Frode Tiller

U:

V:

W: Mika Waltari

X:

Y:

Z: Carlos Ruiz Zafón

A til Z Tittelutfordring

A:

B: Blacklands

C: Chess

D: Detective Story

E: Egypteren Sinuhe

F:

G: A Game of Thrones

H: Historien om Pi

I: Innsirkling

J:

K: King Solomon's Mines

L:

M: The Magician's Nephew

N:

O: On Chesil Beach

P: The Prince of Mist

Q:

R:

S: Solar

T:

U:

V:

W: Wunderkind

X:

Y:

Z:

A til Z Forfatter: 13/26

A til Z Tittel: 13/26

Jeg vet ikke om jeg leser nok norske bøker til å ta med Æ, Ø og Å. Når det gjelder bokstaven Q, så trenger den kun å befinne seg i forfatternavnet eller tittelen, den må ikke være først (ikke mine regler, men jeg liker det).

It's Monday! What Are You Reading?

Dette er strengt tatt en oppgaveskrivingsmandag, ikke en lesemandag, men jeg har likevel tid til en kjapp oppsummering av uken som gikk. Jeg har lest og lest og kost meg masse. Endelig har jeg komt i gang med å lese "A Game of Thrones". I tillegg koser jeg meg med Louis de Bernieres første Latin Amerika bok. Ellers er tre bøker og en novelle fullført. Alt i alt en god uke. Nedenfor kommer oppsummeringen, så må jeg tilbake til spørsmålet om folkeavstemninger har en positiv eller negativ påvirkning på demokratiutviklingen i Latin Amerika. Når jeg har funnet ut av det kan jeg gå tilbake til sofakroken og heie på Bran og Tyrion (kanskje) og Daenerys og Ned.

Bøker jeg leste forrige uke:

- Willa Cather: The Professor's House
- Vladimir Sorokin: En Opritsjniks Dag
- Ian McEwan: On Chesil Beach
- Johan Theorin: Jungfruns Hevn (novelle)

Bøker jeg anmeldte forrige uke:

- Johan Theorin: Jungfruns Hevn (terningkast 6)
- C.S. Lewis: The Magician's Nephew (terningkast 5)

Bøker jeg leser nå:

- George R.R. Martin: A Game of Thrones
- Louis de Bernières: The War of Don Emmanuel's Nether Parts

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:

- De jeg holder på med
- Flere noveller

Noe mer konkret enn det kan jeg desverre ikke gi. Jeg leser aldri det jeg planlegger uansett, med unntak av de jeg allerede har begynt på når jeg legger planene.

The Magician's Nephew

Forfatter: C.S. Lewis
Utgivelsesår: 2004
Forlag: HarperCollins
Språk: Engelsk
Sidetall: 105
ISBN: 9780060598242

Make your choice, adventurous Stranger;
Strike the bell and bide the danger,
Or wonder, till it drives you mad,
What would have followed if you had.



Hvem visste at det fantes en forhistorie til "Løven, Heksa og Klesskapet" og alle historiene som fulgte?

Jeg ble svært forvirret da jeg åpnet min store "Chronicles of Narnia"-bok og fant en historie uten en eneste kjent karakter. Hva var nå dette for noe tull? Hmm, eller var det tull? Historien begynte tross alt interessant og ble bare mer og mer fengende. Men igjen, hva hadde dette med Narnia å gjøre? Vel, åpenbaringen kom på slutten da jeg fikk hilse på Løven og ble introdusert for Narnia for første gang (igjen). Yay! Nå besitter jeg den fantastiske kunnskapen om hvordan Narnia ble opprettet, og hvorfor er en gatelykt der. Jeg vet så mye mer enn jeg gjorde. Og jeg ble nok en gang forelsket i denne fine barnebokverdenen. Noen verdener går aldri ut på dato. Beklager at jeg begynner i feil ende, men jeg måtte dele min glede over denne tidligere uoppdagede skatten. Kort fortalt skjer følgende:

"Digory and Polly find themselves magically transported to a Wood between the Worlds, where several small ponds act as gateways to different worlds. They discover the dead world of Charn and together with Aslan the lion the pair fight against the evil Queen Jadis, restoring the land to its natural state and triumphing over the darkness that reigned before their arrival."

Det er Digorys onde onkel Andrew som med vilje sender barna til et ukjent sted. Han leker med magi, men tør ikke å ta sjanser selv. Barna er modige, om ikke litt dumdristige til tider, men som alltid i de beste eventyrene vinner barnas snusfornuft og positive livssyn over onde magikere og slemme dronninger. Det er slik det skal være. Originalitet er fint når man er voksen og vil utforske verden og ulike livssyn, men når man er ung vil man lese magiske historier hvor de gode bekjemper de onde, hvor de onde nærmest latterliggjøres og uskadeliggjøres og hvor verden alltid forandres til det bedre. Julenissen er virkelig, de snille er alltid smartere enn de onde. Man vokser heldigvis fra en slik svart/hvitt tenkning etter hvert, men det er fint å mimre tilbake til uskyldigere dager innimellom. Og få er bedre å mimre med enn C.S. Lewis. Hans bøker er fantastisk og jeg har ingen problemer med å leve meg inn i hans univers.

“Why, if we can get back to our own world by jumping into this pool, mightn’t we get somewhere else by jumping into one of the others? Supposing there was a world at the bottom of every pool.”

Potensielle favorittforfattere

Dagens liste består av mine favorittforfattere og også potensielle favorittforfattere.

1. Mark Haddon: Denne mannen har skrevet to vidt forskjellige bøker som begge er intet mindre enn geniale. Jeg trodde virkelig ikke at bok nummer to ville være like god som "The Curious Incident of the Dog in the Night-Time", men "A Spot of Bother" leverte så det suste. Jeg gleder meg vilt til denne mannen utgir noe nytt (barnebøker teller ikke).

2. Irène Némirovsky: "The Courilof Affair" og "Hett Blod" er to av mine absolutte favoritter. Det beste med Nemirovsky er variasjonen i hennes bøker og det faktum at alt hun skriver er av høy kvalitet. Hun har gitt meg hele fem enestående leseropplevelser så langt, og jeg har enda ikke lest boken som regnes som hennes mesterverk, "Storm i Juni". Hun har en unik evne til å trenge under huden på karakterene hun skriver om, og jeg har inntrykk av at det ikke finnes en situasjon hun ikke kan gi en strålende beskrivelse av.

3. Louis de Bernières: Han er en av mine potensielle favoritter. Eller er han allerede blitt en favoritt? Jeg er kun 60 sider ut i min Bernières nummer to, men jeg er mektig imponert. Hans fortellerstil er helt unik, og jeg elsker hver side jeg har lest. Han er en av de forfatterne man ikke vil lese fort. Hans bøker skal nytes. Jeg må nok lese flere bøker av ham før jeg kan være sikker på at han er så god som jeg tror. Jeg blir dog svært overrasket hvis det motsatte viser seg å være sant.

4. Ian McEwan: "The Cement Garden" fastslo for meg hvor god McEwan er. Desverre fikk jeg meg en nedtur med "Solar", som ikke var mer enn ok. Når det er sagt er jeg overbevist om at han har en rekke perler på lur, og jeg skal utforske dem alle. Nok en forfatter som både kryper under huden på karakterene og leseren. Ofte på en ubehagelig måte. Men det er nettopp det ekle og det unaturlige som gir meg frysninger og overbeviser meg om hans talent.

5. Gabriel Garcia Marquez: Mulig jeg legger han til listen for tidlig i og med at jeg kun har lest en av hans bøker, men jeg føler meg sikker i min sak. Jeg liker forfattere som skildrer livets gråtoner, som vakkert beveger seg inn på problemstillinger utenom det vanlige. Det blir spennende å se om han har skrevet flere perler som "Memories of My Melancholy Whores".

6. Markus Zusak: De fleste har vel lest "Boktyven"? Jeg falt pladask for Zusak da jeg leste den. Den store overraskelsen kom imidlertid ikke før jeg åpnet "I Am the Messenger" av samme forfatter. Her var nok en perle. Fullstendig annerledes. Nydelig. Full av svart humor. Hvis den tredje boken jeg leser av ham gir meg like positive opplevelser som de to første tar Zusak umiddelbart steget fra potensiell favorittforfatter til favorittforfatter.

7. Paul Auster: "The New York Trilogy" var fantastisk. Er resten like bra? Jeg vet ikke enda. Jeg synser. Auster har en egen evne til å krype inn i hjernen min og få meg til å tvile på alt jeg leser. Det høres forferdelig negativt ut, men det gjør meg til en bevisst leser. En leser som bryr seg, som blir sugd inn i historien uten ønske om å slippe ut igjen.

8. Andrey Kurkov: Misha-non-penguin. Jeg ler fremdeles bare jeg tenker på denne mannen. For en herlig forfatter. Og for en herlig bok. Dyster og brutal historie som likevel fikk meg til å trekke på smilebåndene mange ganger. Hvis akvariet noengang går tom for penger å må selge dyrene sine skal jeg garantert kjøpe en pingvin. Om ikke Misha blir fornavnet skal det ihvertfall bli et mellomnavn. Jeg håper inderlig at resten av Kurkovs bøker er så sjarmerende og gode som "Death and the Penguin". Dyster og makaber humor fungerer på en merkelig måte. Man skulle tro det var motpoler.

9. J.M. Coetzee: Sterke skildringer + Tafatte karakterer = hjerteskjærende og fantastiske leseropplevelser. Coetzee skildrer et land og et folk så annerledes fra mitt, og det er meget interessant. En mann man bør følge nøye.

Alle mine favorittforfattere har fellestrekk: de har en tendens til å variere mellom f.eks. tema og synsvinkling i bøkene deres, uten at det svekker bøkenes kvaliteter på noen måte. De skriver om interessante tema, det blir sjelden eller aldri overfladisk og best av alt, de gir liv og mening til sine karakterer på en måte som gjør leseren følelsesmessig engasjert i stor grad.

Jeg har utelatt de helt åpenlyse, som J.K. Rowling, Douglas Adams og J.R.R. Tolkien. Hvem liker vel ikke dem? Går ut i fra at jeg ikke trenger å forklare de valgene. Det finnes også flere som bør nevnes, men dette får være nok for i kveld.

6/52: Jungfruns Hevn

Gerlof, min kjære Gerlof. Jeg har frydet meg lenge over tanken på å få følge deg igjen. Og nå, endelig, fikk jeg en smakebit. En smakebit fra dine yngre dager attpåtil. Jeg koste meg i minuttene det varte, men jeg trenger mer. Du er min krimhelt nummer 1, og du er ikke engang politi eller detektiv. Du er helt spesiell. Jeg kommer til å gråte når du dør.

Joda, min kjærlighet for Gerlof har vært sterk siden jeg leste "Skumringstimen" for snart to år siden. Og den har holdt seg gjennom videre lesning. Desverre er jeg overbevist om at Theorin kommer til å drepe min store helt i den fjerde og siste boken om Öland. Jeg skal dog ikke ta sorgene på forskudd. Til min store glede fant jeg en liten historie om Gerlof og hans skipskamerater i årets påskekrim fra Gyldendal, "Den Svenske Gullrekka". Ved å lese baksideteksten får man kun et lite glimt av historien:

"En båt full av stein blir funnet drivende uten mannskap utenfor Öland."

Det er Gerlof, John Hagmann og fetterne Mossberg som får øye på båten som driver på havet. Den inneholder annet enn stein. Båten skjuler restene av en historie om dristighet, idioti og uhell. Og den fører til en natt på Jungfruns øy.

Mer kan jeg ikke skrive uten å røpe alt. Novellen er kort, kun 13 sider, og den er god. Det er noe ved Theorins verden som gjør at jeg føler meg hjemme. Når jeg leser bøkene hans befinner jeg meg i et kjent landskap, med en kjent atmosfære. Theorin har skapt karakterer man kan bli glad i, og en verden man ikke vil forlate. Bøkene hans er stemningsfulle. Novellen er muligens ikke god nok til å fortjene terningkast 6, men den skaper en følelse og en stemning i meg som jeg liker og ikke vil gi slipp på. For meg er det så bra som det kan bli.