James and the Giant Peach

Det fins vel ikke mange barn i vår del av verden som ikke har kjennskap til Roald Dahl, enten gjennom bøkene eller de mange filmatiseringene av bøkene hans. Mitt forhold til Roald Dahl består både i å ha lest en god del av bøkene (sikkert flere enn jeg husker) og å ha sett mange av filmene. Filmen Heksene skremte livet av meg da jeg var liten. Det var så tragisk da foreldrene døde, og den store stygge heksen var forferdelig skummel. Men det var spennende å se scenene fra Gamle Bergen. Jeg har lest både Matilda og Charlie og Sjokoladefabrikken og jeg innbiller meg at jeg også har vært borti SVK, Georgs Magiske Medisin og Danny og Den Store Fasanjakten. Men den boken jeg husker som en av mine store favoritter som barn er James and the Giant Peach (lest på norsk da jeg var liten).

James and the Giant Peach handler om lille James som må bo med de slemme tantene sine etter at foreldrene blir spist av et neshorn. Han møter en liten mann i buskene utenfor huset, og mannen tilbyr ham en pose full av glødende krokodilletunger, som blandet med vann vil gjøre livet til James bedre og til og med spennende. Men James mister innholdet i posen på bakken og det synker ned i jorden. En fersken vokser og vokser og blir den største ferskenen i hele verden. Inni ferskenen møter James nye venner og sammen drar de ut på et fantastisk eventyr til en ny verden.

Boken har ikke mistet noe av sin opprinnelige sjarm - jeg forelsker meg i skrivestilen til Dahl, i karakterene, i selve eventyret og også i illustrasjonene. Men Dahls verden er en brutal verden. Den består ikke kun av de snille, merkelige, elskverdige insektene som lever i ferskenen, men også av de slemme tantene og av dyret som skaper en brutal og grusom start på boken:

"Then one day, James's mother and father went to London to do some shopping, and there a terrible thing happened. Both of them suddenly got eaten up (in full daylight, mind you,and on a crowded street) by an enormous angry rhinoceros which had escaped from the London Zoo."

Først mister han foreldrene og så blir han tvunget til å bo med to tanter som mest sannsynlig ville blitt fengslet for sin behandling av gutten. Men dette er en barnebok, og James sin håpløse situasjon i starten av boken er noe av det som gjør hans eventyr og flukt fra tantene såpass magisk som det er. Vi lærer også om toleranse for andre skapninger. Stakkars edderkoppdamen som mistet familiemedlemmer fordi de slemme tantene drepte dem. Vi blir kjent med tusenbein, gresshoppen, meitemark og diverse andre insekter som alle lever inni ferskenen med James og som tar han med på et eventyr over atlanterhavet. Alle har sine talenter, men James er den smarteste av dem alle, og redder hele gjengen ut av diverse kniper, blant annet når haiene omringer ferskenen og prøver å få den til å synke.

Språket til Dahl er direkte, han prøver ikke å dysse ned skumle hendelser. Derfor blir boken både spennende og skummel, og det gjør historien mer virkelig for leseren (noe som er fint, for en voksen vil aldri kunne se på historien som realistisk, men kan likevel leve seg inn i eventyret). Jeg syns dette er en perle av en bok, og tror kanskje det er på tide å lese noen av Dahls bøker for voksne etter hvert. Først avslutter jeg med et vers:

"My friends, this is the Centipede, and let me make it known,
He is so sweet and gentle that (although he's overgrown)
The Queen of Spain, again and again, has summoned him by phone
To baby-sit and sing and knit and be a chaperone
When nurse is off and all the royal children are alone.
('Small wonder,' said a Fireman, 'they're no longer on the throne.')"