16.01.2011

Innsirkling

Tja, hva skal jeg si? Jeg likte konseptet! Men jeg følte ikke jeg ble godt kjent med David. Heller ikke med Jon, Arvid og Silje - men det er mest fordi oppfatningen de hadde av seg selv ikke stemte overens med oppfatningene de hadde om hverandre. Det var jo likevel dem vi kom innpå i størst mulig grad. Ingen av dem var særlig sympatiske. Alle hadde sine problemer, og en del av problemene virket merkelige og unødvendige. Det var en sær bok rett og slett. Jeg syns på ingen måte at den var dårlig, den engasjerte til en viss grad når jeg leste, og det var underholdende nok å prøve å finne ut av karakterene, hvem de egentlig var og hvorfor de oppførte seg som de gjorde. Problemet var nok heller de enorme forventningene jeg hadde etter utallige anmeldelser som nærmest utropte Tiller til kongen av norsk samtidslitteratur. Det er dumt, men det blir ofte slik med bøker som blir rost opp i skyene. Noen få innfrir, de fleste gjør ikke det. Og det kan i verste fall føre til at jeg føler boken er dårligere enn det den egentlig var. At inntrykket hadde blitt bedre hvis jeg hadde lest den uten forventninger. Men det er vanskelig å si...


Jeg har i grunn ikke så mye mer å si. Dette får bli en miniomtale. Jeg likte den godt nok til å ville lese 2eren. Jeg likte den ikke godt nok til å ville lese 1eren om igjen. Dermed går den ikke tilbake i bokhyllen, men heller til Fretex, slik at nestemann som overtar den forhåpentligvis kan få seg en fin leseropplevelse - eller i beste fall en ny favorittbok, kjøpt billig på Fretex. Tiller kan skrive, men karakterene ble for sære, og for vanskelige å forstå eller få sympati med. Men så vidt jeg har skjønt blir vi kjent med andre karakterer i 2eren?! Kanskje jeg forstår meg bedre på dem? Jeg liker jo fremdeles konseptet, og Tiller kan så absolutt skrive.

Psst, jeg glemte å nevne en ting: Det å lese nynorsk gikk strålende. Etter en liten stund tenkte jeg ikke over at det var en annen skriftspråkvariant enn den jeg er vant med. Nynorskfobien tok et stort skritt i retning bosset. Hvis det går like fint nestegang kan jeg kaste fobien helt!

6 kommentarer:

  1. Jeg jobber meg gjennom Innsirkling 1 nå på lydbok. Det fenger ikke helt, syns det blir for mye gjentakelser og for mye fjas.

    SvarSlett
  2. Ja, det var ganske mye fjas. Det var ikke lett å forstå seg på karakterene, spesielt ikke når de begynte å krangle og være vanskelige.

    SvarSlett
  3. ahh - people, people,
    Kranglene er jo det vakre. Alle de rytmiske gjentakelsene. Alt de slenger mot hverandre( - og hører hvor sant er - ). Jeg hørte den på lydbok og er usikker på hvor godt dette kommer fram i papirutgaven.

    - og er det ikke sånn at vår egen oppfatning av oss selv som regel ikke helt sammenfaller med andres? - og andres ikke med hverandres?

    Nr.2 er forresten ganske så lik 1. Forskjellige personer men samme opplegg og enda mindre David. Så likte du ikke 1, liker du sannsynligvis ikke 2 heller.

    SvarSlett
  4. Så flott at du har nesten har heve nynorskfobien i bosset:)

    SvarSlett
  5. Jeg er enig med Ingalill i at kranglene er det beste. Det er så ekte, og det er så ekte meningsløst. Folk oppfører seg ofte irrasjonelt og og destruktivt, og akkurat det beskriver Tiller bedre enn de aller, aller fleste.

    Litt fint at vi kan være uenige også.

    SvarSlett
  6. Eg likte bok 1, men eg las ho før ho rakk å bli oppskrytt, så for meg var det ein nyoppdaging av ein nye og ukjend forfattar. Eg syntest konseptet var morsomt, med denne innsnirklinga rundt kven David eigentleg var.

    Så kjekt at du er i ferd med å komme over nynorskfobien, då!

    SvarSlett