04.01.2011

1/52: The Queen of Spades

"Thus, though a gamester at heart, he never touched a card, for he considered his position did not allow him - as he said - 'to risk the necessary in the hope of winning the superfluous'."

Den russiske sønnen av en tysk immigrant, Hermann, tar ingen risikoer i livet. Han observerer gamblere, men deltar aldri. Arven fra faren skal voktes. Men da han hører historien om bestemoren som, etter å ha pådratt seg stor gamblinggjeld som ung, hjelpes ut av sin situasjon ved å få vite en korthemmelighet som hjelper henne med å vinne tilbake pengene - forutsatt at hun aldri mer spiller kort og gambler - blir han besatt av å lære seg hemmeligheten. Kortspill med risiko er uinteressant, men kortspill uten risiko, en sjanse til å sikre sin fremtid, er meget interessant.

Hermann skyr ingen midler for å oppnå sitt mål. Han forfører den unge tjenestepiken til bestemoren, med den hensikt å få tilgang til huset de bor i, og rommet til bestemoren. Han vurderer til og med å være elskeren til den gamle damen i en kort periode, hvis det kan føre til at hun røper hemmeligheten. Når det blir klart at hun ikke har tenkt å hjelpe ham, truer han henne. Til tross for at han ikke ønsker å skade henne skremmer han henne så voldsomt at hun dør. Han føler ingen skyldfølelse for hennes bortgang - bare sorg over en tapt hemmelighet.


Hermann er en tragisk karakter. Han som i starten virket fornuftig blir etter hvert mer og mer som en gal mann, besatt av en ide, uten muligheter til å føle verken kjærlighet eller sorg. Alt han bryr seg om er muligheten til å tjene masse penger. Til å slippe unna usikkerheten som fattigdom medfører. Det er umulig å føle sympati med ham. Sympatien går til den gamle damen, og til hennes tjenestepike. Hermann kan ikke en gang være sikker på at historien om korthemmeligheten er sann. Likevel er han villig til å gjøre hva som helst i jakten etter hemmeligheten.

Novellen starter som et mysterium. Er historien sann? Hvem var mannen som hjalp den gamle damen i hennes ungdom? Vi får ikke svar på disse spørsmålene. Leseren må selv vurdere sannheten i det som blir fortalt, og i det som skjer videre. Hermann får nemlig besøk av spøkelset til den gamle damen. Hun forteller ham hemmeligheten mot at han lover å aldri spille mer etter å ha vunnet, og mot at han gifter seg med tjenestepiken. Hermann, glupsk som han er, finner det første og beste kortspillet i byen, og starter med å vinne stort. Han satser først 3, så 7. I det tredje, og siste kortspillet er han sikker på å ha vunnet. Esset vinner og han fikk beskjed om å satse på ess. Men til sin fortvilelse har han satset feil. I stedet for et ess ligger spardamen på bordet. Og hun er bekymringsfullt lik den gamle damen med hemmeligheten.

Hermann taper alt, til og med sinnet. Han ender opp på et sinnssykehus, hvor han svarer "tre, syv, ess" på alle spørsmål. Besettelsen ender aldri for ham. Men spørsmålet er, ble han for grådig og glemte hva han måtte gjøre for å vinne? Var det hans eget sinn som feilet? Eller var det spøkelset til den gamle damen som fikk sin hevn?

Man skulle nesten ikke tro at dette er en novelle. Den er rik på handling og er spekket av ulike lag, mange karakterer (jeg har kun nevnt de viktigste) og et interessant bakteppe. Det føltes som en spenningsroman som var kortet ned, men som likevel ikke mistet essensen av historien. Jeg syns dette var en meget god start på novelleutfordringen.

The Queen of Spades er skrevet av den russiske forfatteren Alexander Pushkin, og ble utgitt på 1830-tallet.

4 kommentarer:

  1. Eg les at du er begeistra og noterer Pushkin på novelleforfattarlista mi.

    SvarSlett
  2. Åh, det er en fantastisk opera basert på denne novellen.

    Har du lest noen av Tsjekhov (CHekhov) sine noveller? De er fantastiske, jeg tror du vil like de siden du generelt liker mye russisk litteratur.

    Og, jeg anbefaler Jevgenij Onegin av Pusjkin!

    SvarSlett
  3. Har ikke lest noe av Tsjekhov nei, men prøver gjerne. Jeg har enda ikke funnet en russer jeg ikke liker =)

    Jeg har tenkt på å lese Jevgenij Onegin, men er den veldig tung? Den er skrevet i verseform er den ikke?

    SvarSlett
  4. Den er skrevet i verseform ja, det finnes en veldig god norsk oversettelse, til nynorsk, som jeg sverger til. Er fra 1966 og er oversatt av Olav Rytter (Samlaget). Jeg synes ikke den er så tung, faktisk mye enklere enn Dostojevskij sine verker, men det er nå min mening.

    SvarSlett