20.07.2010

Frihetens Øyeblikk


Frihetens Øyeblikk ble skrevet av Jens Bjørneboe og utgitt i 1966, og er den første boken i trilogien om Bestialitetens Historie.

Jeg kan begynne med å skrive at jeg syns deler av boken var fantastisk. Det var helheten jeg hadde problemer med. Bjørneboe har tydeligvis mye han vil få frem - spesielt om germanerne - men det virker litt tilfeldig hva som blir nevnt og når det blir nevnt. Som om han skriver det første han tenker på, og fortsetter slik gjennom hele boken. Han skriver godt, dog litt gammeldags, men hva kan man forvente da boken ble skrevet på 60-tallet. Det er en dyster bok, men den har også glimt av humor, eller i det minste en slags galgenhumor, og et av mine favorittsitat passer fint i den kategorien. Hvem kan ikke la være å le når de leser dette, til tross for at det er forferdelig tragisk:

"Det morsomme ved de idylliske krigskirkegårdene ved Hartmannswyler Kopp er at det ble kjempet på samme sted under begge verdenskrigene, noe som pussig nok førte til at likene fra første krig kom opp igjen av gravene under den andre, fordi prosjektilene rotet opp jorden i flere meters dyp."


Det er en interessant bok, men den virker noe snever. Alt dreier seg om jeg-personen og hans liv. Dette er ikke i seg selv negativt, men når verket heter Bestialitetens Historie burde det være et noe bredere perspektiv. Dessuten har jeg litt problemer med å skjønne hvordan man kan snakke om menneskelig brutalitet og samtidig ignorere Guds brutalitet og ikke ha problemer med å bøye seg fullstendig for denne guden. Når han først tar opp temaet "Gud", bør dette være en diskusjon. Og hva er det med denne englefascinasjonen? Hadde "den hellige ånd" blitt holdt utenfor, og hadde innholdet og rekkefølgen virket litt mindre tilfeldig tror jeg dette kunne blitt en favorittbok. Men den når ikke helt opp for min del.

Det er enkelte av historiene jeg kommer til å tenke på i lang tid fremover, mens andre er glemt allerede. Det ble en berg og dalbanetur. Jeg tror jeg likte historiene fra alpebyen best og skildringene av katakombene, hvis man kan bruke ordet "likte". Det er ikke koselige historier, men de gjorde inntrykk. Og teoriene om germanerne vil nok også surre rundt i hodet en stund. Jeg vil absolutt anbefale boken på bakgrunn av de gode enkelthistoriene. Som en helhetlig tekst derimot, er jeg ikke like begeistret.

4 kommentarer:

  1. Nå fikk jeg veldig lyst til å lese opp Friheten, har knapt lest Bjørneboe siden jeg var tenåring (18-20), og da gjorde den voldsomt inntrykk, men merket fort når jeg leste innlegget ditt at det begynner å bli store hull i hukommelsen.
    - en av de tingene jeg likte best var de klare linjene han tegnet med språket, selvsagte generaliseringer - som fikk deg (ihvertfall meg, hehe), til å trekke samme slutninger - yes sånn er det, svart og hvitt - og forkaste gammel viten om grått :-)

    pstt - Knausgård liker også engler.

    SvarSlett
  2. Jeg leste aldri disse bøkene for seg selv, som tre bøker, men alle sammen i en sleng i en gigabok. Og jeg tror kanskje det er grunnen til at jeg likte den så godt som jeg gjorde, for når jeg tenker tilbake på bare "Friheten", så har jeg jo samme inntrykk av den som deg. Den er snever og rotete. Det blir en mye større helhet av det etter at man har lest alle tre, men de andre er forsåvidt også rotete og lite lineære.

    Merker at det er mange år siden jeg har lest dem nå - på tide å friske opp!

    SvarSlett
  3. Ingalill: Har hørt rykter om at Knausgård liker engler ja. Får se om jeg noengang får lest engleboken hans (ute av verden?)

    Christine: Kanskje jeg burde lest alle tre etter hverandre? Jeg prøver å lese mest mulig variert for tiden, og pleier derfor å ta pause etter en bok, selv om det er flere i en serie. Leser heller ikke samme forfatter to ganger på rad selv om det ikke er serie.

    SvarSlett
  4. Verket heter ikke Bestialitetens Historie, det er et navn triologien har fått i ettertid. Frihetens Øyeblikk var for Jens Bjørneboe Døden. Og det er hans betraktniger som er gjennomgangs-tema i hele boken. Da kan det vel ikke bli stort annet en Egoistisk som du sier. Jens Bjørneboe var og er et unikum, en perle i Norsk litteratur.

    SvarSlett