Ferie

Som så mange andre forlater jeg min kjære hjemby i en uke for å dra på ferie. Familien til samboeren min passer huset mens meg og Robert reiser til Kroatia. Jeg vil derfor ikke være aktiv her før neste helg. Med meg i kofferten har jeg følgende bøker:

- Johan Harstad: Buzz Aldrin, Hvor ble det av Deg i alt Mylderet?
- Isabelle Allende: Åndenes Hus
- Roberto Bolano: Ville Detektiver
- Fyodor Dostoevsky: Crime and Punishment
- Erlend Loe: Doppler
- J.M. Coetzee: Barndom
- J.M. Coetzee: Ungdom
- Rick Riordan: Percy Jackson and the Last Olympian
- Sebastian Barry: The Secret Scripture

Det spørs om jeg kommer meg gjennom alle disse bøkene, men en del av de blir nok lest neste uke. I tillegg har jeg nettopp lest ferdig The Lake of Dead Languages av Carol Goodman. Jeg likte den godt, med unntak av at den var noe forutsigbar. Minnet om The Secret History av Donna Tartt - en av mine absolutte favoritter (dog ikke like god). Bokanmeldelse kommer neste helg (eller muligens i kveld hvis jeg klarer å holde meg våken).

Quizen fortsetter jeg med til skolen begynner igjen, og det kommer også ny quiz neste helg. Vinner kåres ca 16. august.

God ferie folkens =)




Fra Bergen til Hvar!

Sjelenes Herre

I Nice på 1930-tallet har Dario Asfars kone akkurat gitt ham en sønn. Familien er fattig, og selv om Dario er utdannet lege klarer han ikke å skaffe en regelmessig inntekt til den lille familien. De lever fra dag til dag, og penger blir en besettelse for Dario. Han er nemlig ikke fransk, og ser heller ikke ut som en franskmann, og få ønsker en lege med en blanding av ukrainsk, jødisk, gresk og italiensk blod. Han blir i mange år ekskludert fra "det gode selskap", og selv når han endelig klarer å komme seg ut av fattigdom og etablere en praksis klarer han ikke gi slipp på sin higen etter penger.

"Når fortiden dukker opp igjen i et menneskes liv, viser den seg aldri i trekkene til ett eneste ansikt; den sender en hel rekke av venner, forelskelser og glemte ting som man har angret på."

Irène Némirovsky skriver fantastisk godt. Man blir trukket inn i historien fra første side, og føler desperasjonen til Dario tett på huden. Når han endelig karrer seg ut av denne håpløse tilværelsen blir han kald og kynisk, og ikke en gang hans sønn klarer å elske ham. Han gjør hva som helst for penger, og mener det er sønnens luksustilværelse som gjør at han ikke kan forstå faren. Sønnen er spart for et liv hvor penger blir en besettelse, og burde være takknemlig. Némirovsky legger vekt på at sønnen har hvit hud og lyst hår. Han har ikke et "utenlandsk utseende". Sønnen er med andre ord automatisk blitt en del av det samfunnet faren aldri vil kunne bli en del av. Han ser ut som en franskmann, han snakker som en franskmann og han har aldri vært fattig. I faren skildrer Némirovsky en innvandrer som aldri vil kunne bli fullstendig integrert.

Som alltid tar Némirovsky opp temaer som omfatter tragiske skjebner, usympatiske karaktertrekk, og håpløse valg mennesker står overfor. Men det geniale med Nemirovksys bøker er at hun beskriver mennesker i ulike posisjoner, med forskjellige motiver og som også handler forskjellig. Hun låser seg ikke til et sted, til en karaktertype eller til et hendelsesforløp - hun beskriver alt fra terrorister i Russland, til landsbybeboere i frankrike, til denne legen i storbyene Nice og Paris. Mann/kvinne, ung/gammel, innvandrer/statsborger - det spiller ingen rolle. Hun kan gjøre en hvilken som helst karakters handlinger og tanker troverdig, og i prosessen tar hun opp temaer som fremdeles er dagsaktuelle, til tross for at de fleste bøkene hennes er skrevet på 1930- og begynnelsen av 1940-tallet. Hun mesterer nydelige skildringer og hun mestrer å skildre grufulle hendelser. Man blir ikke ferdig med historiene hennes når man blar om siste side. Som alltid gleder jeg meg til å lese flere bøker av denne unike forfatteren.

Der Solen Går Ned

Da Mahmoud Abd Al-Zahir blir sendt fra Kairo til den isolerte og fjerntliggende oasen Siwa som skatteoppkrever, vet han at det betyr fare - livsfare. Begge forgjengerne hans ble myrdet. Men Mahmoud har ikke noe valg. Han er anklaget for å være illojal mot de egyptiske myndighetene så vel som de britiske kolonimyndighetene. For å beskytte sin irske kone, Catherine, vil han ikke ha henne med ut i ørkenen. Hun derimot insisterer på å reise, i håp om at ekteskapet kan få nytt liv.

I Siwa finner Mahmoud seg fanget mellom to krigerske parter, og han har høyst mangelfulle midler til å få kontroll over situasjonen. Catherines vestlige blikk på det strengt tradisjonelle samfunnet og hennes utilslørte interesse for det arkeologiske utgravningsområdet i oasen skaper dype konflikter og vekker et slumrende hat. Under den brennende solen er det mange øyne i skyggene, og fluktveier finnes ikke.

(Baksidetekst)

Denne historien rommer både et ekteskap i oppløsning, en arkeologisk teori og engasjement og en politisk konflikt mellom østklanen og vestklanen - to parter som ikke klarer å samarbeide om noe som helst annet enn å hate de britiske og egyptiske myndighetene. Livet i oasen er nydelig skildret, men de politiske konfliktene skaper en anstrengt atmosfære som preger boken, til tross for de vakre omgivelsene. For moderne lesere vil en del av de gamle skikkene til innbyggerne i oasen også skape en svært dyster stemning. Kvinnene og mennene lever helt adskilt, og når en ektemann dør holdes kvinnen innesperret i flere måneder, hvor hun blir tvunget til å gå i det samme antrekket hele perioden, og får ikke lov til å vaske seg. Gud forby at et mannfolk skulle se henne og få lyst på henne mens hun fremdeles sørget over sin mann (som gjerne misbrukte henne mens han var i live). Enkelte av skikkene til innbyggerne blir skildret på en brutal måte, og det skaper et sterkt inntrykk.

Jeg er imponert over hvordan denne egyptiske, mannlige forfatteren klarer å skildre tankene og følelsene til en moderne irsk kvinne (moderne på slutten av 1800-tallet). Og hennes søken etter Aleksander den Store blant gamle templer og døde språk skaper et visst eventyrelement i boken, og gjør den enda mer fascinerende. Mannen hennes er en usympatisk karakter, selv om han strever for å bli bedre enn han er, mens man finner både helter og skurker blant innbyggerne i oasen. Noen ønsker fred og gjør alt de kan for å oppnå det, mens andre ønsker hevn for forfedres synder, og prøver å manipulere andre rundt seg. Det virker som en evigvarende konflikt, som Tahir skildrer, mellom østklanen og vestklanen. Som to brødre som aldri blir fornøyd med å leve sammen, men heller lar seg bli oppslukt av grådighet og raseri.

Denne boken har det meste, og enten du liker arkeologi og historie, samlivsproblematikk, politiske konflikter eller selvrefleksjoner er denne verd å lese. Det er spesielt interessant å lese en bok om Egypt skrevet av en egypter, og den var både spennende, skjør, brutal, vakker, anspent og rett og slett god. Anbefales! Den ga meg også veldig lyst til å dra til Egypt, nærmere bestemt Siwa Oasen.

Miraklene i Santo Fico

Innbyggerne i Santo Fico er helt i hundre da en buss full av britiske turister på avveie havner i deres lille by. Her øyner man muligheter for å tjene penger. Et gammelt kompispar finner frem igjen gamle triks, og utnytter de til det fulle.

En humoristisk og gøyal begynnelse på boken. Men selv om settingen er en koselig liten by i Italia, som er fylt av sære men elskverdige karakterer, kan jeg ikke hjelpe for å føle at det er noe som mangler. Det blir for tynt - litt overfladisk kanskje. Den fenger likevel nok til at jeg fortsetter på boken, og når jeg runder midten begynner det å skje ting. Det viser seg at denne boken - som jeg i utgangspunktet tenkte var en lettlest og enkel bok som man kan kose seg med noen timer i solen - faktisk er noe mer enn bare en koselig historie. Vi blir bedre kjent med flere av karakterene, og oppdager at de bærer på hemmeligheter, sårbarhet og omtenksomhet for andre.

Et jordskjelv endrer hele tonen i boken, og får enkelte av karakterene til å vise sine mindre elskverdige sider, mens andre trår til og hjelper hverandre i krisesituasjonen. Karakterene blir mer enn bare karikaturer, og et nytt plot dukker opp hvor det å legge vekk egne drømmer for å hjelpe andre blir sentralt. Det høres nok ikke ut som det mest originale plottet, og det er det heller ikke, men i andre halvdel av boken ble jeg engasjert og brydde meg om karakterene. På slutten ble jeg rørt, og jeg følte karakterene hadde utviklet seg på en realistisk måte.

Det virket nesten som om det var to forskjellige bøker om de samme innbyggerne. Første del og andre del av boken var såpass forskjellig. Jeg likte begge, men det var slutten på boken, og ikke begynnelsen, som hadde mest dybde, og som gjorde meg investert i hvordan det skulle gå med disse menneskene. Noen av dere vil nok syns det blir for forutsigbart og nesten klisjeaktig, og selv om jeg ikke kan si meg uenig ble denne boken en fin leseropplevelse for meg. Forfatteren skrev godt nok, og karakterene var virkelige nok til at det ikke gjorde så mye at plottet ikke var det mest originale. Alt i alt en fin leseropplevelse. Men første del av boken trekker litt ned..

En smakebit på søndag - nr. 19

Beleiringen av Leningrad:

"Kolja smilte og ventet på en reaksjon. Det var ingenting bak det blå blikket hans, verken frykt eller sinne eller spenning ved utsikten til et slagsmål - ingenting. Dette var, skulle jeg erfare, en egen evne han hadde: Han ble rolig av fare. Rundt ham taklet folk redsel på de vanlige måtene: stoisisme, hysteri, falsk jovialitet eller en kombinasjon av alle tre. Men Kolja, han trodde visst aldri helt på noe av det. Alt med krigen var latterlig: tyskernes barbari, partipropagandaen, kryssilden av branngranater som lyste opp natthimmelen. For ham virket alt sammen som en annens historie, en forbløffende detaljert historie han hadde snublet inn i og ikke kunne komme ut av."

"Det var slik vi hadde bestemt oss for å snakke, lett og uanstrengt, som to unge menn som diskuterte en boksekamp. Det var den eneste måten å snakke på. Du kunne ikke la for mye sannhet sive inn i samtalen, du kunne ikke la munnen innrømme hva øynene hadde sett. Hvis du åpnet døren så mye som en centimeter, ville du lukte råttenskapen der inne og høre skrikene. Du åpnet ikke døren. Du holdt tankene på dagens gjøremål, jakten på mat og vann og noe å brenne, og sparte alt det andre til krigen var over."

"Kolja virket fryktløs, men vi har alle frykt i oss, det er en del av vår arv. Nedstammer vi ikke fra engstelige, små spissmus som krøp sammen i skyggene mens de store dyrene trampet forbi? Kolja var ikke redd dumme kannibaler og nazister, men han var redd for å dumme seg ut - muligheten for at en fremmed skulle le av det han hadde skrevet."

"Jeg har aldri vært noen patriot å snakke om. Far ville ikke ha tillat det mens han levde, og hans død sørget for at hans vilje ble fulgt. Piter nøt langt mer hengivenhet og lojalitet fra min side enn nasjonen som helhet. Men den natten, mens jeg løp over de upløyde vinterhveteåkrene med de invaderende fascistene bak oss og den mørke, russiske skogen foran oss, kjente jeg en bølge av ren kjærlighet til landet mitt."


Fra Tyvenes By av David Benioff.

Dead Until Dark

"Ever since Vampires came out of the coffin (as they laughingly put it) four years ago, I'd hoped one would come to Bon Temps. We had all the other minorities in our little town - why not the newest, the legally recognized undead? But rural northern Louisiana wasn't too tempting to vampires, apparently; on the other hand, New Orleans was a real center for them - the whole Anne Rice thing, right? It's not that long a drive from Bon Temps to New Orleans, and everyone who came into the bar said that if you threw a rock on a street corner you'd hit one. Though you better not."

Sookie Stackhouse fikk ønsket sitt oppfylt - en vampyr kom til Bon Temps. Sånn circa samtidig startet en rekke drap på unge kvinner. Tilfeldig? Vil du finne ut av det må du lese boken. Det er kjærlighetshistorien mellom Sookie og vampyren Bill som driver historien fremover, men mordmysteriet er også sentralt, i tillegg til Sookies forskjellige vennskap og nesten-kjærlighetsforhold. Historien er mer voksen enn jeg har inntrykk av at de fleste andre vampyrseriene (som er populær nå) er, og det gjør den også mer troverdig. Dessuten er det politiske aspektet ved at vampyrene blir sett på som en minoritet som kjemper for sine rettigheter ganske gøy og annerledes. Original tanke fra Harris. Jeg har sett de to første episodene av TV-serien også, og jeg likte spesielt godt innslaget de viste fra Bill Mahers studio hvor han og en vampyr debatterte vampyrrettigheter. Forfatteren har rett og slett inkorporert vampyrene i vår verden, i stedet for å skape en egen verden for dem, som kun enkelte mennesker får ta del i.

Nå må det sies at selv om bakteppet for historien var originalt og fengende, så var ikke selve historien like god. Det var en del mangler. Det virket ikke som om drapene påvirket noen av innbyggerne i byen, og utenom å frykte for sitt eget liv hadde ikke Sookie noen problemer med å akseptere at kollegaer og bestemoren ble kvalt og voldtatt. Det var trist i to sekunder, og så var alt tilbake til normalt. Jeg fikk inntrykket av at jeg som leser ble mer oppskaket av bestemorens død enn Sookie ble. Bestemoren var for øvrig en av de mer interessante karakterene i boken. Harris besitter ikke evnen til å røre meg, eller til å gjøre meg fullstendig oppslukt i hennes univers. Det er grei lesning, men ikke så mye mer. Jeg kommer garantert til å fortsette på serien, men jeg savner noe som fenger i like stor grad som Harry Potter. Både J.K. Rowling og Charlaine Harris balanserer mellom et lekent og humoristisk språk og et mer alvorlig og rørende språk. Men førstnevnte lykkes med begge deler i langt større grad en Harris.

Til slutt må jeg bare nevne at jeg elsker kjenningsmelodien til serien. Genial musikk =)

Frihetens Øyeblikk

Frihetens Øyeblikk ble skrevet av Jens Bjørneboe og utgitt i 1966, og er den første boken i trilogien om Bestialitetens Historie.

Jeg kan begynne med å skrive at jeg syns deler av boken var fantastisk. Det var helheten jeg hadde problemer med. Bjørneboe har tydeligvis mye han vil få frem - spesielt om germanerne - men det virker litt tilfeldig hva som blir nevnt og når det blir nevnt. Som om han skriver det første han tenker på, og fortsetter slik gjennom hele boken. Han skriver godt, dog litt gammeldags, men hva kan man forvente da boken ble skrevet på 60-tallet. Det er en dyster bok, men den har også glimt av humor, eller i det minste en slags galgenhumor, og et av mine favorittsitat passer fint i den kategorien. Hvem kan ikke la være å le når de leser dette, til tross for at det er forferdelig tragisk:

"Det morsomme ved de idylliske krigskirkegårdene ved Hartmannswyler Kopp er at det ble kjempet på samme sted under begge verdenskrigene, noe som pussig nok førte til at likene fra første krig kom opp igjen av gravene under den andre, fordi prosjektilene rotet opp jorden i flere meters dyp."

Det er en interessant bok, men den virker noe snever. Alt dreier seg om jeg-personen og hans liv. Dette er ikke i seg selv negativt, men når verket heter Bestialitetens Historie burde det være et noe bredere perspektiv. Dessuten har jeg litt problemer med å skjønne hvordan man kan snakke om menneskelig brutalitet og samtidig ignorere Guds brutalitet og ikke ha problemer med å bøye seg fullstendig for denne guden. Når han først tar opp temaet "Gud", bør dette være en diskusjon. Og hva er det med denne englefascinasjonen? Hadde "den hellige ånd" blitt holdt utenfor, og hadde innholdet og rekkefølgen virket litt mindre tilfeldig tror jeg dette kunne blitt en favorittbok. Men den når ikke helt opp for min del.

Det er enkelte av historiene jeg kommer til å tenke på i lang tid fremover, mens andre er glemt allerede. Det ble en berg og dalbanetur. Jeg tror jeg likte historiene fra alpebyen best og skildringene av katakombene, hvis man kan bruke ordet "likte". Det er ikke koselige historier, men de gjorde inntrykk. Og teoriene om germanerne vil nok også surre rundt i hodet en stund. Jeg vil absolutt anbefale boken på bakgrunn av de gode enkelthistoriene. Som en helhetlig tekst derimot, er jeg ikke like begeistret.

En smakebit på søndag - nr. 18

Har dere hilst på familien Telemann? Hvis Erlend Loe besitter evnen til å få dere til å le bør dere få med dere familien Telemanns tur til Garmisch Partenkirchen, bedre kjent som Mixing Part. Her er et utvalg av sitater fra turen:


"Du burde gå mer på teater, Nina. Hva? Usikre mennesker har mye å lære av å gå på teater. Hva? Tyskland burde også gå på teater. Ærlig talt. Dere burde gå på teater begge to."

"Tja. Goethe var sikkert litt av en kar, og det er vakkert og har lyder og rytme og alt mulig, men hindret det folk i å bli nazister, Nina? Hva? Og er det teater? Det spør jeg meg selv om. Er det, når alt kommer til alt, teater?"

"Telemann legger nevene på brystet og bokser dem opp mot taket. Han gjør det flere ganger og han sier Ah! Han sier AH! Han sier teater. Han sier TEAter! Han sier AH TEATER! Og han sier Faen! Faen! TEATER! AH!"

"Ok. Hørte dere det, unger? Ingen linje fra Ludwig II til nasjonalsosialismen. Ifølge moren deres. Hvem vil ha is?"

"Vi mennesker er ulike. Noen liker det ene og noen det andre. Moren din putter ting i rumpa. Det må vi bare akseptere."

The Devil and Miss Prym

The Devil and Miss Prym refererer til en fremmed som ankommer byen Viscos med en djevel ved sin side, og Miss Prym som er hans utvalgte medhjelper. Viscos er en liten by hvor de fleste innbyggerne er godt oppi årene, og hvor alle er hyggelige og behandler hverandre bra. Den fremmede ønsker å utføre et eksperiment som vil fortelle ham noe om menneskers gode og onde natur. Er vi egentlig gode, eller vil vi alltid under de rette omstendigheter kunne hengi oss til onde hensikter? Den fremmede ber derfor Chantal Prym om å fortelle hele byens innbyggere at de har tre dager på seg til å velge ut en person som skal henrettes (eller ofres, som presten kaller det). Hvis de gjennomfører drapet innen tre dager vil de få nok gull til å sikre sin egen og sine barns velferd og å sikre en ny oppblomstring av Viscos. De velger seg ut en gammel enke som deres offer, men har de hjerte til å fullføre handlingen?

Paulo Coelho roses opp i skyene av et stort publikum, men mange mener også at han er meget oppskrytt. På bokelskere.no kan det virke som om oppskrytt er et ord flere kan si seg enig med enn fantastisk. Om Alkymisten skrives det blant annet at den godt kan slenges i veggen. Jeg har lest ord som overtydelig, drittbok, kvasiprat, miserabel lesning og flatt, platt og dårlig. Jeg har derfor hatt en god grunn til å være skeptisk til denne forfatteren. Dessuten liker han å filosofere i sine bøker, og jeg har aldri vært spesielt glad i filosofi (ex.phil var kun ok på grunn av at jeg fikk velge hvilke emner jeg ville jobbe med). Med andre ord et dårlig utgangspunkt for å lese en av hans bøker.

På grunnlag av kun en bok kan jeg verken påstå at forfatteren er oppskrytt eller fantastisk, og mitt generelle inntrykk falt nok litt imellom disse beskrivelsene. Alt i alt likte jeg denne boken. Bakteppe er en idyllisk landsby med for det meste eldre mennesker, hvor dagliglivet går sin vante gang. Karakterene er både koselige og senere skremmende, men de er ikke ensidige. Første delen av boken var svært fornøyelig, og den inneholdt en behagelig atmosfære som jeg likte. Boken blir naturlig nok dystrere etter Miss Prym leverer beskjeden til den fremmede fremfor landsbybefolkningen, og det er her filosofiske spørsmål blir trukket inn. Men det blir ikke for vidt eller for masete for min del, men heller en interessant historie om etikk. I de fleste religioner blir noen ofret for at andre skal ha det bra. Er det etisk forsvarlig å ofre andre for å sikre egen velferd? Det er ett av spørsmålene som blir bragt på banen. Det andre handler om hvorvidt mennesker i utgangspunktet er gode eller onde, og for meg virker det som om Coelho gir leseren et svar: mennesker er både gode og onde, og omstendighetene bestemmer hvilke av de egenskapene som trer frem.

"Good and Evil have the same face, it all depends on when they cross the path of each individual human being."

Boken er lettlest, og jeg ble fenget og leste siste delen av den i et jafs. Slutten var overraskende, men jeg pønsker fremdeles på hva den egentlig betydde. Jeg syns ikke Coelho har skapt noe mesterverk med denne boken, og den blir nok fort glemt, men som jeg skrev tidligere var det en fornøyelig bok som jeg er glad for at jeg leste. Jeg kommer nok til å lese flere av denne forfatteren, så får vi se om jeg kommer til en konklusjon når det gjelder spørsmålet oppskrytt eller fantastisk seinere. Kanskje har jeg nå lest hans beste bok og det blir kun nedturer herfra? Eller muligens leste jeg en av hans dårligere bøker (som jeg likevel likte) og har fantastiske bøker i vente? Tiden vil vise.. Han er uansett en omdiskutert mann, og når alt kommer til alt finnes det ingen virkelig konklusjon, men heller bare smak og behag.

Oppfordring til Bokelskerne

Det kommer snart ny bokanmeldelse, denne gang om Paulo Coelhos The Devil and Miss Prym. I mellomtiden lurte jeg på hvor mange av bokbloggerne som er på bokelskere.no? Kunne dere sendt meg en link med deres bokhyller i kommentarfeltet? Det er kjekt å kikke gjennom for å se hva andre leser, og gjerne for å få en del tips selv også =)



Min bokhylle finner dere for øvrig her. Noen få av dere følger jeg fra før av, men de fleste har jeg enda ikke oppdaget på denne siden. Det er ikke enkelt å søke etter bokbloggerne på bokelskere har jeg merket meg, spesielt siden jeg kjenner de fleste av dere via et kallenavn eller kun fornavn. Derfor spør jeg her i stedet!

Tagged

Julie har tagget meg, noe som innebærer at jeg skal svare på spørsmålene under, og sende tag'en videre til tre andre.

Hvilken bok leser du akkurat nå?
Paulo Coelho: The Devil and Miss Prym. Har skjønt at mange syns Coelho er oppskrytt, men jeg har ikke det inntrykket så langt. Dette virker som en fornøyelig bok. Får se om jeg sier det samme når den er ferdiglest.

Hvor liker du best å lese?
Liggende på solsengen til samboeren min, når det er sol og varmt. Men ellers funker de fleste steder: i sofaen, på sengen, på jobb (når jeg har pause). I går leste jeg i flere klesbutikker, mens andre kikket etter klær. Fint når de har stoler man kan slå seg ned i. Jeg klarer ikke å lese på bussen eller i bil, noe som er ganske dumt siden jeg bruker 45 minutter på bussen til jobb hver dag (og hjem igjen). Men i september får jeg fem minutter å gå til jobb, så da er det problemet forsvunnet.

Hvilken bok skulle du ønske kunne bli filmatisert?
Jeg tror A Spot of Bother av Mark Haddon hadde gjort seg som film. Men da hadde man trengt sterke britiske skuespillerprestasjoner.

Hva er favorittboken din?
Jeg har fått så mye som syv nye yndlingsbøker bare i år, og jeg hadde en del fra før av også. Boken, i entall, blir dermed vanskelig å svare på. En bok som har vært en yndling lenge er Frankenstein av Mary Shelley. Mine syv nye yndlinger er:

1. Forsoningen av Fred Uhlman
2. The New York Trilogy av Paul Auster
3. So Long and Thanks for all the Fish av Douglas Adams
4. A Spot of Bother av Mark Haddon
5. The Courilof Affair av Irené Nèmirovsky
6. The Secret History av Donna Tartt
7. You're an Animal, Viskovitz av Alessandro Boffa

Er det noen bøker du ser frem til å lese de neste månedene? Hvilke?
Jeg gleder meg til å lese mer av Paul Auster og til å lese Lottomillionæren. Og alle de andre 130 bøkene jeg har på vent.. humøret avgjør hva jeg leser og når.

Hva synes du er den fineste forsiden på en bok?
Jeg liker litt enkle, men klassisk fine forsider. Forsiden til Swann's Way av Marcel Proust er nydelig.


Så må jeg ikke glemme å tagge noen selv, og mine valg blir: Christine, Stine og Moshonista. Kos dere =)

Quiz - nr. 7

Jeg har vært slapp med å legge ut ny quiz, men nå skal jeg skjerpe meg. Først tar jeg en liten gjennomgang over dagsvinnere, for den som har vunnet flest ganger når jeg avslutter quizen får en valgfri pocketbok. Så langt har disse vunnet hver sin gang:
Oda
Bokelskerinnen
Julie

Christine har vunnet to ganger, og leder dermed så langt. Jeg har litt over to uker igjen til jeg drar på ferie, og da avslutter jeg quizen. Skal prøve å legge ut nye spørsmål hyppigere disse siste ukene.

Riktige svar fra sist quiz var:



1. Fyodor Dostoevsky
2. Oscar Wilde
3. Mary Shelley
4. Jules Verne


Og vinneren av quiz nr. 6 ble dermed Lena, med alt rett! Gratulerer =)




Dagens quiz:

Using the name of each author and each embedded number below, provide the title of each work.

1. Aleksandr Solzhenitsyn (1)
2. Ken Kesey (1)
3. William Shakespeare (2)
4. Charles Dickens (2)
5. Alexandre Dumas (3)
6. Anton Chekhov (3)
7. Arthur Conan Doyle (4)
8. Kurt Vonnegut (5)
9. Agatha Christie (10)
10. Arthur C. Clarke (2001)

Lykke til =)

Masterstudent

Jeg vet at dette strengt tatt ikke er veldig relevant å skrive om i en bokblogg, men jeg føler for å dele mine gode nyheter. Jeg har fått innvilget opptak til master i Sammenliknende Politikk! Nå er jeg offisielt masterstudent, og veldig lykkelig. Gleder meg til å ta fatt på studiet til høsten. 

For de som lurer på hva sammenliknende politikk egentlig er ligger jeg ved en liten studiebeskrivelse fra UiB.no. 

"Hva er vilkårene for demokratiske styreformer? Hvorfor ble noen land tidligere utviklet i retning av massedemokrati enn andre? Hvilke stadium har stats- og nasjonsbyggingen gått gjennom i ulike land og hva har vært drivkreftene bak denne prosessen?

Politiske systemer og institusjoner har ulik utforming og funksjon, på samme måte som den politiske atferden blant borgerne varierer etter hvilke politiske kulturer de lever i. Vi finner variasjoner innenfor det enkelte landet over tid, men også mellom land. 

Studiet vil gi deg innsikt i politiske system i andre land og i deres politiske historie. Det blir lagt vekk på politisk utvikling og aktuelle politiske forhold i Europa, fordi solid kunnskap om eget kulturområde og egen historie ofte er et vilkår for å kunne studere politiske forhold i andre deler av verden. Den europeiske integrasjonsprosessen tilsier også at det er et behov for å øke kunnskapen om Europa i det norske samfunnet."

På bachelornivå har jeg blant annet disse fagene:

SAMPOL 110: Stats- og nasjonsbygging: institusjoner og aktører
SAMPOL 115: Demokrati og demokratisering
SAMPOL 212: Politisk mobilisering
SAMPOL 215: EU institutions and politics
SAMPOL 220: Politisk utvikling i Latin Amerika
RUS 102: Russisk kulturkunnskap

Og på bacheloroppgaven skrev jeg om semipresidentsystem i Frankrike og Russland.

På master kommer jeg mest sannsynlig til å skrive om demokratisering i Latin Amerika, men noe mer spesifikt har jeg ikke funnet ut av enda. Dette var sikkert litt mye studieinformasjon for de fleste, men hvis noe tilfeldigvis syns Statsvitenskap virker interessant vil jeg anbefale dere å se nærmere på Sampol. Det er en spesialisering i Statsvitenskap, og veldig spennende =)

Mine bokreiser 2010

Hvor har mine bokreiser ført meg i 2010? Jeg tar en liten halvårsgjennomgang på hvor jeg har vært i år, før jeg tar en fysisk reise til Kroatia. 

1. USA er et land jeg har besøkt ganske ofte i år. Blant annet har jeg vært på Olympus og i Hades' underverden - førstnevnte befinner seg over Empire State Building og sistnevnte befinner seg under Hollywood. Jeg har reist i tid med Henry deTamble, for det meste i Chicago, og jeg har vært med på å planlegge drap i den nydelige delstaten Vermont. Dette er kanskje stedet jeg ivrer mest etter å dra til, basert på mine bokreiser i USA. Så må jeg ikke glemme mitt fantastiske besøk i New York, hvor jeg lekte detektiv sammen med karakterene til Paul Auster, og min tid i "den andre" Bergen - New Jersey - hvor jeg for det meste holdt meg på rommet mitt med Oscar Wao. Sist, men ikke minst, tok jeg turen til sørstatene på 60-tallet, hvor livet nok kunne vært bedre for mange. Man blir ihvertfall takknemlig for at man bor i Norge og det er 2010. Jeg gjetter at det blir flere reiser til dette svære landet før 2010 er omme. 

2. Storbritannia er nok et engelsktalende land jeg har besøkt ofte dette året. Og det har vært besøk fylt med mye latter og noen dystre affærer. Jeg besøkte huset til Arthur Dent etter at jorden på mystisk vis dukket opp igjen etter å ha blitt sprengt i stykker for å lage en ny intergalaktisk vei. Jeg har tilbragt lange dager i huset til den eksentriske forfatteren Vida Winter, mens hun fortalte meg livshistorien sin. Ben - det stygge, skumle femte barnet til Harriet og David har underholdt meg (om man kan kalle det det) i en engelsk landsby. Ville hunder med glødende øyne har jaget meg ved Baskerville Hall. Dumbledore har fortalt meg skjønne fabler, og jeg har også her lekt detektiv: denne gangen med Flavia de Luce. Mitt kanskje morsomste besøk i England skjedde da jeg havnet midt oppi familieforviklingene til George - som for øvrig trodde han holdt på å bli gal. Mitt besøk på Hundreds Hall ble ikke så skremmende som forventet, og var en klar nedtur, men mitt gode humør returnerte så fort jeg tok turen til Oxford hvor jeg løste mordet på Nicholas Quinn sammen med Endavour Morse. Og med dette konkluderte jeg mine reiser til Storbritannia så langt i år. Men det er tydelig at jeg liker meg i dette landet - jeg reiser visst ofte. 

3. Frankrike er nok et land jeg trives i, dog jeg ikke har vært der så ofte som i England. Jeg tok turen med Fredric Drum, for å kose meg med vinsmaking, men det ble et mer stressende besøk enn forventet. Blodet mitt ble "hett" da jeg besøkte en fransk landsby hvor de fleste innbyggerne hadde svin på skogen. Seinere ble jeg dømt til døden i Paris. Den siste turen min ble kort, og jeg hadde kun tid til å ødelegge et ball før jeg måtte returnere til dagliglivet. 

4. Norge er mitt hjemland, og her har jeg både reist gjennom bøker og fysisk. Jeg begynte i Stavanger, hvor jeg lærte mye om hvordan det er å være gutt som blir forelsket i en annen gutt. Deretter prøvde jeg meg på å opprette Sameland i Nord-Norge. Det var mildt sagt lite vellykket. Jeg har også tatt en svipptur innom Oslo hvor jeg kjøpte meg en rød ball og et bankebrett, i tillegg til å sørge over min fars død et annet sted på østlandet. Så tok jeg turen til Bergen (ikke verst med tanke på at jeg allerede befant meg i Bergen), og dette var jo en strålende tur.. Nordens paradis og alt det der. Siden det var en seriemorder løs ble det litt dyster stemning, men likevel. Jeg tok nok en tur til Oslo hvor jeg ble påkjørt av en båt, mens jeg befant meg i en annen båt, og jeg sviktet ikke min beste venn og ble heller ikke god til å synge samtidig. 

5. Nabolandet Sverige fikk jeg også gleden av å besøke. Først jaktet jeg på en hund med Joel Gustavsson og deretter jaktet jeg på enda en morder på Öland.

6. Jeg ble ikke værende lenge i Sverige som dere skjønner, men hoppet videre til Finland. Der møtte jeg tordengudens sønn og hjalp ham med å omvende det finske folket til den nygamle troen. Og jeg som er hardbarket anti-teist.. sånn går det når man dykker ned i bøkenes verden. 

7. Det er voldsomt som jeg har reist rundt dette året. Neste mann ut er Russland, hvor jeg har avslørt konspirasjoner med Erast Fandorin, jeg har drevet terrorvirksomhet mot tsarregimets utdanningsminister, jeg har opplevd døden med Ivan Ilyich, og hatt skitne tanker som ikke ville gå vekk. Russland er et spennende land, men kanskje ikke det koseligste.

8. Italia har jeg vært innom, og blitt reinkarnert med Viskovitz. En slitsom opplevelse. Men enda mer slitsomt var det å sulte og drive med selvskading med Mattia og Alice. 

9. Turen til Sør-Afrika var desverre ikke spesielt munter den heller, men det var en lærerik tur. Det er ikke lett å være hvit i dette landet etter apartheid. Tenk å bære på all den skyldfølelsen (uansett om man har noe å følelse seg skyldig for eller ikke).

10. Det ble også et par turer til Tyskland, og begge endte ganske tragisk (ihvertfall for enkelte). 

11. I Polen besøkte jeg menneskene i de stripede pysjamasene. 

12. Og i Pakistan fortalte jeg min livshistorie til en amerikaner. 

13. Australia var jeg innom, og der gjorde jeg en drøss med gode gjerninger. Det var en fin tur. En kul hund kalt the Doorman hadde jeg også. 

14. Den Dominikanske Republikken var et uønsket reisemål, hvor jeg ble vitne til at Oscars liv endte.

15. Jeg letet etter mine forfedres historier på Barbados, og fant ut litt mer en kanskje var ønskelig. 

16. Det mest eksotiske reisemålet må være Atlantis, hvor jeg tilbragte mange uker. 

17. Før og etter Atlantis var jeg imidletid i Egypt, og det er der jeg befinner meg nå, mens jeg studerer for å bli lege (og etter hvert blir legen til farao Akhnaten). 

Jeg har altså besøkt 17 forskjellige land det siste halvåret. Det hadde ikke vært mulig uten bøker (eller fri fra skole og jobb og en svær bankkonto). Det har vært oppturer og nedturer, men for det meste har det vært fornøyelig. Jeg anbefaler alle å reise på denne måten når man ikke har penger eller tid til å reise på vanlig måte. God sommer!

PS. Jeg ser forresten at det har blitt mye reising i Europa - jeg tror nok et fint mål kan være å reise oftere til andre verdensdeler. Variasjon er en fin ting, og man lærer jo mye av disse turene. 

Hvilke land har du besøkt i år?

En smakebit på søndag - nr. 17

Jeg har aldri før kjøpt en bok hvor forfatteren så iherdig prøver å overbevise meg om å ikke lese boken han har skrevet:

"Burn this book. Go on. Quickly, while there's still time. Burn it. Don't look at another word. Did you hear me? Not. One. More. Word. Why are you waiting? It's not that difficult. Just stop reading and burn the book. It's for your own good, believe me. No, I can't explain why. We don't have time for explanations. Every syllable that you let your eyes wander over gets you into more and more trouble. And when I say trouble, I mean things so terrifying your sanity won't hold once you see them, feel them. You'll go mad. Become a living blank, all that you ever were wiped away, because you wouldn't do one simple thing. Burn this book. It doesn't matter if you spent your last dollar buying it. No, and it doesn't matter if it was a gift from somebody you love. Believe me, friend, you should set fire to this book right now, or you'll regret the consequences."

"...A little runt of a book like this isn't worth risking madness and eternal damnation over. Well, is it? No, of course not. So burn it. Now! Don't let your eyes travel any further. Just stop HERE."

"Oh God! You're still reading?"

"...No, no, and still no. Why are you hesitating? Do you think you'll find some titillating details about the Demonation in here? Something depraved or salacious, like the nonsense you've read in other books about the World Below (Hell, if you prefer)? Most of that stuff is invented. You do know that don't you? It's just bits of gossip and scraps of superstition mixed up by some greedy author who knows nothing about the Demonation: nothing."

Fra Mister B. Gone av Clive Barker!

Oscar Waos Korte, Makeløse Liv

Nå er den en stund siden jeg ble ferdig med denne boken - jeg har visst havnet litt i bakleksen med bokanmeldelser. Men her kommer den ihvertfall. Jeg har tidligere nevnt Oscar, men selv om navnet hans pryder tittelen er dette en historie om hele hans familie, ikke utelukkende ham. Det er også en historie om den Dominikanske Republikk. Og om fuku, som er en forbannelse som Oscar og familien mener de er spesielt utsatt for.

Så vidt jeg fikk med meg veksler fortellerstemmene mellom å tilhøre søsteren til Oscar og en av hans tidligere kompiser. Og i tillegg til historien om Oscar reiser vi tilbake i tid og får høre historien til moren hans, fra tiden hun vokste opp i Den Dominikanske Republikk (barna hennes vokste opp i New Jersey, USA) og vi får innblikk i livet til faren hennes igjen. De er ganske tragiske fortellinger, alle tre, men også interessante. Spesielt godt likte jeg hvordan regimet i republikken var tilstedeværende i størsteparten av boken, og vi fikk se hvordan et politisk regime kan påvirke dagliglivet til dets innbyggere.

Fortellerstemmene blir til tider noe masete, men for det meste liker jeg dem begge. Det er et ganske ungdommelig språk i boken, uten at det blir for muntlig, og det innehar en god dose humor til tross for de dystre historiene. Måten den er skrevet på er kanskje det jeg liker best med boken, og da spesielt fotnotene. De gjorde boken det den var for meg. Alle referansene til Tolkien skadet ikke heller: Oscar er nemlig en feit "nerd" som elsker dataspill, Stephen King bøker, og han vil bli den dominikanske Tolkien. Han sitter ofte på rommet sitt og skriver. Han elsker damer, men damer elsker ikke ham. Stakkars Oscar. Livet hans ble kort, og slutten ble makeløs.

Det var altså mye jeg likte med denne boken, men enkelte deler av den ble langtekkelig, og det var ikke alle de små historiene innad i boken som var like gode. Men alt i alt er jeg glad for at jeg leste boken. Jeg lærte mye om Den Dominikanske Republikkens politiske historie, og jeg fikk lest en sår, men skjønn historie om det å føle seg utstøtt og helt alene. Om å være annerledes. Definitivt verd å lese, selv om den ikke når helt opp på terningen.

Mimring: Mr. Darcy

"There is, I believe, in every disposition a tendency to some particular evil — a natural defect, which not even the best education can overcome."

"My good opinion once lost, is lost forever."

"Every savage can dance."

Rekk opp hånden alle som vil bo på Pemberly med Mr. Darcy?!

Primtallenes Ensomhet

Alice og Mattia bærer begge på mørke hemmeligheter. En skiulykke gjør Alice halt for livet, og hun utvikler alvorlige spiseproblemer. Det matematiske vidunderbarnet Mattia har en tvillingsøster som er psykisk utviklingshemmet, og som forsvinner mens Mattia passer på henne. Han reagerer med selvskading.

Når Alice og Mattia møtes som barn, gjenkjenner de straks sin ensomhet og annerledeshet i den andre, og de utvikler et nært vennskap. Men selv om deres skjebner virker sammenvevd, når de ikke helt frem til hverandre. I likhet med primtall passer de ikke sammen med noen andre.

(Fra Bazar Forlag sin omtale)

Denne boken hadde jeg lest en del gode omtaler om før jeg valgte å kjøpe den til Kindle. Den begynte litt sært - med blæreproblemer som førte til en skiulykke. Vi blir kjent med Alice og Mattia hver for seg i forskjellige kapitler, helt til de møtes i ungdomstiden. Boken tar for seg både barndom, ungdomstid og voksenliv, og jeg syns det blir ganske mye å skulle komme seg gjennom i en såpass kort bok. Det gjør at historiene om hver fase i livene deres blir korte, og litt overfladiske. Jeg blir ikke fullt og helt investert i karakterene og hvordan det går med dem.

Det er en trist historie, full av tragedier, og det er få lyspunkter. Det blir i grunn ganske deprimerende. Hadde boken fenget mer, og hadde jeg likt karakterene bedre hadde nok ikke det spilt så stor rolle, men det ble for mørkt og dystert for meg. Dessuten føles det som om det mangler en skikkelig historie. Vi får biter av to liv, som bare blir forent noen få ganger i løpet av boken, og selv om de utvikler seg, så virker det ikke som om det ligger noe stor drivkraft under - annet enn selvskading og ensomhet. Det virker som om slutten og begynnelsen på historien kunne begynt og endt hvor som helst uten at det hadde spilt særlig stor rolle.

Men boken var i det minste lettlest, og jeg reagerte ikke negativt på det språklige. Hadde jeg klart å opparbeide mer medfølelse for karakterene ville jeg nok syns det var en ganske fin bok, selv om den manglet det helt store drivet. For de som liker litt stillferdige bøker, som likevel beveger seg raskt fremover kan nok dette være en god bok. Selv kan jeg være ganske glad i stillferdige bøker, men jeg likte ikke å hoppe frem i tid hele tiden. Jeg vil helst bli bedre kjent med karakterene, og da må forfatteren bruke litt mer tid på de forskjellige stadiene i livet.

Quiz - nr. 6

Her kommer svarene fra min (basert på kommentarene) hittil vanskeligste quiz:

1. The Importance of Being Ernest, by Oscar Wilde
2. Idylls of the King, by Alfred Lord Tennyson
3. The Legend of Sleepy Hollow, by Washington Irving
4. Lord of the Flies, by William Golding
5. Leaves of Grass, by Walt Whitman
6. The Last of the Mohicans, by James Fenimore Cooper
7. The Lord of the Rings, by J.R.R. Tolkien
8. The Mayor of Casterbridge, by Thomas Hardy
9. The Name of the Rose, by Umberto Eco
10. Planet of the Apes, by Pierre Boulle


Quiz nr. 5 sin dagsvinner ble Julie, med fire riktige svar. Gratulerer =) Husk at den med flest dagsseire i slutten av måneden vinner en valgfri pocketbok!


Dagens quiz blir som følger:

Use the following anecdotes to identify each author below.

1. When this Russian writer's first novel was well received in 1846, he joined a revolutionary group that was infiltrated by the authorities. Together with several associates, he was tried and sentenced to be shot. The execution was a cruel hoax and, at the very last minute, the sentence was commuted to years of hard labour in Siberia. Ten years later he returned to St. Petersburg as a conservative and became one of the greatest of all Russian authors.
2. When this Irish playwright was stopped by U.S. customs in New York, he proclaimed, "I have nothing to declare except my genius."
3. The poet Lord Byron challenged a group of his friends to create their own ghost stories. From that challenge came The Modern Prometheus (more famously known by a different name), written by this twenty-one-year-old wife of another romantic poet.
4. The science-fiction stories of this French author were called "dreams come true". So prophetic was his description of a periscope in one of his books that a few years later the actual inventor of the instrument was refused permission for an original patent.

Lykke til =)

En smakebit på søndag - nr. 16

Jeg har søkt på master i Sammenliknende Politikk denne sommeren, og går utålmodig og venter på svar. Kommer jeg inn skal jeg mest sannsynlig skrive oppgave om demokratisering i Latin Amerika. Noe mer spesifikt har jeg ikke enda - men et innsnevret tema og problemstilling må være på plass i slutten av august. I mellomtiden leser jeg Oscar Waos Korte, Makeløse liv, av Junot Díaz, hvor jeg lærer en god del om et autoritært regime i Den dominikanske republikk på 30-60-tallet. Dette er kanskje det Latin Amerikanske landet jeg kan minst om, men det er underholdende å lære om den tidligere politiske situasjonen i landet via en skjønnlitterær roman. Dagens smakebit kommer derfor fra denne boken, og er en liten leksjon i Dominikansk politisk historie:

"For dere som gikk glipp av de obligatoriske to sekundene med dominikansk historie på skolen: Trujillo, en av det tjuende århundrets minst kjente diktatorer, regjerte Den dominikanske republikk mellom 1930 og 1961 med en iherdig, ubarmhjertig brutalitet. En korpulent, sadistisk mulatt med griseøyne og bleket hud, som gikk med plattformsko og hadde sans for aksessorier à la Napoleon. Trujillo (også kjent som El jefe, Den mislykka kvegtjuven og Fuckface) kom til å kontrollere så og si rubbel og bit av Den dominikanske republikks politiske, kulturelle, sosiale og økonomiske liv gjennom en mektig (og velkjent) blanding av vold, trusler, massakrer, voldtekter, tvang og terror. Han behandlet landet som om det var plantasje og han var eieren. Ved første øyekast var han bare en typisk latinamerikansk caudillo, men hvor dødbringende makten hans var, har ikke mange historikere eller forfattere maktet å skildre - eller kanskje ikke engang kunnet forestille seg. Han var vår Sauron, vår Arawn, vår Darkseid, vår Evige Diktator, en så besynderlig, så pervers og så fryktelig person at ikke en gang en science fiction-forfatter kunne ha funnet ham opp..."

"... Av hans fremragende prestasjoner kan nevnes: Folkemordet i 1937 på det haitianske og den haitiansk-dominikanske folkegruppen; et av de mest langvarige, mest ødeleggende USA-støttede diktaturene på den vestlige halvkule (er det noe vi latinoer er flinke til, er det å holde ut med USA-støttede diktatorer, så dette var virkelig en velfortjent seier - chilenerne og argentinerne anker fortsatt); opprettelsen av det første moderne kleptokratiet (Trujillo var Mobutu før Mobutu var Mobutu); de systematiske bestikkelsene av amerikanske senatorer; og sist, men ikke minst, hvordan han smidde de dominikanske folkene om til en moderne stat (og gjorde det hans læremestre i den amerikanske marinen ikke klarte å gjøre under okkupasjonen)."

Landet er for øvrig kategorisert som "fritt" nå av Freedomhouse...

Min lesepersonlighet

Stine har lagt ut svar på en rekke spørsmål om lesevaner, og i god bokbloggtradisjon kopierer jeg spørsmålene og legger ut mine egne svar. Hva de sier om min lesepersonlighet er jeg dog ikke sikker på, det får dere tolke som dere vil.

1. Leser du rutinemessig bøker om igjen?
Nei, ikke "rutinemessig". De beste bøkene leser jeg om igjen fordi jeg savner dem og vil oppleve dem igjen. Som så mange andre har jeg lest Harry Potter bøkene og Ringenes Herre om igjen og om igjen og om igjen osv.. usikker på hvor mange ganger, men det er ikke umulig at man når et tosifret tall. I tillegg har jeg lest Frankenstein en rekke ganger, og det er mange bøker jeg har lest de siste årene som jeg planlegger å lese om igjen. Problemet er bare at det er så mange nye bøker jeg vil lese, at jeg vet ikke lenger når jeg skal få tid til å repetere gamle favoritter.

2. Er du opptatt av å holde bøkene dine pene?
Nei, jeg syns slitte, godt leste bøker har sin sjarm. Bare de ikke revner, det kan jeg ikke fordra. Bøker som er pene ser ofte ut som ikke de ikke har blitt lest. Man skal kunne se at bøkene har blitt lest.

3. Har du lister av bøker du planlegger å lese?
Jepp, og den listen er alltid lang. På bokelskere.no har jeg for øyeblikket 130 bøker jeg skal lese (og det er av bøkene jeg eier, ikke av de jeg ønsker meg). Øverst på min liste over bøker jeg vil lese ligger for øyeblikket "Klokken i Makedonia" av Knud H. Thomsen og "Mister B. Gone" av Clive Barker, men jeg ombestemmer meg hele tiden.

4. Hvordan velger du ut hvilke bøker du leser?
Etter humør. Vil jeg lese noe morsomt? Noe skummelt? Noe utspekulert? Noe skjønt? Når det gjelder å kjøpe bøker pleier jeg rett og slett å velge ut de jeg syns virker spennende etter å ha lest på baksiden av bøkene, eller de jeg har lest gode omtaler om på bloggene, eller fått anbefalt. Og jeg pleier å treffe, for de fleste bøkene jeg har lest i år har vært gode. Noen bommerter har det blitt, men det er svært få.

5. Finnes det bøker du aldri ville nedverdighet deg til å lese grunnet omtale?
Jeg stoler ikke mye på avisomtaler, men hvis mange bokbloggere eller medlemmer på bokelskere slakter en bok, da spørs det om jeg plukker den opp. Jeg er også en liten boksnobb, som ofte blir skeptisk til bøkene "alle" elsker. Enkelte ganger med rette - andre ganger må jeg bøye meg i støvet og si meg enig med "alle". Siden jeg jobber i bokbutikk hender det at jeg prøver meg på slike populære bøker, selv om jeg egentlig ikke føler for det.

6. Leser du alltid ferdig en bok hvis du ikke liker den?
Nei, som regel leser jeg ikke 50 sider en gang, noe jeg mest sannsynlig burde. Jeg gidder ikke kaste bort tid på dårlige bøker, men jeg kan også risikere å gå glipp av gode bøker fordi jeg ikke holder ut lenge nok. Tror nok jeg burde lagd meg en 50-100 siders regel: Les minst 50 sider av tynne bøker før jeg gir opp, og minst 100 sider av tykke bøker.

7. Hvor mye leser du hver dag?
Det kommer veldig an på hvilken dag det er. De dagene jeg har helt fri kan jeg lese alt fra 100 til 500 sider (mer en sjelden gang, som da siste Harry Potter boken kom ut - kunne jo ikke gi meg før den var utlest). På travle dager kan det bli 10 til 50 sider før jeg skal sove.

8. Tenker du noen gang på at du burde skjerpe hva eller hvordan du leser, på samme måte som du tenker at du burde spise sunnere eller trene mer?
Tenker kanskje at jeg burde velge flere nyere bøker, siden jeg jobber i bokhandel. Når jeg skal anbefale bøker til kunder er det jo litt viktig at vi faktisk har bøkene i butikken. Ellers leser jeg det jeg vil, når jeg vil, noe som passer meg utmerket (pensum ikke medregnet).

9. Språk eller handling, eller er dette et absurd spørsmål? Tenk fort.
Handling. Nei språk. Nei handling. Ja takk begge deler? Absurd - kanskje det ja. Begge deler er tross alt veldig viktig.

10. Regner du mer enn 60 prosent av din lesetid som avslapning?
Siden det er sommer er jeg fristet til å svare ja, for nå leser jeg bare skjønnlitteratur (foreløpig). Men godt over 60 prosent av det jeg leser til vanlig er pensum og det er ikke akkurat avslappende. Hvis man bare teller skjønnlitteratur ville jeg kalt det meste av min lesetid for avslapning.

11. Er litteratur hovedsakelig underholdning, dannelse eller flukt?
Mest underholdning. Men selv om det er underholdning har det jo et visst dannelseselement også, spesielt hvis man leser mye forskjellig. Flukt kan det også være innimellom, spesielt på dårlige, eller stressende dager.

12. Har du noen gang likt en bok og nektet å innrømme det av kulturstatusårsaker?
Jeg kommer faktisk ikke på noen, nei. Jeg har hatt den opplevelsen med musikk, men ikke med bøker.

Spørsmålene og "fasit" finner du her

Quiz - nr. 5

Nå er det en stund siden sist, men her kommer ny quiz. Men først, svarene fra forrige quiz:

1. William Shakespeare
2. Sinclair Lewis
3. J.K. Rowling
4. Miguel de Cervantes
5. Homer
6. Jonathan Swift
7. Lewis Carroll
8. Carlotte Brontë
9. J.R.R. Tolkien
10. George Eliot

Christine er dagsvinner med 8 av 10 riktig! Gratulerer =) Hun er første med to dagsseiere.

Så over til dagens quiz:

Use the initial clues to identify the titles and authors below.

1. The I of B E, by O W
2. I of the K, by A L T
3. The L of S H, by W I
4. L of the F, by W G
5. L of G, by W W
6. The L of the M, by J F C
7. L of the R, by J R R T
8. The M of C, by T H
9. The N of the R, by U E
10. P of the A, by P B

Lykke til =)

Oscar og Den Rosa Damen

Jeg leser om Oscar. Oscar er en feit nerd, som elsker Tolkien og Stephen King bøker og dataspill og han kommer opprinnelig fra Den Dominikanske Republikk. Men nå bor han i Bergen (New Jersey). Jeg koser meg med denne Oscaren. Men det er ikke ham det skal handle om nå, for jeg er nemlig ikke helt ferdig med ham enda - noe jeg er glad for, for det er kjekt å lese om Oscar. Det var i grunn kjekt å lese om Oscar og den rosa damen også, men jeg var mer skeptisk (med rette) til denne nye Oscar.

Nå hadde jeg i og for seg ikke noen problemer med Oscar, den lille syke gutten som egentlig var ganske gøy og ikke oppførte seg som en syk liten gutt (heller som en rampete liten gutt). Jeg var derimot ikke så begeistret for den rosa damen. Hun oppfant gøye historier, det skal hun ha, men en av de historiene overbeviste hun Oscar om at var sannhet. Julenissen eksisterer ikke, men Gud - det er noe annet. Gud må man tro på. Og selv om historien var skjønn, og jeg fikk litt sansen for Oscar, så ble det for religiøst for meg. Hvis du selv er religiøs eller ikke har så mange motforestillinger mot religion så kan du nok like denne boken. Hvis du har en del motforestillinger ville jeg kanskje latt være. Historien var skjønn, uten å bli for sukkersøt, og den var luddig konstruert, men jeg rakk ikke å bli glad i karakterene. Jeg ble ikke spesielt trist når Oscar døde. Den får en svak 4er på terningen - fordi jeg likte Oscar. Hadde den handlet litt mindre om å overbevise folk om at Gud eksisterer, og litt mer om Oscar, slik at jeg kunne fått tid til å bli skikkelig glad i ham, da kunne det blitt en sterk 5er i stedet. Jeg bør gjerne innse at Schmitts bøker ikke er tingen for meg.

Jeg kommer sterkt tilbake med Oscar nummer 1, som jeg tror jeg begynner å bli glad i allerede..

PS: Vinner jeg prisen for å bruke ordet Oscar flest ganger i et innlegg? And now for something comppletely different: Det kommer ny Quiz i løpet av kvelden. Jeg har vært litt slapp med den i det siste - fulltidsjobbing er min unnskyldning. Men det er fremdeles noen uker med quiz igjen =)