Victor Scott blir bedt om å skrive en bok om sine tre berømte forfedre:
Faren, som forsvant sporløst i Vestisen.
Farfaren - forfatter, nobelprisvinner og krigshelt.
Oldefaren, som bodde tjue år på en øde øy.
Vicor legger ut på en verdensomspennende reise for å samle informasjon - en reise som skal endre livet hans.
(Fra baksiden av boken)
Denne romanen spenner over en periode på rundt 100 år, og tar for seg livene til fire menn, knyttet av slektsbånd. Historiene er ikke skrevet i kronologisk rekkefølge, men forfatteren har heller valgt å begynne på slutten og jobbe seg bakover. Det fører til at vi først møter disse mennene i voksen alder, og får lese om deres liv fra sønnenes synspunkt i tillegg til å høre deres egne historier om slutten av livet. Hvordan var de som fedre? Hva skjedde med dem? I neste omgang møter man dem som barn, som igjen forteller om sin far og egen barndom. Jo lenger ut man kommer i historiene, jo mer forståelse får man for hvorfor disse mennene ble som de ble - hvilken bakgrunn de hadde. Faren til Victor er far, men han er også sønnen til sin egen far, som igjen er sønn til oldefaren til Victor. Måten forfatteren tar for seg disse ulike rollene på driver historien og gjør den både kompleks og interessant. Det at han har valgt å skrive fortellingen i denne rekkefølgen gjør at mystikken blir værende gjennom hele boken, og det skaper en meget spesiell stemning som gjør meg enda mer oppslukt i romanen. Denne stemningen gir seg noen ganger utslag i en slags melankolsk humor, som i følgende eksempel fra et isflak i ingenmannsland:
"Jeg legger en kabal. Det sies at hvis du går deg bort i skogen, skal du begynne å legge en kabal, for da kommer det alltid noen og prikker deg på skulderen og sier at rød ruter ti går på sort kløver knekt. Men så heldig er jeg ikke."
Språket flyter fint, og boken er lettlest uten å bli for "enkel". Livene til mennene i denne slekten er utrolig fascinerende, og de uløste gåtene som henger igjen etter dem gjør boken umulig å legge fra seg. Boken beskriver tragedier, så vel som fine øyeblikk, og enkelte ganger kommer noen uventede morsomme og sjarmerende hendelser. Dessuten overrasker og sjokkerer den gjentatte ganger. Da jeg leste det siste avsnittet om oldefaren visste jeg ikke om jeg skulle le eller grine. Men genialt var det... så ironisk, og tragisk, men samtidig umulig å ikke le litt av. Det er vanskelig å skrive om denne boken uten å avsløre handlingen, men siden jeg har lest et ukorrigert leseeksemplar prøver jeg å la være å skrive for mye. Det er så mange sitater og hendelser jeg gjerne skulle trukket frem, men dere får lese den selv når den kommer ut (om ca en måned), og så dukker den kanskje opp i en smakebit på søndag i august.
Tom Egeland har med Fedrenes Løgner debutert som romanforfatter. Selv skriver han: "Å forlate sin sjanger - og dermed også "det trygge" og det "kommersielt riktige" - er kanskje ikke noe sjakktrekk fra min side." Jeg tror ikke han trenger å bekymre seg, for dette var en veldig god bok. Jeg håper tilhengerne av hans krimbøker tør å prøve seg på romanen hans også, og jeg håper de som ikke er spesielt glad i krim tør å prøve seg på en forfatter de ikke ellers ville lest. Mest av alt håper jeg Egeland velger å skrive flere romaner i fremtiden.
Så heldig du er som har fått lest denne så tidlig, jeg går og gleder meg til den kommer ut og jeg gleder meg ikke noe mindre etter din anmeldelse :)
SvarSlett