Barnepiken

Hvor mange gode leseropplevelser tror du man går glipp av i løpet av et år på grunn av fordommer mot et spesielt tema, en spesifikk forfatter, et bokomslag man ikke liker eller en baksidetekst som ikke får frem hvor sterk boken virkelig er?

Jeg vet i hvert fall med sikkerhet at jeg hadde gått glipp av minst en god leseropplevelse hvis ikke det hadde vært for at jeg meldte meg på Cappelen Damms bokbloggturné. Når man prøver noe nytt – som å delta i en bokbloggturné – kan man like greit prøve å åpne horisonten for andre bøker enn man vanligvis ville lest; slik var tankegangen min da jeg meldte meg på og skrev at jeg ville lese barnepiken. Verken tittelen eller coveret til boken appellerte særlig til meg, og jeg så for meg at dette ville være en ”jentebok” i ordets dårlige forstand. Så feil kan man ta..

Barnepiken handler om en sørstatsby på 1960-tallet, hvor segregering er lovpålagt. Selv 100 år etter at slaveri ble forbudt jobber fremdeles de svarte for de hvite - de får lønn, men likhet for loven må man se langt etter. Historien veksler mellom perspektivene til to svarte hushjelper, og en hvit kvinne som ønsker å bli journalist. Sistnevnte bestemmer seg for å skrive ned historiene til de svarte hushjelpene, for å få deres egen vinkling på de svartes liv i sørstatene.

Etter å ha tatt faget "USAs Historie" på universitetet dette semesteret, med slaveri og borgerrettigheter som store temaer, var det interessant å lese en mer levende beretning om forholdene enn det pensumlesningen kunne gi. Jeg var nervøs for at dette skulle bli en bok som skildret "de gode" (svarte) mot "de onde" (hvite), men forfatteren beskriver en verden som ikke er svart/hvitt. Historien er sterk, og det er forferdelig å tenke på alt disse damene måtte bite i seg. Det er ikke rart den svarte hushjelpen Minny mistet uttallige jobber for å være for frekk i kjeften - hvem ville ikke vært det mot mennesker som behandler deg som noe skittent de ikke vil dele toalett med. Men det er ikke utelukkende negative forhold mellom hvite og svarte kvinner som blir skildret; Stockett beskriver også uforventede vennskap - som resulterer i både rørende og morsomme øyeblikk. Ikke at det alltid er like lett å svelge stoltheten sin og ta i mot vennskap og hjelp fra andre:

"Hva får Dere til å tro at fargede trenger Deres hjelp? Affer bryr Dere Dem i det hele tatt om dette her? Dere er hvit."

Personskildringene er vakre, og selve historien er brutal - det er vanskelig å lese denne boken uten å bli sint og sjokkert, samtidig som man blir takknemmelig for at verden har forandret seg de siste 50 årene. Jeg syns forfattere som kan få leseren til å oppleve slike følelser, som regel har gjort en meget god jobb. Når man merker at man nesten er likegyldig til hvordan en boks karakterer utvikler seg, da er det på tide å ligge den fra seg og finne en bedre bok. Når det gjelder Barnepiken må dere ikke la dere lure av et knallrosa cover og en "enkel" tittel, denne boken har både dybde og "bredde". Anbefales!

Dette er min debut som bokblogger i Cappelen Damms Bokbloggturné, og jeg er den andre som skriver om Barnepiken. Thelateparade åpnet sommerturnéen med et innlegg om Barnepiken i går, og Knirk fortsetter i morgen.