The Queue

Forfatter: Vladimir Sorokin
Utgivelsesår: 1985
Min utgave: 2008
Forlag: NYRB Classics
Språk: Engelsk
Sidetall: 263
ISBN: 9781590172742

- Comrade, who's last in the queue?
- I am, I think, but there was a woman in a blue coat after me.
- So, I'm after her?
- Yes, she'll be back in a moment. You stand behind me in the mean time.
- You're staying here then, are you?
- Yes.

Slik begynner Vladimir Sorokins bok, The Queue. Og slik fortsetter den. Hele boken består av samtaler mellom mennesker som står i køen, og gjennom hele boken står de i samme kø. Det er et særdeles effektivt virkemiddel for å få leseren til å forstå hvordan det var å leve i Sovjetunionen under Brezhnev. Vi står i køen sammen med karaktene, men vi deltar ikke i samtalen, vi observerer. Og vi forstår selvsagt ikke alt. Vi forstår ikke hvorfor de velger å bli stående i køen. Hvorfor de overnatter i køen. Hvordan de holder humøret oppe. Hvordan de orker å bruke så mye tid på å skaffe seg amerikanske jeans eller andre sjeldne varer. I Norge orker vi ikke alltid å kjøpe en ny bukse om det er fem personer foran oss i køen, for ikke å snakke om flere tusen. Snakk om tålmodighetsprøve.

De finner alltid nye metoder for å holde humøret oppe. Blir de tørst finner de en måte å kveile køen på slik at den går forbi butikken som selger den forfriskende drikken. Blir det for varmt beveger køen seg i retning av skygge. Trenger de å løpe ærend så vet de alltid hvilken plass i køen de hadde. Så lenge de får med seg oppropene. Evig optimisme er det ikke mangelvare på. Troen på at køen vil bevege seg raskere fremover forsvinner aldri. Kun 500 foran nå, det var 1200 for et par dager siden...

Et av oppropene varte i 34 sider. Likevel var det aldri aktuelt å legge vekk boken. Jeg var jo blitt en del av køen. Kunne de holde ut, kunne jeg også. Dessuten var det artig å lese alle navnene som ble ropt opp. De fleste virket som tradisjonelle russiske navn, men så kom det noen overraskelser innimellom. Knut var min favoritt. Vi fikk også lese tolv sider som utelukkende bestod av lyder man lager mens man har sex. Dette skjedde ikke i køen forresten. Det kan vel heller kalles et ærend.

I etterordet sammenligner Sorokin tapet av køen med å miste tilgang til narkotika:

"The collective body experienced a terrible withdrawal: furious demonstrations under red flags began, evolving into desperate clashes with the police, the ridiculous attempt at the first coup, newspapers shrieking about an "American occupation of Russia," the mass conversion of former communists to Russian Orthodoxy, and the creation of Committees for National Salvation from the Antichrist to Coca-Cola, etc. But all this could not compensate for the loss of the line - the absinthian agony was too painful."

Tro det eller ei, men boken var fengende og vanskelig å legge fra seg. Du blir en del av køen når du leser denne, på godt og (v)ondt. Løp og les!

Leseuken - 3

Bøker jeg leste forrige uke
Jeg fullførte to bøker forrige uke. Den første var Barnaby Rudge, min tredje, og hittil beste, Dickens-bok. Jeg leste også The Queue av Vladimir Sorokin. Omtale av den kommer i løpet av dagen. Et av mine uskrevne mål i år er å lese flere russere, og for å nå det målet satser jeg på at ca. hver tredje bok jeg leser skal være skrevet av en russisk forfatter. Alternativt kan en russer byttes ut med bøker fra andre tidligere Sovjetstater.

Omtaler jeg skrev forrige uke
Det ble kun Dickens-omtaler forrige uke, først av Barnaby Rudge, som fikk en sterk femmer på terningen. Den andre var av Great Expectations, som jeg leste i november, men ikke kunne skrive om før søndag 29. januar i forbindelse med Lines lesesirkel. Etter mye om og men fikk den terningkast 4, selv om jeg opprinnelig ga den 5. Terningkastene bruker jeg mest for min egen del, for å lettere kunne kategorisere bøkene og skille dem fra hverandre etter lang tid, så dere trenger ikke å henge dere opp i akkurat det. Boken var meget god, men den tapte seg litt når den ble sammenlignet med andre Dickens-bøker.

Bøker jeg leser nå
Jeg er nok noe overambisiøs denne uken, for jeg har begynt på tre bøker og håper å lese ferdig to av dem i løpet av uken. Den første heter To Say Nothing of the Dog og er skrevet av Connie Willis. Tittelen har hun lånt fra boken Three Men in a Boat, som har To Say Nothing of the Dog som undertittel. Den boken var et unikum, og jeg håper at Willis sin bok er i samme klasse. Foreløpig vet jeg at den handler om tidsreising og at den er morsom. Bok nummer to er skrevet av en av mine favoritter, Julian Barnes, og heter England, England, mens den tredje er nok en bok av Dickens, nemlig The Old Curiosity Shop. Alle virker gode, noe som lover godt for den kommende leseuken.

Bøker jeg planlegger å lese denne uken
Det spørs om jeg rekker noe mer enn de tre bøkene jeg allerede har begynt å lese, men jeg kan likevel nevne noen bøker jeg skal lese så fort jeg får anledning. Bokbloggeren Monika har inspirert meg til å endelig komme i gang med Vi, De Druknede av Carsten Jensen. Clementine tipset meg om Pure av Andrew Miller, som er nok en bok jeg gleder meg til å lese. Også vil jeg lese flere russere. Først skal jeg lese Bulgakov, uten at jeg helt vet hvilken jeg vil begynne med. Jeg har fire alternativer, deriblant The Master and Margarita. Deretter vil jeg lese The Brothers Karamazov.

Great Expectations

Forfatter: Charles Dickens
Utgivelsesår: 1861
Min utgave: 2007
Forlag: Penguin Popular Classics
Språk: Engelsk
Sidetall: 448
ISBN: 9780140620160

"Considered by many to be Dickens' finest novel, Great Expectations traces the growth of the book's narrator, Philip Pirrip (Pip), from a boy of shallow dreams to a man with depth of character. From its famous dramatic opening on the bleak Kentish marshes, the story abounds with some of Dickens' most memorable characters. Among them are the kindly blacksmith Joe Gargery, the mysterious convict Abel Magwitch, the eccentric Miss Haversham and her beautiful ward Estella, Pip's good-hearted room-mate Herbert Pocket and the pompous Pumblechook. As Pip unravels the truth behind his own 'great expectations' in his quest to become a gentleman, the mysteries of the past and the convolutions of fate through a series of thrilling adventures serve to steer him towards maturity and his most important discovery of all - the truth about himself."

Først og fremst må jeg gjenta det jeg har skrevet i tidligere omtaler av Dickens-bøker: han er utrolig dyktig til å skildre karakterer og hendelser. Som leser blir man fascinert av hver og en karakter og man lever seg helt inn i bøkene fordi man får følelsen av å være der det skjer. Jeg tror det skal godt gjøres å finne en bok av Dickens som ikke fenger. Vil du bli underholdt av klassikere, les Dickens!

Når det er sagt er det få (om noen) av Dickens' bøker som kan kalles enkel underholdning. Han lar romanene være en arena for samfunnskritikk, og er spesielt opptatt av moralske spørsmål, enten det er snakk om en mangel på moral i samfunnet, eller karakterenes personlige moralske dilemma. Great Expectations tar for seg det sistnevnte: Pip drømmer om en bedre hverdag, hvor han både er mer dannet og har mer penger. Når en slik hverdag blir en realitet forandrer Pip seg. Han mener han har fortjent det han får, i lys av hans tilknytning til personen han regner med er velgjøreren, og pengene gjør at han føler seg mer verdt enn hans fattige familie. Deres væremåte gjør ham flau. Senere er det hans egen oppførsel som gjør ham flau.

"We spent as much money as we could, and got as little for it as people could make up their minds to give us. We were always more or less miserable, and most of our acquaintance were in the same condition. There was a gay fiction among us that we were constantly enjoying ourselves, and a skeleton truth that we never did. To the best of my belief, our case was in the last aspect a rather common one."

Det hadde vært interessant å lese en versjon av Great Expectations hvor Pip ikke blir tildelt fortellerstemmen. Hadde vi sympatisert med Pip i like stor grad hvis vi ikke visste fra starten at han ender opp som en bedre mann enn han var i store deler av boken? Pip sjarmerer oss som barn og han krever vår respekt som voksen, men i mellomtiden er han ganske ufordragelig. Ødelegger for vennene sine, bryr seg ikke om de som elsker ham mest, er kun opptatt av sin egen utvikling. Hans reaksjon når han finner ut hvem som er velgjøreren er skammelig. Poenget med boken er Pip sin utvikling fra uskyldig barn, til selvsentrert tenåring, for så å til slutt bli voksen og innse egne feil. En liten del av meg kunne ønske at det ikke var åpenbart fra starten at det er det som er essensen i boken.

Delene av boken som inkluderer Magwitch er de jeg liker best. Han skaper en anspent stemning i boken som er ubehagelig, men samtidig utrolig spennende. Alle mysteriene i boken er knyttet til ham - det viser seg å være flere mysterier enn vi tror på forhånd - og han er rett og slett en meget interessant karakter. Great Expectations må desverre sies å være ganske forutsigbar, men karakteren Magwitch og hans fortid gir leseren noen overraskelser å glede seg over.

Det virker nok som om jeg er i overkant negativ, men det er ikke slik at jeg ikke likte boken. Den er meget god, og jeg har ingen problemer med å anbefale den til alle som ønsker å gi Dickens et forsøk. Til tider var det helt umulig å legge den vekk. Det finnes mange mindre sentrale karakterer som er med på å løfte boken og jeg har ikke en gang nevnt sentrale karakterer som Joe, Mrs. Gargery, Herbert, Miss Havisham og Estella. De to sistnevnte kan vel sies å representere egoisme i like stor grad som Pip, og i motsetning til ham endrer de seg heller ikke i nevneverdig grad. Deres grunnlag for egoisme er dog mer interessant enn Pips noe overfladiske drømmer om fremtiden, noe som gjør at de fascinerer meg mer enn hovedpersonen.

Jeg ønsker meg en mindre sentimental og forutsigbar slutt, og en hovedperson som ikke har lært livets leksjoner allerede i starten av boken. Likevel ønsker jeg meg mer tid til å lese Dickens, for tross all sentimentalitet og forutsigbarhet er det noe med denne og andre Dickens-bøker som gjør at jeg elsker å lese dem. Dickens evner som forfatter overgår alle mine små klager og jeg faller for alt jeg leser av ham.

Topp ti: mine favorittforfattere

1. Louis de Bernières er en britisk forfatter, som er mest kjent for å ha skrevet romanen Captain Correlli's Mandolin, som ble en bestselger da den kom ut i 1994. De tre første bøkene han skrev utgjør hans Latin-Amerika-trilogi, sterkt inspirert av forfatteren Gabriel Garcia Marquez. Hver nye bok tar for seg et nytt land, nye skjebner, viktige tema som tross alvoret alltid underholder. Hvorfor skal du lese de Bernières? Her er mine grunner:

Fordi "han har et fyrverkeri av en skrivestil, som engasjerer så til de grader. Han vet å underholde leseren, men han setter også krav. Man må følge med, man må gi bøkene den oppmerksomheten de fortjener, for man kan fort ramle av lasset. Han introduserer mange karakterer, hver og en fullstendig unik"..."Han skriver om meget seriøse tema, om maktmisbruk, diktatur, drap, voldtekter. Men han bruker humor som et virkemiddel for å vise grusomhetene. Makaber humor. Likevel har han en lett penn. Det virker uanstrengt. Språket flyter naturlig, til tross for at han holder seg på et sinnsykt detaljnivå i sine beskrivelser av både mennesker, natur og handlinger"..."La deg engasjere. Les nøye. Gi Louis de Bernières en sjanse. Du vil ikke angre! Jeg erklærer herved min kjærlighet for denne fantastiske mannen og hans fortellinger".

2. Irène Némirovsky ble født i Kiev i 1903, men familien flyktet til Paris i 1917. Hun var en kjent og godt likt forfatter på slutten av 1920- og begynnelsen av 1930-tallet, men fikk til slutt ikke lov til å publisere bøkene sine på grunn av sin jødiske bakgrunn. Hennes mesterverk, Suite Francaise, som handler om livet i Frankrike i 1940-41 ble aldri fullført. Némirovsky ble sendt til Auschwitz, hvor hun døde i 1942.

"Mann/kvinne, ung/gammel, innvandrer/statsborger - det spiller ingen rolle. Hun kan gjøre en hvilken som helst karakters handlinger og tanker troverdig, og i prosessen tar hun opp temaer som fremdeles er dagsaktuelle, til tross for at de fleste bøkene hennes er skrevet på 1930-

og begynnelsen av 1940-tallet. Hun mesterer å skrive nydelige skildringer og hun mestrer å skildre grufulle hendelser. Man blir ikke ferdig med historiene hennes når man blar om siste side."

3. Douglas Adams var en britisk forfatter som desverre døde altfor ung. Han hadde en fantasi uten grenser, og også et talent for skriving som gjorde at andre har vært så heldige å få bli kjent med hans elleville fantasi gjennom bøkene hans. Jeg tror at til og med de mest hardbarkede realistene som nekter å lese noe som ikke er trygt forankret i virkeligheten ville elsket bøkene til Adams. Humoren er upåklagelig. Jeg tror rett og slett ikke det går an å mislike den. For dere som aldri har lest Adams legger jeg ved et eksempel:

"The major problem — one of the major problems, for there are several — one of the many major problems with governing people is that of whom you get to do it; or rather of who manages to get people to let them do it to them.

To summarize: it is a well known fact that those people who most want to rule people are, ipso facto, those least suited to do it. To summarize the summary: anyone who is capable of getting themselves made President should on no account be allowed to do the job. To summarize the summary of the summary: people are a problem."

4. Philippe Claudel er en fransk forfatter som også skriver filmmanus. To av hans bøker er oversatt til norsk, og en tredje blir utgitt i april. Bøkene heter Grå Sjeler og Brodecks Rapport, og sistnevnte er en av de beste bøkene jeg har lest noensinne. Jeg skrev følgende i min omtale av boken:

"Dette er en lavmælt bok. Den er fri for overdrivelser, klisjeer og hendelser designet for å få leseren til å gråte"..."Jeg elsket alt ved boken. Språket, historien, metaforene, den tidløse visdommen, karakterene, tragediene og de få lykkelige øyeblikkene. Og Brodeck selv, med hans usentimentale fortellerstemme".

5. Kazuo Ishiguro er en britisk forfatter, født i Japan. Han utforsker både britisk og japansk kultur i bøkene sine, og han er en mester i å endre leserens oppfatning og forståelse underveis i bøkene. Å lese Ishiguro er spennende, men også frustrerende. Karakterene hans er ofte svært passive i forhold til egne skjebner. Det er ikke enkelt å lese Ishiguro, det er heller ikke lystig, men du vil huske bøkene. Det kan jeg garantere! Han har skrevet seks romaner og er mest kjent for titlene The Remains of the Day og Never Let Me Go.

"Jeg har sagt det før, men det kan ikke gjentas nok: LES ISHIGURO!!!"

6. Mark Haddon er nok en britisk forfatter, som ble verdenskjent da han ga ut sin første bok for voksne, The Curious Incident of the Dog in the Night-Time.

Jeg ble anbefalt den boken i forbindelse med et prosjekt vi hadde i engelsktimene på videregående, og jeg falt pladask for boken. Den er morsom og annerledes, samtidig som den er sår og beskriver en virkelighet som de fleste slipper å ta del i. Haddon fulgte senere opp med A Spot of Bother, som er en helt annen type bok enn hans første, men som likevel sjarmerte meg i like stor grad. Nå håper jeg at wikipedia ikke lurer meg og at han faktisk kommer ut med en ny bok for voksne i år.

7. Charles Dickens er kanskje den mest kjente britiske forfatteren gjennom tidene. Han skrev 16 store romaner og en rekke kortere bøker, og de aller fleste har blitt godt kjent over hele verden.

Jeg begynte for alvor å utforske Dickens sitt talent denne høsten, og jeg har blitt mer og mer imponert for hver bok jeg har lest. Great Expectations og Nicholas Nickleby viste at han hadde dybde, mens Barnaby Rudge viste bredden i hans talent. Dickens skapte elskelige karakterer som vil bli husket i lang tid fremover, og hans evne til å beskrive hva det enn måtte være gjør at bøkene hans underholder uansett tema. Jeg benytter meg av en velbrukt klisje: om han så hadde beskrevet maling som tørker ville det vært umulig å legge hans skriverier fra seg før siste side var lest.

8. J.R.R. Tolkien var en universitetsprofessor og forfatter som kalles fantasy-litteraturens far. Han skapte en hel verden, med mytologi, egne språk og detaljert historie og han har fengslet lesere i snart 60 år.

Jeg oppdaget Tolkien gjennom filmatiseringen av Ringenes Herre. Han var ikke kjent for meg tidligere, men jeg kom meg kjapt til bokhandelen etter å ha sett The Fellowship of the Ring. Jeg visste jeg hadde opplevd noe stort, selv om jeg fremdeles ikke hadde snøring på Tolkien og hans verden. The Hobbit og The Lord of the Rings har blitt lest og gjenlest mange ganger siden ungdomsskolen, og jeg har fremdeles mange uutforskede Tolkien-bøker på lur.

9. Julian Barnes er en britisk forfatter som ga ut sin første bok i 1980. Siden den gang har han skrevet ti romaner, og blitt nominert til Bookerprisen hele fire ganger. I fjor vant han med romanen The Sense of an Ending.

Julian Barnes er på nippet til å bli en favoritt. De to bøkene jeg har lest av ham har vært meget gode, og jeg har flere i bokhyllen som virker høyst lovende. Derfor tror jeg at han vil befeste sin posisjon på favorittlisten allerede ved neste utleste bok.

"Barnes' brillianse ligger i det at han klarer å gjøre refleksjoner rundt et relativt uinteressant liv til en mesterlig fortelling man ikke klarer å legge fra seg. Han skaper karakterer man ikke glemmer, til tross for at de er ordinære"..."Jeg elsker Barnes' språklige kvaliteter og hans evne til å trekke meg inn i historien, og å få meg til å se historien fra flere synsvinkler enn fortellerens."

10. J.K. Rowling trenger vel egentlig ingen introduksjon. Alle kjenner hennes historie.

Jeg var i utgangspunktet usikker på om jeg skulle ta henne med på listen. En favorittforfatter bør helst ha skrevet mer enn en bok, og bøkene bør ikke være for like. Rowling har skrevet mer enn en bok, men alle bøkene handler om de samme karakterene. Likevel mener jeg at Rowling viser en bredde som er mer enn god nok til at hun fortjener enn plass på listen. Harry Potter-bøkene var min portal til engelske bøker. Jeg vokste opp med dem, jeg ble gal av å vente på fireren, femmeren, sekseren og syveren. Jeg forelsket meg i karakterene som barn og det er en forelskelse som har vart lenge. Dessuten elsker jeg humoren i bøkene. Til tross for alvorlige tema er det ingen mangel på lattersalver i alle de syv bøkene. Det er en herlig verden å vokse opp med.

Stephen King og en trøtt hund

Jeg savner late dager på hytten. Masteroppgaven skal leveres 1. juni, og etter det tenker jeg det blir mange slike dager. I mellomtiden skriver jeg som en gal, pirker og blir aldri helt fornøyd. Det er bra jeg har en snill liten hund og flere bokhyller med bøker som kan distrahere meg når jeg trenger å bli distrahert. Også er det jo faktisk ganske gøy å bruke masse tid på å skrive om et tema jeg har valgt selv!

Senere kommer en topp ti-liste over mine favorittforfattere. Men først, noen hundebilder:









De to øverste bildene er tatt av samboeren til mamma, mens det er min egen samboer som står for de nederste. Det er nesten rart å tenke på at det er den samme hunden.

Barnaby Rudge

Forfatter: Charles Dickens
Utgivelsesår: 1841
Min utgave: 2003
Forlag: Penguin Classics
Språk: Engelsk
Sidetall: 744
ISBN: 9780140437287

Bookdepository.co.uk hadde følgende å si om en av Dickens' minst kjente bøker:

"Set against the backdrop of the Gordon Riots of 1780, "Barnaby Rudge" is a story of mystery and suspense which begins with an unsolved double murder and goes on to involve conspiracy, blackmail, abduction and retribution. Through the course of the novel fathers and sons become opposed, apprentices plot against their masters and Protestants clash with Catholics on the streets. And, as London erupts into riot, Barnaby Rudge himself struggles to escape the curse of his own past. With its dramatic descriptions of public violence and private horror, its strange secrets and ghostly doublings, "Barnaby Rudge" is a powerful, disturbing blend of historical realism and Gothic melodrama."

Dickens skrev to historiske romaner i løpet av sin livstid. Barnaby Rudge var den første og A Tale of Two Cities var den andre. Nå har jeg kun lest 50 sider av "A Tale..." og kan derfor ikke sammenligne bøkene i særlig grad, men jeg kan i det minste si at jeg ikke forstår hvorfor Barnaby Rudge har blitt så til de grader oversett til fordel for A Tale of Two Cities, Great Expectations og de fleste andre Dickens-bøker. Selv om jeg har gitt det samme terningkastet de alle de tre Dickens-bøkene jeg har lest de siste månedene vil jeg si at Barnaby Rudge var den klart beste av dem.

"Hvorfor", spør du kanskje? Hvordan kan Barnaby Rudge være bedre en publikumsfavoritten Great Expectations? Jeg skal prøve å forklare så godt jeg kan. Først og fremst har boken et bredere perspektiv enn både Great Expectations og Nicholas Nickleby. Jeg har inntrykk av at Dickens er veldig opptatt av hva som gjør mennesker gode og hva som forhindrer mennesker i å bli gode. I Great Expectations blir vi kjent med en karakter som i utgangspunktet er en snill og ydmyk gutt, men som forandrer seg etter å ha blitt tildelt penger og utdannelse fra en ukjent velgjører. I Nicholas Nickleby møter vi en fattig familie som ikke ønsker annet enn å kunne ta vare på hverandre, men som trenger hjelp for å oppfylle det ønsket. En slu og gnien onkel står i veien. Bøkene handler i stor grad om å bekjempe "onde" holdninger i oss selv, eller å bekjempe ondskap i andre. I Barnaby Rudge, derimot, er det ikke noe fasitsvar på hva som er ondskap og hvem som blir helter. Med noen få unntak er det ikke gitt fra starten hvem som fortjener leserens sympati.

The Gordon Riots var opptøyer som startet på grunn av myndighetenes planer om å oppheve anti-katolske lover fra 1600-tallet. I følge lovverket hadde ikke katolikker lov til å stemme, de kunne utestenges fra universiteter og de kunne ikke holde offentlige embeter. Slike lover ble ikke strengt overholdt, men de fungerte likevel som offentlig diskriminering. På slutten av 1700-tallet samlet det seg opp mot 50 000 protestanter, under George Gordon og slagordet "No Popery", for å kjempe mot opphevelsen av slike lover. Når de ikke fikk viljen sin juridisk begynte de å brenne ned husene til katolikker og å kidnappe og drepe motstandere av saken. I Barnaby Rudge blir vi kjent med karakterer på ene og andre siden av saken, og vi møter også karakterer som ikke ønsker å ta del i det som skjer. Vi blir til og med godt kjent med George Gordon, mannen bak all elendigheten.

Dickens velger å starte historien fem år før opptøyene begynner, noe jeg syns fungerer godt. Vi blir kjent med karakterene før de blir definert av hvilken rolle de har i opptøyene. Vi lærer hvem som er katolikker og hvem som er protestanter, men det er ikke avgjørende for deres opptreden fem år senere. Mr. Haredale og Mr. Chester, en katolikk og en protestant, lykkes med å hindre sine barn i å gifte seg. Begge opptrer som harde, følelsesløse menn, men kun en av dem viser seg å passe en slik beskrivelse. Hugh, en karakterer som leder an i opptøyene fem år senere, forsøker å forgripe seg på Dolly Varden, smedens datter. Det meste han gjør i løpet av de første 200-sidene i boken er forkastelig. Likevel ender jeg opp med å utvikle en merkelig form for respekt for Hugh, som ikke passer noen stereotype, men viser en rekke gode sider.

Barnaby Rudge, karakteren som har gitt navn til tittelen, er bokens sterkeste ledd. Han bor med moren, som tar vare på sønnen så godt hun kan. Barnaby er nemlig funksjonshemmet. Han lever et enkelt liv, og trenger ikke andre enn moren. Men en uventet gjest foreslår for ham hvor godt familien kunne hatt det hvis de hadde mer penger. Barnaby fikserer på denne tanken, og ender opp med å ta del i opptøyene for å sikre både rikdom og ære til han og moren. Han forstår ikke hva opptøyene handler om, eller at han blir utnyttet av de som vet bedre. Han tror at moren vil bli stolt av ham og klarer ikke å ta innover seg hvor bekymret hun er for at noe skal skje med ham. Han er uskyldig, som et lite barn, men med styrke og vilje som en voksen mann. Det får store, og urettferdige konsekvenser.

I og med at vi ikke følger en spesifikk familie går det lenger tid før vi knytter sterke bånd med karakterene i Barnaby Rudge enn i Great Expectations og Nicholas Nickleby. Det er også vanskeligere å komme skikkelig inn i boken i og med at det tar tid før vi får oversikt over hvem som er hvem, og hvilken rolle de spiller. Ikke la det hindre dere i å lese boken, for når oversikten er nådd og historien begynner å utvikle seg, da blir det vanskelig å legge boken fra seg.

"From the burning cellars, where they drank out of hats, pails, buckets, tubs, and shoes, some men were drawn, alive, but all alight from head to foot; who, in their unendurable anguish and suffering, making for anything that had the look of water, rolled, hissing, in this hideous lake, and splashed up liquid fire which lapped in all it met with as it ran along the surface, and neither spared the living nor the dead. On this last night of the great riots - for the last night it was - the wretched victims of a senseless outcry, became themselves the dust and ashes of the flames they had kindled, and strewed the streets of London."

Som alltid er Dickens en mester når det kommer til beskrivelser av karakterer og hendelser. Styrken i denne boken, ligger i at han beveger seg vekk fra svart/hvitt-karakteriseringer, noe som gjør boken mye mindre forutsigbar enn de andre jeg har lest av ham. Den er også mindre sentimental. Jeg får ikke inntrykk av at han dømmer de deltakende karakterene, men heller opptøyene i sin helhet - kanskje med unntak av Lord George Gordon. Han lar historien få utfolde seg, og stiller ingen krav til perfeksjon fra noen. Dessuten er den utrolig spennende. Beskrivelsene av opptøyene gir et svært levende bilde, og gjør en hendelse som er vanskelig å forstå i 2012, mer tilgjengelig for den moderne leseren. Selv om man faktisk ikke skal langt ut av London før lignende problemstillinger blir gjeldende også i dag. Mordmysteriet, som er et tillegg til hovedhistorien, skaper en helt unik stemning i starten av boken, og fører også til uventede vendinger på slutten av boken.

Barnaby Rudge kan absolutt anbefales til de som liker Dickens.

...and now for something completely different

Trenger du en halvtimes pause fra boken du leser? Jeg foreslår Argumental:

Leseuken - 2

Bøker jeg leste forrige uke
Alle bøkene jeg har fullført så langt i år ble fullført i forrige uke. Jeg leste ferdig Kongstanken av Tor Bomann-Larsen i begynnelsen av uken, og det var også den første boken jeg leste i år. En spennende, dog noe forvirrende, start på leseåret. Deretter leste jeg en novelle av Kafka, In the Penal Colony. En tittel dere som liker å lese noveller bør merke dere, for den holdt "Chess"-nivå. En bemerkelsesverdig historie. Deretter hoppet jeg over på noe lystigere: Cold Comfort Farm. Den er februar-boken i Line sin lesesirkel, og uten å røpe for mye kan jeg si at jeg tror de påmeldte vil like den. Årets foreløpige siste fullførte bok er The Kreutzer Sonata av Tolstoy, en merkelig roman om ekteskap. Nesten like spennende som In the Penal Colony, selv om vi fra starten får vite hva mannen på toget har gjort med konen sin. Det interessante er hvorfor han gjør som han gjør.

Omtaler jeg har skrevet den siste uken
Jeg skrev to omtaler forrige uke. Den første handlet om The Lost City of Z, som kun var en hårsbredde unna å få terningkast seks. En virkelig god bok, som desverre sluttet litt for brått. Men den gjorde meg giret på å lese flere ikke-skjønnlitterære bøker. Det samme gjorde faktabok nummer to, Kongstanken, som handler om Haakon og Maud og en rekke andre europeiske prinser og prinsesser, konger og dronninger. Den både gledet og forvirret, og terningkastet endte på fire.

Bøker jeg leser nå
Det går fremdeles i Barnaby Rudge, og den har virkelig begynt å bli spennende. Protestantene demonstrerer i enorme mengder og drar en av de mer uskyldige karakterene inn i herligheten. Det må bety trøbbel. Det er fascinerende å lese Dickens og samtidig være klar over at det han beskriver faktisk skjedde, hvis vi utelukker hendelsene som direkte involverer de fiktive karakterene.

Bøker jeg planlegger å lese denne uken
Jeg har så vidt begynt å kikke på to bøker, en fra Island og en fra Russland. Himmelrike og Helvete er en bok jeg knapt hadde hørt om før jeg tilfeldigvis fant den i en av romanhyllene på jobben. Likevel er den kjent for mange, og Jón Kalmar Stefánsson har visst gitt mange en fin leseropplevelse med denne boken. Jeg har aldri lest noe av en islandsk forfatter, så det blir en ny - og forhåpentligvis god - opplevelse. The Luzhin Defense er en av de tidligere bøkene til Vladimir Nabokov, skrevet før han dro fra Russland, og den frister også denne uken. En av de to havner nok øverst på leselisten neste gang jeg skal velge bok.

Bøker jeg kjøpte forrige uke
Tro det eller ei, men jeg har bestemt meg for å gi Shakespeare en sjanse, og har i den anledning kjøpt The Winter's Tale og Antony and Cleopatra. Bøkene inkluderer en introduksjon, forklaringsnotater på hver side og en scene-for-scene analyse. Hvis ikke jeg forstår Shakespeare etter å ha lest slike utgaver kan jeg bare gi opp. Vi har for tiden tilbud på eldre, innbundede bøker på jobben, og i de bunkene fant jeg tre bøker: Arkivarens Fortelling av Travis Holland, Kaos av Kurt Aust og Onan fra Koloniene av Morten Claussen.

Dickens-avstemning

Før jul hadde jeg en avstemning hvor hvem som helst kunne stemme på sin Dickens-favoritt. Poenget med avstemningen var å få et bilde av hvilke bøker norske leser har hørt om, lest og likt. Jeg har også funnet lignende avstemninger på Librarything og blant britiske lesere. Dere som lurer på hvilke Dickens-bøker dere skal lese i Dickens-året 2012 kan bruke dette som guide:



Librarything
1. Bleak House (8 stemmer)
2. David Copperfield (7 stemmer)
3. The Pickwick Papers (5 stemmer)
4. Our Mutual Friend (4 stemmer)
5. Great Expectations (3 stemmer)
6. Nicholas Nickleby (2 stemmer)
6. A Tale of Two Cities (2 stemmer)
8. Oliver Twist (1 stemme)
8. Little Dorrit (1 stemme)
8. Martin Chuzzlewit (1 stemme)

Britiske lesere
1. Great Expectations (24.9%)
2. Bleak House (16.9%)
3. David Copperfield (9.2%)
4. A Tale of Two Cities (8.7%)
5. A Christmas Carol (7.4%)
6. Our Mutual Friend (6.5%)
7. Oliver Twist (4.6%)
7. Barnaby Rudge (4.6%)
9. The Pickwick Papers (4%)
10. Little Dorrit (3.6%)
11. Hard Times (2.9%)
12. Dombey and Son (1.9%)
13. Nicholas Nickleby (1.8%)
14. The Old Curiosity Shop (1.2%)
15. Martin Chuzzlewit (1%)
16. The Mystery of Edwin Drood (0.8%)

Min avstemning
1. Bleak House (3 stemmer)
1. Oliver Twist (3 stemmer)
3. David Copperfield (2 stemmer)
3. The Old Curiosity Shop (2 stemmer)
5. The Pickwick Papers (1 stemme)
5. A Christmas Carol (1 stemme)
5. Barnaby Rudge (1 stemme)
5. Dombey and Son (1 stemme)
5. A Tale of Two Cities (1 stemme)
5. Great Expectations (1 stemme)

Som dere kan se er det to bøker som scorer høyt på alle listene: Bleak House og David Copperfield. I andre enden av skalaen finner vi bøker som The Mystery of Edwin Drood, Martin Chuzzlewit, Nicholas Nickleby, Dombey and Son, Hard Times og Little Dorrit, som alle enten får få eller ingen stemmer i de tre avstemningene. Nå må det nevnes at ingen av avstemningene kan gi et klart bilde av hvilke Dickens-bøker som er best likt i Norge, Storbritannia eller andre deler av verden, men det er da gøy å se gjennom likevel.

Basert på de tre avstemningene kan det se ut til at du bør velge en av følgende bøker å lese i 2012 hvis du ønsker å lese Dickens-bøker som er godt likt av mange:

1. Bleak House
2. David Copperfield
3. Great Expectations
4. Our Mutual Friend
5. The Pickwick Papers

Selv leste jeg Great Expectations og Nicholas Nickleby i 2011 og likte begge godt. Nå leser jeg Barnaby Rudge, som jeg faktisk liker enda bedre enn Nicholas Nickleby og den populære Great Expectations. Personlig smak vil selvsagt variere... Neste bok blir likevel en fra toppen av listene, enten Bleak House eller Our Mutual Friend.

Kongstanken

Forfatter: Tor Bomann-Larsen
Utgivelsesår: 2002
Min utgave: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Målform: Bokmål
Sidetall: 438
ISBN: 9788202225278

"Kongstanken utgjør første selvstendige del av beretningen om kong Haakon og dronning Maud. Med utgangspunkt i et overveldende materiale tar Tor Bomann-Larsen leseren med bak slottsfasadene og presenterer historien fra helt nye og overraskende vinkler. Boken føres frem til året 1896, sommeren da Fridtjof Nansen vendte hjem fra Polhavet i rollen som den oppstandne vikingkonge. Noen uker tidligere hadde prins Carl av Danmark giftet seg med prinsesse Maud av England. Ingen kunne vite at Norge skulle bli deres skjebne."

Det var tilfeldigheter som førte til at jeg ble giret på å lese denne serien. Jeg har aldri vært interessert i kongefamilien, og har verken sett tv-programmer eller lest om den norske kongelige slekten tidligere. Jeg ser nyttårstalen enkelte år, men der stopper det. En dag så meg og samboeren et eller annet på tv (har glemt hva...) som gjorde at jeg gikk inn på wikipedia for å sjekke når kong Harald ble født. Etter å ha fått med meg den opplysningen fortsatte jeg å lese, og gikk lenger bakover i tid, for å lese om kong Olav og kong Haakon. Og plutselig fikk jeg lyst til å lære mer.

Det er rart å lese Kongstanken. Man får servert personlige opplysninger om prinser og prinsesser samtidig som man lærer ganske mye om den politiske situasjonen i Europa, sett fra de kongeliges ståsted. Og det er dette som er rart. Det er akkurat som å lese historie på nytt, med nye øyne. Leseren slutter å være en del av befolkningen som står utenfor og ser inn, men man er heller vitne til historiske beslutninger og utviklinger sett innenfra. Kongefamiliene var langt fra almektige i det tidsrommet som blir presentert i boken, 1864-1896, men de hadde likevel en grad av makt og innflytelse som vi ikke er vant med i vår tid. Og den brukte de for alt det var verdt.

Det aller merkeligste er å lese om hvordan mødre og fedre aktivt kjemper for å få barna sine fordelsaktig giftet bort, slik at slekten kan beholde og helst utvide sin posisjon i det europeiske maktspillet. Det var da ikke stas å bli konge av Grekenland, en umoderne sjørøverstat, men å få et barn giftet bort til kongelige i England, Tyskland (etter samlingen) og Russland, det var viktig. Også skader det ikke å la en sønn gifte seg med en prinsesse av Sverige-Norge. Som om det er et fett hvem som havner hvor, bare barna blir godt fordelt. Tenk dere forskjellen på å bli russisk prinsesse og britisk prinsesse. I det lange løp får du ikke mye makt uansett, men velger du Storbritannia får du i det minste leve.

Prins Carl (senere Kong Haakon) virker sympatisk, men han er langt fra en mann man kan beundre. Maud er tøffere, og vet hva hun vil. Ingen av dem virker som opplagte kandidater til Norges trone, men det er vel også litt av poenget til Bomann-Larsen. Hvordan de ender opp der blir ikke avslørt i den første boken, det kommer nok i den andre.

Absolutt en spennende bok, og jeg gleder meg til å lese videre. Det som trekker ned i dette første verket er at jeg bruker de første 200 sidene til å spørre meg selv: "Hvem var det?" "Hvem var han i slekt med nå igjen?" "Hvilket land kom hun fra?" "Hvilken Carl var dette?". Jeg var forvirret i store deler av boken, og begynte kun å få oversikt etter at mer enn halve boken var lest. Det er et hav av kongelige å holde styr på. Heldigvis blir det enklere å holde oversikt i den neste boken, som heter "Folket".

Reiser i litteraturens verden 2011

England og Norge er de eneste to landene jeg har oppholdt meg i i fjor. Jeg var i Bergen og jeg var i Oxford. Det var ikke et stort reiseår. I litteraturens verden, derimot, besøkte jeg hele 22 forskjellige land, noen oftere enn andre.

Storbritannia: 37 bøker lest

USA: 15 bøker lest

Norge: 8 bøker lest

Frankrike: 4 bøker lest

Tyskland: 4 bøker lest

Canada: 4 bøker lest

Russland: 3 bøker lest

Sverige: 3 bøker lest

Østerrike: 2 bøker lest

Kina: 2 bøker lest

India: 1 bok lest

Finland: 1 bok lest

Spania: 1 bok lest

Ungarn: 1 bok lest

Ukraina: 1 bok lest

Sør-Korea: 1 bok lest

Nigeria: 1 bok lest

Vietnam: 1 bok lest

Nederland: 1 bok lest

Irland: 1 bok lest

Albania: 1 bok lest

Tsjekkia: 1 bok lest

En overveldende mengde av bøkene jeg leste i fjor kommer fra Vest-Europa og Nord-Amerika. Kun seks bøker er skrevet av forfattere fra andre verdensdeler enn Europa og Nord-Amerika. Storbritannia troner øverst, og Storbritannia betyr i realiteten England, selv om jeg har klumpet sammen de forskjellige øynasjonene. Norge har en respektabel tredjeplass.

I 2012 skal denne listen endres. Jeg er ikke i tvil når jeg skriver at Storbritannia også vil toppe listen for 2012, men jeg skal i år aktivt prøve å endre andreplassen, og jeg skal i tillegg forsøke å lese flere bøker fra andre kontinenter. Det jeg ønsker er at Russland overtar andreplassen som USA hadde i 2011, og at jeg klarer å lese ti bøker fra andre kontinenter i tillegg til at jeg leser bøker fra 15 "nye" land i løpet av året.

For de som lurer var kjønnsbalansen slik: 73 menn, 22 kvinner. Jeg sliter fremdeles med den balansen. Jeg leser flest mannlige forfattere, slik er det. Men jeg skal være flink å merke meg anbefalinger av gode kvinnelige forfattere fra andre bloggere. Såpass kan jeg love.

The Lost City of Z

Forfatter: David Grann
Utgivelsesår: 2009
Forlag: Simon & Schuster UK
Språk: Engelsk
Sidetall: 450
Utgave: Kindle

David Grann blir kjent med historien om den britiske oppdageren Percy Fawcett, som forsvant i jungelen i Brasil i 1925. Han bestemmer seg, som så mange andre før ham, om å prøve å finne Fawcett og hans to medreisende. Konen blir mildt sagt oppgitt. Grann er ingen oppdager, han er forfatter, og ikke akkurat vant med farlige oppdrag. Dessuten er han ikke den første som forsøker å finne den legendariske oppdageren, og det er opp i mot 100 som har mistet livet i forsøket. Det Grann begir seg ut på er både farlig og nærmest umulig.

Grann deler boken opp i to ulike deler. I noen kapitler følger vi Fawcett sin historie, fra han ble utdannet til oppdager (slike utdannelser skulle vi hatt i dag)og gjennom alle hans ekspedisjoner frem til hans siste. I de resterende kapitlene følger vi Granns egen reise, fra han fikk ideen til prosjektet, gjennom hans søken etter informasjon og til han endelig når jungelen og går i fotsporene til Fawcett. Det er ingenting i veien med fortellerstilen til Grann: jeg ble fenget fra første side. Det er ikke mangel på spenning.

Fawcett var et unikt individ, både på godt og på vondt. Han var tøff, engasjert og kløktig. Det var dette som gjorde ham til en god oppdager. Men han manglet empati og evnet ikke å se verden fra et annet ståsted enn sitt eget. Han var en autoritær mann som ikke hadde tålmodighet med svakere mennesker og fikk derfor gang på gang problemer med eget mannskap på ekspedisjonene til jungelen i Sør-Amerika. De som ikke klarte å holde hans tempo ødelagte, de som ble syk ødelagte for ham. Han hadde jo så mye han ønsket å utrette. Han kunne derfor ikke tolerere sinker. Selv ble Fawcett sjelden syk, noe som fikk ham til å virke udødelig. Noe han selvsagt ikke var...

Noe av grunnen til at han lykkes med mange av de tidligere ekspedisjonene hans var at han klarte å skape kontakter og vennskap med indianerstammer. Han var ikke av den oppfatning at indianerne var underlegen den hvite mann, og han nektet å avfyre våpen mot dem. Han hadde stor respekt for deres skikker og vant på den måten respekt fra flere stammer, enkelte som i utgangspunktet var svært voldelige. Dette gjorde at han fikk bevege seg fritt på områder hvor andre fryktet for sitt liv, og dermed var det færre hindringer for fremtidige oppdagelser. Han kartla store områder i Amazonas-jungelen.

Etter hvert ble han stadig mer opptatt av ideen om at det hadde fantes store sivilisasjoner i jungelen. Han ble overbevist om at indianerne hadde klart å organisere seg i byer med tusener av innbyggere, selv om de fleste på den tiden mente at det var umulig å opprette strukturer og samfunn på en slik skala. Fawcett ble besatt av tanken på å finne en slik "tapt by". Mest sannsynlig ble han drept uten å ha gjort en slik oppdagelse. Men ingen har funnet ham, så det er umulig å vite om ikke han fant byen til slutt og bestemte seg for å bli værende der. Usannsynlig er det.

Grann får høre flere historier om andre mennesker som har forsøkt å finne Fawcett, og blir stadig mer bekymret for at han er som dem: besatt av tanken på å finne oppdageren og hans tapte by. Han gir seg likevel ikke, og komme seg gjennom hele opplevelsen med sinnet i behold. Om han hadde klart å gi seg på et tidligere stadium er usikkert. Besettelsen hadde nok et grep om ham, helt til det ble farlig og fornuften seiret. Før den tid gjør han spennende oppdagelser.

Den eneste grunnen til at Granns bok ikke får terningkast 6 er fordi den sluttet for brått. Vi fikk svar på noen av mysteriene, men ikke alle, og jeg forventet mer informasjon på slutten. Boken hadde ikke sluttet å være spennende selv om den sluttet. Den kunne gjerne vært 50 sider lenger enn den var. Historien til Fawcett er svært fascinerende, og Granns egne oppdagelser gjør mysteriet om hans forsvinning til utrolig spennende lesning. Denne var bedre enn de oppdiktede historiene til Conan Doyle og H. Rider Haggard. Den var interessant på mange nivåer: vi får en meget god innsikt i karakteren Facwett, vi lærer mye om geografiske og historiske utviklinger i tiden han levde, vi leser om spennende eventyr, om lidelser og feilslåtte ekspedisjoner. Og Grann komplementerer historien med både gamle og nye oppdagelser, tidligere ukjent for størsteparten av verden. En meget god bok!

Årets beste bøker

10. Jean M. Auel - The Clan of the Cave Bear.

En helt unik fortelling som fenget så til de grader, til tross for et rolig handlingsforløp. "Man skulle ikke tro at 500 sider om en jente som prøver å tilpasse seg til et liv med klanen skulle være så gripende, men det er virkelig det"..."Jeg er helt forelsket i Hulebjørnens Klan. Boken var nydelig. Ikke et øyeblikk var unødvendig, ikke en hendelse kjedelig eller uinspirerende."

9. Julian Barnes - The Sense of an Ending.

En av årets store oppdagelser, en forfatter jeg kommer til å følge lenge. Jeg tror jeg har mye godt i vente fra den kanten. "Barnes skriver bedre enn Kazuo Ishiguro og han er helt på høyde med Philippe Claudel. Dette er en av de beste bøkene jeg har lest i år, og jeg sier bare: for guds skyld gi denne mannen Bookerprisen! Han har vært nominert flere ganger før, og selv om jeg aldri har lest noe annet av mannen vil jeg si det ville vært vel fortjent. For en bok. For et språk."

8. George R.R. Martin - A Game of Thrones.

Det går ikke an å mislike fantasy når man bli introdusert for en unik, kompleks og brutal serie som denne. "Skjønner dere nå hvorfor dette ikke er en enkel og grei, rett frem, "de gode mot de onde"-historie? Nei, det er nok mer komplisert enn det. Karakterenes mange lag gir historien driv, gjør den mer realistisk og gjør leseren fullstendig investert i både historien og utfallet - uansett hvordan det måtte gå."

7. Mika Waltari - Egypteren Sinuhe.

En skattekiste av en bok for alle som er fascinert av Det Gamle Egypt. Fantastiske beskrivelser av oldtidens byer. "Egypteren Sinuhe er en enorm fortelling som rommer en livstid full av eventyr, krig, sorg, rikdom, og maktmisbruk. Forfatterens språk er gammeldags, noe som gjør fortellingen mer troverdig, og lettere å leve seg inni. Beskrivelsene av byer, ørkener og mindre områder er også med på å levendegjøre omgivelsene, og gir leseren en følelse av å bli transportert til Det Gamle Egypt."

6. Patrick deWitt - The Sisters Brothers.

Galskap, humor og litt alvor i en særdeles underholdende roman. "Det er klasse over deWitts språklige valg og hans evne til å gjøre settingen troverdig. Som dere kanskje har skjønt har boken både humor og dybde, og det er først og fremst studiet av Eli som gjøre boken så god som den er. Hans fortellerstemme skaper engasjement hos leseren."

5. Jerome K. Jerome - Three Men in a Boat.

Uten tvil den morsomste boken jeg leste i fjor. "Britisk humor på sitt beste. Tre eldre herremenn og en hund leier en båt og tar seg en tur på elven. Og det er genialt. Jeg vet ærlig talt ikke hva mer jeg kan si. Denne boken må leses, ikke leses om."

4. Stefan Zweig - Chess.

Jeg har vært i hans hjemland og jeg har sett hans villa. Jeg har kjøpt en selvbiografi og jeg har tidligere lest en roman han har skrevet. Mer skal jeg oppleve. En mann man bør kjenne til. "Jeg har lest en bok som handler om sjakk, og den var fantastisk. Det var som å lese en thriller - hjerte banket fortere og fortere, og da jeg nådde slutten var det omtrent umulig å sitte i ro på sofaen." Et mesterverk, intet mindre.

3. John Connolly - The Book of Lost Things.

En bok som er like fornøyelig og vakker som den er skummel. "Da jeg lukket siste side satt jeg med en merkelig følelse i kroppen. Men også med følelsen av at jeg hadde lest noe helt spesielt."

2. Louis de Bernières - The War of Don Emmanuel's Nether Parts.

Med denne boken ble han en stor favoritt. "Jeg kan ikke rose Louis de Bernières nok. Historien er viktig, interessant og høyst underholdende. Fantasien til denne mannen er omtrent så vill og fantastisk som den kan bli, og han har evner til å levendegjøre fantasien sin gjennom et rikt karaktergalleri og en skarp penn som jeg misunner ham enormt."

1. Philippe Claudel - Brodeck's Report

"Dette er en lavmælt bok. Den er fri for overdrivelser, klisjeer og hendelser designet for å få leseren til å gråte."..."I stedet for en roman har Claudel skapt en fabel. En historie som alltid vil være dagsaktuell, som en hver generasjon vil kunne identifisere seg med på en eller annen måte."... "Jeg elsket alt ved boken. Språket, historien, metaforene, den tidløse visdommen, karakterene, tragediene og de få lykkelige øyeblikkene. Og Brodeck selv, med hans usentimentale fortellerstemme."

Leseuken - 1

Det er fire uker siden jeg skrev et innlegg som dette sist. Derfor handler dagens leseuke-innlegg om de fire siste leseukene.

Bøker jeg leste de siste fire ukene
Jeg har lest om Putin og Medvedev i Steinfelds bok "Forvirringens Tid". Jeg gleder meg nok i enda større grad til å lese Putin-biografien som kommer ut i mars, og ellers å følge utviklingen i Russland frem mot presidentvalget. Jeg har også lest om oppdageren Percy Fawcett i David Granns "The Lost City of Z. Han forsvant i regnskogen i Brazil på midten av 1920-tallet og har aldri blitt funnet. Den tredje boken jeg leste i desember var "Death Comes to Pemberley", hvor vi følger Elizabeth og Darcy som har vært gift i seks år. Artig med oppfølgere til gamle klassikere. Siste boken handlet om Harald Hårfagre, mannen som samlet Norge før første gang, og som regjerte lenge, dog ikke uten problemer.

Omtaler jeg har skrevet de siste fire ukene
Det har kun blitt samleomtaler den siste tiden, men jeg håper å få skrevet noen skikkelige omtaler når jeg kommer hjem fra Salzburg senere denne uken. Samleomtalene omfattet følgende bøker:

1. Tom Egeland - Sirkelens Ende (terningkast 5)
2. Ann Cleeves - Svart som Ravnen (terningkast 4)
3. Agatha Christie - Liket i Biblioteket (terningkast 4)
4. Agatha Christie - Mord etter Alfabetet (terningkast 4)
5. Marisha Pessl - Utvalgte Emner i Katastrofefysikk (terningkast 4)
6. Jørgen Brekke - Nådens Omkrets (terningkast 4)
7. Louis de Bernières - Captain Corelli's Mandolin (terningkast 5)
8. Irène Némirovsky - All Our Worldly Goods (terningkast 5)
9. Jerome K. Jerome - Three Men in a Boat (terningkast 6)
10. Xiaolu Guo - A Concise Chinese-English Dictionary for Lovers (terningkast 4)
11. Nikolai Gogol - Dead Souls (terningkast 5)
12. Louis de Bernières - A Partisan's Daughter (terningkast 5)
13. Hans-Wilhelm Steinfeld - Forvirringens Tid (terningkast 4)
14. Torgrim Titlestad - Harald Hårfagre (terningkast 4)

Bøker jeg leser nå

Jeg har kommet i gang med Barnaby Rudge etter flere ukers pause. Jeg har lest 250 sider og gleder meg til å lese videre. I tillegg har jeg så vidt begynt å gjenlese The Hobbit. Den har jeg ikke lest på mange år, og den leses nå i forbindelse med mitt Tolkien-prosjekt: jeg skal lese alle de store verkene hans - både de jeg har lest tidligere og de jeg aldri har lest. The Silmarillion leste jeg i fjor for første gang, Hobbiten leses nå (for tredje gang, så vidt jeg kan huske).

Bøker jeg planlegger å lese denne uken

Jeg har et lite håp om at den første boken i Tor Bomann-Larsens serie om Haakon og Maud skal dukke opp på jobben før jeg drar til Salzburg på onsdag, for den har jeg lyst til å pakke med meg. Barnaby Rudge har jeg også lyst til å ta med meg, men det spørs om ikke den er for tung til å dra på. Hvis ikke den blir med tar jeg nok med Hobbiten og Kindle. På Kindle venter Austerlitz av W.G. Sebald.

Desemberstatistikk

Det er søndag. Det er 2012. Desember er over. Desverre må jeg meddele at det har vært den dårligste lesemåneden i hele fjor. Det er rart å ikke kalle det for "i år" lenger. Det var jo "i år" i går. Noe godt kom det likevel ut av lesemåneden desember, nemlig det at jeg har oppdaget gleden ved å lese sakprosa.

Bøkene

- Hans-Wilhelm Steinfeld: Forvirringens Tid
- David Grann: The Lost City of Z
- P.D. James: Death Comes to Pemberley
- Torgrim Titlestad: Harald Hårfagre

Fire bøker, intet mer.

Kjønn

Tre menn og en dame. 25 prosent kvinner er vel ikke så verst? ;)

Terningkast

Death Comes to Pemberley fortjente en firer. Definitivt en artig bok, men den satt få varige spor. Er du Jane Austen-fan anbefaler jeg deg å lese denne. Steinfeld og Titlestad endte på firere, men det var et vanskelig valg. Hovedgrunnen til at de ikke fikk terningkast fem var at de ikke var i nærheten av like spennende og fengende som The Lost City of Z, som fikk terningkast fem. Likevel, lærerike og svært interessante bøker som jeg er glad for at jeg har lest. The Lost City var fantastisk, og jeg vurderte om jeg skulle gi den terningkast seks, men en litt brå slutt ødelagte. Godt skrevne historier om oppdagere er alltid gøy å lese, enten de er oppdiktet eller virkelige.

Land

50 prosent nordmenn. Det har aldri skjedd før. Men så er det mye enklere å nå slike prosenter når jeg leser lite. En amerikaner og en brite er også å finne på listen. Aldri en måned uten en engelskmann (eller dame i dette tilfellet).

Sidetall

Korte bøker. The Lost City of Z var på over 400 sider, men ellers var vel alle under 250 tror jeg, med mindre Pemberley-boken var rundt 300.


Det var desember, nå håper jeg på en meget god lesemåned i januar.