Jeg flytter

Bloggen min har flyttet fra Blogger til Wordpress. Dere som vil følge meg til ny plattform finner min nye blogg her. Alle innlegg og kommentarer fra denne bloggen - minus dette innlegget - er overført til Wordpress.

Lesemål 2017

So please, oh PLEASE, we beg, we pray, Go throw your TV set away, And in its place you can install, A lovely bookshelf on the wall. 

- Roald Dahl

Biblioteket er på plass, men akkurat for øyeblikket er det lagringsplass for planker og verktøy som brukes for å fikse en vinduslekkasje med tilhørende fukt i veggen. Når det er ute av verden og jeg har fått mitt fine bibliotek tilbake er det første målet for 2017 å tilbringe mer tid der enn foran en tv-skjerm. Enn så lenge har jeg en god sofakrok som fungerer ypperlig til lesing, spesielt siden vi ikke har tv i stuen. Den største utfordringen er nok min Macbook Pro som har en tendens til å stjele en del oppmerksomhet. Blogging er en godkjent utenomlese-aktivitet som foregår på Mac'en, men å tilbringe en hel kveld med å se x antall episoder av The Big Fat Quiz for n'te gang og å spille mobilspill samtidig er ikke lenger godkjent. Men kanskje en episode kan gå bra..

Så til årets første store begivenhet: avsløringen av årets lesemål! I fjor var det i hovedsak lystlesning som gjaldt, i år skal det krysses i hytt og pine. Jeg skal gjennomføre følgende:

1. Lese 65 bøker
2. Fullføre minst 9 av 12 bøker fra utfordringen Back to the Classics
3. Lese to bøker av Dickens
4. Lese tre norske klassikere
5. Lese minst 7 av de nominerte til Bookerprisen
6. Lese minst 4 av de nominerte til den internasjonale Bookerprisen
7. Lese 10 bøker fra The Guardians liste over 1000 bøker man bør lese. Minst en fra hver kategori
8. Lese minst en bok skrevet av Stefan Zweig, Louis de Bernieres, Cormac McCarthy, P.G. Wodehouse og Colin Dexter
9. Lese Jane Eyre på nytt
10. Lese 10 non-fiction bøker

Hver måned skal det oppsummeres hva jeg har fullført og hva som gjenstår. Inspirert av Ingalill har jeg laget en liste over 25 bøker jeg har som mål å lese i år, de fleste er dekket av lesemålene. Listen finner dere her.

Nå kan det nye året begynne!

Lesemål 2016 - den store oppsummeringen!

Selv om jeg egentlig kunne tenke meg å hoppe over gjennomgangen av årets lesemål og gå rett på lesemålene for 2017 tenker jeg at jeg får ta en kjapp gjennomgang: 

1. Lese hele HP-serien

Det jeg gjorde i stedet var at jeg leste den første boken, fikk lyst til å se filmene og så derfor alle filmene på kort tid. Da forsvant litt av lysten på å lese bøkene, selv om de er noen hakk bedre enn filmene. Nå er det en stund siden jeg besøkte HP-universet, så kanskje de blir lest i 2017. Jeg gleder meg spesielt til Azkaban og Half-Blood Prince. 

2. Lese tre bøker av Charles Dickens

Dette lesemålet blir overført til neste år. Jeg har ikke en gang lest en i år. Begynte så vidt på David Copperfield, men la den fra meg da jeg innså at jeg hadde en del bøker å pløye gjennom før nyttår for å klare årets Goodreads reading challenge på 50 bøker. Tar opp igjen DC når jeg har klart det målet. 

3. Lese minst 50 bøker

Nå skriver jeg faktisk dette innlegget før året er omme, så jeg vet ikke enda om jeg lykkes. Jeg har ca 50 sider igjen av en bok om Alexander Pushkin, deretter må jeg lese to bøker til før søndag for å klare målet. Det burde være overkommelig dersom jeg velger strategisk. Kanskje Chamber of Secrets er en god bok å lese på tampen av året. Da mangler jeg kun en. 

4. Fortsette å bli med på tvangslesekafe

Dette målet har jeg lykkes med, og det er like koselig hver gang. Det har blitt gode middager, deilige desserter, hyggelig prat og flere nye bekjentskaper i løpet av året. Skal ikke snakke høyt om hvor mange sider som har blitt lest, men bokprat har det i hvertfall blitt masse av!

5. Lese flest mulig av de nominerte til bookerprisen og til den internasjonale bookerprisen

Jeg leste kun tre av de nominerte til den internasjonale bookerprisen, men to av dem var meget gode. Robert Seethaler er en potensiell ny favorittforfatter. Til bookerprisen leste jeg syv av de nominerte bøkene, samt forløperen til en åttende. Også her fant jeg nye favoritter og for en gangs skyld har jeg lest vinneren. Det har ikke skjedd siden 2011. Den var for øvrig ingen favoritt, men en god vinner likevel. Nå er det bare å glede seg til neste år. 

6. Blogge mer

Bedre sent enn aldri? Denne stryker jeg nok på, men jeg har begynt å blogge noenlunde jevnlig fra og med slutten av november. Satser på at 2017 blir et godt år for blogging. 

Planen for resten av året er å lese ferdig tre bøker til for å nå målet på 50 bøker, samt pønske ut lesemål for 2017. De kommer til å være hakket mer ambisiøse enn årets, noe som betyr at det kan bli enda mer deprimerende å lese dette innlegget til neste år. Foreløpig er jeg ved godt mot! Alt jeg trenger er gode bøker, konsentrasjonsevne og kosete hunder som kan holde meg varm på sofaen. 

2017 back to the classics challenge

Jeg har meldt meg på denne årlige utfordringen tidligere, aldri med godt resultat. Med tanke på at jeg er glad i å lese klassikere er det litt rart, så jeg prøver igjen. Utfordringen og reglene for utfordringen finner dere her. Jeg har valgt ut en bok fra hver av de 12 kategoriene (med forbehold om endringer underveis):

En klassiker fra 1800-tallet
Fyodor Dostoyevsky - The Brothers Karamazov

Jeg har lenge innbilt meg at dette er en bok jeg kommer til å elske, så til neste år skal jeg endelig finne ut om det stemmer eller ikke. Den er tung å komme i gang med på grunn av lengden, derfor øver jeg meg på å lese tykke bøker i forkant: akkurat nå har jeg begynt på David Copperfield av Dickens. Men den kan ikke bli en del av utfordringen siden jeg begynner på den i 2016. 

En klassiker fra 1900-tallet
C.S. Lewis - The Chronicles of Narnia

Jeg har strengt tatt lest noen av bøkene tidligere og jeg leste den første boken i serien for noen år siden, så den hopper jeg over nå. Siden det er syv bøker i serien tenker jeg at så lenge jeg leser en har jeg fullført. Men målet er å lese alle, minus den første. 

En klassiker skrevet av en kvinne
Isak Dinesen - Out of Africa

En klassiker skrevet på et annet språk enn mitt morsmål
Victor Hugo - The Man Who Laughs

Jeg har begynt på denne flere ganger uten å komme særlig langt, hovedsakelig fordi jeg alltid begynner på den når jeg har laber leselyst. Til neste år skal jeg sette i gang med den når jeg har massevis av leselyst, for jeg elsker Hugo og tror den er meget god. 

En klassiker publisert tidligere enn 1800-tallet
Voltaire - Candide

Trenger noe morsomt på listen og denne har jeg hørt skal være artig.

En romantisk klassiker
Thomas Hardy - Tess of the D'Urbervilles

Thomas Hardy er en forfatter jeg har hatt planer om å lese noe av siden jeg var i tenårene, men det har aldri skjedd. Flere bloggere skryter av Tess på Goodreads, så da ble det den. 

En gotisk eller horror klassiker
Shirley Jackson - We Have Always Lived in the Castle

En klassiker med et tall i tittelen
Alexandre Dumas - Twenty Years After

Det er kun i overkant over ti år siden jeg leste The Three Musketeers, ikke tyve år, men Alexandre Dumas skriver så fengende bøker at jeg ikke gidder å vente til det har gått tyve år. Mye av handlingen fra The Three Musketeers er glemt, men jeg durer på med Twenty Years After uansett. 

En klassiker om et dyr eller med et dyr i tittelen
Rudyard Kipling - The Jungle Book

Samboeren min kjøpte en nydelig utgave av denne på en bruktbutikk i Paris. Den må med andre ord leses snart. 

En klassiker med handling fra et sted jeg ønsker å besøke
Tove Jansson - Moominpappa's Memoirs

Hvem har vel ikke lyst til å besøke Mummidalen? Noen av dere har kanskje gjort det allerede. Jeg har lest fire av mummibøkene og har fremdeles fem igjen å lese. Denne handler om hva Mummipappa gjorde før han kom til Mummidalen. 

En prisvinnende klassiker
Wladyslaw Reymont - The Peasants

Forfatteren vant nobelprisen i litteratur for denne bokserien i 1924. Den består av fire deler: Autumn, Winter, Spring og Summer og handler om livet som bonde i små landsbyer i Polen på begynnelsen av 1900-tallet. Jeg begynner med Autumn og leser resten dersom jeg liker den første. 

En russisk klassiker
Ivan Goncharov - Oblomov

Being Dead

Forfatter: Jim Crace
Nasjonalitet: Engelsk
Forlag: Picador
Utgivelsesår: 1999
Min utgave: 2010
Sidetall: 210

"It might be fitting, even kind, to first encounter them like this, out on the coast, traduced, spreadeagled and absurd, as they conclude their lives, when they are at their ugliest, and then regress, reclaiming them from death. To start their journey as they disembark, but then to take them back where they had travelled from, is to produce a version of eternity. First light, at last, for Joseph and Celice. A dawning death. And all their lives ahead of them. The doctors of zoology were out of time, perhaps, but they can be rescued from the dunes by memory, receding, and tucked up in their waking beds again, still tenants of the room."

Mitt første møte med forfatteren Jim Crace var da jeg leste de nominerte til Bookerprisen i 2013. Hans bidrag, Harvest, var en soleklar favoritt. Jeg husker den som vanskelig å komme inn i, men når jeg først ble dratt inn i hans mørke og spesielle verden var det en stor opplevelse.

Being Dead er derimot ikke vanskelig å komme inn i. Crace begynner rett på sak: hans hovedkarakterer har fullført sine livsløp. De dro tilbake til stranden hvor de begynte sitt forhold og ble brutalt drept av en mann som ønsket å rane dem. Joseph og Celice hadde vært gift i 30 år, hatt vitenskapelige karrierer og fått en datter sammen. I starten av boken blir deres liv uventet avsluttet. Crace beskriver døden i detalj, både de fysiske hendelsene og de emosjonelle reaksjonene på det som skjer. Celice dør etter få minutter, men Joseph lever i nesten en halvtime etter angrepet. Språket er vakkert til tross for at det som beskrives er en virkelighet vi ikke ønsker å forholde oss til. Det er realistiske, ekle detaljer som nok vil forhindre en del fra å lese den, men for de som orker kan den virkelig anbefales. Han minner meg om Ian McEwan på sitt beste.

"The flies line up like fishermen along the banks of the bodies' open wounds. They settles mainly on Celice. She had been the more abused, struck seven times around the face and head. 'Seven times killed', they'd say. Her hair was matted with wet blood and the syrup of her brain. One cheek was flattened by the pounding impact of the granite. Two teeth were cracked, longways. Her facial artery, that superficial lifeline from the carotid, which climbed over her lower jaw to supply the colour to her cheek and feed the brain with oxygen, had been torn in two. Blood had spread across her throat and shoulders and soaked invisibly into her summer jacket. There were dark patches on the grass and sand. Blood does not keep its livery for long. Celice was blackening. It looked and felt as if she'd been pelted with molasses. Her body made good pickings for the glucose-hungry flies."

Her får man ingen urealistiske lovnader om hvordan Joseph og Celice vil leve videre i himmelen og derfra få med seg hvordan datterens liv utfolder seg når de ikke lenger er på jorden. De fine øyeblikkene er av mindre karakter - hånden til Joseph på ankelen til Celice, datterens positive reaksjon på at hennes kjedelig A4 foreldre som hun ikke har hatt et nært forhold til kan overraske henne med deres langt fra A4-død.

Vi får se drapet fra alle mulige vinkler, vi får alle historier fra Joseph og Celice sin siste dag, vi blir kjent med dem i deres ungdom og vi følger datteren i hennes søk etter sine savnede foreldre.

Man skulle tro at dette er en ganske makaber bok og til tider føles det som om den er det. Men mest av alt føler jeg at bokens budskap er at døden er en del av livet. Uansett hvor tidlig det skjer, hvor brutalt det er, så er det en naturlig del av det å være menneske. Vår oppgave er å gi livene våre mening mens vi er her. Da det ikke finnes noe overordnet mening med livet er vi de eneste som kan gjøre det.

"She meant that fear of death is fear of life, a cliché amongst scientists, and preachers too. Both know that life and death are inextricably entwined, the double helix of existence. Both want to give life meaning only because it clearly has none, other than to replicate and decompose. Hard truths."

En bitteliten smakebit på en onsdag

BEING DEAD

"The bodies were discovered straight away. A beetle first."

Jim Crace

Siden sist...

Dette året har for det meste handlet om lystlesing, med noen få unntak - looking at you, Eileen! For å gi en liten smakebit av hva jeg har lest i 2016 kårer jeg de ti beste bøkene i ulike kategorier, inspirert av dette innlegget:

1. Den tristeste boken jeg har lest i 2016
Uten tvil Stephen Rowley sin "Lily and the Octopus". En ensom mann og hans beste venn i verden, en 12 år gammel dachshund som får kreft. Skrevet på en forbausende humoristisk og merksnodig måte. Lily and the Octopus er en utrolig sjarmerende bok med en meget trist undertone. Hovedpersonen er en homofil mann som bor alene og ikke har vært i et forhold på lenge. Når han oppdager en utvekst over øyet til Lily nekter han å godta at hun er syk. Han ser for seg at utveksten er en blekksprut, et levende vesen han kan kjempe mot. Han klarer ikke å ta innover seg sannheten. Det fører til en del komiske og surrealistiske hendelser da vi får alt servert gjennom hans perspektiv, for jeg mener det virkelig når jeg sier at han bokstavelig talt ser for seg en kamp mot blekkspruten. Og sett med hans øyner kan for øvrig hunden også snakke, alltid MED STORE BOKSTAVER OG MANGE UTROPSTEGN!!!!! (for det er jo slik hunder er..) Men han må selvsagt ta innover seg realiteten til slutt. For meg som selv eier en fem år gammel dachshund med hjertefeil (som forhåpentligvis har en god del år igjen likevel) var det helt grusomt å lese kapittelet hvor han måtte innse sannheten og gi slipp. Jeg tror aldri jeg har grått mer av en bok. Heldigvis var slutten ganske fin til tross for at de verste (og for øvrig også fineste) delene av boken var litt for virkelighetsnære for meg.

2. Den morsomste boken jeg har lest i 2016
And now for something completely different: Last Chance to See. Douglas Adams og Mark Carwardine på reise for å finne arter som nesten er utdødd. Høres passelig deprimerende ut det også, men de fleste vet vel at Douglas Adams kan gjøre hva som helst urkomisk. Bøker om diverse dyrearter er ikke egentlig helt min greie, men dette er en av de morsomste bøkene jeg har lest noensinne. Adams burde skrevet reiseskildringer, han hadde et helt eget talent for det. Og for å være en - i hans egne ord - "extremely ignorant non-zoologist to whom everything that happened would come as a complete surprise". Jeg tror faktisk jeg likte denne enda bedre enn Hitchhiker's Guide. Men den har definitivt gitt meg fobi mot små fly og flyplassansatte i Afrika. Samt masse masse reiselyst.

“Antananarivo is pronounced Tananarive, and for much of this century has been spelt that way as well. When the French took over Madagascar at the end of the last century (colonised is probably too kind a word for moving in on a country that was doing perfectly well for itself but which the French simply took a fancy to), they were impatient with the curious Malagasy habit of not bothering to pronounce the first and last syllables of place names. They decided, in their rational Gallic way, that if that was how the names were pronounced then they could damn well be spelt that way too. It would be rather as if someone had taken over England and told us that from now on we would be spelling Leicester 'Lester' and liking it. We might be forced to spell it that way, but we wouldn't like it, and neither did the Malagasy. As soon as they managed to divest themselves of French rule, in 1960, they promptly reinstated all the old spellings and just kept the cooking and the bureaucracy.” 

3. En bok jeg har lest i 2016 som jeg ville tatt med meg på en øde øy
Det må være en som tåler gjenlesing etter gjenlesing. Tenker P.G. Wodehouse, Connie Willis eller kanskje novellesamlingen til Helen Oyeyemi. Den var sær og annerledes, eventyraktig og til tider surrealistisk. Jeg ser for meg at jeg kan lese den ganske mange ganger og oppdage noe nytt for hver gjenlesning. Men om den er god nok til at jeg hadde orket å lese den om igjen og om igjen er jeg usikker på. Willis og Wodehouse er innertiere der tror jeg. Dog litt usikker på om jeg ville valgt mørk og dyster Willis (The Doomsday Book) eller morsom og sjarmerende Willis (To Say Nothing of the Dog).

4. En bok jeg har lest i 2016 som jeg ville anbefalt til vennene mine
Til mine historieinteresserte venner ville jeg anbefalt "Frozen in Time" av Owen Beattie. Det var en av de første bøkene jeg leste i år og en av de beste jeg har lest. Jeg elsker historier om eventyrere og om de som prøver å finne løsninger på historiske mysterier. Et slikt mysterium er Franklin ekspedisjonen på 1800-tallet. John Franklin og hans menn dro i 1845 ut med skipene "HMS Terror" og "HMS Erebus" for å finne nordvestpassasjen mellom Atlanterhavet og Stillehavet. De kom aldri tilbake - alle døde under ekspedisjonen. Hvorfor de mislykkes var det ingen som visste. Ikke før Owen Beattie og et team dro til Beechy Island og gravde opp tre lik fra ekspedisjonen. Lik som var så godt bevart at det var ufattelig for Beattie å tro at de hadde ligget begravet i over 100 år. Da fant de svarene de var på jakt etter.

"Yet by far the strongest and most vivid memory Beattie has of this remarkable event centers not around the final thawing of Torrington's body in the coffin, but on the lifting of the body out of the grave in preparation for autopsy"..."...as they moved him his head lolled onto Beattie's left shoulder; Beattie looked directly into Torrington's half opened eyes, only a few inches from his own. There was no rigidity of his body, and rigor mortis would have disappeared within hours of his death. Although his arms and legs were tightly bound, he was completely limp, causing Beattie to comment, 'It's as if he's just unconscious."

5. En bok jeg har lest i 2016 som ble liggende lenge på nattbordet mitt
The Fellowship of the Ring. Jeg leser Ringenes Herre når jeg mangler nok leselyst til å begynne på bøker jeg ikke vet om jeg vil like. Dermed ble det litt Fellowship innimellom, noe som gjorde at den ble liggende lenge på nattbordet. Jeg har ikke begynt på The Two Towers enda, det får bli neste gang leselysten er laber.

6. Den rareste boken jeg har lest i 2016
Oyeyemi eller Bradbury. I The Martian Chronicles drar mennesker fra Jorden til Mars for å prøve å kolonisere Mars, men de første forsøkene feiler fullstendig. Hovedsakelig fordi marsboerne forhindrer oss i å lykkes. Men vi tar igjen og nærmest utsletter dem. Lenge leve Jorden og menneskenes Mars. Marsboerne er for øvrig skremmende lik oss, bare at de har en del evner vi ikke har. Det hjelper dem dog ikke så lenge..

7. Boken jeg leste i 2016 som var vanskeligst å komme gjennom
Den var ikke håpløst vanskelig å komme seg gjennom, men Eileen av Ottessa Moshfegh hadde jeg nok lagt fra meg ganske tidlig dersom den ikke hadde vært nominert til Bookerprisen.

8. Beste filmadapsjon av en bok jeg har lest i 2016
Jeg jukser litt og sier "An Idiot Abroad". Det er juks fordi jeg tipper at tv-serien kom før boken. De komplementerer hverandre godt og er artige reiseskildringer. Karl er ingen typisk globetrotter og det er det som gjør både boken og serien så gøy. Han er skeptisk til det meste og syter og klager mye (med god grunn til tider skal sier - Gervais og Merchant er ondskapsfulle), men han er også med på det meste. Han opplever de merkeligste ting og gir sitt unike syn på det han opplever. Absolutt verdt noen timer foran skjermen.

9. Den flinkeste forfatteren jeg har lest i 2016
Adams burde nok egentlig fått denne, men siden det er et åpenbart valg og uansett en favoritt alle har hørt om tidligere lurer jeg på om jeg skal gi den til en forfatter jeg nylig har blitt kjent med, nemlig Robert Seethaler. Boken "A Whole Life" ble nominert til den internasjonale Bookerprisen i vår og er en nydelig liten roman som følger livet til en østerriksk mann i en liten landsby fra begynnelsen av 1900-tallet til han er en gammel mann. Jeg ble dermed positivt overrasket da jeg så at Norli hadde fått inn enda en oversatt bok av Seethaler for en liten stund siden. The Tobacconist heter den og handler om en ung gutt som blir læregutt i en tobakksforretning i Wien rett før Andre Verdenskrig. Han stifter bekjentskap med Sigmund Freud, som er kunde i tobakksforretningen, og får kjenne på et gryende jødehat i en periode hvor han egentlig er mest opptatt av å få utløp for alle hormonene som raser i kroppen. Hvor "A Whole Life" er stillferdig og melankolsk og strekker seg over en lang periode på få sider er "The Tobacconist" mer livlig og mer konsentrert. Begge er vakkert skrevet.

10. Boken jeg ble aller mest glad i i 2016
Denne kategorien er ikke enkel. Jeg tror jeg må dele denne opp:

• Beste roman: Spill, Simmer, Falter, Wither 
• Beste non-fiction: Frozen in Time 

“Now we see it, lying in the middle of the road. A swan, a mute swan. It looks like an offcut of organza, crumpled around the edges, twitching. As we pass we see its long neck has buckled into its body like a folding chair. We see its wings are tucked back as if the tar is liquid and the swan is swimming. There are two men and a woman in the road. One man is standing on the tar, the other is directing the traffic. The woman is kneeling down beside the swan. I think she is crying, she seems to be crying, and this makes me suddenly angry. I think of all the other creatures we’ve seen since we set out. I think of the rat, the fox, the kitten, the badger. I think of the jackdaw, did you see the jackdaw? We passed it in the queue to pass the swan. Its beak was cracked open, its brains squeeged out. Why didn’t anybody stop for the jackdaw? Because the swan looks like a wedding dress, that’s why. Whereas the jackdaw looks like a bin bag. Because this is how people measure life.” 

Blogge jevnlig - hva må til?

Her er den dystre statistikken over min kapasitet til å blogge de siste seks årene:

2010: 185 innlegg

2011: 230 innlegg

2012: 62 innlegg

2013: 17 innlegg

2014: 23 innlegg

2015: 17 innlegg

2016: 6 innlegg

Jeg tenker på meg selv som en bokblogger, men jeg har faktisk ikke blogget regelmessig siden 2011. Etter et travelt halvår med masterskriving våren 2012 har jeg falt helt av og ikke klart å finne igjen den gode bloggeflyten jeg hadde i 2010 og 2011. Fulltidsjobb og sosialliv må selvsagt ta sin del av skylden, men jeg har da likevel nok tid til å lese litt bøker, se en haug med filmer og serier samt bruke et deprimerende antall timer på mobilspill. Det burde med andre ord være mulig å finne tid til blogging likevel. Så hvorfor har jeg ikke gjort det da? Kanskje jeg ikke egentlig liker å blogge, jeg bare prøver å tvinge meg selv til noe jeg føler jeg burde gjøre? Nei, tviler på det. De gangene jeg har skrevet innlegg og kommet litt inn i det igjen (for så å falle av igjen ganske kjapt etterpå) har jeg storkost meg. Ikke bare synes jeg det er gøy å skrive, det er også utrolig kjekt å være en del av bokbloggmiljøet. Som blogger får man flere boktips enn man burde, inspirasjon til tusen og en og annen streng beskjed om å faktisk lese de bøkene man sier man skal lese, delta i de lesesirklene man sier man skal delta i. Problemet er sånn ca det som Silje skrev så fint: 

"Det er rart dette her, når det går så lang tid mellom et blogginnlegg og et annet, så blir terskelen for å komme i gang igjen så uendelig høy, ja, nesten uoverkommelig. Det er forferdelig dumt, for er det noe jeg virkelig liker her i verden så er det å skrive, men jeg merker at terskelen nå er blitt så høy - og med det også kravene jeg setter til mine egne innlegg - at jeg blir helt lammet."

Jepp. Sånn er det. Og løsningen er? Senke kravene og blogge oftere. Finne igjen den gode bloggeflyten og så heller øke kravene når det er blitt en vane å blogge regelmessig. Dum som jeg er går jeg hardt ut og sier at jeg i siste del av 2016 skal blogge hver eneste dag jeg ellers ville fått tid til å spille mobilspill og se serier (som jeg vil tro blir ca. hver dag, minus 8. desember). Men det betyr at kravene for hva et blogginnlegg skal inneholde blir senket betydelig. Og det gjør ingenting. Poenget er å komme inn igjen i det som pleide å være tidenes gøyeste hobby. Jeg følger derfor Lises råd til Silje:

"Skriv kort, skrive bare det du vil, skriv Siljete (eller Labbete i mitt tilfelle) og rett fra deg sjæl (eller meg sjøl på godt bergensk)."

Det går ikke alltid å vente til januar med å begynne på nyttårsforsettene, noen ganger må man begynne når man blir inspirert. Takker Silje, jeg gjør et nytt forsøk på å være en bokblogger. Jeg lover for øvrig å faktisk skrive noe om bøker etter hvert, ikke bare om blogging. Stay tuned..

(Er det forresten noen som kan tipse meg om gode bokblogger som har dukket opp de siste årene? De gode gamle har jeg fremdeles kontroll på - dog har jeg en del lesing å ta igjen)

The Many

Forfatter: Wyl Menmuir

Nasjonalitet: Engelsk

Forlag: Salt

Utgivelsesår: 2016

Sidetall: 160

Ethan looks up and sees Timothy is still watching him, his gaze steadier than the rest of his body, which still jars and jolts with each wave that comes up against the boat. Waiting for more. There's challenge in Timothy's eyes for him to finish the story, and though he raises a hand to indicate to the other man he is done for now, Timothy stands his ground. 

The Many er den første bookerprisnominerte boken jeg har lest i år. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor juryen har valgt å inkludere denne korte romanen i den prestisjefylte listen. Den er kort, men den rommer mye. Boken man begynner å lese er ikke den samme som man legger fra seg etter å ha bladd om siste side. Gjennom hele historien leter leseren etter svar på et mysterium og når svaret kommer har boken endret karakter, uten at det forminsker verdien av leseropplevelsen frem til det punktet.

Timothy prøver å skape et hjem for seg og sin kone i en liten engelsk landsby ved kysten. Han har kjøpt et gammelt hus som har stått tomt i over ti år. For å kunne bo i huset må det totalrenoveres. Men endringene han utfører blir ikke godt mottatt. Lokalbefolkningen har et intenst forhold til og minne om mannen som bodde der ti år tidligere og de prøver ikke å skjule sin misnøye med inntrengeren som river vekk alt som står igjen etter ham. Denne voldsomme reaksjonen på hans tilstedeværelse påvirker Timothy og han blir etter hvert lidenskapelig opptatt av å lære mest mulig om mannen bodde  i huset hans, mannen som druknet for ti år siden. Hvem var han? Hvorfor klarer ikke landsbybeboerne å gi slipp på ham?

Wyl Menmuir har skrevet en utrolig stemningsfull bok. Både skildringen av karakterene, kystlandskapet og sjøen bidrar til å skape denne stemningen, samt tilbakeblikkene til Timothy og Ethan. Ethan representerer landsbyens beboere og er en av dem som har sterkest forhold til Perran, men er samtidig den av lokalbefolkningen som kommer mest innpå Timothy og som finner i ham en slags følgesvenn. De forstår hverandre. Betydningen av det kommer ikke frem før på slutten av boken, men forholdet mellom dem er interessant gjennom hele boken. Jeg har fått med meg at det er mange som mener boken er svakt konstruert og at mangelen på handling og fraværet av svar før på slutten gjør den kjedelig og uinteressant. For meg fungerte det meste. Stemningen og alt som var usagt gjorde boken ekstremt fengslende, men jeg ble aldri drevet fremover i boken av en trang til å få alle svarene, selve reisen mot svarene var interessant i seg selv.

Mange ser paralleller mellom The Many og Brexit. De ser boken som en fortelling om misnøyen med utenforstående, med ønsket om å få være i fred og bevare egne minner og egen kultur. Selv ble jeg mer opphengt i Timothy's søken etter svar, etter Perran, mannen han aldri kjente men som påvirker livet hans voldsomt. På slutten av boken ble denne tematikken svært fremhevet og jeg tolker historien i lys av dette. The Many er en bok som stiller krav til leseren, man må lese mellom linjene. Hver leser vil nok ha sin egen helt særegne tolkning og jeg tror man kan få mye ut av å lese boken flere ganger. Jeg håper på å kunne diskutere den med andre som har lest boken, for jeg vil gjerne vite hvordan andre tolker den. Men jeg lar være å skrive min tolkning i omtalen i fare for å gi vekk slutten av boken.

Med tanke på reaksjonen andre har hatt på boken tviler jeg på at den er sterk nok til å komme videre til shortlist. Rent personlig synes jeg dette var en nydelig start på årets bookersesong og jeg så ikke svakhetene andre peker på.

Labbens longlist 2016

For tredje år på rad gjetter jeg hvilke bøker vi vil få se på Bookerprisens longlist. I fjor var målet mitt å slå antall rette fra i forfjor - noe jeg klarte med god margin. I år er målet mer beskjedent, jeg håper på å klare å plukke ut i hvert fall en av bøkene fra årets longlist. Min liste for 2016 består av følgende bøker:

England
Anna Hope - The Ballroom
Sarah Moss - The Tidal Zone
Graham Swift - Mothering Sunday

Wales
Tom Bullough - Addlands: A Novel

Irland
Mike McCormack - Solar Bones
Eimear McBride - The Lesser Bohemians

USA
Yaa Gyasi - Homegoing
Louise Erdrich - LaRose
Olga Grushin - Forty Rooms

Canada
Madeleine Thien - Do Not Say We Have Nothing

Jamaica
Kei Miller - Augustown

Nigeria
Elnathan John - Born on a Tuesday
Odafe Atogun - Taduno's Song

Jeg mangler en del nasjonaliteter. Ingen fra Australia eller New Zealand, ikke en eneste sør-afrikaner, ei heller en skotte (med mindre Sarah Moss teller, hun er født i Glasgow men oppvokst i Manchester). Til og med ingen indere. Neppe et sjakktrekk, men vi får se hvor mange nasjonaliteter som kommer med når de presenterer de nominerte på onsdag. Dette er like spennende hvert år.

De eneste bøkene jeg har lest så langt i år som kan bli nominert er The Gustav Sonata av Rose Tremain og Lily and the Octopus av Steven Rowley. Selv om jeg ikke har tatt de med på listen min vil jeg gjerne se en av dem eller begge på longlist.

White Hunger

Forfatter: Aki Ollikainen
Forlag: Peirene Press
Utgivelsesår: 2015
Originalspråk: Finsk
Sidetall: 136
ISBN: Kindleversjon

Fra 1866 til 1868 opplevde Finland og Sverige en periode med ekstrem hungersnød. På grunn av ugunstig klima klarte ikke den finske befolkningen å produsere nok mat i 1866, og i 1867 ble situasjonen forverret av at de hadde den kaldeste sommeren på en mannsalder. Befolkningen på landsbygden dro fra hjemmene sine og ble vandrende tiggere. De finske styresmaktene klarte verken å forhindre krisen eller å bistå de rammede i særlig stort grad. Hele 15 prosent av den finske befolkningen døde i løpet av denne perioden, enten på grunn av hungersnød eller sykdommene som kom som et resultat av hungersnød og kulde.

"Hunger is the kitten Willow-Lauri put in a sack, which scratches away with its small claws, causing searing pain; then more scratching, then more, until the kitten is exhausted and falls to the bottom of the sack, weighing heavily there, before gathering its strength and starting a fresh struggle. You want to lift the animal out, but it scratches so hard you dare not reach inside. You have no option but to carry the bundle to the lake and throw it into the hole in the ice."

Aki Ollikainen er nominert til Den internasjonale bookerprisen med boken White Hunger. I boken, som kun er i overkant av 100 sider lang, gir han et rått og brutalt innblikk i hvordan det var å leve og å dø i Finland i 1867.

Vi møter Marja og hennes familie. Mannen er den første som dør. Marja reagerer både meg sorg og med sinne. Han skulle jo forsørge familien, hva skal de gjøre nå? Hun tar med seg sønnen og datteren i håp om å kunne søke tilflukt hos kjente. Problemet er at ingen har nok mat. Hvordan skal man kunne hjelpe andre når man ikke en gang har nok til egen familie? Familien blir, som så mange andre, tiggere - avhengig av andres godvilje for å overleve. Får de ikke nok mat dør de. For mye mat på en gang kan også være farlig, uansett hvor sulten de måtte være. Ikke alle menneskene de møter har gode hensikter selv om de skulle tilby mat og husrom. Ollikainen skildrer en verden hvor det kun handler om overlevelse, hvor man omtrent går på autopilot og ikke kan gjøre noe annet enn å prøve å holde seg på bena til det ikke går lenger. Til man faller om og ikke kommer seg opp igjen.

"Here lies Dr Johan Berg. Lumps of frozen soil thud against the lid of the coffin. On the horizon, a pale-red streak wages a hopeless war against the weight of the sky, in defense of the dead man's soul. Finally, it is sapped of strength, and heavy clouds shroud the last rays of the sun. The shadows on the mourners' faces grow darker."

En av styrkene til boken er at hendelsene blir fortalt fra ulike synsvinkler. Felles for de fattige, døende er at deres fortelling er veldig beskrivende. De snakker ikke til leseren, vi bare ser ting gjennom deres øyne. Det er ingen forsøk på å få sympati eller dele ut skyld. De lever, de drømmer, de dør. Vi følger dem på veien, uten filter.

Vi får også servert historien gjennom øynene til de rike og mektige. Deres kapitler er kortere, men de gir oss mer bakgrunn for hvorfor dette skjer og hvordan det påvirker de som har mest og de som i teorien skal forsøke å gjøre noe med hungersnøden. Det virker som en håpløs situasjon som senatoren ikke kan gjøre noe med. Men hans forsøk på å hjelpe gjør ingenting annet enn å forverre situasjonen og han handler altfor sent. Hans liv er så fjernt fra dem han skal hjelpe og han evner ikke å sette seg inn i deres situasjon. Det er hans jobb å tenke helhetlig - å tenke på befolkningens beste - men hvordan skal man bestemme hva som er best for befolkningen hvis man ikke orker å tenke på individuelle skjebner?

"Matias laughs at the story as if it were a funny anecdote. Teo, too, has to chuckle at the memory of the situation. All the same, he wonders how they can be touched by the surrounding misery, if they are merely amused by it. If they truly felt what was going on, would they still be able to laugh?"

Legen Teo er den som bidrar med refleksjon, den som ser både de rike og de fattige. Den som nekter å være med på å gjøre krisen til noe nobelt som befolkningen må gå gjennom for å vise sin tro og sin styrke. Han ønsker ikke å glorifisere noe som menn av hans stand ikke egentlig er en del av. Han lever i en verden, men han ser hva som foregår i den andre.

"If this suffering is meant to be a test, who is it aimed at? Whose faith will be sanctified through the suffering of these people? Who is Job? The beggars? No, God protected Job; only all those close to him suffered. Do you equate you Job with these people, Matias? These people who starve as we versify: make your bread so it's half bark, our neighbour's grain was killed by frost. Have you ever tasted bread with bark? I haven't. We are not of the people, Matias, and we shall never cross the boundary between them and us. Only Johan crossed it: he went among the people and died of their diseases."

White Hunger er en kort roman, men den rommer mye. Den er nydelig skrevet, selv om den beskriver en verden som er langt fra nydelig. Om den er god nok for kortlisten aner jeg ikke da jeg ikke vet nivået på resten av de nominerte, men den kan uansett anbefales på det sterkeste.

Januaroppsummering

GHOST OF JANUARIES PAST

Planen har lenge vært å begynne å skrive månedsoppsummeringer igjen. For å finne inspirasjon har jeg kikket på tidligere månedsstatistikker og funnet ut at det er fem år siden jeg begynte å publisere slike innlegg her på bloggen. I januar 2011 leste jeg ti bøker og fire noveller. Leseiveren var det med andre ord ingenting i veien med. Jeg leste bøker fra åtte land, i minst fire forskjellige sjangre, med sideantall som varierte fra fire til 637 sider. Men med unntak av forfatteren av en firesiders novelle var alle forfatterne menn. Det kan visst bli for mye variasjon også, et sted må man sette grensen. Jeg satt den tydeligvis ved kvinnelige forfattere.

I tillegg til land, sjangre, kjønn og sideantall så jeg også på hvilke tema jeg var innom hver måned, samt hvilke terningkast bøkene hadde fått hver måned - dette var i tiden før alle diskusjonene rundt bokblogging (ikke at jeg noensinne har gitt meg med stjerner og terningkast, det er min "guilty blogging pleasure"). Land-statistikken ble etterhvert til en monolog om hvorfor hvert land jeg valgte å lese bøker fra kunne regnes som eksotisk (utenom Norge), og kjønnsstatistikken forble i hovedsak en eneste stor unnskyldning for at jeg ikke leste flere kvinnelige forfattere. Dessuten la jeg til en ekstra overskrift: hva jeg ikke har lest, siden jeg ikke allerede hadde nok panikk over alt jeg ikke rakk gjennom. Den ble senere gjort om til "hva jeg vil lese neste måned", muligens i et forsøk på å forminske panikken. For å gjøre månedsstatistikken litt hyggeligere begynte jeg å innføre hundebilder hver måned fra juni 2012 - da var Echo allerede over et år gammel og Max var noen uker unna å bli en del av familien, så det var strengt tatt på tide.

"Bokkjøp denne måneden" kom også med på et eller annet tidspunkt, noe jeg tror jeg skal fortrenge og ikke innføre på nytt da det er en skremmende statistikk. Den ville sikkert blitt enda mer skremmende hvis jeg hadde gått over listene og sett hvor mange av bokkjøpene som har blitt lest.

JANUARY PRESENT

Nå var egentlig poenget med dette innlegget å lage en eller annen form for månedsoppsummering, løst basert på mine gamle månedsstatistikker. Jeg tror jeg tar inspirasjon fra sommeren 2012 og begynner med et hundebilde. Det er tross alt han her som hele tiden prøver å stjele oppmerksomheten min vekk fra bøkene - ofte med stor suksess!

Så da blir spørsmålet: hva har jeg rukket å lese i januar 2016 når jeg ikke har vært opptatt med å leke med ball eller gå på tur i regn/snø/hagl/slaps/ eller på en og annen fin opplett dag? 

Jeg har lest følgende fem bøker:

1) J.K. Rowling - Harry Potter and the Philosopher's Stone

2) Mark Adams - Turn Right at Machu Picchu

3) Karl Pilkington - An Idiot Abroad

4) Owen Beattie/John Geiger - Frozen in Time

5) Vladimir Nabokov - Pnin

Akkurat nå har jeg egentlig mest lyst til å skrive om boken jeg nettopp fullførte - The Letter for the King - for: yay, fantastisk barnebok! Men januar hadde en egen yay-bok, nemlig Frozen in Time. Samt HP, men det var et forventet yay, og teller naturlig nok ikke like mye. Bøker om ekspedisjoner til ukjente territorium er en av mine favorittsjangre og når hele ekspedisjonen forsvinner (utenom de tre som dør først og blir begravet på en ordentlig måte) og det tar nesten 150 år før man finner ut hva som faktisk skjedde med dem, så har man en murder/mystery fortelling fra virkeligheten som fenger. Legg til oppgraving av lik fra 1846 som er så godt bevart at du knapt kan se at han er død, så har du min nye favorittbok. Samt mitt bidrag i februars biolesesirkel under kategorien sport. Det gikk jo en slags sport i å finne nordvest-passasjen raskest, samt kan det kalles ekstremseiling på høyt nivå.

Adams var for øvrig også en hit. Han gikk i fotsporene til Hiram Bingham som oppdaget Machu Picchu, samt en del andre ting på veien, og Adams sitt eventyr var ikke mindre interessant. Oppdagere er alltid fascinerende, enten de suller rundt i jungelen eller seiler i isødet. Januar har virkelig vært non-fiction måneden. Stakkars Pnin var en artig skrue, men dessverre ikke spesielt engasjerende. HP var minst like engasjerende som alltid og jeg er ganske lei meg for at jeg ikke har mistet leselysten igjen enda, da jeg har lovet meg selv å ikke lest CoS før jeg har mistet all trang til å ta i en bok. 

For å få inn pittelitt statistikk kan jeg nevne at antall nasjonaliteter på forfatterne jeg har lest var hele fire, med litt godvilje. Russland/USA, Canada, England, USA igjen og England igjen. I feil rekkefølge. Jeg får spare det eksotiske til den internasjonale Bookerprisen. 20 prosent kvinne(r) og 60 prosent non-fiction. Jeg har en følelse av at 2016 blir det store non-fiction og barnebok-året. Får se om Bookerprisene blir det som sikrer at jeg får lest noen romaner i år. 

Det var januar. Nå fortsetter jeg med februar. Og litt ball-lek. Han går aldri lei. 

An Idiot Abroad: The Travel Diaries of Karl Pilkington

Forfatter: Karl Pilkington
Forlag: Canongate
Utgivelsesår: 2010
Min utgave: 2011
Språk: Engelsk
Sidetall: 223
ISBN: 9781847679277

Om Petra, Jordan

"As impressive as the entrance was, it was still a cave. Yes, it has good "kerb appeal, but once I stuck my head inside there really was nothing to it. If you add that to the fact that it was out of the way and you had to climb over 800 steps to get to it, it's fair to say that if it was on Location, location, location it wouldn't be on my shortlist". 

Ricky Gervais og Stephen Merchant sender Karl Pilkington til Egypt, Brasil, India, Mexico, Kina, Jordan og Peru for å oppleve noen av verdens underverker. Hvorfor akkurat Karl? Fordi han i følge Gervais er "...a moron. A completely round, empty-headed, part chimp manc". Poenget er å sende en person som ikke kan noe om historie, som ikke er glad i å reise, som ikke er interessert i å få innsikt i andre kulturer. En som vil ha et annerledes syn på underverkene han skal se. Og aller helst, for Gervais, en som kommer til å hate hele opplevelsen. For det vil være underholdende for alle som skal se tv-serien (og for de som leser boken).

"It took ages to get to where we're going. The first flight went from Heathrow to Madrid. It was full of Spanish people - angry Spanish people due to it being delayed. The Spanish are already quite animated as it is, but even more so when they are annoyed. A man sat next to me was flapping his arms about so much the pilot could have turned the engines off and we'd have stayed in the air."

"This is where Diana had her photo taken when she was having problems with Charlie. Everyone said this is why she looked so miserable, but to be honest I think it was nothing to do with him. I just think she was sick of being in India. It does have that effect on you. If you're having a low moment in your life, India isn't a great place to come to try and get over it. I'd have suggested Center Parcs to her over this place."

Karl syter og klager en god del, det må sies. Han får reise til eksotiske land for å se fantastiske konstruksjoner, og det er sjelden han er spesielt fornøyd med valg av reisemål. Hans reiseerfaring fra før består hovedsakelig av sydenturer. Men i hans forsvar er Gervais og Merchant litt for glad i å se ham lide, og booker grusomme hotellrom/hostelrom til ham, og utsetter ham bevisst for situasjoner de vet han vil mislike. Jeg hadde nok klaget en del selv hvis de to hadde vært mine reiseplanleggere. Og som Karl påpeker, de to ville aldri taklet det han må takle på reisene.

"When I was getting ready for my trip to India today, Luke the producer gave me a pack of 28 adult nappies. Not the usual going-away gift, is it?"..."Everyone I talk to about India has mentioned 'Delhi belly'. It's assumed that if you visit India you will get ill. I think it's the only place in the world that has this reputation. It must be a great place to open a restaurant. There's no comeback if a customer gets the shits from eating your food, except, well, 'Welcome to India'. It's as if it's on the menu: starter, main course, pudding, coffee and then the shits."

Det kule med Karl og denne boken - som er hans reisedagbok - er at han er veldig direkte, han sier det første han tenker på og gir sin umiddelbare reaksjon på det han opplever, og det gir et ganske annerledes innblikk i de landene han besøker enn det man vil få fra mer tradisjonelle reiseskildringer. Også er det jo ganske morsomt. Karl bli kalt en idiot fordi han mangler en del basic allmennkunnskap, og fordi han ikke alltid er like glad i nye opplevelser. Men til tross for litt syting blir han med på alt, og han takler det meste overraskende bra. Han blir med på nudiststrand og en strand for homofile menn. Han drar på en religiøs festival med over 20 millioner deltakere i India, til tross for at han ikke liker folkemengder. Han prøver seg på Kung Fu og på bryting. Han danser på en festival, samt på Nilen-cruise. Han blir overfalt og kidnappet i Israel, ikke på ordentlig, men det vet ikke han.

Han skriver om alt dette og mer, men det temaet som går igjen i hvert kapittel, hvert sted han reiser til, er hans syn på toalettfasilitetene. Han blir forferdet når han oppdager at toalettet bare er et hull i bakken man må sitte på huk over. Når Gervais og Merchant spør han hvorfor han var så opphengt i å skrive om dobesøk svarte han:

"Going to the loo is one of my favourite pastimes. It's 'me time', or at least normally it's 'me time' but in China it wasn't as it's an open-door policy, actually not even open-door 'cos there isn't a floor. It's just a room with a few toilets in it with everyone crouching. It's odd how it's something we all do in the world, but we look at it in different ways. In Britain we try to make it a pleasant thing by having comfy toilet-seat covers or toilet-roll covers. In China it's a group activity and they have no seats or toilet rolls to cover."

Karl Pilkinton er kanskje ikke den smarteste mannen i verden, men jeg fikk mer og mer respekt for ham etter hvert som jeg leste denne boken. Gervais og Merchant, not so much. De hadde i det minste rett i en ting, det er særdeles underholdende å lese om Karls reiseeventyr, men det er stort sett gøyest når han reagerer på det han er sendt for å se, og på de folkene han møter på veien, ikke når han syter og klager over å bli plassert på det ene dritthotellet etter det andre. Det slutter å være morsomt etter første gang det skjer, så jeg tror Gervais og Merchant skyter seg selv litt i foten med den gjentagende spøken.

Dette er Gervais og Merchant:

Ricky: I think we've got to expose him to some of the most mind-blowing degradation that we can. And that'll be funny. Nothing if funnier than Karl in a corner being poked by a stick. I am that stick and now I have the might of Sky behind me. This is one of the funniest, most expensive practical jokes I've ever done. And it's gonna be great.
Stephen: I'm hoping as well that he'll be poked by some real sticks.
Ricky: I know. What country do they poke you with sticks?
Stephen: There's gotta be a country where they poke you with sticks...
Ricky: There's bound to be. There's bound to be one of those weird little countries where, if you see a man with a round head, you're allowed to poke him with a stick. One of those unrepealed laws. Just find me that country!

Dette er Karl:

"I'm quite lucky really. It's only just hit me that not many people get to go and see the things I'm seeing and get paid for the privilege. I looked at a world map in a bookshop the other day to see where I've already been. It wasn't that long ago that I was telling Ricky that he was daft for having a world map in his house. I remember saying, 'Why do you need that? It's not the sort of map you'd ever need in your glove compartment in the car, is it?'"

Og jeg er ganske misunnelig..

2016 - på tide å innføre lesemål igjen

2015
Det har vært mye å juble for samt mye å gråte over i 2015. Jubelen kommer i hovedsak av at jeg har fått meg fast jobb (hurra!) innenfor akkurat det jeg ønsker å arbeide med. Leseåret 2015 har derimot ikke vært mye å juble over. Året har vært litt turbulent og jeg har ikke hatt så mye overskudd til lesing. Det har ført til 29 bøker lest - et deprimerende lavt antall. Jeg har begynt på en haug med bøker jeg ikke har fullført, til tross for at jeg tror jeg kunne likt de fleste av dem. Men det har da blitt noen gode leseropplevelser likevel. Nå er det uansett tid for å legge 2015 bak meg og begynne det jeg satser på blir mitt beste leseår siden 2011, da jeg leste 97 bøker og 8 noveller (lesemål skal jo være en smule urealistiske, skal de ikke?).

(tvangslesekafe 2015)

2016
Jeg fant ut at jeg måtte legge en strategi for å øke leselysten i 2016, og den var som følger:

1. Begynn med lettleste fengende bøker. 
2. Spar tykkere og tyngre bøker til lesehumøret er på topp
3. Alltid hold på med en skjønnlitterær bok og en non-fiction slik at jeg har noe å lese uansett humør.
4. Når konsentrasjonsevnen er på bånn, les Harry Potter. 
5. Les litt hver dag, om så bare ti sider. 

Så langt har strategien min ført til 3,5 bøker lest på 11 dager. Mer enn jeg leste på et par måneder i 2015. Jeg tror med andre ord at strategien virker. Innenfor den rammen har jeg lyst til å gi meg selv noen lesemål for året. 

1. Lese hele HP-serien

Burde ikke bli noe problem, siden dette skal være medisinen mot manglende leselyst. 

2. Lese tre bøker av Charles Dickens

Skal jeg noensinne bli ferdig med hele hans forfatterskap må jeg stå på. Når leselysten er på topp, da blir det Dickens. 

3. Lese minst 50 bøker

For noen år siden hadde dette virket som et latterlig lavt antall. Nå er det en utfordring. 

4. Fortsette å bli med på tvangslesekafe 

Kudos til Ingalill for denne ideen. Tvangslesekafe er like koselig hver gang. Selv om bergensgjengen kanskje ikke er de flinkeste til tvangslesebiten av tvangslesekafe.. 

5. Lese flest mulig av de nominerte til Bookerprisen og til den internasjonale Bookerprisen

I år vil den internasjonale Bookerprisen fungere som den vanlige. I stedet for at en forfatter får prisen for et helt forfatterskap vil en forfatter og en oversetter vinne prisen for EN bok. Det blir en longlist på 12-13 bøker, deretter en shortlist. Galskapen skal dermed foregå to ganger i året, og starter med den internasjonale longlist som publiseres i mars. Sannsynligheten for at jeg engasjerer meg i den norske bokbloggerprisen blir nok dermed enda noen hakk lavere, men nå skal jeg i det minste lese nominerte bøker fra mer enn bare engelskspråklige land. 

6. Blogge mer

Jeg har lyst til å skrive om flere av bøkene jeg leser enn det jeg har gjort de siste årene. 

Jeg tror jeg lar det være med det. Sånn ellers følger jeg prinsippet om lystlesing. 

Ubehag

Jeg har akkurat begynt å lese Johnny Got His Gun. Spørsmålet er: kommer jeg meg gjennom den? En hel bok med lignende utgangspunkt som den jævligste historien jeg har hørt noensinne. Hva handler den om, spør du kanskje? Sånn ca det som blir fortalt i klippet under. Hvorfor utsette meg selv for over 200 sider med klaustrofobisk terror? Hvorfor er det slik at det mørkeste et menneske kan forestille seg ofte er det mest fascinerende? Jeg så filmen Calvary på kino, og det er den eneste gangen jeg har opplevd at hele kinosalen var fullstendig satt ut av det de hadde sett. Når rulleteksten startet var det ikke en eneste person som rørte på seg. Alle hadde forsvunnet inn i en verden så bekmørk at det måtte et reelt lys til for å finne tilbake til den virkelige verden. Jeg følte på et ubehag i timene etter som jeg trengte en natts søvn for å bli kvitt. Likefullt står dette igjen som den beste filmopplevelsen jeg har hatt. Det er mye underlig man kan sette pris på. Dermed blir det en halvtime til med Johnny Got His Gun før lyset slukkes for kvelden...

Hard Times

Forfatter: Charles Dickens
Forlag: Oxford University Press
Utgivelsesår: 1854
Min utgave: 1989
Språk: Engelsk
Sidetall: 299
ISBN: 9780192545152

Jeg har ofte tenkt at det hadde vært lettere å komme seg gjennom Dickens sitt forfatterskap hvis han bare hadde skrevet litt kortere bøker. Men hvis Hard Times er et eksempel på hvordan bøkene hans ble når han fattet seg i korthet er jeg ganske glad for at han sjelden skrev bøker med mindre enn 500 sider.

"Now, what I want is, Facts. Teach these boys and girls nothing but Facts. Facts alone are wanted in life. Plant nothing else, and root out everything else. You can only form the minds of reasoning animals upon Facts: nothing else will ever be of any service to them. This is the principle on which I bring up my own children, and this is the principle on which I bring up these children. Stick to Facts, sir!"

Livsvisdommen til Thomas Gadgrind. En mann som ikke ønsker gulvtepper med motiver av blomster fordi blomster ikke vokser i gulvtepper i virkeligheten (no shit...). Det strider, i følge han, mot fakta å ha gulvtepper med motiver av blomster. Gadgrind har tydeligvis misforstått begrepet "fakta". Han liker ihvertfall å vri på det. Hver minste fantasifull tanke er feil hvis den ikke baserer seg på fakta. Det han glemmer er at uten fantasi ville vi ikke hatt tilgang til all den informasjonen vi har om verden i dag. Vi ville neppe avkreftet "fakta" fra gammelt av som ikke egentlig stemmer. Verden ville ikke bevegd seg fremover. Det visste Dickens, og det vet vel omtrent hele jordkloden. Derfor virker det usedvanlig lite realistisk å ha en hovedkarakter som er såpass rigid. Han gjør sitt ytterste for at barna hans ikke har en eneste tanke i hodet som ikke er fakta, de får ikke være med på morsomme aktiviteter, de får ikke lese romaner. Og han lykkes visstnok med å holde datteren unna alt som ikke han regner som fakta, noe som ei heller er spesielt realistisk.

Med dette som utgangspunkt er det vanskelig å ta boken seriøst. Dessuten var jeg sikker på at den skulle handle om fagforeninger og streik i en industriby i Nord-England, men det er bare såvidt et bimoment i boken. Jeg har helt ærlig ikke fått øye på noe konsekvent plot, foruten at faktagalskapen forfølger Gadgrind og biter ham i ræven etterhvert, som forventet. Ellers hopper vi litt fra det ene til det andre. Tyveri, ekteskap, utroskap, gale ekskoner, industri, taler, gambling, skolebarn, spørsmål om hvor Stephen Blackpool er og hvorfor han ikke er kommet tilbake til Coketown. Det er lite humor og boken blir like trist som byen. Det hjelper heller ikke at jeg hører stemmen til Johnny Vegas i hodet mitt hver gang jeg leser dialog på dialekt. Han er strengt tatt ikke fra Preston, som byen Coketown er basert på, men han er fra Lancashire, og hans stemme er ikke et ideelt utgangspunkt når man prøver å ta en bok seriøst:



Forestill dere følgende dialog med den stemmen, så kan dere kanskje forstå hvordan det var for meg å lese Hard Times.

"I ha' fell into th' pit, my dear, as have cost wi'in the knowledge o'old for now living, hundreds and hundreds o' men's lives - fathers, sons, brothers, dear to thousands an' thousands, an' keeping 'em fro' want and hunger. I ha' fell into a pit that ha' been wi' th' Fire-damp crueller than battle. I ha' read on 't in the public petition, as only one may read, fro' the men that works in pits, in which they ha' pray'n the lawmakers for Christ's sake not to let their work be murder to 'em, but to spare 'em for th' wives and children that they loves as well as gentlefolk loves theirs. When it were in work, it killed i'out need; when 'tis alone, it kills wi'out need. See how we die an' no need, one way an' another - in a muddle - every day!"

Jeg innbiller meg at Dickens gikk lei av å skrive på denne boken etter en stund, for slutten er bare en oppsummering av hva som skjedde og hva som kunne skjedd videre. "Such a thing was to be"..."Such things were to be"..."Such a thing was never to be"..."These things were to be"..."Dear reader! It rests with you and me, whether, in our two fields of action, similar things shall be or not." Jeg kan ikke påstå å ha brukt mye tid på å tenke over denne boken i ettertid, så det får bli opp til andre leser å finne ut hva som vil skje og hva som ikke vil skje..

60 gode bøker

De få gangene noen har spurt meg hvilken av bøkene jeg har lest er min absolutte favoritt, har jeg alltid slitt med å gi et klart svar. Jeg regner med jeg ikke er alene om det. De fleste bokelskere har mange favoritter og det er ikke alltid like lett å sammenligne de beste bøkene og å velge ut en som skilte seg ut fra mengden. Jeg ble likevel overrasket da jeg oppdaget at jeg har gitt 87 bøker favorittstatus på bokelskere.no. Hvordan skal man velge blant så mange?

Jeg tenkte jeg skulle presentere listen min for dere, men jeg har slanket den en smule. De jeg ikke lenger regner som favoritter er tatt vekk. Kanskje dere kan finne lesetips blant alle mine favoritter? Listen vil ihvertfall gi dere et innblikk i min boksmak. Jeg linker til bøkene jeg har skrevet om på bloggen, og i tillegg legger jeg ved en pitteliten smakebit fra hver bok. 

MINE 60 FAVORITTBØKER

Adams, Douglas - Dirk Gently's Holistic Detective Agency

An odd thought suddenly struck him. It took him by considerable surprise, but he couldn't really see what was wrong with it. 

Adams, Douglas - So Long, and Thanks For All the Fish

There was a point to this story, but it has temporarily escaped the chronicler's mind. 

Alnæs, Karsten - Ikke Dø, Sophie!

Ingen husket hvem som foreslo det først. Det ble bare sagt, kanskje som en spøk, som overmot. Men det var blitt sagt, og ingen hadde protestert. De hadde hisset hverandre opp, det var for uvirkelig, det var en lek. Men så tok agenten, majoren fra Den svarte hånd, kontakt med dem. Det kom som en glidende åpenbaring, en vidunderlig mulighet til å utrette noe stort som for all evighet ville bli gravert inn i folkets minne … Tronfølgeren var selve innbegrepet av den østerrikske undertrykkelsen. De tre bestemte seg for å befri fedrelandet for den skam han påførte dem. 

Auster, Paul - The New York Trilogy

It's June second, he told himself. Try to remember that. This is New York, and tomorrow will be June third. If all goes well, the following day will be the fourth. But nothing is certain. 

Barnes, Julian - The Sense of an Ending

We listen to what people say, we read what they write - that's our evidence, that's our corroboration. But if the face contradicts that speaker's words, we interrogate the face. A shifty look in the eye, a rising blush, the uncontrollable twitch of a face muscle - and then we know. We recognize the hypocrisy or the false claim, and the truth stands evident before us. 

Beauman, Ned - Boxer, Beetle

In idle moments I sometimes like to close my eyes and imagine Joseph Goebbels' forty-third birthday party … I like to think that even in the busy autumn of 1940, Hitler might have found time to organise a surprise party for his close friend - pretending for weeks that the date had slipped his mind, deliberately ignoring the Propaganda Minister's increasingly sulky and awkward hints, and waiting until the very last order had been dispatched to his U-boat commanders on the evening of Tuesday, 29 October before he led Goebbels on some pretext into the cocktail lounge of the Reich Chancellery. 

de Bernières, Louis - Notwithstanding

The General trusts and approves of anyone in a uniform, and he smiles delightedly. He thinks that no doubt the policeman has some weighty issues to deal with, and feels the need to take advantage of his wider and deeper experience. The Policeman ushers him gently into the alleyway beside the pub where Peter the Great once stayed, when Godalming was on the main wool route to London. 'Do you realise, sir,' asks the officer, 'that you have gone shopping without your trousers on?' Sensitively he refrains from mentioning the lack of underwear. Fortunately the tails of the shirt are long, and any indecency is sufficiently concealed in shadow. 

de Bernières, Louis - The War of Don Emmanuel's Nether Parts

…Indians made very inadequate slaves. They would not give up their gods and preferred to starve themselves to death rather than submit to indignity. The Negroes on the other hand, being from different parts of West Africa, had no common language, so it was a simple matter to confuse them and to brutalise them into being enlightened by Christianity. 

Boffa, Alessandro - You're an Animal, Viskovitz

Figuring it was the proper thing to do, I carried her body to her family. In my desert vocabulary I tried to find some words of condolence and apology, but all I managed to do was massacre her parents and rape her sister. I really wasn't made for social life.

Bradley, Alan - The Dead in Their Vaulted Arches

He was a dear man, the vicar, but dreadfully naive, and I sometimes thought that there were certain aspects of life and death which eluded him completely. 

Bulgakov, Mikhail - A Country Doctor's Notebook

Now I could see one thing only: the greyish ringlets of the windpipe. I thrust the sharp knife into it - and froze in horror. The windpipe was coming out of the incision and the feldsher appeared to have taken leave of his wits: he was tearing it out. Behind me the two midwives gasped. I looked up and saw what was the matter: the feldsher had fainted from the oppressive heat and, still holding the hook, was tearing at the windpipe. 'It's fate,' I thought, 'everything is against me. We've certainly murdered Lidka now.' And I added grimly to myself: 'As soon as I get back to my room, I'll shoot myself.'

Camus, Albert - The Plague

By the force of things, this last remnant of decorum went by the board, and men and women were flung into the death-pits indiscriminately. Happily this ultimate indignity synchronized with the plague's last ravages. 

Claudel, Philippe - Brodeck's Report

My name is Brodeck and I had nothing to do with it. I insist on that. I want everyone to know it. 

Claudel, Philippe - Monsieur Linh and His Child

They set off one morning to work in the paddy fields, with the child, and by evening they had not returned. The old man ran. He was out of breath when he arrived at the rice field. It was nothing but a vast hole, bubbling with water, with the corpse of a disembowelled buffalo lying on one side of the crater, its yoke broken in two like a bit of straw. There was also his son's body, and his son's wife's body, and further away the little girl, her eyes wide open, unharmed and wrapped in a blanket, and beside the child a doll, her own doll, the same size as her, which had had its head blown off by the blast of the bomb. The little girl was ten days old. Her parents had called her Sang diû, which in the local language means 'mild morning'. This was the name they had given her, and then they had died. Monsieur Linh had taken the child. He set off. He decided to leave forever. For the child's sake.

Clegg, Bill - Did You Ever Have a Family

'Some trees love an ax,' a drunk old-timer mumbled one night at the Tap, back when she still went there, and something in what he said rang true, but when she later remembered what he'd said, she disagreed and thought instead that the tree gets used to the ax, which has nothing to do with love. It settles into being chipped away at, bit by bit, blade by blade, until it doesn't feel anything anymore, and then, because nothing else can happen, what's left crumbles to dust. 

Coetzee, J.M. - Barndom

Han er takknemmelig for at moren beskytter ham mot farens normalitet, det vil si mot farens leilighetsvise blåøyde raserianfall og trusler om juling. Samtidig er han sint på moren fordi hun gjør ham til noe unormalt, noe som trenger beskyttelse for å kunne leve. 

Connolly, John - The Book of Lost Things

We blamed the local wicked stepmother for the whole apple business, but, well, if there's a lesson to be learned from all this, it's to make sure that the person you're going to wrongfully blame for doing something bad is actually available for selection, as it were. There was a trial, we got suspended sentences on the grounds of provocation combined with lack of sufficient evidence, and we were told that if anything happened to Snow White again, if she even chipped a nail, we'd be for it. 

Crace, Jim - Harvest

They were far from their own wives and mothers. And they were far from a restraining word. And there were no witnesses that counted. No matter what they did last evening, they could claim they did it only at their master's bidding.

Dexter, Colin - The Wench is Dead

He was somewhat of a loner by temperament - but though never wholly happy when alone, he was usually slightly more miserable when with other people. 

Erpenbeck, Jenny - Visitation

He himself pees off the balcony and defecates in the garden, but only because he would rather be alone for these activities. Only recently, now that they have penetrated deep into German territory, has the fury of the soldiers reached such a level that they are using the insides of their own bodies to wage war. The more German houses they set foot in, the more painfully they are faced with the question of why the Germans were unable to remain in a place where nothing at all, not the slightest little thing, was lacking. 

Follett, Ken - Fall of Giants

Afterwards, Walter read the newspaper she had brought home. 'The revolution in Munich is over,' he said. 'For good?' Walter shrugged. 'They've caught the leader. It's Adolf Hitler.' 'The head of the party Robert joined?' 'Yes. He's been charged with high treason. He's in jail.' 'Good,' said Maud with relief. 'Thank God that's over.'

Gardam, Jane - Old Filth

No. It was Old Filth. Great advocate, judge and - bit of a wit. Said to have invented FILTH - Failed In London Try Hong Kong. He tried Hong Kong. Modest, nice chap.

Graham, Kenneth - The Wind in the Willows

Secrets had an immense attraction to him, because he never could keep one, and he enjoyed the sort of unhallowed thrill he experienced when he went and told another animal, after having faithfully promised not to. 

Harris, Sam - Letter to a Christian Nation

While believing strongly, without evidence, is considered a mark of madness or stupidity in any other area of our lives, faith in God still holds immense prestige in our society. Religion is the one area of our discourse where it is considered noble to pretend to be certain about things no human being could possibly be certain about. It is telling that this aura of nobility extends only to those faiths that still have many subscribers. Anyone caught worshipping Poseidon, even at sea, will be thought insane. 

Heller, Joseph - Catch-22

'You have deep-seated survival anxieties. And you don't like bigots, bullies, snobs or hypocrites. Subconsciously there are many people you hate.' 'Consciously, sir, consciously,' Yossarian corrected in an effort to help. 'I hate them consciously.'

Hitchens, Christopher - Mortality

To the dumb question 'Why me?' the cosmos barely bothers to return the reply: Why not?

Hugo, Victor - The Hunchback of Notre-Dame

Djali trotted along behind them, so overjoyed at seeing Gringoire again that she constantly made him stumble by affectionately putting her horns between his legs. 'That's life,' said the philosopher, each time he narrowly escaped falling flat on his face. 'It's often our best friends who cause our downfall.'

Hornby, Nick - A Long Way Down

A man who wants to die feels angry and full of life and desperate and bored and exhausted, all at the same time; he wants to fight everyone, and he wants to curl up in a ball and hide in a cupboard somewhere. He wants to say sorry to everyone, and he wants everyone to know just how badly they've all let him down. 

Ishiguro, Kazuo - A Pale View of Hills

Memory, I realize, can be an unreliable thing; often it is heavily coloured by the circumstances in which one remembers, and no doubt this applies to certain of the recollections I have gathered here. 

Ishiguro, Kazuo - Never Let Me Go

We took away your art because we thought it would reveal your souls. Or to put it more finely, we did it to prove you had souls at all.

Ishiguro, Kazuo - The Remains of the Day

'What do you think dignity's all about?' The directness of the inquiry did, I admit, take me rather by surprise. 'It's rather a hard thing to explain in a few words, sir,' I said. 'But I suspect it comes down to not removing one's clothing in public.'

Jerome, Jerome K. - Three Men in a Boat

It always does seem to me that I am doing more work than I should do. It is not that I object to the work, mind you; I like work: it fascinates me. I can sit and look at it for hours. I love to keep it by me: the idea of getting rid of it nearly breaks my heart. 

Kafka, Franz - In the Penal Colony

Many questions were troubling the explorer, but at the sight of the prisoner he asked only: 'Does he know his sentence?' 'No,' said the officer, eager to go on with his exposition, but the explorer interrupted him: 'He doesn't know the sentence that has been passed on him?' 'No,' said the officer again, pausing a moment as if to let the explorer elaborate his question, and then said: 'There would be no point in telling him. He'll learn it on his body.'

Krauss, Lawrence M. - A Universe From Nothing

The amazing thing is that every atom in your body came from a star that exploded. And, the atoms in your left hand probably came from different stars than your right hand. It really is the most poetic thing I know about physics: You are all stardust. You couldn't be here if stars hadn't exploded, because the elements - the carbon, nitrogen, oxygen, iron, all the things that matter for evolution - weren't created at the beginning of time. They were created in the nuclear furnaces of stars, and the only way they could get into your body is if those stars were kind enough to explode. So, forget Jesus. The stars died so that you could be here today. 

Kurkov, Andrey - Death and the Penguin

Misha had appeared chez Viktor a year before, when the zoo was giving hungry animals away to anyone able to feed them. Viktor had gone along and returned with a king penguin. Abandoned by his girlfriend the week before, he had been feeling lonely. But Misha had brought his own kind of loneliness, and the result was now two complementary lonelinesses, creating an impression more of inderdependence than of amity.

Loe, Erlend - Stille Dager i Mixing Part

Ok. Hørte dere det, unger? Ingen linje fra Ludwig II til nasjonalsosialismen. Ifølge moren deres. Hvem vil ha is? 

McCarthy, Tom - Satin Island

…As if this weren't impressive enough, the Minister then proceeded, using the outside edge of her right shoe's toe once more, to re-do the sequence in reverse. It took the best part of another hour; but she managed it as well. As soon as she'd returned the buckle to it's starting position, its original state, she called the meeting to a close. I found the whole experience of observing this small episode, this drama that (due to the shape of the table, its supporting legs, the layout of our chairs and similar factors) I alone could see, deeply satisfying. How do you think it went? Peyman asked me after we had left. Oh, I answered: excellently.

Mills, David - Atheist Universe

This so-called 'First Cause' argument, however, is a textbook illustration of ad hoc reasoning. For if 'everything needs a cause to account for its existence,' then we are forced to adress the question of who or what created God? If God always existed, and therefore needs no causal explanation, then the original premise of the cosmological argument - the everything needs a cause - has been shown to be erroneous: something can exist without a cause. If everything except God requires a cause, then the 'First Cause' argument becomes ad hoc (i.e., inconsistent and prejudicially applied) and is thus logically impermissible. If we can suppose that God always existed - and thus requires no causal explanation - then we can suppose instead that the mass-energy comprising our universe always existed and thus require no causal explanation.

Némirovsky, Irène - The Courilof Affair

What is truly strange is that I, who spared not only innocent lives but several guilty ones as well (for at certain moments I was overcome by a kind of indifference, and the prisoners reaped the benefits), was hated even more than some of my comrades … I think the prisoners condemned to death vaguely consoled themselves with the idea that they were dealing with madmen or monsters; whereas I was an ordinary, sad little man who coughed, wore glasses, had a little snub nose and delicate hands. 

Richardson, Jon - It's Not Me, It's You!

The sea, however, doesn't care. No matter what they do to try and impress or repel its advances, it lurches forward and eases back with comic consistency, as if it is playing a game of chicken with those who live inland; a show of power that one day, if they look like they have forgotten to flinch, it might not retreat as soon as it should. 

Rowling, J.K. - Harry Potter and the Half-Blood Prince

'Do you remember me telling you we are practicing non-verbal spells, Potter?' 'Yes,' said Harry stiffly. 'Yes, sir.' 'There's no need to call me sir Professor.' The words had escaped him before he knew what he was saying.

Rowling, J.K. - Harry Potter and the Prisoner of Azkaban

Mr. Moony presents his compliments to Professor Snape, and begs him to keep his abnormally large nose out of other people's business. Mr. Prongs agrees with Mr. Moony, and would like to add that Professor Snape is an ugly git. Mr. Padfoot would like to register his astonishment that an idiot like that ever became a professor. Mr. Wormtail bids Professor Snape good day, and advises him to wash his hair, the slimeball.

Shelley, Mary - Frankenstein

The different accidents of life are not so changeable as the feelings of human nature. I had worked hard for nearly two years, for the sole purpose of infusing life into an inanimate body. For this I had deprived myself of rest and health. I had desired it with an ardour that far exceeded moderation; but now that I had finished, the beauty of the dream vanished, and breathless horror and disgust filled my heart. 

Tartt, Donna - The Secret History

'But how,' said Charles, who was close to tears, 'how can you possibly justify cold-blooded murder?' Henry lit a cigarette. 'I prefer to think of it,' he said, 'as redistribution of matter.'

Tolkien, J.R.R. - The Children of Húrin

Now when Túrin learnt from Finduilas of what had passed, he was wrathful, and he said to Gwindor: 'In love I hold you for your rescue and safe-keeping. But now you have done ill to me, friend, to betray my right name, and call my doom upon me, from which I would lay hid.' But Gwindor answered: 'The doom lies in yourself, not in your name.'

Tolkien, J.R.R. - The Hobbit

'Do you wish me a good morning, or mean that the morning is a good morning whether I want it or not; or that you feel good this morning; or that it is a morning to be good on?'

Tolkien, J.R.R. - The Lord of the Rings

'The enemy? His sense of duty was no less than yours, I deem. You wonder what his name is, where he came from. And if he was really evil at heart. What lies or threats led him on his long march from home. If he would not rather have stayed there in peace. War will make corpses of us all.'

Tolstoy, Lev - Anna Karenina

If there was a reason for his preferring liberal to conservative views, which were held also by many of his circle, it arose not from his considering liberalism more rational, but from its being in closer accordance with his manner of life. The liberal party said that in Russia everything is wrong, and certainly Stepan Arkadyevitch had many debts and was decidedly short of money. The liberal party said that marriage is an institution quite out of date, and that it needs reconstruction; and family life certainly afforded Stepan Arkadyevitch little gratification, and forced him into lying and hypocrisy, which was so repulsive to his nature. The liberal party said, or rather allowed it to be understood, that religion is only a curb to keep in check the barbarous classes of the people; and Stepan Arkadyevitch could not get through even a short service without his legs aching from standing up, and could never make out what was the object of all the terrible and high-flown language about another world when life might be so very amusing in this world. And with all this, Stepan Arkadyevitch, who liked a joke, was fond of puzzling a plain man by saying that if he prided himself on his origin, he ought not to stop at Rurik and disown the first founder of his family--the monkey. And so Liberalism had become a habit of Stepan Arkadyevitch's, and he liked his newspaper, as he did his cigar after dinner, for the slight fog it diffused in his brain.

Uhlman, Fred - Forsoningen

Lille jøde, far vel, far vel, Moses og Isak venter deg vel? Lille jøde, vær ei så sturen, til ild og svovel går helvetesturen. Kom aldri tilbake lille jøde, her ønsker vi bare å se dere døde. 

Waltari, Mika - Egypteren Sinuhe

Jeg Sinuhe, sønn av Senmut og hans hustru Kipa, skriver dette. Ikke for å prise gudene i landet Kem, for jeg er trett av guder. Ikke for å prise faraoer, for jeg er trett av deres bedrifter. Bare for min egen skyld skriver jeg dette. Ikke for å smigre guder, ikke for å smigre konger, ikke av frykt, og ikke i tro på fremtiden. For i mine levedager har jeg gjennomgått og tapt så meget at jeg ikke plages av ørkesløs frykt, og jeg vemmes ved tanken på guder og konger. Jeg skriver dette bare for min egen skyld, og i dette tror jeg jeg skiller meg fra alle skrivere, det være seg i fortid som i fremtid.

Williams, Niall - History of the Rain

Despite the efforts of the Tourist Board, Ireland, in those days were not in Top Ten Countries to Visit, and for English people it was all but verboten as the Pope would say. Ireland? Catholics and murderers, the Reverend would have thought. Ungrateful blackguards, we had not the slightest appreciation for the eight hundred years of civilized rule of His Majesty and to show our true colours once the English had departed we'd set about killing each other with hatchets, slash hooks and hedge shears. Ireland? Better that Abraham was in Hell.

Willis, Connie - Doomsday Book

I wanted to come, and if I hadn't, they would have been all alone, and nobody would have ever known how frightened and brave and irreplaceable they were.

Willis, Connie - To Say Nothing of the Dog

Because around a crisis point, even the tiniest action can assume importance all out of proportion to its size. Consequences multiply and cascade, and anything - a missed telephone call, a match struck during a blackout, a dropped piece of paper, a single moment - can have empire-tottering effects. The Archduke Ferdinand's chauffeur makes a wrong turn onto Franz-Josef Street and starts a world war. Abraham Lincoln's bodyguard steps outside for a smoke and destroys a peace. Hitler leaves orders not to be disturbed because he has a migraine and finds out about the D-Day invasion eighteen hours too late. A lieutenant fails to mark a telegram 'urgent' and Admiral Kimmel isn't warned of the impending Japanese attack. 'For want of a nail, the shoe was lost. For want of a shoe, the horse was lost. For want of a horse, the rider was lost.'

deWitt, Patrick - The Sisters Brothers

…I am happy to welcome you to a town peopled by morons exclusively. Furthermore, I hope that your transformation to moron is not an unpleasant experience. 

Wodehouse, P.G. - Galahad at Blandings

That was what struck Sam immediately about Galahad Threepwood, that he looked extraordinarily fit for his years. It was the impression Gally made on everyone who met him. After the life he had led he had no right to burst with health, but he did. Where most of his contemporaries had long ago thrown in the towel and retired to cure resorts to nurse their gout, he had gone blithely on, ever rising on stepping stones of dead whiskies and sodas to higher things. He had discovered the prime grand secret of eternal youth - to keep the decanted circulating, to stop smoking only when snapping the lighter for his next cigarette and never to retire to rest before three in the morning. 

Wodehouse, P.G. - Summer Lightning

He was feeling as he had not felt since the evening some years ago when, boxing for his University in the light-weight division, he had incautiously placed the point of his jaw in the exact spot at the moment occupied by his opponent's right fist. When you have done this or - equally - when you have just been told that the girl you love is definitely betrothed to another, you begin to understand how Anarchists must feel when the bomb goes off too soon. 

Yanagihara, Hanya - The People in the Trees

…All ethics or morals are culturally relative. And Esme's reaction taught me that while cultural relativism is an easy concept to process intellectually, it is not, for many, an easy one to remember.

Zafón, Carlos Ruis - The Prince of Mist

Age makes you notice certain things. For example, I now know that a man's life is broadly divided into three periods. During the first, it doesn't even occur to us that one day we will grow old, we don't think that time passes or that from the day we are born we're all walking toward a common end. After the first years of youth comes the second period, in which a person becomes aware of the fragility of life and what begins like a simple niggling doubt rises inside you like a flood of uncertainties that will stay with you for the rest of your days. Finally, toward the end of life, the period of acceptance begins, and, consequently, of resignation, a time of waiting.

Zweig, Stefan - Burning Secret

Now that he was certain he was in their way, being with them became a cruelly complex pleasure. He gloated over the idea of disrupting their plans, bringing all the concentrated force of his hostility to bear on them at last.

Zweig, Stefan - Chess

- a human being, an intellectual human being who constantly bends the entire force of his mind on the ridiculous task of forcing a wooden king into the corner of a wooden board, and does it without going mad!