3. desember

Forfatter: Kurban Said
Utgivelsesår: 1937
Min utgave: 2000
Forlag: Vintage
Språk: Engelsk
Sidetall: 237
ISBN: 9780099283225

"Some scholars look on the area south of the Caucasian mountains as belonging to Asia, while others, in view of Transcaucasia's cultural evolution, believe that this country should be considered part of Europe. It can therefore be said, my children, that it is partly your responsibility as to whether our town should belong to progressive Europe or to reactionary Asia."

Ali og Nino er en kjærlighetshistorie fra Aserbajdsjan, skrevet av en ukjent forfatter. Kurban Said er et pseudonym, men hvem som skjuler seg bak navnet er det ingen som vet med sikkerhet. I bokens innledning, skrevet av den amerikanske forfatteren Paul Theroux, får vi vite navnene på noen mulige kandidater, men for en gjennomsnittlig nordmann er også dette helt ukjente personer. Uansett hvem som står bak denne boken er den et ypperlig valg for en som skal utvide horisonten og lære mer om (relativt) eksotiske land utenfor Vest-Europa og Nord-Amerika.

Boken begynner med en diskusjon i et klasserom. Det finnes ikke et naturlig skille mellom Europa og Asia, slik det gjør mellom de fleste andre kontinenter, og Aserbajdsjan befinner seg i et område som kan sies å tilhøre både den ene og den andre verdensdelen. Når en ung gutt rekker opp hånden og sier at Aserbajdsjan bør fortsette å tilhøre Asia ler hele klassen. Ali støtter gutten ved å si at også han mener de burde høre til Asia, med den begrunnelse at han liker Asia. Læreren er ikke fornøyd, hans jobb er å gi elevene en europeisk tilhørighetsfølelse.

Boken handler i stor grad om skillet mellom øst og vest, mellom det moderne Europa og det reaksjonære Asia. Jeg måtte slå opp ordet reaksjonær i en ordbok og det betyr et eller flere regimer/styrer som reagerer mot radikal politisk og sosial endring. Jeg har inntrykk av at Ali representerer et mellompunkt mellom disse motpolene. Han er oppvokst i et samfunn hvor menn har harem, kvinner bruker slør og man sitter på bakken og spiser med fingrene. På skolen har han lært europeiske skikker og for å få gifte seg med Nino, som har hatt en mer europeisk oppvekst, må han love at han ikke skal ha et harem og at hun skal få slippe å bruke slør.

Det skal selvsagt stå mange hindringer i veien for de to, som det gjør i alle klassiske kjærlighetshistorier. Jeg har ikke lest langt nok til å vite nøyaktig hva som skjer videre, men så vidt jeg har forstått mangler det ikke på spenning i de resterende delene av boken. Jeg er spent på hvordan Ali skal klare å balansere familiens krav med forventningene til sin fremtidige kone. På hvordan krigen vil påvirke sjansene deres til å holde sammen. Og ikke minst lurer jeg på hvordan Aserbajdsjan opplevde 1. Verdenskrig og hvilke følger krigen fikk for landet. Foreløpig synes jeg Ali og Nino er en velskrevet, lettlest og meget interessant bok som jeg gleder meg til å lese videre i. Jorden rundt på 200 bøker vil bli et særdeles vellykket prosjekt hvis alle bøkene jeg leser er like lærerike og fengende som denne har vært til nå - og forhåpentligvis fortsetter å være.

Jeg innser at det ikke lenger er 3. desember, men jeg fortsetter med julekalender min i rekkefølge selv om jeg er forsinket. Monika har forresten også skrevet om Ali og Nino. Jeg lurer på om det var Karin som anbefalte boken til meg for lenge siden, så takk til henne hvis det stemmer. Unnskyld til den som egentlig anbefalte den til meg hvis det ikke stemmer. Det er ikke lett å leve med gullfiskhukommelse.

2. desember

15 favorittsitater - kan du gjette hvor de kommer fra? Flere av dem har blitt nevnt på bloggen tidligere.

1. The example of a syllogism that he had studied in Kiesewetter's logic: Caius is a man, men are mortal, therefore Caius is mortal, had throughout his whole life seemed to him right only in relation to Caius, but not to him at all.

2. Freddie experienced the sort of abysmal soul-sadness which afflicts one of Tolstoy's Russian peasants when, after putting in a heavy day's work strangling his father, beating his wife, and dropping the baby into the city's reservoir, he turns to the cupboards, only to find the vodka bottle empty.

3. To the dumb question "why me?" the cosmos barely bothers to return the reply: why not?

4. He read his own obituary and an editorial lamenting his demise and praising his fortitude and immediately began to think up witty ways of writing to the paper to announce his continued and uninterrupted existence. The other two joined in the game with enthusiasm, and soon all three of them were howling with laughter and emptying bottles at a rate which would have alarmed even a depressed Scandinavian.

5. The only means of ridding a man of crime is ridding him of freedom.

6. "They ate her," said Brother Number One. "With porridge. That's what 'ran away and never seen again' means in these parts. It means 'eaten'." "Um, and what about 'happily ever after'?" asked David, a little uncertainly. "What does that mean?" "Eaten quickly," said Brother Number One. And with that they reached the dwarf's house. 

7. Returning his pen to its holder, he told us, "I will have him gutted with that scythe. I will hang him by his own intestines." At this peace of dramatic exposition, I could not help but roll my eyes. A length of intestines would not carry the weight of a child, my less a full grown man.

8. Perhaps these poor devils have never stopped to think about the slow sequence of torment that the swift, efficient wording of the death sentence entails? Have they ever had a moment's pause at the heart-rending idea that inside the man whose head they are severing there is a mind; a mind that was expecting to live, a soul that wasn't the least prepared for death? No. All they see is the downwards motion of a triangular blade, and probably believe that for the condemned man there is nothing before or afterwards.

9. With his lips clamped firmly onto hers, he probed the fleshy floor of her mouth, then moved round inside the teeth of her lower jaw to the empty place where three years ago a wisdom tooth had crookedly grown until removed under general anaesthesia. 

10. What is truly strange is that I, who spared not only innocent lives but several guilty ones as well (for at certain moments I was overcome by a kind of indifference, and the prisoners reaped the benefits), was hated even more than some of my comrades... I think the prisoners condemned to death vaguely consoled themselves with the idea that they were dealing with madmen or monsters; whereas I was an ordinary, sad little man who coughed, wore glasses, had a little snub nose and delicate hands. 

11. ...Indians made very inadequate slaves. They would not give up their gods and preferred to starve themselves to death rather than submit to indignity. The Negroes on the other hand, being from different parts of West Africa, had no common language, so it was a simple matter to confuse them and to brutalise them into being enlightened by Christianity. 

12. An odd thought suddenly struck him. It took him by considerable surprise, but he couldn't really see what was wrong with it. 

13. The gunman is useless. I know it. He knows it. The whole bank knows it. Even my best mate, Marvin, know it, and he's more useless than the gunman. The worst part about the whole thing is that Marv's car is standing outside in a fifteen-minute parking zone. We're all facedown on the floor, and the car's only got a few minutes left on it.

14. There was a point to this story, but it has temporarily escaped the chronicler's mind.

15. Remember that I am thy creature; I ought to be thy Adam, but I am rather the fallen angel whom thou drivest from joy for no misdeed. Everywhere I see bliss, from which I alone am irrevocably excluded. I was benevolent and good; misery made me a fiend. Make me happy, and I shall again be virtuous. 


Her er en oversikt over det jeg skal skrive om i desember.

1. desember

Det er jul folkens! Eksamensmåneden november er over. Jeg har levert fire oppgaver på to og en halv uke og nå er jeg klar for å gjøre noe artig, nemlig å lese og blogge. I år har jeg bestemt meg for å lage en litt utradisjonell julekalender på bloggen, mest til glede for meg selv da det blir få spørsmål eller utfordringer til bloggens lesere (dog, ingen regel uten unntak). Jeg har skrevet ned 24 ideer til blogginnlegg, og hver dag frem til jul skal jeg trekke en ide og skrive et innlegg basert på den. Det sier seg selv at ikke alle innleggene blir like omfattende i og med at jeg skal gå fra ett innlegg i november til minimum 24 i desember, men jeg tror det blir en artig utfordring. For ikke å snakke om den barnslige gleden jeg får av å trekke en ny lapp hver dag. Desverre er ikke lappene mine på det samme stedet som meg akkurat i dag, derfor blir det kun et innlegg om opplegget på den første dagen i desember. Første skikkelige innlegg kommer i morgen, i mellomtiden kan dere lese noen av P.G. Wodehouse sine tanker om julegaver:

"The first rule in buying Christmas presents is to select something shiny. If the object chosen is of leather, the leather must look as if it had just been well greased: if of silver, it must gleam with that light which, as the poet so well says, never was on sea or land. Books are very popular for that reason. There is probably nothing in existence which can look so shiny as a collected works of Longfellow, Tennyson or Wordsworth."

Jorden rundt på 200 bøker

Et av mine uskrevne mål som leser er å lære mer om kulturer jeg ikke allerede har god kjennskap til. Gjennom skjønnlitteratur kan man få et helt unikt innblikk i verdener som er fjernt fra vår egen, og jeg synes det er synd at jeg ikke er flinkere til å benytte meg av denne muligheten. Jeg har laget meg en utfordring som går ut på å dra verden rundt på 200 bøker, og da jeg oppdaterte utfordringen tidligere i uken oppdaget jeg at jeg kun har lest bøker skrevet av forfattere fra 38 av 203 land. Fordelingen basert på kontinenter ser slik ut:

Europa: 19 land

Asia: 7 land

Amerika: 6 land (hvorav to er nord-amerikanske land)

Afrika: 5 land

Oseania: 1 land

Jeg har med andre ord lest ganske mye og variert fra det europeiske kontinent, men det er også det eneste positive jeg kan trekke ut av denne oversikten. De syv asiatiske landene jeg har lest bøker fra er alle relativt store land med en rekke kjente forfattere: Kina, India, Japan, Pakistan, Sør-Korea, Russland og Tyrkia. Dessuten går det an å argumentere for at Russland i denne sammenhengen bør vurderes som et europeisk land, selv om jeg har kategorisert det som asiatisk. Heldigvis har Julie en egen Asia-utfordring hvor det er mulig å hente mange tips hvis man ønsker å oppdage gode asiatiske forfattere. Jeg har notert meg en del titler derfra. 

Hvis man deler det amerikanske kontinentet inn i Nord-Amerika, Mellom-Amerika og Sør-Amerika har jeg dekket Nord, såvidt vært innom Mellom-Amerika og vært innom tre land i Sør. Som med Asia er forbedringspotensialet for amerikalesning enormt. De afrikanske landene jeg har lest bøker fra er Algerie, Egypt, Nigeria, Sør-Afrika og Zimbabwe, men jeg kun har vært innom Australia fra den siste verdensdelen. 

Nå har dere altså en idé om hvilke land jeg har lest bøker fra, men et annet interessant spørsmål er hvor mange bøker jeg har lest fra hver land. Man kan ikke lese like mange bøker fra hvert sted, det sier seg selv, men jeg har en voldsom overvekt fra Nord-Amerika og Vest-Europa. Mer spesifikt har jeg  i voksen alder lest 51 bøker skrevet av norske forfattere, 65 bøker skrevet av amerikanske forfattere og hele 133 bøker skrevet av engelske forfattere. De eneste andre landene jeg har lest et tosiffret antall fra er Russland (21 bøker), Frankrike (20 bøker) og Sverige (10 bøker). 

Det er helt tydelig at det må en konkret plan til for at jeg skal lese mer variert, så jeg har derfor bestemt meg for at jeg skal lese minimum en bok fra et "nytt" land per måned. Forhåpentligvis vil det føre til at jeg oppdager nye, gode fortellerstemmer jeg ellers ville gått glipp av, uten at jeg får for lite tid til å fortsette å pleie min forkjærlighet for engelske bøker. Det er defintivt ikke bare i den vestlige verden at det finnes strålende forfattere.

En smakebit på søndag - nr. 42

FAILED PSYCHOLOGY

"You have deep-seated survival anxieties. And you don't like bigots, bullies, snobs or hypocrites. Subconsciously there are many people you hate."

"Consciously, sir, consciously," Yossarian corrected in an effort to help. "I hate them consciously."

The Grass is Singing

Forfatter: Doris Lessing
Utgivelsesår: 1950
Min utgave: 2013
Forlag: Harper Perennial
Språk: Engelsk
Sidetall: 260
ISBN: Kindle-utgave

But, in the interval, there would be a few brief moments when he would see the thing clearly, and understand that it was 'white civilization' fighting to defend itself that had been implicit in the attitude of Charlie Slatter and the Sergeant, 'white civilization' which will never, never admit that a white person, and most particularly, a white woman, can have a human relationship, whether for good or for evil, with a black person. For once it admits that, it crashes, and nothing can save it.

Hvis du er en person som leser bøker for spenningen sin del eller for å identifisere deg med ulike karakterer, for å få en god følelse eller for å bli berørt av tragiske skjebner, da kan du nok hoppe over akkurat denne boken. Den er ikke noe for deg. Jeg vil tro det er et fåtall som utelukkende leser bøker av de overnevnte grunnene, så jeg drister meg til å anbefale denne likevel.

Boken åpner med å avsløre slutten på historien, altså at Mary Turner er funnet drept i sitt eget hjem og at det er den svarte tjeneren Moses som er gjerningsmannen. Forfatteren prøver ikke å skjule den bakenforliggende årsaken til drapet, og legger dermed ikke opp til et løp hvor leseren må fullføre boken for å få svar på en gåte. Hun fjerner i grunn det meste av spenning ganske effektivt i løpet av det første kapitlet. Det hun derimot lykkes med er å skildre de psykologiske faktorene som fører til drapet på Mary Turner, deriblant fattigdom, ekteskapsproblemer og rasisme.

The stinting poverty in which they lived was unbearable; it was destroying them. It did not mean that there was not enough to eat: it meant that every penny must be watched, new clothes foregone, amusements abandoned, holidays kept in the never-never-land of the future. A poverty that allows a tiny margin for spending, but which is shadowed always by a weight of debt that nags like a conscience, is worse than starvation itself. That was how she had come to feel. And it was bitter because it was a self imposed poverty.

Det mest imponerende med boken er Lessings portrett av Mary.

If he had genuinely, simply, because of the greater strength of his purpose, taken the ascendency over her, she would have loved him, and no longer hated herself for becoming tied to a failure.

Så langt kom jeg da jeg skrev denne omtalen i vår. Mange detaljer fra boken har for lengst forsvunnet ut av minnet, og jeg vet ikke hvordan jeg hadde tenkt å forklare hvorfor Mary er en fantastisk litterær karakter. Jeg kan forestille meg at jeg hadde planer om å presisere at Mary ikke er en fantastisk person. Hun er faktisk en ekstremt usympatisk kvinne, og på ingen måte en heltinne man kan identifisere seg med. Selv om man kan tenke at hun ikke fortjente å dø (hvem fortjener vel det?) er det heller ingen tragisk skjebne hun lider, utenfor hennes kontroll, helt uforventet og trist.

Men det er nettopp det at hun tar uforventede valg, oppfører seg på måter vi aldri ville drømt om selv og  det at hun til tider irriterer vettet av leseren, som gjør boken så interessant. Som leser ble jeg genuint opptatt av å finne ut hvorfor hun er som er. Og hvorfor hun velger å leve med en mann som er så ulik henne.

Perhaps it is not such a bad marriage after all? There are innumerable marriages where two people, both twisted and wrong in their depths, are well matched, making each other miserable in the way they need, in the way the pattern of the life demands.

Les den hvis du orker, for det er en vakker bok, på sin måte. Og les Hedda sin strålende anmeldelse for å få et mer komplett bilde av boken.

Fra A til Å(Z)

I god bokbloggtradisjon stjeler jeg denne fra Boka Mi, men jeg hopper over de svenske bokstavene:

Author you've read the most from: 
Det burde strengt tatt være enkelt å komme på hvilken forfatter man har dedikert mest tid til, men ikke søren om jeg kom på de mest åpenbare kandidatene. De første forfatterne som slo meg var Louis de Bernières, Gert Nygårdshaug og Douglas Adams. Det begynner å bli en stund siden jeg leste noe av Nygårdshaug, men jeg var ganske ivrig på ham i en periode. Både Adams og de Bernières er favoritter. Men jeg har jo flere favoritter. Hva med Irène Némirovsky, Stefan Zweig eller kanskje Tolkien, hvis man teller Ringenes Herre som tre bøker, noe den ikke egentlig er. Jeg måtte inn på bokelskere.no for å løse mysteriet, og det viste seg at ingen av de jeg i utgangspunktet tenkte på var den forfatteren jeg har lest mest av. Colin Dexter stakk av med en respektabel tredjeplass, for jeg har nemlig lest åtte av bøkene om Endeavour Morse. P.G. Wodehouse ble en god nummer to, med ni bøker. Forfatteren jeg har lest mest av burde ikke komme som noen overraskelse på noen, meg selv inkludert, men jeg tenkte altså ikke over at jeg har lest 10 bøker av J.K. Rowling.

Best sequel ever: 
Det kommer an på hvilke kriterier man legger til grunn. Må den beste oppfølgeren heve nivået fra den første boken, eller er det nok at den opprettholder nivået, så lenge den første boken var strålende? Jeg synes for eksempel at The Light Fantastic, den andre boken i Terry Pratchetts Discworld serie, var en meget god oppfølger fordi den var ganske mange hakk bedre enn den første boken, The Colour of Magic. Men oppfølgeren til The Hitchhiker's Guide to the Galaxy er likevel en mye bedre bok enn The Light Fantastic, til tross for at den ikke overrasker stort ved å være bedre skrevet eller morsommere enn førsteboken.

Currently reading: 
To noveller samlet i en bok, skrevet av Jenny Erpenbeck. Jeg har lest en bok av Erpenbeck tidligere, Visitation, som jeg beskrev som en av de vakreste bøkene jeg har vært borti. Så langt kan jeg ikke påstå at novellene lever opp til forvetningene, selv om de er langt fra dårlige.

Drink of choice while reading: 
Her har jeg ingen preferanser. Er jeg tørst vil jeg ha vann, brus eller iste. Er jeg kald vil jeg ha te eller kakao. Er jeg trøtt vil jeg ha redbull. Det er dog ikke så ofte jeg leser når jeg er såpass trøtt at jeg trenger redbull.

E-reader or physical books:
Som så mange andre har skrevet før meg: Ja takk, begge deler! Hvis jeg absolutt måtte velge hadde nok valget falt på fysiske bøker, men jeg hadde savnet muligheten til å kjøpe en bok sekunder etter at jeg har funnet ut at jeg MÅ lese dem. Jeg elsker bookdepository og fysiske bokhandler, men de leverer ikke på døren umiddelbart etter at jeg får et innfall.

Fictional character you probably would have actually dated in high school: 
Jeg tror jeg ville falt for utstrålingen og sjarmen til Eli Sisters og vært naiv nok til å ignorere de negative aspektene ved hans personlighet.

Glad you gave this book a chance: 
Det må være The Hunchback of Notre Dame, en bok jeg i utgangspunktet begynte på og la fra meg igjen, men som jeg måtte finne frem nok en gang på grunn av Line sin lesesirkel. Takk og pris for tvangslesning i form av lesesirkler. Tenk på alle potensielle favorittbøker jeg kan ha gått glipp av ved å la være å delta på slikt det siste året. Hugo ble min nye forfattergud. Jeg spår at Mark Twain blir den neste. Noen som vil tvinge meg med på tvanglesing av bøkene hans?

Hidden gem book: 
Han er kanskje ikke så skjult lenger, men Stefan Zweig er en perle av en forfatter. Joda, jeg vet det var snakk om en bok og ikke en forfatter, men det er bare å velge en bok av Zweig, velg den du vil, den er sikkert en perle. Så langt har jeg ikke kommet over en bok av ham som ikke er knallgod. Ta turen innom Rose-Marie sin blogg om du ikke er overbevist, der blir du nok frelst.

Important moment in your reading life: 
Den viktigste var nok dagen jeg oppdaget Harry Potter og De Vises Sten. Harry Potter and the Chamber of Secret og Harry Potter and the Prisoner of Azkaban var kun utgitt på engelsk, og siden jeg elsket første boken og måtte få med meg fortsettelsen så hadde jeg ikke noe valg: Jeg måtte få til å lese bøker på engelsk. Det har vært uvurderlig i ettertid.

Just finished: 
The Moon is Down av John Steinbeck. Den handler om okkupasjonen av nord-europeiske land under 2. Verdenskrig og ble brukt som propaganda for de allierte. Den presenterer likevel et nyansert bilde av situasjonen og lener seg ikke på stereotyper om det onde og det gode.

Kinds of books you won't read: 
Bøker med dårlig språk, masse klisjéer og uinteressante historier, noe man kan finne i de fleste sjangre. Jeg foretrekker bøker som er mer karakterdrevne enn handlingsdrevne, men jeg leser begge deler.

Longest book you've read: 
Jeg ser for meg at det enten må være Anna Karenina eller Fall of Giants. Før året er omme skal det være Krig og Fred. Før neste år er omme skal det være Les Miserables. Forhåpentligvis.

Major book hangover because of: 
En bok som påvirket meg så mye at jeg fikk en fysisk reaksjon eller en gang jeg leste så mye at jeg fikk en fysisk reaksjon? Første boken jeg tenker på er Forsoningen av Fred Uhlman: "At gode bøker kan sette følelser i sving er ikke noe nytt, men sjelden har jeg opplevd så store fysiske og følelsesmessige reaksjoner på en bok."

Number of bookcases you own: 
De siste årene har jeg hatt to store, doble IKEA-bokhyller med 40 cm dybde slik at det er plass til to lag med bøker i hver hylle. I tillegg hadde jeg noen litt mindre bokhyller. Nå har jeg kun en stor bokhylle og vurderer å plassere bøker (i tillegg til undertøy og sokker) i den nye kommoden jeg har tenkt å skaffe meg.

One book you have read multiple times: 
Frankenstein av Mary Shelley. Den har vært en favoritt siden jeg var 16 eller 17 og var den første boken jeg skrev om da jeg begynte å blogge.

Preferred place to read: 
Ute i solen, eventuelt i sofaen eller i sengen. Jeg klarer verken å lese i bil eller på buss, desverre.

Quote that inspires you/gives you all the feels from a book you've read: 
"To the dumb question 'Why me?' the cosmos barely bothers to return the reply: why not?" eller den mindre seriøse: "Intoxicated? The word did not express it by a mile. He was oiled, boiled, fried, plastered, whiffled, sozzled, and blotto."

Reading regret: 
Det er ikke mange bøker jeg angrer på å ha lest. Selv de som ikke viste seg å stå til forventningene hadde som regel noe positivt ved seg. Jeg tror det må være Den Lille Fremmede av Sarah Waters. De timene kunne blitt brukt til noe bedre...

Series you started and need to finish (all books are out in the series): 
Hadde det ikke vært for parantesen skulle jeg sagt Alan Bradleys serie om Flavia de Luce. Den siste boken kommer ut i januar og jeg står klar med Kindle det øyeblikket den blir tilgjengelig. Av serier hvor alle bøkene er kommet ut tror jeg Colin Dexters serie om Morse er den jeg er har mest lyst til å fullføre, slik at jeg endelig kan lese den siste boken. Men jeg har ikke hastverk.

Three of your all-time favorite books: 
Dette er et håpløst prosjekt. Jeg får si The War of Don Emmanuel's Nether Parts (Louis de Bernières), Notre Dame du Paris (Victor Hugo) og Summer Lightning (P.G. Wodehouse), men det er bare en ørliten del av favorittlasset mitt.

Unapologetic fangirl for: 
P.G. Wodehouse. Du kan si at alle bøkene hans følger den samme formelen, du kan si de mangler dybde, de kan si de fremmer stereotyper, og jeg vil fremdeles påstå at han er et komisk geni!

Very excited for this release more than all the others: 
Dette har jeg vel allerede dekket. More Flavia, please!

Worst bookish habit: 
Lager eselører på alle sider med gode sitater, slik at jeg skal finne dem igjen.

X marks the spot: start at the top left of your shelf and pick the 27th book: 
Colin Dexters The Secret of Annexe 3.

Your latest book purchase: 
Jeg kjøpte Kate Atkinsons Life After Life, hovedsakelig på grunn av omtalen til Clementine. En bok jeg virkelig ser frem til å lese.

Zzz-snatcher book (last book that kept you up WAY late): 
The Doomsday Book av Connie Willis var komplett umulig å legge fra seg. Jeg leste den på hytten i sommer, og jeg irriterte nok flere med å være fullstendig fraværende. Jeg kan ikke huske hvor sent det ble de kveldene jeg holdt på med den, men jeg vil tippe det ble litt lite søvn akkurat de dagene.

Det var meg, hva med deg?

Boxer, Beetle

Forfatter: Ned Beauman
Utgivelsesår: 2010
Min utgave: 2011
Forlag: Sceptre
Språk: Engelsk
Sidetall: 246
ISBN: 9780340998410

In idle moments I sometimes like to close my eyes and imagine Joseph Goebbels' forty-third birthday party.

Ganske mange spørsmål dukket opp i hodet mitt da jeg leste den første setningen av "billeboken", som en venninne døpte den. For det første: wtf? For det andre: hva for en syk bok er det jeg har kjøpt? For det tredje: hvordan kan personligheten til en karakter som tenker mye på dette være? Og sist, men ikke minst: hvorfor akkurat den førtitredje bursdagen? En bok som trigger nygsjerrigheten såpass etter første setning virker alltid lovende!

Han fortsetter:

I like to think that even in the busy autumn of 1940, Hitler might have found time to organise a surprise party for his close friend - pretending for weeks that the date had slipped his mind, deliberately ignoring the Propaganda Minister's increasingly sulky and awkward hints, and waiting until the very last order had been despatched to his U-boat commanders on the evening of Tuesday, 29 October before he led Goebbels on some pretext into the cocktail lounge of the Reich Chancellery.

Det er en underlig sjarmerende start, og førsteinntrykket er at fortellerstemmen tilhører en ganske sympatisk karakter, dog med ganske sære interesser. Jeg lærer etterhvert at hobbyen hans er å samle på nazistmemorabilia - en hobby mange mener man ikke kan ha uten at man sympatiserer med nazistene, noe han forsikrer leseren om at han ikke gjør. Handlingen i boken er sentrert rundt et brev skrevet av Hitler til vitenskapsmannen Philip Erskine, hvor Hitler takker for gaven Erskine sendte ham og er særdeles interessert i prosjektet gaven stammer fra. Dette brevet havner i hendene på bokens forteller, og Beauman knytter fortellerens historie, skrevet i nåtid, sammen med Erskines historie fra 1930-tallet.

Fishy - som fortelleren fra den moderne biten av boken kalles fordi han har en sjelden sykdom som gjør at han stinker som rotten fisk - henvender seg til et forum for andre samlere av nazistgjenstander. Han ønsker å få hjelp til å finne ut av hva dette brevet egentlig dreier seg om og for å få opplysninger om hvem mannen som brevet ble skrevet til var. Men det finnes tydeligvis mange tvilsomme folk med akkurat denne hobbyen, og Fishy ender opp i diverse skumle situasjoner, som han på mer eller mindre (stort sett mindre) grasiøst vis klarer å komme seg ut av.

'There it is,' I said. 'What I took.' The Welsh Ariosophist reached to pick it up, and I threw the mug of hot piss in his face.

Leseren får også kjenskap til historien bak gaven Erskine sendte Hitler. Selve gaven var en bille med et hakekors på vingen, og selv om det i og for seg er passende og interessant nok er det hensikten bak gaven som er det virkelige mysteriet. Erskine møter en fryktløs og kraftig bokser som har en del mindre ønskelige fysiske og mentale trekk, deriblant kortvoksthet, ni tær, temperament og det at han er homofil. Bokseren, Sinner, går i en presset situasjon med på å delta i et eksperiment utført av Erskine. Vitenskapsmannen ønsker å finne en måte å drive avl på mennesker, slik at man kan fjerne negative trekk og forsterke de positive trekkene. Ved hjelp av Sinner skal Erskine gjøre hakekorsbillene til superbiller, og gi Hitler oppskriften til å lage supermennesker.

'Come on. There are forty-five million people in Britain, Erskine. And you plan to start breeding for pedigree. How do you suppose that will happen?' 'It's simply a matter of systematic encouragement and discouragement. 'And by discouragement you mean the lethal chamber?'

Erskine er ingen Mengele. Han fremstår ikke som en av verdens ondeste menn, men heller som en litt tragisk figur som ikke fikk nok kjærlighet og forståelse som ung og som sliter med å komme tett innpå mennesker. Et av de mest interessante aspektene i boken er hans forhold til den homoseksuelle bokseren. Har han valgt å studere ham fordi han er det beste testsubjektet, eller fordi Sinner er frigjort på en måte han kunne ønske han selv var?

Nå får jeg boken til å virke veldig dyster og seriøs og det er den egentlig ikke. Den er både brutal og makabar, enkelte passasjer ekle og ubehagelige, men likevel så utrolig underholdende. De som er svak for svart humor kan absolutt vurdere å lese denne boken. Det er en røverhistorie, alt er ikke like troverdig, men det plager meg ikke. I enkelte tilfeller er en historie for kreativ og godt skrevet til at jeg bryr meg om den er litt virkelighetsfjern til tider. Ikke alles form for underholdning, men defintivt min.

When Lydia Erskine's pregnancy became conspicuously visible late in 1881, her husband felt nervous and decided he needed a project of his own. And that was why, four months later, on the same day that the Jews were driven out of the village of Fluek, the adverbs were driven out of the English language. 

Jeg leste boken da jeg var på ferie i England i juni og desverre har en del detaljer forduftet fra minnet mitt, men det jeg husker er at jeg knapt har lest noe mer fengende. Ned Beauman ble nominert til Bookerprisen i 2012 (longlist) for hans andre bok, The Teleportation Accident, og det var slik jeg oppdaget ham. At han er en dyktig forfatter skjønte jeg allerede da, men at debutboken hans faktisk er enda bedre enn den strålende andreboken kom som en svært hyggelig overraskelse. Imponerende fra en debutant født i 1985.

Mens jeg har vært vekke...

Det har vært stille på bloggen siden mai, og det har uten tvil vært en laber lesesommer. Siden sist har jeg lest lite, blitt matforgiftet, vært på biltur i England, begynt å studere ved UiO, fortsatt å studere ved UiB, vært gjennom samlivsbrudd og flyttet fra Åsane til Nordnes, hvor jeg har fått meg to nye samboere. Et godt spørsmål er derfor: hvordan går det med lesemålene? Jeg tar en gjennomgang, med relativt lave forventninger.

1. Lese fem bøker skrevet av Charles Dickens
Ligger foreløpig på null, jeg får se om desember gir meg Dickenshumør. Holder en knapp på at det er mulig å komme seg gjennom The Pickwick Papers før nyttår, for den må nesten være en av Dickens' mest fornøyelige: "There are very few moments in a man's existence when he experiences so much ludicrous distress, or meets with so little charitable commiseration, as when he is in pursuit of his own hat."

2. Fullføre minimum fire av bøkene i Lines lesesirkel
...endres offisielt til: fullføre War and Peace før 2013 er omme. Og ellers lese gjennom alle innleggene jeg ikke har fått med meg om 2013-bøkene. Sorry Line. Men War and Peace før 2014 var avtalen, var det ikke?

3. Lese minimum ti bøker skrevet av P.G. Wodehouse
Har foreløpig lest tre, men jeg gir meg ikke med det. Innimellom Dickens, War and Peace og The Luminaries blir det definitivt mer galskap ala Wodehouse. Jeg savner Galahad og Lord Emsworth, Jeeves og Bertie. "One prefers, of course, on all occasions to be stainless and above reproach, but, failing that, the next best thing is unquestionably to have got rid of the body."

4. Lese seks faktabøker
Faktabøker er et relativt løst begrep, men jeg inkluderer det meste som er basert på fakta og ikke oppdiktet, annet enn biografier som havner i en egen kategori. Her har jeg faktisk vært flink og har allerede nådd målet. Jeg har lest om det store året i norsk historie, nemlig 1814. Jeg har lest om hunder, om døden, om religion og om bøker fra en lesegal manns (les: bokelsker) perspektiv. Stjerne i boken, et mål fullført!

5. Lese to bøker av Louis de Bernières
Jeg har ikke lest en eneste bok av denne mannen så langt i år, tragisk nok. Han er en av mine store litterære helter og jeg har to bøker av ham stående ulest i bokhyllen. Planen var å lese Birds Without Wings sammen med andre bokbloggere i sommer, men det har altså da ikke skjedd. Jeg har ikke klart å overholde noen bloggforpliktelser denne sommeren, beklager til de jeg har latt i stikken. Back to topic: jeg elsker denne mannen, dere MÅ lese noe av ham. Og jeg må lese de to jeg enda ikke har lest. Snart. Snarest.

6. Lese to bøker av Thomas Hardy
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg har en trang til å lese noe av denne mannen, men jeg har merkelig nok det. Planen var å begynne med Jude the Obscure, og det er det vel forsåvidt fremdeles. Jeg er bare litt treig. Noen som har lest noe av ham og kan fortelle meg hvorvidt mitt brennende ønske om å lese bøkene hans er basert på noe reelt eller bare en unødvendig tvangstanke?

7. Få femten nye 1001-kryss
Basert på tidligere år burde dette vært det enkleste målet jeg har satt meg for året, men her har jeg sviktet fullstendig. Bare tre nye kryss så langt i år. Hva skjer? Jeg har da lest klassikere, men tydeligvis ikke mange som er på listen. Her trenger jeg hjelp umiddelbart. Noen som kan tipse meg om gode, lettleste og kanskje også korte 1001 bøker?

8. Lese ti bøker skrevet av russiske forfattere
Totalen så langt er fire. Ikke helt urespektabelt, men likevel et stykke unna mål. War and Peace blir en, så da mangler jeg fem. Jeg satser på å rekke gjennom et par til utenom den, men ti er kanskje vel optimistisk.

9. Lese fire biografier
Et mål jeg kan nå, hurra! Jeg har lest tre biografier så langt i år, og dermed må jeg kun lese en til for å lykkes med dette målet. Merkelig nok har jeg ikke lest noen biografier om spennende historiske personer, favorittforfattere eller interessante vitenskapsmenn, men heller om tv-personligheter. Kanskje er jeg ikke en så stor boksnobb som jeg tror jeg er. Øh, når jeg tenker meg om passer forsåvidt Bertrand Russell nesten inn i alle kategoriene jeg listet opp, så dermed har jeg kanskje dekket det meste likevel. Men Chelsea Handler og Craig Ferguson har hvert sitt Late Night program på amerikansk tv og er dermed særdeles upassende biografimateriale for en boksnobb. Jeg drister meg til å anbefale Ferguson sin bok likevel.


Hvorfor jeg ikke har et eget mål om å lese de Bookernominerte aner jeg ikke, for det har i det minste vært et uutalt mål. Og her har jeg stått på. Jeg har lest seks og en fjerdel av bøkene som havnet på longlist, og fire av de seks som havner på shortlist. Vinneren ble i kveld kåret, og typisk nok ble det en bok jeg ikke har lest. Til tross for det er jeg godt fornøyd, da The Luminaries virker ganske så herlig, og Clementine har gitt den sitt "stamp of approval", på godt norsk. For min del er det likevel oppdagelsen av Jim Crace som har vært bookerhøydepunktet, og jeg kommer nok til å bruke den neste året på å gjøre meg bedre kjent med hans forfatterskap.

Det var det. Jeg er tilbake for fullt. Snart kommer omtaler og annet innhold, i mellomtiden kan de som ikke har glemt denne bloggen fullstendig få nyte bilder av mine to små.

Max

Echo

Om tv og tidsreising

Seriously, me seriously? We just shared a foxhole, you and I. We fought the Tet Offensive, outrun the Rape of Nanking. Together! And still you're going to do me like this? Ahh! Ah. Band of Brothers? The Pacific? None of this means anything to you? All those motels, you never once watched HBO? Not once? Girls? You're my Marnie, Moose. And-- and Hannah, she just... she needs to be loved. She deserves it. Don't we all? You? Me? We deserve to be loved, I DESERVE TO BE LOVED! I just want to be loved. 

Selv etter tre dager og 600 fantastiske sider med epidemi, karantene, pest og byller er det fremdeles Crowley som sto for høydepunktet denne måneden. Et av tidenes beste tv-øyeblikk fra en serie som er sterkt undervurdert. Jeg måtte bare få sagt det.

Siden sist har jeg sett ti sesongavslutninger, tilbragt x antall timer med Chelsea Handler, Craig Ferguson og Shevine og lest til eksamen. Det har også blitt noen timer med bloggrelaterte aktiviteter, men mai er eksamens/tvserie-måneden. Noe av serietittingen har faktisk vært bokrelatert, deriblant vårens andre høydepunkt, fra min favorittskotte og Salman Rushdie:

"You would say that, Salman, you're obviously a Hufflepuff."
"Listen.... you know, until this moment I've always liked you."

Jeg har lest seks bøker siden forrige oppsummering, to av dem har jeg skrevet om allerede. De andre fire er skrevet av Colin Dexter, Norman Rush, Jose Saramago og Connie Willis og selv om jeg er i gang med et innlegg som skal overbevise dere om å lese Paringslek av Norman Rush må jeg ærlig innrømme at The Doomsday Book av Connie Willis er det beste jeg har lest i løpet av de siste 50 dagene. Men Rush er god han også altså, bare spør Ingalill. Og Solgunn.

Seks bøker er ikke allverdens, men til gjengjeld har jeg kjøpt så mange bøker den siste måneden at det føles som om jeg kan plassere en null bak det sekstallet. Forhåpentligvis er det helt feil, men jeg tør ikke å sjekke. I stedet kan jeg fortelle dere om bøkene jeg bestilte i dag, siden jeg da slipper unna den nullen:

1. Connie Willis - Blackout
2. Connie Willis - All Clear
3. Kurt Vonnegut - Slaughterhouse 5
4. Christopher Moore - Lamb
5. Jerome K. Jerome - Three Men on a Bummel
6. Mark Twain - A Connecticut Yankee in King Arthur's Court

Jeg elsker bøker om tidsreising og av den grunn elsker jeg også Connie Willis. Hun har skrevet fire bøker og en novelle om historikere fra Oxford på 2050/60-tallet som reiser tilbake i tid for å få en bedre forståelse for sitt fagfelt. Jeg har lest to av dem: To Say Nothing of the Dog, som er en meget humoristisk, særdeles godt skrevet feelgood roman, og The Doomsday Book som har sine artige øyeblikk, men som ellers lever opp til den skremmende tittelen. Mer engasjerende bøker skal dere lete lenger etter. De to siste måtte derfor bestilles. Og når jeg først skulle bestille et par bøker om tidsreising kunne jeg jo liksågodt sjekke om det fantes andre jeg burde få med meg. En liste på Goodreads ga meg noen nyttige tips som gjorde at Vonnegut og Mark Twain havnet på innkjøpslisten. To Say Nothing of the Dog var innspirert av Jerome K. Jerome sin Three Men in a Boat (To say Nothing of the Dog), så etter å ha lest mer av henne kom jeg på at jeg enda ikke har lest oppfølgeren til Jerome K. Jerome sin lille humoristiske perle. Og når jeg først var inne på humoristiske bøker snublet jeg over navnet Christopher Moore og fant ut at Lamb var et godt sted å begynne hvis man ikke hadde lest noe av ham tidligere.

Ikke at jeg ikke har nok å lese fra før...

Mortality

Forfatter: Christopher Hitchens
Utgivelsesår: 2012
Forlag: Hachette Book Group
Språk: Engelsk
Sidetall: 106
ISBN: 9781455523474

Mortality er en samling av Christopher Hitchens' tekster skrevet etter at han fikk kreftdiagnosen. I ett og et halvt år levde han i "the land of malady", og i desember 2011 døde han av lungebetennelse på et sykehus i Texas.

To the dumb question "Why me?" the cosmos barely bothers to return the reply: Why not?

Dette er min første leseropplevelse av sitt slag og det er med blandede følelser jeg skriver om boken. Jeg vet det finnes en rekke norske bøker skrevet av syke og døende mennesker som har blitt bestselgere de siste årene, så en god del av dere som leser dette vil nok ha mer erfaring med å lese denne typen bøker enn meg. Jeg har i all hovedsak gjort mitt beste for å styre unna, noe som egentlig er rart med tanke på hvor mange romaner jeg har lest som omhandler døden. Det blir likevel ikke det samme å lese en oppdiktet historie av en forfatter som i skrivende stund ikke var i sluttfasen av livet - eller som ihvertfall ikke var klar over at han eller hun nærmet seg døden.

Jeg valgte å lese Mortality fordi jeg visste den kom til å være velskrevet og vakker, uten å gli over i det sentimentale. Det var alltid interessant å følge med på hva Chrisopher Hitchens hadde å si, enten i debatter eller i artiklene og bøkene han skrev. Av en motdebattant ble han en gang beskrevet som "a bright, well-educated, quick-thinking, widely-read, rhetorically-brilliant and dagger-tongued debater." At hans refleksjoner rundt sykdommen og muligheten for at han ikke hadde lenge igjen å leve ville være verdt å lese hadde jeg på forhånd ingen tvil om. Likevel er det en tung bok å lese. Jeg vet jo godt at Hitchens kommer nærmere og nærmere døden for hver side jeg blar om.

Hitchens var en særdeles engasjert og intelligent mann som ikke hadde noen problemer med å uttrykke seg klart og tydelig - ofte ganske spisset. Hans engasjement smittet over på mange og provoserte enda flere, faktisk i så stor grad at reaksjonene på hans diagnose i enkelte tilfeller var hatefulle:

It's just a "coincidence" [that] out of any part of his body, Christopher Hitchens got cancer in the one part of his body he used for blasphemy? Yeah, keep believing that, Atheists. He's going to writhe in agony and pain and wither away to nothing and then die a horrible and agonizing death, and THEN comes the real fun, when he's sent to HELLFIRE forever to be tortured and set afire. 

Han svarer enkelt og greit at "the vengeful deity has a sadly depleted arsenal if all he can think of is exactly the cancer that my age and former "lifestyle" would suggest that I got." Ikke alle hans motstandere reagerte på samme måte; noen arrangerte faktisk "Everybody Pray for Hitchens Day" 20. september 2010. Han fikk brev fra katolikker, protestanter og jøder som alle ønsket å redde enten ham eller sjelen hans.

I sympathize afresh with the mighty Voltaire, who, when badgered on his deathbed and urged to renounce the devil, murmured that this was no time to be making enemies.

Selv hører jeg til den gruppen som mener at verden har mistet en viktig stemme og en stor forfatter. I stedet for å skrive en lang omtale vil jeg heller dele noen utvalgte sitater fra boken, så kan dere dømme selv.

I love the imagery of struggle. I sometimes wish I were suffering in a good cause, or risking my life for the good of others, instead of just being a gravely endangered patient. Allow me to inform you, though, that when you sit in a room with a set of other finalists, and kindly people bring a huge transparent bag of poison and plug it into your arm, and you either read or don't read a book while the venom sack gradually empties itself into your system, the image of the ardent soldier is the very last one that will occur to you. You feel swamped with passivity and impotence: dissolving in powerlessness like a sugar lump in water.

Nobody wants to be told about the countless minor horrors and humiliations that become facts of "life" when your body turns from being a friend to being a foe: the boring switch from chronic constipation to its sudden dramatic opposite; the equally nasty double cross of feeling acute hunger while fearing even the scent of food; the absolute misery of gut-wringing nausea on an utterly empty stomach; or the pathetic discovery that hair loss extends to the disappearance of the follicles in your nostrils, and thus to the childish and irritating phenomenon of a permanently runny nose. Sorry, but you did ask... It's no fun to appreciate the full truth of the materialist proposition that I don't have a body, I am a body. 

The absorbing fact about being mortally sick is that you spend a good deal of time preparing yourself to die with some modicum of stoicism (and provisions for loved ones), while being simultaneously and highly interested in the business of survival.  

If you maintain that god awards the appropriate cancers, you must also account for the numbers of infants who contract leukemia. Devout persons have died young and in pain. Bertrand Russell and Voltaire, by contrast, remained spry until the end, as many psychopathic criminals and tyrants have also done. These visitations, then, seem awfully random. My so far uncancerous throat, let me rush to assure my Christian correspondent above, is not at all the only organ with which I have blasphemed. And even if my voice goes before I do, I shall continue to write polemics against religious delusions, at least until it's hello darkness my old friend. 

Burning Secret

Forfatter: Stefan Zweig
Utgivelsesår: 1913
Min utgave: 2010
Forlag: Pushkin Press
Språk: Engelsk
Sidetall: 117
ISBN: 9781901285857

"Wandering around down here in a state of indecision, the boy made a pitiful impression. He was getting in everyone's way. At one moment the receptionist, whom he seemed to be bothering with all kinds of questions, pushed him aside; at the next he was making a nuisance of himself at the hotel entrance. Obviously he wasn't on friendly terms with anyone here."

Baronen får øye på en vakker kvinne under middagen på feriestedet Semmering. Kvinnen legger merke til ham, men er reservert. Hun skynder seg opp til rommet før han får mulighet til å snakke med henne. Dagen etter får han øye på sønnen hennes, en sykelig og ensom gutt som uten hell søker etter oppmerksomhet fra de ansatte på stedet. Baronen ser sin mulighet til å nå kvinnen gjennom å søke vennskap med gutten.

Det er ikke vanskelig å tenke seg til hva som skjer videre. Gutten er umåtelig stolt over å ha knyttet bånd med en voksen mann, en som han ser på som en storebror. Kry som han er klarer han ikke å la være å introdusere Baronen for moren, slik at hun får se at det også finnes andre som bryr seg om ham.

"When the young Baron entered the dining-room, deliberately arriving a little late, Edgar jumped up from his chair, greeted him eagerly with a happy smile, and waved. At the same time he tugged his mother's sleeve, speaking to her fast and excitedly, and unmistakably pointing to the Baron. Blushing and looking embarrassed, she reproved him for his over-exuberant conduct, but she could not avoid satisfying her son's demands by glancing at the Baron once, which he instantly took as his chance to give her a respectful bow."

Baronens plan utspiller seg akkurat som han ønsket. Han inviterer moren med på turen han hadde planlagt med gutten, til guttens store irritasjon. Edgar ville vise frem sin nye venn, men han ønsket ikke å dele ham med noen, spesielt ikke med moren. I starten tolererer han morens tilstedeværelse fordi de to voksne nesten utelukkende prater om ham eller med ham. Etter hvert begynner de å overse gutten. En dag sniker de seg til og med unna ham. Naiv, som barn ofte er, tror han at det må ha skjedd en misforståelse. Det tar tid før han innser at de ønsker å være alene sammen.

Zweig skildrer tankene og følelsene til hver av de tre hovedpersonene. Leseren får innblikk i morens frykt for å gjøre noe usømmelig og hennes skyldfølelse overfor den dårlige behandlingen av sønnen. Vi får også kjenne på Baronens frustrasjon over kvinnens beskjedenhet og motvilje mot å gi seg hen til ham. Viktigst av alt skildrer Zweig guttens overgang fra et uskyldig barn til en gutt som kan tolke signalene til de voksne, som kan hate dem for å holde hemmeligheter fra ham.

Gutten forstår ikke hvorfor de voksne ignorerer ham. Han innser at de har en hemmelighet som de ikke vil dele med ham og med en gang han tar dem i en løgn begynner det å demre for ham at de ikke er så gode som han har trodd. De avviser ham og han hater dem for det.

"Now that he was certain he was in their way, being with them became a cruelly complex pleasure. He gloated over the idea of disrupting their plans, bringing all the concentrated force of his hostility to bear on them at last."

Til dette punktet har historien vært relativt forutsigbar, uten at det har ødelagt lesergleden nevneverdig. Zweigs portretter av karakterene er mer enn gode nok til å holde oppe interessen for historien i den første delen, og det er noe underlig fascinerende ved å vente på et utfall man vet vil komme. Leseren vet at Baronen skal såre gutten, men guttens reaksjon kommer som en overraskelse. Hatet og hevnlysten endrer tonen i boken, og man går fra å syntes synd på ham til å undres over hvor langt han er villig til å gå for å ødelegge for moren og Baronen.

Det som kjennetegner flere av Zweigs noveller - eller korte romaner - er denne thrilleraktige spenningen han klarer å skape i bøker som omhandler ganske hverdagslige temaer. De som ikke har lest Zweig tidligere vil forvente noe helt annet enn det han leverer. Han skriver spenningsromaner forkledd som drama. Thrillere forankret i et realistisk plott, hvor hovedpersonene ikke er superhelter og onde skurker, men heller vanlige mennesker som opplever svik og reagerer deretter. Edgar forblir en troverdig karakter helt til slutten. Han endrer seg mye fra den første delen av historien til den andre, men jeg tviler aldri på at han fremdeles er et barn, en liten gutt som aldri helt klarer å forstå de voksnes motivasjon uansett hvilke opplevelser han har i løpet av de dagene boken tar for seg.

Stefan Zweig har skrevet både romaner, noveller, skuespill og sakprosa. Han er en av mine favoritter, og jeg skal bruke sommeren på å lese et utvalg av hans bøker så vel som bøker om ham. Jeg gleder meg til å finne ut hva mer han har å by på.

Mars

Bøker kjøpt
* På Vei til Ingesteds - Bekim Sejranovic
* Toget til Pakistan - Khushwant Singh
* Dette Burde Skrives i Nåtid - Helle Helle
* Steinsamlere - Merethe Lindstrøm

Bøker lest
* Child of God - Cormac McCarthy
* Pigs Have Wings - P.G. Wodehouse
* Why are You Atheists so Angry? - Greta Christina
* The Village of Stepanchikovo - Fyodor Dostoyevsky
* The Polysyllabic Spree - Nick Hornby

“I don't want anyone writing in to point out that I spend too much money on books, many of which I will never read. I know that already. I certainly intend to read all of them, more or less. My intentions are good. Anyway, it's my money. And I'll bet you do it too.”

Ja, jeg gjør det jeg også. Jeg vil faktisk tippe at et overveldende flertall av dem som leser denne bloggen med jevne mellomrom gjør det samme. Det har aldri skjedd at jeg har kjøpt en bok som jeg har følt meg sikker på at ikke kommer til å bli lest. Noensinne. Gaver er selvsagt et unntak. Ikke at jeg planlegger å lese mine nyervervede bøker med det samme jeg har fått dem med meg hjem. Neida, de kan gjerne bli stående i bokhyllen noen dager, uker eller år. Lest skal de bli. En gang. Og slik tenker jeg helt til det uungåelige problemet oppstår: plassmangel i bokhyllene (for ikke å snakke om i leiligheten). Når det ikke lenger er mulig å kjøpe flere bokhyller eller å skvise flere bøker inn i de allerede overfyllte hyllene, da må jeg luke ut alle kjøpene jeg innerst inne vet at verken vil bli lest om to uker eller to år. De havner på Fretex, og en sjelden gang i bosset (noe jeg hater å innrømme - bøker skal ikke kastes).

Selv med de beste intensjoner vil helt sikkert en eller flere av marsinnkjøpene vise seg å være bomkjøp. Det kan bety en av to ting: enten blir de aldri lest, eller så blir de lest men ikke likt. Bomkjøp av siste betydning er ikke noe stort problem. Jeg kjenner min egen smak godt nok til at det er en sjelden hendelse, og når jeg faktisk leser bøkene jeg kjøper - selv uten å bli begeistret over dem - har jeg mitt på det rene og kan forsvare bokkjøpene overfor min mindre lesegale samboer. Ingen av marskjøpene er sikre vinnere. Helle Helle hadde jeg neppe funnet på å kjøpe helt av meg selv, men en liten stemme i hodet mitt overbevist meg om å gi henne en sjanse. Jeg innbiller meg at stemmen tilhørte en trønder. Merethe Lindstrøm var det en kunde som påsto at jeg måtte lese, og siden han er en av få som faktisk hører på mine lesetips (Louis de Bernières og Philippe Claudel foreløpig), så valgte jeg å gjøre det samme. Toget til Pakistan beskrives som "et historisk vitnesbyrd om den brutale delingen av India", noe som gir meg et noenlunde eksotisk kryss i boken den måneden jeg leser den. Det vil dessuten være særdeles passende å lese den før mai i og med at jeg tar et historiefag om India, Pakistan og Bangladesh dette semesteret. To fluer vet dere...

Den tidligere nevnte kunden anbefalte forresten også en utenlandsk forfatter, selveste Cormac McCarthy - som jeg for øvrig aldri hadde lest noe av (i bokbloggverden teller det neppe å ha sett The Road). Jeg synes å huske å ha lest en del entusiastiske ord på en viss bokboble om denne mannen, så jeg kjøpte likegodt både Child of God og The Border Trilogy en eller annen gang tidligere i år. Eller var det desember? Uansett. Førstenevnte ble beskrevet som en velskrevet, dyster bok om en mann som likte å ha sex med døde mennesker. En treffende beskrivelse. Jeg ble likevel overrasket over mangelen på sex i store deler av boken. Leseren blir nesten frustrert på Lester Ballard sine vegne, han får jo aldri fred til å drive på som han ønsker. Det er litt forstyrrende at jeg kan bli frustrert på vegne av noen med Lester Ballard sin personlighet, men jeg skylder på McCarthy sine egenskaper som forfatter. Det er ikke meg det er noe gale med.

Legg merke til at alle bøkene jeg kjøpte i mars er norske utgaver, eller skrevet av en norsk forfatter. Her har jeg kanskje ødelagt litt for meg selv i og med at jeg til nå i år kun har lest en bok oversatt til norsk og ingen skrevet av norske forfattere. Listen over kjøpte bøker er forbausende kort, noe lommeboken min kan rope hurra for. Men det kan være at jeg lurer meg selv, for jeg har null oversikt over innkjøpene i mars siden jeg ikke bestemte meg for å lage en liste som dette før jeg leste Hornby-boken for noen dager siden. De av dere som har lest den (og jeg vet ihvertfall hvem et par av dere er) har nok skjønt for lenge siden hvordan jeg ble inspirert til å skrive dette innlegget (m.a.o. hvem jeg har stjålet ideen fra). Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er så skeptisk til Hornby, for de to gangene jeg har bestemt meg for å lese noe av ham har jeg gledet meg over den avgjørelsen i ettertid. Jeg kan desverre ikke skrive som ham (og for å være helt ærlig hadde jeg vel neppe valgt å overta hans talent hvis jeg fikk muligheten til å stjele en hvilken som helst forfatters evner - ikke at han ikke skriver strålende, men det finnes de som er enda dyktigere, og kan man velge blant alle forfattere satser man jo på den beste), og dette innlegget blir ikke akkurat helt som hans spalter, men strukturen er en regelrett kopi. Så vet dere det. Dere som ikke allerede hadde skjønt det. Jeg satser på at jeg har mitt på det rene siden jeg nevner det.

I perioden Nick Hornby skrev spalten sin leste han ikke en eneste bok av P.G. Wodehouse. Som et tegn på god smak finner du likevel en drøss med referanser til Wodehouse i The Polysyllabic Spree. Kanskje har Hornby lest så mye Wodehouse i løpet av sitt liv at han ikke lenger finner frem bøkene hans mer enn hvert andre år, eller kanskje hvert femte. Han har tydeligvis lest en del av mannen, sikkert mer enn meg. Så langt i år har jeg lest to bøker om Blandings og en om Bertie Wooster. Jeg klør etter å lese flere. Og jeg klør etter å dele Wodehouse-sitater med dere. Og jeg blir aldri mettet. Dere er advart.

"When two old friends get together after long separation, the proceedings always begin with a picking up of threads. The first old friend asks the second old friend for news of Jimmy So-and-so, while the second old friend asks the first old friend what has been heard of Billy Such-and-such. Inquiries are also instituted regarding Tom This, Dick That and Harry The other, with speculations as to whatever became of old Joe What's-his-name, the chap who always used to do an imitation of a cat fight after his third whiskey and splash."

"Beach was in his pantry. From time to time he sipped port, from time to time raised his eyes thankfully heavenwards. He, too, was thinking kindly of Gally. Mr Galahad might ask a man to steal rather more pigs than was agreeable, but in the larger affairs of life, such as making cheques for five hundred pounds grow where none had been before, he was a rock to lean on." 

Pigs on Wings er forresten boken hvor Wodehouse avslører butleren Beach sitt fulle navn, nemlig Sebastian Beach. Jeg lo, og lo, og lo litt til. Av og til overrasker det meg hva jeg kan finne på å få latteranfall av. Men det var jo litt artig, eller hva? Thank You, Jeeves war forresten genial den også, den første Wodehouse-boken som holder Blandings-nivå, mener jeg. Og den gir 1001-kryss. Det burde vel være nok informasjon til å friste en god del av dere. Bertie Wooster er en sær skrue, men jeg falt for ham, det må jeg innrømme. For et liv. Og for en våkenatt han hadde i denne boken. En annen (relativt) morsom bok jeg leste i mars måned var The Village of Stepanchikovo. Hvor mange av dere tror at Dostoeyevsky kun skriver tunge, dystre og lange bøker om fattige, desperate unge mannfolk eller ødelagte familier? Stepanchikovo er en tynn liten sak på 196 sider og den handler om en særdeles komisk onkel og hans mors følgesvenn som er en pest og en plage og i mangel på et bedre ord, en dramaqueen. Foma Fomich har opphøyet seg til en læremester som skal tvinge sin visdom på andre og forventer at alle av den grunn skal tilbe ham. Noe de faktisk gjør. Han er så vis og så god og så fantastisk. Om noen ikke liker det han gjør så må de jo skjønne at han vet bedre enn dem hvorfor han gjør det og hvorfor det er bra å gjøre det. Egentlig er han en uutdannet liten fjomp, men hans karismatiske vesen og manipuative evner har gjort ham til en høyt elsket tyrann. Nevøen som forteller historien blir, i likhet med leseren, mer og mer frustrert når han oppdager hvor idiotisk denne tilbedelsen av Foma Fomich er, men han evner ikke å gjøre noe med det. Boken har sine morsomme øyeblikk, men Dostoyevsky når ikke helt opp til Gogol eller Bulagakov. 

Til dere som har kommet dere gjennom alt dette her: jeg garanterer ikke at neste måneds innlegg ikke blir enda lengre. Jeg pleier å fatte meg i noenlunde korthet, men det gikk visst ikke med dette formatet. 

Til dere som ikke orket å lese alt og hoppet til slutten: det er Nick Hornby sin feil at jeg plutselig har begynt å skrive så lange innlegg (vel, ett langt innlegg). Klagebrev kan sendes til ham. 

Speaking From Among the Bones

Forfatter: Alan Bradley
Utgivelsesår: 2013
Forlag: Orion
Språk: Engelsk
Sidetall: 402
Versjon: Kindle

"His death did not seem to fit what one thinks of as a village murder: the jealousy, the angry words, the blow, the strangulation, the poisoning, the booby-trapped bed warmer. Instead, he had been brutally murdered within the closed casing of a historical pipe organ, his body hauled out of doors and through the churchyard, dropped down into an open grave, dragged through a tunnel, and tossed at last into a hidden chamber atop the tomb of a long-dead saint. It didn't make any sense."

Drapet på kirkens organist, Mr. Collicutt, er det store mysteriet i den femte boken om Flavia de Luce. Flavia blir vitne til oppdagelsen av nok et lik i Bishop's Lacey og denne gangen er hun ikke den eneste hobbydetektiven på saken. Flere av sporene hun finner leder henne imidlertid til egne familiehemmeligheter og det er uten tvil de Luce-familiens historie som står i sentrum for boken som helhet. Og det er nettopp det Bradleys lesere ønsker. Ihvertfall denne leseren.

Det er mange grunner til å lese og like denne serien. Flavia de Luce er hovedgrunnen. Hun er ung men skarp, umoden til tider men mer intelligent enn de fleste, sterk men også skjør. Mysteriene hun løser er allid unike og spennende, Flavias bemerkninger er ofte herlig humoristiske. Bradley blander engelsk småbysjarm med makabre saker og en politisk ukorrekt heltinne. Det er utrolig underholdende lesning.

"The thing ignored me. Perhaps it was hungry. Perhaps Miss Tanty had been so disturbed that she had forgotten to feed it. I took hold of a chunk of suet which was jammed between the wires of the cage. The bird made a sudden lunge and I jerked back my hand before I lost a finger. I'm afraid I called Polly a nasty name."

Likevel er det ikke kun den rene underholdningsverdien av en god krimgåte og en unik heltinne som har gjort serien til en suksess. Særlig de siste bøkene må sies å være mye mer enn som så. Når Flavia ikke farter rundt omkring i Bishop's Lacey på sykkelen Gladys er hun hjemme i det forfalne herregårdshuset Buckshaw hvor hun (stort sett) forgjeves prøver å få farens oppmerksomhet. Moren forsvant da hun var liten og faren prøver å holde liv i en skadeskutt økonomi samtidig som han trekker seg mer og mer unna familien, spesielt den yngste datteren som minner ham altfor mye om konen. De eldre søstrene har lite til overs for Flavia og behandler henne deretter. Den britiske idyllen finner man kun i de ytre lag av fortellingene, innerst er det sårbarhet og tragedier som dominerer.

Hvis Alan Bradley holder seg til planen så er dette den nest siste boken om Flavia, og det er tydelig at han i denne boken forsøker å gjøre alt klart til avslutningen. Vi får en god del informasjon om moren, men ingen definitive svar. Familiens økonomiske situasjon når bristepunket:

"Surrender in a man who had survived a prisoner-of-war camp was almost unthinkable, and I realised with a sudden twinge in my heart that the bone-dry little men of His Majesty's Board of Inland Revenue had done to Father what the Empire of Japan had failed to do. They had caused him to give up hope." 

Jeg grugleder meg til siste avsnitt om familien de Luce. Bradleys evner til å kombinere spenning og underholdning med dybde har gjort meg helt hektet på serien. Jeg bryr meg om hver og en av karaktene og jeg vet det blir trist å måtte si farvel til dem. Forhåpentligvis blir det en verdig slutt på serien. Når den siste boken er lest kan jeg dessuten få glede av å lese hele serien om igjen uten ett års pause mellom hver bok. Kanskje jeg da endelig kan finne ut hvorfor jeg ikke var helt overbevist etter å ha lest de første to bøkene i serien. Jeg skjønner fremdeles ikke hva som endret seg fra den andre til den tredje boken.

En liten notis på slutten: Jeg har bloggbursdag i dag! Bloggen fyller tre år. Siden jeg ikke har vært så aktiv her på en stund får det holde med notisen, så får det heller bli et stort innlegg på fireårsdagen. Jeg feirer med favorittsitatet fra Speaking From Among the Bones (som du mest sannsynlig må ha kjenskap til serien for å sette pris på):

"Then the miracle happened. As the vicar glanced uneasily at the remains of Mr. Collicutt, the Inspector slowly closed and reopened his right eye so that only I could see it. He had winked at me! Inspector Hewitt had winked at me! Somewhere, church bells rang. Somewhere cannons boomed. Somewhere fireworks exploded crazily in a darkened sky."

Leseåret 2012

(dette beistet deler jeg alle mine leseropplevelser med, da han stort sett ligger på fanget mitt mens jeg leser)

Jeg kan liksågodt begynne dette innlegget med å konstatere at leseåret 2012 ble relativt mislykket hvis det er lesemålene for 2012 som avgjør kvaliteten på leseåret. Heldigvis finnes det andre måter å måle leseåret på. Likevel må jeg begynne med lesemålene:

1. Fullføre alle bøkene i Lines lesesirkel: 3/12. Det gikk dårligere enn jeg noensinne kunne forestilt meg. Jeg leste ikke ut en eneste av bøkene i lesesirkelen etter mars. Jeg holder på med The Monk, så fasiten blir til slutt 4/12. To av bøkene hadde jeg lest tidligere (Anna Karenina og The Secret History) og da kan jeg late som om jeg klarte halvpartene av bøkene i lesesirkelen. Men skal jeg være dønn ærlig så ble altså kun tre av bøkene lest i fjor.

2. Fullføre 10 bøker fra 1001-listen, ikke medregnet bøkene i Lines lesesirkel: 2012s eneste fulltreffer. Jeg klarte nøyaktig ti bøker fra 1001-listen og de ti bøkene er The Kreutzer Sonata (Tolstoy), The Master and Margarita (Bulgakov), Amok (Zweig), The Vicar of Wakefield (Goldsmith), A Room with a View (Forster), The Plague (Camus), The Great Gatsby (Fitzgerald), Decline and Fall (Waugh), W or the Memory of Childhood (Perec), Catch-22 (Heller). Hurra for et fullført mål!

3. Lese åtte bøker skrevet av Charles Dickens: Jeg klarte to. Pluss et par hundre sider av en tredje. I år blir det flere, men åtte var tydeligvis altfor urealistisk. I mitt forsvar pleier jeg å lese mer enn jeg gjorde i 2012. Jeg satser dog ikke like hardt i år.

4. Lese ti faktabøker: 3/10. Året begynte bra med to fullførte faktabøker helt i starten, nemlig Kongstanken og Paranormalitet. Deretter ble det ingen faktabøker før helt i slutten av året. Da leste jeg The Missionary Position av Christopher Hitchens.

5. Lese 100 bøker i løpet av året: Dette målet har jeg aldri lykkes med, men i 2010 og 2011 kom jeg ganske nærmt. I 2012 kom jeg kun halvveis. Pluss en. 51 bøker er ståa etter endt 2012. Ikke akkurat mye å skryte av.

6. Lese åtte bøker i Discworld-serien: 2012 vil alltid bli husket som klassikeråret og Wodehouse-året. Pratchett er artig, Wodehouse er vanvittig vittig, hysterisk morsom, ubetalelig, fantastisk, genial (nå skjønner dere kanskje tegningen...), og jeg klarer ikke helt å se vitsen med å lese Pratchett når jeg kan lese Wodehouse. Fullført: 0/8. I 2013 har jeg satt meg et Wodehouse-mål i stedet for et Pratchett-mål.

7. Lese ti bøker fra Jorden Rundt på 200 Bøker-utfordringen: Dette målet har blitt ignorert fullstendig. Jeg kommer tilbake til det senere i år.

8. Lese de nominerte til Bookerprisen: 2/6, eventuelt 3/12 hvis man regner med longlist. Satser friskt i 2013.

(nok et beist, som av og til liker å tygge på bøkene mine)

                                                             

Ett av åtte fullførte mål er ikke fantastisk. Jeg skal skjerpe meg i 2013. Men først vil jeg ta en nærmere titt på leseåret 2012. Til nå har jeg kun funnet ut hva jeg ikke har lest. Hva leste jeg faktisk?

Nasjonalitet: I 2012 leste jeg en bok fra hvert av de følgende landene: Tsjekkia, Hellas, Østerrike, Nederland, Sveits, Sverige og Colombia. Jeg leste fire bøker skrevet av forfattere fra USA og fire fra Norge. Russland ble representert med fem bøker og Frankrike med seks bøker. De resterende 25 bøkene jeg leste i 2012 ble skrevet av britiske forfattere. Det har vel egentlig aldri vært tvil om at jeg liker britene, men dette demonstrerer det altså nok en gang. Jeg tror jeg bør forsøke å lese mer norsk i 2013 (haha jeg studerer nordisk, så det MÅ jeg faktisk) og i tillegg satse på å bevege meg utenfor Europas grenser oftere (USA teller ikke).

Kjønn: 44 menn og 7 kvinner. Jeg kan tydeligvis kun oppnå kjønnsbalanse hvis jeg jobber bevisst for det.

Sjangre: Som tidligere nevnt leste jeg tre faktabøker i 2012. I tillegg leste jeg følgende:

Krim: 2
Fantasy-ish: 5
Humor: 12 (her regner jeg med alle bøkene jeg lo mye av, uansett om de hører hjemme i sjangeren humor eller ikke)
Romaner: 16 (noenlunde moderne romaner)
Noveller: 5 (noen lange noveller)
Klassikere: 22 (og det med en streng definisjon av klassikere)

Terningkast: Ingen toere i 2012. Kun fem treere. Jeg leste elleve firere, tolv seksere og hele 23 femmere. Kvalitetsmessig har det med andre ord vært litt av et leseår. Det er ikke det at jeg er for liberal med de høye terningkastene, det er rett og slett slik at jeg er veldig flink til å velge ut bøker som er verdt å lese. Jeg kjenner meg selv og min egen boksmak.

3erne: En skuffende Dickens, en skuffende klassiker til, en skuffende grøsser og to skuffende Bookernominerte (selv om den ene strengt tatt var interessant).

4erne: To krim (spennende, men kjapt glemt), Gatsby var god men ikke strålende, Forster skrev godt men engasjerte ikke, Miller og Lermontov var ikke så bra som jeg håpet de skulle være, Waugh var ikke så morsom som jeg håpet han skulle være, Barnes skuffet for første gang med England, England. Til og med Tolstoy og Barnes fikk seg hver sin firer. Ikke at firere er dårlige, men de mangler noe...

5erne: Strålende bøker, stort sett som forventet. Kan trekke frem noen få høydepunkter: Mr Mulliner er kanskje ikke helt på høyde med Blandings, men denne karen var slettes ikke dum, The Teleportation Accident burde havnet på Shortlist og aller helst vunnet Bookerprisen (selv om vinneren nok fortjente prisen), The Toilers of the Sea er en relativt ukjent bok av Victor Hugo, men meget lesverdig og fortjener et større publikum, The Black Tulip - Dumas underholder alltid, jeg må huske å lese mer av ham i 2013.

6erne: I 2012 fikk jeg 12 nye favorittbøker. Ikke verst, eller hva? Den første var en strålende novelle av Franz Kafka. Blant de andre befinner det seg en barnebok, en novellesamling, en Hugo, to underfundige blandinger av science fiction og humor, en skummel pestbok, en hobbit og mange dverger, en krigsbok og tre stk Wodehouse.

Det var 2012. Nå er det målene for 2013 som teller...

A Country Doctor's Notebook

Forfatter: Mikhail Bulgakov
Utgivelsesår: 1926
Min utgave: 2010
Forlag: Vintage
Språk: Engelsk
Sidetall: 158
ISBN: 9780099529569

Where has the world disappeared to today, my birthday? Where, oh where are the electric lights of Moscow? Where are the people, where is the sky? I look out of my windows at nothing but darkness...

Doktoren og de andre ansatte på sykehuset midt i ingenmannsland i kaldeste Russland har lite å glede seg over. De bruker det meste av sin tid på å hjelpe syke og døende mennesker, på å forsøke å få en uutdannet befolkning til å forstå alvoret av sine sykdommer og å forhindre at de selger medisinen de får i stedet for å ta den selv. Det er en dyster tilværelse, men det gir ihvertfall en god unnskyldning for å drikke:

'Have another glass,' I invited him. (Don't be too hard on us; after all, we - a doctor, a feldsher and two midwives - are human too. For months on end we see no one apart from hundreds of sick peasants. We work away, entombed in snow. Surely we may be allowed to drink a couple of glasses of suitably diluted spirit and relish a few of the local sprats on the doctor's birthday?)

Doktoren er 24 år og er nyutdannet. Femten femmere fikk han fra universitetet; han var med andre ord en meget god student. Livet som eneste lege i en gudsforlatt landsby hvor været alltid er for dårlig til at man kan dra noen steder er dog ikke noe legestudiet kunne forberede ham på. Han må ta alle avgjørelsene, han må sette riktig diagnose og han må gjennomføre operasjoner han tidligere kun har sett  utført av andre. Som om ikke det er nok blir han stadig sammenlignet med den tidligere doktoren på stedet, Leopold Leopoldovich, som hadde skjegg og erfaring. Doktoren har verken skjegg eller erfaring. Han vet ikke helt hva som er verst...

A Country Doctor's Notebook er en novellesamling og består til sammen av ni noveller, hvor de første syv handler om doktoren. Den kan likevel leses som en roman da den hovedsakelig består av hendelser fra doktorens tid ved Muryovo-sykehuset i 1916 og 1917. Hver novelle tar for seg noen få begivenheter fra denne perioden og de presenteres i kronologisk rekkefølge. Vi følger doktoren når han sager av et ben for første gang, leter etter en pasients luftrør uten å finne det, brekker armen på en dødfødt baby under en fødsel og i hans kamp for å bekjempe syfilis.

'...and then, dearest wife, give my kindest regards to Safron Ivanovich. And apart from that, dear wife, go and see our doctor because for the last six months I have been suffering from a foul and painful disease, syphilis. I didn't tell you when I was with you. Take the treatment for it.

                               Your husband, Anatoly Bukov.'

The young woman pressed a corner of her flannel shawl to her mouth, sat down on the bench and shook with sobs. Her fair curls, wet with melted snow, lay across her forhead.
'Isn't he a swine?' she cried.
'Yes, he is,' I answered firmly.

Doktorens største kamp er likevel kampen mot uerfarenhet, mot å konsultere tekstbøker som ikke forteller han hvordan virkeligheten fungerer, mot å gi opp etter å få høre for n'te gang om den fantastiske  Leopold Leopoldovich, mot å gi etter for frustrasjonen som alltid dukker opp når pasientene ikke er samarbeidsvillige, noe de sjelden er. Og i denne frustrasjonen ligger latterperler på en snor. Denne ufattelige dystre, grusomme hverdagen er så ekstrem at det blir morsomt. Veldig, veldig morsomt. Dette er uten tvil den mest underholdende russiske boken jeg har lest noensinne. Kanskje også en av de beste. Jeg forstår godt hvorfor enkelte mener det omtrent ikke er forskjell på russiske tragedier og komedier.

Now I could see one thing only: the greyish ringlets of the windpipe. I thrust the sharp knife into it - and froze in horror. The windpipe was coming out of the incision and the feldsher appeared to have taken leave of his wits: he was tearing it out. Behind me the two midwives gasped. I looked up and saw what was the matter: the feldsher had fainted from the oppressive heat and, still holding the hook, was tearing at the windpipe. 'It's fate,' I thought, 'everything is against me. We've certainly murdered Lidka now.' And I added grimly to myself: 'As soon as I get back to my room, I'll shoot myself.'

Det er nylig blitt laget en miniserie basert på boken, med John Hamm og Daniel Radcliffe i hovedrollene. Serien består av fire korte episoder og den tar for seg mesteparten av hendelsene i novellesamlingen. Likevel er den ganske annerledes enn boken. I dette tilfellet gjør det heldigvis ingenting. Både boken og serien er strålende, hver på sin måte, og jeg anbefaler begge helhjertet til de som liker russiske forfattere og makaber humor. Serien går under navnet A Young Doctor's Notebook. Jeg kan for ordens skyld nevne at jeg hatet Daniel Radcliffe som Harry Potter, men etter å ha sett ham i denne serien ble jeg en fan.

Galahad at Blandings

Forfatter: P.G. Wodehouse

Utgivelsesår: 1964

Min utgave: 2009

Forlag: Everyman's Library

Språk: Engelsk

Sidetall: 222

ISBN: 9781841591612

"Lord Emsworth nodded dismally, limp among the ruins of his golden dreams. The prospect of having his sister Hermione substituted for his sister Constance had affected him rather as the announcement that for the future they might expect to be chastised with scorpions instead of, as under the previous administration, with whips must have affected the Children of Israel."

Når Lord Emsworth kommer hjem fra Amerika blir han møtt med den ubehagelige nyheten om at hans søster Hermione har tatt turen til Blandings Castle. Som om ikke det var nok har hun også invitert Dame Daphne Winkworth, og har som mål å få giftet bort sin eksentriske bror. Problemet er at Lord Emsworth sitt hjerte tilhører en annen, hans kjære prisvinnende gris The Empress of Blandings. Hvordan skal han unngå at Hermione styrer ham inn i et uvelkomment giftemål?

To yngre herremenn har det motsatte problemet. Sam Bagshott har kranglet med forloveden Sandy og kalt henne for "a ginger fathead" og diverse andre fargerike kallenavn. Hun har naturlig nok bestemt seg for å forlate Sam for godt. Tipton Plimsoll er lykkelig forlovet med Hermiones datter, men på grunn av en selvforskyldt misforståelse brytes forlovelsen.

Galahad Threepwood, Lord Emsworths bror, kjent for å være ganske vill i sine yngre dager, har alltid en plan eller to på lur og låner gjerne bort sin ekspertise og sin tid for å hjelpe forelskede unge mennesker. Gally klarer alltid å redde dagen, dog ikke uten småproblemer underveis.

"That was what struck Sam immediately about Galahad Threepwood, that he looked extraordinarily fit for his years. It was the impression Gally made on everyone who met him. After the life he had led he had no right to burst with health, but he did. Where most of his contemporaries had long ago thrown in the towel and retired to cure resorts to nurse their gout, he had gone blithely on, ever rising on stepping stones of dead whiskies and sodas to higher things. He had discovered the prime grand secret of eternal youth - to keep the decanted circulating, to stop smoking only when snapping the lighter for his next cigarette and never to retire to rest before three in the morning."

Gally sine luddige løsninger er som regel ganske kompliserte og det er de også denne gangen. Etter et mislykket forsøk på å lure Sam inn på slottet - hvor Sandy jobber som Lord Emsworth sin sekretær - på en dag hvor slottet er åpent for besøkende, overbeviser Gally sin bror om at Sam er forfatteren av Lord Emsworth sin favorittbok, On the Care of the Pig, nemlig Augustus Whipple og sikrer ham dermed Lord Emsworth sin evige tiltro og vennskap. Butleren Beach er dog ikke overbevist, da denne Augustus Whipple (Sam Bagshott) ved en feiltagelse stjal klokken til Beach og slo til politimannen som jagde ham etter hendelsen.

Gally må dermed beskytte Sam fra politiet og forhindre at Lord Emsworth finner ut av den virkelige indentiteten til Sam. I tillegg får han i oppgave å forhindre at Tipton Plimsoll mottar brevet fra hans utkårede hvor hun forteller ham at hun ikke lenger vil gifte seg med ham (fordi hun tror han har mistet alle pengene sine, noe han fortalte Lord Emsworth fordi han trengte å låne 20 pund for å komme seg ut av en fengselscelle i New York).

Forviklinger og atter flere forviklinger. Som selvsagt løser seg til det beste for alle. Gally er mesterhjernen som takler enhver utfordring, Lord Emsworth lever i sin egen verden som alltid, klar til å si noen passende ord til dem som fornærmer hans store kjærlighet. Sammen er de et fantastisk komisk par, totalt ulike, men så herlige på hver sin måte. Mine Wodehousefavoritter, uten tvil.

Wodehouse har skapt en verden hvor alt som kan gå galt alltid går galt, men hvor ikke et eneste problem forblir uløst på slutten av boken. Det er en idyllisk men merkelig verden. Den er naiv, uskyldig og ikke minst utrolig fornøyelig. For ikke å snakke om at mannen skriver som en gud. Hver setning er et ubetalelig komisk mesterverk.

"Wilfred goggled. Years of association with her had left him with no doubt as to his Aunt Hermione being a pretty hardboiled egg, but he had never suspected her of quite such twenty-minutes-in-the-saucepan-ness as this. He had always supposed that her hardboiled eggery expressed itself in words not deeds. A gurgling sound like the wind going out of the children's toy known as the dying duck showed how deeply he had been moved."