26.03.2012

Notre-Dame de Paris

Forfatter: Victor Hugo
Utgivelsesår: 1831
Min utgave: 1996
Forlag: Penguin Popular Classics
Språk: Engelsk
Sidetall: 501
ISBN: 9780140622225

"It is three hundred forty-eight years, six months, and nineteen days ago today that the citizens of Paris were awakened by the pealing of all the bells in the triple precincts of the City, the University, and the Town."


Paris, 1482: Presten Frollo forelsker seg i den vakre sigøynerpiken Esmeralda, men hun vil ikke ha ham. Hennes hjerte tilhører soldaten Phoebus, en sjarmør som er vant med at damene faller som fluer. Frollo forsøker desperat å få Esmeralda til å elske ham, uten nytte. Hvis ikke han kan få hennes skal heller ingen andre få kjenne hennes kjærlighet...

Her snakker vi ikke om et trekantdrama, men heller et femkantdrama (!) når det viser seg at både poeten Gringoire og den stygge pukkelryggen Quasimodo også vil ha sigøyneren. Phoebus er vel den eneste som ikke vil ha henne, selv om hun lever i håpet helt til slutten. Gringoire skifter forsåvidt fokus etter hvert, og hans nye "kjærlighet" ga meg nesten latterkrampe. Hugo bringer definitivt humor til en ellers dyster bok. Plottet kan neppe sies å være det beste med denne boken. Kjærlighetsdrama-delen av boken var nesten mer morsom enn tragisk. Styrken til Hugo ligger et helt annet sted.

Beskrivelser, beskrivelser og atter beskrivelser. Høres kjedelig ut? Det er faktisk ikke det. Han gir liv til en by de fleste kjenner på et tidspunkt ingen kjenner. Han tar det for gitt at leseren kjenner Paris som sin egen bukselomme, så beskrivelsene handler ikke om at leseren skal bli kjent med byen, men heller at leseren skal forstå forskjellene mellom Paris i 1482 og i 1831. Han fryder seg også over likhetene, det som gjenstår av en annerledes og tapt tid. Jeg har sjelden følt meg så tilstede mens jeg har lest en bok. Jeg var der, i Paris på slutten av 1400-tallet, og ikke bare kunne jeg se det for meg, jeg fikk også stor kunnskap om skikker, hverdagsliv og politikk i middelalderens Paris. Hugo utdanner meg, og jeg liker det. Hans språklige valg gjør det aldri tørt og kjedelig.

Noen av karakterene er herlig komplekse, som Frollo og Quasimodo. Frollo tok seg av Quasimodo fra han var fire år gammel, da ingen andre ville ha ham. Han ga ham et hjem, trygge rammer og en profesjon - ringeren i Notre Dame. Han har i utgangspunktet et mål, å lære mest mulig om alkymi for å kunne forvandle metaller til gull. En kjemiker med en drøm... Fokuset skifter når han møter Esmeralda. Intensjonene er gode, men når hun avviser ham klarer han ikke å se forbi sin egen skam og hater henne og alle som står i veien for ham. Quasimodo er forhatt, kun på grunn av hans utseende. Esmeralda er den eneste personen i verden som viser ham vennlighet, annet enn Frollo, og for det elsker han henne. Selv om hun ikke orker å se på ham.

"The presence of this extraordinary being infused the cathedral with a certain breath of life. There seemed to escape from Quasimodo - at least so said the exaggerated superstitions of the crowd - a mysterious emanation which enlivened all the stones of Notre-Dame, and made the ancient church pulsate to its very entrails. When it was known that he was there, it was enough to make you think you saw life and motion in the thousand statues of the galleries and doorways. And indeed, the cathedral seem like a creature, docile and obedient in his hands. She waited upon his will to lift up her loud voice; she was possessed by him; she was filled with Quasimodo, as with some familiar spirit. You would have said that he made this immense structure breathe."


Andre karakterer er stereotypiske og kjedelige. Phoebus er en flørt og selvdigger. Kunne ikke brydd seg mindre om Esmeralda. Hun er pen, han vil ligge med henne. Det er det. Esmeralda er søt og uskyldig og ganske naiv. "Damsel in distress", uten evne til å hjelpe seg selv. Den kjedeligste karakteren i boken. Gringoire er min favoritt. En håpløs poet som krevet et publikum som ikke vil følge med. Han vil ha Esmeralda, men aksepterer at hun ikke vil ha ham. Når han ikke får kvinnen skifter han fokus. Ikke mot hevn, men mot noe annet. Først dyr, så stener. Dikteren skaper mange avbrekk fra den ellers så mørke og tragiske historien. Han er et friskt pust.

Hva er det med Hugo og digresjoner? Vi forlater hovedhandlingen gjentatte ganger, både i starten når vi holder på å bli kjent med karakterene og på slutten, midt i det mest spennende partiet. Noen av digresjonene har et poeng, du må bare være tålmodig. Andre kunne egentlig vært utelatt, men gjør boken uforutsigbar og artig. Jeg måtte riste på hodet av Hugo gjentatte ganger mens jeg leste boken, men jeg liker det. Han må ha vært en merkelig mann. Han fascinerer meg. Boken fascinerer meg.

"Our readers must excuse us if we stop a moment to investigate the enigmatic words of the archdeacon: 'This will kill that. The book will kill the edifice'."


Hugo var en sterk motstander av dødsstraff og viser det svært tydelig i boken. Han kritiserer metodene som blir brukt for å finne sannheten etter at forbrytelser er begått og kan kritiserer straffen. Når Esmeralda blir truet med tortur nøler hun ikke med å tilstå. Uten at hun er gjerningsmannen (gjerningskvinnen?). Ikke at noen bryr seg om skyldsspørsmålet. Hun er sigøyner, hun har magiske krefter, hun er en heks. Heng henne! Hvem bryr seg om at mannen hun er beskyldt for å ha drept ikke er død og ikke ble knivstukket av henne?

"She had overestimated her strength in braving these tortures. Poor child whose life till then had been so joyous, so pleasant, so sweet - the first experience of pain had vanquished her."


Selv om plottet ikke er det mest originale eller spennende er det ingen grunn til å la være å lese boken. Den har lag på lag på lag (dog et par urelevante lag). Man kan finne samfunnskritikk, humor, svart humor, nydelige beskrivelser, grusomme beskrivelser, morsomme karakterer, motbydelige karakterer, selvgode karakterer, komplekse karakterer. En historisk roman som virkelig transporterer deg til Paris i 1482. Jeg har vært helt oppslukt hver gang jeg har åpnet boken. Den er kanskje ikke for alle, men den har mange kvaliteter og er aldri kjedelig (med ett unntak - A Bird's View of Paris). Jeg skulle likt å studert hjernen til Hugo. En merkelig mann og en merkelig bok. Men dæven så genial!

23 kommentarer:

  1. For et herlig innlegg! Jeg synes du oppsummerer bokens kvaliteter godt; beskrivelsene, humoren, digresjonene, atmosfæren og språket. Jeg er heller ingen stor fan av plottet så langt, men trenger ikke noe plott når alt det andre er så fengslende. Gringoire liker jeg også veldig godt.

    I tillegg til det du nevner, blir jeg fascinert av hvordan Hugo som representant for romantikken tolker - og forherliger - middelalderen. Mye av det han skriver om kunst og arkitektur samsvarer nøyaktig med ettertidens oppfatning av romantikkens ånd. Det er spesielt, og gir en ekstra historisk dimensjon til en allerede historisk orientert roman.

    Jeg er så glad for at jeg fortsatt har mye igjen av boken. Jeg må lese den i snegletempo med mange pauser for å få utbytte av den, men blir oppslukt når jeg først leser. God bok! Og bra innlegg!

    SvarSlett
  2. Gringoire og geiten ♥ Spoiler: når han har valget mellom å redde Esmeralda og geiten velger han geiten. Elsker Gringoire.

    Hugo elsker Paris, elsker middelalderens arkitektur. Litteraturen har tatt over, arkitekturen når aldri igjen gamle høyder. Det er fint å lese en bok som gir deg lyst til å oppleve middelalderen i stedet for å takke høyere makter man ikke en gang tror på for at man slapp å leve på den tiden. Det er sjeldent.

    Tror du kommer til å kose deg med resten av boken. Den var ikke så tung som jeg fryktet, men den krever konsentrasjon og kan ikke leses veldig raskt. Da går man glipp av mye.

    Så langt har lesesirkel-valgene dine vært helt ypperlige!

    SvarSlett
  3. Godt å høre, vi får håpe at det fortsetter i samme stilen! Jeg har stor tro på mange av de andre bøkene vi skal lese fremover. Så lenge man ikke har for snevre litterære preferanser, er det mye man kan like med 1001-bøkene.

    Gringoire og geiten, ja... Valget overrasker meg ikke:-) Jeg synes Hugo er morsom, og han har en helt særpreget fortellerstil. Ble selv overrasket over hvor behagelig det var å befinne seg i den skitne og brutale middelalderen, en periode jeg vanligvis kan styre meg for. Dvs jeg likte det også i Kristin Lavransdatter, men den er betraktelig mer sivilisert.

    SvarSlett
    Svar
    1. Neste bok blir ekstra spennende. Jeg kan vanligvis styre meg for krim, men Collins har jeg troen på! Det er et par bøker på listen jeg tviler på at jeg vil like, men jeg kan fort bli overrasket. Det fine med å teste fordommer er at de ikke alltid viser seg å stemme.

      Kristin Lavransdatter tror jeg at jeg må lese i sommer. Det blir spennende å se om jeg kan falle for en stor norsk klassiker.

      Slett
  4. Nå hadde jeg egentlig gjort meg opp en mening om at The Hunckback of Notre-Dame kun egnet seg for meg i Disney-versjon men etter å ha lest din omtale så frister det faktisk litt å gi boken et forsøk. Glimrende omtale, labben :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk =)

      Boken er ganske sær, og mest sannsynlig ikke for alle, men jeg håper du gir den en sjanse. Disney-versjonen er nok ganske annerledes, men jeg elsket den da jeg var liten.

      Hvis du føler for å besøke middelalderen en gang, så kan du lese de første kapitlene og se hva du synes =)

      Slett
  5. Ble veldig nysgjerrig jeg også. Fikk et helt annet inntrykk av boken etter denne omtalen, så tusen takk for det:-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har merket meg at jeg er den mest entusiastiske så langt. Jeg kan forstå hvorfor ikke alle liker boken, men den fenget meg så til de grader at den ble en favoritt. Jeg likte Hugo sin sære, men strålende skrivestil.

      Slett
  6. Jeg svinger som en pendel imellom å lese hele, lese jukseutgaven - eller aldri. Hadde etter å lest noen av de andre omtalene bestemt meg for den forkortede, men siden dere alle sier at plottet er dårlig og beskrivelsene, som er det de har kuttet, har jeg igjen skiftet mening. Hele boka eller aldri.

    Siden herlig og glimrende allerede er brukt opp - velger jeg meg - - - super.
    Super omtale!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tror du har landet på riktig valg: å lese hele eller ikke i det hele tatt. Tror man mister mye ved å lese en forkortet utgave. Jeg foreslår at du gir den en sjanse en gang.

      Takk for adjektivet ;)

      Slett
  7. Denne fikk jeg svært lyst å lese. Synes det virker utrolig at den ble skrevet så tidlig som i 1831, med en sigøynerpike som en såpass sentral karakter.

    SvarSlett
    Svar
    1. Les og kos deg! Og ta med alle overraskende momenter i omtalen din. Jeg tror Hugo var en særing, dog en brilliant særing, kanskje det har noe med saken å gjøre? Haha veldig saklig og objektivt av meg...

      Slett
  8. Veldig interessant anmeldelse :-) Spennende utdrag du hadde valgt fra boken! Høres ut som om boken holder et høyt nivå, og gleder meg til å lese den på et eller annet tidspunkt- -

    Jeg kjenner igjen det du sier om historiske detaljer, og digresjoner, fra hans enestående Les Misérables. Man blir trukket rett inn i historien, og der blir man! Har du lest den?

    SvarSlett
    Svar
    1. Boken holder absolutt et høyt nivå. Om man liker boken eller ikke kommer nok an på om man liker digresjoner og beskrivelser, men ingen kan påstå at mannen ikke kunne skrive.

      Jeg har ikke lest Les Miserables, men fikk ikke akkurat mindre lyst etter å ha lest denne. Jeg hadde en forkortet utgave på 300 sider, men byttet den ut i en lengre utgave da jeg forstod hvor lite av historien som faktisk kan komme med på 300 sider når den fullstendige versjonen er på et eller annet sted mellom 1400 og 1900 sider (i følge wikipedia - mener å ha lest at den var på over 3000 sider, men det kan være hukommelsen min som lurer meg).

      Regner med at du anbefaler Les Miserables!?

      Slett
  9. Jeg syns Les Miserables var veldig god, for meg har den noe episk over seg!! Jeg vet ikke om den versjonen jeg leste var forkortet. Som du sier litt krevende å lese Hugo fordi det er så mye informasjon, men vel verdt det. Den er fra en senere epoke enn Ringeren i Notre Dame, fra attenhundretallet når han selv levde. Det er en ganske dramatisk bok, og med et sterkt persongalleri :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg vet ikke om den utgaven jeg har nå er forkortet heller, men den er på ca. 1000 sider, så jeg satser på at det viktigste er med i den =)

      Slett
  10. Det er det garantert...enjoy :-)

    SvarSlett
  11. Jeg leste den forkortede utgaven, og det angrer jeg på når jeg leser ulike beskrivelser en har fått med seg i den "lange" utgaven.
    Jeg likte ikke boken så veldig godt, men det er nok fordi jeg har gått glipp av mye :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Du har ihvertfall hjulpet andre som vil lese boken til å forstå at det kan være lurt å lese en fullstendig versjon =)

      Slett
  12. Jeg tror Victor Hugo falt pladask for innlegget ditt fra det hinsidige, for du vant premien denne måneden! Gratulerer:-)

    Send meg en mail om hvilken av lesesirkelbøkene du ikke har allerede, så bestiller jeg den til deg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Stor takk til Victor fra det hinsidige! Og til deg =D

      Sender mail i løpet av kvelden!

      Slett
  13. Fantastisk omtale!

    Det du beskriver minner meg litt om det jeg opplevde med Moby-Dick. Jeg elsket Moby-Dick ikke på tross av, men på grunn av, de utallige digresjonen, de evige skildringene og den sære humoren. Tror nok jeg må prøve meg på Ringeren, kanskje i sommer. Eller en annen gang jeg har god tid.

    SvarSlett
  14. Takk =D

    Jeg har egentlig aldri vurdert å lese Moby Dick, ikke seriøst i det minste, men nå tror jeg at jeg skal det. Tror jeg har kjøpt en kopi en gang i tiden, får gjøre et søk i bokhyllene.

    SvarSlett