Jeg flytter

Bloggen min har flyttet fra Blogger til Wordpress. Dere som vil følge meg til ny plattform finner min nye blogg her. Alle innlegg og kommentarer fra denne bloggen - minus dette innlegget - er overført til Wordpress.

Lesemål 2017

So please, oh PLEASE, we beg, we pray, Go throw your TV set away, And in its place you can install, A lovely bookshelf on the wall. 

- Roald Dahl

Biblioteket er på plass, men akkurat for øyeblikket er det lagringsplass for planker og verktøy som brukes for å fikse en vinduslekkasje med tilhørende fukt i veggen. Når det er ute av verden og jeg har fått mitt fine bibliotek tilbake er det første målet for 2017 å tilbringe mer tid der enn foran en tv-skjerm. Enn så lenge har jeg en god sofakrok som fungerer ypperlig til lesing, spesielt siden vi ikke har tv i stuen. Den største utfordringen er nok min Macbook Pro som har en tendens til å stjele en del oppmerksomhet. Blogging er en godkjent utenomlese-aktivitet som foregår på Mac'en, men å tilbringe en hel kveld med å se x antall episoder av The Big Fat Quiz for n'te gang og å spille mobilspill samtidig er ikke lenger godkjent. Men kanskje en episode kan gå bra..

Så til årets første store begivenhet: avsløringen av årets lesemål! I fjor var det i hovedsak lystlesning som gjaldt, i år skal det krysses i hytt og pine. Jeg skal gjennomføre følgende:

1. Lese 65 bøker
2. Fullføre minst 9 av 12 bøker fra utfordringen Back to the Classics
3. Lese to bøker av Dickens
4. Lese tre norske klassikere
5. Lese minst 7 av de nominerte til Bookerprisen
6. Lese minst 4 av de nominerte til den internasjonale Bookerprisen
7. Lese 10 bøker fra The Guardians liste over 1000 bøker man bør lese. Minst en fra hver kategori
8. Lese minst en bok skrevet av Stefan Zweig, Louis de Bernieres, Cormac McCarthy, P.G. Wodehouse og Colin Dexter
9. Lese Jane Eyre på nytt
10. Lese 10 non-fiction bøker

Hver måned skal det oppsummeres hva jeg har fullført og hva som gjenstår. Inspirert av Ingalill har jeg laget en liste over 25 bøker jeg har som mål å lese i år, de fleste er dekket av lesemålene. Listen finner dere her.

Nå kan det nye året begynne!

Lesemål 2016 - den store oppsummeringen!

Selv om jeg egentlig kunne tenke meg å hoppe over gjennomgangen av årets lesemål og gå rett på lesemålene for 2017 tenker jeg at jeg får ta en kjapp gjennomgang: 

1. Lese hele HP-serien

Det jeg gjorde i stedet var at jeg leste den første boken, fikk lyst til å se filmene og så derfor alle filmene på kort tid. Da forsvant litt av lysten på å lese bøkene, selv om de er noen hakk bedre enn filmene. Nå er det en stund siden jeg besøkte HP-universet, så kanskje de blir lest i 2017. Jeg gleder meg spesielt til Azkaban og Half-Blood Prince. 

2. Lese tre bøker av Charles Dickens

Dette lesemålet blir overført til neste år. Jeg har ikke en gang lest en i år. Begynte så vidt på David Copperfield, men la den fra meg da jeg innså at jeg hadde en del bøker å pløye gjennom før nyttår for å klare årets Goodreads reading challenge på 50 bøker. Tar opp igjen DC når jeg har klart det målet. 

3. Lese minst 50 bøker

Nå skriver jeg faktisk dette innlegget før året er omme, så jeg vet ikke enda om jeg lykkes. Jeg har ca 50 sider igjen av en bok om Alexander Pushkin, deretter må jeg lese to bøker til før søndag for å klare målet. Det burde være overkommelig dersom jeg velger strategisk. Kanskje Chamber of Secrets er en god bok å lese på tampen av året. Da mangler jeg kun en. 

4. Fortsette å bli med på tvangslesekafe

Dette målet har jeg lykkes med, og det er like koselig hver gang. Det har blitt gode middager, deilige desserter, hyggelig prat og flere nye bekjentskaper i løpet av året. Skal ikke snakke høyt om hvor mange sider som har blitt lest, men bokprat har det i hvertfall blitt masse av!

5. Lese flest mulig av de nominerte til bookerprisen og til den internasjonale bookerprisen

Jeg leste kun tre av de nominerte til den internasjonale bookerprisen, men to av dem var meget gode. Robert Seethaler er en potensiell ny favorittforfatter. Til bookerprisen leste jeg syv av de nominerte bøkene, samt forløperen til en åttende. Også her fant jeg nye favoritter og for en gangs skyld har jeg lest vinneren. Det har ikke skjedd siden 2011. Den var for øvrig ingen favoritt, men en god vinner likevel. Nå er det bare å glede seg til neste år. 

6. Blogge mer

Bedre sent enn aldri? Denne stryker jeg nok på, men jeg har begynt å blogge noenlunde jevnlig fra og med slutten av november. Satser på at 2017 blir et godt år for blogging. 

Planen for resten av året er å lese ferdig tre bøker til for å nå målet på 50 bøker, samt pønske ut lesemål for 2017. De kommer til å være hakket mer ambisiøse enn årets, noe som betyr at det kan bli enda mer deprimerende å lese dette innlegget til neste år. Foreløpig er jeg ved godt mot! Alt jeg trenger er gode bøker, konsentrasjonsevne og kosete hunder som kan holde meg varm på sofaen. 

2017 back to the classics challenge

Jeg har meldt meg på denne årlige utfordringen tidligere, aldri med godt resultat. Med tanke på at jeg er glad i å lese klassikere er det litt rart, så jeg prøver igjen. Utfordringen og reglene for utfordringen finner dere her. Jeg har valgt ut en bok fra hver av de 12 kategoriene (med forbehold om endringer underveis):

En klassiker fra 1800-tallet
Fyodor Dostoyevsky - The Brothers Karamazov

Jeg har lenge innbilt meg at dette er en bok jeg kommer til å elske, så til neste år skal jeg endelig finne ut om det stemmer eller ikke. Den er tung å komme i gang med på grunn av lengden, derfor øver jeg meg på å lese tykke bøker i forkant: akkurat nå har jeg begynt på David Copperfield av Dickens. Men den kan ikke bli en del av utfordringen siden jeg begynner på den i 2016. 

En klassiker fra 1900-tallet
C.S. Lewis - The Chronicles of Narnia

Jeg har strengt tatt lest noen av bøkene tidligere og jeg leste den første boken i serien for noen år siden, så den hopper jeg over nå. Siden det er syv bøker i serien tenker jeg at så lenge jeg leser en har jeg fullført. Men målet er å lese alle, minus den første. 

En klassiker skrevet av en kvinne
Isak Dinesen - Out of Africa

En klassiker skrevet på et annet språk enn mitt morsmål
Victor Hugo - The Man Who Laughs

Jeg har begynt på denne flere ganger uten å komme særlig langt, hovedsakelig fordi jeg alltid begynner på den når jeg har laber leselyst. Til neste år skal jeg sette i gang med den når jeg har massevis av leselyst, for jeg elsker Hugo og tror den er meget god. 

En klassiker publisert tidligere enn 1800-tallet
Voltaire - Candide

Trenger noe morsomt på listen og denne har jeg hørt skal være artig.

En romantisk klassiker
Thomas Hardy - Tess of the D'Urbervilles

Thomas Hardy er en forfatter jeg har hatt planer om å lese noe av siden jeg var i tenårene, men det har aldri skjedd. Flere bloggere skryter av Tess på Goodreads, så da ble det den. 

En gotisk eller horror klassiker
Shirley Jackson - We Have Always Lived in the Castle

En klassiker med et tall i tittelen
Alexandre Dumas - Twenty Years After

Det er kun i overkant over ti år siden jeg leste The Three Musketeers, ikke tyve år, men Alexandre Dumas skriver så fengende bøker at jeg ikke gidder å vente til det har gått tyve år. Mye av handlingen fra The Three Musketeers er glemt, men jeg durer på med Twenty Years After uansett. 

En klassiker om et dyr eller med et dyr i tittelen
Rudyard Kipling - The Jungle Book

Samboeren min kjøpte en nydelig utgave av denne på en bruktbutikk i Paris. Den må med andre ord leses snart. 

En klassiker med handling fra et sted jeg ønsker å besøke
Tove Jansson - Moominpappa's Memoirs

Hvem har vel ikke lyst til å besøke Mummidalen? Noen av dere har kanskje gjort det allerede. Jeg har lest fire av mummibøkene og har fremdeles fem igjen å lese. Denne handler om hva Mummipappa gjorde før han kom til Mummidalen. 

En prisvinnende klassiker
Wladyslaw Reymont - The Peasants

Forfatteren vant nobelprisen i litteratur for denne bokserien i 1924. Den består av fire deler: Autumn, Winter, Spring og Summer og handler om livet som bonde i små landsbyer i Polen på begynnelsen av 1900-tallet. Jeg begynner med Autumn og leser resten dersom jeg liker den første. 

En russisk klassiker
Ivan Goncharov - Oblomov

Being Dead

Forfatter: Jim Crace
Nasjonalitet: Engelsk
Forlag: Picador
Utgivelsesår: 1999
Min utgave: 2010
Sidetall: 210

"It might be fitting, even kind, to first encounter them like this, out on the coast, traduced, spreadeagled and absurd, as they conclude their lives, when they are at their ugliest, and then regress, reclaiming them from death. To start their journey as they disembark, but then to take them back where they had travelled from, is to produce a version of eternity. First light, at last, for Joseph and Celice. A dawning death. And all their lives ahead of them. The doctors of zoology were out of time, perhaps, but they can be rescued from the dunes by memory, receding, and tucked up in their waking beds again, still tenants of the room."

Mitt første møte med forfatteren Jim Crace var da jeg leste de nominerte til Bookerprisen i 2013. Hans bidrag, Harvest, var en soleklar favoritt. Jeg husker den som vanskelig å komme inn i, men når jeg først ble dratt inn i hans mørke og spesielle verden var det en stor opplevelse.

Being Dead er derimot ikke vanskelig å komme inn i. Crace begynner rett på sak: hans hovedkarakterer har fullført sine livsløp. De dro tilbake til stranden hvor de begynte sitt forhold og ble brutalt drept av en mann som ønsket å rane dem. Joseph og Celice hadde vært gift i 30 år, hatt vitenskapelige karrierer og fått en datter sammen. I starten av boken blir deres liv uventet avsluttet. Crace beskriver døden i detalj, både de fysiske hendelsene og de emosjonelle reaksjonene på det som skjer. Celice dør etter få minutter, men Joseph lever i nesten en halvtime etter angrepet. Språket er vakkert til tross for at det som beskrives er en virkelighet vi ikke ønsker å forholde oss til. Det er realistiske, ekle detaljer som nok vil forhindre en del fra å lese den, men for de som orker kan den virkelig anbefales. Han minner meg om Ian McEwan på sitt beste.

"The flies line up like fishermen along the banks of the bodies' open wounds. They settles mainly on Celice. She had been the more abused, struck seven times around the face and head. 'Seven times killed', they'd say. Her hair was matted with wet blood and the syrup of her brain. One cheek was flattened by the pounding impact of the granite. Two teeth were cracked, longways. Her facial artery, that superficial lifeline from the carotid, which climbed over her lower jaw to supply the colour to her cheek and feed the brain with oxygen, had been torn in two. Blood had spread across her throat and shoulders and soaked invisibly into her summer jacket. There were dark patches on the grass and sand. Blood does not keep its livery for long. Celice was blackening. It looked and felt as if she'd been pelted with molasses. Her body made good pickings for the glucose-hungry flies."

Her får man ingen urealistiske lovnader om hvordan Joseph og Celice vil leve videre i himmelen og derfra få med seg hvordan datterens liv utfolder seg når de ikke lenger er på jorden. De fine øyeblikkene er av mindre karakter - hånden til Joseph på ankelen til Celice, datterens positive reaksjon på at hennes kjedelig A4 foreldre som hun ikke har hatt et nært forhold til kan overraske henne med deres langt fra A4-død.

Vi får se drapet fra alle mulige vinkler, vi får alle historier fra Joseph og Celice sin siste dag, vi blir kjent med dem i deres ungdom og vi følger datteren i hennes søk etter sine savnede foreldre.

Man skulle tro at dette er en ganske makaber bok og til tider føles det som om den er det. Men mest av alt føler jeg at bokens budskap er at døden er en del av livet. Uansett hvor tidlig det skjer, hvor brutalt det er, så er det en naturlig del av det å være menneske. Vår oppgave er å gi livene våre mening mens vi er her. Da det ikke finnes noe overordnet mening med livet er vi de eneste som kan gjøre det.

"She meant that fear of death is fear of life, a cliché amongst scientists, and preachers too. Both know that life and death are inextricably entwined, the double helix of existence. Both want to give life meaning only because it clearly has none, other than to replicate and decompose. Hard truths."

En bitteliten smakebit på en onsdag

BEING DEAD

"The bodies were discovered straight away. A beetle first."

Jim Crace

Siden sist...

Dette året har for det meste handlet om lystlesing, med noen få unntak - looking at you, Eileen! For å gi en liten smakebit av hva jeg har lest i 2016 kårer jeg de ti beste bøkene i ulike kategorier, inspirert av dette innlegget:

1. Den tristeste boken jeg har lest i 2016
Uten tvil Stephen Rowley sin "Lily and the Octopus". En ensom mann og hans beste venn i verden, en 12 år gammel dachshund som får kreft. Skrevet på en forbausende humoristisk og merksnodig måte. Lily and the Octopus er en utrolig sjarmerende bok med en meget trist undertone. Hovedpersonen er en homofil mann som bor alene og ikke har vært i et forhold på lenge. Når han oppdager en utvekst over øyet til Lily nekter han å godta at hun er syk. Han ser for seg at utveksten er en blekksprut, et levende vesen han kan kjempe mot. Han klarer ikke å ta innover seg sannheten. Det fører til en del komiske og surrealistiske hendelser da vi får alt servert gjennom hans perspektiv, for jeg mener det virkelig når jeg sier at han bokstavelig talt ser for seg en kamp mot blekkspruten. Og sett med hans øyner kan for øvrig hunden også snakke, alltid MED STORE BOKSTAVER OG MANGE UTROPSTEGN!!!!! (for det er jo slik hunder er..) Men han må selvsagt ta innover seg realiteten til slutt. For meg som selv eier en fem år gammel dachshund med hjertefeil (som forhåpentligvis har en god del år igjen likevel) var det helt grusomt å lese kapittelet hvor han måtte innse sannheten og gi slipp. Jeg tror aldri jeg har grått mer av en bok. Heldigvis var slutten ganske fin til tross for at de verste (og for øvrig også fineste) delene av boken var litt for virkelighetsnære for meg.

2. Den morsomste boken jeg har lest i 2016
And now for something completely different: Last Chance to See. Douglas Adams og Mark Carwardine på reise for å finne arter som nesten er utdødd. Høres passelig deprimerende ut det også, men de fleste vet vel at Douglas Adams kan gjøre hva som helst urkomisk. Bøker om diverse dyrearter er ikke egentlig helt min greie, men dette er en av de morsomste bøkene jeg har lest noensinne. Adams burde skrevet reiseskildringer, han hadde et helt eget talent for det. Og for å være en - i hans egne ord - "extremely ignorant non-zoologist to whom everything that happened would come as a complete surprise". Jeg tror faktisk jeg likte denne enda bedre enn Hitchhiker's Guide. Men den har definitivt gitt meg fobi mot små fly og flyplassansatte i Afrika. Samt masse masse reiselyst.

“Antananarivo is pronounced Tananarive, and for much of this century has been spelt that way as well. When the French took over Madagascar at the end of the last century (colonised is probably too kind a word for moving in on a country that was doing perfectly well for itself but which the French simply took a fancy to), they were impatient with the curious Malagasy habit of not bothering to pronounce the first and last syllables of place names. They decided, in their rational Gallic way, that if that was how the names were pronounced then they could damn well be spelt that way too. It would be rather as if someone had taken over England and told us that from now on we would be spelling Leicester 'Lester' and liking it. We might be forced to spell it that way, but we wouldn't like it, and neither did the Malagasy. As soon as they managed to divest themselves of French rule, in 1960, they promptly reinstated all the old spellings and just kept the cooking and the bureaucracy.” 

3. En bok jeg har lest i 2016 som jeg ville tatt med meg på en øde øy
Det må være en som tåler gjenlesing etter gjenlesing. Tenker P.G. Wodehouse, Connie Willis eller kanskje novellesamlingen til Helen Oyeyemi. Den var sær og annerledes, eventyraktig og til tider surrealistisk. Jeg ser for meg at jeg kan lese den ganske mange ganger og oppdage noe nytt for hver gjenlesning. Men om den er god nok til at jeg hadde orket å lese den om igjen og om igjen er jeg usikker på. Willis og Wodehouse er innertiere der tror jeg. Dog litt usikker på om jeg ville valgt mørk og dyster Willis (The Doomsday Book) eller morsom og sjarmerende Willis (To Say Nothing of the Dog).

4. En bok jeg har lest i 2016 som jeg ville anbefalt til vennene mine
Til mine historieinteresserte venner ville jeg anbefalt "Frozen in Time" av Owen Beattie. Det var en av de første bøkene jeg leste i år og en av de beste jeg har lest. Jeg elsker historier om eventyrere og om de som prøver å finne løsninger på historiske mysterier. Et slikt mysterium er Franklin ekspedisjonen på 1800-tallet. John Franklin og hans menn dro i 1845 ut med skipene "HMS Terror" og "HMS Erebus" for å finne nordvestpassasjen mellom Atlanterhavet og Stillehavet. De kom aldri tilbake - alle døde under ekspedisjonen. Hvorfor de mislykkes var det ingen som visste. Ikke før Owen Beattie og et team dro til Beechy Island og gravde opp tre lik fra ekspedisjonen. Lik som var så godt bevart at det var ufattelig for Beattie å tro at de hadde ligget begravet i over 100 år. Da fant de svarene de var på jakt etter.

"Yet by far the strongest and most vivid memory Beattie has of this remarkable event centers not around the final thawing of Torrington's body in the coffin, but on the lifting of the body out of the grave in preparation for autopsy"..."...as they moved him his head lolled onto Beattie's left shoulder; Beattie looked directly into Torrington's half opened eyes, only a few inches from his own. There was no rigidity of his body, and rigor mortis would have disappeared within hours of his death. Although his arms and legs were tightly bound, he was completely limp, causing Beattie to comment, 'It's as if he's just unconscious."

5. En bok jeg har lest i 2016 som ble liggende lenge på nattbordet mitt
The Fellowship of the Ring. Jeg leser Ringenes Herre når jeg mangler nok leselyst til å begynne på bøker jeg ikke vet om jeg vil like. Dermed ble det litt Fellowship innimellom, noe som gjorde at den ble liggende lenge på nattbordet. Jeg har ikke begynt på The Two Towers enda, det får bli neste gang leselysten er laber.

6. Den rareste boken jeg har lest i 2016
Oyeyemi eller Bradbury. I The Martian Chronicles drar mennesker fra Jorden til Mars for å prøve å kolonisere Mars, men de første forsøkene feiler fullstendig. Hovedsakelig fordi marsboerne forhindrer oss i å lykkes. Men vi tar igjen og nærmest utsletter dem. Lenge leve Jorden og menneskenes Mars. Marsboerne er for øvrig skremmende lik oss, bare at de har en del evner vi ikke har. Det hjelper dem dog ikke så lenge..

7. Boken jeg leste i 2016 som var vanskeligst å komme gjennom
Den var ikke håpløst vanskelig å komme seg gjennom, men Eileen av Ottessa Moshfegh hadde jeg nok lagt fra meg ganske tidlig dersom den ikke hadde vært nominert til Bookerprisen.

8. Beste filmadapsjon av en bok jeg har lest i 2016
Jeg jukser litt og sier "An Idiot Abroad". Det er juks fordi jeg tipper at tv-serien kom før boken. De komplementerer hverandre godt og er artige reiseskildringer. Karl er ingen typisk globetrotter og det er det som gjør både boken og serien så gøy. Han er skeptisk til det meste og syter og klager mye (med god grunn til tider skal sier - Gervais og Merchant er ondskapsfulle), men han er også med på det meste. Han opplever de merkeligste ting og gir sitt unike syn på det han opplever. Absolutt verdt noen timer foran skjermen.

9. Den flinkeste forfatteren jeg har lest i 2016
Adams burde nok egentlig fått denne, men siden det er et åpenbart valg og uansett en favoritt alle har hørt om tidligere lurer jeg på om jeg skal gi den til en forfatter jeg nylig har blitt kjent med, nemlig Robert Seethaler. Boken "A Whole Life" ble nominert til den internasjonale Bookerprisen i vår og er en nydelig liten roman som følger livet til en østerriksk mann i en liten landsby fra begynnelsen av 1900-tallet til han er en gammel mann. Jeg ble dermed positivt overrasket da jeg så at Norli hadde fått inn enda en oversatt bok av Seethaler for en liten stund siden. The Tobacconist heter den og handler om en ung gutt som blir læregutt i en tobakksforretning i Wien rett før Andre Verdenskrig. Han stifter bekjentskap med Sigmund Freud, som er kunde i tobakksforretningen, og får kjenne på et gryende jødehat i en periode hvor han egentlig er mest opptatt av å få utløp for alle hormonene som raser i kroppen. Hvor "A Whole Life" er stillferdig og melankolsk og strekker seg over en lang periode på få sider er "The Tobacconist" mer livlig og mer konsentrert. Begge er vakkert skrevet.

10. Boken jeg ble aller mest glad i i 2016
Denne kategorien er ikke enkel. Jeg tror jeg må dele denne opp:

• Beste roman: Spill, Simmer, Falter, Wither 
• Beste non-fiction: Frozen in Time 

“Now we see it, lying in the middle of the road. A swan, a mute swan. It looks like an offcut of organza, crumpled around the edges, twitching. As we pass we see its long neck has buckled into its body like a folding chair. We see its wings are tucked back as if the tar is liquid and the swan is swimming. There are two men and a woman in the road. One man is standing on the tar, the other is directing the traffic. The woman is kneeling down beside the swan. I think she is crying, she seems to be crying, and this makes me suddenly angry. I think of all the other creatures we’ve seen since we set out. I think of the rat, the fox, the kitten, the badger. I think of the jackdaw, did you see the jackdaw? We passed it in the queue to pass the swan. Its beak was cracked open, its brains squeeged out. Why didn’t anybody stop for the jackdaw? Because the swan looks like a wedding dress, that’s why. Whereas the jackdaw looks like a bin bag. Because this is how people measure life.” 

Blogge jevnlig - hva må til?

Her er den dystre statistikken over min kapasitet til å blogge de siste seks årene:

2010: 185 innlegg

2011: 230 innlegg

2012: 62 innlegg

2013: 17 innlegg

2014: 23 innlegg

2015: 17 innlegg

2016: 6 innlegg

Jeg tenker på meg selv som en bokblogger, men jeg har faktisk ikke blogget regelmessig siden 2011. Etter et travelt halvår med masterskriving våren 2012 har jeg falt helt av og ikke klart å finne igjen den gode bloggeflyten jeg hadde i 2010 og 2011. Fulltidsjobb og sosialliv må selvsagt ta sin del av skylden, men jeg har da likevel nok tid til å lese litt bøker, se en haug med filmer og serier samt bruke et deprimerende antall timer på mobilspill. Det burde med andre ord være mulig å finne tid til blogging likevel. Så hvorfor har jeg ikke gjort det da? Kanskje jeg ikke egentlig liker å blogge, jeg bare prøver å tvinge meg selv til noe jeg føler jeg burde gjøre? Nei, tviler på det. De gangene jeg har skrevet innlegg og kommet litt inn i det igjen (for så å falle av igjen ganske kjapt etterpå) har jeg storkost meg. Ikke bare synes jeg det er gøy å skrive, det er også utrolig kjekt å være en del av bokbloggmiljøet. Som blogger får man flere boktips enn man burde, inspirasjon til tusen og en og annen streng beskjed om å faktisk lese de bøkene man sier man skal lese, delta i de lesesirklene man sier man skal delta i. Problemet er sånn ca det som Silje skrev så fint: 

"Det er rart dette her, når det går så lang tid mellom et blogginnlegg og et annet, så blir terskelen for å komme i gang igjen så uendelig høy, ja, nesten uoverkommelig. Det er forferdelig dumt, for er det noe jeg virkelig liker her i verden så er det å skrive, men jeg merker at terskelen nå er blitt så høy - og med det også kravene jeg setter til mine egne innlegg - at jeg blir helt lammet."

Jepp. Sånn er det. Og løsningen er? Senke kravene og blogge oftere. Finne igjen den gode bloggeflyten og så heller øke kravene når det er blitt en vane å blogge regelmessig. Dum som jeg er går jeg hardt ut og sier at jeg i siste del av 2016 skal blogge hver eneste dag jeg ellers ville fått tid til å spille mobilspill og se serier (som jeg vil tro blir ca. hver dag, minus 8. desember). Men det betyr at kravene for hva et blogginnlegg skal inneholde blir senket betydelig. Og det gjør ingenting. Poenget er å komme inn igjen i det som pleide å være tidenes gøyeste hobby. Jeg følger derfor Lises råd til Silje:

"Skriv kort, skrive bare det du vil, skriv Siljete (eller Labbete i mitt tilfelle) og rett fra deg sjæl (eller meg sjøl på godt bergensk)."

Det går ikke alltid å vente til januar med å begynne på nyttårsforsettene, noen ganger må man begynne når man blir inspirert. Takker Silje, jeg gjør et nytt forsøk på å være en bokblogger. Jeg lover for øvrig å faktisk skrive noe om bøker etter hvert, ikke bare om blogging. Stay tuned..

(Er det forresten noen som kan tipse meg om gode bokblogger som har dukket opp de siste årene? De gode gamle har jeg fremdeles kontroll på - dog har jeg en del lesing å ta igjen)

The Many

Forfatter: Wyl Menmuir

Nasjonalitet: Engelsk

Forlag: Salt

Utgivelsesår: 2016

Sidetall: 160

Ethan looks up and sees Timothy is still watching him, his gaze steadier than the rest of his body, which still jars and jolts with each wave that comes up against the boat. Waiting for more. There's challenge in Timothy's eyes for him to finish the story, and though he raises a hand to indicate to the other man he is done for now, Timothy stands his ground. 

The Many er den første bookerprisnominerte boken jeg har lest i år. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor juryen har valgt å inkludere denne korte romanen i den prestisjefylte listen. Den er kort, men den rommer mye. Boken man begynner å lese er ikke den samme som man legger fra seg etter å ha bladd om siste side. Gjennom hele historien leter leseren etter svar på et mysterium og når svaret kommer har boken endret karakter, uten at det forminsker verdien av leseropplevelsen frem til det punktet.

Timothy prøver å skape et hjem for seg og sin kone i en liten engelsk landsby ved kysten. Han har kjøpt et gammelt hus som har stått tomt i over ti år. For å kunne bo i huset må det totalrenoveres. Men endringene han utfører blir ikke godt mottatt. Lokalbefolkningen har et intenst forhold til og minne om mannen som bodde der ti år tidligere og de prøver ikke å skjule sin misnøye med inntrengeren som river vekk alt som står igjen etter ham. Denne voldsomme reaksjonen på hans tilstedeværelse påvirker Timothy og han blir etter hvert lidenskapelig opptatt av å lære mest mulig om mannen bodde  i huset hans, mannen som druknet for ti år siden. Hvem var han? Hvorfor klarer ikke landsbybeboerne å gi slipp på ham?

Wyl Menmuir har skrevet en utrolig stemningsfull bok. Både skildringen av karakterene, kystlandskapet og sjøen bidrar til å skape denne stemningen, samt tilbakeblikkene til Timothy og Ethan. Ethan representerer landsbyens beboere og er en av dem som har sterkest forhold til Perran, men er samtidig den av lokalbefolkningen som kommer mest innpå Timothy og som finner i ham en slags følgesvenn. De forstår hverandre. Betydningen av det kommer ikke frem før på slutten av boken, men forholdet mellom dem er interessant gjennom hele boken. Jeg har fått med meg at det er mange som mener boken er svakt konstruert og at mangelen på handling og fraværet av svar før på slutten gjør den kjedelig og uinteressant. For meg fungerte det meste. Stemningen og alt som var usagt gjorde boken ekstremt fengslende, men jeg ble aldri drevet fremover i boken av en trang til å få alle svarene, selve reisen mot svarene var interessant i seg selv.

Mange ser paralleller mellom The Many og Brexit. De ser boken som en fortelling om misnøyen med utenforstående, med ønsket om å få være i fred og bevare egne minner og egen kultur. Selv ble jeg mer opphengt i Timothy's søken etter svar, etter Perran, mannen han aldri kjente men som påvirker livet hans voldsomt. På slutten av boken ble denne tematikken svært fremhevet og jeg tolker historien i lys av dette. The Many er en bok som stiller krav til leseren, man må lese mellom linjene. Hver leser vil nok ha sin egen helt særegne tolkning og jeg tror man kan få mye ut av å lese boken flere ganger. Jeg håper på å kunne diskutere den med andre som har lest boken, for jeg vil gjerne vite hvordan andre tolker den. Men jeg lar være å skrive min tolkning i omtalen i fare for å gi vekk slutten av boken.

Med tanke på reaksjonen andre har hatt på boken tviler jeg på at den er sterk nok til å komme videre til shortlist. Rent personlig synes jeg dette var en nydelig start på årets bookersesong og jeg så ikke svakhetene andre peker på.

Labbens longlist 2016

For tredje år på rad gjetter jeg hvilke bøker vi vil få se på Bookerprisens longlist. I fjor var målet mitt å slå antall rette fra i forfjor - noe jeg klarte med god margin. I år er målet mer beskjedent, jeg håper på å klare å plukke ut i hvert fall en av bøkene fra årets longlist. Min liste for 2016 består av følgende bøker:

England
Anna Hope - The Ballroom
Sarah Moss - The Tidal Zone
Graham Swift - Mothering Sunday

Wales
Tom Bullough - Addlands: A Novel

Irland
Mike McCormack - Solar Bones
Eimear McBride - The Lesser Bohemians

USA
Yaa Gyasi - Homegoing
Louise Erdrich - LaRose
Olga Grushin - Forty Rooms

Canada
Madeleine Thien - Do Not Say We Have Nothing

Jamaica
Kei Miller - Augustown

Nigeria
Elnathan John - Born on a Tuesday
Odafe Atogun - Taduno's Song

Jeg mangler en del nasjonaliteter. Ingen fra Australia eller New Zealand, ikke en eneste sør-afrikaner, ei heller en skotte (med mindre Sarah Moss teller, hun er født i Glasgow men oppvokst i Manchester). Til og med ingen indere. Neppe et sjakktrekk, men vi får se hvor mange nasjonaliteter som kommer med når de presenterer de nominerte på onsdag. Dette er like spennende hvert år.

De eneste bøkene jeg har lest så langt i år som kan bli nominert er The Gustav Sonata av Rose Tremain og Lily and the Octopus av Steven Rowley. Selv om jeg ikke har tatt de med på listen min vil jeg gjerne se en av dem eller begge på longlist.