The Clan of the Cave Bear

Forfatter: Jean M. Auel
Utgivelsesår: 2010
Forlag: Hodder & Stoughton
Sidetall: 502
ISBN: 9781444709858

The Clan of the Cave Bear, eller Hulebjørnens Klan, er den første i "Earth Children"-serien til Jean M. Auel. Selv om serien er eldre enn meg hadde jeg aldri hørt om den før vi fikk inn de fem første bøkene på jobben. Vi selger dem i forbindelse med utgivelsen av den siste boken, i mars. Jeg ble umiddelbart interessert da jeg leste første delen av baksideteksten:

"Orphaned by an earthquake at the age of five, Ayla is left without family or people. Until she is adopted by the Clan, a group of Neanderthal."

Forfatteren tar oss med nesten 30 000 år tilbake i tid, til en verden hvor Neandertalerne snart vil dø ut, mens forfedrene til det moderne mennesket, Homo Sapiens, blir sterkere. I følge det lille jeg har lest på nettet vet vi at neandertalerne og de tidlige moderne menneskene fikk barn sammen. De levde ikke alltid helt separat. I boken til Auel finner klanen Ayla og gjør henne til en av dem, et medlem av klanen. De lærer henne sitt språk, sine skikker, sine vaner. Men det er ikke alt som er like enkelt å lære, og det blir tydeligere og tydeligere at Ayla ikke er som dem.

Det er spennende å lese om forskjellene mellom den lille jenten og neandertalerne. Fysisk er de svært forskjellige. Ayla er høy og slank, med en lang panne. Klanens medlemmer syns hun er forferdelig stygg. Neandertalerne er robuste, brede, lave, mye sterkere enn Ayla, men uten hennes smidighet. Jeg er omtrent like høy som de høyeste mannlige neandertalerne med mine 167 cm. Ayla var nok høyere enn meg, for hun måtte se ned på alle klanens medlemmer. Andre fysiske forskjeller er blant annet at Ayla kan produsere tårer. Dette er et fenomen klanen aldri har sett før, og de tror lenge at øynene hennes er svake. I tillegg smiler hun, noe neandertalerne tydeligvis ikke gjør. De lærer seg dog raskt at det er noe hun gjør når hun er glad.

Utenom de fysiske forskjellene er det en rekke andre ulikheter. Ayla kommuniserer med lyder neandertalerne ikke evner å kopiere. De kan ikke le, de kan ikke si kompliserte ord - de kan kun si helt enkle ord, som "Vann" eller "Gå". De kommuniserer ved håndbevegelser og en og annen lyd. Kvinnenes underdanighet er et annet aspekt Ayla sliter med. Hun skjønner ikke hvorfor kvinner skal blindt følge menn og gjøre alt de ber dem om. Hun skjønner heller ikke hvorfor hun ikke kan åpenlyst klemme eller vise følelser overfor de hun er glad i, eller hvorfor kvinner ikke får gå på jakt.

Til tross for alle forskjellene aksepterer klanen henne, og hun lever sammen med dem i mange år. Boken virkelige styrke - annet enn at den tar for seg et interessant tema - er beskrivelsene av båndene som knyttes mellom Ayla og enkelte medlemmer av klanen. Medisinkvinnen blir hennes mor, Mogur (en slags trollmann) blir hennes far og beskytter og hun elsker ham til tross for at han er deformert. Ayla får også en søster som ser opp til henne. Dette uvanlige familieforholdet blir skildret på en gripende og nydelig måte. Deres desperate kamp for å forstå hverandre, deres voksende kjærlighet, familiens problemer med å få resten av klanen til å akseptere Aylas særegenheter. Det er ikke enkelt, men de kjemper sammen.

Ikke alle godtar Ayla. Broud, sønnen til klanens leder, hater henne nesten umiddelbart. Hun får særdeles masse oppmerksomhet, og han, som er klanens fremtidige leder, vil ikke ha noe av at hun stjeler hans øyeblikk. Han gjør livet svært vanskelig for henne. Deres historie er tragisk, og fører til voldtekt og til slutt til den endelige hevn. Ayla blir utstøtt fordi hun er annerledes. Fordi hun har en annerledes måte å tenkte på. Hun kan tenke abstrakt. Hun kan se sammenhenger klanen ikke har mulighet til å se. Hun kan ikke konkurrere med deres styrke og hukommelse, men hennes styrker inkluderer å klare seg selv, å lære seg selv å jakte og å overleve.

Man skulle ikke tro at 500 sider om en jente som prøver å tilpasse seg til et liv med klanen skulle være så gripende, men det er virkelig det. Historien er meget spennende, spesielt grunnet Aylas stadige feilskjær. Man lurer konstant på hva som kommer til å skje med henne. Vil klanen forstå hvorfor hun gjorde det ene og det andre? Vil de tilgi? Vil de akseptere henne på nytt? Aylas historie er også hjerteskjærende. Selv om hun er annerledes ser hun på seg selv som en del av klanen. Når hun gang på gang handler på måter som går mot klanens skikker blir det satt spørsmålstegn ved hennes fremtid i klanen. Men Ayla forstår ikke hvorfor. Hun hører jo til med dem. De er alt hun kjenner. Hvorfor vil de ikke ha henne? Hvorfor er hun annerledes? Det er ikke lett å være den eneste som skiller seg ut.

Jeg er helt forelsket i Hulebjørnens Klan. Boken var nydelig. Ikke et øyeblikk var unødvendig, ikke en hendelse kjedelig eller uinspirerende. Jeg hadde store problemer med å legge boken fra meg, og jeg har nå store problemer med å la være å plukke opp den andre boken i serien. Jeg vil helst lese flest mulig forskjellige kvinnelige forfattere denne måneden. Men vi er nok ikke komt langt ut i mars når jeg finner frem "The Valley of Horses". Auel har skrevet en fantastisk historie, og jeg er lykkelig for at jeg slipper å vente 30 år på å få vite hvordan det ender.