Lila

Forfatter: Marilynne Robinson
Forlag: Farrar, Straus and Giroux
Utgivelsesår: 2014
Språk: Engelsk
Sidetall: 272
ISBN: 9780374187613

"She was just as lonely as she had ever been. The only difference was that now this kind old man was sad and embarrassed about it, still not even sure how to talk to her."

På dette punktet i omtalen bør det egentlig befinne seg et handlingsreferat eller i det minste noen setninger som forteller noe om hva du kommer til å lese om dersom du velger å prøve deg på denne boken. For å være helt ærlig vet jeg ikke hvordan jeg skal skrive om Lila. Det tok meg to tredjedeler av boken før jeg klarte å komme skikkelig inn i den og å engasjere meg i historien, men når jeg først gjorde det begynte jeg å lure på hva som var problemet mitt med de første to tredjedelene. For det er en fin bok. En trist bok. Med fine refleksjoner. Selv om jeg ikke liker alt. En bok jeg føler jeg burde like. Som gjorde inntrykk på slutten, men som jeg slet med altfor lenge.

Lila er fattig og alene. Hun har ikke alltid vært alene, men hun er ensom nå. Lila er uutdannet men smart, utenfor og annerledes. Ikke religiøs men nysgjerrig på kompliserte, store spørsmål. Hun søker svar hos presten, som ikke klarer å gi henne svar. Men de fortsetter å snakke. De trenger hverandre, en ung jente og en gammel mann.

Jeg er ikke sikker på hva boken handler om. Ensomhet? Jeg tror den handler om ensomhet. Religion? Umulig å komme utenom når man skriver en bok om en prest. Men det blir ikke masete og slitsomt. Jeg får ikke inntrykk av at hun prøver å overbevise leseren om å tro.

"They were quiet for a while. Then he said, 'God is good.' 'Well,' she said, 'some of the time.'"

Kanskje jeg hadde likt boken bedre fra starten hvis jeg hadde lest de to første bøkene om Gilead? Den er stillferdig. Uvanlig. Fascinerende. Og Robinson skriver godt, selv om jeg kanskje ikke synes alt gir like mye mening.

"There was no way to abandon guilt, no decent way to disown it. All the tangles and knots of bitterness and desperation and fear had to be pitied. No, better, grace had to fall over them."

Jeg tror kanskje at jeg ikke forstår den skikkelig. At det blir litt rotete og at jeg derfor ikke kommer inn i den før jeg har lest nesten 70 prosent av boken. Men jeg vet ikke om jeg kan legge skylden på Robinson, muligens har jeg ikke riktige forutsetninger for å forstå boken godt nok til å komme skikkelig inn i den.  Jeg satt igjen med inntrykk av at jeg likte den veldig godt da jeg bladde om siste side. Jeg ble jo engasjert til slutt. Når babyen var på vei og Lila ble litt mer komfortabel i sitt nye hjem. Men er jeg da bare interessert i den koselige delen av boken? Eller var det da jeg endelig følte at jeg begynte å bli godt nok kjent med Lila til å bry meg om livet hennes? Må jeg bry meg om en karakter for å like en bok? Jeg tviler egentlig på det.. Jeg bare klarer ikke å finne ut av det. Hvorfor likte jeg ikke denne boken før på slutten?

Forhåpentligvis får noen andre bedre grep om denne enn meg. På plussiden er det en bok jeg virkelig gleder meg til å diskutere, jeg føler jeg trenger andres synspunkter på den. Den kommer nok med på shortlist og jeg tror den fortjener det. Kanskje.

It's Not Me, It's You! Impossible Perfectionist Seeks Very Very Very Tidy Woman

Forfatter: Jon Richardson
Utgivelsesår: 2011
Forlag: HarperCollins
Språk: Engelsk
Sidetall: 294
Utgave: Kindle

"I hope this book won't be a predictable journey. I'm no rule-following loser all the time! I even took my dinner out of the microwave last night barely thirty seconds into the required one minute resting time. That's right, I'm bad too, when I need to be and when I have properly assessed the potential risk. Deal with it."

Jeg har valgt å begynne dette innlegget med sitatet over fordi jeg synes det beskriver Jon ganske godt. Jeg kan fortsette med å introdusere dere for denne mannen. Han heter Jon Richardson og er en britisk stand-up komiker så vel som fast lagkaptein i det humoristiske tv-programmet 8 Out of 10 Cats. Dere har kanskje allerede nå en ide om at denne boken ikke er noe for dere, eller at den i beste fall er god for noen latterkuler men ikke så mye mer. Det er som regel det jeg tenker om bøker skrevet av kjendiser. Selv om man er kjent for et spesielt talent trenger det ikke å bety at man har talent for skriving. Komikere har dog en unektelig fordel fremfor en del andre typer kjendiser da skriving faktisk er en del av jobben deres. Det å kunne skrive one-linere eller lengre komiske monologer trenger likevel ikke å bety at det å skrive en god bok er en overkommelig jobb. I dette tilfellet ble jeg meget positivt overrasket. Det er ikke en vitsebok, en selvbiografi eller en klisjefull bok om dating. Jon har skrevet en dønn ærlig og svært godt skrevet beretning om hva som foregår i hodet på en mann som har en del tvangstanker og mer spesifikt hvordan det går utover hans muligheter til å finne en kjæreste.

"Some authors travel through time with their readers, others take them to far off shores. In the quest on which you are about to accompany me - to find my Significantly Tidy other - I will basically lock you in an enclosed space with a lunatic."

Boken handler i bunn og grunn om hvordan det er å være "a little bit OCD". Jon mener bestemt at det finner riktige og gale måter å gjøre noe på og hvis han gjør noe feil, uansett hvor uviktig det er, vil han irritere seg over det i lang tid. Han vil helst gå på de samme restaurantene hver gang han spiser ute slik at han slipper å bekymre seg for å måtte betale for et dårlig måltid, han passer på å sette bena på riktige steder på fortauet når han er ute og går og hvor og hvordan ting plasseres er ekstremt viktig for han. Han skiller mellom to typer mennesker, keepers og losers. Han er førstnevnte, men han poengterer at han ikke bruker begrepet i sin tradisjonelle betydning - altså at han er den type mann kvinner vil ha - men heller i en mer bokstavelig betydning: han tar vare på det meste av betydning og vet hvor han har ting. Losers er de som aldri vet hvor tingene deres er. Den siste kjæresten han hadde var en loser, noe som førte til mange krangler fordi han mente hun kunne endre seg selv og bli en keeper, mens hun mente at det bare var slik hun var og ikke var noe hun kunne endre på. Etter at det forholdet tok slutt var Jon singel i åtte år. Han er både morsom, intelligent og pen, så det burde i utgangspunktet ikke være umulig for ham å finne seg en kjæreste - noe han for øvrig har nå - men det går likevel an å forstå hvorfor det var vanskelig for ham så lenge:

"The last time I went back to a girl's house for an impromptou house party I spent most of the night straightening out rugs, putting down coasters and alphabetising DVDs while all around me people got off with whoever was closest and gradually headed off to various rooms to make more mess, no doubt." 

"Such is my desire only to see the best parts of my partner and vice-versa that I must confess to being able to remember each time I have seen somone I was in love with fall over. I cannot help but be disappointed by such a shocking inability to perform such a simple task as staying upright.

Han skildrer godt hvor vanskelig det er å være som han, uten at han oppfordrer leseren til å synes synd på ham. Han har oppnådd drømmen sin om å bli komiker, han lever i all hovedsak et godt liv og selv om han sliter med tvangstanker har han ikke diagnosen OCD. I en tv-sendt dokumentar besøker han mennesker som faktisk har diagnosen og forskjellene på dem og ham er betydelig. Jon kan fint leve med de tvangstankene han har, selv om de gjør ham litt sær. Det er likevel unektelig trist å lese at tilsynelatende harmløs erting fra kompisene han bodde med kunne få ham til å sove i bilen og at han flyttet fra dem fordi han følte et behov for å starte på nytt da kompisene ikke lenger hadde nok respekt for ham (ihvertfall i følge han selv). Han flyttet til et sted hvor han ikke kjente noen og selv om han trivdes i eget selskap var det enkelte ting som fikk ham til å forstå hvor isolert han faktisk var, deriblant mangelen på hjelp og trøst når han var syk.

"I know very well that I have no reason to feel aggrieved - I am fully aware of how lucky I am, but knowing it and still being down makes me hate myself all the more."

I følge Jon består hver dag av en rekke øyeblikk som til sammen kan føre til en perfekt dag. Dette kan skje hver eneste dag, men da må hver av dagens mange oppgaver utføres riktig. Alt fra enkle ting som å gå fra rom til rom uten å stubbe en tå og å legge bestikket på riktig plass i skuffen etter å ha tatt oppvasken, til å være oppmerksom nok til å få med seg "store øyeblikk" som når telleren i bilen når 50 000 og når han fullfører en klistremerkebok. Det finnes som sagt alltid en riktig og en feil måte å gjøre noe på, det handler bare om å gidde å legge i litt innsats for å gjøre alt rett. Han synes også at det burde eksistere såkalte livspoeng, hvor du for eksempel får to poeng hvis du får noen til å smile, men mister fem poeng hvis du får noen til å gråte eller ett poeng hvis du mister en skje på gulvet. Han er neppe glad i gråtoner og foretrekker livet svart/hvitt. Du kan nok kalle ham en ekstrem perfeksjonist, og kanskje det er det som gjør at han har fått skrevet og publisert en bok av dette kaliberet. Hvis han ikke hadde vært kapabel til å skrive godt, til å komme med interessante refleksjoner som kan ha nytteverdi for andre enn ham selv, skrevet med et tidvis poetisk språk og med en rekke humoristiske innslag, så ville han nok aldri ha begynt på prosjektet. Det han ikke regner med å få til ønsker han ikke å prøve seg på.

"The sea, however, doesn't care. No matter what they do to try and impress it or repel its advances, it lurches forward and eases back with comic consistency, as if it is playing a game of chicken with those who live inland; a show of power that one day, if they look like they have forgotten to flinch, it might not retreat as soon as it should."

Jeg har vært en fan av komikeren og tv-personligheten Jon Richardson en god stund, men nå er jeg også en fan av forfatteren Jon Richardson. Hvis du fremdeles ikke vet om boken er noe for deg kan jeg anbefale artikkelen han skrev i The Guardian kalt A Control Freak Looks for Love. Den er med i bokens innledning og kan dermed fungere som en liten smakebit.

"I can't shake off my feeling that the only inevitable result of a long-term relationship is that you will see somebody else's weaknesses and they will see yours. Eventually you will lose respect for one another and either break up or find yourself locked into a loveless future. Am I right? Of course not! Can I change? I sincerely hope so because, as it stands, it is clearly me who is the loser, desperately looking for a keeper." 

Lesemaraton sommer 2011

Jeg kan begynne med å si at jeg holdt ut i til sammen 21 timer. To timers søvn ble det, og nesten en time med en episode av presidenten, da jeg ble for kvalm for å lese utpå morgenkvisten. Noen tall og fakta fra døgnet:

1. 5 personer fullførte, dvs. leste i 24 timer
2. Til sammen leste vi 65 bøker
3. Jeg fullførte fem av de 65 bøkene
4. Jeg leste ca 1150 sider
5. Av sjangre leste jeg en klassiker, en bok i en fantasyserie og tre romaner

Det eneste kjipe med å delta i lesemaraton er at jeg nå nok en gang ligger etter med omtaleskriving. Plutselig har jeg lest syv bøker jeg ikke har omtalt, i tillegg til de seks jeg leste for flere måneder siden som jeg hoppet over. Jeg kommer av den grunn til å skrive korte omtaler av lesemaratonbøkene i dette innlegget, og et annet innlegg med korte omtaler av de seks tidligere leste bøkene. Det kommer skikkelige omtaler av "The Book of Lost Things" og "Dubrovsky", som jeg leste før helgen.

Red Dog av Louis de Bernières

Boken handler om livet til en hund som ble kalt Red Dog på grunn av hans rødlige pels, og fordi ingen visste hans virkelige navn. Hunden levde i Australia og rotet seg en dag vekk fra eierne sine. Han ble "adoptert" av arbeidere nord i Australia, og hadde sin faste plass på bussen til arbeidet deres. Når en ny, kvinnelig arbeider prøvde å ta plassen hans ble det rabalder. Denne hunden var en kompajong for mennesker som vanligvis levde et ganske ensomt liv. Han var den mest kjente hunden i Australia, og alle prøvde å ta vare på den som best de kunne, i de øyeblikkene han bestemte seg for å være en del av deres liv.

Louis de Bernières er en av mine store favoritter. Denne boken viste seg å være en fin start på den store leseutfordringen: den var kort, lettlest og skjønn. Den er velskrevet, og jeg likte historien godt. Man lever seg alltid inn i Louis de Bernières bøker grunnet hans fantastiske evne til å skildre landskap, tanker og følelser. Red Dog er dog ikke et stort verk. Det er en koselig historie, skrevet av en god forfatter. Men jeg tror ikke den er ment for å være så mye mer. Fort lest, fort glemt. Det er en bok som nok vil gjøre større inntrykk på et barn enn en voksen. Som sagt, en rolig og fin start på et lesemaraton. Terningkast 4.

Eugénie Grandet av Honoré de Balzac

Balzac har skrevet en bok om en familie som ikke lever etter forventninger. Faren til Eugénie, Herr Grandet, er en meget velstående mann. Han evner å gi familien hva som helst og å leve som en konge. Men han er en streng og disiplinert mann som ikke ønsker å bruke en krone mer enn nødvendig. Familien lever i et beskjedent hus, og de spiser en streng diett - man skal ikke sløse noe på unødig mat eller husrom. Hans kone og datter aner faktisk ikke at familien er rik. Når mannens nevø kommer på besøk, en nevø som har mistet faren og formuen på en og samme dag, prøver Herr Grandet å hjelpe ham, forutsatt at det ikke vil koste særlig. Det ender med at datteren gir vekk sine egne penger for å hjelpe fetteren (som hun elsker). Faren straffer henne med å låse henne inne på rommet og ikke gi henne annet enn brød og vann til å leve av. Slik lever hun i månedsvis. Herr Grandet ønsker ikke en familie som går i mot ham på noen som helst måte.

Historien om Eugénie og faren hennes er skremmende. Faren er gnien til det ekstreme og han er en tyrann. Konen og datteren lever etter hans regler, de puster ikke uten hans tillatelse. Når datteren begynner å innse at det finnes andre måter å leve på og gjør opprør mot faren, får det dype konsekvenser, både for henne og for moren. Jeg ble bergtatt av livet til Eugénie. Ingenting går hennes vei i livet. Hadde hun vært en tilbaketrukken tilskuer til sitt eget liv hadde jeg ikke synes synd på henne. Men hun går fra å være en undertrykket, regelbundet kvinne som ikke kjenner annet enn en fars regler, til å bli en sterk, sympatisk kvinne, som virkelig prøvde å endre på egen livssituasjon og å kjempe for å forbedre andres livssituasjon. Slutten viser hvordan livet hennes går i en sirkel hun ikke har sjanse til å bryte ut av selv. Slutten var både hjerteskjærende og ironisk. Terningkast 5.

The Light Fantastic av Terry Pratchett

Rincewind er fremdeles på tur med turisten Twoflower, og det viser seg at de må forhindre helvete på jord (les: Discworld). De møter Conan the Barbarian og en rekke ansatte fra the Unseen University, og Twoflowers pålitelige bagasje henger fremdeles med på lasset.

Jeg hadde egentlig tenkt å hoppe over denne boken siden det er en fortsettelse til en bok med en særdeles forvirrende historie. Jeg er glad jeg valgte å lese den likevel. Fra bok en til bok to har Pratchett fått orden på sin historiepresentasjon. For det første er historien i denne boken lett å følge, den er spennende, morsom (som i den første boken) og den var logisk. Jeg klarte å henge med, fordi det som skjedde ikke forvirret meg lenger. Og når jeg slapp å lure på hva i alle dager som foregikk til en hver tid kunne jeg bruke lesetiden til å nyte Pratchetts humor og til å føle spenningen. Pratchett er god, denne beviser det. Terningkast 5.

Miss Peregrine's Home for Peculiar Children av Ransom Riggs

Den fjerde boken jeg leste forrige døgn var desidert den mest spennende. På et tidspunkt spurte jeg samboeren min om ikke han kunne prøve å holde seg våken til jeg fikk lest ut boken, slik at jeg slapp å lese den i et rom for meg selv. Nervepirrende, sær, spennende og fascinerende er passende ord for å beskrive historien. Fengende kan jeg også legge til.

Den handler om Jacob, som blir vitne til sin bestefars grusomme død. Bestefaren har alltid fortalt merkelige historier fra en øy han bodde på i Wales etter å ha forlatt Polen før krigen (resten av familien hans døde i konstrasjonsleirene), og hans siste ønske er at femtenårgamle Jacob skal dra til øyen. Bare der kan han være trygg. Men trygg fra hva?

Det er en blanding av gamle fotografier (ekte fotografier som blir vist i boken), beskrivelsene av øyen og den usannsynlige historien som utfolder seg, som gjør denne boken så god. Jeg blir forskrekket, men jeg storkoser meg samtidig. Boken er skummel på en nesten grotesk og ekkel måte til tider, mens den også kan være både historisk interessant og skjønn. Den er avsluttende, men slutten blir vi vist en større historie som vi ikke får vite mer om. Jeg lurer derfor på om det kan komme en fortsettelse. Jeg håper det, for dette var en genial bok. Terningkast 5.

En Rekke Avbrutte Forsøk av Selma Lønning Aarø

Forfatteren skriver humoristisk om eget liv. Det er ferie og forfatteren har med mann og barn hjem til foreldrene, hvor hun prøver å skrive om egen barndom. Moren og broren klager på det hun skriver, og mener stadig at hun husker feil og skriver løgner. Dessuten klager moren på hvordan hun blir fremstilt i boken. Forfatteren opplever klagene som stadige avbrytelser.

Dette var en lettlest og fornøyelig bok. Jeg likte humoren, og det er artig å lese en useriøs bok om forfatterens eget liv. Det er vanskelig å unngå inntrykket av at enkelte forfattere tar seg selv vel høytidelig, og da er det fint med bevis på at det ikke gjelder alle. Ikke en bok jeg kommer til å ha i minne lenge, men en behagelig og morsom slutt på et døgn med lesing. Terningkast 4.

The Red Pyramid

De som har lest bloggen min en stund vil nok ha fått med seg at jeg har lest Percy Jackson-serien av Rick Riordan med blandede følelser. Det gikk heldigvis oppover etter en noe laber start, og etter å ha lest ferdig alle fem sier jeg meg godt fornøyd - det var en god serie. Med entusiasmen på topp begynte jeg derfor på en ny serie av Riordan, som han kaller The Kane Chronicles. Det er fremdeles mytologi som gjelder, men denne gangen med en ny tvist. Carter og Sadie Kane er et søskenpar med blodstilknytning til to egyptiske faraoslekter. Etter at faren deres forsvinner må de samarbeide med egyptiske guder for å redde ham, og for å stoppe Set, kaosguden, fra å skape nettopp kaos.

Sadie er en tolv år gammel, hvit, britisk-amerikaner som har bodd med besteforeldrene i London de siste seks årene. Hun er både sterk og rebelsk, og liker ikke å følge regler. Broren Carter er "african-american", to år eldre enn sin søster og han har bodd med faren siden moren deres døde for seks år siden. Han og faren har aldri oppholdt seg på samme sted i lengre perioder, noe som betyr at Carter ikke har hatt et skikkelig hjem siden han var åtte. Han er sjenert og meget regelbundet etter å ha reist rundt med sin strenge far. Interaksjonen mellom dette søskenparet var et av de mest positive aspektene ved denne boken. Begge har mye å lære, både av andre og av hverandre.

Jeg vet ikke helt hva som gjorde meg hektet, men denne fenget i stor grad. Kanskje var det valget av mytologi som gjorde utslaget. Jeg har alltid elsket Det Gamle Egypt - både historie og mytologi - og syns dette var enda gøyere enn gresk mytologi. Når jeg leste føltes det som om jeg hentet frem igjen gammel kunnskap, og lærte masse nytt i prosessen. Eller muligens var det fordi jeg nå er så vant til skrivestilen til Riordan og har begynt å sette pris på hans kombinasjon av spenning og humor. En tredje forklaring kan være at jeg likte hovedkarakterene i denne enda bedre enn i Percy Jackson-serien. De to søskenene er vidt forskjellige, og jeg oppnådde en av tingene jeg syns er viktigst med gode bøker: jeg brydde meg virkelig om karakterene. Er man likegyldig til hvordan det går med karakterene i en bok kan man like greit stoppe å lese. Hat dem! Elsk dem! Men ikke vær likegyldig..

Jeg gleder meg til neste, men desverre blir det nok ikke noen ny bok i denne serien før mai 2011. Om ikke annet kan jeg nyte tanken på å sitte i solen på terassen med denne boken til sommeren igjen, med iste i glasset og en is i hånden. Men først, vinter!

De Fire Store

"Kristiania 1898: Norge-Sverige-unionen er under kong Oscar II. Men en liten gruppe spesialagenter - Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie - sverger bare lojalitet til kvinnen de kaller "Norges hemmelige statsminister": Hulda Garborg." ... "Så forsvinner Ibsen ned i et borehull i Nordsjøen. Og når dikteren Sigbjørn Obstfelder også blir borte, må Hulda be den svenske alkymisten og kvinnehateren August Strindberg om hjelp. Bjørnson vil ha Ibsen tilbake. Kielland vil lage gull. Og Lie oppdager med gru at alle de andre forfatterne er mye mer spennende enn ham."

Jeg må innrømme at jeg er omtrent så langt fra målgruppen til denne boken som det er mulig å komme. Jeg har nesten ikke lest noen norske klassikere, og jeg har aldri lest noe som helst som karakterene i denne boken har skrevet. Norsktimene på skolen mislikte jeg sterkt. I tillegg er jeg ikke spesielt begeistret for tegneserier - Donald er omtrent den eneste tegneserien jeg har vært borti. Ikke akkurat det det beste utgangspunktet for å lese denne tegneserieromanen. Men er man med på en bokbloggturné så må man nesten våge å prøve seg på litt forskjellig. Og selv om denne ikke ble en favoritt angrer jeg ikke på at jeg meldte meg på denne runden av turnéen.

De Fire Store som spesialagenter i 1898, Lie med en monsterarm, Ibsen i et borehull i Nordsjøen, Lie med en prest på ryggen, Strindbergs gulloppskrift (hvorfor avsløre noe sånt forresten?), Frich som en slags diktator som vil herske over Norge ved hjelp av materiale fra jordens indre, Lie med dårlig stil, Kielland som vil lage gull som Strindberg og soldatgriser (eller er det grisesoldater?). Dette er helt absurd og det er det som gjør det gøy. Tegningene er overdrevne og nesten litt skumle, men det passer fullstendig med historien. Absurd og overdrevent er en utmerket kombinasjon. Lie var den tøffeste av alle, jeg tror nesten jeg må lese noe av ham en dag (selv om de skrev at hans bøker var ganske normale). Hans Jæger dukket også innom boken, og jeg lurer veldig på hvorfor han var så sint på Kielland. Dette sang han mens han pisset på en plakat (ja de har plakater i 1898) med bilde av Kielland:

"Lille øl, vet du hva, du kan saktens være glad
Du skal helles ned i maven, du skal pisses ud i haven,
Du skal gjødsle bondens bygg, og igjenoppstååå som brygg!"

Hadde Frich seiret ville vi forresten vært i øvrrrrr-gust nå, så kommer vi til frichtember, richtober (mangel på "f" her, en liten trykkleif muligens?), frichvember, og min personlige favoritt: "vinterblotsmåneden til kong øvres ære". Joda, jeg har kost med med denne boken, det må jeg innrømme. Men mine manglende kunnskaper om norske forfattere fra 1800-tallet ødelegger en del. Det er mye jeg ikke helt forstår, og mange karakterer jeg så vidt vet hvem er. Derfor tror jeg nok at boken er mer for de helt spesielt interesserte, eller i det minste for noen som fulgte bedre med i norsktimene enn meg. Men liker du absurde historier og gamle kjenninger som blir omskapt til noe særere enn de egentlig var, så vil du kunne kose deg med De Fire Store. For morsomt er det (ihvertfall alt som ikke går over hodet på meg). For de som elsker norske klassikere: løp og kjøp!

Denne anmeldelsen er en del av Cappelen Damms Bokbloggturné, og den som skrev innlegg om boken før meg var Aud. I morgen skal Predikeren skrive om De Fire Store.

Percy Jackson and the Last Olympian

Så var eventyret over. Percy Jackson har hatt sin siste kamp (som vi får lese om i det minste) og han har seiret. Men før han kom så langt støtet han på et moralsk dilemma: er gudene egentlig bedre enn titanene? Har han valgt riktig side? Finnes det en riktig side?

Titanen Kronos vil altså ha tilbake makten gudene tok fra ham ved å beseire ham og forvise ham til Tartaros. Han vil styre verden, og i prosessen ønsker han å knuse gudene. Med seg har han monstre av ymse slag, og sinte, bitre, forvirrede og triste halvblodsunger, som hater sine guddommelige foreldre for ikke å ha tatt vare på dem, eller i det hele tatt anerkjent at de er deres barn. Denne posisjonen gjør de til nyttige spioner for Kronos, for de kan menge seg med resten av halvblodsgjengen uten å vekke mistanke (i motsetning til stygge, store, skumle monstre). Ikke et fantastisk utgangspunkt for Percy Jackson.

Fordelen til Percy er at han har mot, han har venner og han er sønnen til en av de mektigste gudene, Poseidon. Dessuten kjemper han på hjemmebane:

"I love New York. You can pop out of the Underworld in Central Park, hail a taxi, head down Fifth Avenue with a giant hellhound loping along behind you and nobody even looks at you funny."

Sammen med Annabeth, Grover og resten av leiren drar han til (du gjettet det) New York for å kjempe mot Kronos sin hær. De må forhindre at Kronos kommer seg inn i The Empire State Building og opp de 600 etasjene til Olympos. Akkurat hvordan det går skal jeg ikke avsløre, men jeg slapp jo bomben tidligere om at alt ordner seg til slutt (enten Kronos kommer seg til Olympos eller ikke). Og jeg beklager spoileren, men ærlig talt, hvem trodde at det ikke skulle bli en happy ending?

"Hera and Hephaestus passed me, and while Hephaestus was a little grumpy about med jumping on his throne, he thought I'd done 'a pretty bang-up job, mostly'."

Jeg aner ikke hvordan folk tolker det jeg har skrevet til nå, men jeg må si jeg har blitt mektig revet med av denne historien. Fyren har skapt en original og underholdende verden, med masse spenning og - et stort pluss for min del - bøttevis av humor. Og selvfølgelig litt moral og litt kjærlighet, men det er tross alt en ungdomsserie. Jeg syns slutten var overraskende og nervepirrende, og ikke for naiv og enkel (selv om jeg forutså at det kom til å gå bra med Percy, Annabeth og Grover). Jeg knuser til og gir den terningkast 5. Når den har klart å underholde og fenge i fem bøker og gir meg en slutt jeg er fornøyd med fortjener serien i det minste en femmer. Dessuten var det nok ikke noe sjakktrekk av meg å lese den første på norsk - de er vesentlig bedre på engelsk, noe som forklarer mitt terningkast 3 til den første boken.

PS. Han fant forresten ikke noe skikkelig svar på sitt moralske dilemma, men valgte den minste av to onder og ga dem en lærepenge. Ikke så dum han der..

Percy Jackson and the Battle of the Labyrinth

Percy Jackson bøkene er perfekt lesestoff i eksamensperioden. Nå har jeg nettopp lest ferdig den fjerde boken i serien (av fem), og med den har jeg kunne koble ut - glemme eksamen en liten stund. Boken er likevel såpass lettlest at den ikke har krevd for mye av min tid, noe som har gjort den ganske perfekt akkurat nå.

Percy Jackson begynner å nærme seg femten år, og skal tilbringe sommeren i halvblodsleiren. Der må gudenes sønner og døtre nå jobbe hardt for å forsvare grensene til leiren fra diverse monstre som har alliert seg med titanen Kronos. Han ønsker krig mot gudene. Kronos sitt mål er og nok en gang bli verdenshersker, og han vil i tillegg hevne seg på gudene på Olympus, som hakket ham i biter og forviste han til Tartarus for mange tusen år siden. Men først må han kvitte seg med halvblodsbarna i leiren, for de er helter som jobber for gudene. For å trenge gjennom grensene til halvblodsleiren må hans allierte finne veien gjennom Deadalus sin labyrint (den som minotauren oppholdt seg i på Kreta). Percy, Annabeth (datter av Athene), Tyson (kyklop) og Grover (satyr) drar for å stoppe dem. Som vanlig klarer ikke Percy å gjennomføre oppdraget uten å skape kaos:

"So, you wrecked Alcatraz Island, made Mount St. Helens explode, and displaced half a million people, but at least you're safe."

Jeg er usikker på hva som har skjedd fra første til fjerde bok, men jeg har virkelig begynt å kose meg med denne serien. På norsk irriterte jeg meg over dårlig språk, og jeg syns fremdeles historien noen ganger blir for enkel og at karakterene kanskje kunne hatt mer dybde, men det er fengende bøker. De er spennende, lettleste og de vil nok gjøre gresk mytologi mer interessant for mange. Selv har jeg alltid vært interessert i mytologi og gammel historie (spesielt egyptisk), men disse bøkene har nok vekket min interesse for akkurat gresk mytologi. Vi møter mange guder i serien, og i denne ble jeg blant annet bedre kjent med Hera og Hefaistos og Dionysos. Etter eksamen tror jeg at det er på tide å finne frem de gamle mytologibøkene mine, for å lære mer om disse merkelige gudene. Men jeg har fått med meg en god del fra Rick Riordan:

- Gudene er syv meter høy når de er på Olympos
- Dionysos er en jævel
- Ares er en større jævel
- Apollo leker vikar for Helios
- Hades kan være hjelpsom og en noenlunde grei fyr (?)
- Kong Minos ble drept i badekaret av en gjeng med jenter
- Det er ikke lurt å fly hvis man ikke er på godfot med Zevs
- Det er ofte i paradiser man blir drept

Jeg vet ikke om mytologibøkene mine vil støtte all denne informasjonen, men gøy er det uansett!

Percy Jackson and the Titan's Curse

Percy Jackson er på farten igjen - i går kveld leste jeg ut den tredje boken i serien om ham. Jeg har ikke skrevet om de to første bøkene i serien tidligere, men for de som ikke har hørt om dem går det i gresk mytologi som møter dagens USA. Mount Olympus, hvor (en del av) de greske gudene bor, er ikke lenger i Hellas, men forflytter seg heller til det området med mest størst maktkonsetrasjon. Siden USA per i dag er verdens eneste supermakt er det nettopp der gudene befinner seg nå for tiden. Mon tro om fjellet hoppet frem og tilbake mellom Sovjeunionen og USA under den kalde krigen, eller om USA da også ble regnet som den sterkeste av de store maktene? Neste stopp Kina?

Uansett, disse gudene er tydeligvis glad i å finne seg menneskelige partnere, som de av og til får unger med. Percy Jackson er en slik unge, og sønn av en av de tre mektigste gudene, Poseidon (selv om Poseidon, Zevs og Hades egentlig ikke har hatt lov å få unger etter andre verdenskrig). Percy har i løpet av de to første bøkene fått en god del halvblodsvenner og diverse andre venner, han har trent masse for å kunne drepe diverse beist og han har lært seg å kontrollere havet (til en viss grad i alle fall). I tillegg har han prestert å skaffe seg flere fiender, blant annet en annen gudesønn som har enkelte farskomplekser. Gjennom farlige oppdrag har han oppnådd heltestatus, og den tredje boken begynner også med et oppdrag.

I begynnelsen av boken er Percy, Annabeth og Thalia (døtre av Athene og Zevs) på oppdrag for å hente to halvblodsunger og frakte dem trygt til halvblodsleiren hvor ingen monstre kan nå dem. Det går ikke helt etter planen og ender med at Annabeth forsvinner. Gudinnen Artemis blir senere kidnappet, og sammen med hennes jegere må Percy, Thalia og satyren Grover (Percys bestevenn) finne både Annabeth og Artemis og redde dem. Det er nemlig fare for krig mellom gudene og titanene fordi titanene ønsker å styre verden igjen, og Artemis må overbevise gudene på Mount Olympus om hvilken fare de står overfor, før det er for sent.


Den første boken var skuffende - det var litt for tydelig at det var en ungdomsbok jeg leste. Språket ble for enkelt. Men da jeg begynte på den andre boken gikk jeg over fra norsk til engelsk, og da bedret det seg betydelig. Jeg kunne endelig fokusere på selve historien. For de som liker mytologi og heseblesende eventyr med skumle monstre og unge helter er disse bøkene absolutt tingen. De er lettleste og spennende, og det er deilig å koble av med litt enklere litteratur innimellom. Plottet er originalt, og det er vanskelig å ikke få lyst til å lære mer om gresk mytologi når man leser de. Jeg syns fremdeles at språket blir litt for enkelt, og at historiene ikke når helt opp i forhold til god, "voksen" litteratur (eller de beste ungdomsbøkene, som Harry Potter, for den saks skyld), men det er ikke noe som plager meg når jeg leser.

Alt i alt vil jeg gjerne anbefale denne serien til de som liker eventyr og spenning, og for ungdommer i målgruppen tror jeg nok bøkene er helt fantastiske. Det er nesten slik at jeg blir litt lei meg for å ikke være ungdom igjen, da kunne jeg kanskje levd meg fullstendig inn i Rick Riordans verden. Men jeg er likevel fornøyd med å ha lest de tre første, og gleder meg til å begynne på fortsettelsen.