An Idiot Abroad: The Travel Diaries of Karl Pilkington

Forfatter: Karl Pilkington
Forlag: Canongate
Utgivelsesår: 2010
Min utgave: 2011
Språk: Engelsk
Sidetall: 223
ISBN: 9781847679277

Om Petra, Jordan

"As impressive as the entrance was, it was still a cave. Yes, it has good "kerb appeal, but once I stuck my head inside there really was nothing to it. If you add that to the fact that it was out of the way and you had to climb over 800 steps to get to it, it's fair to say that if it was on Location, location, location it wouldn't be on my shortlist". 

Ricky Gervais og Stephen Merchant sender Karl Pilkington til Egypt, Brasil, India, Mexico, Kina, Jordan og Peru for å oppleve noen av verdens underverker. Hvorfor akkurat Karl? Fordi han i følge Gervais er "...a moron. A completely round, empty-headed, part chimp manc". Poenget er å sende en person som ikke kan noe om historie, som ikke er glad i å reise, som ikke er interessert i å få innsikt i andre kulturer. En som vil ha et annerledes syn på underverkene han skal se. Og aller helst, for Gervais, en som kommer til å hate hele opplevelsen. For det vil være underholdende for alle som skal se tv-serien (og for de som leser boken).

"It took ages to get to where we're going. The first flight went from Heathrow to Madrid. It was full of Spanish people - angry Spanish people due to it being delayed. The Spanish are already quite animated as it is, but even more so when they are annoyed. A man sat next to me was flapping his arms about so much the pilot could have turned the engines off and we'd have stayed in the air."

"This is where Diana had her photo taken when she was having problems with Charlie. Everyone said this is why she looked so miserable, but to be honest I think it was nothing to do with him. I just think she was sick of being in India. It does have that effect on you. If you're having a low moment in your life, India isn't a great place to come to try and get over it. I'd have suggested Center Parcs to her over this place."

Karl syter og klager en god del, det må sies. Han får reise til eksotiske land for å se fantastiske konstruksjoner, og det er sjelden han er spesielt fornøyd med valg av reisemål. Hans reiseerfaring fra før består hovedsakelig av sydenturer. Men i hans forsvar er Gervais og Merchant litt for glad i å se ham lide, og booker grusomme hotellrom/hostelrom til ham, og utsetter ham bevisst for situasjoner de vet han vil mislike. Jeg hadde nok klaget en del selv hvis de to hadde vært mine reiseplanleggere. Og som Karl påpeker, de to ville aldri taklet det han må takle på reisene.

"When I was getting ready for my trip to India today, Luke the producer gave me a pack of 28 adult nappies. Not the usual going-away gift, is it?"..."Everyone I talk to about India has mentioned 'Delhi belly'. It's assumed that if you visit India you will get ill. I think it's the only place in the world that has this reputation. It must be a great place to open a restaurant. There's no comeback if a customer gets the shits from eating your food, except, well, 'Welcome to India'. It's as if it's on the menu: starter, main course, pudding, coffee and then the shits."

Det kule med Karl og denne boken - som er hans reisedagbok - er at han er veldig direkte, han sier det første han tenker på og gir sin umiddelbare reaksjon på det han opplever, og det gir et ganske annerledes innblikk i de landene han besøker enn det man vil få fra mer tradisjonelle reiseskildringer. Også er det jo ganske morsomt. Karl bli kalt en idiot fordi han mangler en del basic allmennkunnskap, og fordi han ikke alltid er like glad i nye opplevelser. Men til tross for litt syting blir han med på alt, og han takler det meste overraskende bra. Han blir med på nudiststrand og en strand for homofile menn. Han drar på en religiøs festival med over 20 millioner deltakere i India, til tross for at han ikke liker folkemengder. Han prøver seg på Kung Fu og på bryting. Han danser på en festival, samt på Nilen-cruise. Han blir overfalt og kidnappet i Israel, ikke på ordentlig, men det vet ikke han.

Han skriver om alt dette og mer, men det temaet som går igjen i hvert kapittel, hvert sted han reiser til, er hans syn på toalettfasilitetene. Han blir forferdet når han oppdager at toalettet bare er et hull i bakken man må sitte på huk over. Når Gervais og Merchant spør han hvorfor han var så opphengt i å skrive om dobesøk svarte han:

"Going to the loo is one of my favourite pastimes. It's 'me time', or at least normally it's 'me time' but in China it wasn't as it's an open-door policy, actually not even open-door 'cos there isn't a floor. It's just a room with a few toilets in it with everyone crouching. It's odd how it's something we all do in the world, but we look at it in different ways. In Britain we try to make it a pleasant thing by having comfy toilet-seat covers or toilet-roll covers. In China it's a group activity and they have no seats or toilet rolls to cover."

Karl Pilkinton er kanskje ikke den smarteste mannen i verden, men jeg fikk mer og mer respekt for ham etter hvert som jeg leste denne boken. Gervais og Merchant, not so much. De hadde i det minste rett i en ting, det er særdeles underholdende å lese om Karls reiseeventyr, men det er stort sett gøyest når han reagerer på det han er sendt for å se, og på de folkene han møter på veien, ikke når han syter og klager over å bli plassert på det ene dritthotellet etter det andre. Det slutter å være morsomt etter første gang det skjer, så jeg tror Gervais og Merchant skyter seg selv litt i foten med den gjentagende spøken.

Dette er Gervais og Merchant:

Ricky: I think we've got to expose him to some of the most mind-blowing degradation that we can. And that'll be funny. Nothing if funnier than Karl in a corner being poked by a stick. I am that stick and now I have the might of Sky behind me. This is one of the funniest, most expensive practical jokes I've ever done. And it's gonna be great.
Stephen: I'm hoping as well that he'll be poked by some real sticks.
Ricky: I know. What country do they poke you with sticks?
Stephen: There's gotta be a country where they poke you with sticks...
Ricky: There's bound to be. There's bound to be one of those weird little countries where, if you see a man with a round head, you're allowed to poke him with a stick. One of those unrepealed laws. Just find me that country!

Dette er Karl:

"I'm quite lucky really. It's only just hit me that not many people get to go and see the things I'm seeing and get paid for the privilege. I looked at a world map in a bookshop the other day to see where I've already been. It wasn't that long ago that I was telling Ricky that he was daft for having a world map in his house. I remember saying, 'Why do you need that? It's not the sort of map you'd ever need in your glove compartment in the car, is it?'"

Og jeg er ganske misunnelig..

W or the Memory of Childhood

Forfatter: Georges Perec
Utgivelsesår: 1975
Min utgave: 2011
Forlag: Vintage
Språk: Engelsk
Sidetall: 164
ISBN: 9780099552352

"I have no childhood memories."

Georges Perec har skrevet en delvis selvbiografisk roman som er delt i to deler. Annethvert kapittel gjenforteller en historie som bokens Perec skrev da han var tolv år, mens resten av innholdet består av uklare barndomserindringer. Utsagnet over er ikke falskt, ikke helt. Minnene forfatteren deler med oss er svært uklare, tatt ut av kontekst og han vet ikke alltid selv om minnene er virkelige eller ikke. I starten virker det som om han skildrer en ganske normal barndom til tross for at han er en jødisk mann som har barndomsminner fra krigen. Det blir presentert hint underveis om hva familien har vært gjennom, men vi får ikke vite faktaopplysninger om det som skjedde. Perec nevner blant annet ofte alle "tantene" han bodde hos under krigen. Hva så med foreldrene?

Fortellingen man leser i annethvert kapittel virker ikke relatert til Perec sine barndomsminner på noen måte. I den blir vi kjent med en desertør, Gaspard Winkler, som byttet navn under krigen og flyktet til Sveits. Gaspard finner etter hvert ut at han har fått identiteten sin fra en ung gutt som er både døv og stum. Gutten forsvant i en båtulykke og den voksne Gaspard får i oppdrag å lete etter ham. Gutten er sporløst forsvunnet. I sitt søk finner Gaspard en øy som har et helt spesielt sett med leveregler. Levesettet er basert på sportsregler. De har turneringer hvor mennene deltar. Seier betyr ære og ekstra goder. Et merkelig, men interessant system.

Jeg begynte å lese denne boken uten å ane noe om Perec eller historien hans. Utviklingen i boken ble derfor særdeles uhyggelig. Jeg var ikke forberedt på det som skulle følge den noenlunde normale - dog litt forvirrende - starten. Det var med den følgende beskrivelsen jeg forsto at det var grusomme ting i vente:

"The force of the collision was fantastic. Angus Pilgrim was literally smashed against his cabin bulkhead; Hugh Barton's skull was shattered when the mainmast fell on him, Zeppo was torn to shreds on the rocks and Felipe was decapitated by a steel hawser. But the most horrible death was Caecilia's: she did not die instantly like the others, but, with her back broken by a badly lashed cabin trunk which had come adrift in the impact, she had tried, probably for hours on end, to reach and to open her cabin door; when the Chilean rescue team found her, her heart had only just stopped beating, and her bleeding fingernails had made deep scratches in the oak door."

Leseren er fullstendig klar over at mannskapet på båten døde. Det kommer ikke som en overraskelse. Sjokket kommer av hvor fryktelig beskrivelsen er. Før det avsnittet virket boken relativt harmløs. Når forfatteren tar seg tid til å beskrive de siste øyeblikkene til uviktige karakterer på en slik måte kan det ikke være tvil om at man har enda flere grusomheter i vente.

Livene til innbyggerne i W beskrives på en nøytral måte. Geografisk oppdeling, bosamfunn, regler og normer ramses opp. Fire landsbyer kjemper mot hverandre i tre forskjellige mesterskap. Vinnerne deltar på seiersfesten, taperne må dra tomhendt hjem. Guttene trenes opp til å bli idrettsutøver fra de er ung og entrer en stadion for første gang i tenårene. Litt sært, guttebarn tvinges inn i en rolle de ikke får velge selv. Men de har det da ikke direkte vondt, har de det? Eller?

"What is much more significant, on the other hand, and constitutes one of the singular features of W society, is not that the losers are excluded from the festivities - but that they are purely and simply denied their evening meal."

Og det er bare starten i en rekke forskrekkende faktum om samfunnet på øyen W. Mennene som taper konkurranser risikerer mye mer enn et måltid. De kan bli verbalt misbrukt, fysisk misbrukt eller rett og slett steinet til døde. De kan bli tvunget til å ta på seg skoene feil vei og løpe noen runder. Jo flere konkurranser man taper, jo mer utmattet og fysisk svak blir man. Måltidene er nøye planlagt. De får tre måltider som inneholder alt de trenger for å holde seg i live, men det fjerde måltidet (som kun vinnerne får) inneholder det man trenger for å kunne trene, for å bygge og opprettholde en god fysikk. Taperne forblir tapere. Sportslig mobilitet eksisterer kun på papiret.

Om ikke det høres grusomt ut kan jeg fortelle dere om jentenes skjebne. For det første blir fire av fem jentebarn drept etter fødselen. Det skal ikke være nok jenter til alle, bare nok jenter til at alle de viktigste samfunnsposisjonene kan bli fylt, til at populasjonen ikke faller drastisk. De som får æren av å beholde livet blir kledt naken når de er gammel nok og må løpe foran en fylt stadion. Bak dem løper menn som forsøker å ta dem igjen. Det lykkes de alltid med og premien er selvsagt jentene. De blir banket og voldtatt. Barna blir tatt fra dem og plassert i egne hjem hvor de lever sammen, hvor de eldste tar vare på de yngste. Det finnes ingen lykkelige familier. Det finnes ingen familier.

Poenget med historien om W? For de av dere som ikke har gjettet det anbefaler jeg å lese boken. Det siste kapittelet forklarer klart og tydelig hvordan Perec sine barndomsminner passer sammen med historien om W. Selv om jeg har avslørt mye av innholdet vil jeg si det er vel verdt å lese boken. Da får dere med dere Perecs egne ord og de vil påvirke dere. Hyggelig lesning er det ikke. Men de beste bøkene er sjeldent hyggelige.

Samleomtaler

Planen var å lese 100 bøker i 2011, og å skrive om dem alle. Jeg har ikke lest 100 bøker og jeg har skrevet om langt færre. Men, som jeg skrev i fjor på denne tiden: "Igjen har jeg mål om å lese 100 bøker. Men kvalitet før kvantitet. Jeg leser det jeg vil, når jeg vil. Blir det ikke 100 gjør det ikke noe, så lenge jeg har oppdaget mange gode bøker og fantastiske forfattere." Og det har jeg jo!

Her kommer korte omtaler av noen av dem jeg ikke har rukket å skrive om enda.



Tom Egeland - Sirkelens Ende
Den første boken om Bjørn Beltø er den foreløpig siste jeg har lest. Jeg husker noe om et skrin som måtte beskyttes, om en rekke skumle mennesker som skal ha tak i skrinet, om en korrupt arkeolog, om en reise til Sør-Amerika. Men om alt dette skjedde i Sirkelens Ende eller om deler av det er fra Paktens Voktere må jeg ærlig innrømme at jeg ikke husker. Egelands bøker er fengende og svært underholdende. Jeg sluker dem, men glemmer desverre fort. Jeg vet at Lucifers Evangelium er den boken jeg likte minst, mens Paktens Voktere var den beste. Sirkelens Ende var opp mot nivået på Paktens Voktere. "Man må ha interesse for historiske hendelser og religionsfilosofi", skriver Knirk. Har du det er det bare å lese denne. Jeg husker den kanskje ikke så godt, men jeg husker at det var knall i padden å lese den. For en mer overbevisende, og mindre vag omtale, les resten av Knirk sin.

Ann Cleeves - Svart som Ravnen
Denne husker jeg overraskende nok bedre enn Sirkelens Ende, til tross for at jeg likte sistnevnte bedre. Cleeves har skrevet krim fra Shetland, og det fenger til en viss grad. Karakterene er interessante, spesielt forfatterens hovedmistenkte (som selvsagt ikke er skyldig), og jeg ante virkelig ikke hvem den skyldige var. Artig løsningsvri. Helt grei tidtrøyte med andre ord, men Cleeves klarer aldri å skape den samme stemningen og den samme tilknytningen til karakterene som Teorin gjør med sine bøker fra Öland. Likevel, ikke den verste krimboken jeg har lest.

Agatha Christie - Liket i Biblioteket
En tynn liten flis som likevel tok sin tid å lese. Miss Marple er en finurlig dame, smartere enn politiet, det må hun jo være. Problemet med denne boken var at selv om jeg liker hovedkarakteren, så er hun bare en liten del av boken. I Christies verden er det mordet som står i fokus, til tross for verdenskjente og høyt elskede karakterer. Jeg liker bedre krim hvor karakterene er i fokus, og mordgåten hjelper med å få frem ulike karaktertrekk og karakterutvikling. Slikt er det lite av i Christies verden, har jeg inntrykk av.

Agatha Christie - Mord Etter Alfabetet
Jeg vet ikke om jeg liker Poirot. Det er noe ufordragelig med den mannen, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på det. Mordgåten er spennende den, men igjen så er det noe som mangler. Det skjer ingen utvikling i boken annet enn etterforskningens utvikling, og poenget blir bare å komme til slutten. Igjen, en grei tidtrøyte, men Christies bøker er nok ikke for meg.

Marisha Pessl - Utvalgte Emner i Katastrofefysikk
Denne boken hadde jeg lyst til å like. Jeg håpet og trodde at det ville bli en ny favoritt. Den var sær, den var spennende til tider, den hadde uventede vrier på slutten, men den var langt fra fengende. Den virker til tider som en dårlig kopi av Den Hemmelige Historien av Donna Tartt. En lærer som har et litt for nært forhold til sine (få) elever, en gruppe med elever som kun henger med hverandre og har sære interesser, en ny elev som blir tatt inn i gruppen, men sliter med å bli et fullverdig medlem av "flokken". Et mord, usikkerhet i gruppen. Karakterene er nesten kjedelige, men plottet er villt nok til at jeg henger med i svingene og fullfører den lange boken. De siste 200 sidene mener jeg å huske at den tok seg kraftig opp, men den kjedet meg lenge.

Jørgen Brekke - Nådens Omkrets
Tom Egeland-aktig, uten å være like fengende, like overraskende eller like interessant. Mysterier, tafatt bikarakter (i en stor rolle), politimann fra Norge, politikvinne fra USA = interessant kobling. Loose women, døde mennesker, et spennende bibliotek som vi ikke får lese nok om. Den tafatte karakteren var også den mest interessante. Desverre. Likevel - og nå gjentar jeg meg selv til det kjedsommelige - grei tidtrøyte. Det er visst som regel det jeg syns om krim.

Egeland fikk en femmer på terningen, resten fikk fire. I ettertid lurer jeg på om jeg har vært for snill i enkelte tilfeller, men det er slik det er med firerne: grei leseropplevelse der og da, men de setter få positive varige minner.

Dubrovsky

Forfatter: Alexandr Pushkin
Utgivelsesår: 1841
Min utgave: 2008
Forlag: Vintage Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 95
ISBN: 9780099529477


Vi møter to venner, en rik og mektig og en med betydelig færre midler. Den bemidlede, Kirila Petrovich Troekurov, blir fornærmet da vennen, Dubrovsky, nekter å følge en av hans ordre, og bestemmer seg for å ta hevn. Han går til retten for å skaffe seg rettigheter til Dubrovskys eiendom. På et syltynt grunnlag lykkes han med dette. Sønnen til Dubrovsky kommer hjem akkurat i tide til å se faren dø, hovedsakelig på grunn av håpløshet og lav livsvilje. Han bestemmer seg for å skaffe rettferdighet på vegne av faren, uansett hvordan det kan oppnås. Sammen med farens tidligere ansatte danner han en bande som går etter rikmannsfolk. Det store målet er Troekurov. Lykkes han?

Svaret på det siste spørsmålet er det desverre ingen som vet. Romanen ble aldri fullført, og det går dårlig for Dubrovsky junior i de siste sidene. Dubrovsky forelsker seg i Troekurovs datter, og han går langt i å hjelpe henne med å unnslippe farens tyranni. Men følelsene han har for datteren svekker ham, og gir Troekurov en mulighet til å komme seirende ut av konflikten med Dubrosvky. Jeg vil vite hva som skjer videre. Vinner Dubrovsky og rettferdigheten til slutt? Eller ender det tragisk, slik den ufullstendige versjonen gjør?

Dubrovsky er en russisk Robin Hood. Stjeler kun fra de rike, har sin egen moral og rettferdighet. Alt han gjør er riktignok ikke like moralsk, men han viker aldri fra sin egen oppfattelse av ordet. Pushkin tar i denne romanen opp moralske temaer, så vel som politiske temaer. Når er rik mann kan bruke retten til å regelrett stjele en annen manns eiendom er det noe galt med både det rettslige og politiske systemet i landet.

Romansen mellom Dubrovsky og fiendens datter er også et interessant aspekt ved boken. Det er Dubrovskys hat som gjør ham sterk, mens kjærligheten gjør ham sårbar. Dette fører til den tragiske slutten, som egentlig ikke var ment som en slutt. Spenningstoppen blir ofte nådd når man er ca. 2/3 ut i enkelte romaner, hvor man på slutten nøster opp trådene og ender opp med en lykkeligere slutt. Jeg vet ikke om det var slik Pushkin hadde sett for seg at historien skulle fortsette, men jeg velger å se for meg en fin slutt for våre helter og heltinner. Hvis ikke blir historien meget dyster.

Pushkin har skrevet en utrolig fengende og spennende bok. Jeg hadde ikke lyst til å legge den fra meg, og jeg ble ufattelig frustrert da jeg skjønte hvor slutten kom og at jeg aldri kom til å få vite hva som egentlig skulle skje. Det er et moderne eventyr med dybde. Jeg begynner for alvor å tro at Pushkin er en mann alle bør få med seg. Etter en novelle og en ufullstendig roman er jeg uten tvil klar for mer. Men neste gang skal jeg lese en historie han har fullført.

Lesemaraton sommer 2011

Jeg kan begynne med å si at jeg holdt ut i til sammen 21 timer. To timers søvn ble det, og nesten en time med en episode av presidenten, da jeg ble for kvalm for å lese utpå morgenkvisten. Noen tall og fakta fra døgnet:

1. 5 personer fullførte, dvs. leste i 24 timer
2. Til sammen leste vi 65 bøker
3. Jeg fullførte fem av de 65 bøkene
4. Jeg leste ca 1150 sider
5. Av sjangre leste jeg en klassiker, en bok i en fantasyserie og tre romaner

Det eneste kjipe med å delta i lesemaraton er at jeg nå nok en gang ligger etter med omtaleskriving. Plutselig har jeg lest syv bøker jeg ikke har omtalt, i tillegg til de seks jeg leste for flere måneder siden som jeg hoppet over. Jeg kommer av den grunn til å skrive korte omtaler av lesemaratonbøkene i dette innlegget, og et annet innlegg med korte omtaler av de seks tidligere leste bøkene. Det kommer skikkelige omtaler av "The Book of Lost Things" og "Dubrovsky", som jeg leste før helgen.

Red Dog av Louis de Bernières

Boken handler om livet til en hund som ble kalt Red Dog på grunn av hans rødlige pels, og fordi ingen visste hans virkelige navn. Hunden levde i Australia og rotet seg en dag vekk fra eierne sine. Han ble "adoptert" av arbeidere nord i Australia, og hadde sin faste plass på bussen til arbeidet deres. Når en ny, kvinnelig arbeider prøvde å ta plassen hans ble det rabalder. Denne hunden var en kompajong for mennesker som vanligvis levde et ganske ensomt liv. Han var den mest kjente hunden i Australia, og alle prøvde å ta vare på den som best de kunne, i de øyeblikkene han bestemte seg for å være en del av deres liv.

Louis de Bernières er en av mine store favoritter. Denne boken viste seg å være en fin start på den store leseutfordringen: den var kort, lettlest og skjønn. Den er velskrevet, og jeg likte historien godt. Man lever seg alltid inn i Louis de Bernières bøker grunnet hans fantastiske evne til å skildre landskap, tanker og følelser. Red Dog er dog ikke et stort verk. Det er en koselig historie, skrevet av en god forfatter. Men jeg tror ikke den er ment for å være så mye mer. Fort lest, fort glemt. Det er en bok som nok vil gjøre større inntrykk på et barn enn en voksen. Som sagt, en rolig og fin start på et lesemaraton. Terningkast 4.

Eugénie Grandet av Honoré de Balzac

Balzac har skrevet en bok om en familie som ikke lever etter forventninger. Faren til Eugénie, Herr Grandet, er en meget velstående mann. Han evner å gi familien hva som helst og å leve som en konge. Men han er en streng og disiplinert mann som ikke ønsker å bruke en krone mer enn nødvendig. Familien lever i et beskjedent hus, og de spiser en streng diett - man skal ikke sløse noe på unødig mat eller husrom. Hans kone og datter aner faktisk ikke at familien er rik. Når mannens nevø kommer på besøk, en nevø som har mistet faren og formuen på en og samme dag, prøver Herr Grandet å hjelpe ham, forutsatt at det ikke vil koste særlig. Det ender med at datteren gir vekk sine egne penger for å hjelpe fetteren (som hun elsker). Faren straffer henne med å låse henne inne på rommet og ikke gi henne annet enn brød og vann til å leve av. Slik lever hun i månedsvis. Herr Grandet ønsker ikke en familie som går i mot ham på noen som helst måte.

Historien om Eugénie og faren hennes er skremmende. Faren er gnien til det ekstreme og han er en tyrann. Konen og datteren lever etter hans regler, de puster ikke uten hans tillatelse. Når datteren begynner å innse at det finnes andre måter å leve på og gjør opprør mot faren, får det dype konsekvenser, både for henne og for moren. Jeg ble bergtatt av livet til Eugénie. Ingenting går hennes vei i livet. Hadde hun vært en tilbaketrukken tilskuer til sitt eget liv hadde jeg ikke synes synd på henne. Men hun går fra å være en undertrykket, regelbundet kvinne som ikke kjenner annet enn en fars regler, til å bli en sterk, sympatisk kvinne, som virkelig prøvde å endre på egen livssituasjon og å kjempe for å forbedre andres livssituasjon. Slutten viser hvordan livet hennes går i en sirkel hun ikke har sjanse til å bryte ut av selv. Slutten var både hjerteskjærende og ironisk. Terningkast 5.

The Light Fantastic av Terry Pratchett

Rincewind er fremdeles på tur med turisten Twoflower, og det viser seg at de må forhindre helvete på jord (les: Discworld). De møter Conan the Barbarian og en rekke ansatte fra the Unseen University, og Twoflowers pålitelige bagasje henger fremdeles med på lasset.

Jeg hadde egentlig tenkt å hoppe over denne boken siden det er en fortsettelse til en bok med en særdeles forvirrende historie. Jeg er glad jeg valgte å lese den likevel. Fra bok en til bok to har Pratchett fått orden på sin historiepresentasjon. For det første er historien i denne boken lett å følge, den er spennende, morsom (som i den første boken) og den var logisk. Jeg klarte å henge med, fordi det som skjedde ikke forvirret meg lenger. Og når jeg slapp å lure på hva i alle dager som foregikk til en hver tid kunne jeg bruke lesetiden til å nyte Pratchetts humor og til å føle spenningen. Pratchett er god, denne beviser det. Terningkast 5.

Miss Peregrine's Home for Peculiar Children av Ransom Riggs

Den fjerde boken jeg leste forrige døgn var desidert den mest spennende. På et tidspunkt spurte jeg samboeren min om ikke han kunne prøve å holde seg våken til jeg fikk lest ut boken, slik at jeg slapp å lese den i et rom for meg selv. Nervepirrende, sær, spennende og fascinerende er passende ord for å beskrive historien. Fengende kan jeg også legge til.

Den handler om Jacob, som blir vitne til sin bestefars grusomme død. Bestefaren har alltid fortalt merkelige historier fra en øy han bodde på i Wales etter å ha forlatt Polen før krigen (resten av familien hans døde i konstrasjonsleirene), og hans siste ønske er at femtenårgamle Jacob skal dra til øyen. Bare der kan han være trygg. Men trygg fra hva?

Det er en blanding av gamle fotografier (ekte fotografier som blir vist i boken), beskrivelsene av øyen og den usannsynlige historien som utfolder seg, som gjør denne boken så god. Jeg blir forskrekket, men jeg storkoser meg samtidig. Boken er skummel på en nesten grotesk og ekkel måte til tider, mens den også kan være både historisk interessant og skjønn. Den er avsluttende, men slutten blir vi vist en større historie som vi ikke får vite mer om. Jeg lurer derfor på om det kan komme en fortsettelse. Jeg håper det, for dette var en genial bok. Terningkast 5.

En Rekke Avbrutte Forsøk av Selma Lønning Aarø

Forfatteren skriver humoristisk om eget liv. Det er ferie og forfatteren har med mann og barn hjem til foreldrene, hvor hun prøver å skrive om egen barndom. Moren og broren klager på det hun skriver, og mener stadig at hun husker feil og skriver løgner. Dessuten klager moren på hvordan hun blir fremstilt i boken. Forfatteren opplever klagene som stadige avbrytelser.

Dette var en lettlest og fornøyelig bok. Jeg likte humoren, og det er artig å lese en useriøs bok om forfatterens eget liv. Det er vanskelig å unngå inntrykket av at enkelte forfattere tar seg selv vel høytidelig, og da er det fint med bevis på at det ikke gjelder alle. Ikke en bok jeg kommer til å ha i minne lenge, men en behagelig og morsom slutt på et døgn med lesing. Terningkast 4.

The Colour of Magic

Forfatter: Terry Pratchett
Utgivelsesår: ?? Det står ikke i boken
Først Utgitt: 1983
Forlag: Corgi Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 285
ISBN: 9780552124751

The Colour of Magic er den første boken i Terry Pratchetts Discworld-serie, som det foreløpig finnes 39 bøker av. Jeg har forsøkt å lese boken tidligere, uten hell. Jeg fikk et tips om å hoppe over de to første bøkene i serien, og leste derfor den tredje. Den var meget god. Etter å ha lest den første forstår jeg hvorfor det var lurt å unngå de første i serien. Når det er sagt var ikke opplevelsen utelukkende negativ. Boken hadde uten tvil sine øyeblikk. Rincewind kan stå for innholdssammendraget:

"He was a somewhat different Rincewind from the one that escaped the fire of Ankh-Morpork some six months before. More scarred, for one thing, and much more travelled. He had visited the Hublands, discovered the curious folkways of many colourful peoples - invariably obtaining more scars in the process - and had even, for a never-to-be-forgotten few days, sailed on the legendary Dehydrated Ocean at the heart of the increadibly dry desert known as the Great Nef. On a colder and wetter sea he had seen floating mountains of ice. He had ridden on an imaginary dragon. He had very nearly said the most powerful spell on the disc."

Alt dette gjør han sammen med verdens eneste turist, Twoflower, og bagasjen hans (som liker å bite). For å ta det positive først: jeg liker humoren til Pratchett. Den minner mye om Douglas Adams, dog ikke like godt utviklet i denne boken som i Adams bøker. Det er den tørre, britiske humoren det er snakk om, og det er rett og slett min type humor. Denne humoren i kombinasjon med en rekke merkelige, men elskverdige karakterer, og de absurde situasjonene de blir plassert i, er en kombinasjon som fungerer for meg. Men, og det måtte komme et men, historien i denne boken fenger kun en gang i blant. Når jeg først ler, ler jeg godt og lenge, men det går lang tid mellom hver gang. Og selv om jeg stort sett klarer å holde følge med historien (i all hovedsak fordi jeg er kjent med universet til Pratchett fra før av) så fenger den ikke i den grad jeg hadde håpet på. Mange av situasjonene blir for merkelige, og sammenhengene er lite logiske og vanskelige å forstå.

Det blir derfor en middelmådig opplevelse å lese Pratchetts første Discworldbok. Når den er god storkoser jeg meg, men jeg trenger en bok som er god hele veien, ikke kun innimellom. Hvis du trenger en smakebit på hva Pratchett kan, les prologen til boken. Den var god. Spesielt biten om "the big bang theory". Jeg ler bare jeg tenker på det. Men vil du virkelig gi Pratchett en sjanse, begynn med bok nummer 3 eller 4 i serien. Det var rådet jeg fikk, og det var et godt råd.

Equal Rites

Forfatter: Terry Pratchett
Utgivelsesår: 1987
Min Utgave: 2004
Forlag: Transworld Publishers Ltd.
Språk: Engelsk
Sidetall: 288
ISBN: 9780552152600

"The last thing the wizard Drum Billet did, before Death laid a bony hand on his shoulder, was to pass on his staff of power to the eighth son of an eighth son. Unfortunately for his colleagues in the chauvinistic (not to say misogynistic) world of magic, he failed to check on the new-born baby's sex..." (Bokkilden).

***

Etter tre forsøk på å lese "The Colour of Magic" ga jeg opp. Terry Pratchett var ikke for meg. Selv om jeg trodde han ville være midt i blinken for meg. Han var det bare ikke. Likevel skal jeg ha lest den innen 20. juni. Et fjerde forsøk med andre ord. Hvorfor? Jo, fordi jeg ble fortalt at de to første bøkene var de dårligste, og at jeg burde starte med den tredje, "Equal Rites". Og den var god. Så veldig veldig god. Så god at jeg tør å prøve meg på den første nok en gang.

Granny Weatherwax er en heks som prøver å oppfostre en liten jente. En jente som ved et uhell ble gjort til trollmann. Men en jente kan da vel ikke være en trollMANN? Granny Weatherwax er av den oppfatningen, så hun prøver å lære jenten heksekunst. Heksemagi er for jenter. Det er mildt sagt mindre vellykket, og Granny erkjenner nederlag. De drar i stedet til en skole for trollmenn. Her kan jenten lære. Men å få de ansatte på skolen til å godkjenne jenten er lettere sagt enn gjort.

Historien er artig. Men det er ikke den som gjør boken genial. Det er det språklige som er fantastisk. Dette er britisk humor på sitt tørreste. Det er så tørt at folk som ikke liker denne typen humor vil himle med øynene og tenke "herregud, så teit!". Jeg hadde en rekke sitater jeg ville bruke i denne omtalen som illustrerer hvor tørr humoren er, men boken ligger hjemme og jeg er på hytten. Dere får stole på meg. Dere kan også stole på at britisk humor ikke kan bli for tørr! Det er rett og slett hysterisk morsomt. Tenk Blackadder humor, dog kanskje pittelitt snillere. Jeg ELSKER det! Eneste grunnen til at denne boken ikke får en sekser er at jeg sammenlignet Pratchett med Douglas Adams og syns ikke han når helt opp. Men jeg har stor tro på at noen av Pratchetts 38 bøker om Discworld holder Adams-nivå. Jeg gleder meg til fortsettelsen (selv om jeg fremdeles er litt skeptisk til den første, "The Colour of Magic").

1/52: The Queen of Spades

"Thus, though a gamester at heart, he never touched a card, for he considered his position did not allow him - as he said - 'to risk the necessary in the hope of winning the superfluous'."

Den russiske sønnen av en tysk immigrant, Hermann, tar ingen risikoer i livet. Han observerer gamblere, men deltar aldri. Arven fra faren skal voktes. Men da han hører historien om bestemoren som, etter å ha pådratt seg stor gamblinggjeld som ung, hjelpes ut av sin situasjon ved å få vite en korthemmelighet som hjelper henne med å vinne tilbake pengene - forutsatt at hun aldri mer spiller kort og gambler - blir han besatt av å lære seg hemmeligheten. Kortspill med risiko er uinteressant, men kortspill uten risiko, en sjanse til å sikre sin fremtid, er meget interessant.

Hermann skyr ingen midler for å oppnå sitt mål. Han forfører den unge tjenestepiken til bestemoren, med den hensikt å få tilgang til huset de bor i, og rommet til bestemoren. Han vurderer til og med å være elskeren til den gamle damen i en kort periode, hvis det kan føre til at hun røper hemmeligheten. Når det blir klart at hun ikke har tenkt å hjelpe ham, truer han henne. Til tross for at han ikke ønsker å skade henne skremmer han henne så voldsomt at hun dør. Han føler ingen skyldfølelse for hennes bortgang - bare sorg over en tapt hemmelighet.


Hermann er en tragisk karakter. Han som i starten virket fornuftig blir etter hvert mer og mer som en gal mann, besatt av en ide, uten muligheter til å føle verken kjærlighet eller sorg. Alt han bryr seg om er muligheten til å tjene masse penger. Til å slippe unna usikkerheten som fattigdom medfører. Det er umulig å føle sympati med ham. Sympatien går til den gamle damen, og til hennes tjenestepike. Hermann kan ikke en gang være sikker på at historien om korthemmeligheten er sann. Likevel er han villig til å gjøre hva som helst i jakten etter hemmeligheten.

Novellen starter som et mysterium. Er historien sann? Hvem var mannen som hjalp den gamle damen i hennes ungdom? Vi får ikke svar på disse spørsmålene. Leseren må selv vurdere sannheten i det som blir fortalt, og i det som skjer videre. Hermann får nemlig besøk av spøkelset til den gamle damen. Hun forteller ham hemmeligheten mot at han lover å aldri spille mer etter å ha vunnet, og mot at han gifter seg med tjenestepiken. Hermann, glupsk som han er, finner det første og beste kortspillet i byen, og starter med å vinne stort. Han satser først 3, så 7. I det tredje, og siste kortspillet er han sikker på å ha vunnet. Esset vinner og han fikk beskjed om å satse på ess. Men til sin fortvilelse har han satset feil. I stedet for et ess ligger spardamen på bordet. Og hun er bekymringsfullt lik den gamle damen med hemmeligheten.

Hermann taper alt, til og med sinnet. Han ender opp på et sinnssykehus, hvor han svarer "tre, syv, ess" på alle spørsmål. Besettelsen ender aldri for ham. Men spørsmålet er, ble han for grådig og glemte hva han måtte gjøre for å vinne? Var det hans eget sinn som feilet? Eller var det spøkelset til den gamle damen som fikk sin hevn?

Man skulle nesten ikke tro at dette er en novelle. Den er rik på handling og er spekket av ulike lag, mange karakterer (jeg har kun nevnt de viktigste) og et interessant bakteppe. Det føltes som en spenningsroman som var kortet ned, men som likevel ikke mistet essensen av historien. Jeg syns dette var en meget god start på novelleutfordringen.

The Queen of Spades er skrevet av den russiske forfatteren Alexander Pushkin, og ble utgitt på 1830-tallet.

The Good Man Jesus and the Scoundrel Christ

"This is a STORY"

Pullman skriver om Jesus og han skriver om Christ. Og nei, det er ikke to sider av samme sak - de to er brødre og vidt forskjellige. Det meste som skjer i Bibelen skjer likevel også i Pullmans roman, dog ikke alltid av de samme grunnene, og alt er ikke alltid som det virker.

Boken har et slags X-Files preg, bare at "du tror det ikke før du får se det", er omgjort til "du bør ikke tro det selv om du får se det". Jesus preker og han hjelper fattige, han gjør gode gjerninger og prøver å spre et positivt budskap. Broren følger nøye med, og skriver ned alle talene til Jesus, og beskriver alle gjerningene hans. Han prøver å forstå broren, uten egentlig å lykkes. En dag får han besøk av en mann som påstår å være en engel. Han vil at Christ skal fortsette å følge Jesus, for å skrive historie. Men historie er ikke nødvendigvis det samme som sannhet:

"Remember what I told you when we first met," he said. "There is time, and there is what is beyond time. History belongs to time, but truth belongs to what is beyond time. In writing of things as they should have been, you are letting truth into history. You are the word of God."

Christ - som er den flinke, antisosiale og sykelige broren - holder seg i skyggen hvor han orkestrerer Jesus sitt liv og betydning for ettertiden. For at historien skal få den ultimate effekt er det viktig å bevise at Jesus er sønn av Gud. Dermed tar Christ rollen til Judas og sviker sin egen bror. Jesus dør på korset for at broren og "engelen" skal kunne oppnå den ene tingen Jesus fryktet mest, nemlig å bygge opp en mektig kirke som kan formidle Guds ord for alltid (basert på hendelser som er sannheter "utenfor tid", altså: løgner).

"It isn't long before they start drawing up lists of punishments for all kinds of innocent activities, sentencing people to be flogged or stoned in the name of God for wearing this or eating that or believing the other," Jesus mused.

Det ironiske er at Jesus forkaster sin gudetro før han dør, mens broren forfalsker hans oppstandelse og gjør ham om til Guds sønn. For forfatteren selv var det ikke vanskelig å "find an explanation that could work two ways for most of the miracles".

Jeg likte denne boken godt. For det første var den nydelig skrevet, og for det andre er historien i seg selv godt oppbygd og gjennomtenkt. For det tredje deler jeg Pullmans syn når det gjelder både kirken og sannsynligheten for at Jesus sine mirakler er nokså overdrevet. Jesus fremstår som en karakter som i utgangspunktet ønsker å være god, men som også er naiv. Christ beundrer broren, men svikter ham likevel for en drøm han ikke kan forestille seg konsekvensene av. Christ skaper sannhet, uten snev av virkelighet. Og poenget er: Jesus var en virkelig mann, men Christ og hans mirakler er oppdiktet. Pullman foretrekker Jesus, men liker Christ sin lidenskap for historier. For det er alt dette er, en historie. Dog en ganske religionskritisk historie.

Tordengudens Sønn

Noen ganger tenker man ikke over at bøker oversatt til norsk gjerne ikke er nye bøker. Arto Paasilinna har, så vidt jeg har skjønt, gitt ut over 50 bøker, hvor bare noen få er blitt oversatt til norsk. Hans nyeste leste jeg ferdig for et par dager siden, og det tok flere referanser til Sovjetunionen før jeg kom på at denne boken sikkert kun var ny i Norge, men heller ganske så gammel i Finland. Årstallet en bok er gitt ut påvirker hvordan leseren (eller i hvert fall meg) ser på samfunnet som beskrives i boken. I Tordengudens Sønn så jeg for meg et moderne finsk samfunn. Men mye har endret seg siden boken ble publisert i 1991. Den er altså nesten 20 år gammel.

I boken møter vi Tordenguden Ukko Overgud og hans sønn Rutja, i tillegg til en hel del andre gamle finske guder. De har sett seg lei av at en falsk religion (Kristendommen) har fått stor makt og innflytelse i Finland. Dermed blir det bestemt at Rutja skal dra ned til jorden på farens vegne og overtale den finske befolkningen til å gå tilbake til den (ny)gamle religionen. Vi møter også Sampsa, en antikvitetshandler som bor på en gård med søsteren og "samboeren". Begge to er kjeftesmeller, og de gjør ikke livet til Sampsa enkelt.

Sampsa sin far tilba Ukko Overgud og lærte sønnen til å gjøre det samme. Han har derfor bedt til guden flere ganger, og han blir derfor valgt ut som en passende finne for Rutja å bytte kropp med når han kommer til jorden. Rutja ser nemlig både stor, merkelig og skummel ut, og trenger et mindre fryktinngytende utseende i sitt misjonærarbeid. Med Sampsas kropp setter Rutja i gang med å føre finnene tilbake til sin gamle tro, med hjelpemidler som en regnskapsfører, en reklamemann og noen velplasserte lyn her og der. Og han er veldig opptatt av å unngå å lide samme skjebne som den kristne gudens sønn, Jesus:

"Han tenkte at hvis de ville drepe ham også, ville han sannsynligvis slippe å bli korsfestet, fordi det var en gammeldags metode. Derimot kunne han enten bli skutt eller hengt. Rutja prøvde å tenke seg en altertavle med et bilde av sin egen kropp dinglende i en galge der bildet av Jesus hang nå. Det var deprimerende å tenke sånn."

Kollektivt Selvmord, som jeg leste i fjor, var god og gjorde meg lysten på å lese mer av Paasilinna. Men til tross for et godt førsteinntrykk var den ikke fullt så morsom som jeg forventet. Tordengudens Sønn, derimot, var en bok full av hysteriske betraktninger og kommentarer, som kan sende leseren rullende ut av sofaen hvis man ikke er forsiktig. Rutja er nemlig ikke helt fortrolig med alle skikker man følger på jorden, og det er ikke alltid like enkelt å lære seg dem. Det blir mye gøy ut av sånt.

Både Rutja og Sampsa er karakterer man ikke kan unngå å like. Paasilinna skriver godt, og historien er både original og bra oppbygd. Jeg hadde aldri forventet at det skulle gå som det gikk, og, uten å avsløre slutten, kan man si at Paasilinna med denne boken har omskrevet finsk historie. Jeg har lest at antall selvmord i Finland gikk ned etter Kollektivt Selvmord ble publisert. Mon tro om noen har undersøkt om antallet som tror på Ukko Overgud, Rutja og de andre finske gudene har gått opp etter at Tordengudens Sønn ble publisert?

Løp og les!