Mortality

Forfatter: Christopher Hitchens
Utgivelsesår: 2012
Forlag: Hachette Book Group
Språk: Engelsk
Sidetall: 106
ISBN: 9781455523474

Mortality er en samling av Christopher Hitchens' tekster skrevet etter at han fikk kreftdiagnosen. I ett og et halvt år levde han i "the land of malady", og i desember 2011 døde han av lungebetennelse på et sykehus i Texas.

To the dumb question "Why me?" the cosmos barely bothers to return the reply: Why not?

Dette er min første leseropplevelse av sitt slag og det er med blandede følelser jeg skriver om boken. Jeg vet det finnes en rekke norske bøker skrevet av syke og døende mennesker som har blitt bestselgere de siste årene, så en god del av dere som leser dette vil nok ha mer erfaring med å lese denne typen bøker enn meg. Jeg har i all hovedsak gjort mitt beste for å styre unna, noe som egentlig er rart med tanke på hvor mange romaner jeg har lest som omhandler døden. Det blir likevel ikke det samme å lese en oppdiktet historie av en forfatter som i skrivende stund ikke var i sluttfasen av livet - eller som ihvertfall ikke var klar over at han eller hun nærmet seg døden.

Jeg valgte å lese Mortality fordi jeg visste den kom til å være velskrevet og vakker, uten å gli over i det sentimentale. Det var alltid interessant å følge med på hva Chrisopher Hitchens hadde å si, enten i debatter eller i artiklene og bøkene han skrev. Av en motdebattant ble han en gang beskrevet som "a bright, well-educated, quick-thinking, widely-read, rhetorically-brilliant and dagger-tongued debater." At hans refleksjoner rundt sykdommen og muligheten for at han ikke hadde lenge igjen å leve ville være verdt å lese hadde jeg på forhånd ingen tvil om. Likevel er det en tung bok å lese. Jeg vet jo godt at Hitchens kommer nærmere og nærmere døden for hver side jeg blar om.

Hitchens var en særdeles engasjert og intelligent mann som ikke hadde noen problemer med å uttrykke seg klart og tydelig - ofte ganske spisset. Hans engasjement smittet over på mange og provoserte enda flere, faktisk i så stor grad at reaksjonene på hans diagnose i enkelte tilfeller var hatefulle:

It's just a "coincidence" [that] out of any part of his body, Christopher Hitchens got cancer in the one part of his body he used for blasphemy? Yeah, keep believing that, Atheists. He's going to writhe in agony and pain and wither away to nothing and then die a horrible and agonizing death, and THEN comes the real fun, when he's sent to HELLFIRE forever to be tortured and set afire. 

Han svarer enkelt og greit at "the vengeful deity has a sadly depleted arsenal if all he can think of is exactly the cancer that my age and former "lifestyle" would suggest that I got." Ikke alle hans motstandere reagerte på samme måte; noen arrangerte faktisk "Everybody Pray for Hitchens Day" 20. september 2010. Han fikk brev fra katolikker, protestanter og jøder som alle ønsket å redde enten ham eller sjelen hans.

I sympathize afresh with the mighty Voltaire, who, when badgered on his deathbed and urged to renounce the devil, murmured that this was no time to be making enemies.

Selv hører jeg til den gruppen som mener at verden har mistet en viktig stemme og en stor forfatter. I stedet for å skrive en lang omtale vil jeg heller dele noen utvalgte sitater fra boken, så kan dere dømme selv.

I love the imagery of struggle. I sometimes wish I were suffering in a good cause, or risking my life for the good of others, instead of just being a gravely endangered patient. Allow me to inform you, though, that when you sit in a room with a set of other finalists, and kindly people bring a huge transparent bag of poison and plug it into your arm, and you either read or don't read a book while the venom sack gradually empties itself into your system, the image of the ardent soldier is the very last one that will occur to you. You feel swamped with passivity and impotence: dissolving in powerlessness like a sugar lump in water.

Nobody wants to be told about the countless minor horrors and humiliations that become facts of "life" when your body turns from being a friend to being a foe: the boring switch from chronic constipation to its sudden dramatic opposite; the equally nasty double cross of feeling acute hunger while fearing even the scent of food; the absolute misery of gut-wringing nausea on an utterly empty stomach; or the pathetic discovery that hair loss extends to the disappearance of the follicles in your nostrils, and thus to the childish and irritating phenomenon of a permanently runny nose. Sorry, but you did ask... It's no fun to appreciate the full truth of the materialist proposition that I don't have a body, I am a body. 

The absorbing fact about being mortally sick is that you spend a good deal of time preparing yourself to die with some modicum of stoicism (and provisions for loved ones), while being simultaneously and highly interested in the business of survival.  

If you maintain that god awards the appropriate cancers, you must also account for the numbers of infants who contract leukemia. Devout persons have died young and in pain. Bertrand Russell and Voltaire, by contrast, remained spry until the end, as many psychopathic criminals and tyrants have also done. These visitations, then, seem awfully random. My so far uncancerous throat, let me rush to assure my Christian correspondent above, is not at all the only organ with which I have blasphemed. And even if my voice goes before I do, I shall continue to write polemics against religious delusions, at least until it's hello darkness my old friend. 

The Woman in Black

Forfatter: Susan Hill
Utgivelsesår: 1983
Min utgave: 2011
Forlag: Vintage
Språk: Engelsk
Sidetall: 208
ISBN: 9780099563044

“A man may be accused of cowardice for fleeing away from all manner of physical dangers but when things supernatural, insubstantial and inexplicable threaten not only his safety and well-being but his sanity, his innermost soul, then retreat is not a sign of weakness but the most prudent course.”

Advokaten Arthur Kipps blir sendt til en liten landsby øst i England for å ordne opp i papirene til avdøde Mrs. Alice Drablow. I begravelsen ser han en kvinne i svart med et blekt og tynt - nesten deformert - ansikt. Ingen i landsbyen vil fortelle ham noe om kvinnen, men det er tydelig at de vet noe om henne, noe de er redd for å snakke om. Har det en sammenheng med det faktum at landsbybeboerne nekter å følge med Kipps til Mrs. Drablows hus? Hvem er kvinnen i svart?

I starten av boken presenterer Arthur Kipps familien sin for leseren. Konen og de mange barna. Ingen i familien vet noe om hans møte med kvinnen i svart, noe som gjør det første kapittelet ganske meningsløst. Forfatteren forsøker å vise hvordan hovedpersonen blir endret av hendelsene han selv beskriver, noe som burde være fullt mulig å gjøre uten å presentere en rekke karakterer uten relevante roller. Jeg tror faktisk boken hadde blitt bedre hvis den ble skrevet i presens, i stedet for at hovedkarakteren selv forteller sin historie lenge etter at det skjedde. Vi vet at han lever et lykkelig liv med en stor familie, så det som skjedde i fortiden forblir et minne, også for leseren. Dette skaper en unødvendig distanse mellom leseren og hendelsene som beskrives.

Jeg liker stedsbeskrivelsene i boken. Forfatteren levendegjør den lille, merkelige landsbyen hvor tiden har stått stille i mange år. Hvor oversvømmelser og tåke forhindrer kontakt med omverdenen oftere enn de fleste hadde taklet. Hill skaper en mystisk og skummel stemning. Desverre er ikke selve historien det minste skremmende. Jeg blir nysgjerrig på hvem kvinnen er, men det skjønner nok de fleste ganske raskt, raskere enn Kipps. Det blir for forutsigbart. Det er heller ingenting som tyder på at man burde frykte kvinnen. Det viser seg helt på slutten å være en feilvurdering, men når det nesten tar 200 sider før jeg i det hele tatt merker en antydning til frysninger er det ikke en effektiv og god skrekkroman. Selv ikke Kipps og en hund alene i det øde, skumle, forlatte huset til Mrs. Drablow ga meg gåsehud. Kipps mener selv at historien er mer skremmende enn de verste spøkelseshistorier, naturlig nok fordi han opplevde det. For ham var det virkelig. Men for leseren, som sammenligner historien med alle andre oppdiktede spøkelseshistorier, finnes det mange spøkelseshistorier som både er mer skremmende og bedre skrevet.

Pluss for en uventet og skummel vri helt på slutten, men ellers en lite engasjerende bok. Desverre. Jeg trodde jeg kom til å like denne.

Notre-Dame de Paris

Forfatter: Victor Hugo
Utgivelsesår: 1831
Min utgave: 1996
Forlag: Penguin Popular Classics
Språk: Engelsk
Sidetall: 501
ISBN: 9780140622225

"It is three hundred forty-eight years, six months, and nineteen days ago today that the citizens of Paris were awakened by the pealing of all the bells in the triple precincts of the City, the University, and the Town."

Paris, 1482: Presten Frollo forelsker seg i den vakre sigøynerpiken Esmeralda, men hun vil ikke ha ham. Hennes hjerte tilhører soldaten Phoebus, en sjarmør som er vant med at damene faller som fluer. Frollo forsøker desperat å få Esmeralda til å elske ham, uten nytte. Hvis ikke han kan få hennes skal heller ingen andre få kjenne hennes kjærlighet...

Her snakker vi ikke om et trekantdrama, men heller et femkantdrama (!) når det viser seg at både poeten Gringoire og den stygge pukkelryggen Quasimodo også vil ha sigøyneren. Phoebus er vel den eneste som ikke vil ha henne, selv om hun lever i håpet helt til slutten. Gringoire skifter forsåvidt fokus etter hvert, og hans nye "kjærlighet" ga meg nesten latterkrampe. Hugo bringer definitivt humor til en ellers dyster bok. Plottet kan neppe sies å være det beste med denne boken. Kjærlighetsdrama-delen av boken var nesten mer morsom enn tragisk. Styrken til Hugo ligger et helt annet sted.

Beskrivelser, beskrivelser og atter beskrivelser. Høres kjedelig ut? Det er faktisk ikke det. Han gir liv til en by de fleste kjenner på et tidspunkt ingen kjenner. Han tar det for gitt at leseren kjenner Paris som sin egen bukselomme, så beskrivelsene handler ikke om at leseren skal bli kjent med byen, men heller at leseren skal forstå forskjellene mellom Paris i 1482 og i 1831. Han fryder seg også over likhetene, det som gjenstår av en annerledes og tapt tid. Jeg har sjelden følt meg så tilstede mens jeg har lest en bok. Jeg var der, i Paris på slutten av 1400-tallet, og ikke bare kunne jeg se det for meg, jeg fikk også stor kunnskap om skikker, hverdagsliv og politikk i middelalderens Paris. Hugo utdanner meg, og jeg liker det. Hans språklige valg gjør det aldri tørt og kjedelig.

Noen av karakterene er herlig komplekse, som Frollo og Quasimodo. Frollo tok seg av Quasimodo fra han var fire år gammel, da ingen andre ville ha ham. Han ga ham et hjem, trygge rammer og en profesjon - ringeren i Notre Dame. Han har i utgangspunktet et mål, å lære mest mulig om alkymi for å kunne forvandle metaller til gull. En kjemiker med en drøm... Fokuset skifter når han møter Esmeralda. Intensjonene er gode, men når hun avviser ham klarer han ikke å se forbi sin egen skam og hater henne og alle som står i veien for ham. Quasimodo er forhatt, kun på grunn av hans utseende. Esmeralda er den eneste personen i verden som viser ham vennlighet, annet enn Frollo, og for det elsker han henne. Selv om hun ikke orker å se på ham.

"The presence of this extraordinary being infused the cathedral with a certain breath of life. There seemed to escape from Quasimodo - at least so said the exaggerated superstitions of the crowd - a mysterious emanation which enlivened all the stones of Notre-Dame, and made the ancient church pulsate to its very entrails. When it was known that he was there, it was enough to make you think you saw life and motion in the thousand statues of the galleries and doorways. And indeed, the cathedral seem like a creature, docile and obedient in his hands. She waited upon his will to lift up her loud voice; she was possessed by him; she was filled with Quasimodo, as with some familiar spirit. You would have said that he made this immense structure breathe."

Andre karakterer er stereotypiske og kjedelige. Phoebus er en flørt og selvdigger. Kunne ikke brydd seg mindre om Esmeralda. Hun er pen, han vil ligge med henne. Det er det. Esmeralda er søt og uskyldig og ganske naiv. "Damsel in distress", uten evne til å hjelpe seg selv. Den kjedeligste karakteren i boken. Gringoire er min favoritt. En håpløs poet som krevet et publikum som ikke vil følge med. Han vil ha Esmeralda, men aksepterer at hun ikke vil ha ham. Når han ikke får kvinnen skifter han fokus. Ikke mot hevn, men mot noe annet. Først dyr, så stener. Dikteren skaper mange avbrekk fra den ellers så mørke og tragiske historien. Han er et friskt pust.

Hva er det med Hugo og digresjoner? Vi forlater hovedhandlingen gjentatte ganger, både i starten når vi holder på å bli kjent med karakterene og på slutten, midt i det mest spennende partiet. Noen av digresjonene har et poeng, du må bare være tålmodig. Andre kunne egentlig vært utelatt, men gjør boken uforutsigbar og artig. Jeg måtte riste på hodet av Hugo gjentatte ganger mens jeg leste boken, men jeg liker det. Han må ha vært en merkelig mann. Han fascinerer meg. Boken fascinerer meg.

"Our readers must excuse us if we stop a moment to investigate the enigmatic words of the archdeacon: 'This will kill that. The book will kill the edifice'."

Hugo var en sterk motstander av dødsstraff og viser det svært tydelig i boken. Han kritiserer metodene som blir brukt for å finne sannheten etter at forbrytelser er begått og kan kritiserer straffen. Når Esmeralda blir truet med tortur nøler hun ikke med å tilstå. Uten at hun er gjerningsmannen (gjerningskvinnen?). Ikke at noen bryr seg om skyldsspørsmålet. Hun er sigøyner, hun har magiske krefter, hun er en heks. Heng henne! Hvem bryr seg om at mannen hun er beskyldt for å ha drept ikke er død og ikke ble knivstukket av henne?

"She had overestimated her strength in braving these tortures. Poor child whose life till then had been so joyous, so pleasant, so sweet - the first experience of pain had vanquished her."

Selv om plottet ikke er det mest originale eller spennende er det ingen grunn til å la være å lese boken. Den har lag på lag på lag (dog et par urelevante lag). Man kan finne samfunnskritikk, humor, svart humor, nydelige beskrivelser, grusomme beskrivelser, morsomme karakterer, motbydelige karakterer, selvgode karakterer, komplekse karakterer. En historisk roman som virkelig transporterer deg til Paris i 1482. Jeg har vært helt oppslukt hver gang jeg har åpnet boken. Den er kanskje ikke for alle, men den har mange kvaliteter og er aldri kjedelig (med ett unntak - A Bird's View of Paris). Jeg skulle likt å studert hjernen til Hugo. En merkelig mann og en merkelig bok. Men dæven så genial!

The Old Man and the Sea

Forfatter: Ernest Hemingway
Utgivelsesår: 1952
Min utgave: 2004
Forlag: Arrow Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 99
ISBN: 9780099908401

"My choice was to go there and find him beyond all people. Beyond all people in the world. Now we are joined together and have been since noon. And no one to help either of us."

Santiago har ikke hellet med seg. Han har ikke fanget en stor fisk på mange måneder. Gutten som hjalp ham får ikke lenger lov av foreldrene til å fiske med mannen, grunnet hans manglende hell. Likevel passer gutten på den gamle mannen, helt til han drar ut for å prøve lykken igjen. Santiago drar lenger ut enn han noensinne har gjort, og får en fisk på kroken som er større enn båten. Santiago nekter å gi slipp på fisken og fisken nekter å dø uten å kjempe. Begge risikerer å dø.

Santiago har verken mat eller evner til å ta vare på seg selv. Gutten gjør mer for ham enn han ønsker å innrømme for seg selv. Han kan ikke leve som fisker uten å fange fisk. Det er med andre ord ikke bare fisken som kjemper for livet; Santiago trenger fisken for å overleve selv. Han må drepe eller dø. Men det finnes også andre motiverende faktorer. Han blir glad i fisken, og er usikker på om det gjør det lettere eller vanskeligere å drepe ham:

"You did not kill the fish only to keep alive and to sell for food, he thought. You killed him for pride and because you are a fisherman. You loved him when he was alive and you loved him after. If you love, it is not a sin to kill him. Or is it more?"

Det er forholdet mellom mannen og gutten som gjør at jeg faller for denne boken. De er så forskjellige, men likevel trenger de hverandre. Gutten har funnet sin plass i livet, og er villig til å trosse foreldrene for å beholde den. Han er en fisker, og han vil lære av mesteren. Dessuten har han en enorm respekt for den gamle mannen, selv om han ikke lenger er det han en gang var.

Santiago viser sin styrke i kampen mot fisken. Han holder ut i flere dager, med kramper i hendene og nesten uten mat. Han fortjener fisken han fanger. Men slutten er tragisk. På sjøen er det også den sterkestes rett, og når det ikke lenger er en mot en forblir ikke Santiago sterkest. Likevel har også slutten lyspunker. Mannen er heldig. Han har gutten. Han trenger ikke å velge ensomhet.

The Old Man and the Sea er en nydelig liten roman, som jeg anbefaler helhjertet videre.

King Solomon's Mines

Jeg må få sagt hvor høyt jeg ELSKER klassiske eventyrfortellinger! Ta bøker som "The Lost World" av Sir Arthur Conan Doyle eller "Treasure Island" av Robert Louis Stevenson. Slike bøker har alt. Interessante karakterer, spennende historier, plassert i en annen verden eller i en gammel verden som ikke lenger eksisterer. Som vi kun får ta del i gjennom filmer og bøker. Vi møter mennesker som kommer seg gjennom utrolige strabaser, og i en liten periode kan vi leve livet sammen med dem. Vi får være helter, eller oppdagere, arkeologer eller vitenskapsmenn. Enten det handler om å finne skapninger man trodde døde ut for evigheter siden, eller om å finne kulturer man ikke visste eksisterte, om nye oppfinnelser eller farlige pirater så er eventyrene alltid fantastiske. Realistiske? Som regel er de ikke det. Spiller det noen rolle? NEI!

"The Lost World, "Treasure Island" og ikke minst "Around the World in Eighty Days" av Jules Verne har lenge vært tre av mine eventyrfavoritter. Forrige uke fikk jeg en ny: "King Solomon's Mines" av H. Rider Haggard. Den handler om jegeren Allan Quatermain, som sier ja til å bli med på en farlig ferd sør i Afrika for å finne broren til aristokraten Sir Henry Curtis. Sir Henry og vennen, Captain Good, har grunn til å tro at broren har dratt for å finne King Solomon's Mines, og Quatermain besitter det eneste kartet av området man tror minene befinner seg i som er laget i nyere tid. De må gjennom en brennhet ørken, bestige høye fjell og tåle enorm kulde. Men boken blir først virkelig interessant når de kommer til en frodig dal på andre siden av fjellet og møter en stamme som verden har glemt. Her møter de en brutal leder, som bruker alle tilgjengelige midler for å kue sitt folk.

"It is a hard thing when one has shot sixty-five lions or more, as I have in the course of my life, that the sixty-sixth should chew your leg like a quid of tobacco. It breaks the routine of the thing, and putting other considerations aside, I am an orderly man and don't like that. This is by the way."

I følge wikipedia finnes det en link mellom tre av mine fire eventyrfavoritter. Haggard skrev visstnok "King Solomon's Mines" på grunn av et veddemål med broren. Haggard veddet fem shillings på at han kunne skrive en bok som var halvparten så god som Stevensons "Treasure Island". Boken til Haggard skapte en ny sjanger (tapte verdener/samfunn), som igjen inspirerte Sir Arthur Conan Doyles "The Lost World". Hvis dette stemmer er det ganske kult, men som sagt er kilden wikipedia, så man vet aldri...

Mine favorittøyeblikk handler alle om kulturkollisjonen - når tre briter og en afrikansk stamme, fullstendig ekskludert fra resten av verden, prøver å lære om hverandre. Engelskmennene overbeviser afrikanerne om at de kommer fra stjernene og besitter stor magi. Afrikanerne på sin side er skeptiske til nykommerne, men kan ikke la være å beundre Captain Goods kritthvite legger, noe som fører til at stakkars Good må gå uten bukse under deres opphold i Kukuanaland (som dalen kalles).

Ellers er det en actionpreget bok, hvor heltene våre stadig befinner seg i farlige situasjoner. I tillegg til ørkenen, kulden og fjellet må de takle en grusom diktator, en ekkel, udødelig gammel heks og en farlig krigssituasjon. Alt er spennende, og alt fascinerer meg. Denne boken er definitivt mer enn halvparten så god som "Treasure Island". Kanskje til og med like god. Hvis noen har tips til andre bøker i samme sjanger (som jeg velger å kalle den klassiske eventyrsjangeren) MÅ dere gi meg beskjed!

Til slutt vil jeg nevne at jeg har lest denne i forbindelse med min Leseutfordring. "King Solomon's Mines" er den femte boken jeg leser i forbindelse med utfordringen, og den representerer tiåret 1880-1889.

A Long Way Down

Forfatter: Nick Hornby
Utgivelsesår: 2005
Forlag: Penguin Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 257
ISBN: 9780141025773

"Everyone knows how to talk, and no one knows what to say."

I denne boken møter vi fire mennesker som alle bestemmer å ta sitt eget liv på nyttårsaften. Metode: hoppe fra taket til en høy bygning, kalt Topper's House, i London. Bygget er kjent for å være endestedet til mange selvmordskandidater, og det er dermed ikke tilfeldig at bokens hovedpersoner møtes her. Martin, en middelaldrende frokostvert på tv, sitter allerede med beina dinglende utenfor kanten da Maureen, en 51-år gammel alenemor, dukker opp. Nestemann er Jess, en 18-åring som løper mot kanten. Martin må sitte seg på henne for å hindre at hun hopper - Maureen og Martin er begge enig i at hun er for ung til å begå selvmord. Til slutt kommer amerikaneren med pizza. JJ er en musiker som jobber på en pizzasjappe og drar opp på Topper's House for å forberede seg før han skal hoppe. Men pizzaene han hadde planer om å levere etterpå kommer aldri til sin rettmessige eier.

Det disse fire menneskene har til felles er at livene deres har tatt en annen retning enn de ønsket. JJ og Martin har ødelagt for seg selv, mens Jess og Maureen ikke hadde kontroll over deres problemer. JJ har mistet kjæresten og bandet har blitt oppløst. Han føler han ikke har kontroll over livet, og at det ikke er verd å leve. Martin har hatt sex med en 15-åring, og som resultat av å være en tv-kjendis må han leve med offentlig ydmykelse i tillegg til at (eks)konen nekter ham samvær med barna. Jess sin søster forsvant plutselig, ingen vet om hun er død eller i livet. Forholdet til foreldrene surnet betydelig etter dette, og Jess ble rebelsk. Maureen, derimot, lever et rolig liv. For rolig, for hun må ta vare på sin utviklingshemmede sønn, som verken kan snakke eller gjenkjenne moren. I samtaler med hverandre klarer disse fire individene sakte men sikkert å finne ut hva de mangler i livet, og hvordan de kan leve med sine problemer.

"A man who wants to die feels angry and full of life and desperate and bored and exhausted, all at the same time; he wants to fight everyone, and he wants to curl up in a ball and hide in a cupboard somewhere. He wants to say sorry to everyone, and he wants everyone to know just how badly they've all let him down."

"For et deprimerende tema", tenker du kanskje? Men det geniale med denne boken er at den bruker humor som et virkemiddel for å gjøre boken interessant. Med denne boken gjør Hornby seg til en slags britisk Paasilinna, hvor sarkastisk, svart humor både brukes for å vise hvor jævlig man kan ha det, men også for å skape lysglimt og for å gjøre boken underholdende. Hornby har skapt karakterer med dybde, og interaksjonen dem imellom er interessant for leseren grunnet variasjonen i personlighet. De fire hovedpersonene er vidt forskjellige, men likevel trenger de hverandre. De trenger noen som kan dele deres perspektiv, uansett grunnlag for dette perspektivet.

Jeg likte også at hver karakter får sin egen stemme i boken: de bytter på å fortelle ulike deler av historien til leseren. Vi blir meget godt kjent med alle fire, og noe av det mest morsomme med boken er når en av karakterene forteller leseren om de andre karakterene, uten å ha et snev av forståelse for hvorfor de er som de er. Maureen, spesielt, sliter med å forstå de andre i gruppen - noe som skaper mange komiske situasjoner:

"My own feeling about JJ, without knowing anything about him, was that he might have been a gay person, because he had long hair and spoke American. A lot of Americans are gay people, aren’t they? I know they didn’t invent gayness, because they say that was the Greeks. But they helped bring it back into fashion. Being gay was a bit like the Olympics: it disappeared in ancient times, and then they brought it back in the twentieth century. Anyway, I didn’t know anything about gays, so I just presumed they were all unhappy and wanted to kill themselves."

Hornby tar opp et alvorlig tema, som blir presentert på en spennende måte med forskjellige vinklinger og masse humor. Temaet er dystert, men boken er slettes ikke tung å lese. Forfatteren klarer å få en urealistisk historie til å virke realistisk, og han introduserer oss for herlige karakterer som gjør boken til en fryd å lese. Anbefales!

Dead Until Dark

"Ever since Vampires came out of the coffin (as they laughingly put it) four years ago, I'd hoped one would come to Bon Temps. We had all the other minorities in our little town - why not the newest, the legally recognized undead? But rural northern Louisiana wasn't too tempting to vampires, apparently; on the other hand, New Orleans was a real center for them - the whole Anne Rice thing, right? It's not that long a drive from Bon Temps to New Orleans, and everyone who came into the bar said that if you threw a rock on a street corner you'd hit one. Though you better not."

Sookie Stackhouse fikk ønsket sitt oppfylt - en vampyr kom til Bon Temps. Sånn circa samtidig startet en rekke drap på unge kvinner. Tilfeldig? Vil du finne ut av det må du lese boken. Det er kjærlighetshistorien mellom Sookie og vampyren Bill som driver historien fremover, men mordmysteriet er også sentralt, i tillegg til Sookies forskjellige vennskap og nesten-kjærlighetsforhold. Historien er mer voksen enn jeg har inntrykk av at de fleste andre vampyrseriene (som er populær nå) er, og det gjør den også mer troverdig. Dessuten er det politiske aspektet ved at vampyrene blir sett på som en minoritet som kjemper for sine rettigheter ganske gøy og annerledes. Original tanke fra Harris. Jeg har sett de to første episodene av TV-serien også, og jeg likte spesielt godt innslaget de viste fra Bill Mahers studio hvor han og en vampyr debatterte vampyrrettigheter. Forfatteren har rett og slett inkorporert vampyrene i vår verden, i stedet for å skape en egen verden for dem, som kun enkelte mennesker får ta del i.

Nå må det sies at selv om bakteppet for historien var originalt og fengende, så var ikke selve historien like god. Det var en del mangler. Det virket ikke som om drapene påvirket noen av innbyggerne i byen, og utenom å frykte for sitt eget liv hadde ikke Sookie noen problemer med å akseptere at kollegaer og bestemoren ble kvalt og voldtatt. Det var trist i to sekunder, og så var alt tilbake til normalt. Jeg fikk inntrykket av at jeg som leser ble mer oppskaket av bestemorens død enn Sookie ble. Bestemoren var for øvrig en av de mer interessante karakterene i boken. Harris besitter ikke evnen til å røre meg, eller til å gjøre meg fullstendig oppslukt i hennes univers. Det er grei lesning, men ikke så mye mer. Jeg kommer garantert til å fortsette på serien, men jeg savner noe som fenger i like stor grad som Harry Potter. Både J.K. Rowling og Charlaine Harris balanserer mellom et lekent og humoristisk språk og et mer alvorlig og rørende språk. Men førstnevnte lykkes med begge deler i langt større grad en Harris.

Til slutt må jeg bare nevne at jeg elsker kjenningsmelodien til serien. Genial musikk =)

Du kan ikke Svikte din Beste Venn og bli God til å Synge Samtidig

Jeg har vært nysgjerrig på denne tittelen lenge, og i dag fant jeg endelig ut hva denne lille boken består av. Svaret er en rekke mini-fortellinger, pluss noen tanker og refleksjoner, i tillegg til en god del landskapsbilder. Jeg har aldri lest noe slikt før.





Jeg ble ganske betatt fra første side:

"En morgen, rett etter frokost, ringte det på. Jeg gikk mot døren for å åpne, men så begynte jeg å nøle. Det ringte på noen ganger til, så sluttet det. Jeg rørte meg ikke. Først etter omtrent en halvtime åpnet jeg døren, og da var det ingen der."

De fleste historiene er på denne lengden, noen litt lengre. Enkelte er tankevekkende, andre er morsomme. Noen forstår jeg rett og slett ikke, og et fåtall er litt forstyrrende. Men alt i alt en fornøyelig liten bok. Minner litt om Erlend Loe i skrivestil. Dette er nok ikke en bok for alle, men den er uten tvil spesiell. Jeg lurer på om forfatteren har skrevet lengre, sammenhengende tekster også? Denne boken er debuten hans, så vidt jeg har fått med meg. Tror nok jeg må finne ut mer om ham. Her er to av mine favoritter fra boken:

"En morgen våknet jeg helt av meg selv. Her finnes en mulighet, tenkte jeg."

"Trær dør ikke av alderdom. De kan dele og fornye cellene sine helt ubegrenset. I takt med at treet blir høyere, øker stammen i tykkelse slik at det alltid er i stand til å bære seg selv. Du er ikke en gang i stand til å bære denne gamle kofferten, langt mindre få den med deg inn på toget som snart skal gå til Hamburg. Du puster tungt og det gjør vondt i ryggen når du løfter. Om noen år er du borte."

Likte du Naiv.Super tror jeg denne lille samlingen med historier vil være noe for deg. Vet du ikke hva Naiv.Super er kan du prøve å lese denne i stedet. Eller i tillegg. Det er gøy å lese sære bøker innimellom. I hvert fall de som er godt skrevet.

The Reluctant Fundamentalist

"At a café table in Lahore, a Pakistani man converses with an uneasy American stranger. As dusk deepens to night, he begins the tale that has brought them to this fateful encounter...

Changez is living an immigrant's dream of America. After graduating at the top of his class at Princeton, he lands an elite job in New York City. His budding romance with chic, beautiful Erica promises entry into society at the same exalted level once occupied by his family in Pakistan. But in the wake of September 11, Changez finds his new American life suddenly overturned and his identity in seismic shift, unearthing allegiances more fundamental than money, power, and maybe even love."

Det første som slo meg da jeg begynte på denne boken for et par måneder siden var hvor merkelig metoden forfatteren bruker for å fortelle historien var. For merkelig, skulle det vise seg - jeg endte opp med å legge den fra meg etter et kapittel. I går plukket jeg den imidlertid opp igjen, og jeg syns fremdeles boken virket noe unormal. Det tok likevel ikke lang tid før jeg ble vant til den noe uvanlige skrivestilen, og etter hvert innså jeg at den løfter boken: den skaper et snev av mystikk. Det forfatteren har gjort er nemlig å skrive en eneste lang monolog, til tross for at det er to personer handlingen dreier seg rundt. Vi får vite amerikanerens reaksjoner på historien han blir fortalt gjennom ordene til Changez: 

"You are not unfamiliar with the anxieties that precede armed conflict, you say? Aha! Then you have been in the service, sir, just as I suspected! Would you not agree that waiting for what is to come is the most difficult part? Yes, quite so, not as difficult as the time of carnage itself - said, sir, like a true soldier."

Jeg liker godt hvordan Changez' historie er oppbygd, og hvert kapittel føles som liten del av et stort puzzlespill. Men puzzlespillet har en naturlig progresjon, hvor man begynner ytterst og jobber innover mot kjernen. Changez endrer seg, hans holdninger blir mer antiamerikanske etter hvert som den utenrikspolitiske situasjonen etter 9/11 utfolder seg. Han er også plaget av skyldfølelse; han føler han vender ryggen til sitt hjemland, noe som gjør ham feig. Dobbeltmoralen er hans byrde, og etter en stund klarer han ikke lenger å bære denne byrden. Det er ikke lenger mulig å leve godt i et land som utøver aggresjon mot hans hjørne av verden. 

Til tross for hans kvasse holdninger til amerikansk utenrikspolitikk syns jeg ikke Changez utvikler seg til å bli en ekstremist. Hans skepsis og seinere sinne til USA er forståelig, og selv om han har noen fundamentale prinsipper han ikke klarer å vike fra, blir han aldri voldelig. Han får aldri et ønske om å ta andres liv, eller ødelegge for amerikansk kultur. Den motvillige fundamentalist er nok en passende tittel, men det må ikke forvirres med terroristvirksomhet og religiøs ekstremisme. Desverre er det nok det som skjer i boken - han blir oppfattet som en sikkerhetsrisiko mot amerikanske verdier. Men slutten kan tolkes på mange måter... 

Jeg syns dette var en nydelig liten bok, nesten poetisk oppbygd. Det eneste jeg syns mangler er innsyn i innenrikspolitiske faktorer. Alt dreier seg om forhold mellom land, og Changez viser en merkelig knyttelse og stolthet til eget land (Pakistan), uten noe form for kritisk blikk på Pakistans regjering. Man kan elske landet sitt og likevel kritisere staten. Når det gjelder USA virker det som om han opphøyer samfunnet og stat til å være det samme, ensbetydende. Han klarer ikke å separere sitt liv i samfunnet med handlingene til statsmakten. Og det er dette som driver han til å forlate sitt liv i Amerika. 

The Last Days of a Condemned Man

The Last Days of a Condemned Man er skrevet av franske Victor Hugo, som er spesielt kjent for verkene Les Miserable og Ringeren i Notre Dame.

Boken starter med en rettssak hvor en mann blir dømt til døden. Vi får ikke vite hva han har gjort, men vi får derimot innsikt i denne mannens tanker og følelser rundt det å takle dødsstraffen. Alt endrer seg det øyeblikket straffen blir lest opp. Han lever fremdeles i denne verden, men han er ikke lenger en del av den. Han føler seg som et spøkelse. I fengselet behandler de ham bedre enn de andre fangene, og det piner ham; de prøver å være snill med den døende mannen. Han blir konstant påminnet sin grusomme skjebne.

Når det gjelder forbrytelsen han har begått finnes det flere hint i teksten til at han har drept noen. Han skriver blant annet at blod ble spilt. Til tross for dette kaller han enkelte av fangene som har vært i cellen før han for blodige mordere og grusomme gærninger. Han distanserer seg selv fra dem, selv om det ut i fra teksten kan virke som om han har begått samme forbrytelse. Kanskje var det ikke med overlegg? Han skriver ihvertfall at han angrer, og at han angret før han fikk dødsstraffen. Det virker oppriktig.

Mesteparten av tiden befinner han seg i en celle for seg selv, med ingenting annet enn sine egne tanker som selskap. Det å bli forlatt til sine egne tanker om hva man har gjort og hva som kommer til å skje; tanker om hvordan livet kommer til å fortsette når han er død, bilder av seg selv liggende livløs på likhuset - det er tortur.

"Perhaps these poor devils have never stopped to think about the slow sequence of torment that the swift, efficient wording of the death sentence entails? Have they ever had a moment's pause at the heart-rending idea that inside the man whose head they are severing there is a mind; a mind that was expecting to live, a soul that wasn't the least prepared for death? No. All they see is the downwards motion of a triangular blade, and probably believe that for the condemned man there is nothing before or afterwards."

Det mest pinefulle skjer likevel ikke før på slutten av boken: han får besøk av sin lille datter, Marie, som ikke kjenner igjen faren. Hun kaller ham for Monsiur og sier at farens hennes var mye kjekkere og mer ordentlig enn ham, men at faren hennes er død. Når han forteller henne at det er han som er hennes far tror hun ikke på ham. Han har mistet den lille jenten sin. Etter det er det kun døden som venter på ham, med horder av tilskuere. Og slik ender det:

"Oh, that terrible crowd, laughing like hyenas! Who knows if I'll escape their clutches, if I'll be saved? If my pardon?... It's not possible I won't be pardoned! Oh, the villains! It sounds like they are coming up the stairs..."

Victor Hugo skrev denne boken som et innlegg i debatten om dødsstraff. Med den argumenterer han mot dødsstraff, på det grunnlag at det er tortur beordret av staten. Det er ikke lenger en straff for en forbrytelse, men heller en umenneskelig påkjennelse, som ingen fortjener og som går langt ut over statens virkeområde. I følge Hugo har Gud monopol på å kreve menneskeliv, og ved å praktisere dødsstraff utfordrer staten Gud og hans monopol.

Hvis man ser vekk i fra Gudstroen til Hugo kan man si at denne boken er høyaktuell også i dag, med tanke på hvor mange land som fremdeles praktiserer dødsstraff. Det var en grusom bok å lese, men en viktig bok. I følge Dostoevsky "absolutely the most real and truthful of everything that Hugo wrote."

Perlene

For andre gang i år har jeg oppdaget en ny perle - en bok som jeg kan kalle favoritt, som jeg garantert kommer til å lese om igjen og om igjen i løpet av livet. Det er så herlig når det skjer, som om man har fått en ny venn, som desverre forsvinner når man blar om siste side. Men minnene blir værende, for det er vanskelig å slutte å tenke på slike bøker. Og når noen år er omme, kan man finne den frem igjen, og se om den skaper like mye glede fremdeles, og teste om vennskapet har holdt seg.

Jeg leser utrolig mange gode bøker: av de 24 bøkene jeg har lest hittil i år ville jeg gitt halvparten terningkast 5, som for meg er store leseropplevelser. Kun tre av bøkene jeg har lest i år var bøker jeg ikke likte. Men perlene er likevel sjeldne leseropplevelser. Det er bøker man ikke på noe tidspunkt ønsker å legge fra seg, hvor man får et sterkt forhold til karakterene på godt eller vondt, og hvor man kan leve seg fullstendig inn i historien uansett hvor man befinner seg. Det er noe ubeskrivelig ved perlene, og det er ikke alltid enkelt å forklare hvorfor akkurat de bøkene er sterkere og bedre enn alle andre bøker man har lest. Men de er det..

Jeg er derfor veldig glad for å ha oppdaget en ny perle. Den forrige jeg la til i favorittlisten min var Donna Tartts The Secret History. Jeg elsket den intense stemningen i boken, og det var grusomt å måtte legge den fra seg. En bok jeg fremdeles tenker på, og jeg gleder meg allerede til å lese den igjen en dag.


Den nye favorittboken min - som har gjort påsken til en fin leseferie- er A Spot of Bother av Mark Haddon. Jeg klarer ikke å forklare hva boken handler om bedre enn det som står på baksiden av boken, så denne gangen kopierer jeg det:

At fifty-seven, George is settling down to a comfortable retirement, building a shed in his garden, reading historical novels, listening to a bit of light jazz. Then Katie, his unpredictable daughter, announces that she is getting remarried, to Ray. Her family is not pleased - as her brother Jamie observes, Ray has "strangler's hands". Katie can't decide if she loves Ray, or loves the way he cares for her son Jacob, and her mother Jean is a bit put out by the way the wedding planning gets in the way of her affair with one of her husband's former colleagues. And the tidy and pleasant life Jamie has created crumbles when he failes to invite his lover, Tony, to the dreaded nuptials.

Unnoticed in the uproar, George discovers a sinister lesion on his hip, and quietly begins to lose his mind.

Dette er med andre ord et familiedrama, og boken er full av klisjeer. Det høres kanskje ikke ut som et godt utgangspunkt for en perle av en bok, men Haddons språk og skrivestil er hysterisk morsom, og alt dramaet og alle klisjeene gjør boken til det den er: en genial karikatur av den engelske familien. Den har masse britisk sjarm, og man blir glad i karakterene, til tross for alt det merkelige de finner på. George er min favoritt, hans mentale ustabilitet er både høyst underholdende, og samtidig ganske trist:

"By the time George reached the edge of the village he was feeling a little calmer. He was halfway across the field by the railway line, however, when he saw Eileen and Ronnie heading towards him. They were hoisting their dog over the stile and he was fairly sure they had not noticed him. He crept into the depression by the hawthorn so that he was out of their sight. The dog was barking. He could not retrace his steps without being seen, and a bank of brambles prevented him crossing the railway line itself. His chest tightened. His arm was still bleeding where he had bitten it. The barking got louder. He lay down and rolled into the shallow drainage ditch where the grass dipped before going under the fence. His coat was green. If he lay still they might not find him. It was snug in the ditch, and surprisingly comfortable. Interesting, too, to find himself looking at nature from so close up, something he had not done since he was a small boy. There must have been forty or fifty species of plants within his reach. And he knew the names of none. Except the nettles. Assuming they were nettles. And the cow parsley. Assuming it was cow parsley."

Kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til Haddons neste bok!