Blacklands

Forfatter: Belinda Bauer
Utgivelsesår: 2010
Forlag: Transworld Publishers Ltd.
Språk: Engelsk
Sidetall: 352
ISBN: 9780552158848

"But underneath she would always be Poor Mrs Peters; nothing could change that, not even her grandsons."

Poor Mrs Peters er ti år gamle Stevens bestemor. Sønnen hennes, Stevens onkel, ble bortført og drept da han var elleve år gammel. Han ble aldri funnet. Steven ønsker seg en lykkelig familie. Han ønsker at bestemoren skal være "Nan", ikke "Poor Mrs Peters". Hans livsoppgave består derfor i å finne og grave opp liket av sin onkel og gi det til sin bestemor, slik at hun endelig kan forstå at han er borte, for så å kunne bevege seg videre i livet. Steven graver opp Exmoor, bit for bit. Men det er et stort område. Han trenger mer informasjon om hvor liket kan befinne seg. Da lærerinnen hans erklærer stolt at Steven er flink å skrive brev finner han ut at han kan skrive til onkelens morder og spørre han hvor han begravde liket. Morderen, Arnold Avery, ser sin sjanse til å gjenleve forbrytelsene sine gjennom brevskriveren, og om mulig komme seg ut av fengsel. Stevens uskyldige forespørsel kan bli farlig.

Jeg vet ikke om "Blacklands" kan betegnes som krim, eller om det er en roman. Hvis det er krim har jeg funnet meg en ny krimforfatter å følge med på. Hvis det er en roman føyer den seg i rekken av gode romaner jeg har lest. Men selv om den havner i en rekke er den enestående. Jeg har aldri lest noe liknende. Jeg leste en anmeldelse i The Guardian hvor anmelderen kommentere hvor sjelden forfattere får til å gjøre et barns synsvinkel troverdig. Bauer er en av dem som får det til. Steven virker ikke eldre enn sine ti år. Det er hans mangel på helhetlig kunnskap som gjør situasjonen så farlig for ham. Og det er hans naivitet som gjør boken utrolig spennende.

Det er ikke utelukkende korrespondansen mellom Steven og Avery som gjør boken god. Forfatteren skildrer også et familieliv gjennom Stevens øyne som er fullstendig raknet. Bestemoren venter fremdeles på sitt døde favorittbarn. Moren lever i skyggen av sin døde bror. Barna lever med en ustabil mor, en rekke ulike farsfigurer og en psykisk fraværende bestemor. Det er tragisk. Det er det som driver Steven, det som gir ham tålmodighet til å fortsette på en umulig oppgave. Og det som gjør boken forferdelig trist. Samtidig er det en bok det er mulig å komme seg gjennom til tross for det dystre temaet. Forfatteren har inkorporert humoristiske elementer i boken, og skrivestilen hennes fungerer veldig bra med tanke på tema.

Bauer bytter mellom Steven og Averys synsvinkel, og Averys er forstyrrende, for å si det mildt. Men siden det er hans tanker vi blir kjent med blir de presentert som normale. Det er interessant å trenge inn i en seriemorders tanker, men det er også ubehagelig. Det er merkelig å føle såpass motvilje mot karakteren som har fortellerstemmen, men variasjonen i fortellerstemmene løfter likevel boken. Vi blir kjent med begge sider av en tragisk historie, og får et helhetlig bilde av hva som har hendt. Og et skremmende forvarsel om hva som kommer til å skje.

Jeg kjøpte boken hos "konkurrenten", Ark Beyer, på tre-for-to-salg. Siden jeg måtte finne tre bøker tenkte jeg det var en fin ide å prøve noe annerledes, noe jeg ikke vanligvis ville kjøpt. Da jeg sto i butikken trodde jeg oppriktig at det var krim jeg hadde i hendene. Etter å ha lest den er jeg ikke så sikker. Psykologisk thriller kanskje? Uansett hva det var mener jeg fremdeles det var en fin ide å bevege meg litt utenfor min "comfort-zone". Så lenge jeg velger bøker som appellerer til meg på en eller annen måte trenger de ikke å falle innunder mine vanlige sjangerfavoritter. Blacklands ga meg en sterk og annerledes leseropplevelse. Anbefales!