28.10.2014

Miniomtale #1: Burial Rites

 
 
Forfatter: Hannah Kent
Utgivelsesår: 2013
Forlag: Back Bay Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 352
ISBN: 9780316243926
 
"Illugastadir, the farm by the sea, where the soft air rings with the clang of the smithy, and gulls caw, and seals roll over in their fat. Illugastadir, where the night is lit by fire, where smoke turns in the early morning to engulf the stars, and in ruins, always Illugastadir, cradling dead bodies in its cage of burnt beams."

Burial Rites er noe så sjeldent som en historisk roman fra Island som er skrevet av en australsk forfatterinne født i 1985. Den handler om den siste kvinnen som ble henrettet på Island, Agnes Magnusdottir, en hendelse som fant sted på slutten av 1820-tallet. Dette er forfatterens første roman. Leseren får vite at Agnes og to andre har blitt dømt til døden for å ha drept to menn. Vi får ikke vite om hun og hennes er skyldig eller hvorfor de eventuelt skal ha drept to personer. Historien blir fortalt gjennom ulike perspektiver, deriblant fra Agnes selv, presten som skal hjelpe henne med å akseptere sin skjebne og familien hun må bo hos frem til hun skal henrettes. Familien ønsker i utgangspunktet ikke å ha henne hos seg og er redd for hva hun kan finne på. Hva om hun skader døtrene på gården? Eller stjeler det de har av verdier og rømmer?
 
"I could flee to the heath. Show them that they cannot keep me locked up, that I am a thief of time and will steal the hours denied to me!"

Jeg ble mektig imponert over språket i boken, samt forfatterens evne til å trenge inn i sinnet til karakterene. Hun leverer det som for meg virker som en svært troverdig fremstilling av hvordan Agnes og de andre partene i denne saken kan ha opplevd situasjonen. Uansett hvor mye som er oppdiktet og hvor mye som er sant gir Kent et fascinerende innblikk i menneskers evne til å takle ekstreme situasjoner, samtidig som hun viser grusomt det må være å leve med en dødsdom. Dessuten kombinerer hun den dystre fortellingen med nydelige - dog brutale - landsskapsskildringer fra Island. Jeg leste den i sommer, hovedsakelig godt plassert på et teppe i parken på herlige, solfylte dager, og likevel hadde jeg ingen problemer med å se for meg et værhardt, øde, øysamfunn fra 1800-tallet. Burial Rites var uten tvil et av årets høydepunkt.
 
"It was only later that I suffocated under the weight of his arguments, and his darker thoughts articulated. It was only later that our tongues produced landslides, that we became caught in the cracks between what we said and what we meant, until we could not find each other, did not trust the words in our own mouths.
 

14.10.2014

Bookerprisens shortlist 2014 - en diskusjon


Nå er det bare noen timer til vi får vite hvem som blir årets Bookerprisvinner! Siden 23. juli har en rekke bloggere lest de nominerte, og etter 9. september har vi konsentrert oss om de seks bøkene (av opprinnelig tretten) som har mulighet til å stikke av med prisen. Da årets shortlist ble publisert for ca. en måned siden arrangerte Clementine, Linn, Elida og jeg et nett-treff på et Bookerpris-diskusjonsforum på Facebook opprettet av Clementine, slik at de som ønsket kunne få utløp for frustrasjoner, gleder og andre tanker rundt årets potensielle vinnere. Det resulterte i livlig diskusjon, en rekke tråder og det ble etter hvert mye å holde styr på. Det var også fantastisk artig! De som ønsker kan lese de opprinnelige trådene her, men i dette innlegget tenkte jeg å gi dere en oppsummering av det som ble sagt, forhåpentligvis i en noe ryddigere form.

De seks shortlistede bøkene er som følger:
  • Karen Joy Fowler - We Are All Completely Beside Ourselves
  • Ali Smith - How to Be Both
  • Richard Flanagan - The Narrow Road to the Deep North
  • Joshua Ferris - To Rise Again at a Decent Hour
  • Neel Mukherjee - The Lives of Others
  • Howard Jacobson - J
Diskusjonen begynte med at en del av oss uttrykket skuffelse over årets shortlist. Longlist virket sterk, noe som førte til at vi dermed ble ganske forbauset både over utelatelsen av bøker vi forventet at skulle gjøre det bra, samt at bøker noen av oss mente var blant de svakeste faktisk kom med. Den aller største overraskelsen var at storfavoritten The Bone Clocks, skrevet av David Mitchell, ikke var blant de utvalgte. Clementine mente at den var mer enn god nok for shortlist. Hun spekulerte i hvorvidt den kanskje ble for lik Howard Jacobson sin bok siden begge er fremtidsdystopier. Når de da valgte å ta med Jacobson ble det ikke plass til The Bone Clocks. Hvorfor de foretrakk J fremfor The Bone Clocks er ikke godt å si. Er det noen som har lest begge og kan forsøke å svare?

Den andre grunnen til at flere av oss ble skuffet over årets shortlist var at personlige favoritter ikke kom med. Jeg vet at mange bloggere heiet på Siri Hustvedt, muligens fordi hun er godt kjent i Norge og dermed var en av få de fleste hadde hørt om, og fordi de som kjenner til henne sier at hun skriver knakende godt. Selv hadde jeg to sterke favoritter, begge irer, og skjønner ikke hvorfor de ikke i det minste tok med en ire på shortlist. Det var dessuten flere andre bøker på longlist som var mer eksperimentelle og som virket mer interessante enn mange av de shortlistede bøken, som The Wake av Paul Kingsnorth, Orfeo av Richard Powers og den tidligere nevnte av David Mitchell.

Clementine kom med en meget interessant kommentar om at det tidligere år har vært stort fokus på bøker som utfordrer grensene for hvordan skjønnlitteratur kan skrives og at det var et vesentlig poeng at bøkene på shortlist skulle kunne leses om igjen, mens det i år ikke ser ut til å være noen slike bøker på listen. Muligens med unntak av Ali Smith sin How to Be Both - en bok jeg nå i ettertid kan si at jeg tror jeg kunne fått mye ut av å lese på nytt. Det kan virke som om årets jury har lagt mer vekt på at bøkene på shortlist skal appellere til mange, noe som for øvrig også var tilfelle i 2011 (i enda større grad enn i år) og som juryen da fikk sterk kritikk for. Selv irriterte jeg meg ihvertfall over at publikumsfavoritter kom med til fordel for smalere og (etter min mening) bedre litteratur, og da tenker jeg spesielt på Fowler. Jeg skrev at shortlist ville skapt større engasjement dersom flere av de smale bøkene som utfordrer leseren på en eller annet måte hadde kommet med da de ofte er artigere å lese og ikke minst å diskutere i ettertid. Både meg og Linn var enig om at Hustvedt, Williams, Kingsnorth og Mitchell hadde dannet en mer spennende og utfordrende shortlist.

Vi gikk etter hvert over på å diskutere de individuelle bøkene, men ingen av oss hadde på det tidspunktet lest How to Be Both eller J, så diskusjonen rundt de to bøkene ble litt begrenset. Siden dette kun er ment som en oppsummering av diskusjonen vi hadde når shortlist ble publisert vil jeg ikke si for mye om noen av bøkene foreløpig. J har jeg begynt på, men ikke fullført, og How to Be Both har blitt min favoritt fra shortlist. Hvorfor jeg likte den så godt skal jeg skrive mer om i et eget innlegg, men det er definitivt den jeg heier på i kveld! Både meg og Clementine ga under diskusjonen uttrykk for at vi gledet oss til å lese boken, for Clementine sin del fordi hun har lest bøker av Ali Smith før og dermed visste hvor god hun kan være.

Linn hadde lest The Narrow Road to the Deep North og den var på det tidspunktet hennes favoritt fra shortlist, og det skriver hun på bloggen sin at den fremdeles er, sammen med The Lives of Others. Hun skrev at hun ikke oppsøker rene historiebøker og liker derfor når hun kommer over romaner hvor hun kan lære om historiske hendelser. Videre skrev hun følgende om boken: "Jeg likte hvordan Dorrigo selv syntes han ikke var en bra mann, det høres jo ikke så bra ut - men i kontrasten av en annen karakter som syntes han var en super kar gjorde det inntrykk." Kjæresten hennes hadde dog ikke vært like positiv, han mente det var for mye romantikk i boken og at den ble "for klisjefylt og belærende" og trakk sammenligningen med en mer sofistikert Paulo Coelho. Linn nevnte at hun forsto hans synspunkt da hver karakter hadde noe de ønsket å formidle til leseren, sin egen livsvisdom. Jeg hadde begynt på boken, men slet med å komme inn i den, synes den var skrevet på en ganske rotete måte, men jeg innser at jeg ikke ga den en skikkelig sjanse. Etter å ha lest det Linn skrev om kjærestens mening må jeg si jeg er tilbøyelig til å tro at jeg vil være enig med ham, det høres ikke helt ut som min type bok.

Det var flere som hadde noe å si om The Lives of Others. Hvis dere besøker bloggen til Clementine kan dere lese at hun er mektig imponert over boken til Mukherjee. Elida var også veldig begeistret og sammenlignet den med Buddenbrooks av Thomas Mann og The Lowlands av Jumpha Lahiri. Karete var enig i at den minnet om boken til Lahiri, som for øvrig var nominert til fjorårets Bookerpris, men hun synes ikke sammenligningen var like positiv og mente at boken var interessant men at hun likevel ikke likte spesielt godt å lese den. Den levde ikke helt opp til forventningene hennes. Selv har jeg kun lest en liten del av den, og fant ut at den ikke var noe for meg. Men jeg tviler ikke på at det er en god bok, og har ingenting i mot om den skulle stikke av med seieren. For meg var det nok å kave meg gjennom Buddenbrooks.

Clementine åpnet diskusjonen om We Are Completely Beside Ourselves ved å si at det svir at denne boken tok plassen på shortlist til en bok som kunne vært fantastisk. Dette var boken vi alle var enig om at ikke fortjente plassen på shortlist. Linn trodde hun hadde fått meg seg at en i juryen hadde påstått at boken kunne leses flere ganger, mens Linn mente selv at det holdt lenge med en gang. "Livet er for kort!" Jeg kommenterte at jeg mener at de bøkene som med fordel kan leses gjentatte ganger er bøker som tvinger leseren til å tenke, som utfordrer seg på en eller annen måte og som faktisk kan gi deg noe nytt for hver gang du åpner den på nytt. Det at en bok er lettlest er ikke nødvendigvis et positivt trekk. Jeg mente - og mener - at Fowler sitt store feiltrinn er at selv om hun presenterer interessante problemstillinger så forsøker hun å komme med alle svarene i stedet for å oppfordre leseren til å tenke selv. Både meg og Linn så likhetstrekk mellom denne og The People in the Trees, men hvor sistnevnte var betydelig bedre skrevet og mye mer interessant da forfatteren virkelig utfordrer leseren på mange måter og på ingen måte forsøker å dele ut hans egen moralske oppfatninger. Hvis denne boken vinner blir jeg ganske oppgitt og jeg er neppe alene om det.

Den siste boken, To Rise Again at a Decent Hour, hadde vi ganske ulike meninger om. Clementine synes den var helt herlig og falt for humoren i boken. Hun likte hovedpersonen godt og synes boken var en verdig shortlistkandidat til tross for at hun mente den sakket litt ned på slutten og skrev at "jeg synes ihvertfall at han overdimensjonerte den religiøse sekten, det ble for mye og for snålt". Linn likte boken i starten men følte at den "gikk fra å være en slags komedie til å bli klaustrofobisk teologisk". Hun kunne se at Ferris er en dyktig forfatter og elsket dialogene mellom karakterene, men hun syntes boken sklir veldig ut og at hun til slutt satt igjen med mange tråder som ikke helt hang sammen og med følelsen av at hun ikke forsto hva nå enn Ferris prøvde å kommunisere til leseren. De var begge enig i at boken i det minste var langt bedre enn boken til Fowler. Jeg syntes derimot ikke det, men mye av grunnen til det er nok ganske subjektiv.

Først og fremst begynte jeg med å si at "boken til Ferris har et ganske interessant utgangspunkt for diskusjon, men jeg synes ikke den var god nok for shortlist. Jeg følte han fokuserte for mye på tema og for lite på karakterene i boken, noe som ødelagte veldig for meg. Og personlig synes jeg ikke den var så morsom som jeg hadde håpet." Men det var bare halve grunnen til at jeg mislikte boken. Jeg leste et intervju med forfatteren hvor han knyttet hovedkarakteren opp mot den nye ateistiske bevegelsen frontet av blant andre Richard Dawkins, Sam Harris og Christopher Hitchens. Jeg følte hovedkarakteren var skapt for å fremme et tema - om å finne tilhørighet og mening med livet i religiøse sirkler (enten man tror på gud eller ikke) - mens den nye ateistiske bevegelsen prøver å vise at det er fullt mulig å finne mening med livet og tilhørighet etter å ha forkastet religion og gudetro, og likte dermed ikke sammenligningen. Jeg synes dessuten at mange av observasjonene og kommentarene til hovedpersonen var overfladiske og ikke spesielt reflekterte og at han absolutt ikke ville vært med på å gi noen et bedre syn på ateister. Det var mye jeg personlig ikke likte med denne boken, men jeg skjønner at alt ikke nødvendigvis vil plage andre i samme grad. For eksempel skrev jeg følgende: "jeg irriterte meg over fremstillingen av gudstro som noe positivt. Hovedkarakteren er kritisk til religion men mener gudstro ville gjort livet hans mye bedre. Han kunne ønske det var sant. Hva med litt mer refleksjon rundt det - ville det egentlig vært bedre om det fantes en gud? Hvordan ville det vært bedre? Skal vi kun være kritisk til religion men ikke til gudstro? De henger jo sammen.. kan dere huske om han tar opp dette?" Delte meninger om boken til Ferris med andre ord...

Basert på diskusjonen vi hadde for over en måned siden samt det jeg har lest i etterkant vil jeg tro både Neel Mukherjee og Ali Smith vil anses som verdige vinnere, og mange vil nok også synes det er greit dersom Jacobson vinner for andre gang. Jeg innbiller meg at det er litt mer uenighet rundt boken til Flanagan, men jeg tror ikke det blir noe krise dersom han vinner heller (hvor sannsynlig er det at vi får en australsk vinner året etter at vinneren kom fra New Zealand?). Jeg tror derimot at det vil bli en del reaksjoner dersom Ferris vinner, og jeg tror det vil bli ramaskrik dersom Fowler vinner. Personlig blir jeg meget glad dersom skotten stikker av med seieren!

09.09.2014

The Dog

Forfatter: Joseph O'Neill
Utgivelsesår: 2014
Forlag: Fourth Estate
Språk: Engelsk
Sidetall: 241
ISBN: 9780007339426

The Dog er en merkelig bok. Den har ikke egentlig noe stort og godt utviklet plot å snakke om, det leseren får ut av boken derimot er god kjennskap til hovedkarakteren - en litt tafatt, men svært intelligent, middelaldrende mann som forteller om sitt liv som advokat for en styrtrik familie i Dubai, samt en rekke mer og mindre relevante digresjoner.

Nå maler jeg muligens et ganske grått og trist bilde av boken, det er ikke meningen. O'Neill har skrevet en bok som må sies å være så fargesprakende som det er mulig å få en historie om en advokat til å være. Det er definitivt en av de mest underholdende bøkene jeg har lest på lenge. Jeg er dog godt plassert i målgruppen forutsatt at målgruppen er mennesker som elsker karakterdrevne romaner, humor og digresjoner, og ikke de som synes det er kjempespennende å lese om advokater og finans, noe jeg i utgangspunktet ikke synes. Det er desto mer imponerende at O'Neill har gjort meg interessert i denne verdenen.

Hovedkarakteren - som ikke blir navngitt - er en stresset mann, som hele tiden bekymrer seg for ulike situasjoner på jobb, deriblant at han ikke får tak i den ene sjefen, at han må passe tenåringssønnen til en annen sjef ved å gi han et internship, og ikke minst muligheten for at han kan være ansvarlig for andres snusk. Hver gang det oppstår en situasjon på jobb som han er misfornøyd med sender han det han kaller 'mental-mail', som altså er en e-post han formulerer i tankene men aldri skriver ned eller sender. I stede konfrontere sjefene sine bruker han masse tid på å pønske ut hvordan han kan unngå å sitte igjen med ansvaret for ulovligheter begått av familien han jobber for eller deres samarbeidspartnere. Han er definitivt en mann som overanalyserer alt, men med den jobben han har er det kanskje likegreit.

'We all set with Bryan Adams?'
'You mean Bryan Ferry,' I say. 'Yes, we -'
'I mean Bryan Adams. What am I going to do with Bryan Ferry? Mireille loves Bryan Adams.'
'You asked me to book Bryan Ferry. You didn't ask me to book Bryan Adams.'
'Bryan Adams. I told you to book fucking Bryan Adams. You booked Bryan Ferry?'
'I booked who you asked me to book.'
Sandro points at me again. He's always pointing. 'Now you're fucking with my sex life.' He goes to the door, where, in a cheesy move, he turns to face me darkly. 'Do not fuck with me on this. You got nine days to get Bryan Adams.'
Exeunt Sandro and all of his bullshit. Re-enter the kid and all of his.
I'm so angry, I can't even mental-mail. (han er nå litt skjønn..) 

På toppen av det hele får han plutselig konen til en dykkerkompis, Ted Wilson, på døren etter at kompisen på mystisk vis har forsvunnet. Hun bor i Chicago og har kommet til Dubai for å finne ektemannen fordi han ikke har gitt lyd fra seg på en god stund. Det viser seg dog at hun ikke er den eneste Mrs. Wilson - mannen har levd et dobbeltliv. Enda et problem som havner i fanget på vår kjære hovedkarakter, uten at det egentlig har noe med han å gjøre. Det er ikke rart han tilbringer så mye tid i leiligheten sin og har et nært og kjært forhold til doen..

I may be wrong, but I seem to do more shitting than ever. Certainly I often find myself thinking, when I take a seat: Again? Still, I'm not complaining. In there, in the bathroom, everything is out of your hands. Time out. Pax. And am I the only one to appreciate the sweet egality of it all? For a little while, you're no better or worse than anyone else. You're shooting par. 

Det er heller ikke første gangen han brukt toalettet som fristed. Før han flyttet til Dubai bodde han i New York med eks-kjæresten Jenn. Forholdet var imidlertid kjærlighetsløst og ustabilt og det er nok ikke en overdrivelse å si at han ble utsatt for psykologisk mishandling. Når han endelig bestemmer seg for å komme seg ut av forholdet går det over i voldshandlinger og han ender opp med å gjemme seg fra henne på badet, for så å love at han skal forbli i forholdet. Men i stedet pakker han tingene sine mens hun er på jobb og kommer seg vekk uten å gi beskjed. Igjen gjør han alt han kan for å unngå konfrontasjoner, men i dette tilfellet er det ganske forståelig. Samtidig legger han det meste av skylden på seg selv. Han sviktet henne, han ga henne ikke et barn, han var en dårlig mann.

I can say that I do not ever again want to be in the situation of seeing someone in the amount of pain and upset suffered by Jenn that was visible to me - and definitely not in the position of again seeing such a person in such a state from the vantage point of the one who has inflicted the pain and done the upsetting (i.e., me). Hence my decision: never again. Never again me-woman.
This must be doable. It may be that most lives add up, in the end, to the sum of the mistakes that cannot be corrected. But I have to believe there's a way for the everyman (the masculine includes the feminine) to avoid the following epitaph: 

HERE LIES (EVERYMAN).
ON BALANCE, HE DID HARM.

Han har mildt sagt ikke et enkelt liv, men hans elendighet gir strålende underholdningsverdi for leseren.   Samtidig er det ikke vanskelig å se at humoren har sitt utspring i et ulykkelig og vanskelig liv, som gjør at boken blir så mye mer enn bare en farse. Jeg vet ikke om alle vil like hovedkarakteren, men jeg tror de fleste vil føle sympati for ham. Selv synes jeg har var merkelig, men sjarmerende, og jeg fått mye ut av å bli kjent med ham.  Det er synd at The Dog ikke ble vurdert som god nok for Bookerprisens Shortlist. Begge irene på longlist har overrasket positivt og er ihvertfall foreløpig de bidragene jeg tror jeg kommer til å huske best fra årets liste. Jeg håper flere bloggere vil forsøke seg på denne selv om den ikke er blant de siste seks nominasjonene.

22.08.2014

We Are All Completely Beside Ourselves

Forfatter: Karen Joy Fowler
Utgivelsesår: 2013
Forlag: G.P. Putnam's Sons
Språk: Engelsk
Sidetall: 320
ISBN: 9781781252956

"Meet the Cooke family. Our narrator is Rosemary Cooke. As a child, she never stopped talking; as a young woman, she has wrapped herself in silence: the silence of intentional forgetting, of protective cover. Something happened, something so awful she has buried it in the recesses of her mind. Now her adored older brother is a fugitive, wanted by the FBI for domestic terrorism. And her once lively mother is a shell of her former self, her clever and imperious father now a distant, brooding man. And Fern, Rosemary’s beloved sister, her accomplice in all their childhood mischief? Fern’s is a fate the family, in all their innocence, could never have imagined."

Det er nærmest umulig å si noe om denne boken uten å komme med en stor spoiler, noe som gjør at jeg heller vil invitere til diskusjon av boken i kommentarfeltet. De av dere som har lest den eller skal lese den før vinneren av Bookerprisen kåres er velkommen til å skrive spoilere der. Dere som vil lese den senere og ikke ønsker å vite hva som gjør denne boken så spesiell er herved advart: ikke les kommentarfeltet! For å sette i gang diskusjonen kan jeg starte med å skrive kort hva jeg synes om boken, uten å avsløre handlingen.

Jeg var i utgangspunktet veldig skeptisk til at denne kom med på Bookerprisens longlist. Karen Joy Fowler var et navn jeg forbandt med lettlest underholdningslitteratur, uten at jeg hadde lest noe av henne selv. We Are All Completely Beside Ourselves er ingen typisk bestselger (i norsk forstand ihvertfall). Den er heller ikke dårlig skrevet. Siden den er nominert til Bookerprisen sier det egentlig seg selv, men jeg var likevel ikke overbevist. Jeg har funnet svært dårlige bøker på longlist - og shortlist - tidligere (noen som leste Snowdrops av A.D. Miller?). Uansett, Fowler overrasket positivt. Tematikken var interessant, språket var mye bedre enn forventet og det var fascinerende å lese om hvordan en litt underlig familiedynamikk påvirket hovedkarakteren.

Likevel følte jeg det var litt for mange uinteressante elementer som var trukket inn og at måten hovedtemaet for boken ble presentert på var veldig ensidig. I stedet for å bli oppfordret til å tenke på relevante etiske problemstillinger fikk leseren konklusjonene banket inn i hodet. Jeg klarte ikke å la være å sammenligne denne med Yanagiharas The People in the Trees da begge tar opp ulike sider av vitenskap og etikk, og Fowler kommer desverre ikke godt ut av den sammenligningen. Fortellerstemmen var dessuten forferdelig masete. Ikke helt upassende siden hun faktisk hadde vært en masete unge, men hun la ofte vekt på hvor stille og innesluttet hun var blitt som voksen, og det kom ikke akkurat godt frem.

En kort og vag omtale, skrik ut dersom dere er uenig med meg. Som dere sikkert har skjønt har jeg unnlatt å skrive noe om handlingen annet enn det som er skrevet på baksiden av boken, i frykt for å avsløre for mye. Personlig synes jeg boken var bedre enn forventet, men ikke Bookerverdig. Jeg håper ikke at denne kommer med på shortlist. Det blir spennende å høre hva andre mener om den.

06.08.2014

History of the Rain

Forfatter: Niall Williams
Utgivelsesår: 2014
Forlag: Bloomsbury Publishing
Språk: Engelsk
Sidetall: 368
ISBN: Kindle-utgave

"Abraham's leaking now, a sticky slather of blood gathered at his belt, but he's still running and getting ready to fire his First Shot of the War. His rifle is wavering, they haven't really explained this bit, that running & shooting is quite different to standing & shooting and that running & shooting while being shot at is for obvious reasons, chaps, not taught at all."


History of the Rain er egentlig historien om den irske familien Swain (!) som fortalt av familiens yngste kvinnelige medlem, Ruth Swain. Hun har en særegen skrivestil og kritiseres av en lærer for overdreven bruk av store bokstaver og for at hun visstnok skriver som en mann, uten at hun forstår helt hva det betyr. For leseren sin del er det en artig bemerkning, da vi vet at den egentlige forfatteren er en mann. Jeg tolker det som en humoristisk kommentar om forfatterens egne evner til å skrive fra et kvinnelig perspektiv, selv om jeg synes han lykkes godt med nettopp det. Den første kritikken svarer hun på selv.

"Once when I answered that Emily Dickinson capitalized, Mrs Quinty told me Emily Dickinson was not A Good Example, that she was a Peculiar Case, and the way she said it you knew she regretted it right away because there was a little flinching around her mouth and you could tell she had already joined the dots and remembered Swains are pretty much the definition of peculiar. And so I never did ask her about what it meant to write like man."


Ruth forteller oss om bestefaren, Abraham, som ble skutt under Første Verdenskrig og som deretter flyttet til den irske landsygden og brukte resten av livet sitt på å fiske. Hun beskriver lykken han følte da han endelig fikk en sønn og hvilke forventninger han hadde til sønnen:

"My father was landed in May. He swam out after fourteen hours of labour, was not yet dried of the birthwaters when Grandfather Abraham appeared in the nursery like strange weather, jutted the Swain jaw to study his only male progeny, and ask what weight? And in that moment, like a pinch of salt, he passed on the Impossible Standard. He called his son Virgil. Honest to God. Virgil."

Virgil Swain var en usedvanlig smart liten gutt, som kjapt ble for flink for skolen. Han slukte bøker og i voksen alder forsøkte han å bli dikter. Han produserte mye, men kom aldri så langt til at han fikk sendt diktene inn til et forlag. Konen gjorde det til slutt for ham, uten mistanke om at det kanskje ikke ville bli godt mottat. Ruth er som faren, hun leser alt hun kommer over, spesielt klassikere, og elsker Charles Dickens og Robert Louis Stevenson.

"I am going to read them all because that is where I will find him."

Hun søker etter faren i bøkene. Han er ikke lenger til stede, uten at hun forklarer det nærmere før på slutten. Til tross for den sjarmerende og morsomme skrivestilen kan boken sies å minne mer om en tragedie enn en komedie. Ruth sin verden er verken koselig eller trygg, ikke nå lenger. Hennes søk etter faren gjennom litteraturen han elsket fører forresten til at leseren nærmest blir bombadert med litterære referanser. Det er nok en ulempe å ikke ha lest en del klassikere før man leser denne boken, for da vil det være mye man ikke forstår. For de av oss som deler hennes kjærlighet for blant annet Dickens, Stevenson, Swift og Twain gjør referansene det enda lettere å leve seg inn i Ruth sin verden.

"Aeney doesn't want to imagine. He wants the real thing. He wants to be there. 'Tell us more.' 'I will,' Dad says. 'But just get to the island now. Just arrive. Tomorrow I'll tell you about Mr Silver. 'Mr Silver?' 'Shsh. Lie back.' 'But who is he?' 'His name was John. We called him Long, even though he wasn't.'"


Medlemmene av familien Swain er kun noen få av en rekke sære, men sjarmerende karakterer vi blir kjent med i løpet av 368 sider. Ruth gir oss et innblikk i hverdagen i det rurale Irland samt småglimt av fantastiske, varme og eksentriske karakterer. Boken kan til tider minne om et gammeldags eventyr, helt til du får referanser til Facebook og Home and Away. Det bryter illusjonen, noe enkelte lesere har reagert negativt på. Jeg synes det er fint, for det tvinger leseren til å ta innover seg at dette er noe som (liksom) skal ha skjedd nylig. Det er ikke en sørgelig historie som fant sted for lenge siden, men en moderne, trist fortelling om hvordan våre liv kan ta uventede og uvelkomne vendinger og hvordan de kan ende tragisk og brått. Samtidig er det ikke mangel på fine øyeblikk og morsomme avsnitt. Men selv om Ruth elsker Dickens har hun heldigvis ikke hans tilbøyelighet til sentimentalitet.

"He doesn't know his heart attack is on the way. He doesn't know he has only time to get the thatch finished, the turf home, and two horses shod. Jaykers God, Tommy says. But he was a fine figure of a man. Ah well. That's where Tommy's history ends."


History of the Rain er for øvrig særdeles sitatvennlig! Som dere kanskje merker har jeg store problemer med å begrense sitatbruken i omtalen. Boken er rett og slett veldig bra skrevet. Jeg har ikke lyst til å si for mye om handlingen, men vil heller dele noen av mine favorittsitater med dere helt til slutt.

"The village has three pubs, all of which the Minister for Fixing Things Not Broken wiped out when the drink-driving laws changed and petrol stations started selling Polish Beer. Clohessy's, Kenny's and Cullen's are all ghost pubs now. They have about seven customers between them, some of whom are still living. Seamus Clohessy says one roll of toilet paper does for a month."


"Despite the efforts of the Tourist Board, Ireland, in those days were not in Top Ten Countries to Visit, and for English people it was all but verboten as the Pope would say. Ireland? Catholics and murderers, the Reverend would have thought. Ungrateful blackguards, we had not the slightest appreciation for the eight hundred years of civilised rule of His Majesty and to show our true colours once the English had departed we'd set about killing each other with hatchets, slash hooks and hedge shears. Ireland? Better that Abraham was in Hell."


"My father took the bait. He liked being singled out. You'll already know he liked feeling that he was rising. He didn't mind the hook in his mouth."

03.08.2014

En smakebit på søndag - nr. 44

DIGRESJONER




She's a Talty. Do I need to say more? (Dear Reader, time is short, we can't even open The Book of Talty, because if we did we'd get sucked out in that tide. We'd be Gone for Some Time and away into the stories of Jeremiah Talty who was a doctor only without a degree, Tobias Talty who kept a horse in his house, lived on apples and grew the longest beard in the County Clare, his sister Josephine who conversed with faries, & brother Cornelius who went to the American Civil War and fought on both sides. We might never get back.)

History of the Rain av Niall Williams 
Nominert til The Man Booker Prize 2014

30.07.2014

The People in the Trees

Forfatter: Hanya Yanagihara
Utgivelsesår: 2013
Min utgave: 2014
Forlag: Anchor Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 473
ISBN: 9780345803313

"There are people - even otherwise logical and clear-minded people - who believe that we are born with a predisposition to behave as, well, humans. That is, that we are born with a certain set of desires or tendencies - the tendency, say, to be sociable with others, or to share with others, or to communicate with others. (These are also the people who believe in such concepts as good and evil and enjoy debating whether man is one or the other.) But although this is a pretty notion, it is fundamentally untrue."

The People in the Trees består av legen og vitenskapsmannen Norton Perina sine memoarer, notater skrevet av redaktøren - en nær venn og kollega av Perina - samt avisartikler som omhandler hans arrestasjon. Norton Perina dro i 1950 på en forskningstur til en liten, uutforsket, øy i Stillehavet kalt Ivu'ivu og der støtte han og forskningsteamet på mennesker utstøtt fra en av stammene på hovedøyen U'ivu som hadde bemerkelsesverdig god helse i forhold til det som var normalt for resten av stammen. Han anslo de første menneskene de fant til å være ca. 60 år, en alder de færreste på U'ivu hadde nådd. Det viste seg etter hvert at det første anslaget ikke var korrekt. Alle medlemmene av gruppen kunne huske hendelser som hadde skjedd lenge før deres antatte levetid. Den eldste kvinnen fant de ut at var minimum 250 år. Perina oppdaget hvorfor de levde så lenge og vant nobelprisen for sitt funn.

Perina forteller historien sin kronologisk. Han begynner med barndommen og universitetstiden før han går videre til månedene i Stillehavet og livet hans i etterkant, både om forskningen som fører til nobelprisen og om alle barna fra U'ivu han adopterer og gir et hjem til. Han skriver til oss fra en fengselscelle. Leseren vet fra første side hva han er fengslet for, men vi vet ikke om han faktisk er skyldig og hvilket hendelsesforløp som førte til at han havnet i den situasjonen. I og med at det er Norton Perina som forteller oss sin versjon av historien er det vanskelig å si hvorvidt han gir en troverdig gjenfortelling av det som har skjedd. Han virker som en svært intelligent og reflektert mann og jeg får aldri inntrykk av at han prøver å vri sannheten for å fremstille seg selv i et bedre lys. Han er ikke fremmed for å ta med detaljer som kan få leseren til å tro at han er skyldig. Spørsmålet er om det finnes enda verre detaljer han bevisst utelater fra sitt narrativ.

Det han er dømt for er pedofili, og anklagene kommer fra en av guttene han har adoptert. Gutten sier at han har blitt voldtatt av Perina gjentatte ganger. Dette skriver han ikke om i starten av boken, men han begynner å nærme seg temaet når han forteller om sin tid på U'ivu og Ivu'Ivu. Stammen som han og de andre i forskningsteamet bor med har en helt annen seksuell kultur enn det forskerne er vant med. De har sex når de vil, hvor de vil, mens alle kan se eller høre. Barna kan også delta, enten med hverandre eller med de voksne. Det er også vanlig at de voksne mennene lærer guttebarna hvordan de skal gå frem når de har sex. Den kvinnelige antropologen, Esme, synes det er en forkastelig kultur fordi barn innlemmes i de voksnes seksualliv. Perina anklager henne for å ha en etnosentrisk holdning.

"...all ethics or morals are culturally relative. And Esme's reaction taught me that while cultural relativism is an easy concept to process intellectually, it is not, for many, an easy one to remember."

For barna på øyen er ikke sex knyttet til begjær på samme måte som det er for voksne, og stammen har ikke den samme negative synet på sex som er vanlig i store deler av verden. Det er ikke noe man skal skjule og skamme seg over. Barna knytter sterke følelsesmessige bånd med andre i stammen gjennom seksuelle handlinger. Skal man da dømme kulturen når barna ikke ser ut til å ta skade av praksisen eller kan man si at pedofili går innunder en slags universell moral og er galt uansett hvordan og hvor i verden man praktiserer det? Kan man dog egentlig vite at barna ikke tar skade av det, selv om det ikke virker slik utad? Perinas får oppleve denne praksisen selv, en dag han føler seg spesielt ensom og trist. Han møter en ung gutt i skogen og gutten holder en hånd opp mot kinnet hans og stryker ham på kinnet. Lenge står de slik. Deretter tar han Perina på skrittet. Perina dytter hånden vekk, men gutten vil ikke gi seg. Han trøster Perina på en dag han virkelig trenger det, og Perina lar ham gjøre det. Vi får ikke vite om de har sex, men det er nok en relativt trygg antagelse. Følelsen denne relasjonen gir ham er viktig for ham resten av livet og han innrømmer selv at grunnen til at han har adoptert så mange barn (over 40 til sammen i løpet av noen tiår) er fordi han ønsker å føle det samme igjen, uten at han lykkes med det. Det kan med andre ord se ut som om alt peker mot at han er skyldig.

"...recently I had found my thoughts returning, again and again, to the boy, and how I had felt when I was with him, and how fervently I had hoped and tried to recapture that sensation, to make that joy part of my daily life - that was why I had brought them here. That was what I had wanted from them."

Vi får dog også bli kjent med barnet som har kommet med anklagene mot Perina, Victor, og han er regelrett ondskapsfull til tider. Han og Perina opplevde en slags maktkamp i hjemmet. Perina brukte vold for å temme ham, Victor forsøkte å ta livet av Perina ved å låse ham ute fra huset uten klær en kald natt. Plutselig begynner spørsmålet om skyld å virke mer komplisert. Perina gjør uten tvil noe galt når han straffer Victor fysisk, men det trenger ikke å bety at han er skyldig i seksuelt misbruk. Jeg hadde ikke hatt vansker med å tro på at Victor diktet opp denne historien for å vinne maktkampen mot Perina. Men det er en ganske skummel tanke, for hva hvis barnet likevel snakker sant?

Mannen som har redigert memoarene til Perina og som har tilført notater til teksten, Kubodera, kunne hjulpet leseren i vurderingen av Perinas historie, men han tilfører ikke mer troverdighet til det som har blitt skrevet. Han sier selv at han er den eneste som har vært tro mot Perina gjennom rettssaken og fengslingen og han kritiserer alle som har 'forlatt' ham i hans vanskeligste periode. Han gir oss ingen grunn til å tro at han har forsøkt å fortelle sannheten eller gi en objektiv stemme som et tillegg til Perinas fortelling, som selvsagt er helt subjektiv. Han forteller til og med at han har fjernet deler av teksten, altså utelatt informasjon som Perina har ønsket å gi oss. Kubodera er Perinas beskytter og han virker mye mindre opptatt av å fortelle sannheten enn Perina er. Jeg opplever han som mindre troverdig.

Spørsmålet om hvorvidt Perina er skyldig eller ikke er bare en av en rekke interessante problemstillinger som tas opp i denne boken. Vi får vite hvordan Perinas forskning endrer stammesamfunnet på U'ivu, hvilke konsekvenser det får for innbyggerne, samt hvordan de utstøtte blir behandlet mens de er forskningsobjekter og hvorfor evig eller forlenget liv ikke nødvendigvis er noe å trakte etter. Boken tar med andre ord opp en rekke vitenskapelige og etiske problemstillinger og gir ingen definitive svar. Men, som Linn påpekte i sin omtale, er det en bok som får deg til å tenke. Den er i tillegg er meget godt skrevet. For min del er det en av de mest tankevekkende og interessante bøkene jeg har lest i år, og jeg synes det er leit at den ikke var å finne på Bookerprisens longlist. The People in the Trees er faktisk Hanya Yanagihara sin debutroman, noe som gjør prestasjonen desto mer imponerende.

Les også Linn sin omtale!

21.07.2014

Labbens longlist 2014

Bookerprisens longlist publiseres om to dager og for å gjøre ventetiden litt artigere skal jeg nå presentere min egen longlist. Siden jeg kun har fullført to og begynt på to av en lang liste med bøker som potensielt kan bli nominert til Bookerprisen i år har jeg basert listen min på det jeg har lest om bøkene på Goodreads og på avisanmeldelser. Jeg har funnet tretten kandidater som virker særdeles lovende og som jeg har fått inntrykk av at skiller seg ut fra mengden. Dette har jeg gjort kun for å ha det litt gøy, jeg regner ikke med å treffe spesielt bra. Men det blir likevel ekstra spennende å se den reelle listen på onsdag nå som jeg har laget min egen. Jeg er ganske fornøyd med den geografiske spredningen på listen og deler derfor opp bøkene ut i fra forfatterens nasjonalitet. Linkene er til avisomtaler (hovedsakelig fra The Guardian).

England
Philip Hensher - The Emperor Waltz
Nicola Barker - In the Approaches

Irland
Audrey Magee - The Undertaking

Canada
Miriam Toews - All My Puny Sorrows

Sør-Afrika
Damon Galgut - Arctic Summer

Tasmania

India
Neel Mukherjee - The Lives of Others

USA
Hanya Yanagihara - The People in the Trees
James McBride - The Good Lord Bird

Noen bøker har jeg utelatt fra fra listen fordi de ikke er utgitt enda og fordi det derfor var vanskelig å finne nok informasjon om dem. Deriblant The Children Act av Ian McEwan og The Zone of Interest av Martin Amis. Flere store forfattere har jeg bevisst valgt å utelate fordi de, så vidt jeg kan se, har fått noe dårligere kritikk enn mine tretten. Siri Hustvedt, Donna Tartt, Dave Eggers, Sarah Waters, Edward St. Aubyn, Sebastian Barry, Joyce Carol Oats, E.L. Doctorow, Emma Donoghue, Michael Cunningham og flere er store navn som kunne vært med på min liste, og jeg regner med at noen av dem vil komme med på Bookerprisens longlist på onsdag.  

Jeg håper at ihvertfall noen av mine forslag dukker opp på Bookerprisens longlist, for dette er bøker som har fått strålende kritikk og som jeg veldig gjerne vil lese. Jeg har for øvrig funnet alle titlene på en liste på Goodreads som heter Man Booker Prize Eligible 2014. Jeg har vært gjennom hele listen, selvsagt uten å ha studert hver tittel like nøye. 

19.07.2014

The Man Booker Prize 2014



Nå er det under en uke til det braker løs: Bookerprisens longlist publiseres 23. juli. For min egen del er dette årets litteraturhøydepunkt og hvert år finner jeg nye favoritter blant de nominerte. Jeg har oppdaget fantastisk gode forfattere på grunn av Bookerprisen, deriblant Julian Barnes, Ned Beauman, og Jim Crace. Det er også knallgøy å lese og diskutere de nominerte sammen med andre interesserte bloggere. I år kommer Booker-diskusjoner til å foregå på diverse blogger, samt i en diskusjonsgruppe som Clementine opprettet på Facebook. Der kommer Clementine, Elida, Linn og jeg til å legge ut informasjon og meninger om de nominerte bøkene i håp om å få i gang litt Booker-engasjement. Facebookgruppen finner dere her.

I neste uke kommer jeg til å legge ut min egen longlist basert på det jeg har lest og hørt om bøkene som kan bli nominert. Jeg gjør det bare for å ha det litt gøy og for å se om jeg kan klare å treffe med noen av valgene. I mellomtiden kan dere få lese litt om bøkene jeg allerede har lest og som jeg holder på å lese som potensielt kan bli nominert neste onsdag.

Andrew's Brain (E.L. Doctorow)
“I asked this question: How can I think about my brain when it’s my brain doing the thinking? So is this brain pretending to be me thinking about it?” 

Andrew's Brain virker som en eneste lang monolog, selv om Andrew snakker med noen. En psykolog fikk jeg inntrykk av, men vi hører kun fra ham. Han forteller om ekskonen som har flyttet sammen med en ny mann, om hans andre kone som døde. Om barnet han ikke klarer å ta vare på. Om den uventede karrieren og hans syn på seg selv. Alt leder opp til hvorfor han befinner seg der han er nå og hvor han faktisk er. Som leser må man stille seg spørsmålet: kan jeg egentlig stole på det han sier? Svaret er selvsagt nei, han gir ingen objektiv gjennomgang av livet sitt, han prøver å erindre hva som har skjedd. Han hopper frem og tilbake i tid, tar for seg hendelser slik det passer ham. Vi vet ingenting annet om livet hans enn det han velger å fortelle. Jeg er veldig glad i bøker med upålitelige fortellerstemmer hvor leseren er prisgitt informasjonen som kommer fra denne stemmen. Du blir kjent med slike karakterer på en helt annen måte enn i bøker hvor du får informasjon fra flere hold. Spenningen blir ofte mer intens da karakterene ofte gjør sitt beste for å skjule vesentlig informasjon - enten det er bevisst eller ikke - og du som leser ikke har mulighet til å gjøre noe annet enn å høre på det han eller hun forteller. Leseren blir en slags hobbypsykolog som må rote rundt i Andrew's hjerne (i dette tilfellet). Jeg likte boken med andre ord. Samtidig har jeg lest en del bøker av denne sorten, og det er flere som gjør det enda bedre enn Doctorow etter min mening. Han når ikke helt opp til andre Booker-vinnere som Kazuo Ishiguro og Julian Barnes for eksempel og av den grunn vil jeg helst ikke se denne på longlist neste uke. Kan anbefales som interessant lesning, men på longlist bør man kun finne det beste av det beste.

Glow (Ned Beauman)
Dette er Ned Beaumans tredje roman, og desverre også hans svakeste. Om jeg hadde fått boken i gave med blankt omslag hadde det ikke tatt meg lang tid før jeg ville forstått hvem som hadde skrevet den, bøkene hans er veldig gjenkjennelige. Du har en litt snodig fyr med et merkelig syndrom som bor i London og forvikler seg inn i sære saker. I Glow møter vi Raf fra London, som har en intern klokke med 25 timer i døgnet, noe som gjør det umulig for ham å opprettholde normale jobber og normale forhold. Den Burmesiske kameraten hans, Theo, forsvinner, og han forsøker å nøste opp i mysteriet og å finne ut hva det har å gjøre med en ny type narkotika og en internasjonal bedrift.
Beauman skriver godt, som alltid, men Glow engasjerer ikke på langt nær like mye som i The Teleportation Accident og som den brilliante Boxer, Beetle. Det kan være det bare var saken han viklet seg inn i var så mye mindre interessant for meg enn Fishy sin nazistsak i hans første bok. Men jeg følte også at den både var mindre dyster og mindre morsom enn de forrige to. Jeg synes ikke han mestrer den svarte humoren like godt i denne boken, selv om sjarmen fremdeles er inntakt. Jeg tror neppe denne får en plass på longlist.

The Good Lord Bird (James McBride)
"The old face, crinkled and dented with canals running every which way, pushed and shoved up against itself for a while, till a big old smile busted out from beneath 'em all, and his grey eyes fairly glowed. It was the first time I ever saw him smile free. A true smile. It was like looking at the face of God. And I knowed then, for the first time, that him being the person to lead the colored to freedom weren't no lunacy."

The Good Lord Bird handler om en slavegutt i USA på 1850-tallet som blir ufrivillig frigjort og havner med en gruppe hvite menn ledet av John Brown, som arbeider for å avskaffe slaveriet. Gutten blir tatt for å være en jente og for å holde seg på god fot med hans frigjører later han som om han er det. Selv når de går hver til sitt fortsetter han å være jente, da det øker sjansene hans for å overleve livet som fri "mann". Jeg har ikke lest denne ferdig enda, men etter å ha lest halve boken har jeg ikke annet enn godord å si om den. McBride har funnet et annerledes perspektiv på slavetiden i USA. Little Onion, som gutten blir kalt av Brown, hadde det bedre som slave enn med denne banden som må stjele mat og som stadig havner i farlige situasjoner (med vilje) og han er ihvertfall ikke glad i å gå med kjoler som klør. Nei, han vil tilbake til eieren sin. Noe sier meg at han sikkert kommer til å forstå verdien av å være fri etter hvert, samt se kampen for frihet i et større bilde og ikke bare se sin egen skjebne, men enn så lenge er han ytterst misfornøyd med situasjonen han har havnet i. Det skaper ganske mange morsomme situasjoner som gjør boken særdeles sjarmerende, til tross for det seriøse temaet. Den gir oss også et annet perspektiv på den store frigjøringsforkjemperen og helten, John Brown, som fremstilles som en veldig sær mann som ikke akkurat kan sies å være en god leder. The Good Lord Bird er en godt skrevet bok som både kan leses som en særdeles god underholdningsroman og også som en realistisk beretning om hvordan kampen mot slaveriet var for de som frivillig (og ufrivillig) kjempet den. Her er det lite som er svart/hvitt. Denne boken har jeg et lite håp om at skal havne på longlist. Hvor realistisk det er vet jeg dog ikke. Jeg kommer uansett til å skrive en mer utfyllende omtale når jeg er ferdig å lese boken.

The People in the Trees (Hanya Yanagihara)
Denne vil jeg ikke skrive så mye om enda, da jeg ikke har lest mer enn 100 sider. Omtale kommer når jeg er ferdig med den. Foreløpig vil jeg bare si at hvis denne fortsetter like bra som den begynte så bør den havne på longlist. Forklaringen kommer.. Les Linn sin omtale i mellomtiden.

I tillegg er det mange potensielle Booker-nominasjoner jeg ønsker å lese og jeg håper noen av dem blir nominert slik at jeg får en unnskyldning til å begynne på dem fortest mulig. Deriblant:

- Philip Hensher: The Emperor Waltz
- Martin Amis: The Zone of Interest (ikke publisert enda)
- Ian McEwan: The Children Act (ikke publisert enda)
- Damon Galgut: Arctic Summer
- Edward St. Aubyn: Lost for Words
- Sebastian Barry: The Temporary Gentleman
- Tom Rachman: The Rise and Fall of Great Powers
- Helen Dunmore: The Lie
- Donal Ryan: The Thing About December
- Michael Cunningham: The Snow Queen

06.07.2014

En smakebit på søndag - nr. 43

PERCEPTIONS


"They will see the whore, the madwoman, the murderess, the female dripping blood into the grass and laughing with her mouth choked with dirt. They will say "Agnes" and see the spider, the witch caught in the webbing of her own fateful weaving. They might see the lamb circled by ravens, bleating for a lost mother. But they will not see me. I will not be there."

Hannah Kent - Burial Rites

03.07.2014

Ti klassikere jeg burde ha lest

Julie spør hvilke ti klassikere man føler man burde ha lest, og de som står høyest på min prioriteringsliste for øyeblikket er:



Gabriel Garcia Marquez - One Hundred Years of Solitude
Hvorfor akkurat den? Fordi jeg har likt de andre bøkene jeg har lest av ham, fordi dette regnes som hans mesterverk, fordi han er hovedinspirasjonskilden til min store favoritt Louis de Bèrnieres og fordi Ellikken kaller den for den kanskje viktigste boken i hennes liv.

Geoffrey Chaucer - Canterbury Tales
Jeg var i Canterbury i februar og kunne selvfølgelig ikke forlate byen uten å få med meg en kopi av denne boken. Den skal visstnok være morsom av typen le-høyt-på-bussen, samtidig som noen av fortellingene fremdeles har relevans i dag, til tross for at de ble skrevet på slutten av 1300-tallet.

Victor Hugo - The Man Who Laughs
Fordi jeg elsker Victor Hugo. Etter å ha lest The Last Days of a Codemned Man ble jeg nysgjerrig på hans videre forfatterskap, etter Notre-Dame de Paris ble jeg frelst og etter The Toilers of the Sea ble jeg mektig imponert over hans bredde. Jeg har lest så mye positivt om The Man Who Laughs at jeg er sikker på at den vil forsterke den favorittstatusen jeg har gitt ham.

Vasily Grossman - Life and Fate
Jeg leste nylig Chil Rajchmans overlevelsesberetning fra dødsleiren Treblinka. På slutten av boken hadde redaktørene tatt med Grossmans rapport om Treblinka fra hans tid som krigkorrespondent for Sovjetunionen. Både Rajchmans beretning og Grossmans rapport er noe av det mest brutale og grusomme jeg har lest noensinne, men Grossman skriver så godt at jeg må lese mer av ham, både resten av krigsrapportene og romanen Life and Fate.

Mark Twain - The Adventures of Huckleberry Finn
For ikke lenge siden forklarte jeg hvorfor jeg har en trang til å lese Mark Twain og den trangen har ikke forsvunnet etter at jeg leste min første bok av ham.

Nancy Mitford - The Pursuit of Love
Fordi Karin anbefaler den og fordi jeg ikke klarer å la være å lese forfattere som sammenlignes med P.G. Wodehouse.

Aleksandr Pushkin - Eugene Onegin
Jeg har likt alt jeg har lest av Pushkin så langt, så da må jeg nesten få lest hovedverket hans på et eller annet tidspunkt. Til de som aldri har lest Pushkin kan jeg anbefale The Queen of Spades og Dubrovsky.

Robert Graves - I, Claudius
Det er ingen spesifikk grunn til at jeg vil lese denne annet enn at den virker interessant. Følgende sitat var egentlig nok til å få meg til å kjøpe boken: “I was thinking, "So, I’m Emperor, am I? What nonsense! But at least I'll be able to make people read my books now.” 

Samuel Taylor Coleridge - The Rime of the Ancient Mariner
Jeg kom først borti et utdrag fra dette lange diktet da jeg leste Mary Shelleys Frankenstein for første gang som 16-åring og har hatt lyst til å lese hele diktet siden. Nå har jeg endelig kjøpt det og har ikke lenger en unnskyldning for å la være.

Charles Dickens - The Pickwick Papers
Jeg vil aller helst lese alt av Dickens, men neste bok tror jeg må bli hans første roman. Jeg er i humør til å lese noe morsomt - ikke at det ikke finnes humor i de andre bøkene hans også.

01.07.2014

Mai og juni

"You asked me to keep a diary or daybook. Writing is like talking to yourself, which I have been doing with you all along anyway, Doc. So what's the difference?"

En bokblogg er ikke en dagbok, men jeg lurer av og til på om jeg hovedsakelig blogger for å passe på at jeg ikke glemmer alt jeg leser. Jeg tror det er derfor jeg irriterer meg over alle innleggene jeg ikke får skrevet, - spesielt når det er gode bøker jeg lar være å skrive om - fordi jeg har en frykt for at de bøkene kommer til å forsvinne fra minnet og at jeg som bokblogger bare lar det skje uten at jeg i det hele tatt forsøker å forhindre det. Nå som jeg ikke blogger like aktivt som de første årene blir det mange hull i listen over bøker jeg har lest, mange linjer uten en tilhørende link. Selv om jeg med dette innlegget ikke har planer om å gå mer enn to måneder bakover i tid kjenner jeg bekymringen for å ha glemt vesentlige detaljer som jeg vil sette pris på å bli minnet på senere. Siden jeg innser at jeg ikke kommer til å skrive om alle bøkene jeg leser har jeg laget en avtale med meg selv som går ut på at jeg, som et minimum, må skrive om alle bøkene jeg leser som kan bli nominert til årets Bookerpris. Det for å gjøre det enklere for meg selv når jeg skal sammenligne bøkene senere. Bøker fester seg bedre i minnet når jeg skriver om dem. Da tvinger jeg meg selv til å tenke gjennom dem i større grad enn jeg normalt ville gjort. Og skulle jeg ha glemt det meste etter for eksempel fem år, jo da kan jeg alltids lese innlegget jeg skrev fem år tidligere.

Jeg tror likevel at jeg stort sett husker mer fra bøker jeg har lest enn det jeg forventer. Men det kommer an på boken. Middelmådige bøker husker jeg sjelden godt, men de har jeg ikke noe stort behov for å huske. Detaljer forsvinner fortest fra bøker som er veldig handlingsdrevet og har mange karakterer. Da jeg så de to første sesongene av Game of Thrones hadde jeg lest bøkene på forhånd, og det var forferdelig mye jeg hadde glemt. Bøker som er karakterdrevne, hvor vi kommer tett innpå en eller få karakterer, husker jeg mye bedre. Jeg tror nok jeg leser slike bøker mer nøye også. De krever ofte et rolig lesetempo og en del refleksjon underveis for at man skal få utbytte av dem. Det er ofte denne typen bøker jeg liker best. Dog koste jeg meg med de to første bøkene til Martin, det må jeg jo innrømme - det har jeg også skrevet om, så det ville vært nyttesløst å late som noe annet. Det er en annen ting som er fint med bokblogging, min (noenlunde) umiddelbare reaksjon på en bok blir stående, så hvis synet mitt endres etter mer refleksjon, diskusjon med andre eller av andre grunner kan jeg likevel gå tilbake og se at det ikke var slik jeg oppfattet boken mens jeg leste den.

Nå virker det kanskje som om jeg utelukkende blogger for min egen del. Men, som mange har påpekt i diskusjoner om bokblogging, vi publiserer det vi skriver. Vi vet at det kommer til å bli lest av andre og hadde vi kun ønsket å ha en samtale med oss selv hadde vi skrevet omtaler i Word, ikke i Wordpress eller Blogspot. Jeg ønsker, som Karin, å slå et slag for bøker som ikke leses av så mange nordmenn. Jeg kan ikke påstå at alt jeg leser er smal litteratur, mange av favorittene mine er store navn i utlandet, men få av dem er godt kjent her i landet. Skal jeg lykkes med det målet må nok omtaleraten min opp noen hakk. Jeg gremmes nesten over at jeg ikke har fått skrevet om den brilliante Jane Gardam eller om Burial Rites, en overraskende og velskrevet debutroman. Men jeg kan jo fremdeles gjøre det. Kanskje jeg burde stole mer på min egen hukommelse innimellom. Og heller bruke litt tid på å finne ut hvilke bøker som er verdt tiden det tar å skrive om dem. Foreløpig består omtalekøen kun av to bøker: Andrew's Brain (E.L. Doctorow) og Glow (Ned Beauman). Jeg kan nok legge til noen bøker til den listen uten at det byr på store problemer. Så lenge jeg ikke lurer meg selv og faktisk har så dårlig hukommelse som jeg av og til tror.

Det kan se ut til at jeg har skrevet meg helt vekk fra det jeg opprinnelig hadde planer om. Jeg er glad i digresjoner, men dette ble litt for langt til at jeg kan forsvare å fortsette med det egentlige temaet for innlegget. Jeg får ta månedsoppsummeringen en annen dag.

19.05.2014

Santorini

Jeg har nettopp vært en uke på Santorini og kom hjem på selveste 17. mai. Selv om det strengt tatt kan regnes som en sydenferie brukte vi massevis av tid på å utforske øyen, noe som førte til at det ikke ble veldig mye lesetid ved bassenget eller på stranden. Jeg fikk fullført The Story of a Shipwrecked Sailor av Gabriel García Márquez og kommet et stykke videre i God: The Failed Hypothesis av Victor J. Stenger (som jeg for øvrig fullførte i dag), samt begynt på Glow av den fantastiske Ned Beauman. 

Noe av det artigste som skjedde var imidlertid at vi snublet tilfeldig over tidenes kuleste bokhandel, Atlantis Books, som ligger i byen Oia (uttales Ia). Den så ganske tiltalende ut utenfra og var enda bedre inni. 



Philosophy tower! Hvor jeg glemte å kikke… Hyllen med engelsk skjønnlitteratur ble derimot grundig inspisert. Jeg har uansett mer igjen av biografien til Bertrand Russell, så jeg skal nok få filosofibehovet mitt dekket en stund til - ikke at det behovet er spesielt sterkt må jeg vel innrømme, men Russell må man like!



Jeg kjøpte meg en bok som var pre-loved, The Infernals av John Connolly. Jeg har kun lest en bok av ham tidligere, men den var til gjengjeld en genial blanding av sær, skremmende, melankolsk, morsom og helt unik, så det lover bra for videre lesning. Ulempen med Connolly er at han ikke har skrevet mer enn en roman. Ellers går det i krim og ungdomsbøker. Den jeg har kjøpt er en ungdomsbok, nummer to av to fant jeg ut i ettertid. Men det funker. Jeg skaffer meg nummer en til Kindle, så kan nummer to få oppmerksomhet igjen. 



Til tross for at det var billig og vi savnet dyrene som ventet på oss hjemme hoppet vi over rent-a-cat tilbudet og fokuserte på bøkene. Den andre (og siste - hurra for mine evner til selvbegrensning) boken jeg kjøpte er Confessions of a Lapsed Standard-Bearer av Andreï Makine. På forsiden står det "as good as Chekhov", noe som ikke hjelper meg stort da han er den eneste russeren jeg ikke har likt, men jeg har hatt lyst til å lese noe av Makine i mange år, så det er på tide at jeg forsøker meg tross sammenligningen med Chekhov. 

Santorini er en spennende og nydelig øy hvor man kan være lat sydenturist eller en mer aktiv turist som ønsker å oppleve litt mer enn strandlivet. Skulle gjerne hatt en uke til der nede. Men det var ikke så verst å komme hjem likevel. 

Fra et fint sted… 

…til et annet!

06.05.2014

The Diaries of Adam and Eve

Forfatter: Mark Twain
Utgivelsesår: 1902/04
Min utgave: 2011
Forlag: Finisterra Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 72
Utgave: Kindle

Forestill deg at du er det første mennesket på jorden - eller det andre hvis du er kvinne, noe jeg vil tippe det er stor sannsynlighet for at du er - og at du kun har eksistert i en dag. Hva tenker du? Hvordan reagerer du på alt rundt deg? Hvordan tilbringer du dagene? Selv vil jeg tro jeg hadde vært veldig forvirret, men Eve tar alt på strak arm. Adam er det verre med.

I was afraid of it at first, and started to run every time it turned around, for I thought it was going to chase me; but by and by I found it was only trying to get away, so after that I was not timid any more, but tracked it along, several hours, about twenty yards behind, which made it nervous and unhappy. At last it was a good deal worried, and climbed a tree. I waited a good while, then gave it up and went home. Today the same thing over. I've got it up the tree again.

'It' er altså Adam, som desperat prøver å komme seg unna denne nye skapningen som forfølger ham. Han vet ikke hva hun er, men han kunne ønske hun holdt seg unna ham. Han lærer seg etter hvert at han og Eve er av den samme rasen og slutter å være redd for henne, men han vil fremdeles være alene. Hun maser og maser og han får aldri fred.

EVE: The minute I set eyes on an animal I know what it is. I don't have to reflect a moment; the right name comes out instantly, just as if it were an inspiration, as no doubt it is, for I am sure it wasn't in me half a minute before. I seem to know just by shape of the creature and the way it acts what animal it is.


ADAM: The naming goes recklessly on, in spite of anything I can do. I had a very good name for the estate, and it was musical and pretty: GARDEN OF EDEN. Privately I continue to call it that, but not any longer publicly. The new creature says it is all woods and rocks and scenery, and therefore has no resemblance to a garden. Says it looks like a park, and does not look like anything but a park. Consequently, without consulting me, it has been new-named: NIAGARA FALLS PARK. This is sufficiently high-handed, it seems to me. And already there is a sign up: KEEP OFF THE GRASS.

De er kanskje samme rase, men ulikhetene blir mer og mer merkbare etter hvert som dagene går.

When the mighty brontosaurus came striding into camp, she regarded it as an acquisition, I considered it a calamity; that is a good sample of the lack of harmony that prevails in our view of things. She wanted to domesticate it, I wanted to make it a present of the homestead and move out. 

Som dere sikkert har begynt å forstå er karakterene i denne lille boken ganske stereotypiske, noe ikke alle er like begeistret for. Adam vil ha ro og fred, men får det ikke. Kvinnen snakker i et sett, har en mening om alt. Hun er naiv, men lojal. Hun elsker Adam og vil at han skal elske henne. Hun skriver til og med at hun ville elsket ham selv om han behandlet henne forferdelig, selv om han hadde slått henne. Dette får forståelig nok enkelte lesere - mer spesifikt Goodreads-brukere - til å steile. Samtidig beskrives Eve som en nysgjerrig og intelligent person, en som vil utforske og lære, som er sympatisk og omsorgsfull. Eve er en langt mer kompleks og interessant karakter enn Adam. De har ingen referanserammer, men kun sine egne opplevelser og følelser å gå etter og det er fascinerende lesning.

Jeg får ikke inntrykk av at religionskritikk var det viktigste for Twain da han skrev dagbøkene til Adam og Eve. Karakterene er i fokus, karakterene som Twain ser dem, ikke den bibelske historien vi kjenner fra før. Det virker mer som en utradisjonell kjærlighetshistorie som ikke kan fortelles i en annen setting enn skapelsesberetningen, enn et forsøk på å kritisere bibelen. Men selv om det ikke ser ut til å ha vært hovedfokuset glimter han til med noen kritiske bemerkninger innimellom.

It is best to prove things by actual experiment, then you KNOW; whereas if you depend on guessing and supposing and conjecturing, you never get educated. 

Den beste grunnen jeg kan gi for å lese boken er likevel underholdningsverdien. Dette er en latterbombe, eller var det ihvertfall for meg. Jeg avslutter med et par sitater fra Adam, som prøver å finne ut hva i alle dager for en skapning Cain er. Enjoy!

It resembles us in some ways, and may be a relation. That is what she thinks, but this is an error, in my judgement. The difference in size warrants the conclusion that it is a different and new kind of animal - a fish, perhaps, though when I put it in the water to see, it sank, and she plunged in and snatched it out before there was opportunity for the experiment to determine the matter. I still think it is a fish, but she is indifferent about what it is, and will not let me have it to try. I do not understand this. 

The kangaroo still continues to grow, which is very strange and perplexing. I never knew one to be so long getting its growth. It has fur on its head now; not like kangaroo fur, but exactly like our hair, except that it is much finer and softer, and instead of being black is red. I am like to lose my mind over the capricious and harassing developments of this unclassifiable zoological freak. 

04.05.2014

Samuel Langhorne Clemens...

… bedre kjent som Mark Twain var en amerikansk forfatter som levde i perioden 1835-1910. Jeg tenker på han som en av mine store favoritter, uten at jeg egentlig har lest noe som helst av mannen. Hvordan har jeg klart å lure meg selv så til de grader, lurer du kanskje på? Jeg har lest litt om mannen, kjøpt intet mindre enn ti av hans bøker og satt en rekke av hans sitater som favorittsitater på Goodreads. Han virker som en forfatter jeg vil like, jeg tenker vel allerede at jeg liker ham. Er det nettopp derfor jeg har ventet så lenge med å lese bøkene hans mon tro? Er jeg nervøs for å finne ut at skriveriene hans ikke blir bedre enn, eller når opp til, sitatene jeg har funnet på Goodreads? Eller er det rett og slett det at jeg har så mange bøker av ham at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne?




Det som fikk tankene mine over på Mark Twain er boken jeg holder på å lese, Andrew's Brain, av amerikaneren E.L. Doctorow. Hovedkarakteren leser Mark Twain og har følgende å si om forfatteren:

"How MT dealt with life was to make a point of explaining children to adults, and adults to children. Isn't that so? Or to write of his neighbors with amused compassion. He went to ridiculous church for the sake of his wife. Invested in an unworkable Linotype machine. Hobnobbed with the Brahmins of Boston. Slyly skewered the self-satisfied gentlemen enjoying his after-dinner speeches. Noted the anointed barbarity of kings. But always, always, it was to wrap himself in society. To keep himself snugly within what Searle, a guy whose work I teach, call 'the construction of social reality'."

En litterær karakters subjektive oppfattelse av Mark Twain. Da jeg leste det innså jeg at jeg ikke har forutsetning for å si noe om karakterens syn på ham, for min egen oppfattelse av hvem han var er kun basert på korte sitat og annenhånds informasjon. Det er med andre ord på tide at jeg blir bedre kjent med Samuel Langhorne Clemens ved å lese de ti bøkene jeg har i bokhyllen (og på Kindle) som er skrevet av ham.

  1. The Innocents Abroad (1869)
  2. The Adventures of Tom Sawyer (1876)
  3. The Prince and the Pauper (1880)
  4. A Tramp Abroad (1880)
  5. Adventures of Huckleberry Finn (1884)
  6. A Connecticut Yankee in King Arthur's Court (1889)
  7. Extracts From Adam's Diary (1902)
  8. Eve's Diary (1904)
  9. Letters From the Earth (1962)
  10. Autobiography of Mark Twain Vol. 1 (2010)

Jeg er fremdeles ikke sikker på hvor jeg skal begynne. På listen finnes det fire romaner, to noveller, to reiseskildringer, en selvbiografi og en en essaysamling. Det blir nok humøret som bestemmer. Først må jeg gjøre meg ferdig med å rote rundt i Andrew sin hjerne. Så får vi se om jeg kan få meg en ny favorittforfatter som ikke er britisk.

"I was gratified to be able to answer promptly, and I did. I said I didn't know."

29.04.2014

Februar, mars og april: en oppsummering

Sovjetisk science fiction hvor hele handlingen foregår i en eneste bygning. Det er det man får hvis man åpner den lilla boken som ligger på bordet. Hvis man har den åpen for lenge får man en oppmerksomhetssyk og smågretten liten bartefant som heldigvis lyser opp med en gang boken lukkes og han skjønner at han skal få leke. I går forsøkte jeg å ligge å sole meg på et teppe i parken med båndet til Max festet rundt livet og en bok i hendene. En liten stund var det toppen av lykke. Det er april og jeg kan sole meg i parken uten å få frostskader. Jeg har en hund som klarer å ligge i ro en liten stund - dog ble det vanskelig da det dukket opp en annen hund - og boken jeg leser på er både godt skrevet og original. Med andre ord en nydelig aprildag jeg gjerne skulle opplevd på nytt. Det rare var det ikke føltes unaturlig å lese om et frossent vinter-Island på 1800-tallet mens jeg stekte ute i solen i Bergen. Utrolig hva man kan leve seg inn i bare forfatterne er gode nok.

Den lilla boken er forresten en av syv bøker jeg har lest de siste tre månedene. Åtte hvis man regner med Islandboken, noe jeg sikkert vil gjøre da den mest sannsynlig blir ferdiglest før mai. Perioden begynte dårlig. Tre bøker lest som av diverse grunner ikke fenget. Det står ikke alltid på kvaliteten, jeg må nok innrømme at i to av tre tilfeller var det hovedsakelig personlige preferanser som gjorde at bøkene ikke slo an. De av dere som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg har en forkjærlighet for russiske forfattere. Og alle russerne jeg har lest har skapt begeistring hos meg, Pushkin for sine eventyrlige historier, Tolstoy for sitt språk og sin dybde, Gogol og Bulgakov for sin fantastiske humor, Dostoyevsky for sine skildringer av mørke menneskesinn, Solzhenitsyn for sin brutale realisme. Men så leste jeg Chekhov. Der sa det stopp. Det var tørt, det var ikke alltid antydninger til et plot og selv om jeg gremmes av å bruke det ordet var det rett og slett kjedelig. Og det virket nesten tilfeldig hvor han valgte å stoppe novellene. Jeg har i ettertid lært at det er et poeng i seg selv at historiene bare ebber ut uten en skikkelig slutt, noe dere kan lese mer om hos Frøken Vims. Det er helt sikkert stor litteratur og jeg vil gjerne høre fra noen som kan forklare meg hvorfor det er det, men foreløpig sier jeg bare at det ikke var noe for meg. Det finnes flere russiske fisker i havet.

Belgieren Amelie Nothomb og nordmannen Gert Nygårdshaug sto for de to andre bøkene som ikke overbeviste. Av og til digger jeg Nygårdshaug. Bøker som Klokkemakeren og Fortellernes Marked kommer garantert til å bli gjenlest og jeg er sikker på at jeg vil oppdage enda mer ved bøkene som fascinerer meg ved gjenlesning. Jeg synes mannen er en dyktig forfatter og regner med å lese det meste han har skrevet (bare gi meg 20 år). Problemet med Pergamentet handler igjen om personlige preferanser. Ergo: jeg liker ikke å lese politikrim. Skarphedin Olsen er og blir politi og det er myye gøyere for meg å lese om kokken og kryptografen Fredric Drum hvis jeg først skal lese Nygårdshaugs krim. På den positive siden ga jeg boken videre til en som satt mer pris på den. Nothomb sin bok er jeg mer skeptisk til på et generelt grunnlag. Det er en stund siden jeg leste den nå, men jeg mener å huske at jeg ikke synes boken var så troverdig. Når det virker som om mennesker som sitter i en konsentrasjonsleir egentlig bare har en litt kjip måned så er det noe som ikke helt fungerer. Jeg satser på å skrive et mer omfattende innlegg om boken, Sulphuric Acid, senere.

Den lilla boken sto for den første virkelig fine leseropplevelsen siden januar. Stillferdig sovjetisk science fiction om autoritære regimer og sensur. Virkelig fascinerende lesning, som jeg også skal forsøke å knote ned noen flere ord om i en egen omtale. Bøkene til Jon Richardson og Michael Wood har jeg allerede skrevet om. Richardson er for øvrig årets store overraskelse i positiv forstand. Den siste boken jeg har lest ferdig overrasket imidlertid ikke, og med det mener jeg at jeg forventet at den skulle være strålende og det var den. Old Filth er første bok i en trilogi av britiske Jane Gardam og den tredje boken i serien ble nominert til den nyopprettede Folioprisen tidligere i år. Den første er en kort bok som likevel rommer ufattelig mye og jeg har definitivt skjønt hvorfor så mange briter elsker gamle Filth. Jeg skal lese de to andre bøkene og deretter gjøre mitt beste for å overbevise dere om at dette er prisverdig litteratur.

Jeg er glad for å være tilbake i bokbloggverden. Det beste med bokbloggere er at de stadig kommer med kjærlighetserklæringer til bøker og forfattere jeg ikke en gang har hørt om. De minner meg på entusiasmen jeg hadde for forfattere jeg ikke har lest på lenge. Av og til deltar de i eller starter diskusjoner om bøker jeg elsker, eller for den saks skyld hater, noe som kan være minst like moro. Fremover skal jeg lese Nancy Mitford og Gabriel Garcia Marquez takket være to særdeles overbevisende og dyktige bloggere. Zweig og Wodehouse står også på tapetet. Ellers blir det hva nå enn jeg føler for i øyeblikket. Og det kan være litt av hvert…

24.04.2014

Conquistadors

Forfatter: Michael Wood
Utgivelsesår: 2000
Min utgave: 2010
Forlag: BBC Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 289
ISBN: 9781846079726

"What has happened here, in Amazonia, since Orellana's time is a holocaust - and one which has gone almost unrecorded. Today, we think of these societies as primitive, but it would be more accurate to say they are post-holocaust - and part of the tragic power of Orellana's narrative is that he saw them before the fall."

Franscisco de Orellana var en spansk conquistador og var den første som seilte hele veien ned Amazonaselven og fant munningen. Han fikk elven oppkalt etter seg i en kort periode. Sammen med Gonzalo Pizarro forsøkte han å finne den sagnomsuste byen El Dorado, men det var en nyttesløs jakt hvor de færreste overlevde. Han endte i stedet opp med å ta med seg en rekke menn og dra fra Pizarro. Sammen utforsket de Amazonaselven i forsøk på å finne veien tilbake til sivilisasjonen. I jungelen fikk han og mennene som fulgte ham kontakt med vennligsinnede indianere, samt opplevde de å bli angrepet av mer aggressive stammer. Etter åtte måneder på elven nådde de Atlanterhavet. Selv om han hadde levd under grusomme forhold hvor mange tusen menn hadde dødd av sult, sykdommer og utmattelse eller på grunn av indianerangrep klarte ikke Orellana å holde seg unna jungelen i mer enn tre år. Han dro tilbake, men klarte ikke å finne igjen elven. Han døde i forsøket.

"And yet, something drew him back. In the end, did he perhaps realize that in the landscapes he passed through, in the teeming fecundity of the forests, in the people he had stayed with, whose languages he had learned, he had, after all, touched El Dorado?" 


Orellanas opplevelser i den nye verden er en av fire historier som blir presentert i denne boken. Michael Wood tar for seg aztekernes fall, erobringen av inkariket, den mislykkede jakten på El Dorado og opplevelsene til Cabeza de Vaca. Han følger i de store oppdagernes fotspor og har derfor god innsikt i hvor de har ferdet og hvordan det må ha vært for dem, selv om Wood selvsagt fartet rundt på litt mer behagelige måter. Boken er et tillegg til en dokumentarserie som ble vist på BBC. Jeg har sett første episoden av dokumentaren, den som handler om Cortes og aztekerne, men foretrekker soleklart boken da leseren får mye mer informasjon enn seeren.

I dokumentarens del en får man hovedsakelig se bilder fra dagens Mexico. Selv om Wood også i dokumentaren beskriver hvordan det så ut på 1500-tallet er det mye lettere å leve seg inn i beskrivelsene fra boken, hvor den moderne byen ikke trenger seg innpå de 500 år gamle historiene. Der kommer beskrivelser av hvordan områdene ser ut i dag som et interessant tillegg i stedet for å dominere beretningen. Det at han også baserer seg på litteratur fra samtiden og siterer samtidige historikere gjør at man ikke utelukkende ser på hendelsene fra et moderne perspektiv. Han siterer også hovedpersonene selv, deriblant Franscisco Pizarro, slik at vi får se hvilket inntrykk de fikk av indianerne og deres skikker, samt hvor farget de var av sin egen bakgrunn:

"I had an old man tortured, who was one of the senior and intimate servants of their god. But he was so stubborn in his evil creed that I could never gather anything from him but that they really believed their devil to be a god. It would seem that the Indians do not worship this devil from any feelings of devotion, but from fear."


Dette er en spennende del av verdenshistorien som Wood har gjort tilgjengelig for alle og en hver. Det er en nærmest unik situasjon hvor to sivilisasjoner uten tidligere kunnskap om hverandre møtes, og konsekvensene som fulgte. Hendelsene blir presentert på en lettfattelig måte, men jeg synes forfatteren klarer å unngå å gå inn i et ensidig spor. Han bruker mye tid på å diskutere personlighet og karaktertrekk til de mest sentrale mennene og han viser tydelig hva han har belegg for å skrive og hvor han kun spekulerer. Vi får et nyansert bilde av både conquistadorene og indianerne, i stedet for en enklere fremstilling av førstnevnte som ondskapsfulle og allmektige menn og sistnevnte som primitive og hjelpesløse offere. Ikke alle conquistadorene var like brutale, selv om mange av dem var det (noe spesielt den siste historien i boken illustrerer), og indianerne var langt fra hjelpesløse.

"It is often said by European historians that the Incas never really fought back, that they allowed their empire to collapse without putting up any resistance. The implication, of course, is that Native American peoples had no courage or ability to improvise; that they were trapped in an archaic view of history, and so constrained that they were incapable of decisive action when confronted by scientific-minded, rational Europeans. It is true that the Inca world-view was based on sacred conseptions of time, and that their rulers were hedged in many taboos which the Europeans categorized as 'primitive'. But, nevertheless, the Incas lived in a rational, ordered state, governed by workable concepts of justice. And, as we have seen, although they were confounded by the initial success of the Europeans - and lacked the Spaniards' technology - they resisted with an heroic tenacity."

Boken inneholder også en del interessante diskusjonsmomenter, spesielt i forhold til hvordan vi evaluerer hendelsene i ettertid og med tanke på spørsmål om moralitet. Han tar blant annet opp aztekerne og inkaenes tradisjoner med menneskeoffring, som spanjolene så på som moralsk forkastelig, men kommenterer også tilfeller av det motsatte, hvor spanjolene gjør ting som indianerne ser på som fullstendig umoralsk.

"...this is one of those rare moments in Spanish narratives when cannibalism is admitted. Crucially, Cabeza de Vaca also tells us that 'the Indians were so indignant about this, there was such outrage among them, that had they seen it when it happened they would surely have killed the men and the rest of us would have been in dire peril'. The Indians would rather die of starvation than eat a fellow human being."


Kort oppsummert er Conquistadors er en godt skrevet, lettlest og spennende bok om en utrolig fascinerende periode i verdenshistorien.