White Hunger

Forfatter: Aki Ollikainen
Forlag: Peirene Press
Utgivelsesår: 2015
Originalspråk: Finsk
Sidetall: 136
ISBN: Kindleversjon

Fra 1866 til 1868 opplevde Finland og Sverige en periode med ekstrem hungersnød. På grunn av ugunstig klima klarte ikke den finske befolkningen å produsere nok mat i 1866, og i 1867 ble situasjonen forverret av at de hadde den kaldeste sommeren på en mannsalder. Befolkningen på landsbygden dro fra hjemmene sine og ble vandrende tiggere. De finske styresmaktene klarte verken å forhindre krisen eller å bistå de rammede i særlig stort grad. Hele 15 prosent av den finske befolkningen døde i løpet av denne perioden, enten på grunn av hungersnød eller sykdommene som kom som et resultat av hungersnød og kulde.

"Hunger is the kitten Willow-Lauri put in a sack, which scratches away with its small claws, causing searing pain; then more scratching, then more, until the kitten is exhausted and falls to the bottom of the sack, weighing heavily there, before gathering its strength and starting a fresh struggle. You want to lift the animal out, but it scratches so hard you dare not reach inside. You have no option but to carry the bundle to the lake and throw it into the hole in the ice."

Aki Ollikainen er nominert til Den internasjonale bookerprisen med boken White Hunger. I boken, som kun er i overkant av 100 sider lang, gir han et rått og brutalt innblikk i hvordan det var å leve og å dø i Finland i 1867.

Vi møter Marja og hennes familie. Mannen er den første som dør. Marja reagerer både meg sorg og med sinne. Han skulle jo forsørge familien, hva skal de gjøre nå? Hun tar med seg sønnen og datteren i håp om å kunne søke tilflukt hos kjente. Problemet er at ingen har nok mat. Hvordan skal man kunne hjelpe andre når man ikke en gang har nok til egen familie? Familien blir, som så mange andre, tiggere - avhengig av andres godvilje for å overleve. Får de ikke nok mat dør de. For mye mat på en gang kan også være farlig, uansett hvor sulten de måtte være. Ikke alle menneskene de møter har gode hensikter selv om de skulle tilby mat og husrom. Ollikainen skildrer en verden hvor det kun handler om overlevelse, hvor man omtrent går på autopilot og ikke kan gjøre noe annet enn å prøve å holde seg på bena til det ikke går lenger. Til man faller om og ikke kommer seg opp igjen.

"Here lies Dr Johan Berg. Lumps of frozen soil thud against the lid of the coffin. On the horizon, a pale-red streak wages a hopeless war against the weight of the sky, in defense of the dead man's soul. Finally, it is sapped of strength, and heavy clouds shroud the last rays of the sun. The shadows on the mourners' faces grow darker."

En av styrkene til boken er at hendelsene blir fortalt fra ulike synsvinkler. Felles for de fattige, døende er at deres fortelling er veldig beskrivende. De snakker ikke til leseren, vi bare ser ting gjennom deres øyne. Det er ingen forsøk på å få sympati eller dele ut skyld. De lever, de drømmer, de dør. Vi følger dem på veien, uten filter.

Vi får også servert historien gjennom øynene til de rike og mektige. Deres kapitler er kortere, men de gir oss mer bakgrunn for hvorfor dette skjer og hvordan det påvirker de som har mest og de som i teorien skal forsøke å gjøre noe med hungersnøden. Det virker som en håpløs situasjon som senatoren ikke kan gjøre noe med. Men hans forsøk på å hjelpe gjør ingenting annet enn å forverre situasjonen og han handler altfor sent. Hans liv er så fjernt fra dem han skal hjelpe og han evner ikke å sette seg inn i deres situasjon. Det er hans jobb å tenke helhetlig - å tenke på befolkningens beste - men hvordan skal man bestemme hva som er best for befolkningen hvis man ikke orker å tenke på individuelle skjebner?

"Matias laughs at the story as if it were a funny anecdote. Teo, too, has to chuckle at the memory of the situation. All the same, he wonders how they can be touched by the surrounding misery, if they are merely amused by it. If they truly felt what was going on, would they still be able to laugh?"

Legen Teo er den som bidrar med refleksjon, den som ser både de rike og de fattige. Den som nekter å være med på å gjøre krisen til noe nobelt som befolkningen må gå gjennom for å vise sin tro og sin styrke. Han ønsker ikke å glorifisere noe som menn av hans stand ikke egentlig er en del av. Han lever i en verden, men han ser hva som foregår i den andre.

"If this suffering is meant to be a test, who is it aimed at? Whose faith will be sanctified through the suffering of these people? Who is Job? The beggars? No, God protected Job; only all those close to him suffered. Do you equate you Job with these people, Matias? These people who starve as we versify: make your bread so it's half bark, our neighbour's grain was killed by frost. Have you ever tasted bread with bark? I haven't. We are not of the people, Matias, and we shall never cross the boundary between them and us. Only Johan crossed it: he went among the people and died of their diseases."

White Hunger er en kort roman, men den rommer mye. Den er nydelig skrevet, selv om den beskriver en verden som er langt fra nydelig. Om den er god nok for kortlisten aner jeg ikke da jeg ikke vet nivået på resten av de nominerte, men den kan uansett anbefales på det sterkeste.

Did You Ever Have A Family

Forfatter: Bill Clegg
Forlag: Gallery/Scout Press
Utgivelsesår: 2015
Språk: Engelsk
Sidetall: 304
ISBN: Kindle-versjon

"She pulls her jacket across her chest and settles into the two folding chairs she's made into a makeshift bed. She will wait for him to come back. She will stay out here in the summer night, with the deer sneezing in the woods and the frogs chirping from the trees. She will wait for him here. Under this wedding tent, she will wait. And she will say yes."

Natten før datteren til June skal gifte seg brenner huset hennes ned. Vi får ikke vite hva som har hendt før senere i boken, men June står utenfor og ser på at hele livet hennes går opp i flammer. Datteren, Lolly, og forloveden, Will, kommer seg ikke ut. Eksmannen, Adam, kommer seg ikke ut. Hennes tyve år yngre kjæreste, Luke, kommer seg ikke ut. På noen øyeblikk mister hun alle hun noensinne har betegnet som familie. En middelaldrende kvinne, helt alene i verden.

Clegg strukturerer boken sin med utgangspunkt i denne hendelsen. Han lar de fleste involverte parter være med å fortelle historien, med unntak av de som døde. Hvert kapittel følger en spesifikk stemme, en person som får bidra med sin del av historien. Noen karakterer er helt sentrale for det som skjedde den kvelden, andre har kun betydning i etterkant av brannen. Når leseren begynner på et kapittel vet man aldri helt hvordan den nye personen passer inn i historien. Men alle stemmene flettes sammen på en mesterlig måte og sammen forteller de en tragisk og brutal historie, dog ikke helt frarøvet håp.

"For most of her life she had dreamed of the day she wouldn't have to stoop and scrub and haul and shine for other people. And so it came. One more demon replacing another."

Dette er ingen enkel måte å strukturere en fortelling på, men det er så utrolig godt gjennomført. Hver karakterer har en helt særegen stemme, hver og en av dem fremstår meget tydelig for meg. Jeg har ingen problemer med å skille dem fra hverandre og med å huske hver enkelt. Vi får innblikk i hver karakters personlige historie, vi kjenner dem ikke kun som statister i June sin historie. Mange av dem har egne sorger. Vi møter to lesbiske kvinner, en av dem fra en dypt katolsk familie som ikke ønsket kontakt etter at hun fortalte dem om sin legning. Vi møter en mor som gjennom en rekke dårlig avgjørelser ender opp med å bidra til å fengsle sønnen for en forbrytelse han ikke har begått. Vi møter en ung gutt som må leve med en grusom hemmelighet og en fraværende far full av anger når sønnen havner i koma etter en overdose. Vi møter et samfunn som fordømmer det unge, svarte, tidligere fengslede brannofferet, fordi det er enkelt å legge skylden på ham, selv om de ikke kjenner ham. Eller kanskje nettopp fordi de ikke kjenner ham.

Språket er enkelt og usentimentalt, noe som gjør at historien virker desto mer realistisk og brutal. Alle de mer perifere karakterene får fortelle sin historie selv, mens kapitlene til June, Lydia (Lukes mor) og Silas (som starter fortellingen) fortelles i tredjeperson. Jeg tenkte ikke over det mens jeg leste boken, men leste det i et intervju med forfatteren. Det har da tydeligvis føltes veldig naturlig mens jeg har lest boken. Noen ganger er den veldig fin, ofte er den ufattelig trist. En gang måtte jeg stoppe opp fordi jeg ble så sjokkert, fordi jeg ikke så for meg at noe kunne være mer fryktelig enn det boken begynte med.

"And then, out of the blue, a couple of kids climbed through Penny's window and raped and strangled her to death."

Ingen advarsel, ingen lange forklaringer. Det skjedde. Så må de som var glad i henne lære seg å leve med det. De fine øyeblikkene dukker også opp innimellom en evig kamp om å fortsette å leve. June forsøker desperat å føle en slags tilknytning til datteren som hun ikke egentlig hadde mens hun var i live. Lydia prøver å bekjempe ensomheten, samt skyldfølelsen overfor sønnen. Will sine foreldre forsøker å hedre sønnens minne ved å handle som han ville ønsket og ikke tenke utelukkende på å dele ut skyld.

Did You Ever Have A Family er en bok jeg kommer til å ha i tankene lenge. Den var omtrent umulig å legge fra seg mens jeg leste den, og den gir sterke og langvarige inntrykk. En helt særegen bok som virkelig fortjener å bli kåret til vinneren av Bookerprisen 2015. Det er uten tvil den beste boken jeg har lest i år og den er en av de få bøkene jeg føler jeg må lese på nytt på et eller annet tidspunkt. Clegg har skrevet en nydelig fortelling som fortjener et stort publikum.

"And every time they come, they will tell those who don't know the story of the young man who was a boy here, who went away and came home and went away, who cleaned rooms and carved a canoe and on its prow painted the faces of a family. And the stories will change and the canoe will become a headboard and the family will be mermaids and the rooms will be mansions. And no one will remember us, who we were or what happened here. Sand will blow across Pacific Avenue and against the windows of the Moonstone, and new people will arrive and walk down the beach to the great ocean. They will be in love, or they will be lost, and they will have no words. And the waves will sound to them as they did to us the first time we heard them."

Satin Island

Forfatter: Tom McCarthy
Forlag: Alfred A. Knopf
Utgivelsesår: 2015
Språk: Engelsk
Sidetall: 189
ISBN: 9780307593955

Den britiske antropologen U har fått i oppdrag fra selskapet han jobber for (referert til som The Company) å skrive en rapport som oppsummerer vårt samfunn og vår kultur på samme måte som antropologer skriver om og analyserer stammefunn. Når han spør hvordan en slik omfattende rapport skal struktureres får han til svar at han kan finne ut av det selv. Rapporten vil på en eller annen måte uforme seg selv etter hvert som han jobber med den. Det mener ihvertfall sjefen hans, og han begynner å tro på det selv også.

"To the anthropologist, as I explained before, it's generic episodes and phenomena that stand out as significant, not singular ones. To the anthropologist, there's no such thing as a singular episode, a singular phenomenon - only a set of variations on generic ones; the more generic, therefore, the more pure, the closer to an unvariegated or unscrambled archetype."

Satin Island er en meget sær bok. Det finnes en overordnet ramme rundt innholdet i boken, men ikke en normal progresjon man ville forventet å finne i en roman. Hvert kapittel inneholder refleksjoner rundt ulike tema, samt noe informasjon om U og hans liv. Noen av temaene går igjen gjennom hele boken, men han klarer aldri å løserive seg fra materialet og skrive en slags objektiv analyse av vårt (vestlige) samfunn. Det blir også etter hvert ganske tydelig at han er på jakt etter mønstre som ikke nødvendigvis er reelle og konklusjoner det ikke finnes bevis for. Tross hans tendens til å lene seg til konspirasjonsteorier er det ikke mangel på interessante observasjoner i denne boken. Han henger seg spesielt opp i ulykker som involverer oljesøl, samt fallskjermulykker - om man kan kalle det en ulykke når fallskjermene blir sabotert.

"Thus, although he hadn't actually been killed until the moment of impact, to all intents and purposes, he had (this is how Schrödinger would formulate it) been murdered without realizing it. I tried to picture him walking around in that state: already effectively dead, his body and his consciousness, his experiences, and, beyond these, his experience of his experiences - his awareness of himself, his whole reality - mere side effects of a technical delay, a pause, an interval…"

U er veldig opptatt av sin rolle som antropolog, og hva han kan oppnå ved å skrive denne rapporten. Han ser for seg at han vil oppta en meget respektert og prominent rolle på sitt felt, og forestiller seg hvordan foredrag han potensielt skal holde vil foregå. Hvordan han kommer til å sette motstanderne på plass med hans brilliante argumenter. Så når han finner ut at en av teoriene han er mest fornøyd med ikke holder vann (global russisk rulett for fallskjermhoppere) går han inn i en dyp depresjon og begynner å miste troen på rapporten.

"I was certain of this. I was more certain of it than of anything before or since. The triangles, the lines and vectors all made sense now: it seemed to me, in that instant, that I'd solved not just a private puzzle but a fundamental riddle of our time. And not just a single riddle either: the Canadian case, the Polish and New Zealand ones - these, I was certain, were Russian Roulette pacts as well. It was a cult, dispersed, like my own covert anthropologists, around the globe! The realization was enormous - almost as visceral as the ritual it unmasked."

Dette er den mest sitatvennlige boken jeg har lest så langt fra årets Booker-longlist, den er rett og slett fantastisk godt skrevet. Den eneste som kan måle seg med Lila rent språklig foreløpig. Og det kan ikke være tvil om at forfatteren er en usedvanlig mann med rimelig høy intelligens, som ønsker å utfordre leseren. Boken er dog ikke utelukkende seriøs, man finner en del humoristiske øyeblikk - som kanskje er naturlig i en bok med en såpass merkelig hovedperson.

"…As if this weren't impressive enough, the Minister then proceeded, using the outside edge of her right shoe's toe once more, to re-do the sequence in reverse. It took the best part of another hour; but she managed it as well. As soon as she'd returned the buckle to it's starting position, its original state, she called the meeting to a close. I found the whole experience of observing this small episode, this drama that (due to the shape of the table, its supporting legs, the layout of our chairs and similar factors) I alone could see, deeply satisfying. How do you think it went? Peyman asked me after we had left. Oh, I answered: excellently."

Jeg kan ikke påstå at jeg forstår nøyaktig hva McCarthy ønsker å oppnå med denne boken. Hvilken helhet han prøver å presentere for leseren. Han viser ihvertfall hvor problematisk det er å skulle forholde seg objektivt til det man studerer når man er en del av det. Den stadig tilbakevendende problemstillingen om hvorvidt deltagende observasjon kan generere resultater man kan stole på. Og hvor mye vår egen bakgrunn og syn vil farge vårt syn på det/de vi observerer.

"…What I actually picture is the paper that he writes it on: on one side, columns of Nambikwara words and phrases, transcriptions of tattoos, diagrams of the village's huts' layout, with attempts to correlate these with the tribe's wider myth and kinship structures, which he's extrapolated and laid out in graphs and tables - then, on the other side, the play. On one side, scientific, evidence-based research; on the other, epic art. If my Report had come to be completed, which side of the paper would it have been written on? More to the point: to which side does this not-Report you're reading now, this offslew of the real, unwritten manuscript, belong? Perhaps to neither side, but to the middle: the damp, pulpy mass that forms the opaque body at whose outer limits, like two mirages, the others hover."

Selv om jeg kanskje ikke har kontroll på helheten liker jeg alle delene av boken og jeg tror jeg kan oppdage noe nytt hver eneste gang jeg leser den. Som dere skjønner er det ingen enkel bok. Selv om det er longlists korteste krever den mye mer av leseren enn de andre jeg har lest til nå. Men den gir til gjengjeld mye tilbake. Denne forsvinner ikke fra tankene med det første. Jeg hadde blitt svært fornøyd med å se Satin Island på shortlist, men jeg tror kanskje den blir for eksperiementell for Bookerjuryen. Den er likefullt min favoritt så langt!

History of the Rain

Forfatter: Niall Williams
Utgivelsesår: 2014
Forlag: Bloomsbury Publishing
Språk: Engelsk
Sidetall: 368
ISBN: Kindle-utgave

"Abraham's leaking now, a sticky slather of blood gathered at his belt, but he's still running and getting ready to fire his First Shot of the War. His rifle is wavering, they haven't really explained this bit, that running & shooting is quite different to standing & shooting and that running & shooting while being shot at is for obvious reasons, chaps, not taught at all."

History of the Rain er egentlig historien om den irske familien Swain (!) som fortalt av familiens yngste kvinnelige medlem, Ruth Swain. Hun har en særegen skrivestil og kritiseres av en lærer for overdreven bruk av store bokstaver og for at hun visstnok skriver som en mann, uten at hun forstår helt hva det betyr. For leseren sin del er det en artig bemerkning, da vi vet at den egentlige forfatteren er en mann. Jeg tolker det som en humoristisk kommentar om forfatterens egne evner til å skrive fra et kvinnelig perspektiv, selv om jeg synes han lykkes godt med nettopp det. Den første kritikken svarer hun på selv.

"Once when I answered that Emily Dickinson capitalized, Mrs Quinty told me Emily Dickinson was not A Good Example, that she was a Peculiar Case, and the way she said it you knew she regretted it right away because there was a little flinching around her mouth and you could tell she had already joined the dots and remembered Swains are pretty much the definition of peculiar. And so I never did ask her about what it meant to write like man."

Ruth forteller oss om bestefaren, Abraham, som ble skutt under Første Verdenskrig og som deretter flyttet til den irske landsygden og brukte resten av livet sitt på å fiske. Hun beskriver lykken han følte da han endelig fikk en sønn og hvilke forventninger han hadde til sønnen:

"My father was landed in May. He swam out after fourteen hours of labour, was not yet dried of the birthwaters when Grandfather Abraham appeared in the nursery like strange weather, jutted the Swain jaw to study his only male progeny, and ask what weight? And in that moment, like a pinch of salt, he passed on the Impossible Standard. He called his son Virgil. Honest to God. Virgil."

Virgil Swain var en usedvanlig smart liten gutt, som kjapt ble for flink for skolen. Han slukte bøker og i voksen alder forsøkte han å bli dikter. Han produserte mye, men kom aldri så langt til at han fikk sendt diktene inn til et forlag. Konen gjorde det til slutt for ham, uten mistanke om at det kanskje ikke ville bli godt mottat. Ruth er som faren, hun leser alt hun kommer over, spesielt klassikere, og elsker Charles Dickens og Robert Louis Stevenson.

"I am going to read them all because that is where I will find him."

Hun søker etter faren i bøkene. Han er ikke lenger til stede, uten at hun forklarer det nærmere før på slutten. Til tross for den sjarmerende og morsomme skrivestilen kan boken sies å minne mer om en tragedie enn en komedie. Ruth sin verden er verken koselig eller trygg, ikke nå lenger. Hennes søk etter faren gjennom litteraturen han elsket fører forresten til at leseren nærmest blir bombadert med litterære referanser. Det er nok en ulempe å ikke ha lest en del klassikere før man leser denne boken, for da vil det være mye man ikke forstår. For de av oss som deler hennes kjærlighet for blant annet Dickens, Stevenson, Swift og Twain gjør referansene det enda lettere å leve seg inn i Ruth sin verden.

"Aeney doesn't want to imagine. He wants the real thing. He wants to be there. 'Tell us more.' 'I will,' Dad says. 'But just get to the island now. Just arrive. Tomorrow I'll tell you about Mr Silver. 'Mr Silver?' 'Shsh. Lie back.' 'But who is he?' 'His name was John. We called him Long, even though he wasn't.'"

Medlemmene av familien Swain er kun noen få av en rekke sære, men sjarmerende karakterer vi blir kjent med i løpet av 368 sider. Ruth gir oss et innblikk i hverdagen i det rurale Irland samt småglimt av fantastiske, varme og eksentriske karakterer. Boken kan til tider minne om et gammeldags eventyr, helt til du får referanser til Facebook og Home and Away. Det bryter illusjonen, noe enkelte lesere har reagert negativt på. Jeg synes det er fint, for det tvinger leseren til å ta innover seg at dette er noe som (liksom) skal ha skjedd nylig. Det er ikke en sørgelig historie som fant sted for lenge siden, men en moderne, trist fortelling om hvordan våre liv kan ta uventede og uvelkomne vendinger og hvordan de kan ende tragisk og brått. Samtidig er det ikke mangel på fine øyeblikk og morsomme avsnitt. Men selv om Ruth elsker Dickens har hun heldigvis ikke hans tilbøyelighet til sentimentalitet.

"He doesn't know his heart attack is on the way. He doesn't know he has only time to get the thatch finished, the turf home, and two horses shod. Jaykers God, Tommy says. But he was a fine figure of a man. Ah well. That's where Tommy's history ends."

History of the Rain er for øvrig særdeles sitatvennlig! Som dere kanskje merker har jeg store problemer med å begrense sitatbruken i omtalen. Boken er rett og slett veldig bra skrevet. Jeg har ikke lyst til å si for mye om handlingen, men vil heller dele noen av mine favorittsitater med dere helt til slutt.

"The village has three pubs, all of which the Minister for Fixing Things Not Broken wiped out when the drink-driving laws changed and petrol stations started selling Polish Beer. Clohessy's, Kenny's and Cullen's are all ghost pubs now. They have about seven customers between them, some of whom are still living. Seamus Clohessy says one roll of toilet paper does for a month."

"Despite the efforts of the Tourist Board, Ireland, in those days were not in Top Ten Countries to Visit, and for English people it was all but verboten as the Pope would say. Ireland? Catholics and murderers, the Reverend would have thought. Ungrateful blackguards, we had not the slightest appreciation for the eight hundred years of civilised rule of His Majesty and to show our true colours once the English had departed we'd set about killing each other with hatchets, slash hooks and hedge shears. Ireland? Better that Abraham was in Hell."

"My father took the bait. He liked being singled out. You'll already know he liked feeling that he was rising. He didn't mind the hook in his mouth."

The People in the Trees

Forfatter: Hanya Yanagihara
Utgivelsesår: 2013
Min utgave: 2014
Forlag: Anchor Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 473
ISBN: 9780345803313

"There are people - even otherwise logical and clear-minded people - who believe that we are born with a predisposition to behave as, well, humans. That is, that we are born with a certain set of desires or tendencies - the tendency, say, to be sociable with others, or to share with others, or to communicate with others. (These are also the people who believe in such concepts as good and evil and enjoy debating whether man is one or the other.) But although this is a pretty notion, it is fundamentally untrue."

The People in the Trees består av legen og vitenskapsmannen Norton Perina sine memoarer, notater skrevet av redaktøren - en nær venn og kollega av Perina - samt avisartikler som omhandler hans arrestasjon. Norton Perina dro i 1950 på en forskningstur til en liten, uutforsket, øy i Stillehavet kalt Ivu'ivu og der støtte han og forskningsteamet på mennesker utstøtt fra en av stammene på hovedøyen U'ivu som hadde bemerkelsesverdig god helse i forhold til det som var normalt for resten av stammen. Han anslo de første menneskene de fant til å være ca. 60 år, en alder de færreste på U'ivu hadde nådd. Det viste seg etter hvert at det første anslaget ikke var korrekt. Alle medlemmene av gruppen kunne huske hendelser som hadde skjedd lenge før deres antatte levetid. Den eldste kvinnen fant de ut at var minimum 250 år. Perina oppdaget hvorfor de levde så lenge og vant nobelprisen for sitt funn.

Perina forteller historien sin kronologisk. Han begynner med barndommen og universitetstiden før han går videre til månedene i Stillehavet og livet hans i etterkant, både om forskningen som fører til nobelprisen og om alle barna fra U'ivu han adopterer og gir et hjem til. Han skriver til oss fra en fengselscelle. Leseren vet fra første side hva han er fengslet for, men vi vet ikke om han faktisk er skyldig og hvilket hendelsesforløp som førte til at han havnet i den situasjonen. I og med at det er Norton Perina som forteller oss sin versjon av historien er det vanskelig å si hvorvidt han gir en troverdig gjenfortelling av det som har skjedd. Han virker som en svært intelligent og reflektert mann og jeg får aldri inntrykk av at han prøver å vri sannheten for å fremstille seg selv i et bedre lys. Han er ikke fremmed for å ta med detaljer som kan få leseren til å tro at han er skyldig. Spørsmålet er om det finnes enda verre detaljer han bevisst utelater fra sitt narrativ.

Det han er dømt for er pedofili, og anklagene kommer fra en av guttene han har adoptert. Gutten sier at han har blitt voldtatt av Perina gjentatte ganger. Dette skriver han ikke om i starten av boken, men han begynner å nærme seg temaet når han forteller om sin tid på U'ivu og Ivu'Ivu. Stammen som han og de andre i forskningsteamet bor med har en helt annen seksuell kultur enn det forskerne er vant med. De har sex når de vil, hvor de vil, mens alle kan se eller høre. Barna kan også delta, enten med hverandre eller med de voksne. Det er også vanlig at de voksne mennene lærer guttebarna hvordan de skal gå frem når de har sex. Den kvinnelige antropologen, Esme, synes det er en forkastelig kultur fordi barn innlemmes i de voksnes seksualliv. Perina anklager henne for å ha en etnosentrisk holdning.

"...all ethics or morals are culturally relative. And Esme's reaction taught me that while cultural relativism is an easy concept to process intellectually, it is not, for many, an easy one to remember."

For barna på øyen er ikke sex knyttet til begjær på samme måte som det er for voksne, og stammen har ikke den samme negative synet på sex som er vanlig i store deler av verden. Det er ikke noe man skal skjule og skamme seg over. Barna knytter sterke følelsesmessige bånd med andre i stammen gjennom seksuelle handlinger. Skal man da dømme kulturen når barna ikke ser ut til å ta skade av praksisen eller kan man si at pedofili går innunder en slags universell moral og er galt uansett hvordan og hvor i verden man praktiserer det? Kan man dog egentlig vite at barna ikke tar skade av det, selv om det ikke virker slik utad? Perinas får oppleve denne praksisen selv, en dag han føler seg spesielt ensom og trist. Han møter en ung gutt i skogen og gutten holder en hånd opp mot kinnet hans og stryker ham på kinnet. Lenge står de slik. Deretter tar han Perina på skrittet. Perina dytter hånden vekk, men gutten vil ikke gi seg. Han trøster Perina på en dag han virkelig trenger det, og Perina lar ham gjøre det. Vi får ikke vite om de har sex, men det er nok en relativt trygg antagelse. Følelsen denne relasjonen gir ham er viktig for ham resten av livet og han innrømmer selv at grunnen til at han har adoptert så mange barn (over 40 til sammen i løpet av noen tiår) er fordi han ønsker å føle det samme igjen, uten at han lykkes med det. Det kan med andre ord se ut som om alt peker mot at han er skyldig.

"...recently I had found my thoughts returning, again and again, to the boy, and how I had felt when I was with him, and how fervently I had hoped and tried to recapture that sensation, to make that joy part of my daily life - that was why I had brought them here. That was what I had wanted from them."

Vi får dog også bli kjent med barnet som har kommet med anklagene mot Perina, Victor, og han er regelrett ondskapsfull til tider. Han og Perina opplevde en slags maktkamp i hjemmet. Perina brukte vold for å temme ham, Victor forsøkte å ta livet av Perina ved å låse ham ute fra huset uten klær en kald natt. Plutselig begynner spørsmålet om skyld å virke mer komplisert. Perina gjør uten tvil noe galt når han straffer Victor fysisk, men det trenger ikke å bety at han er skyldig i seksuelt misbruk. Jeg hadde ikke hatt vansker med å tro på at Victor diktet opp denne historien for å vinne maktkampen mot Perina. Men det er en ganske skummel tanke, for hva hvis barnet likevel snakker sant?

Mannen som har redigert memoarene til Perina og som har tilført notater til teksten, Kubodera, kunne hjulpet leseren i vurderingen av Perinas historie, men han tilfører ikke mer troverdighet til det som har blitt skrevet. Han sier selv at han er den eneste som har vært tro mot Perina gjennom rettssaken og fengslingen og han kritiserer alle som har 'forlatt' ham i hans vanskeligste periode. Han gir oss ingen grunn til å tro at han har forsøkt å fortelle sannheten eller gi en objektiv stemme som et tillegg til Perinas fortelling, som selvsagt er helt subjektiv. Han forteller til og med at han har fjernet deler av teksten, altså utelatt informasjon som Perina har ønsket å gi oss. Kubodera er Perinas beskytter og han virker mye mindre opptatt av å fortelle sannheten enn Perina er. Jeg opplever han som mindre troverdig.

Spørsmålet om hvorvidt Perina er skyldig eller ikke er bare en av en rekke interessante problemstillinger som tas opp i denne boken. Vi får vite hvordan Perinas forskning endrer stammesamfunnet på U'ivu, hvilke konsekvenser det får for innbyggerne, samt hvordan de utstøtte blir behandlet mens de er forskningsobjekter og hvorfor evig eller forlenget liv ikke nødvendigvis er noe å trakte etter. Boken tar med andre ord opp en rekke vitenskapelige og etiske problemstillinger og gir ingen definitive svar. Men, som Linn påpekte i sin omtale, er det en bok som får deg til å tenke. Den er i tillegg er meget godt skrevet. For min del er det en av de mest tankevekkende og interessante bøkene jeg har lest i år, og jeg synes det er leit at den ikke var å finne på Bookerprisens longlist. The People in the Trees er faktisk Hanya Yanagihara sin debutroman, noe som gjør prestasjonen desto mer imponerende.

Les også Linn sin omtale!

The Diaries of Adam and Eve

Forfatter: Mark Twain
Utgivelsesår: 1902/04
Min utgave: 2011
Forlag: Finisterra Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 72
Utgave: Kindle

Forestill deg at du er det første mennesket på jorden - eller det andre hvis du er kvinne, noe jeg vil tippe det er stor sannsynlighet for at du er - og at du kun har eksistert i en dag. Hva tenker du? Hvordan reagerer du på alt rundt deg? Hvordan tilbringer du dagene? Selv vil jeg tro jeg hadde vært veldig forvirret, men Eve tar alt på strak arm. Adam er det verre med.

I was afraid of it at first, and started to run every time it turned around, for I thought it was going to chase me; but by and by I found it was only trying to get away, so after that I was not timid any more, but tracked it along, several hours, about twenty yards behind, which made it nervous and unhappy. At last it was a good deal worried, and climbed a tree. I waited a good while, then gave it up and went home. Today the same thing over. I've got it up the tree again.

'It' er altså Adam, som desperat prøver å komme seg unna denne nye skapningen som forfølger ham. Han vet ikke hva hun er, men han kunne ønske hun holdt seg unna ham. Han lærer seg etter hvert at han og Eve er av den samme rasen og slutter å være redd for henne, men han vil fremdeles være alene. Hun maser og maser og han får aldri fred.

EVE: The minute I set eyes on an animal I know what it is. I don't have to reflect a moment; the right name comes out instantly, just as if it were an inspiration, as no doubt it is, for I am sure it wasn't in me half a minute before. I seem to know just by shape of the creature and the way it acts what animal it is.

ADAM: The naming goes recklessly on, in spite of anything I can do. I had a very good name for the estate, and it was musical and pretty: GARDEN OF EDEN. Privately I continue to call it that, but not any longer publicly. The new creature says it is all woods and rocks and scenery, and therefore has no resemblance to a garden. Says it looks like a park, and does not look like anything but a park. Consequently, without consulting me, it has been new-named: NIAGARA FALLS PARK. This is sufficiently high-handed, it seems to me. And already there is a sign up: KEEP OFF THE GRASS.

De er kanskje samme rase, men ulikhetene blir mer og mer merkbare etter hvert som dagene går.

When the mighty brontosaurus came striding into camp, she regarded it as an acquisition, I considered it a calamity; that is a good sample of the lack of harmony that prevails in our view of things. She wanted to domesticate it, I wanted to make it a present of the homestead and move out. 

Som dere sikkert har begynt å forstå er karakterene i denne lille boken ganske stereotypiske, noe ikke alle er like begeistret for. Adam vil ha ro og fred, men får det ikke. Kvinnen snakker i et sett, har en mening om alt. Hun er naiv, men lojal. Hun elsker Adam og vil at han skal elske henne. Hun skriver til og med at hun ville elsket ham selv om han behandlet henne forferdelig, selv om han hadde slått henne. Dette får forståelig nok enkelte lesere - mer spesifikt Goodreads-brukere - til å steile. Samtidig beskrives Eve som en nysgjerrig og intelligent person, en som vil utforske og lære, som er sympatisk og omsorgsfull. Eve er en langt mer kompleks og interessant karakter enn Adam. De har ingen referanserammer, men kun sine egne opplevelser og følelser å gå etter og det er fascinerende lesning.

Jeg får ikke inntrykk av at religionskritikk var det viktigste for Twain da han skrev dagbøkene til Adam og Eve. Karakterene er i fokus, karakterene som Twain ser dem, ikke den bibelske historien vi kjenner fra før. Det virker mer som en utradisjonell kjærlighetshistorie som ikke kan fortelles i en annen setting enn skapelsesberetningen, enn et forsøk på å kritisere bibelen. Men selv om det ikke ser ut til å ha vært hovedfokuset glimter han til med noen kritiske bemerkninger innimellom.

It is best to prove things by actual experiment, then you KNOW; whereas if you depend on guessing and supposing and conjecturing, you never get educated. 

Den beste grunnen jeg kan gi for å lese boken er likevel underholdningsverdien. Dette er en latterbombe, eller var det ihvertfall for meg. Jeg avslutter med et par sitater fra Adam, som prøver å finne ut hva i alle dager for en skapning Cain er. Enjoy!

It resembles us in some ways, and may be a relation. That is what she thinks, but this is an error, in my judgement. The difference in size warrants the conclusion that it is a different and new kind of animal - a fish, perhaps, though when I put it in the water to see, it sank, and she plunged in and snatched it out before there was opportunity for the experiment to determine the matter. I still think it is a fish, but she is indifferent about what it is, and will not let me have it to try. I do not understand this. 

The kangaroo still continues to grow, which is very strange and perplexing. I never knew one to be so long getting its growth. It has fur on its head now; not like kangaroo fur, but exactly like our hair, except that it is much finer and softer, and instead of being black is red. I am like to lose my mind over the capricious and harassing developments of this unclassifiable zoological freak. 

It's Not Me, It's You! Impossible Perfectionist Seeks Very Very Very Tidy Woman

Forfatter: Jon Richardson
Utgivelsesår: 2011
Forlag: HarperCollins
Språk: Engelsk
Sidetall: 294
Utgave: Kindle

"I hope this book won't be a predictable journey. I'm no rule-following loser all the time! I even took my dinner out of the microwave last night barely thirty seconds into the required one minute resting time. That's right, I'm bad too, when I need to be and when I have properly assessed the potential risk. Deal with it."

Jeg har valgt å begynne dette innlegget med sitatet over fordi jeg synes det beskriver Jon ganske godt. Jeg kan fortsette med å introdusere dere for denne mannen. Han heter Jon Richardson og er en britisk stand-up komiker så vel som fast lagkaptein i det humoristiske tv-programmet 8 Out of 10 Cats. Dere har kanskje allerede nå en ide om at denne boken ikke er noe for dere, eller at den i beste fall er god for noen latterkuler men ikke så mye mer. Det er som regel det jeg tenker om bøker skrevet av kjendiser. Selv om man er kjent for et spesielt talent trenger det ikke å bety at man har talent for skriving. Komikere har dog en unektelig fordel fremfor en del andre typer kjendiser da skriving faktisk er en del av jobben deres. Det å kunne skrive one-linere eller lengre komiske monologer trenger likevel ikke å bety at det å skrive en god bok er en overkommelig jobb. I dette tilfellet ble jeg meget positivt overrasket. Det er ikke en vitsebok, en selvbiografi eller en klisjefull bok om dating. Jon har skrevet en dønn ærlig og svært godt skrevet beretning om hva som foregår i hodet på en mann som har en del tvangstanker og mer spesifikt hvordan det går utover hans muligheter til å finne en kjæreste.

"Some authors travel through time with their readers, others take them to far off shores. In the quest on which you are about to accompany me - to find my Significantly Tidy other - I will basically lock you in an enclosed space with a lunatic."

Boken handler i bunn og grunn om hvordan det er å være "a little bit OCD". Jon mener bestemt at det finner riktige og gale måter å gjøre noe på og hvis han gjør noe feil, uansett hvor uviktig det er, vil han irritere seg over det i lang tid. Han vil helst gå på de samme restaurantene hver gang han spiser ute slik at han slipper å bekymre seg for å måtte betale for et dårlig måltid, han passer på å sette bena på riktige steder på fortauet når han er ute og går og hvor og hvordan ting plasseres er ekstremt viktig for han. Han skiller mellom to typer mennesker, keepers og losers. Han er førstnevnte, men han poengterer at han ikke bruker begrepet i sin tradisjonelle betydning - altså at han er den type mann kvinner vil ha - men heller i en mer bokstavelig betydning: han tar vare på det meste av betydning og vet hvor han har ting. Losers er de som aldri vet hvor tingene deres er. Den siste kjæresten han hadde var en loser, noe som førte til mange krangler fordi han mente hun kunne endre seg selv og bli en keeper, mens hun mente at det bare var slik hun var og ikke var noe hun kunne endre på. Etter at det forholdet tok slutt var Jon singel i åtte år. Han er både morsom, intelligent og pen, så det burde i utgangspunktet ikke være umulig for ham å finne seg en kjæreste - noe han for øvrig har nå - men det går likevel an å forstå hvorfor det var vanskelig for ham så lenge:

"The last time I went back to a girl's house for an impromptou house party I spent most of the night straightening out rugs, putting down coasters and alphabetising DVDs while all around me people got off with whoever was closest and gradually headed off to various rooms to make more mess, no doubt." 

"Such is my desire only to see the best parts of my partner and vice-versa that I must confess to being able to remember each time I have seen somone I was in love with fall over. I cannot help but be disappointed by such a shocking inability to perform such a simple task as staying upright.

Han skildrer godt hvor vanskelig det er å være som han, uten at han oppfordrer leseren til å synes synd på ham. Han har oppnådd drømmen sin om å bli komiker, han lever i all hovedsak et godt liv og selv om han sliter med tvangstanker har han ikke diagnosen OCD. I en tv-sendt dokumentar besøker han mennesker som faktisk har diagnosen og forskjellene på dem og ham er betydelig. Jon kan fint leve med de tvangstankene han har, selv om de gjør ham litt sær. Det er likevel unektelig trist å lese at tilsynelatende harmløs erting fra kompisene han bodde med kunne få ham til å sove i bilen og at han flyttet fra dem fordi han følte et behov for å starte på nytt da kompisene ikke lenger hadde nok respekt for ham (ihvertfall i følge han selv). Han flyttet til et sted hvor han ikke kjente noen og selv om han trivdes i eget selskap var det enkelte ting som fikk ham til å forstå hvor isolert han faktisk var, deriblant mangelen på hjelp og trøst når han var syk.

"I know very well that I have no reason to feel aggrieved - I am fully aware of how lucky I am, but knowing it and still being down makes me hate myself all the more."

I følge Jon består hver dag av en rekke øyeblikk som til sammen kan føre til en perfekt dag. Dette kan skje hver eneste dag, men da må hver av dagens mange oppgaver utføres riktig. Alt fra enkle ting som å gå fra rom til rom uten å stubbe en tå og å legge bestikket på riktig plass i skuffen etter å ha tatt oppvasken, til å være oppmerksom nok til å få med seg "store øyeblikk" som når telleren i bilen når 50 000 og når han fullfører en klistremerkebok. Det finnes som sagt alltid en riktig og en feil måte å gjøre noe på, det handler bare om å gidde å legge i litt innsats for å gjøre alt rett. Han synes også at det burde eksistere såkalte livspoeng, hvor du for eksempel får to poeng hvis du får noen til å smile, men mister fem poeng hvis du får noen til å gråte eller ett poeng hvis du mister en skje på gulvet. Han er neppe glad i gråtoner og foretrekker livet svart/hvitt. Du kan nok kalle ham en ekstrem perfeksjonist, og kanskje det er det som gjør at han har fått skrevet og publisert en bok av dette kaliberet. Hvis han ikke hadde vært kapabel til å skrive godt, til å komme med interessante refleksjoner som kan ha nytteverdi for andre enn ham selv, skrevet med et tidvis poetisk språk og med en rekke humoristiske innslag, så ville han nok aldri ha begynt på prosjektet. Det han ikke regner med å få til ønsker han ikke å prøve seg på.

"The sea, however, doesn't care. No matter what they do to try and impress it or repel its advances, it lurches forward and eases back with comic consistency, as if it is playing a game of chicken with those who live inland; a show of power that one day, if they look like they have forgotten to flinch, it might not retreat as soon as it should."

Jeg har vært en fan av komikeren og tv-personligheten Jon Richardson en god stund, men nå er jeg også en fan av forfatteren Jon Richardson. Hvis du fremdeles ikke vet om boken er noe for deg kan jeg anbefale artikkelen han skrev i The Guardian kalt A Control Freak Looks for Love. Den er med i bokens innledning og kan dermed fungere som en liten smakebit.

"I can't shake off my feeling that the only inevitable result of a long-term relationship is that you will see somebody else's weaknesses and they will see yours. Eventually you will lose respect for one another and either break up or find yourself locked into a loveless future. Am I right? Of course not! Can I change? I sincerely hope so because, as it stands, it is clearly me who is the loser, desperately looking for a keeper." 

The Dead in Their Vaulted Arches

Forfatter: Alan Bradley
Utgivelsesår: 2014
Forlag: Delacorte Press
Språk: Engelsk
Sidetall: 338
Utgave: Kindle (via NetGalley)

Flavia de Luce er en annerledes hovedkarakter. Det tar litt tid å venne seg til henne som en troverdig krimheltinne, men nå er jeg veldig glad for å ha blitt kjent med henne. Det er vemodig å si farvel til henne etter å ha lest ferdig den sjette og siste boken i serien. Flavia er smartere enn alderen skulle tilsi, veslevoksen og vittig, men mer naiv enn hun selv tror.

"He was a dear man, the vicar, but dreadfully naive, and I sometimes thought that there were certain aspects of life and death which eluded him completely."

Hun er verken fryktløs eller ufeilbarlig og det er mye hun ikke vet. Som i tidligere bøker avslører hun alderen sin gjentatte ganger, men hun tar igjen for det med sine utradisjonelle metoder og sin stahet og besluttsomhet. En usannsynlig krimheltinne kanskje, men å følge henne har vært givende på mange måter. Bradley setter historien om den unge jenten i en større kontekst. Familien de Luce lever i England på 1950-tallet og de fleste av familiens problemer er konsekvenser av krigen. De aller fleste av den lille landsbygdens fargerike innbyggere har fått kjenne på krigens ettervirkninger, kanskje ingen mer enn Colonel de Luce og Dogger. Flavia er for ung til å huske 2. Verdenskrig, men lever i skyggen av de grusomme hendelsene som har preget hennes nærmeste.

Det jeg alltid har elsket med serien om Flavia de Luce er den underliggende sårheten Bradley får frem til tross for en hovedhandling som dreier seg om fascinerende mysterier, ispedd en god del humor. I seriens siste bok er det nettopp det såre og hjemlige som er viet all oppmerksomhet. Drapssaken forblir en fotnote, en liten del av et større bilde som viser en nærmest ødelagt familie. Nå får vi endelig svar på alle spørsmålene som har dukket opp i løpet av de forrige fem bøkene.

"If Feely and Daffy had dashed to their windows at the noise of our takeoff, I would be no more to them now than a flyspeck in the distance. Just as I always was, I couldn't help thinking."

Den forrige boken, Speaking From Among the Bones, slutter med en overraskende beskjed: Harriet de Luce har blitt funnet. Harriet er moren til Flavia og hun forsvant for mer enn ti år siden et eller annet sted i Himalaya. Flavia har knapt minner om moren, men faren og hennes eldste søster kjenner stadig savnet av Harriet, faren i så stor grad at han knapt fungerer i hverdagen. Telefonen er et hatobjekt for det var gjennom den at Colonel de Luce fikk vite om sin kones forsvinning. Rommet hennes får ingen gjøre noe med, det skal være akkurat som det var. Døtrene er en konstant påminnelse om hva han har mistet. Og nå er hele familien også i ferd med å miste hjemmet, Buckshaw, fordi deres økonomiske situasjon er håpløs.

Det er komplett umulig å skrive noe om den sjette boken uten å avsløre hva som skjer når Harriet kommer hjem og hvordan det endrer familien. Boken inneholder store avsløringer om Colonel de Luce, Harriet og også om Dogger. Bradley tilfredsstiller leserens informasjonsbehov til de fulle idet han avslutter serien og det eneste jeg er misfornøyd med er forklaringen på hvorfor søstrene ser ut til å hate Flavia, men forfatteren åpner opp for flere tolkninger av akkurat det spørsmålet. Dette er en serie full av engelsk sjarm (selv med en kanadisk forfatter) og på tross av alvoret i den siste boken er den ikke uten lysere øyeblikk og humoristiske betraktninger.

Jeg krysser fingrer og tær og alt jeg har for at Alan Bradley ikke lar dette forbli den siste boken om Flavia de Luce. Jeg føler vi så vidt har begynt på hennes historie og at det finnes uttalige måter å føre handlingen videre. Etter å ha lest den første boken var jeg sjarmert men ikke helt overbevist. Etter å ha fullført serien kan jeg ikke annet enn å glede meg til å lese alle bøkene på nytt. Jeg er frelst.

Takk til NetGalley og forlaget for tilgang til boken!

Lesemaraton

Fjoråret var et labert leseår. Jeg har ikke fullført en bok siden oktober og leste kun 35 bøker til sammen i hele 2013. Nå begynner endelig leselysten å komme tilbake og av den grunn meldte jeg meg på The Classics Club Readathon, som ble avholdt lørdag 4. januar og begynte klokken 14.00 norsk tid. Eller, "meldte meg på" er en sannhet med visse modifikasjoner. Jeg glemte å melde meg på og endte derfor med å sniklese sammen med de andre som faktisk hadde meldt seg på. Uansett ble det en fin dag - for det meste tilbragt i sengen - sammen med Tolkien.

Jeg har ikke deltatt på et lesemaraton siden 2011, men den gang var det knallgøy. Det var det også denne gangen, selv om det ikke var like sosialt da jeg ikke var en offisiell del av fellesskapet og dette maratonet ikke inkluderte miniutfordringer og timesinnlegg. Dessuten jukset jeg og begynte to timer før alle andre, men slik må det blir når man skal følge amerikanske tidssoner, jeg ble lei av å vente på dem. Fasiten ble til slutt at jeg leste i ca. 16 timer (med noen pauser må jeg kanskje nevne) og fullførte to bøker, samt fikk begynt på en tredje.

1. J.R.R. Tolkien - The Children of Húrin
2. J.R.R. Tolkien - Unfinished Tales
3. Albert Camus - The Outsider

I romjulen var jeg på kino og så den nyeste hobbitfilmen og ble av den grunn ganske giret på å lese Tolkien igjen. Jeg leste Hobbiten i fjor og Silmarillion i 2011 og fant ut at det var på tide å gjenlese Unfinished Tales, som er en samling med historier fra alle tidsepokene i Tolkiens verden. Etter å ha lest den første historien, "Of Tuor and his coming to Gondolin", la jeg merke til at den neste skulle handle om Túrin, som var sønnen til Húrin. Etter raskt detektivarbeid fant jeg ut at The Children of Húrin, et frittstående verk gitt ut i 2007, handler om nøyaktig den samme historien, bare at du får mer informasjon i The Children of Húrin enn du får om Túrin i Unfinished Tales. I og med at dette verket sto klart i bokhyllen min ble det for fristende å lese den mest komplette versjonen, og dermed pauset jeg lesingen i sistnevnte og åpnet førstnevnte.

The Children of Húrin

The Children of Húrin følger Túrin sønn av Húrin fra han blir født til han dør. Alle hendelsene i boken foregår på slutten av The First Age, før Morgoth blir bekjempet. Til sammenligning skjer hendelsene i Ringenes Herre på slutten av The Third Age, ca. 6500 år senere. Húrin hjalp alvekongen Turgon med å nå området hvor han bygget den hemmelige byen Gondolin. I prosessen ble hans bror Huor ble drept, mens Húrin selv ble tatt til fange av Morgoth som forbannet hele slekten hans. Túrins liv bar sterkt preg av denne forbannelsen, som han kjempet mot hele livet. Moren sender ham til Gondolin når hjemstedet blir innvadert av ondsinnede menn, men hun nekter å bli med ham. Tolkien påpeker at dette bare er den første av hans mange sorger, og det er ingen overdrivelse. Likevel må det sies at han selv er skyld i mye av det som hender ham, selv om han nok kunne hatt et bedre liv i en ikke fullt så hard verden som Middle-Earth på denne tiden. Han må kjempe mot orker, slemme menn, utspekulerte dverger og en svær drage. Noe som for øvrig virker som hverdagskost i The First Age.

Det artige med å lese bøker om denne tiden er at det virkelig føles som om man leser mange tusen år gamle historier og myter. Jeg er så vant til å tenke på det som skjer i Ringenes Herre som "nåtid", og Túrin og hans samtidige kjenner karakterene fra den tiden bare gjennom myter og sagn. Dessuten er The Children of Húrin skrevet på en mer formell og seriøs måte, du får ikke noe av humoren eller det dagligdagse som man kan finne spesielt i Hobbiten men også til dels i Ringenes Herre. Det gjør boken mindre tilgjengelig for leserne enn hans mest kjente, men det skaper en helt særegen atmosfære som fungerer strålende for de som virkelig er interessert i Tolkiens verden. Selv om forfatteren selv ikke var helt fornøyd med flyten i historien er jeg veldig glad sønnen hans bestemte seg for å samle alle trådene og gi den ut som et selvstendig verk.


Unfinished Tales

I denne boken får du ikke en fullstendig historie, men heller deler av historier fra ulike tidsperioder så vel som essay om blant annet Istariene og Palantirene. Visste du for eksempel at Gandalf kom til Middle-Earth ca. 1000 år inn i The Third Age, omtrent 2000 år før hendelsene i Ringenes Herre? Eller at Palantirene hadde forskjellige egenskaper og at en utelukkende så ut mot havet? Vi får lese om etterkommerne til Elros (broren til Elrond) frem til Númenors fall og vi får lese den eneste komplette historien fra Númenor som fremdeles eksisterer (med andre ord, eneste Tolkien skrev...). Hvis du er interessert i å vite mer om Galadriel og Celeborn, om Gandalfs grunnlag for å sende dvergene til Erebor eller om Isildurs død, så er alt samlet her. Unfinished Tales er et sammensurium av ukjente og mer kjente detaljer om Middle-Earth, og det blir aldri kjedelig da hvert kapittel omhandler et nytt tema. Årets første klisjé/salespitch: er du fan av Tolkien er denne et must!

Boxer, Beetle

Forfatter: Ned Beauman
Utgivelsesår: 2010
Min utgave: 2011
Forlag: Sceptre
Språk: Engelsk
Sidetall: 246
ISBN: 9780340998410

In idle moments I sometimes like to close my eyes and imagine Joseph Goebbels' forty-third birthday party.

Ganske mange spørsmål dukket opp i hodet mitt da jeg leste den første setningen av "billeboken", som en venninne døpte den. For det første: wtf? For det andre: hva for en syk bok er det jeg har kjøpt? For det tredje: hvordan kan personligheten til en karakter som tenker mye på dette være? Og sist, men ikke minst: hvorfor akkurat den førtitredje bursdagen? En bok som trigger nygsjerrigheten såpass etter første setning virker alltid lovende!

Han fortsetter:

I like to think that even in the busy autumn of 1940, Hitler might have found time to organise a surprise party for his close friend - pretending for weeks that the date had slipped his mind, deliberately ignoring the Propaganda Minister's increasingly sulky and awkward hints, and waiting until the very last order had been despatched to his U-boat commanders on the evening of Tuesday, 29 October before he led Goebbels on some pretext into the cocktail lounge of the Reich Chancellery.

Det er en underlig sjarmerende start, og førsteinntrykket er at fortellerstemmen tilhører en ganske sympatisk karakter, dog med ganske sære interesser. Jeg lærer etterhvert at hobbyen hans er å samle på nazistmemorabilia - en hobby mange mener man ikke kan ha uten at man sympatiserer med nazistene, noe han forsikrer leseren om at han ikke gjør. Handlingen i boken er sentrert rundt et brev skrevet av Hitler til vitenskapsmannen Philip Erskine, hvor Hitler takker for gaven Erskine sendte ham og er særdeles interessert i prosjektet gaven stammer fra. Dette brevet havner i hendene på bokens forteller, og Beauman knytter fortellerens historie, skrevet i nåtid, sammen med Erskines historie fra 1930-tallet.

Fishy - som fortelleren fra den moderne biten av boken kalles fordi han har en sjelden sykdom som gjør at han stinker som rotten fisk - henvender seg til et forum for andre samlere av nazistgjenstander. Han ønsker å få hjelp til å finne ut av hva dette brevet egentlig dreier seg om og for å få opplysninger om hvem mannen som brevet ble skrevet til var. Men det finnes tydeligvis mange tvilsomme folk med akkurat denne hobbyen, og Fishy ender opp i diverse skumle situasjoner, som han på mer eller mindre (stort sett mindre) grasiøst vis klarer å komme seg ut av.

'There it is,' I said. 'What I took.' The Welsh Ariosophist reached to pick it up, and I threw the mug of hot piss in his face.

Leseren får også kjenskap til historien bak gaven Erskine sendte Hitler. Selve gaven var en bille med et hakekors på vingen, og selv om det i og for seg er passende og interessant nok er det hensikten bak gaven som er det virkelige mysteriet. Erskine møter en fryktløs og kraftig bokser som har en del mindre ønskelige fysiske og mentale trekk, deriblant kortvoksthet, ni tær, temperament og det at han er homofil. Bokseren, Sinner, går i en presset situasjon med på å delta i et eksperiment utført av Erskine. Vitenskapsmannen ønsker å finne en måte å drive avl på mennesker, slik at man kan fjerne negative trekk og forsterke de positive trekkene. Ved hjelp av Sinner skal Erskine gjøre hakekorsbillene til superbiller, og gi Hitler oppskriften til å lage supermennesker.

'Come on. There are forty-five million people in Britain, Erskine. And you plan to start breeding for pedigree. How do you suppose that will happen?' 'It's simply a matter of systematic encouragement and discouragement. 'And by discouragement you mean the lethal chamber?'

Erskine er ingen Mengele. Han fremstår ikke som en av verdens ondeste menn, men heller som en litt tragisk figur som ikke fikk nok kjærlighet og forståelse som ung og som sliter med å komme tett innpå mennesker. Et av de mest interessante aspektene i boken er hans forhold til den homoseksuelle bokseren. Har han valgt å studere ham fordi han er det beste testsubjektet, eller fordi Sinner er frigjort på en måte han kunne ønske han selv var?

Nå får jeg boken til å virke veldig dyster og seriøs og det er den egentlig ikke. Den er både brutal og makabar, enkelte passasjer ekle og ubehagelige, men likevel så utrolig underholdende. De som er svak for svart humor kan absolutt vurdere å lese denne boken. Det er en røverhistorie, alt er ikke like troverdig, men det plager meg ikke. I enkelte tilfeller er en historie for kreativ og godt skrevet til at jeg bryr meg om den er litt virkelighetsfjern til tider. Ikke alles form for underholdning, men defintivt min.

When Lydia Erskine's pregnancy became conspicuously visible late in 1881, her husband felt nervous and decided he needed a project of his own. And that was why, four months later, on the same day that the Jews were driven out of the village of Fluek, the adverbs were driven out of the English language. 

Jeg leste boken da jeg var på ferie i England i juni og desverre har en del detaljer forduftet fra minnet mitt, men det jeg husker er at jeg knapt har lest noe mer fengende. Ned Beauman ble nominert til Bookerprisen i 2012 (longlist) for hans andre bok, The Teleportation Accident, og det var slik jeg oppdaget ham. At han er en dyktig forfatter skjønte jeg allerede da, men at debutboken hans faktisk er enda bedre enn den strålende andreboken kom som en svært hyggelig overraskelse. Imponerende fra en debutant født i 1985.

Mortality

Forfatter: Christopher Hitchens
Utgivelsesår: 2012
Forlag: Hachette Book Group
Språk: Engelsk
Sidetall: 106
ISBN: 9781455523474

Mortality er en samling av Christopher Hitchens' tekster skrevet etter at han fikk kreftdiagnosen. I ett og et halvt år levde han i "the land of malady", og i desember 2011 døde han av lungebetennelse på et sykehus i Texas.

To the dumb question "Why me?" the cosmos barely bothers to return the reply: Why not?

Dette er min første leseropplevelse av sitt slag og det er med blandede følelser jeg skriver om boken. Jeg vet det finnes en rekke norske bøker skrevet av syke og døende mennesker som har blitt bestselgere de siste årene, så en god del av dere som leser dette vil nok ha mer erfaring med å lese denne typen bøker enn meg. Jeg har i all hovedsak gjort mitt beste for å styre unna, noe som egentlig er rart med tanke på hvor mange romaner jeg har lest som omhandler døden. Det blir likevel ikke det samme å lese en oppdiktet historie av en forfatter som i skrivende stund ikke var i sluttfasen av livet - eller som ihvertfall ikke var klar over at han eller hun nærmet seg døden.

Jeg valgte å lese Mortality fordi jeg visste den kom til å være velskrevet og vakker, uten å gli over i det sentimentale. Det var alltid interessant å følge med på hva Chrisopher Hitchens hadde å si, enten i debatter eller i artiklene og bøkene han skrev. Av en motdebattant ble han en gang beskrevet som "a bright, well-educated, quick-thinking, widely-read, rhetorically-brilliant and dagger-tongued debater." At hans refleksjoner rundt sykdommen og muligheten for at han ikke hadde lenge igjen å leve ville være verdt å lese hadde jeg på forhånd ingen tvil om. Likevel er det en tung bok å lese. Jeg vet jo godt at Hitchens kommer nærmere og nærmere døden for hver side jeg blar om.

Hitchens var en særdeles engasjert og intelligent mann som ikke hadde noen problemer med å uttrykke seg klart og tydelig - ofte ganske spisset. Hans engasjement smittet over på mange og provoserte enda flere, faktisk i så stor grad at reaksjonene på hans diagnose i enkelte tilfeller var hatefulle:

It's just a "coincidence" [that] out of any part of his body, Christopher Hitchens got cancer in the one part of his body he used for blasphemy? Yeah, keep believing that, Atheists. He's going to writhe in agony and pain and wither away to nothing and then die a horrible and agonizing death, and THEN comes the real fun, when he's sent to HELLFIRE forever to be tortured and set afire. 

Han svarer enkelt og greit at "the vengeful deity has a sadly depleted arsenal if all he can think of is exactly the cancer that my age and former "lifestyle" would suggest that I got." Ikke alle hans motstandere reagerte på samme måte; noen arrangerte faktisk "Everybody Pray for Hitchens Day" 20. september 2010. Han fikk brev fra katolikker, protestanter og jøder som alle ønsket å redde enten ham eller sjelen hans.

I sympathize afresh with the mighty Voltaire, who, when badgered on his deathbed and urged to renounce the devil, murmured that this was no time to be making enemies.

Selv hører jeg til den gruppen som mener at verden har mistet en viktig stemme og en stor forfatter. I stedet for å skrive en lang omtale vil jeg heller dele noen utvalgte sitater fra boken, så kan dere dømme selv.

I love the imagery of struggle. I sometimes wish I were suffering in a good cause, or risking my life for the good of others, instead of just being a gravely endangered patient. Allow me to inform you, though, that when you sit in a room with a set of other finalists, and kindly people bring a huge transparent bag of poison and plug it into your arm, and you either read or don't read a book while the venom sack gradually empties itself into your system, the image of the ardent soldier is the very last one that will occur to you. You feel swamped with passivity and impotence: dissolving in powerlessness like a sugar lump in water.

Nobody wants to be told about the countless minor horrors and humiliations that become facts of "life" when your body turns from being a friend to being a foe: the boring switch from chronic constipation to its sudden dramatic opposite; the equally nasty double cross of feeling acute hunger while fearing even the scent of food; the absolute misery of gut-wringing nausea on an utterly empty stomach; or the pathetic discovery that hair loss extends to the disappearance of the follicles in your nostrils, and thus to the childish and irritating phenomenon of a permanently runny nose. Sorry, but you did ask... It's no fun to appreciate the full truth of the materialist proposition that I don't have a body, I am a body. 

The absorbing fact about being mortally sick is that you spend a good deal of time preparing yourself to die with some modicum of stoicism (and provisions for loved ones), while being simultaneously and highly interested in the business of survival.  

If you maintain that god awards the appropriate cancers, you must also account for the numbers of infants who contract leukemia. Devout persons have died young and in pain. Bertrand Russell and Voltaire, by contrast, remained spry until the end, as many psychopathic criminals and tyrants have also done. These visitations, then, seem awfully random. My so far uncancerous throat, let me rush to assure my Christian correspondent above, is not at all the only organ with which I have blasphemed. And even if my voice goes before I do, I shall continue to write polemics against religious delusions, at least until it's hello darkness my old friend. 

Burning Secret

Forfatter: Stefan Zweig
Utgivelsesår: 1913
Min utgave: 2010
Forlag: Pushkin Press
Språk: Engelsk
Sidetall: 117
ISBN: 9781901285857

"Wandering around down here in a state of indecision, the boy made a pitiful impression. He was getting in everyone's way. At one moment the receptionist, whom he seemed to be bothering with all kinds of questions, pushed him aside; at the next he was making a nuisance of himself at the hotel entrance. Obviously he wasn't on friendly terms with anyone here."

Baronen får øye på en vakker kvinne under middagen på feriestedet Semmering. Kvinnen legger merke til ham, men er reservert. Hun skynder seg opp til rommet før han får mulighet til å snakke med henne. Dagen etter får han øye på sønnen hennes, en sykelig og ensom gutt som uten hell søker etter oppmerksomhet fra de ansatte på stedet. Baronen ser sin mulighet til å nå kvinnen gjennom å søke vennskap med gutten.

Det er ikke vanskelig å tenke seg til hva som skjer videre. Gutten er umåtelig stolt over å ha knyttet bånd med en voksen mann, en som han ser på som en storebror. Kry som han er klarer han ikke å la være å introdusere Baronen for moren, slik at hun får se at det også finnes andre som bryr seg om ham.

"When the young Baron entered the dining-room, deliberately arriving a little late, Edgar jumped up from his chair, greeted him eagerly with a happy smile, and waved. At the same time he tugged his mother's sleeve, speaking to her fast and excitedly, and unmistakably pointing to the Baron. Blushing and looking embarrassed, she reproved him for his over-exuberant conduct, but she could not avoid satisfying her son's demands by glancing at the Baron once, which he instantly took as his chance to give her a respectful bow."

Baronens plan utspiller seg akkurat som han ønsket. Han inviterer moren med på turen han hadde planlagt med gutten, til guttens store irritasjon. Edgar ville vise frem sin nye venn, men han ønsket ikke å dele ham med noen, spesielt ikke med moren. I starten tolererer han morens tilstedeværelse fordi de to voksne nesten utelukkende prater om ham eller med ham. Etter hvert begynner de å overse gutten. En dag sniker de seg til og med unna ham. Naiv, som barn ofte er, tror han at det må ha skjedd en misforståelse. Det tar tid før han innser at de ønsker å være alene sammen.

Zweig skildrer tankene og følelsene til hver av de tre hovedpersonene. Leseren får innblikk i morens frykt for å gjøre noe usømmelig og hennes skyldfølelse overfor den dårlige behandlingen av sønnen. Vi får også kjenne på Baronens frustrasjon over kvinnens beskjedenhet og motvilje mot å gi seg hen til ham. Viktigst av alt skildrer Zweig guttens overgang fra et uskyldig barn til en gutt som kan tolke signalene til de voksne, som kan hate dem for å holde hemmeligheter fra ham.

Gutten forstår ikke hvorfor de voksne ignorerer ham. Han innser at de har en hemmelighet som de ikke vil dele med ham og med en gang han tar dem i en løgn begynner det å demre for ham at de ikke er så gode som han har trodd. De avviser ham og han hater dem for det.

"Now that he was certain he was in their way, being with them became a cruelly complex pleasure. He gloated over the idea of disrupting their plans, bringing all the concentrated force of his hostility to bear on them at last."

Til dette punktet har historien vært relativt forutsigbar, uten at det har ødelagt lesergleden nevneverdig. Zweigs portretter av karakterene er mer enn gode nok til å holde oppe interessen for historien i den første delen, og det er noe underlig fascinerende ved å vente på et utfall man vet vil komme. Leseren vet at Baronen skal såre gutten, men guttens reaksjon kommer som en overraskelse. Hatet og hevnlysten endrer tonen i boken, og man går fra å syntes synd på ham til å undres over hvor langt han er villig til å gå for å ødelegge for moren og Baronen.

Det som kjennetegner flere av Zweigs noveller - eller korte romaner - er denne thrilleraktige spenningen han klarer å skape i bøker som omhandler ganske hverdagslige temaer. De som ikke har lest Zweig tidligere vil forvente noe helt annet enn det han leverer. Han skriver spenningsromaner forkledd som drama. Thrillere forankret i et realistisk plott, hvor hovedpersonene ikke er superhelter og onde skurker, men heller vanlige mennesker som opplever svik og reagerer deretter. Edgar forblir en troverdig karakter helt til slutten. Han endrer seg mye fra den første delen av historien til den andre, men jeg tviler aldri på at han fremdeles er et barn, en liten gutt som aldri helt klarer å forstå de voksnes motivasjon uansett hvilke opplevelser han har i løpet av de dagene boken tar for seg.

Stefan Zweig har skrevet både romaner, noveller, skuespill og sakprosa. Han er en av mine favoritter, og jeg skal bruke sommeren på å lese et utvalg av hans bøker så vel som bøker om ham. Jeg gleder meg til å finne ut hva mer han har å by på.

A Country Doctor's Notebook

Forfatter: Mikhail Bulgakov
Utgivelsesår: 1926
Min utgave: 2010
Forlag: Vintage
Språk: Engelsk
Sidetall: 158
ISBN: 9780099529569

Where has the world disappeared to today, my birthday? Where, oh where are the electric lights of Moscow? Where are the people, where is the sky? I look out of my windows at nothing but darkness...

Doktoren og de andre ansatte på sykehuset midt i ingenmannsland i kaldeste Russland har lite å glede seg over. De bruker det meste av sin tid på å hjelpe syke og døende mennesker, på å forsøke å få en uutdannet befolkning til å forstå alvoret av sine sykdommer og å forhindre at de selger medisinen de får i stedet for å ta den selv. Det er en dyster tilværelse, men det gir ihvertfall en god unnskyldning for å drikke:

'Have another glass,' I invited him. (Don't be too hard on us; after all, we - a doctor, a feldsher and two midwives - are human too. For months on end we see no one apart from hundreds of sick peasants. We work away, entombed in snow. Surely we may be allowed to drink a couple of glasses of suitably diluted spirit and relish a few of the local sprats on the doctor's birthday?)

Doktoren er 24 år og er nyutdannet. Femten femmere fikk han fra universitetet; han var med andre ord en meget god student. Livet som eneste lege i en gudsforlatt landsby hvor været alltid er for dårlig til at man kan dra noen steder er dog ikke noe legestudiet kunne forberede ham på. Han må ta alle avgjørelsene, han må sette riktig diagnose og han må gjennomføre operasjoner han tidligere kun har sett  utført av andre. Som om ikke det er nok blir han stadig sammenlignet med den tidligere doktoren på stedet, Leopold Leopoldovich, som hadde skjegg og erfaring. Doktoren har verken skjegg eller erfaring. Han vet ikke helt hva som er verst...

A Country Doctor's Notebook er en novellesamling og består til sammen av ni noveller, hvor de første syv handler om doktoren. Den kan likevel leses som en roman da den hovedsakelig består av hendelser fra doktorens tid ved Muryovo-sykehuset i 1916 og 1917. Hver novelle tar for seg noen få begivenheter fra denne perioden og de presenteres i kronologisk rekkefølge. Vi følger doktoren når han sager av et ben for første gang, leter etter en pasients luftrør uten å finne det, brekker armen på en dødfødt baby under en fødsel og i hans kamp for å bekjempe syfilis.

'...and then, dearest wife, give my kindest regards to Safron Ivanovich. And apart from that, dear wife, go and see our doctor because for the last six months I have been suffering from a foul and painful disease, syphilis. I didn't tell you when I was with you. Take the treatment for it.

                               Your husband, Anatoly Bukov.'

The young woman pressed a corner of her flannel shawl to her mouth, sat down on the bench and shook with sobs. Her fair curls, wet with melted snow, lay across her forhead.
'Isn't he a swine?' she cried.
'Yes, he is,' I answered firmly.

Doktorens største kamp er likevel kampen mot uerfarenhet, mot å konsultere tekstbøker som ikke forteller han hvordan virkeligheten fungerer, mot å gi opp etter å få høre for n'te gang om den fantastiske  Leopold Leopoldovich, mot å gi etter for frustrasjonen som alltid dukker opp når pasientene ikke er samarbeidsvillige, noe de sjelden er. Og i denne frustrasjonen ligger latterperler på en snor. Denne ufattelige dystre, grusomme hverdagen er så ekstrem at det blir morsomt. Veldig, veldig morsomt. Dette er uten tvil den mest underholdende russiske boken jeg har lest noensinne. Kanskje også en av de beste. Jeg forstår godt hvorfor enkelte mener det omtrent ikke er forskjell på russiske tragedier og komedier.

Now I could see one thing only: the greyish ringlets of the windpipe. I thrust the sharp knife into it - and froze in horror. The windpipe was coming out of the incision and the feldsher appeared to have taken leave of his wits: he was tearing it out. Behind me the two midwives gasped. I looked up and saw what was the matter: the feldsher had fainted from the oppressive heat and, still holding the hook, was tearing at the windpipe. 'It's fate,' I thought, 'everything is against me. We've certainly murdered Lidka now.' And I added grimly to myself: 'As soon as I get back to my room, I'll shoot myself.'

Det er nylig blitt laget en miniserie basert på boken, med John Hamm og Daniel Radcliffe i hovedrollene. Serien består av fire korte episoder og den tar for seg mesteparten av hendelsene i novellesamlingen. Likevel er den ganske annerledes enn boken. I dette tilfellet gjør det heldigvis ingenting. Både boken og serien er strålende, hver på sin måte, og jeg anbefaler begge helhjertet til de som liker russiske forfattere og makaber humor. Serien går under navnet A Young Doctor's Notebook. Jeg kan for ordens skyld nevne at jeg hatet Daniel Radcliffe som Harry Potter, men etter å ha sett ham i denne serien ble jeg en fan.

Galahad at Blandings

Forfatter: P.G. Wodehouse

Utgivelsesår: 1964

Min utgave: 2009

Forlag: Everyman's Library

Språk: Engelsk

Sidetall: 222

ISBN: 9781841591612

"Lord Emsworth nodded dismally, limp among the ruins of his golden dreams. The prospect of having his sister Hermione substituted for his sister Constance had affected him rather as the announcement that for the future they might expect to be chastised with scorpions instead of, as under the previous administration, with whips must have affected the Children of Israel."

Når Lord Emsworth kommer hjem fra Amerika blir han møtt med den ubehagelige nyheten om at hans søster Hermione har tatt turen til Blandings Castle. Som om ikke det var nok har hun også invitert Dame Daphne Winkworth, og har som mål å få giftet bort sin eksentriske bror. Problemet er at Lord Emsworth sitt hjerte tilhører en annen, hans kjære prisvinnende gris The Empress of Blandings. Hvordan skal han unngå at Hermione styrer ham inn i et uvelkomment giftemål?

To yngre herremenn har det motsatte problemet. Sam Bagshott har kranglet med forloveden Sandy og kalt henne for "a ginger fathead" og diverse andre fargerike kallenavn. Hun har naturlig nok bestemt seg for å forlate Sam for godt. Tipton Plimsoll er lykkelig forlovet med Hermiones datter, men på grunn av en selvforskyldt misforståelse brytes forlovelsen.

Galahad Threepwood, Lord Emsworths bror, kjent for å være ganske vill i sine yngre dager, har alltid en plan eller to på lur og låner gjerne bort sin ekspertise og sin tid for å hjelpe forelskede unge mennesker. Gally klarer alltid å redde dagen, dog ikke uten småproblemer underveis.

"That was what struck Sam immediately about Galahad Threepwood, that he looked extraordinarily fit for his years. It was the impression Gally made on everyone who met him. After the life he had led he had no right to burst with health, but he did. Where most of his contemporaries had long ago thrown in the towel and retired to cure resorts to nurse their gout, he had gone blithely on, ever rising on stepping stones of dead whiskies and sodas to higher things. He had discovered the prime grand secret of eternal youth - to keep the decanted circulating, to stop smoking only when snapping the lighter for his next cigarette and never to retire to rest before three in the morning."

Gally sine luddige løsninger er som regel ganske kompliserte og det er de også denne gangen. Etter et mislykket forsøk på å lure Sam inn på slottet - hvor Sandy jobber som Lord Emsworth sin sekretær - på en dag hvor slottet er åpent for besøkende, overbeviser Gally sin bror om at Sam er forfatteren av Lord Emsworth sin favorittbok, On the Care of the Pig, nemlig Augustus Whipple og sikrer ham dermed Lord Emsworth sin evige tiltro og vennskap. Butleren Beach er dog ikke overbevist, da denne Augustus Whipple (Sam Bagshott) ved en feiltagelse stjal klokken til Beach og slo til politimannen som jagde ham etter hendelsen.

Gally må dermed beskytte Sam fra politiet og forhindre at Lord Emsworth finner ut av den virkelige indentiteten til Sam. I tillegg får han i oppgave å forhindre at Tipton Plimsoll mottar brevet fra hans utkårede hvor hun forteller ham at hun ikke lenger vil gifte seg med ham (fordi hun tror han har mistet alle pengene sine, noe han fortalte Lord Emsworth fordi han trengte å låne 20 pund for å komme seg ut av en fengselscelle i New York).

Forviklinger og atter flere forviklinger. Som selvsagt løser seg til det beste for alle. Gally er mesterhjernen som takler enhver utfordring, Lord Emsworth lever i sin egen verden som alltid, klar til å si noen passende ord til dem som fornærmer hans store kjærlighet. Sammen er de et fantastisk komisk par, totalt ulike, men så herlige på hver sin måte. Mine Wodehousefavoritter, uten tvil.

Wodehouse har skapt en verden hvor alt som kan gå galt alltid går galt, men hvor ikke et eneste problem forblir uløst på slutten av boken. Det er en idyllisk men merkelig verden. Den er naiv, uskyldig og ikke minst utrolig fornøyelig. For ikke å snakke om at mannen skriver som en gud. Hver setning er et ubetalelig komisk mesterverk.

"Wilfred goggled. Years of association with her had left him with no doubt as to his Aunt Hermione being a pretty hardboiled egg, but he had never suspected her of quite such twenty-minutes-in-the-saucepan-ness as this. He had always supposed that her hardboiled eggery expressed itself in words not deeds. A gurgling sound like the wind going out of the children's toy known as the dying duck showed how deeply he had been moved."

Something Fresh og Summer Lightning

Forfatter: P.G. Wodehouse
Utgivelsesår: 1915 og 1929
Mine utgaver: 2008
Forlag: Arrow Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 260 og 316
ISBN: 9780099513780 og 9780099513827

Something Fresh

"As Wodehouse wrote, 'without at least one impostor on the premises, Blandings Castle is never itself'. In Something Fresh there are two, each with an eye on a valuable scarab which Lord Emsworth has acquired without quite realizing how it came into his pocket. But of course things get a lot more complicated than this..."

Summer Lightning

The Empress of Blandings, prize-winning pig and all-consuming passion of Clarence, Ninth Earl of Emsworth, has disappeared. Blandings Castle is in uproar and there are suspects a-plenty - from Galahad Threepwood (who is writing his memoirs so scandalous they will rock the aristocracy to its foundations) to the Efficient Baxter, chilling former secretary to Lord Emsworth. Even Beach the Butler seems deeply embroiled. And what of Sir Gregory Parsloe-Parsloe, Clarence's arch-rival, and his passion for prize-winning pigs? With the castle full of deceptions and impostors, will Galahad's memoirs ever see the light of day? And will the Empress be returned...?"

Jeg har fått en ny favorittforfatter. Nye favorittkarakterer. En ny favorittserie. Blandings er et magisk sted hvor karakterene er selvopptatte, surrete og særdeles komiske, hvor alt som skjer er basert på godt konstruerte sammentreff og en god dose flaks, og hvor ingenting skal tas for seriøst. Som Stephen Fry-sitatet på baksiden av begge (!) bøkene sier: "You don't analyse such sunlit perfection, you just bask in its warmth and splendour." Dette er bøker man koser seg med. Bøker man kan le av på upassende offentlige steder. Bøker man ikke bør begynne å lese når man er blakk og kun har et par stykker liggende. Jeg har Wodehouse-abstinenser. Heldigvis er jeg ikke blakk lenger, men bookdepository trenger desverre mer enn et par dager på å sende meg nye bøker.

'You don't need a hat to tax a man with stealing a pig,' said the Hon. Galahad, who was well versed in the manners and rules of good society.

Galahad, eller Gally om du ønsker, er vidunderlig. Hadde han vært litt yngre og aller helst en virkelig person hadde han vært en god drømmemannkandidat. Han er ikke bare vis (jf. sitatet over), men også morsom, følsom og seriøs når det passer. Dessuten kan han skrive, noe som er meget appellerende for en bokelsker som meg. Han er en mann som vet hvordan man har det gøy og som tar utfordringer på strak arm. Min nye litterære helt.

Og så har vi butleren Beach. Nok en eldre herremann, en som sliter med helsen og som ikke har noe i mot å snakke om kroppslige problemer. Han er stadig på pletten, han er snill og lojal, selv når det kan gå utover ham selv:

A strained, haunted look he seemed to have, as if he had done a murder and was afraid somebody was going to find the body. A more practised physiognomist would have been able to interpret that look. It was the one that butlers always wear when they have allowed themselves to be persuaded against their better judgement into becoming accessories before the fact in the theft of their employers' pig.

Lord Emsworth, derimot, er en usedvanlig 'enkel' mann, best beskrevet av Wodehouse i Something Fresh:

He was as completely happy as only a fluffy-minded old man with excellent health and a large income can be. Other people worried about all sorts of things--strikes, wars, suffragettes, the diminishing birth rate, the growing materialism of the age, a score of similar subjects. Worrying, indeed, seemed to be the twentieth-century specialty. Lord Emsworth never worried. Nature had equipped him with a mind so admirably constructed for withstanding the disagreeableness of life that if an unpleasant thought entered it, it passed out again a moment later. Except for a few of life's fundamental facts, such as that his check book was in the right-hand top drawer of his desk; that the Honorable Freddie Threepwood was a young idiot who required perpetual restraint; and that when in doubt about anything he had merely to apply to his secretary, Rupert Baxter--except for these basic things, he never remembered anything for more than a few minutes. At Eton, in the sixties, they had called him Fathead.

Er det rart livet på Blandings stort sett bare består av forviklinger? Wodehouse introduserer leseren for en verden hvor overklassens småproblemer tar fullstendig overhånd. Leseren aner ikke hvordan karakterene vil løse flokene som har oppstått, men kan likevel føle seg sikker på at de vil bli løst til glede for alle. Det vil si alle utenom de vi misliker. Ingenting er gøyere enn å lese om hvordan Baxter dummer seg ut eller blir tatt på fersken i en eller annen utspekulert plan, kun ved hjelp av tilfeldigheter selvfølgelig. Intelligens er ikke alltid en fordel i Wodehouse sin verden. Er du rik, selvopptatt og litt mindre intelligent, da er livet godt. Er du, som Baxter, alltid på hugget, klar til å vise hvor smart du er ved å ødelegge andres konspirasjoner, jo da kan du regne med å få deg en på trynet. Selvopptatt er bra, selvopptatt, intelligent og arrogant derimot, er en dårlig kombinasjon. Men Baxter er ikke den eneste som får seg en på trynet:

He was feeling as he had not felt since the evening some years ago when, boxing for his University in the light-weight division, he had incautiously placed the point of his jaw in the exact spot at the moment occupied by his opponent's right fist. When you have done this or - equally - when you have just been told that the girl you love is definitely betrothed to another, you begin to understand how Anarchists must feel when the bomb goes off too soon.

Hvis du vil bli kjent med flere av Wodehouse sine geniale men gale karakterer er det bare å begynne å lese. Something Fresh er den første boken i Blandings-serien, men Summer Lightning er den desidert gøyeste av de to. Les begge. Når du er ferdig leser du enda flere. Les, le og nyt. Liker du britisk humor har du ingen unskyldning for ikke å ha lest P.G. Wodehouse. For de av dere som er godt kjent i hans univers, skriv gjerne hvilke bøker, serier, karakterer el. som er deres favoritter. Jeg er en nybegynner og har mye å lære.