Being Dead

Forfatter: Jim Crace
Nasjonalitet: Engelsk
Forlag: Picador
Utgivelsesår: 1999
Min utgave: 2010
Sidetall: 210

"It might be fitting, even kind, to first encounter them like this, out on the coast, traduced, spreadeagled and absurd, as they conclude their lives, when they are at their ugliest, and then regress, reclaiming them from death. To start their journey as they disembark, but then to take them back where they had travelled from, is to produce a version of eternity. First light, at last, for Joseph and Celice. A dawning death. And all their lives ahead of them. The doctors of zoology were out of time, perhaps, but they can be rescued from the dunes by memory, receding, and tucked up in their waking beds again, still tenants of the room."

Mitt første møte med forfatteren Jim Crace var da jeg leste de nominerte til Bookerprisen i 2013. Hans bidrag, Harvest, var en soleklar favoritt. Jeg husker den som vanskelig å komme inn i, men når jeg først ble dratt inn i hans mørke og spesielle verden var det en stor opplevelse.

Being Dead er derimot ikke vanskelig å komme inn i. Crace begynner rett på sak: hans hovedkarakterer har fullført sine livsløp. De dro tilbake til stranden hvor de begynte sitt forhold og ble brutalt drept av en mann som ønsket å rane dem. Joseph og Celice hadde vært gift i 30 år, hatt vitenskapelige karrierer og fått en datter sammen. I starten av boken blir deres liv uventet avsluttet. Crace beskriver døden i detalj, både de fysiske hendelsene og de emosjonelle reaksjonene på det som skjer. Celice dør etter få minutter, men Joseph lever i nesten en halvtime etter angrepet. Språket er vakkert til tross for at det som beskrives er en virkelighet vi ikke ønsker å forholde oss til. Det er realistiske, ekle detaljer som nok vil forhindre en del fra å lese den, men for de som orker kan den virkelig anbefales. Han minner meg om Ian McEwan på sitt beste.

"The flies line up like fishermen along the banks of the bodies' open wounds. They settles mainly on Celice. She had been the more abused, struck seven times around the face and head. 'Seven times killed', they'd say. Her hair was matted with wet blood and the syrup of her brain. One cheek was flattened by the pounding impact of the granite. Two teeth were cracked, longways. Her facial artery, that superficial lifeline from the carotid, which climbed over her lower jaw to supply the colour to her cheek and feed the brain with oxygen, had been torn in two. Blood had spread across her throat and shoulders and soaked invisibly into her summer jacket. There were dark patches on the grass and sand. Blood does not keep its livery for long. Celice was blackening. It looked and felt as if she'd been pelted with molasses. Her body made good pickings for the glucose-hungry flies."

Her får man ingen urealistiske lovnader om hvordan Joseph og Celice vil leve videre i himmelen og derfra få med seg hvordan datterens liv utfolder seg når de ikke lenger er på jorden. De fine øyeblikkene er av mindre karakter - hånden til Joseph på ankelen til Celice, datterens positive reaksjon på at hennes kjedelig A4 foreldre som hun ikke har hatt et nært forhold til kan overraske henne med deres langt fra A4-død.

Vi får se drapet fra alle mulige vinkler, vi får alle historier fra Joseph og Celice sin siste dag, vi blir kjent med dem i deres ungdom og vi følger datteren i hennes søk etter sine savnede foreldre.

Man skulle tro at dette er en ganske makaber bok og til tider føles det som om den er det. Men mest av alt føler jeg at bokens budskap er at døden er en del av livet. Uansett hvor tidlig det skjer, hvor brutalt det er, så er det en naturlig del av det å være menneske. Vår oppgave er å gi livene våre mening mens vi er her. Da det ikke finnes noe overordnet mening med livet er vi de eneste som kan gjøre det.

"She meant that fear of death is fear of life, a cliché amongst scientists, and preachers too. Both know that life and death are inextricably entwined, the double helix of existence. Both want to give life meaning only because it clearly has none, other than to replicate and decompose. Hard truths."

Did You Ever Have A Family

Forfatter: Bill Clegg
Forlag: Gallery/Scout Press
Utgivelsesår: 2015
Språk: Engelsk
Sidetall: 304
ISBN: Kindle-versjon

"She pulls her jacket across her chest and settles into the two folding chairs she's made into a makeshift bed. She will wait for him to come back. She will stay out here in the summer night, with the deer sneezing in the woods and the frogs chirping from the trees. She will wait for him here. Under this wedding tent, she will wait. And she will say yes."

Natten før datteren til June skal gifte seg brenner huset hennes ned. Vi får ikke vite hva som har hendt før senere i boken, men June står utenfor og ser på at hele livet hennes går opp i flammer. Datteren, Lolly, og forloveden, Will, kommer seg ikke ut. Eksmannen, Adam, kommer seg ikke ut. Hennes tyve år yngre kjæreste, Luke, kommer seg ikke ut. På noen øyeblikk mister hun alle hun noensinne har betegnet som familie. En middelaldrende kvinne, helt alene i verden.

Clegg strukturerer boken sin med utgangspunkt i denne hendelsen. Han lar de fleste involverte parter være med å fortelle historien, med unntak av de som døde. Hvert kapittel følger en spesifikk stemme, en person som får bidra med sin del av historien. Noen karakterer er helt sentrale for det som skjedde den kvelden, andre har kun betydning i etterkant av brannen. Når leseren begynner på et kapittel vet man aldri helt hvordan den nye personen passer inn i historien. Men alle stemmene flettes sammen på en mesterlig måte og sammen forteller de en tragisk og brutal historie, dog ikke helt frarøvet håp.

"For most of her life she had dreamed of the day she wouldn't have to stoop and scrub and haul and shine for other people. And so it came. One more demon replacing another."

Dette er ingen enkel måte å strukturere en fortelling på, men det er så utrolig godt gjennomført. Hver karakterer har en helt særegen stemme, hver og en av dem fremstår meget tydelig for meg. Jeg har ingen problemer med å skille dem fra hverandre og med å huske hver enkelt. Vi får innblikk i hver karakters personlige historie, vi kjenner dem ikke kun som statister i June sin historie. Mange av dem har egne sorger. Vi møter to lesbiske kvinner, en av dem fra en dypt katolsk familie som ikke ønsket kontakt etter at hun fortalte dem om sin legning. Vi møter en mor som gjennom en rekke dårlig avgjørelser ender opp med å bidra til å fengsle sønnen for en forbrytelse han ikke har begått. Vi møter en ung gutt som må leve med en grusom hemmelighet og en fraværende far full av anger når sønnen havner i koma etter en overdose. Vi møter et samfunn som fordømmer det unge, svarte, tidligere fengslede brannofferet, fordi det er enkelt å legge skylden på ham, selv om de ikke kjenner ham. Eller kanskje nettopp fordi de ikke kjenner ham.

Språket er enkelt og usentimentalt, noe som gjør at historien virker desto mer realistisk og brutal. Alle de mer perifere karakterene får fortelle sin historie selv, mens kapitlene til June, Lydia (Lukes mor) og Silas (som starter fortellingen) fortelles i tredjeperson. Jeg tenkte ikke over det mens jeg leste boken, men leste det i et intervju med forfatteren. Det har da tydeligvis føltes veldig naturlig mens jeg har lest boken. Noen ganger er den veldig fin, ofte er den ufattelig trist. En gang måtte jeg stoppe opp fordi jeg ble så sjokkert, fordi jeg ikke så for meg at noe kunne være mer fryktelig enn det boken begynte med.

"And then, out of the blue, a couple of kids climbed through Penny's window and raped and strangled her to death."

Ingen advarsel, ingen lange forklaringer. Det skjedde. Så må de som var glad i henne lære seg å leve med det. De fine øyeblikkene dukker også opp innimellom en evig kamp om å fortsette å leve. June forsøker desperat å føle en slags tilknytning til datteren som hun ikke egentlig hadde mens hun var i live. Lydia prøver å bekjempe ensomheten, samt skyldfølelsen overfor sønnen. Will sine foreldre forsøker å hedre sønnens minne ved å handle som han ville ønsket og ikke tenke utelukkende på å dele ut skyld.

Did You Ever Have A Family er en bok jeg kommer til å ha i tankene lenge. Den var omtrent umulig å legge fra seg mens jeg leste den, og den gir sterke og langvarige inntrykk. En helt særegen bok som virkelig fortjener å bli kåret til vinneren av Bookerprisen 2015. Det er uten tvil den beste boken jeg har lest i år og den er en av de få bøkene jeg føler jeg må lese på nytt på et eller annet tidspunkt. Clegg har skrevet en nydelig fortelling som fortjener et stort publikum.

"And every time they come, they will tell those who don't know the story of the young man who was a boy here, who went away and came home and went away, who cleaned rooms and carved a canoe and on its prow painted the faces of a family. And the stories will change and the canoe will become a headboard and the family will be mermaids and the rooms will be mansions. And no one will remember us, who we were or what happened here. Sand will blow across Pacific Avenue and against the windows of the Moonstone, and new people will arrive and walk down the beach to the great ocean. They will be in love, or they will be lost, and they will have no words. And the waves will sound to them as they did to us the first time we heard them."

The Plague

Forfatter: Albert Camus

Utgivelsesår: 1947

Min utgave: 2008

Forlag: Penguin Modern Classics

Språk: Engelsk

Sidetall: 238

ISBN: 9780141185132

"You must picture the consternation of our little town, hitherto so tranquil, and now, out of the blue, shaken to its core, like a quite healthy man who all of a sudden feels his temperature shoot up and the blood seething like wildfire in his veins."

Byen Oran settes i karantine etter at det blir påvist et utbrudd av pest. Legen Bernard Rieux får hovedansvaret med å behandle de syke og han gjør det han kan for dem selv om han er fullstendig klar over at det ikke finnes en mirakelkur. Fullstendig klar over den risikoen han utsetter seg selv for. Han har ingen ambisjoner om å få sin belønning i himmelen eller i form av berømmelse i denne verden. Han har heller ingen illusjoner om at han er en helt. Rieux har en jobb å gjøre og han fullfører sine plikter til tross for de enorme påkjenningene det medfører.

Tarrou nodded. 'Yes. But your victories will never be lasting; that's all.' Rieux's face darkened. 'Yes, I know that. But it's no reason for giving up the struggle.'

Journalisten Raymond Rambert har derimot ikke den samme arbeidsmoralen og tilknytningen til byen som Rieux har. Han er ikke en av byens innbyggere og føler seg dermed fanget på et fremmed sted uten mål og mening. Han hører ikke hjemme blant pestofrene. Rambert jobber derfor energisk for å komme seg ut av byen. Først ved lovlige midler, deretter ved ulovlige. Han vil hjem til sin kone.

Vi følger Rieux, Rambert og noen få andre karakterer gjennom fem forskjellige faser. Den første er forvirring. Hva skjer? Hvorfor skjer det? Vil det ha noen betydning for oss eller er det bare noen få sjeler som vil lide? Fase nummer to handler om irritasjon. Byen er isolert, dagliglivet er forstyrret og det er ubeleilig for innbyggerne.

"Many continued hoping that the epidemic would soon die out and they and their families be spared. Thus they felt under no obligation to make any change in their habits, as yet. Plague was an unwelcome visitant, bound to take its leave one day as unexpectedly as it had come."

Den tredje fasen er full av forståelse for situasjons alvor og av frykt. Befolkningen innser at de ikke har større sjanse enn andre å unnslippe døden og det fører til panikk og kaos. Dødstallene stiger og håpet begynner å svinne hen. I den fjerde fasen deles karakterene i to. Rambert finner en meningsfull tilværelse og velger å bli i byen selv etter at han får en sjanse til å forlate den. Presten Paneloux er i ferd med å miste sin overbevisning etter å ha sett en barn dø etter voldsomme lidelser. Noen finner sin indre styrke mens andre mister alt håp. For dem betyr livet ingenting lenger. Sivilisasjonen har gått under, kaoset og døden regjerer.

"By the force of things, this last remnant of decorum went by the board, and men and women were flung into the death-pits indisciminately. Happily this ultimate indignity synchronized with the plague's last ravages."

Den femte fasen preges av et uventet håp. Pesten er i tilbakegang. Byens gjenåpnes. Isolasjonen oppheves. Men selv ikke i slike lykkestunder er livet rettferdig. Rieux vitner en venns død etter å ha sett flere andre overvinne pesten. Han ble et av de siste ofrene.

Historien presenteres av en ukjent person som nøytralt beskriver det han observerer. Leseren forholder seg dermed til beskrivelser av hendelsesforløpet, men vi får ikke inngående kjennskap til karakterenes følelsesliv annet enn det som er åpenbart basert på deres handlinger. Den distanserte fortellerstemmen bidrar i stor grad til å gjøre romanen så skremmende som den er. Du blir fanget i byen sammen med disse menneskene, men du er likevel alene med dine egne tanker og følelser rundt det som skjer. Leseren føler seg dermed like isolert som befolkningen i byen.

På slutten av boken blir mannen bak fortellestemmen avslørt som Dr. Rieux. Han kan i utgangspunktet ikke sies å være en nøytral tredjeperson, men det er det han forsøker å være mens han gjengir hendelsene i Oran på 1940-tallet. Han ønsker å være så objektiv som mulig og beskriver seg selv som en historiker.

"He knew that the tale he had to tell could not be one of final victory. It could be only the record of what had to be done, and what assuredly would have to be done again in the never-ending fight against terror and its relentless onslaughts."

The Plague er en meget godt skrevet fortelling som det er vanskelig å riste av seg. Den fester seg enten du vil det eller ei.

Samleomtaler

Planen var å lese 100 bøker i 2011, og å skrive om dem alle. Jeg har ikke lest 100 bøker og jeg har skrevet om langt færre. Men, som jeg skrev i fjor på denne tiden: "Igjen har jeg mål om å lese 100 bøker. Men kvalitet før kvantitet. Jeg leser det jeg vil, når jeg vil. Blir det ikke 100 gjør det ikke noe, så lenge jeg har oppdaget mange gode bøker og fantastiske forfattere." Og det har jeg jo!

Her kommer korte omtaler av noen av dem jeg ikke har rukket å skrive om enda.



Tom Egeland - Sirkelens Ende
Den første boken om Bjørn Beltø er den foreløpig siste jeg har lest. Jeg husker noe om et skrin som måtte beskyttes, om en rekke skumle mennesker som skal ha tak i skrinet, om en korrupt arkeolog, om en reise til Sør-Amerika. Men om alt dette skjedde i Sirkelens Ende eller om deler av det er fra Paktens Voktere må jeg ærlig innrømme at jeg ikke husker. Egelands bøker er fengende og svært underholdende. Jeg sluker dem, men glemmer desverre fort. Jeg vet at Lucifers Evangelium er den boken jeg likte minst, mens Paktens Voktere var den beste. Sirkelens Ende var opp mot nivået på Paktens Voktere. "Man må ha interesse for historiske hendelser og religionsfilosofi", skriver Knirk. Har du det er det bare å lese denne. Jeg husker den kanskje ikke så godt, men jeg husker at det var knall i padden å lese den. For en mer overbevisende, og mindre vag omtale, les resten av Knirk sin.

Ann Cleeves - Svart som Ravnen
Denne husker jeg overraskende nok bedre enn Sirkelens Ende, til tross for at jeg likte sistnevnte bedre. Cleeves har skrevet krim fra Shetland, og det fenger til en viss grad. Karakterene er interessante, spesielt forfatterens hovedmistenkte (som selvsagt ikke er skyldig), og jeg ante virkelig ikke hvem den skyldige var. Artig løsningsvri. Helt grei tidtrøyte med andre ord, men Cleeves klarer aldri å skape den samme stemningen og den samme tilknytningen til karakterene som Teorin gjør med sine bøker fra Öland. Likevel, ikke den verste krimboken jeg har lest.

Agatha Christie - Liket i Biblioteket
En tynn liten flis som likevel tok sin tid å lese. Miss Marple er en finurlig dame, smartere enn politiet, det må hun jo være. Problemet med denne boken var at selv om jeg liker hovedkarakteren, så er hun bare en liten del av boken. I Christies verden er det mordet som står i fokus, til tross for verdenskjente og høyt elskede karakterer. Jeg liker bedre krim hvor karakterene er i fokus, og mordgåten hjelper med å få frem ulike karaktertrekk og karakterutvikling. Slikt er det lite av i Christies verden, har jeg inntrykk av.

Agatha Christie - Mord Etter Alfabetet
Jeg vet ikke om jeg liker Poirot. Det er noe ufordragelig med den mannen, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på det. Mordgåten er spennende den, men igjen så er det noe som mangler. Det skjer ingen utvikling i boken annet enn etterforskningens utvikling, og poenget blir bare å komme til slutten. Igjen, en grei tidtrøyte, men Christies bøker er nok ikke for meg.

Marisha Pessl - Utvalgte Emner i Katastrofefysikk
Denne boken hadde jeg lyst til å like. Jeg håpet og trodde at det ville bli en ny favoritt. Den var sær, den var spennende til tider, den hadde uventede vrier på slutten, men den var langt fra fengende. Den virker til tider som en dårlig kopi av Den Hemmelige Historien av Donna Tartt. En lærer som har et litt for nært forhold til sine (få) elever, en gruppe med elever som kun henger med hverandre og har sære interesser, en ny elev som blir tatt inn i gruppen, men sliter med å bli et fullverdig medlem av "flokken". Et mord, usikkerhet i gruppen. Karakterene er nesten kjedelige, men plottet er villt nok til at jeg henger med i svingene og fullfører den lange boken. De siste 200 sidene mener jeg å huske at den tok seg kraftig opp, men den kjedet meg lenge.

Jørgen Brekke - Nådens Omkrets
Tom Egeland-aktig, uten å være like fengende, like overraskende eller like interessant. Mysterier, tafatt bikarakter (i en stor rolle), politimann fra Norge, politikvinne fra USA = interessant kobling. Loose women, døde mennesker, et spennende bibliotek som vi ikke får lese nok om. Den tafatte karakteren var også den mest interessante. Desverre. Likevel - og nå gjentar jeg meg selv til det kjedsommelige - grei tidtrøyte. Det er visst som regel det jeg syns om krim.

Egeland fikk en femmer på terningen, resten fikk fire. I ettertid lurer jeg på om jeg har vært for snill i enkelte tilfeller, men det er slik det er med firerne: grei leseropplevelse der og da, men de setter få positive varige minner.

Jamrach's Menagerie

Forfatter: Carol Birch
Utgivelsesår: 2011
Forlag: Canongate Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 304
Utgave: Kindle

"The first room was a parrot room, a fearsome screaming place of mad round eyes, crimson breasts that beat against bars, wings that flapped against their neighbours, blood red, royal blue, gypsy yellow, grass green."

Jaffy Brown er en ung gutt som bor i London på 1800-tallet. Etter et tilfeldig møte med en tiger som stakk av fra sin eier, blir Jaffy tilbudt en jobb hos Jamrachs dyreeksportfirma. Jaffy har en egen evne til å knytte bånd med alle slags dyr og stortrives i sin nye jobb. Han jobber under en gutt som heter Tim, som kun er et år eldre enn ham selv, noe som fører til mange prøvelser for Jaffy. Tim skal stadig vise hvem som er sjefen og Jaffy må finne seg i mange urettferdigheter. De to klarer likevel å bli venner, og blir begge etter hvert med på en reise til fjerne øyer for å finne en drage og få den tilbake til England og til en interessert kjøper.

Romanen er delt opp i tre deler, og det føles nesten som om jeg har lest tre forskjellige bøker. Den første handler om en ung fattiggutt som prøver å skape et liv for seg selv og for sin mor i London. Denne delen er full av livlige beskrivelser av både London og karakterene vi møter i byen, det er en sjarmerende oppvekstroman, hvis stil minner om Dickens' bøker. I del to møter vi en eldre Jaffy som skal ut på sjøen for første gang. Han er spent, men usikker, og han er sjalu på Tim som virker mer sikker, og som er en av de få som ikke blir syk av å være på sjøen. Denne deler minner om de klassiske eventyrromanene til blant annet Stevenson og Doyle. De drar til en ny verden og finner en mektig skapning som de fanger og prøver å ta vare på. Slutten av del to og hele del tre tar for seg en utslitt og sint Jaffy som har mistet meningen med livet. Han har eldet 30 år på noen måneder, og føler at han befinner seg på utsiden av samfunnet. Jeg skal ikke skrive hva denne deler minner om, for det kan avsløre hva som skjer, men igjen så føles det som man leser en helt annen bok enn man gjør i de to første delene.

Det merkelige er at de tre helt forskjellige historiene fungerer godt sammen, til tross for at karakterene og settingen føles helt ulike i alle delene. Historien går fra å være sjarmerende, til å være spennende for så å bli grusom, hjerteskjærende. Det er en voldsom utvikling i en relativt kort bok, men likevel får jeg ikke inntrykk av at forfatteren haster gjennom historien. Vi blir godt kjent med Jaffy og Tim, pluss en rekke andre karakterer jeg ikke har nevnt. Som leser blir man en del av Jaffys verden, og det føles aldri som om man går glipp av noe viktig. Det føles derimot som om man får mye bok for pengene - en lang historie på kun 300 sider.

Jaffy er en snill gutt, som desverre må ta noen tøffe valg i livet. Han er ikke perfekt, og sliter med å leve med noen av valgene han tar. Han er en troverdig karakter som utvikler seg enormt i løpet av de 300 sidene, men han følger ingen tradisjonell utviklingslinje fra rampete unggutt til svigermors drøm. Det går opp og ned, og vi ser tydelig konsekvensene av de umoralske handlingene han må ty til, til tross for at de ikke trenger å rettferdiggjøres. Jamrach's Menagerie er en meget god bok, med mange lag. Jeg anbefaler den helhjertet (til tross for at jeg fremdeles heier på Julian Barnes).

Heart of Darkness

Forfatter: Joseph Conrad
Lest av: Kenneth Branagh
Utgivelsesår: 1902
Min utgave: 2010
Forlag: Audible, Inc
Språk: Engelsk
Varighet: 3t 51m

Denne omtalen vil i større grad handle om min opplevelse med lydbøker enn den vil handle om selve boken. Likevel skal jeg prøve å få skrevet noen ord om Conrad sin klassiker. Wikipedia skriver følgende om boken:

"The story centres on Charles Marlow, who narrates most of the book. He is an Englishman who takes a foreign assignment from a Belgian trading company as a ferry-boat captain in Africa. Heart of Darkness exposes the dark side of European colonization while exploring the three levels of darkness that the protagonist, Marlow, encounters: the darkness of the Congo wilderness, the darkness of the Europeans' cruel treatment of the natives, and the unfathomable darkness within every human being for committing heinous acts of evil."

Ordet "mørket/mørk" blir brukt seks ganger i løpet av de fem setningene ovenfor. Det er med andre ord ikke vanskelig å skjønne at dette er en mørk og dyster bok. Den virker også ganske tung, men i og med at jeg har hørt den på lydbok er det vanskelig å påstå det med sikkerhet, for lydbokversjonen var grei å følge. Kenneth Branagh er en super oppleser, som vet hvordan han skal holde på oppmerksomheten til lytteren.

Av de tre mørkene som nevnes er det uten tvil det siste som fanger min oppmerksomhet. Jungelen er tett og skummel, og skildringene av den er med på å sette tonen i boken. Beskrivelsene av de innfødte og de hvites behandling av de innfødte er grusom lesning, men jeg blir ikke fullstendig berørt før vi får et nærmere innblikk i livet til en hvit mann, Mr. Kurtz. Med en gang vi blir kjent med dem som begår grusomme handlinger blir det vanskeligere å forstå hvordan slikt kan skje. Viten om at europeere behandlet innfødte som om de var villmenn uten følelser, lavest på næringskjeden, er gale nok, men når vi blir kjent med Mr. Kurtz, en mann mange beundrer, en mann som kan snakke om kjærlighet og skrive poesi, og får lære om hans terrorvelde, da blir det virkelig. Det er først da jeg virkelig blir skremt. Det er utrolig hva "vanlige" menn kan finne på å gjøre i en uvant maktposisjon.

"I want you clearly to understand that there was nothing exactly profitable in these heads being there. They only showed that Mr. Kurtz lacked restraint in the gratification of his various lusts, that there was something wanting in him-- some small matter which, when the pressing need arose, could not be found under his magnificent eloquence. Whether he knew of this deficiency himself I can't say."

Marlowe ble kjent med denne mannen gjennom andres fortellinger om ham, og han regnet seg selv som en slags venn av Mr. Kurtz. Han beundret ham. Derfor ble synet av de svartes hodet på påler utenfor huset til Mr. Kurtz et voldsomt sjokk. Men Marlowe var ikke uten egne laster. Hans vurderinger av de innfødte viser tydelig at han ikke har svært høye tanker om dem. Det jobbet en rekke svarte menn på båten hans. Menn som ikke fikk mat, menn som fikk lønn de ikke kunne bruke. På båten var det fem hvite menn og over 30 svarte. Marlowe kunne ikke forstå hvorfor ikke disse mennene drepte han og hans kamerater, i og med at de omtrent var utsultet. I hans øyne var det altså nærmest utenkelig at de svarte ikke ville ty til kannibalisme hvis de ikke fikk mat.

Det tar ganske lang tid før historien kommer godt i gang. Før det blir interessant. Det andre kapitlet trengs for å forberede oss på det tredje, men det første er langtekkelig. Boken er viktig, men ikke fengende. Ikke i starten. Likevel er det en kort bok, så det er ingen grunn for å la være å lese den. De to siste delene av boken gjør hele opplevelsen verdt tiden man bruker på den.

Når det gjelder fenomenet lydbøker har jeg noen få kommentarer. For det første tror jeg at det er lettere å begynne på tyngre bøker i lydbokformat enn i papirbokformat. Med en oppleser som har god innlevelse kan de tørreste bøkene bli spennende. Likevel er det ikke de tyngste bøkene man bør høre på lydbok. Jeg bør ihvertfall ikke. Selv om jeg følger nøye med og har oppmerksomheten min der den skal være, føler jeg at jeg ikke får med meg like mye når jeg hører på lydbok som når jeg leser selv. Jeg glemmer handlingen raskere når jeg hører den enn når jeg leser den. Jeg får ikke bestemme tempo selv, og det er vanskeligere å gå tilbake hvis det er noe jeg ikke får med meg. I dette tilfellet fant jeg frem boken på nett for å lese de avsnittene jeg følte jeg ikke fikk med meg godt nok eller som jeg ikke forstod i tilstrekkelig grad, slik at jeg var sikker på å unngå å gå glipp av noe viktig.

Neste gang skal jeg velge en mer lettlest, og mindre dyster bok. Det å høre på lydbok var veldig kjekt - jeg kunne gjøre andre ting samtidig. Husarbeid, spille spill, gå på tur, alle ypperlige aktiviteter å drive på med mens jeg hører på lydbok. Så nå gjelder det å finne en bok som fenger, samtidig som at man kan gå glipp av en setning her og der uten å risikere å gå glipp av noe særdeles meningsfullt eller viktig for forståelsen av historien.

Audible er tingen for meg. Norske dialekter har jeg som regel et forhold til, uansett hvilken det gjelder, og da kan det lett bli "feil" dialekt. Stemmen kan føles feil i forhold til historien. Slikt kan jeg irritere meg over, og det kan ødelegge lytteropplevelsen. Britisk, derimot, er britisk, og selv om jeg kan høre forskjell på enkelte dialekter er ikke det noe som plager meg nevneverdig. Dessuten er de fleste britiske dialekter ganske sjarmerende.

Alt i alt er jeg strålende fornøyd med å ha fullført en lydbok, og gleder meg til å begynne på neste (som jeg tror vil være en meget passende bok å høre i stedet for å lese), nemlig "The Hippopotamus". Skrevet og lest av Stephen Fry.

The Book of Lost Things

Forfatter: John Connolly
Utgivelsesår: 2006
Min utgave: 2008
Forlag: Hodder
Språk: Engelsk
Sidetall: 512
Utgave: Kindle

Davids mor dør av kreft, og hele livet hans endres. Alt han ønsker er å lese historier med moren, å høre stemmen hennes igjen. I stedet blir han nødt til å tilpasse seg et liv med en ny morsfigur og en halvbror. Han har et godt forhold til faren, men grunnet jobben er faren sjelden hjemme. David blir stadig værende på rommet sitt, hvor han har en stor boksamling som tidligere tilhørte en liten gutt som ham, en gutt som forsvant. Han elsker å fordype seg i gamle eventyr. Men en dag begynner bøkene å snakke til ham. Det fører ham til en portal til en annen verden. En eventyrverden. En verden full av monstre som jakter på ham.

Jeg må begynne med å si at dette var en nydelig bok. I starten ble jeg rørt av familiehistorien til David, historien om denne lille gutten som ikke visste hvordan han kunne leve uten moren. På toppen av det hele befinner de seg midt under 2. Verdenskrig, og faren sin jobb er både tidkrevende og hemmelig. David er en sta og egenrådig gutt, som ikke finner seg i å få en ny familie som tar farens oppmerksomhet vekk fra ham. Han behandler stemoren og halvbroren meget dårlig.

Det som følger er både trist og dystert. David finner veien til en eventyrverden ulik noen annen. Til tross for at han møter gode hjelpere på veien blir han stadig jaget av skumle dyr, en blanding av ulver og mennesker, som kler seg og snakker som mennesker og har intelligensen til mennesker, men som jager som ulver. De er fryktinngytende, og de gir seg ikke. Samtidig lusker noe enda verre i skyggene: The Crooked Man. Hva han vil med David tar det lang tid før vi finner ut av. På veien møter David på dverger, en kvinnelig kannibal (og psykopat), en ridder og diverse andre skapninger.

"They ate her", said Brother Number One. "With porridge. That's what 'ran away and never seen again' means in these parts. It means 'eaten'." "Um, and what about 'happily ever after'?" asked David, a little uncertainly. "What does that mean?" "Eaten quickly," said Brother Number One. And with that they reached the dwarfs' house.

Men hvor går veien? Han forsøker å komme seg til den aldrende kongen, som visstnok skal være den eneste som kan hjelpe ham å finne veien hjem igjen. Men kongen er svak og sliter med å holde orden på landet sitt. Kan han egentlig hjelpe? Jeg må nevne at når jeg skriver dyster, så mener jeg så svart som det kan bli. Historien er ikke skummel som et eventyr vil være skummelt for barn. Dette er IKKE et eventyr for barn. Vi blir vitne til riddere som kaster seg på nagler og en kvinne som blander mennesker og dyr for å skape den ultimate rase for jakt. Hun dreper dem alle til slutt. Og The Crooked Man har sin egen agenda, godt hjulpet av torturkammeret sitt og sine overtalelsesevner. Likefullt finnes det også lysere øyeblikk som leseren kan humre av. Som de kommunistiske dvergene som er lovpålagt å ta vare på Snøhvit. Hun er ikke akkurat en fryd å bo med.

"We blamed the local wicked stepmother for the whole apple business, but, well, if there's a lesson to be learned from all this, it's to make sure that the person you're going to wrongfully blame for doing something bad is actually available for selection, as it were. There was a trial, we got suspended sentences on the grounds of provocation combined with lack of sufficient evidence, and we were told that if anything ever happened to Snow White again, if she even chipped a nail, we'd be for it."

Historien rammes inn av en moral som tar oss tilbake til starten av fortellingen, til Davids forhold til sin nye familie. Og vi finner ut hva som skjedde med gutten som eide bøkene i bokhyllen til David. Og hans søster, som han ikke likte. Som han ville gi til The Crooked Man. I stedet for en delvis lykkelig slutt ender ikke boken med Davids hjemkomst. Vi følger alle familiemedlemmene i døden, noen for tidlig, andre sent. Da jeg lukket siste siden satt jeg med en merkelig følelse i kroppen. Men også med følelsen av at jeg hadde lest noe helt spesielt.

"The whispering of the books grew louder, the voices of the tomes rising in a great chorus of joy, for one story was about to end and a new story would soon be born. The old man caressed their spines in farewell as he passed from the room, then left the library and the house for the last time to walk through the damp grass to where the sunken garden lay."

Monsieur Linh and His Child

Forfatter: Philippe Claudel
Utgivelsesår: 2011
Først Utgitt: 2005
Forlag: MacLehose Press
Språk: Engelsk
Sidetall: 130
ISBN: 9781906694999

***

"An old man is standing on the after-deck of a ship. In his arms he clasps a flimsy suitcase and a newborn baby, even lighter than the suitcase. The old man's name is Monsieur Linh. He is the only person who knows this is his name because all those who once knew it are dead."

***

Du vet den følelsen som sniker seg innpå deg når du hører på en veldig melankolsk sang? Du fortaper deg i melodien og teksten, du stivner, humøret endres og du vet ikke helt om du liker endringen. Sangen er nydelig, men trist. Du føler deg alene i verden, om enn for bare noen minutter. Slik er denne boken. Ordene til Claudel påvirker meg slik melankolske melodier gjør. De viser meg en verden full av sorg, beskrevet vakkert, som rører meg på en måte få forfattere klarer. Likevel stopper jeg opp flere ganger underveis, usikker på om jeg egentlig vil lese videre. Jeg vet ikke nøyaktig hva som kommer, men jeg vet at utviklingen vil være tragisk. Men handlingen sitter fremdeles i meg.

Claudel skriver dystre bøker. Han beskriver verdener som de fleste av oss ikke ønsker å ofre en tanke. Helst vil vi glemme at livet kan ta slike vendinger. Monsieur Linh er helt alene i verden. Alt han har er sine egne vrangforestillinger, skapt ut av et behov for å øyne håp i en verden hvor krigen har tatt fra ham alle han elsket. Han er alene, på en måte jeg ikke kan forestille meg. Det blir levende beskrevet. Nesten for levende. Dette er en verden jeg ikke ønsker å bli godt kjent med.

Håpet kommer i form av en venn. En annen ensom sjel, som snakker et annet språk, som har levd et annet liv, men som deler ensomheten. Linh kommuniserer med denne mannen gjennom små, men betydningsfulle handlinger, og de blir knyttet sammen, uten å forstå andre ord enn "god dag". Skildringene av møtene mellom herrene er de eneste som får meg til å smile.

Det høres dystert ut, og det er det. Det er også vakkert. Det høres kanskje ut som sentimentalt søppel, men det er det ikke. Historien er enkel, brutal, nydelig og sørgelig. Hadde den blitt skrevet av en annen forfatter hadde jeg nok ikke sagt det samme. Jeg elsker måten Claudel skriver på, jeg elsker ordene han velger. Hvorfor er det så få i Norge som har oppdaget denne mannen?

Brodeck's Report

Forfatter: Philippe Claudel
Utgivelsesår: 2009
Min utgave: 2010
Forlag: Quercus
Språk: Engelsk
Sidetall: 288
Utgave: Kindle

***

"From his village in post-war France, Brodeck makes his solitary journeys into the mountains to collect data on the natural environment. Day by day he also reconstructs his own life, all but lost in the years he spent in a camp during the war. No-one had expected to see him again. One day, a flamboyant stranger rides into the village, upsetting the fragile balance of everyday life. Soon he is named the Anderer, “the other”, and tensions rise until, one night, the newcomer is murdered. Brodeck is instructed to write an account of the events leading to his death, but his report delivers much more than the bare facts: it becomes the story of a community coming to terms with the legacy of enemy occupation. In a powerful narrative of exceptional fascination, Brodeck’s Report explores the very limits of humanity." (Amazon)

***

"My name is Brodeck and I had nothing to do with it. I insist on that. I want everyone to know it."

Slik starter historien. Jeg skrev allerede etter å ha lest de tre første setningene at dette var en potensiell favorittbok. Det stemte. Ikke nok med at det er en favorittbok, jeg vil påstå at det er den beste boken jeg har lest i år. Med tanke på hvor mange gode bøker jeg har lest i det første kvartalet av 2011 er dette en lovprisning av enorme dimensjoner.

Boken er vakker. Men som de fleste vakre bøker er den også brutal. Og trist. Claudels språk er poetisk - faktisk for poetisk for noen (jf. bokelskere) - hans skildringer er presise, alltid passende, og de er nydelige. Jeg har aldri brukt sitatfunksjonen på Kindle like ofte som da jeg leste Claudels bok. Hver eneste side hadde visdomsord, skildringer og karakteristikker jeg ønsket å ta vare på og lese om og om igjen.

Brodeck forteller historien om "the Anderer", om landsbybeboerne og om sin egen familie og årene i fengsel. Krig er fellesfaktoren. Krigen tvang ham til å forlate sin familie, til å være "Brodeck the dog" som må tåle ydmykelse etter ydmykelse for å overleve. Da han endelig kom hjem igjen hadde krigen fortært konen hans og gitt ham en datter som ikke var hans. Krig er grusomt. Det vet vi alle, selv om vi ikke har opplevd det. Men krig er også ofte en unnskyldning. Det var ikke begrepet "krig" som var ansvarlig for Brodecks opplevelser i fangeleiren. Soldatene må ta sin del av skylden. Landsbybeboerne var også delaktig. Under krigen var Brodeck "the Anderer" - den andre. Krig gir usikre mennesker en anledning til å kvitte seg med dem som er annerledes.

"Saint-liness is very odd. When people encounter it, they often take it for something else, something completely unlike it: indifference, mockery, scheming, coldness, insolence, perhaps even contempt. But they are mistaken and that makes them furious. They commit a grievous crime. This is no doubt the reason that most saints end up martyrs."

"The Anderer" er hyggelig, omtenksom og positiv. Han er genuint glad for å være i landsbyen og han ønsker å vise sin takknemlighet overfor beboerne. Han setter i gang med et hemmelig prosjekt, noe som gjør innbyggerne nervøse. Hva gjør han her? Hva driver han med på rommet sitt? Hvorfor smiler han alltid? Et unaturlig hat vokser frem av frykt. Frykt for det ukjente. Frykt for "den andre", som ikke er som dem.

"Stupidity is a sickness that goes very well with fear. They nurture each other, creating a gangrene that seeks only to propagate itself."

Dette er en lavmælt bok. Den er fri for overdrivelser, klisjeer og hendelser designet for å få leseren til å gråte. Følgende har blitt påpekt i flere avisomtaler: den virkelige genistreken med denne boken er at historien er tidløs. Hendelsene Brodeck beskriver kunne skjedd hvor som helst, når som helst. I stedet for en roman har Claudel skapt en fabel. En historie som alltid vil være dagsaktuell, som en hver generasjon vil kunne identifisere seg med på en eller annen måte. Jeg hadde følelsen av å ha beveget meg inn i en annen tid da jeg leste boken. Selv om den inneholder tydelige referanser til 2. verdenskrig blir ingen detaljer fra virkeligheten avslørt. Han nevner verken Hitler, nazisme, Tyskland eller jøder. Bjørneboe skrev "Bestialitetens Historie". Det hadde vært en passende tittel på Claudels mesterverk.

Jeg elsket alt ved boken. Språket, historien, metaforene, den tidløse visdommen, karakterene, tragediene og de få lykkelige øyeblikkene. Og Brodeck selv, med hans usentimentale fortellerstemme:

"She cannot have known that once you abandon Hell, you must never go back there. But in the end there is no difference between dying from ignorance and dying beneath the feet of thousands of men who have regained their freedom. You close your eyes, and then there is nothing anymore. And death is never difficult. It requires neither a hero nor a slave. It eats what it is served."

Vær forberedt: det er en dyster bok. Man møter mennesket på sitt verste. Men aldri på sitt beste...

The Tenth Chamber

Forfatter: Glenn Cooper
Utgivelsesår: 2010
Forlag: Cornerstone Digital
Språk: Engelsk
Sidetall: 352
Utgave: Kindle

Siden jeg ikke jublet for politikrim prøvde jeg meg på arkeologikrim. Jeg traff ikke blink denne gangen heller, men jeg bevegde meg et steg oppover rangstigen. Cooper skriver om et unikt arkeologisk funn. Luc Simard, arkeolog, blir bedt om å hjelpe til med å forstå innholdet i et nyoppdaget middelaldermanuskript. Manuskriptets avsløringer fører ham til fantastiske hulemalerier i Ruac. Der samler han sammen et lag med forskere som skal jobbe for å finne ut av Ruacs hemmeligheter. Ikke alle ønsker at hemmelighetene skal avdekkes og går til voldsomme lengder for å hindre forskerne i å gjøre arbeidet sitt. En etter en havner forskerne i avorlige "ulykker".

Hemmeligheter fra fortiden, neandertalere, hulemalerier, spenning og mord er en fin blanding. Jeg mener å ha lest at forfatteren elsker bøkene til Jean M. Auel, noe som ikke er overraskende etter å ha lest denne boken. Den har mange tidsperspektiv: Vi følger Luc i nåtid, prester i middelalderen og hulemaleren fra før vår tid. Likevel er det overraskende enkelt å holde tråden og å følge tankegangen til Cooper. En historienerd som meg elsker mysteriet med manuskriptet, hulen og de forhistoriske menneskene, men syns alle mordene og voldsepisodene er et unødvendig hinder på veien til sannheten. Jeg er altfor nysgjerrig av meg til å ha tålmodighet med alle distraksjonene, de gir meg jo ikke svaret jeg er på jakt etter. Igjen er det alså krimelementet som er forstyrrende. Historie og arkeologi er finfint!

Problemet med å ligge 6 omtaler etter skjema er at jeg har glemt alle de finurlige detaljene i boken, og har derfor ikke så mye mer å si om Glenn Coopers "The Tenth Chamber". Jeg likte boken godt nok til at jeg er glad for at jeg leste den. Men detaljene sitter altså ikke klistret i hodet. Fin tidtrøyte.

The Professor's House

Forfatter: Willa Cather
Utgivelsesår: 1990 (1925)
Forlag: Vintage Classics
Språk: Engelsk
Sidetall: 258
ISBN: 9780679731801

"In great misfortunes, people want to be alone. They have a right to be. And the misfortunes that occur within one are the greatest. Surely the saddest thing in the world is falling out of love--if once one has ever fallen in."

Professor Godfrey St. Peter og hans familie flytter til et nytt og finere hus. Endelig skal de få en komfortabel tilværelse. Problemet er bare at St. Peter liker sitt trange arbeidsrom som han må dele med syersken. Han liker hagen han har plantet. I større og større grad liker han også å være for seg selv. Han ønsker avstand fra familien. St. Peter opplever et indre opprør, som dels kommer av en stadig mer krevende familie og dels er grunnet et liv som gikk tapt.

Hovedperspektivet i boken er St. Peters, men vi introduseres for en rekke karakterer, både hans familie og mennesker knyttet til familien. Professorens reaksjoner handler i stor grad om frykten for forandringer. Om vanskelighetene med å gi slipp på tilværelsen man trodde man skulle ha og akseptere det livet man er gitt. Men han er ikke den eneste karakteren som har måttet omstille seg. En ung manns død har påvirket dem alle, og hver og en av dem prøver i boken å finne sin måte å takle endringer i kjølvannet av tragedien.

Tom Outland mistet sine foreldre da han var liten. Han arbeidet hardt som barn og fikk ingen formell utdanning. Men en prest lærte ham latin og professoren hjalp ham med andre fag. Outland hadde fantastiske evner. Han ble også en fast gjest i professorens hus. St. Peters døtre ble Outlands beste venner og han forlovet seg etter hvert med den eldste. De fikk aldri nok av historiene hans om livet i New Mexico. Outland dro til Europa for å kjempe i 2. Verdenskrig og kom aldri tilbake. Det er hans tomrom familien kjemper for å fylle. Professoren mest av alle.

Cathers språk er stillferdig, men nydelig. Jeg blir nesten klaustrofobisk av å lese om de trange forholdene på arbeidsrommet til professoren, og jeg får en melankolsk følelse når jeg leser om Tom Outlands liv som det en gang var. Om det forlatte indianerbostedet han fant. Om livet som det var og om mulighetene som aldri ble til. Det føles så bortkastet. Indianerne hørte til der oppe, men de fikk ikke leve i fred. Tom Outland hadde en fantastisk fremtid i møte, men hans pliktfølelser førte ham i krig og til sin død. Cather har uten tvil en egen evne til å virkeliggjøre både karakterene og tomrommet de prøver å fylle.

Mitt eneste problem med denne boken er at den er altfor kort. Vi får kun et glimt av livet til Tom Outland, kun et glimt av professorens ønskede tilværelse. Jeg føler deres følelser, men jeg forstår dem ikke alltid. Noen syns kanskje et glimt er nok. At bokens styrke ligger i å la mye være ufortalt. Men jeg trenger mer, jeg ønsker mer. Jeg vil lese en fullstendig historie. Derfor blir jeg ikke fornøyd med boken som den er.

Mockingjay

Jeg kommer ikke til å skrive mye om denne boken. For mer utfyllende anmeldelser kan du besøke bloggene til Julie og Christine.

De fleste vet vel hvordan ståa er etter bok nummer to. Distrikt 12 er borte, våre venner fra distriktet har flyttet til "the long lost - or not so lost" distrikt 13, og det er tid for krig mellom opprørerne og de i posisjon. Det er president Coin mot president Snow og de fleste innbyggerne støtter Coin. I tillegg har Katniss fremdeles et viktig valg foran seg - Peeta eller Gale?

Til tross for sterke kampscener, grusomme dødsfall og tortur føles det ikke som om adjektivene passer. Jeg blir aldri skikkelig engasjert, og heller ikke i denne boken klarer jeg å like og virkelig bry meg om Katniss. Lillesøsteren er derimot en mer sympatisk karakter, men med henne blir det nesten for mye av det gode. Få er såpass smarte og utelukkende søte, gode og hjelpsomme. Jeg tror jeg kunne likt en mellomting av disse karakterene.

Det jeg likte var turene tilbake i tid hvor vi blant annet fikk skildret Haymich sin og andre tidligere deltakeres opplevelser i dødslekene. Selve plottet med Coin versus Snow gikk som det måtte gå, ingen store overraskelser der. Fra asken til ilden ville ikke vært en passende slutt. Men selv om de revolusjonære vinner kan man ikke kalle slutten for lykkelig.

Et uinspirert innlegg fra en uinspirert leser.. men jeg kan ikke si jeg er voldsomt skuffet, for jeg var aldri helt engasjert i denne serien. Siste delen av Opp i Flammer var et høydepunkt, men ingenting annet nådde opp mot spenningen i denne boken. Da foretrekker jeg Percy Jackson serien. Jeg har også planer om å lese Blekkhjerte av Cornelia Funke - det blir neste ungdomsbok for min del.

Opp i Flammer

Det er vel omtrent et år siden jeg leste Dødslekene, og selv om den var spennende følte jeg ikke at den var så mye mer. Men så fikk jeg Opp i Flammer gratis på jobben tidligere i år (Norli hadde jubileum, og alle ansatte fikk velge seg ut en bok fra jubileumssalget), og da måtte jeg jo nesten lese videre. De første 100 sidene var ikke så voldsomt interessante, og jeg tenkte som så at jeg nå fikk bekreftet min mistanke om at denne serien ikke var noe for meg. Men så ble det spennende..

I bok nr. 2 har Katniss og Peeta vunnet dødslekene og trosset Capitol (hvor den store stygge regjeringen og presidenten sitter) ved å nekte å drepe hverandre, men heller begå selvmord hvis ikke begge fikk leve. President Snow setter mildt sagt lite pris på dette lille opprøret mot reglene til Capitol, og truer med å drepe familien og vennene til Katniss hvis ikke hun oppfører seg fint på seiersturneen. Han er nemlig redd for at hennes regelbrudd kan føre til andre ønsker om regelendringer, og dermed opprør mot ham selv og hans styresett.

USA er ikke som det en gang var. Det er delt inn i 13 distrikter, som styres med jernhånd av President Snow. Ikke bare mangler folket politiske og sivile rettigheter, men regimet blander seg direkte inn i dagliglivene til innbyggerne ved å fortelle dem hva de skal jobbe med, hva de skal få spise og hvor de får bevege seg. Det minner mistenkelig om et totalitært regime - og de har ikke verden sett voldsomt mange av. Katniss har - uten at det var det egentlige målet - startet et opprør som raskt kan forvandle seg til en revolusjon. De vil styrte regimet, og bytte det ut med noe helt annet. Hvilket styresett de ønsker i stedet er derimot ganske uklart, og forfatteren legger lite fokus på det aspektet. Men dette er likevel temaer som varmer mitt sampol-hjerte.

Siden perspektivet nå er betydelig mye bredere enn i Dødslekene er Opp i Flammer en mer interessant bok for min del. Jeg er spent på hvor forfatteren kommer til å føre historien. Blir det revolusjon, eller blir opprøret knust? Hvis de klarer å velte regimet, hva kommer i stedet? Et slags demokrati? Eller noe annerledes, men like undertrykkende som President Snows regime? Dette er tydelig en ganske samfunnskritisk bok, men jeg må innrømme at jeg er litt usikker på hva det er forfatteren kritiserer. Hvis moralen er at totalitære regimer bør unngås, så er ikke det akkurat ny lærdom, og var ganske mye mer dagsaktuelt da George Orwell skrev Animal Farm og 1984. Hvis hun advarer mot at USA kan bevege seg i denne retningen, så er vel ikke det spesielt realistisk. Det kan jo også være at det bare er et eventyr, og at hun ikke kritiserer noe spesifikt men heller ønsker å underholde, og kanskje minne sine vestlige lesere på hvor heldige vi er som lever i konsoliderte demokrati og høy levestandard.

Boken fungerer også på et mer underordnet plan, med Katniss og hennes forhold til menneskene rundt henne. Trekantdramaet virker litt forstyrrende på den øvrige handlingen, men det er jo en underholdningsfaktor. Det illustrerer ihvertfall rekken av håpløse valg Katniss må ta i denne boken. Jeg kan i det minste si at jeg ble revet med til slutt, og syns det var verdt å lese denne boken, til tross for min opprinnelige skepsis. Nå har jeg begynt på Mockingjay for å tilfredsstille min nysgjerrighet rundt mulighetene for regimeendringer og hva de fører til.

Barndom og Ungdom

Jeg har et ikke så lite problem når det gjelder å skrive denne bokanmeldelsen. Jeg har nemlig lånt vekk boken til min mor, som også er begeistret for Coetzee, og det har i tillegg gått en del uker siden jeg leste boken ferdig. Med andre ord kan jeg ikke gå tilbake å bla litt i boken før jeg skal skrive anmeldelse. Jeg har heller ikke skrevet ned noen gode sitater (noe som plager livet av meg, for det var så mange fantastiske sitater og ta av), og står dermed på bar bakke når det gjelder hjelpemidler. Hukommelsen min er det eneste som er igjen, og den er grei nok, men jeg foretrekker å ha boken foran meg når jeg skriver - uansett om jeg bruker den i større eller mindre grad. I tillegg får jeg alltid prestasjonsangst når jeg skal skrive om de beste bøkene, for jeg har så lyst å klare å formidle hvor gode de faktisk er. Men jeg prøver meg likevel:

Barndom gir oss lesere et innblikk i livet til den åtte (?) år gamle J.M. Coetzee. Vi lærer om hans familieliv, hans dager på skolen og hans forhold til landet han vokser opp i. Det er Coetzee det dreier seg om, og han går tett innpå sin egen barndom, men det er en roman, ikke en selvbiografi. Han omtaler seg selv som "han". "Han" misliker faren, og holder bevisst moren på avstand. "Han" vet at det er hun som holder familien sammen, men han klarer ikke å behandle henne bra. På skolen blir han spurt hvilken religion han tilhører, og fordi han liker romerne svarer han katolikk (foreldrene var ikke-troende). Dette fører til at han blir utstøtt, han og jødene. De svarte har har ikke særlig problemer med, men boerne, derimot, mener han er uintelligente og håpløse. Selv snakker han engelsk.

Man får et helt spesielt innblikk i hvordan det er å vokse opp i Sør-Afrika gjennom øynene til denne gutten. Coetzee avslører mange hatefulle holdninger, og det er ikke kun de svarte som får gjennomgå: både jøder, boere, katolikker og kvinner kan sies å være offer for rasisme. Jeg blir mer og mer glad i bøker som skildrer samfunnet gjennom barns øyne. Det er noe naivt og uskyldig over perspektivet, samtidig som det forteller leseren en hel del. Det er også en sår bok om det å være annerledes, om å skille seg ut uten å vite helt hvorfor. Jeg syns boken var nydelig, fascinerende, og til tider ganske mørk og dyster. Jeg kunne ønske jeg hadde sitater å vise til, for det var mange passasjer jeg kunne tenkt meg å dele med dere. Men les den selv. Coetzee er en dyktig forfatter, med en skarp penn. Jeg har ingen problemer med å skjønne hvorfor han fikk nobelprisen for sitt samlede forfatterskap. Jo mer jeg leser av ham jo mer får jeg lyst til å lese av ham.


Når det er sagt var jeg likevel ikke like opprømt over den andre boken i hans trilogi om seg selv. Ungdom følger Coetzee gjennom årene fra han er 19 til 24, og på reisen fra et universitet i Sør-Afrika til en jobbtilværelse i London. Coetzee er opptatt av litteratur og vil gjerne bli en stor poet, til tross for at han studerer mattematikk. London er byen han skal utvikle seg i, og leve et utsvevende liv som en kunstner. Men livet går ikke slik han vil, og ender opp med en jobb han ikke liker, som programmerer. Han klarer ikke å legge fra seg sin Sør-Afrikanske bakgrunn til tross for at han ønsker å glemme hjemstedet, og han føler seg som en utlending. Han får heller ikke til å skrive, og frustrasjonen vokser.

Ungdom var både interessant og godt skrevet, men det var noe med den dystre, deprimerende stemningen som gjorde den ganske tung å lese. Jeg syns ikke den nådde helt opp til Barndom. Men jeg er likevel veldig spent på siste boken, Sommer, for å få enda et innblikk i livet til en meget fascinerende forfatter.

The Devil and Miss Prym

The Devil and Miss Prym refererer til en fremmed som ankommer byen Viscos med en djevel ved sin side, og Miss Prym som er hans utvalgte medhjelper. Viscos er en liten by hvor de fleste innbyggerne er godt oppi årene, og hvor alle er hyggelige og behandler hverandre bra. Den fremmede ønsker å utføre et eksperiment som vil fortelle ham noe om menneskers gode og onde natur. Er vi egentlig gode, eller vil vi alltid under de rette omstendigheter kunne hengi oss til onde hensikter? Den fremmede ber derfor Chantal Prym om å fortelle hele byens innbyggere at de har tre dager på seg til å velge ut en person som skal henrettes (eller ofres, som presten kaller det). Hvis de gjennomfører drapet innen tre dager vil de få nok gull til å sikre sin egen og sine barns velferd og å sikre en ny oppblomstring av Viscos. De velger seg ut en gammel enke som deres offer, men har de hjerte til å fullføre handlingen?

Paulo Coelho roses opp i skyene av et stort publikum, men mange mener også at han er meget oppskrytt. På bokelskere.no kan det virke som om oppskrytt er et ord flere kan si seg enig med enn fantastisk. Om Alkymisten skrives det blant annet at den godt kan slenges i veggen. Jeg har lest ord som overtydelig, drittbok, kvasiprat, miserabel lesning og flatt, platt og dårlig. Jeg har derfor hatt en god grunn til å være skeptisk til denne forfatteren. Dessuten liker han å filosofere i sine bøker, og jeg har aldri vært spesielt glad i filosofi (ex.phil var kun ok på grunn av at jeg fikk velge hvilke emner jeg ville jobbe med). Med andre ord et dårlig utgangspunkt for å lese en av hans bøker.

På grunnlag av kun en bok kan jeg verken påstå at forfatteren er oppskrytt eller fantastisk, og mitt generelle inntrykk falt nok litt imellom disse beskrivelsene. Alt i alt likte jeg denne boken. Bakteppe er en idyllisk landsby med for det meste eldre mennesker, hvor dagliglivet går sin vante gang. Karakterene er både koselige og senere skremmende, men de er ikke ensidige. Første delen av boken var svært fornøyelig, og den inneholdt en behagelig atmosfære som jeg likte. Boken blir naturlig nok dystrere etter Miss Prym leverer beskjeden til den fremmede fremfor landsbybefolkningen, og det er her filosofiske spørsmål blir trukket inn. Men det blir ikke for vidt eller for masete for min del, men heller en interessant historie om etikk. I de fleste religioner blir noen ofret for at andre skal ha det bra. Er det etisk forsvarlig å ofre andre for å sikre egen velferd? Det er ett av spørsmålene som blir bragt på banen. Det andre handler om hvorvidt mennesker i utgangspunktet er gode eller onde, og for meg virker det som om Coelho gir leseren et svar: mennesker er både gode og onde, og omstendighetene bestemmer hvilke av de egenskapene som trer frem.

"Good and Evil have the same face, it all depends on when they cross the path of each individual human being."

Boken er lettlest, og jeg ble fenget og leste siste delen av den i et jafs. Slutten var overraskende, men jeg pønsker fremdeles på hva den egentlig betydde. Jeg syns ikke Coelho har skapt noe mesterverk med denne boken, og den blir nok fort glemt, men som jeg skrev tidligere var det en fornøyelig bok som jeg er glad for at jeg leste. Jeg kommer nok til å lese flere av denne forfatteren, så får vi se om jeg kommer til en konklusjon når det gjelder spørsmålet oppskrytt eller fantastisk seinere. Kanskje har jeg nå lest hans beste bok og det blir kun nedturer herfra? Eller muligens leste jeg en av hans dårligere bøker (som jeg likevel likte) og har fantastiske bøker i vente? Tiden vil vise.. Han er uansett en omdiskutert mann, og når alt kommer til alt finnes det ingen virkelig konklusjon, men heller bare smak og behag.

Alice's Adventures in Wonderland

For å være helt ærlig vet jeg ikke hva jeg skal skrive om denne boken. De fleste kjenner vel til historien: Alice leser en bok i hagen og oppdager en hvit kanin med et lommeur. Hun følger etter ham og faller ned kaninhullet og inn i en eventyrverden hvor hun møter en rekke merkelige skapninger.

"There was nothing so very remarkable in that; nor did Alice think it so very much out of the ordinary to hear the Rabbit say to itself 'Oh dear! Oh dear! I shall be too late!' ...but when the Rabbit actually took a watch out its waistcoat pocket, and looked at it, and then hurried on, Alice startled to her feet."

For meg handler denne boken om å drømme seg vekk, om en livlig fantasi og et ønske om å oppleve merkelige men alt i alt positive hendelser. Livet skal ikke være grått og forutsigbart, men heller fullt av hvite kaniner med dårlig tid, stygge unger som forvandler seg til pene griser og mat som utelukkende består av pepper. Det er en sær bok, og Alice sin fantasi er vill og uregjerlig. Det er ikke alltid enkelt å forstå hvor forfatteren vil med historien, og det er nok liten tvil om at han var ganske sær også. Men det er et koselig - dog merkelig - eventyr, som de fleste har gode minner fra gjennom lesning i barndommen. Og hvem kunne ikke tenke seg å vokse seg høyere enn et hus eller mindre enn en mus ved enkelte anledninger? Men jeg kunne nok nøyet meg med fem ekstra centimetre.

'It was much pleasanter at home,' thought poor Alice, 'when one wasn't always growing larger and smaller, and being ordered about by mice and rabbits. I almost wish I hadn't gone down that rabbit-hole — and yet — and yet — it's rather curious, you know, this sort of life! I do wonder what can have happened to me! When I used to read fairy-tales, I fancied that kind of thing never happened, and now here I am in the middle of one! There ought to be a book written about me, that there ought! And when I grow up, I'll write one.'

Hvis mitt liv var like spennende som Alice sitt ville jeg definitivt skrevet en bok...