24.04.14

Conquistadors

Forfatter: Michael Wood
Utgivelsesår: 2000
Min utgave: 2010
Forlag: BBC Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 289
ISBN: 9781846079726

"What has happened here, in Amazonia, since Orellana's time is a holocaust - and one which has gone almost unrecorded. Today, we think of these societies as primitive, but it would be more accurate to say they are post-holocaust - and part of the tragic power of Orellana's narrative is that he saw them before the fall."

Franscisco de Orellana var en spansk conquistador og var den første som seilte hele veien ned Amazonaselven og fant munningen. Han fikk elven oppkalt etter seg i en kort periode. Sammen med Gonzalo Pizarro forsøkte han å finne den sagnomsuste byen El Dorado, men det var en nyttesløs jakt hvor de færreste overlevde. Han endte i stedet opp med å ta med seg en rekke menn og dra fra Pizarro. Sammen utforsket de Amazonaselven i forsøk på å finne veien tilbake til sivilisasjonen. I jungelen fikk han og mennene som fulgte ham kontakt med vennligsinnede indianere, samt opplevde de å bli angrepet av mer aggressive stammer. Etter åtte måneder på elven nådde de Atlanterhavet. Selv om han hadde levd under grusomme forhold hvor mange tusen menn hadde dødd av sult, sykdommer og utmattelse eller på grunn av indianerangrep klarte ikke Orellana å holde seg unna jungelen i mer enn tre år. Han dro tilbake, men klarte ikke å finne igjen elven. Han døde i forsøket.

"And yet, something drew him back. In the end, did he perhaps realize that in the landscapes he passed through, in the teeming fecundity of the forests, in the people he had stayed with, whose languages he had learned, he had, after all, touched El Dorado?" 


Orellanas opplevelser i den nye verden er en av fire historier som blir presentert i denne boken. Michael Wood tar for seg aztekernes fall, erobringen av inkariket, den mislykkede jakten på El Dorado og opplevelsene til Cabeza de Vaca. Han følger i de store oppdagernes fotspor og har derfor god innsikt i hvor de har ferdet og hvordan det må ha vært for dem, selv om Wood selvsagt fartet rundt på litt mer behagelige måter. Boken er et tillegg til en dokumentarserie som ble vist på BBC. Jeg har sett første episoden av dokumentaren, den som handler om Cortes og aztekerne, men foretrekker soleklart boken da leseren får mye mer informasjon enn seeren.

I dokumentarens del en får man hovedsakelig se bilder fra dagens Mexico. Selv om Wood også i dokumentaren beskriver hvordan det så ut på 1500-tallet er det mye lettere å leve seg inn i beskrivelsene fra boken, hvor den moderne byen ikke trenger seg innpå de 500 år gamle historiene. Der kommer beskrivelser av hvordan områdene ser ut i dag som et interessant tillegg i stedet for å dominere beretningen. Det at han også baserer seg på litteratur fra samtiden og siterer samtidige historikere gjør at man ikke utelukkende ser på hendelsene fra et moderne perspektiv. Han siterer også hovedpersonene selv, deriblant Franscisco Pizarro, slik at vi får se hvilket inntrykk de fikk av indianerne og deres skikker, samt hvor farget de var av sin egen bakgrunn:

"I had an old man tortured, who was one of the senior and intimate servants of their god. But he was so stubborn in his evil creed that I could never gather anything from him but that they really believed their devil to be a god. It would seem that the Indians do not worship this devil from any feelings of devotion, but from fear."


Dette er en spennende del av verdenshistorien som Wood har gjort tilgjengelig for alle og en hver. Det er en nærmest unik situasjon hvor to sivilisasjoner uten tidligere kunnskap om hverandre møtes, og konsekvensene som fulgte. Hendelsene blir presentert på en lettfattelig måte, men jeg synes forfatteren klarer å unngå å gå inn i et ensidig spor. Han bruker mye tid på å diskutere personlighet og karaktertrekk til de mest sentrale mennene og han viser tydelig hva han har belegg for å skrive og hvor han kun spekulerer. Vi får et nyansert bilde av både conquistadorene og indianerne, i stedet for en enklere fremstilling av førstnevnte som ondskapsfulle og allmektige menn og sistnevnte som primitive og hjelpesløse offere. Ikke alle conquistadorene var like brutale, selv om mange av dem var det (noe spesielt den siste historien i boken illustrerer), og indianerne var langt fra hjelpesløse.

"It is often said by European historians that the Incas never really fought back, that they allowed their empire to collapse without putting up any resistance. The implication, of course, is that Native American peoples had no courage or ability to improvise; that they were trapped in an archaic view of history, and so constrained that they were incapable of decisive action when confronted by scientific-minded, rational Europeans. It is true that the Inca world-view was based on sacred conseptions of time, and that their rulers were hedged in many taboos which the Europeans categorized as 'primitive'. But, nevertheless, the Incas lived in a rational, ordered state, governed by workable concepts of justice. And, as we have seen, although they were confounded by the initial success of the Europeans - and lacked the Spaniards' technology - they resisted with an heroic tenacity."

Boken inneholder også en del interessante diskusjonsmomenter, spesielt i forhold til hvordan vi evaluerer hendelsene i ettertid og med tanke på spørsmål om moralitet. Han tar blant annet opp aztekerne og inkaenes tradisjoner med menneskeoffring, som spanjolene så på som moralsk forkastelig, men kommenterer også tilfeller av det motsatte, hvor spanjolene gjør ting som indianerne ser på som fullstendig umoralsk.

"...this is one of those rare moments in Spanish narratives when cannibalism is admitted. Crucially, Cabeza de Vaca also tells us that 'the Indians were so indignant about this, there was such outrage among them, that had they seen it when it happened they would surely have killed the men and the rest of us would have been in dire peril'. The Indians would rather die of starvation than eat a fellow human being."


Kort oppsummert er Conquistadors er en godt skrevet, lettlest og spennende bok om en utrolig fascinerende periode i verdenshistorien.

20.04.14

It's Not Me, It's You! Impossible Perfectionist Seeks Very Very Very Tidy Woman

Forfatter: Jon Richardson
Utgivelsesår: 2011
Forlag: HarperCollins
Språk: Engelsk
Sidetall: 294
Utgave: Kindle

"I hope this book won't be a predictable journey. I'm no rule-following loser all the time! I even took my dinner out of the microwave last night barely thirty seconds into the required one minute resting time. That's right, I'm bad too, when I need to be and when I have properly assessed the potential risk. Deal with it."

Jeg har valgt å begynne dette innlegget med sitatet over fordi jeg synes det beskriver Jon ganske godt. Jeg kan fortsette med å introdusere dere for denne mannen. Han heter Jon Richardson og er en britisk stand-up komiker så vel som fast lagkaptein i det humoristiske tv-programmet 8 Out of 10 Cats. Dere har kanskje allerede nå en ide om at denne boken ikke er noe for dere, eller at den i beste fall er god for noen latterkuler men ikke så mye mer. Det er som regel det jeg tenker om bøker skrevet av kjendiser. Selv om man er kjent for et spesielt talent trenger det ikke å bety at man har talent for skriving. Komikere har dog en unektelig fordel fremfor en del andre typer kjendiser da skriving faktisk er en del av jobben deres. Det å kunne skrive one-linere eller lengre komiske monologer trenger likevel ikke å bety at det å skrive en god bok er en overkommelig jobb. I dette tilfellet ble jeg meget positivt overrasket. Det er ikke en vitsebok, en selvbiografi eller en klisjefull bok om dating. Jon har skrevet en dønn ærlig og svært godt skrevet beretning om hva som foregår i hodet på en mann som har en del tvangstanker og mer spesifikt hvordan det går utover hans muligheter til å finne en kjæreste.

"Some authors travel through time with their readers, others take them to far off shores. In the quest on which you are about to accompany me - to find my Significantly Tidy other - I will basically lock you in an enclosed space with a lunatic."


Boken handler i bunn og grunn om hvordan det er å være "a little bit OCD". Jon mener bestemt at det finner riktige og gale måter å gjøre noe på og hvis han gjør noe feil, uansett hvor uviktig det er, vil han irritere seg over det i lang tid. Han vil helst gå på de samme restaurantene hver gang han spiser ute slik at han slipper å bekymre seg for å måtte betale for et dårlig måltid, han passer på å sette bena på riktige steder på fortauet når han er ute og går og hvor og hvordan ting plasseres er ekstremt viktig for han. Han skiller mellom to typer mennesker, keepers og losers. Han er førstnevnte, men han poengterer at han ikke bruker begrepet i sin tradisjonelle betydning - altså at han er den type mann kvinner vil ha - men heller i en mer bokstavelig betydning: han tar vare på det meste av betydning og vet hvor han har ting. Losers er de som aldri vet hvor tingene deres er. Den siste kjæresten han hadde var en loser, noe som førte til mange krangler fordi han mente hun kunne endre seg selv og bli en keeper, mens hun mente at det bare var slik hun var og ikke var noe hun kunne endre på. Etter at det forholdet tok slutt var Jon singel i åtte år. Han er både morsom, intelligent og pen, så det burde i utgangspunktet ikke være umulig for ham å finne seg en kjæreste - noe han for øvrig har nå - men det går likevel an å forstå hvorfor det var vanskelig for ham så lenge:

"The last time I went back to a girl's house for an impromptou house party I spent most of the night straightening out rugs, putting down coasters and alphabetising DVDs while all around me people got off with whoever was closest and gradually headed off to various rooms to make more mess, no doubt." 

"Such is my desire only to see the best parts of my partner and vice-versa that I must confess to being able to remember each time I have seen somone I was in love with fall over. I cannot help but be disappointed by such a shocking inability to perform such a simple task as staying upright.


Han skildrer godt hvor vanskelig det er å være som han, uten at han oppfordrer leseren til å synes synd på ham. Han har oppnådd drømmen sin om å bli komiker, han lever i all hovedsak et godt liv og selv om han sliter med tvangstanker har han ikke diagnosen OCD. I en tv-sendt dokumentar besøker han mennesker som faktisk har diagnosen og forskjellene på dem og ham er betydelig. Jon kan fint leve med de tvangstankene han har, selv om de gjør ham litt sær. Det er likevel unektelig trist å lese at tilsynelatende harmløs erting fra kompisene han bodde med kunne få ham til å sove i bilen og at han flyttet fra dem fordi han følte et behov for å starte på nytt da kompisene ikke lenger hadde nok respekt for ham (ihvertfall i følge han selv). Han flyttet til et sted hvor han ikke kjente noen og selv om han trivdes i eget selskap var det enkelte ting som fikk ham til å forstå hvor isolert han faktisk var, deriblant mangelen på hjelp og trøst når han var syk.

"I know very well that I have no reason to feel aggrieved - I am fully aware of how lucky I am, but knowing it and still being down makes me hate myself all the more."


I følge Jon består hver dag av en rekke øyeblikk som til sammen kan føre til en perfekt dag. Dette kan skje hver eneste dag, men da må hver av dagens mange oppgaver utføres riktig. Alt fra enkle ting som å gå fra rom til rom uten å stubbe en tå og å legge bestikket på riktig plass i skuffen etter å ha tatt oppvasken, til å være oppmerksom nok til å få med seg "store øyeblikk" som når telleren i bilen når 50 000 og når han fullfører en klistremerkebok. Det finnes som sagt alltid en riktig og en feil måte å gjøre noe på, det handler bare om å gidde å legge i litt innsats for å gjøre alt rett. Han synes også at det burde eksistere såkalte livspoeng, hvor du for eksempel får to poeng hvis du får noen til å smile, men mister fem poeng hvis du får noen til å gråte eller ett poeng hvis du mister en skje på gulvet. Han er neppe glad i gråtoner og foretrekker livet svart/hvitt. Du kan nok kalle ham en ekstrem perfeksjonist, og kanskje det er det som gjør at han har fått skrevet og publisert en bok av dette kaliberet. Hvis han ikke hadde vært kapabel til å skrive godt, til å komme med interessante refleksjoner som kan ha nytteverdi for andre enn ham selv, skrevet med et tidvis poetisk språk og med en rekke humoristiske innslag, så ville han nok aldri ha begynt på prosjektet. Det han ikke regner med å få til ønsker han ikke å prøve seg på.

"The sea, however, doesn't care. No matter what they do to try and impress it or repel its advances, it lurches forward and eases back with comic consistency, as if it is playing a game of chicken with those who live inland; a show of power that one day, if they look like they have forgotten to flinch, it might not retreat as soon as it should."

Jeg har vært en fan av komikeren og tv-personligheten Jon Richardson en god stund, men nå er jeg også en fan av forfatteren Jon Richardson. Hvis du fremdeles ikke vet om boken er noe for deg kan jeg anbefale artikkelen han skrev i The Guardian kalt A Control Freak Looks for Love. Den er med i bokens innledning og kan dermed fungere som en liten smakebit.

"I can't shake off my feeling that the only inevitable result of a long-term relationship is that you will see somebody else's weaknesses and they will see yours. Eventually you will lose respect for one another and either break up or find yourself locked into a loveless future. Am I right? Of course not! Can I change? I sincerely hope so because, as it stands, it is clearly me who is the loser, desperately looking for a keeper." 

10.02.14

Januar 2014

Årets første lesemåned er omme og fasiten ble som følger:

  1. J.R.R. Tolkien - The Children of Húrin
  2. J.R.R. Tolkien - Unfinished Tales
  3. Albert Camus - The Stranger
  4. Nick Hornby - More Baths, Less Talking
  5. Alan Bradley - The Dead in Their Vaulted Arches

Målet med januar var å komme i gang med lesingen igjen. Jeg leste knapt en bok de siste tre månedene av 2013, så det var ikke helt enkelt å finne leseroen. Det hjalp heldigvis å finne frem bøker av en gammel favoritt, altså Tolkien. Jeg er nå tilbake i lesemodus, så januarmålet er oppnådd. Når det gjelder måloppnåelse i forhold til årets lesemål har jeg fått ett nytt 1001-kryss - Camus, som dog var den dårligste boken jeg leste i januar - så vel som en bok lest i kategorien sakprosa. Forfatterne på listen kommer fra henholdsvis England, Algerie, England og Canada og jeg får dermed ingen poeng for å lese bøker fra eksotiske nye steder. I mitt forsvar har jeg nå i februar fullført en belgisk bok, noe jeg tipper ikke så mange kan skryte av (med mindre de heter Monika). Omtale kommer, men jeg kan røpe at det foreløpig holder med en belgisk bok for min del. 

Tolkien og Bradley har jeg allerede skrevet om, men Camus og Hornby har jeg forbigått i stillhet. Camus er det perfekte eksempelet på hvorfor man ikke kan kalle noen en favorittforfatter før man har lest minimum to bøker han eller hun har skrevet - aller helst flere. Kortversjonen:

- The Plague: yay!
- The Outsider: nay!

Jeg forsøker å starte en ny bokbloggtrend: ettordsomtalen! Hva skal man med velformulerte argumenter når man kan gjøre det lettvint? Dersom du er en av de som absolutt skal ha en forklaring på hvorfor jeg liker eller misliker en bok kan du lese det jeg har skrevet om The Plague her. Hvis du vil lese noe fornuftig om The Outsider, besøk Line.

Hornby var like underholdende som forventet. Det å lese More Baths and Less Talking er som å lese månedsoppsummeringene til en hvilken som helst blogger, bare at Hornby leser mer variert og skriver bedre enn en gjennomsnittlig bokblogger. Med andre ord er han en av oss. Nesten. Han elsker lister, kjøper masse bøker han aldri får tid til å lese og bruker et hav av tid på å irritere seg over at han ikke får lest alt. I tillegg blir han veldig engasjert når han har lest en god bok. Igjen: akkurat som oss. Finfin lesning for de som ønsker boktips eller for de som vil ha bekreftelse på at det ikke bare er de som bruker tonnevis av penger på bøker som aldri blir lest...

"Several months later, and I have finally read one of the three (books), even though I wanted to read all three of them immediately. What happened in between? Other books, is what happened. Other books, other moods, other obligations, other appetites, other reading journeys."

Vi er allerede et godt stykke ut i januar og jeg har begynt måneden med to "terningkast 3-bøker". Jada, jeg vet bloggere hater terningkast, men begrunnelse kommer - ihvertfall på en av bøkene. Poenget med å fortelle dere hvilke terningkast jeg ga bøkene er hovedsakelig å illustrere at februar fikk en noe skuffende begynnelse, selv om jeg har lest en del denne måneden. Resten av februar kommer jeg til å fokusere på potensielle Booker-kandidater og på kongelig biografi. Dessuten publiseres Folioprisens shortlist i morgen og jeg gleder meg allerede til å finne ut hvilke bøker som er nominert og til å lese Clementines tanker om listen.

19.01.14

The Dead in Their Vaulted Arches

Forfatter: Alan Bradley
Utgivelsesår: 2014
Forlag: Delacorte Press
Språk: Engelsk
Sidetall: 338
Utgave: Kindle (via NetGalley)

Flavia de Luce er en annerledes hovedkarakter. Det tar litt tid å venne seg til henne som en troverdig krimheltinne, men nå er jeg veldig glad for å ha blitt kjent med henne. Det er vemodig å si farvel til henne etter å ha lest ferdig den sjette og siste boken i serien. Flavia er smartere enn alderen skulle tilsi, veslevoksen og vittig, men mer naiv enn hun selv tror.

"He was a dear man, the vicar, but dreadfully naive, and I sometimes thought that there were certain aspects of life and death which eluded him completely."

Hun er verken fryktløs eller ufeilbarlig og det er mye hun ikke vet. Som i tidligere bøker avslører hun alderen sin gjentatte ganger, men hun tar igjen for det med sine utradisjonelle metoder og sin stahet og besluttsomhet. En usannsynlig krimheltinne kanskje, men å følge henne har vært givende på mange måter. Bradley setter historien om den unge jenten i en større kontekst. Familien de Luce lever i England på 1950-tallet og de fleste av familiens problemer er konsekvenser av krigen. De aller fleste av den lille landsbygdens fargerike innbyggere har fått kjenne på krigens ettervirkninger, kanskje ingen mer enn Colonel de Luce og Dogger. Flavia er for ung til å huske 2. Verdenskrig, men lever i skyggen av de grusomme hendelsene som har preget hennes nærmeste.

Det jeg alltid har elsket med serien om Flavia de Luce er den underliggende sårheten Bradley får frem til tross for en hovedhandling som dreier seg om fascinerende mysterier, ispedd en god del humor. I seriens siste bok er det nettopp det såre og hjemlige som er viet all oppmerksomhet. Drapssaken forblir en fotnote, en liten del av et større bilde som viser en nærmest ødelagt familie. Nå får vi endelig svar på alle spørsmålene som har dukket opp i løpet av de forrige fem bøkene.

"If Feely and Daffy had dashed to their windows at the noise of our takeoff, I would be no more to them now than a flyspeck in the distance. Just as I always was, I couldn't help thinking."


Den forrige boken, Speaking From Among the Bones, slutter med en overraskende beskjed: Harriet de Luce har blitt funnet. Harriet er moren til Flavia og hun forsvant for mer enn ti år siden et eller annet sted i Himalaya. Flavia har knapt minner om moren, men faren og hennes eldste søster kjenner stadig savnet av Harriet, faren i så stor grad at han knapt fungerer i hverdagen. Telefonen er et hatobjekt for det var gjennom den at Colonel de Luce fikk vite om sin kones forsvinning. Rommet hennes får ingen gjøre noe med, det skal være akkurat som det var. Døtrene er en konstant påminnelse om hva han har mistet. Og nå er hele familien også i ferd med å miste hjemmet, Buckshaw, fordi deres økonomiske situasjon er håpløs.

Det er komplett umulig å skrive noe om den sjette boken uten å avsløre hva som skjer når Harriet kommer hjem og hvordan det endrer familien. Boken inneholder store avsløringer om Colonel de Luce, Harriet og også om Dogger. Bradley tilfredsstiller leserens informasjonsbehov til de fulle idet han avslutter serien og det eneste jeg er misfornøyd med er forklaringen på hvorfor søstrene ser ut til å hate Flavia, men forfatteren åpner opp for flere tolkninger av akkurat det spørsmålet. Dette er en serie full av engelsk sjarm (selv med en kanadisk forfatter) og på tross av alvoret i den siste boken er den ikke uten lysere øyeblikk og humoristiske betraktninger.

Jeg krysser fingrer og tær og alt jeg har for at Alan Bradley ikke lar dette forbli den siste boken om Flavia de Luce. Jeg føler vi så vidt har begynt på hennes historie og at det finnes uttalige måter å føre handlingen videre. Etter å ha lest den første boken var jeg sjarmert men ikke helt overbevist. Etter å ha fullført serien kan jeg ikke annet enn å glede meg til å lese alle bøkene på nytt. Jeg er frelst.

Takk til NetGalley og forlaget for tilgang til boken!

14.01.14

Lesemål for 2014

Da er tiden endelig kommet for å lage nye lesemål. Det store spørsmålet har vært om jeg skal lage mer nøkterne og realistiske mål slik at jeg forhåpentligvis får gleden av å skrive et superhappy oppsummeringsinnlegg neste januar når jeg har lykkes med det meste, eller om jeg skal lage helt uoppnåelige mål som gjør at jeg blir nødt til å lese masse for å i det hele tatt klare en brøkdel. Ulempen med det første alternativet er at det neppe inspirerer til intens lesing og kan fort bli litt kjedelig, mens alternativ nummer to innebærer en viss risiko for at jeg gir opp hele prosjektet og blir demotivert og slutter å lese helt og fullt. Fordelen med uoppnåelige mål er at det er så utrolig mye deiligere hvis jeg skulle klare det umulig, i motsetning til å nå mål jeg forventer å lykkes med som ikke er like stas. I løpet av dette avsnittet har jeg vel egentlig klart å overbevise meg selv om at det er gøyere å sikte litt høyt, så realistiske mål får jeg heller vurdere i 2015. I år skal jeg ihvertfall lære av tidligere feil ved å være vagere på antall enn tidligere.

1. Lese 75 bøker
Man skulle ikke tro at det er umulig. Jeg har tross alt lest nesten 100 bøker tidligere år, men de to siste har fasiten vært et godt stykke under 75. Helt urealistisk er det ikke hvis leselysten min holder seg en stund.

2. Lese 15 1001-bøker
Jeg fikk kun tre nye kryss i 2013, men året før landet jeg på 12 og i 2011 fikk jeg hele 18 kryss, så 15 er heller ikke et uoppnåelig mål.

3. Lese 12 bøker fra "nye" land
Før jeg dør håper jeg å ha lest minst en bok fra hvert land i verden. Siden det er umulig å si noe om når jeg kommer til å dø gjelder det å ikke ligge på latsiden, så jeg tar sikte på en bok i måneden fra land jeg ikke har lest noe fra tidligere. Hvis jeg ikke lykkes med dette målet får jeg heller gjøre mitt ytterste for å få mange år som pensjonist og bruke all min tid da på å nå lesemålene jeg satt meg i 20-årene.

4. Lese flere russere
Jeg har fremdeles til gode å lese noe av Chekhov (det holder jeg på å bøte på), Turgenev og Nabokov, for å nevne noen få. I tillegg har jeg fremdeles mye å glede meg til fra favoritter som Bulgakov, Pushkin og Tolstoy. Kanskje 2014 kan bli året jeg finner ut at Dostoyevsky også er en favoritt, for eksempel hvis The Brothers Karamazov er så god som jeg tror den er. Eller kanskje jeg oppdager et hav av moderne russiske forfattere. Uansett hva som skjer, så skal jeg lese flere russere. Og som før bruker jeg ordet "russer" relativt løst..

5. Lese mer sakprosa
Dette var det eneste målet jeg lykkes med i 2013. Dermed må det selvfølgelig overføres til 2014.

6. Delta i biografilesesirkelen til Ingalill
Jeg har en god del biografier stående i bokhyllen. Forhåpentligvis kan noen av dem passe innunder kategoriene til Ingalill. Forfatterbiografier er bankers vil jeg tippe. Kanskje jeg kan stappe Putin inn i en kategori også.

7. Arrangere og delta i et nytt norsk lesemaraton
Det er 2,5 år siden jeg var med på å arrangere den norske bokbloggsfærens første lesemaraton. Nå synes jeg det er på tide å gjenta suksessen. Alt jeg trenger er noen gode hjelpere. Det må planlegges, det må lages timesinnlegg og miniutfordringer og det må skaffes premier. Er det noen som melder seg frivillig? Og finnes det bloggere som kunne tenkte seg å delta? Forrige gang var det vel fire eller fem som klarte 24 timer. Hvis dere lurer på hvordan det gikk for seg sommeren 2011 kan dere trykke HER.

8. Lese flest mulig romaner som potensielt kan nomineres til Bookerprisen. Og selvsagt også lese de som havner på shortlist. 
Høydepunktet for leseåret 2013 var for min del Bookerlesingen. I år satser jeg høyere og forsøker å ha lest en del potensielle kandidater selv før longlisten publiseres. Jeg kan allerede nevne at jeg gleder meg vilt til Ned Beaumans tredje bok Glow, som kommer ut i mai. På Goodreads har noen lagt ut en liste over bøker som kan bli nominert og der er det mye spennende.

9. Delta i Back to the Classics utfordringen, med bøker innenfor følgende kategorier:
- En klassiker fra 1900-tallet
- En klassiker fra 1800-tallet
- En klassiker skrevet av en kvinnelig forfatter
- En oversatt klassiker
- En klassiker om krig
- En klassiker skrevet av en "ny" forfatter
- En klassiker som har blitt adaptert til film eller tv
- Skriv en omtale om tv-serien som er basert på en klassiker


Jeg kommer tilbake til hvilke bøker jeg velger.

10. Lese to mursteiner
Normalt ville jeg spesifisert hvilke mursteiner jeg skal lese, men i år tar jeg det litt på sparket. Jeg burde lese War and Peace og det kan være jeg gjør det. Men jeg vil også lese Moby Dick og The Brothers Karamazov, så vel som Les Miserables og David Copperfield. Uansett hvilke jeg velger er dette målet genialt da det mest sannsynlig kan kombineres med mål nummer to, fire og ni (og en selvsagt...).

Det får holde. Nå er det tilbake til boken jeg holder på med, The Dead in Their Vaulted Arches, den siste boken om Flavia de Luce (med mindre forfatteren har ombestemt seg og vil skrive flere, noe jeg krysser fingrene for). God natt!

09.01.14

Mislykkede lesemål (2013-utgaven)

Jeg har egentlig lyst til å hoppe over hele gjennomgangen av lesemålene for 2013, da det ikke blir en særlig lystig affære. Setter man seg mål må man dog tåle ydmykelsen som kommer av at man ikke er i nærheten av å nå dem, så jeg tar det nå. Deretter setter jeg en strek over 2013. Nytt år, nye muligheter! Det er ikke sikkert måloppnåelsen blir spesielt god dette året heller, da min plan er å lage vilt urealistiske mål som jeg aldri vil klare, men som vil gi meg en unnskyldning til å lese myyye mer enn i 2013. Men nå handler det ikke om årets målsettinger. Her er den dystre oversikten over fjoråret:


Slik at ikke alt blir dystert...

1. Lese fem bøker skrevet av Charles Dickens
Jaha, ikke færre? Fem bøker skrevet av mannen som (nesten) utelukkende skrev mursteiner. Ambisjonsnivået var tydeligvis ganske urealistisk i fjor også. Fasiten ble null. Jeg har ikke åpnet en eneste bok av Dickens i 2013 såvidt jeg kan huske. Strålende start med andre ord.

2. Fullføre minimum fire av bøkene i Lines lesesirkel
Legg merke til at jeg har skrevet minimum. Den groveste synden her er å ha sviktet løftet jeg ga Line i 2011 om å lese War and Peace i 2013. I mitt forsvar tror jeg ikke hun har lest den heller, men det gjør bare saken pittelitt bedre. Jeg vurderer å sette den som mål i år, men det er mulig den må vente til 2015. Jeg leste heller ingen andre av de andre bøkene i lesesirkelen hennes, så også her blir fasiten null. 0/2!

3. Lese minimum ti bøker skrevet av P.G. Wodehouse
Igjen bruker jeg det idiotiske ordet "minimum". Hadde jeg skrevet "maksimum" hadde jeg gjort livet mitt så mye enklere. Dette karakteriserte jeg faktisk som tidenes enkleste lesemål. Hadde jeg lest 100 bøker i fjor hadde nok det vært relativt nærmt sannheten. Men med 35 bøker lest er det vanskelig å få unna minimum ti bøker skrevet av P.G. Wodehouse, uansett hvor artig mannen er. Jeg endte på tre. Bedre enn null, langt unna målet likevel.

4. Lese seks faktabøker (sakprosa)
Dette er det ene målet som redder meg. Jeg har faktisk lest hele ni - ja, NI!!! - bøker i 2013 som ikke er skjønnlitteratur. Jeg har lest en meget interessant vitenskapelig basert bok om hunder, en bok om universet, en om sinte ateister, en om døden, en om 1814 og en om bøker. Pluss noen biografier, som overlapper med mitt siste lesemål som jeg kommer tilbake til.

5. Lese to bøker av Louis de Bernières
Nope

6. Lese to bøker av Thomas Hardy
Ikke han heller nei...

7. Få 15 nye 1001-kryss
Hahahahaha... Dårligste året for 1001-lesing på lenge. Tre kryss fikk jeg. Det SKAL bøtes på i år.

8. Lese ti bøker skrevet av russiske forfattere
En eller annen form for russiskmål kommer jeg nok til å ha i år også. I fjor ble det ikke flere enn fire bøker skrevet av russiske forfattere, men likevel er det et av målene det gikk best med. Det ble 2xBulgakov (hvorav en er en av mine favorittbøker), ett stk middelmådig Dostoyevsky og en interessant forløper til 1984. Russerne har mye å by på og jeg er klar for å lese mer av dem. Snart skal jeg lese Chekhov for første gang.

9. Lese fire biografier
Det ble tre og det er vel nært nok, eller hva? Jeg er hektet på amerikansk late night tv (mer presist: to late night serier) og leste derfor biografiene til Chelsea Handler og Craig Ferguson. Jeg synes vel at sistnevnte er flinkere å skrive enn førstnevnte. Sistnevnte anbefalte biografien til Bertrand Russell i en av episodene som gikk i fjor vår og jeg kjøpte den og leste den første delen som var minst like god som Ferguson (og Stephen Fry) påsto at den var. Legger man godviljen til var den ene boken jeg leste av Bulgakov også delvis selvbiografisk, noe som gir meg fire biografier og dermed også et vellykket lesemål!



Det var det! Hundene mine liker meg heldigvis uansett hvor mange lesemål jeg lykkes med. I år skal jeg ha enda mer urealistiske mål for å gjøre dette tre ganger pinligere i januar 2015. To be continued... 

06.01.14

Lesemaraton

Fjoråret var et labert leseår. Jeg har ikke fullført en bok siden oktober og leste kun 35 bøker til sammen i hele 2013. Nå begynner endelig leselysten å komme tilbake og av den grunn meldte jeg meg på The Classics Club Readathon, som ble avholdt lørdag 4. januar og begynte klokken 14.00 norsk tid. Eller, "meldte meg på" er en sannhet med visse modifikasjoner. Jeg glemte å melde meg på og endte derfor med å sniklese sammen med de andre som faktisk hadde meldt seg på. Uansett ble det en fin dag - for det meste tilbragt i sengen - sammen med Tolkien.


Jeg har ikke deltatt på et lesemaraton siden 2011, men den gang var det knallgøy. Det var det også denne gangen, selv om det ikke var like sosialt da jeg ikke var en offisiell del av fellesskapet og dette maratonet ikke inkluderte miniutfordringer og timesinnlegg. Dessuten jukset jeg og begynte to timer før alle andre, men slik må det blir når man skal følge amerikanske tidssoner, jeg ble lei av å vente på dem. Fasiten ble til slutt at jeg leste i ca. 16 timer (med noen pauser må jeg kanskje nevne) og fullførte to bøker, samt fikk begynt på en tredje.

1. J.R.R. Tolkien - The Children of Húrin
2. J.R.R. Tolkien - Unfinished Tales
3. Albert Camus - The Outsider

I romjulen var jeg på kino og så den nyeste hobbitfilmen og ble av den grunn ganske giret på å lese Tolkien igjen. Jeg leste Hobbiten i fjor og Silmarillion i 2011 og fant ut at det var på tide å gjenlese Unfinished Tales, som er en samling med historier fra alle tidsepokene i Tolkiens verden. Etter å ha lest den første historien, "Of Tuor and his coming to Gondolin", la jeg merke til at den neste skulle handle om Túrin, som var sønnen til Húrin. Etter raskt detektivarbeid fant jeg ut at The Children of Húrin, et frittstående verk gitt ut i 2007, handler om nøyaktig den samme historien, bare at du får mer informasjon i The Children of Húrin enn du får om Túrin i Unfinished Tales. I og med at dette verket sto klart i bokhyllen min ble det for fristende å lese den mest komplette versjonen, og dermed pauset jeg lesingen i sistnevnte og åpnet førstnevnte.

The Children of Húrin

The Children of Húrin følger Túrin sønn av Húrin fra han blir født til han dør. Alle hendelsene i boken foregår på slutten av The First Age, før Morgoth blir bekjempet. Til sammenligning skjer hendelsene i Ringenes Herre på slutten av The Third Age, ca. 6500 år senere. Húrin hjalp alvekongen Turgon med å nå området hvor han bygget den hemmelige byen Gondolin. I prosessen ble hans bror Huor ble drept, mens Húrin selv ble tatt til fange av Morgoth som forbannet hele slekten hans. Túrins liv bar sterkt preg av denne forbannelsen, som han kjempet mot hele livet. Moren sender ham til Gondolin når hjemstedet blir innvadert av ondsinnede menn, men hun nekter å bli med ham. Tolkien påpeker at dette bare er den første av hans mange sorger, og det er ingen overdrivelse. Likevel må det sies at han selv er skyld i mye av det som hender ham, selv om han nok kunne hatt et bedre liv i en ikke fullt så hard verden som Middle-Earth på denne tiden. Han må kjempe mot orker, slemme menn, utspekulerte dverger og en svær drage. Noe som for øvrig virker som hverdagskost i The First Age.

Det artige med å lese bøker om denne tiden er at det virkelig føles som om man leser mange tusen år gamle historier og myter. Jeg er så vant til å tenke på det som skjer i Ringenes Herre som "nåtid", og Túrin og hans samtidige kjenner karakterene fra den tiden bare gjennom myter og sagn. Dessuten er The Children of Húrin skrevet på en mer formell og seriøs måte, du får ikke noe av humoren eller det dagligdagse som man kan finne spesielt i Hobbiten men også til dels i Ringenes Herre. Det gjør boken mindre tilgjengelig for leserne enn hans mest kjente, men det skaper en helt særegen atmosfære som fungerer strålende for de som virkelig er interessert i Tolkiens verden. Selv om forfatteren selv ikke var helt fornøyd med flyten i historien er jeg veldig glad sønnen hans bestemte seg for å samle alle trådene og gi den ut som et selvstendig verk.


Unfinished Tales

I denne boken får du ikke en fullstendig historie, men heller deler av historier fra ulike tidsperioder så vel som essay om blant annet Istariene og Palantirene. Visste du for eksempel at Gandalf kom til Middle-Earth ca. 1000 år inn i The Third Age, omtrent 2000 år før hendelsene i Ringenes Herre? Eller at Palantirene hadde forskjellige egenskaper og at en utelukkende så ut mot havet? Vi får lese om etterkommerne til Elros (broren til Elrond) frem til Númenors fall og vi får lese den eneste komplette historien fra Númenor som fremdeles eksisterer (med andre ord, eneste Tolkien skrev...). Hvis du er interessert i å vite mer om Galadriel og Celeborn, om Gandalfs grunnlag for å sende dvergene til Erebor eller om Isildurs død, så er alt samlet her. Unfinished Tales er et sammensurium av ukjente og mer kjente detaljer om Middle-Earth, og det blir aldri kjedelig da hvert kapittel omhandler et nytt tema. Årets første klisjé/salespitch: er du fan av Tolkien er denne et must!

06.12.13

3. desember

Forfatter: Kurban Said
Utgivelsesår: 1937
Min utgave: 2000
Forlag: Vintage
Språk: Engelsk
Sidetall: 237
ISBN: 9780099283225

"Some scholars look on the area south of the Caucasian mountains as belonging to Asia, while others, in view of Transcaucasia's cultural evolution, believe that this country should be considered part of Europe. It can therefore be said, my children, that it is partly your responsibility as to whether our town should belong to progressive Europe or to reactionary Asia."

Ali og Nino er en kjærlighetshistorie fra Aserbajdsjan, skrevet av en ukjent forfatter. Kurban Said er et pseudonym, men hvem som skjuler seg bak navnet er det ingen som vet med sikkerhet. I bokens innledning, skrevet av den amerikanske forfatteren Paul Theroux, får vi vite navnene på noen mulige kandidater, men for en gjennomsnittlig nordmann er også dette helt ukjente personer. Uansett hvem som står bak denne boken er den et ypperlig valg for en som skal utvide horisonten og lære mer om (relativt) eksotiske land utenfor Vest-Europa og Nord-Amerika.

Boken begynner med en diskusjon i et klasserom. Det finnes ikke et naturlig skille mellom Europa og Asia, slik det gjør mellom de fleste andre kontinenter, og Aserbajdsjan befinner seg i et område som kan sies å tilhøre både den ene og den andre verdensdelen. Når en ung gutt rekker opp hånden og sier at Aserbajdsjan bør fortsette å tilhøre Asia ler hele klassen. Ali støtter gutten ved å si at også han mener de burde høre til Asia, med den begrunnelse at han liker Asia. Læreren er ikke fornøyd, hans jobb er å gi elevene en europeisk tilhørighetsfølelse.

Boken handler i stor grad om skillet mellom øst og vest, mellom det moderne Europa og det reaksjonære Asia. Jeg måtte slå opp ordet reaksjonær i en ordbok og det betyr et eller flere regimer/styrer som reagerer mot radikal politisk og sosial endring. Jeg har inntrykk av at Ali representerer et mellompunkt mellom disse motpolene. Han er oppvokst i et samfunn hvor menn har harem, kvinner bruker slør og man sitter på bakken og spiser med fingrene. På skolen har han lært europeiske skikker og for å få gifte seg med Nino, som har hatt en mer europeisk oppvekst, må han love at han ikke skal ha et harem og at hun skal få slippe å bruke slør.

Det skal selvsagt stå mange hindringer i veien for de to, som det gjør i alle klassiske kjærlighetshistorier. Jeg har ikke lest langt nok til å vite nøyaktig hva som skjer videre, men så vidt jeg har forstått mangler det ikke på spenning i de resterende delene av boken. Jeg er spent på hvordan Ali skal klare å balansere familiens krav med forventningene til sin fremtidige kone. På hvordan krigen vil påvirke sjansene deres til å holde sammen. Og ikke minst lurer jeg på hvordan Aserbajdsjan opplevde 1. Verdenskrig og hvilke følger krigen fikk for landet. Foreløpig synes jeg Ali og Nino er en velskrevet, lettlest og meget interessant bok som jeg gleder meg til å lese videre i. Jorden rundt på 200 bøker vil bli et særdeles vellykket prosjekt hvis alle bøkene jeg leser er like lærerike og fengende som denne har vært til nå - og forhåpentligvis fortsetter å være.

Jeg innser at det ikke lenger er 3. desember, men jeg fortsetter med julekalender min i rekkefølge selv om jeg er forsinket. Monika har forresten også skrevet om Ali og Nino. Jeg lurer på om det var Karin som anbefalte boken til meg for lenge siden, så takk til henne hvis det stemmer. Unnskyld til den som egentlig anbefalte den til meg hvis det ikke stemmer. Det er ikke lett å leve med gullfiskhukommelse.

03.12.13

2. desember

15 favorittsitater - kan du gjette hvor de kommer fra? Flere av dem har blitt nevnt på bloggen tidligere.

1. The example of a syllogism that he had studied in Kiesewetter's logic: Caius is a man, men are mortal, therefore Caius is mortal, had throughout his whole life seemed to him right only in relation to Caius, but not to him at all.

2. Freddie experienced the sort of abysmal soul-sadness which afflicts one of Tolstoy's Russian peasants when, after putting in a heavy day's work strangling his father, beating his wife, and dropping the baby into the city's reservoir, he turns to the cupboards, only to find the vodka bottle empty.

3. To the dumb question "why me?" the cosmos barely bothers to return the reply: why not?

4. He read his own obituary and an editorial lamenting his demise and praising his fortitude and immediately began to think up witty ways of writing to the paper to announce his continued and uninterrupted existence. The other two joined in the game with enthusiasm, and soon all three of them were howling with laughter and emptying bottles at a rate which would have alarmed even a depressed Scandinavian.

5. The only means of ridding a man of crime is ridding him of freedom.

6. "They ate her," said Brother Number One. "With porridge. That's what 'ran away and never seen again' means in these parts. It means 'eaten'." "Um, and what about 'happily ever after'?" asked David, a little uncertainly. "What does that mean?" "Eaten quickly," said Brother Number One. And with that they reached the dwarf's house. 

7. Returning his pen to its holder, he told us, "I will have him gutted with that scythe. I will hang him by his own intestines." At this peace of dramatic exposition, I could not help but roll my eyes. A length of intestines would not carry the weight of a child, my less a full grown man.

8. Perhaps these poor devils have never stopped to think about the slow sequence of torment that the swift, efficient wording of the death sentence entails? Have they ever had a moment's pause at the heart-rending idea that inside the man whose head they are severing there is a mind; a mind that was expecting to live, a soul that wasn't the least prepared for death? No. All they see is the downwards motion of a triangular blade, and probably believe that for the condemned man there is nothing before or afterwards.

9. With his lips clamped firmly onto hers, he probed the fleshy floor of her mouth, then moved round inside the teeth of her lower jaw to the empty place where three years ago a wisdom tooth had crookedly grown until removed under general anaesthesia. 

10. What is truly strange is that I, who spared not only innocent lives but several guilty ones as well (for at certain moments I was overcome by a kind of indifference, and the prisoners reaped the benefits), was hated even more than some of my comrades... I think the prisoners condemned to death vaguely consoled themselves with the idea that they were dealing with madmen or monsters; whereas I was an ordinary, sad little man who coughed, wore glasses, had a little snub nose and delicate hands. 

11. ...Indians made very inadequate slaves. They would not give up their gods and preferred to starve themselves to death rather than submit to indignity. The Negroes on the other hand, being from different parts of West Africa, had no common language, so it was a simple matter to confuse them and to brutalise them into being enlightened by Christianity. 

12. An odd thought suddenly struck him. It took him by considerable surprise, but he couldn't really see what was wrong with it. 

13. The gunman is useless. I know it. He knows it. The whole bank knows it. Even my best mate, Marvin, know it, and he's more useless than the gunman. The worst part about the whole thing is that Marv's car is standing outside in a fifteen-minute parking zone. We're all facedown on the floor, and the car's only got a few minutes left on it.

14. There was a point to this story, but it has temporarily escaped the chronicler's mind.

15. Remember that I am thy creature; I ought to be thy Adam, but I am rather the fallen angel whom thou drivest from joy for no misdeed. Everywhere I see bliss, from which I alone am irrevocably excluded. I was benevolent and good; misery made me a fiend. Make me happy, and I shall again be virtuous. 


Her er en oversikt over det jeg skal skrive om i desember.

01.12.13

1. desember

Det er jul folkens! Eksamensmåneden november er over. Jeg har levert fire oppgaver på to og en halv uke og nå er jeg klar for å gjøre noe artig, nemlig å lese og blogge. I år har jeg bestemt meg for å lage en litt utradisjonell julekalender på bloggen, mest til glede for meg selv da det blir få spørsmål eller utfordringer til bloggens lesere (dog, ingen regel uten unntak). Jeg har skrevet ned 24 ideer til blogginnlegg, og hver dag frem til jul skal jeg trekke en ide og skrive et innlegg basert på den. Det sier seg selv at ikke alle innleggene blir like omfattende i og med at jeg skal gå fra ett innlegg i november til minimum 24 i desember, men jeg tror det blir en artig utfordring. For ikke å snakke om den barnslige gleden jeg får av å trekke en ny lapp hver dag. Desverre er ikke lappene mine på det samme stedet som meg akkurat i dag, derfor blir det kun et innlegg om opplegget på den første dagen i desember. Første skikkelige innlegg kommer i morgen, i mellomtiden kan dere lese noen av P.G. Wodehouse sine tanker om julegaver:



"The first rule in buying Christmas presents is to select something shiny. If the object chosen is of leather, the leather must look as if it had just been well greased: if of silver, it must gleam with that light which, as the poet so well says, never was on sea or land. Books are very popular for that reason. There is probably nothing in existence which can look so shiny as a collected works of Longfellow, Tennyson or Wordsworth."