16.08.2015

Satin Island

Forfatter: Tom McCarthy
Forlag: Alfred A. Knopf
Utgivelsesår: 2015
Språk: Engelsk
Sidetall: 189
ISBN: 9780307593955

Den britiske antropologen U har fått i oppdrag fra selskapet han jobber for (referert til som The Company) å skrive en rapport som oppsummerer vårt samfunn og vår kultur på samme måte som antropologer skriver om og analyserer stammefunn. Når han spør hvordan en slik omfattende rapport skal struktureres får han til svar at han kan finne ut av det selv. Rapporten vil på en eller annen måte uforme seg selv etter hvert som han jobber med den. Det mener ihvertfall sjefen hans, og han begynner å tro på det selv også.

"To the anthropologist, as I explained before, it's generic episodes and phenomena that stand out as significant, not singular ones. To the anthropologist, there's no such thing as a singular episode, a singular phenomenon - only a set of variations on generic ones; the more generic, therefore, the more pure, the closer to an unvariegated or unscrambled archetype."

Satin Island er en meget sær bok. Det finnes en overordnet ramme rundt innholdet i boken, men ikke en normal progresjon man ville forventet å finne i en roman. Hvert kapittel inneholder refleksjoner rundt ulike tema, samt noe informasjon om U og hans liv. Noen av temaene går igjen gjennom hele boken, men han klarer aldri å løserive seg fra materialet og skrive en slags objektiv analyse av vårt (vestlige) samfunn. Det blir også etter hvert ganske tydelig at han er på jakt etter mønstre som ikke nødvendigvis er reelle og konklusjoner det ikke finnes bevis for. Tross hans tendens til å lene seg til konspirasjonsteorier er det ikke mangel på interessante observasjoner i denne boken. Han henger seg spesielt opp i ulykker som involverer oljesøl, samt fallskjermulykker - om man kan kalle det en ulykke når fallskjermene blir sabotert.

"Thus, although he hadn't actually been killed until the moment of impact, to all intents and purposes, he had (this is how Schrödinger would formulate it) been murdered without realizing it. I tried to picture him walking around in that state: already effectively dead, his body and his consciousness, his experiences, and, beyond these, his experience of his experiences - his awareness of himself, his whole reality - mere side effects of a technical delay, a pause, an interval…"

U er veldig opptatt av sin rolle som antropolog, og hva han kan oppnå ved å skrive denne rapporten. Han ser for seg at han vil oppta en meget respektert og prominent rolle på sitt felt, og forestiller seg hvordan foredrag han potensielt skal holde vil foregå. Hvordan han kommer til å sette motstanderne på plass med hans brilliante argumenter. Så når han finner ut at en av teoriene han er mest fornøyd med ikke holder vann (global russisk rulett for fallskjermhoppere) går han inn i en dyp depresjon og begynner å miste troen på rapporten.

"I was certain of this. I was more certain of it than of anything before or since. The triangles, the lines and vectors all made sense now: it seemed to me, in that instant, that I'd solved not just a private puzzle but a fundamental riddle of our time. And not just a single riddle either: the Canadian case, the Polish and New Zealand ones - these, I was certain, were Russian Roulette pacts as well. It was a cult, dispersed, like my own covert anthropologists, around the globe! The realization was enormous - almost as visceral as the ritual it unmasked."

Dette er den mest sitatvennlige boken jeg har lest så langt fra årets Booker-longlist, den er rett og slett fantastisk godt skrevet. Den eneste som kan måle seg med Lila rent språklig foreløpig. Og det kan ikke være tvil om at forfatteren er en usedvanlig mann med rimelig høy intelligens, som ønsker å utfordre leseren. Boken er dog ikke utelukkende seriøs, man finner en del humoristiske øyeblikk - som kanskje er naturlig i en bok med en såpass merkelig hovedperson.

"…As if this weren't impressive enough, the Minister then proceeded, using the outside edge of her right shoe's toe once more, to re-do the sequence in reverse. It took the best part of another hour; but she managed it as well. As soon as she'd returned the buckle to it's starting position, its original state, she called the meeting to a close. I found the whole experience of observing this small episode, this drama that (due to the shape of the table, its supporting legs, the layout of our chairs and similar factors) I alone could see, deeply satisfying. How do you think it went? Peyman asked me after we had left. Oh, I answered: excellently."

Jeg kan ikke påstå at jeg forstår nøyaktig hva McCarthy ønsker å oppnå med denne boken. Hvilken helhet han prøver å presentere for leseren. Han viser ihvertfall hvor problematisk det er å skulle forholde seg objektivt til det man studerer når man er en del av det. Den stadig tilbakevendende problemstillingen om hvorvidt deltagende observasjon kan generere resultater man kan stole på. Og hvor mye vår egen bakgrunn og syn vil farge vårt syn på det/de vi observerer.

"…What I actually picture is the paper that he writes it on: on one side, columns of Nambikwara words and phrases, transcriptions of tattoos, diagrams of the village's huts' layout, with attempts to correlate these with the tribe's wider myth and kinship structures, which he's extrapolated and laid out in graphs and tables - then, on the other side, the play. On one side, scientific, evidence-based research; on the other, epic art. If my Report had come to be completed, which side of the paper would it have been written on? More to the point: to which side does this not-Report you're reading now, this offslew of the real, unwritten manuscript, belong? Perhaps to neither side, but to the middle: the damp, pulpy mass that forms the opaque body at whose outer limits, like two mirages, the others hover."

Selv om jeg kanskje ikke har kontroll på helheten liker jeg alle delene av boken og jeg tror jeg kan oppdage noe nytt hver eneste gang jeg leser den. Som dere skjønner er det ingen enkel bok. Selv om det er longlists korteste krever den mye mer av leseren enn de andre jeg har lest til nå. Men den gir til gjengjeld mye tilbake. Denne forsvinner ikke fra tankene med det første. Jeg hadde blitt svært fornøyd med å se Satin Island på shortlist, men jeg tror kanskje den blir for eksperiementell for Bookerjuryen. Den er likefullt min favoritt så langt!

11.08.2015

A Spool of Blue Thread

Forfatter: Anne Tyler
Forlag: Chatto and Windus
Utgivelsesår: 2015
Språk: Engelsk
Sidetall: 358
ISBN: 9780701189518

A Spool of Blue Thread følger den amerikanske familien Whitshank gjennom tre generasjoner. Vi blir kjent med Abby og Red Whitshank på deres eldre dager, etter at Abby har begynt å bli surrete og Red har begynt å bli døv. Vi møter sønnene og døtrene - to av hver, akkurat som i The Green Road. Og sist, men ikke minst, stifter vi bekjentskap med Junior og Linnie Mae, foreldrene til Red, til tross for at de døde flere år før Tylers historie starter.

"The disappointments seemed to escape the family's notice, though. That was another of their quirks: they had a talent for pretending that everything was fine. Or maybe it wasn't a quirk at all. Maybe it was just further proof that the Whitshanks were not remarkable in any way whatsoever."

Tyler hopper frem og tilbake i tid, men vier mye oppmerksomhet til hver karakter hun ønsker at vi skal bli bedre kjent med. Som Enright bruker hun mer tid på noen karakterer enn andre, og leseren får dermed mye mer innsikt i livene til Abby og Red sine to sønner enn til døtrene. Akkurat det synes jeg er ganske irriterende, for døtrene virker da automatisk mindre interessante enn sønnene og vi får et skjevt bilde av familien. En subjektiv vurdering. Med en allvitende fortellerstemme fungerer det dårlig for meg, det er nesten som om forfatteren har glemt noe (eller rettere sagt noen). Hadde Abby hatt fortellerstemmen kunne det fungert bedre, da hun i så tilfelle hadde fortalt leseren indirekte at sønnene betydde mer for henne enn døtrene, eller at de i det minste opptok mer av tankene hennes.

Boken er delt i fire deler og begynner tidlig på 1990-tallet. Sønnen Denny ringer Abby og Red for å fortelle at han er homofil - noe som for øvrig viser seg å ikke stemme, uten at leseren eller foreldrene får noe forklaring på hvorfor han valgte å ringe og fortelle dem dette. Etter en noe negativ spontan reaksjon fra Red hører de ikke fra han på flere år. Dette var før internett og mobiltelefoner var hverdagskost, og det var ikke lett å finne noen som ikke ønsket kontakt. Mønsteret med sporadisk kontakt og lite informasjon om livet til Denny fortsetter i årevis. Selv etter han fikk en datter ble det kun bedre i perioder. Deres andre sønn, Stem, er englebarnet. Han jobber for faren og bor rett i nærheten. Ingen bryr seg om at han ikke er en ekte Whitshank, men heller tatt inn (ulovlig kan det virke som) etter at faren - som jobbet for Red - døde. Ingen utenom Denny, som anser det som hans jobb å ta vare på foreldrene når de blir gamle og sliter med å klare seg selv. Selv om Stem sammen med konen og barna allerede har flyttet inn til foreldrene for å ta vare på dem.

"…you know how it is when you're missing a loved one. You try to turn every stranger into the person you were hoping for. You hear a certain piece of music and right away you tell yourself that he could have changed his clothing style, could have gained a ton of weight, could have acquired a car and then parked that car in front of another family's house. 'It's him!' you say. 'He came! We knew he would; we always…' But then you hear how pathetic you sound, and your words trail off into silence, and your heart breaks."

I del to hopper vi tilbake i tid, til 1959. Abby er sammen med en annen mann, men får så smått følelser for Red. De er venner en stund, men vennskapet utvikler seg. Denne delen av boken er forsåvidt skjønn, men ikke spesielt minneverdig. Det mest interessante fra del to er Abby sitt syn på Junior og Lillie Mae. Junior er kranglete og påståelig og ikke den mest imøtekommende personen, mens Linnie Mae er særdeles utadvendt og hyggelig med alle hun treffer. Dette inntrykket er hovedsakelig det vi vet om foreldrene til Red før den tredje delen av boken. Samt at han ikke er så flink med kunder.

På grunn av den tredje delen, som tar for seg "kjærlighetshistorien" til Linnie Mae og Junior, kommer jeg neppe til å glemme denne boken med det første. Det vi har lært om dem i del to passer overhode ikke med realitetene vi blir kjent med i del tre, noe jeg anser som særdeles positivt. Her viser Tyler hvor feilaktig de inntrykkene vi får av andre mennesker kan være, og hvor lite vi gjerne egentlig vet om våre foreldre og besteforeldre. Samt hvor forvrengt syn man kan ha på virkeligheten dersom man ikke liker den. Jeg har ikke lyst til å si så mye om hvordan Linnie Mae og Junior møttes og hvordan de endte opp sammen, det må leseren oppdage selv. Men deres historie overrasket meg virkelig og gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Gjennom hele boken følger vi et hus, det huset Junior bygget for en annen, som han alltid så for seg at han bygget for seg selv. Huset han endte opp med å bo i, å oppdra barna sine i. Som Red og Abby bor i. Som barna ikke ønsker å overta når det blir snakk om at Red og Abby kanskje burde bo på et gamlehjem. Et sted de kan få assistanse. Huset er en rød tråd gjennom historien, akkurat som huset i Irland er en rød tråd gjennom The Green Road. Blue og Green har visse tematiske likhetstrekk. Og ingen når helt opp.

Siste del avsluttet historien på en grei måte, men jeg sitter igjen med inntrykket av at boken kun var helt grei. Lettlest, litt interessant til tider, uten noe tydelig plot, og med manglende informasjon om deler av familien. Hadde boken vært kortet ned en del og hovedfokuset vært på Linnie Mae og Junior, men med en ramme som omhandlet Red og Abby og deres syn på foreldrene, så tror jeg at dette hadde vært en shortlist-kandidat. Som den er mener jeg den ikke hører hjemme på shortlist.

05.08.2015

Lila

Forfatter: Marilynne Robinson
Forlag: Farrar, Straus and Giroux
Utgivelsesår: 2014
Språk: Engelsk
Sidetall: 272
ISBN: 9780374187613

"She was just as lonely as she had ever been. The only difference was that now this kind old man was sad and embarrassed about it, still not even sure how to talk to her."

På dette punktet i omtalen bør det egentlig befinne seg et handlingsreferat eller i det minste noen setninger som forteller noe om hva du kommer til å lese om dersom du velger å prøve deg på denne boken. For å være helt ærlig vet jeg ikke hvordan jeg skal skrive om Lila. Det tok meg to tredjedeler av boken før jeg klarte å komme skikkelig inn i den og å engasjere meg i historien, men når jeg først gjorde det begynte jeg å lure på hva som var problemet mitt med de første to tredjedelene. For det er en fin bok. En trist bok. Med fine refleksjoner. Selv om jeg ikke liker alt. En bok jeg føler jeg burde like. Som gjorde inntrykk på slutten, men som jeg slet med altfor lenge.

Lila er fattig og alene. Hun har ikke alltid vært alene, men hun er ensom nå. Lila er uutdannet men smart, utenfor og annerledes. Ikke religiøs men nysgjerrig på kompliserte, store spørsmål. Hun søker svar hos presten, som ikke klarer å gi henne svar. Men de fortsetter å snakke. De trenger hverandre, en ung jente og en gammel mann.

Jeg er ikke sikker på hva boken handler om. Ensomhet? Jeg tror den handler om ensomhet. Religion? Umulig å komme utenom når man skriver en bok om en prest. Men det blir ikke masete og slitsomt. Jeg får ikke inntrykk av at hun prøver å overbevise leseren om å tro.

"They were quiet for a while. Then he said, 'God is good.' 'Well,' she said, 'some of the time.'"

Kanskje jeg hadde likt boken bedre fra starten hvis jeg hadde lest de to første bøkene om Gilead? Den er stillferdig. Uvanlig. Fascinerende. Og Robinson skriver godt, selv om jeg kanskje ikke synes alt gir like mye mening.

"There was no way to abandon guilt, no decent way to disown it. All the tangles and knots of bitterness and desperation and fear had to be pitied. No, better, grace had to fall over them."

Jeg tror kanskje at jeg ikke forstår den skikkelig. At det blir litt rotete og at jeg derfor ikke kommer inn i den før jeg har lest nesten 70 prosent av boken. Men jeg vet ikke om jeg kan legge skylden på Robinson, muligens har jeg ikke riktige forutsetninger for å forstå boken godt nok til å komme skikkelig inn i den.  Jeg satt igjen med inntrykk av at jeg likte den veldig godt da jeg bladde om siste side. Jeg ble jo engasjert til slutt. Når babyen var på vei og Lila ble litt mer komfortabel i sitt nye hjem. Men er jeg da bare interessert i den koselige delen av boken? Eller var det da jeg endelig følte at jeg begynte å bli godt nok kjent med Lila til å bry meg om livet hennes? Må jeg bry meg om en karakter for å like en bok? Jeg tviler egentlig på det.. Jeg bare klarer ikke å finne ut av det. Hvorfor likte jeg ikke denne boken før på slutten?

Forhåpentligvis får noen andre bedre grep om denne enn meg. På plussiden er det en bok jeg virkelig gleder meg til å diskutere, jeg føler jeg trenger andres synspunkter på den. Den kommer nok med på shortlist og jeg tror den fortjener det. Kanskje.

02.08.2015

The Moor's Account

Forfatter: Laila Lalami
Forlag: Pantheon
Utgivelsesår: 2014
Språk: Engelsk
Sidetall: 336
ISBN: 9790307911667

"After five years of travelling, criss-crossing old Texas routes, living with his Coahuiltecan friends, Cabeza de Vaca had probably given up hope of returning to this world. He had learned what it was like to be the Other. Then, amazingly, one spring day, he learned that three other survivors of the tempest were alive and living a short way down the coast. They met: Dorantes; the doctor's son, Castillo; and Estevanico, a resourceful black man - a Moor from Morocco. Each in his way had something special; Estevanico in particular, even before the expedition, was already the Other. A black person i Spanish society knew how to be that."

I 1528 skulle en ekspedisjon ledet av spanjolen Pánfilo de Narváes utforske det som i dag er Floria. Håpet var å finne store byer med rikdom tilsvarende det Cortés fant i Tenochtitlan. Det eneste de fant var små stammesamfunn uten gull eller andre edle metall. De fant heller ikke igjen kysten og skipene sine, og de fleste som ble med på ekspedisjonen døde av sykdom, indianerangrep eller drukning. Spanjolene tydde også til kanibalisme i minst ett tilfelle. Av over 300 mann var det kun fire som overlevde - Cabeza de Vaca, Dorantes, Castillo og Estevanico. De levde blant ulike indianerstammer i åtte år og var helt avhengig av deres godvilje for å overleve. Da de endelig fant sin vei tilbake til siviliasjon ble beretningene til de Vaca, Dorantes og Castillo nedskrevet. Cabeza de Vaca var ekspedisjonens nestkommanderende, og det er hans beretning som er mest kjent. Men ingen var interessert i å høre Estevanicos fortelling. Han var en svart slave. Hans ord var ikke verdt noe for spanjolene…

Det jeg har skrevet til nå er ikke et handlingsreferat fra Lalamis bok, det er historiske fakta. I fjor leste jeg en bok som heter Conquistadors, skrevet av britiske Michael Wood. Der gjenga han Cabeza de Vacas historie og det er fra hans bok jeg har hentet sitatet ovenfor. Det tok litt tid før jeg skjønte at The Moor's Account handlet om denne ekspedisjonen. Jeg synes det var noe kjent med Cabezas navn, og da jeg googlet han skjønte jeg plutselig hvordan handlingen i boken ville utvikle seg. Lalami har nemlig skrevet om Cabeza de Vaca og Dorantes og Castillo, samt flere andre prominente medlemmer av ekspedisjonen som ikke overlevde. Men hennes fokus er ikke dem. Hun ønsket å gi en stemme til den eneste overlevende som ikke fikk fortelle sin historie. Som ettertiden omtrent ikke vet noe om. The Moor's Account er nettopp det, den marrokanske slaven sin (oppdiktede) versjon av hendelsene, samt hans livshistorie.

"How strange I must have seemed to them: not a conqueror, but the slave of a conqueror, who had brought them the small comfort of a little food. Perhaps this led them to think of me as a good man, a decent man. But these prisoners did not know, and I could not explain to them, that I had once traded in slaves. I had sent three men into a life of bondage, without pausing to consider my role in this evil. Now that I had become a slave myself, it shamed me that, even without meaning to, I still caused the suffering of others."

Estevanico - eller Mustafa som er hans egentlige navn - veksler mellom å fortelle om det som fant sted i den nye verden og det som førte til at han frivillig solgte seg selv som slave. Han reflekterer over livet han hadde og drømmene om å finne tilbake igjen til det, samtidig som han etterhvert begynner å se det positive i sin nye situasjon. Hans identitet ble visket ut den dagen han ble solgt, men når tilværelsen på det nye kontinentet utvikler seg til å bli en stadig kamp for å overleve blir også spanjolenes identiteter visket ut, og gamle roller slutter å være viktig. De blir kamerater i nød, likeverdige. Også spanjolene får oppleve hvordan det er å være slave når de blir avhengig av indianernes velvilje for å overleve.

"As the days passed, I began to look upon my fate with new eyes. I often lamented the wicked turns my life had taken, but I rarely considered how much I had to be thankful for, how I had survived so long where so many others had perished, how I had seen wonders that no other Zamori had"…"Little by little, the Land of the Indians, which I had viewed first as a place of fantasy and later as a temporary destination, became more real to me, and I began to take greater notice of its beauty."

Hvor realistisk Lalamis versjon er aner jeg ikke, men jeg tviler på at poenget med romanen var å skape en virkelig troverdig redegjørelse av historiske hendelser. Hun har skrevet en meget interessant historie med en historisk ramme, hun har gitt stemme til en som ikke har blitt hørt. Hun gir leseren innsikt i hvordan det er å være "den andre", den som ikke hører til, den som er utenfor. Hun viser hvordan mennesker kan endre seg i ekstreme situasjoner, samt hvor fort de kan finne tilbake til sitt gamle jeg når omstendighetene endres. Selv om det hun tar for seg er en snart 500 år gammel historie føles ikke romanen støvete og umoderne, mange av refleksjonene til Estevanico vil leseren kunne kjenne seg igjen i, ihvertfall til en viss grad.

Jeg synes romanen hadde noen litt trege partier i første halvdel, men generelt må jeg si at jeg falt for boken. Som jeg forventet å gjøre. Den er godt skrevet, tematikken er spennende og hun evner å få leseren til å tenke, til å gå inn i seg selv. Det er en meget godt utført ide, og jeg håper inderlig at denne kommer på shortlist.

30.07.2015

The Green Road

Forfatter: Anne Enright
Utgivelsesår: 2015
Forlag: Jonathan Cape
Språk: Engelsk
Sidetall: 310
ISBN: 9780224089067

"Later, after Hanna made some cheese on toast, her mother came into the kitchen and filled a hot water bottle from the big kettle on the range."

Slik begynner The Green Road. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg liker den nonsjalante og tilsynelatende tilfeldige starten, som får det til å virke som om man allerede er godt inni boken. På en måte er den første setningen ganske representativ for boken som helhet. Vi får kun små glimt av livene til karakterene. Hvert glimt er fra forskjellige år. Vi møter Hanna i 1980, Dan i 1991, Constance i 1997, Emmet i 2002 og Rosaleen i 2005. Som den første setningen virker glimtene ganske tilfeldige og plutselige, ihvertfall noen av dem. Karakterene er alle midt inni livene sine og vi trenger oss på en liten stund. Jeg tror jeg liker det. En liten rød tråd får man i og med at karakterene av og til nevner hverandre, og man trenger ikke hele livshistorien deres for å bli kjent med dem.

Den første delen av boken gir oss kjennskap til karakterene. Selve historien begynner ikke egentlig før i andre halvdel. Eller til dels med Rosaleen i 2005. Hun er moren til de andre karakterene, og i 2005 finner hun ut at hun ønsker å selge huset - som befinner seg på et lite sted i Irland som barna forlengst har forlatt. Og hun inviterer dem hjem for å feire en siste jul sammen i sønnene og døtrenes barndomshjem. Et sted med masse minner, og tomhet.

"She indulged herself a moment, pictured him sitting across the room from her, with a newspaper, perhaps, a cup of tea. It gave her a pang, just to catch the edge of it. An imagined life. Dan and herself somehow together in this house with their books and their music. The old style."

Enright skriver godt og har skapt tydelige og interessante karakterer. Mennesker med vidt forskjellige liv som likevel har en tilhørighet til hverandre. Den første delen av boken gjorde meg nysgjerrig på hvordan karakterene ville fungere sammen. Hvordan de ville oppføre seg i samme hus, med masse minner og en usikker fremtid. Enright girer leseren opp for del to. Men der begynner jeg å få problemer med boken.

Vi møter alle igjen i julen 2005. Hanna har vi knapt blitt kjent med. Hun er så ung i 1980 at når vi møter den voksne Hanna er det umulig å kjenne henne igjen. Hvorfor er hun alkoholiker? Fordi skuespillerkarrieren ikke har gått som forventet? De andre er litt enklere å kjenne igjen, selv om alle har utviklet seg en del siden leserens siste møte med dem. Naturlig nok. Likevel føles det for meg som om noe mangler. Som om jeg ikke kjenner igjen karakterene når de samhandler med hverandre. For jeg har aldri kjent dem som en familie. De små glimtene vi har fått føles plutselig ikke gode nok.

Slutten er nok et problem. Den føles urealistisk og den var for meg ganske uventet. Hun legger til en liten slutt etter slutten også, som gjør avslutningen mer åpen og kanskje hakket mer realistisk. Men jeg skjønner meg ikke helt på det. Jeg tror ikke jeg forstår hva Enright ønsker å fortelle leseren.

Til tross for mine innvendinger tror jeg mange vil like boken. Språket er det ingenting i veien med og temaet 'familierelasjoner' er tidløst. Jeg kunne bare ønske andre del var like sterk som den første. Jeg blir ikke overrasket dersom den havner på shortlist, men jeg tror ikke jeg ønsker å se den der. Det blir likevel ikke siste boken jeg leser av Enright.

29.07.2015

Bookerprisens longlist 2015

Da er longlist endelig publisert, og fasiten er som følger:

USA
Anne Tyler - A Spool of Blue Thread
Bill Clegg - Did You Ever Have a Family
Hanya Yanagihara - A Little Life
Laila Lalami - The Moor's Account
Marilynne Robinson - Lila

Storbritannia
Andrew O'Hagan - The Illuminations
Sunjeev Sahota - The Year of the Runaways
Tom McCarthy - Satin Island

Irland
Anne Enright - The Green Road

Nigeria
Chigozie Obioma - The Fishermen

New Zealand
Anna Smaill - The Chimes

Jamaica
Marlon James - A Brief History of Seven Killings

India
Anuradha Roy - Sleeping on Jupiter


I fjor var jeg usedvanlig sytete fordi det jeg anså som den beste boken jeg leste i 2014 - The People in the Trees - ikke ble nominert. I stedet ble We Are All Completely Beside Ourselves longlistet, en bok som tar for seg lignende tema som min favoritt, men som jeg mener holder et betydelig lavere nivå. I år kan jeg derimot juble, for denne gangen har ikke Hanya Yanagihara blitt glemt. Hun er nominert med boken A Little Life - som jeg for øvrig ikke har lest, men har stor tro på. Hun fortjener uansett å bli hedret da hennes debutbok var så til de grader fantastisk.

Hele fem amerikanere har fått plass på listen, men ikke en eneste kanadier. Det skuffet, skulle gjerne byttet ut ihvertfall en amerikaner mot deWitt eller Crummey, men amerikanerne virker likevel ganske interessante. Laila Lalami har jeg aldri hørt om, men hun har skrevet en pulitzernominert bok om en svart oppdager i Nord-Amerika på begynnelsen av 1500-tallet. Oppdagelsen av det amerikanske kontinentet synes jeg kanskje er mest spennende av alle historiske hendelser, så jeg gleder meg veldig til å lese boken til Lalami. Lila av Marilynne Robinson har jeg også sett frem til å lese. Tyler og Clegg sparer jeg nok til noen andre har lest dem og sagt sitt.

Sleeping on Jupiter kan bli ekstra interessant for norske Bookerentusiaster, for den har handling fra Norge (eller ihvertfall en norsk-indisk hovedkarakter).

Britene vet jeg ganske lite om, til tross for at O'Hagan og McCarthy er kjente forfattere. Personlig ser jeg mest frem til å lese Satin Island, som virker snodig og fascinerende. The Fishermen har jeg tenkt på å lese en liten stund, mens nominasjonene fra Jamaica og New Zealand er helt ukjente for meg. Jeg tror mange vil ønske å lese A Brief History of Seven Killings på grunn av tematikken.

Også må jeg nevne at jeg hadde fem av de nominerte på min egen longlist. Roy, Obioma, Enright, Yanagihara og Robinson tippet jeg ville befinne seg på Bookerlisten, og det gjorde de. Også tippet jeg åtte andre som desverre ikke kom med, men jeg skal nok finne et tidspunkt til å lese noen av dem også.

Statusen foreløpig er at jeg har lest en av de nominerte (Enright), hadde en fra før (Yanagihara), fikk skaffet to på bokhandel (Tyler og Obioma) og har kjøpt Lalami til Kindle. Regner med jeg bestiller McCarthy og Robinson fra Bookdepository og venter med resten. God Bookerlesing folkens!

24.07.2015

Labbens longlist 2015

THE MAN BOOKER PRIZE 2015




Det er mindre enn en uke til vi får vite hvilke bøker årets bookerprisjury har falt for. Kun for å ha det litt gøy har jeg, som i fjor, laget min egen longlist. Mange velkjente forfattere har skrevet bøker som potensielt kan bli nominert i år, deriblant Jonathan Franzen, Louis de Bernières, Anne Enright, Peter Carey, Kazuo Ishiguro, John Banville, Colm Toíbín, Harper Lee, Kate Atkinson, Toni Morrison, samt flere. Tre av mine favorittforfattere har gitt ut bøker i år. Likevel har jeg endt opp med en longlist som består av mange relativt ukjente navn. Jeg baserer meg på hva andre skriver om bøkene, da jeg ikke har rukket å lese mange av dem selv enda. Jeg forsøker også å få en viss geografisk spredning. Uansett hva jeg måtte tro på forhånd vet jeg aldri hvordan listen min kommer til å se ut. I år hadde jeg forventet å se mange flere store navn på listen, men jeg velger de som virker aller mest interessante ut i fra avisanmeldelser og Goodreads-kritikk, og da kom faktisk ikke mine to store favoritterforfattere - Ishiguro og de Bernières - med. Ikke at jeg blir lei meg hvis jeg finner en av dem eller begge på den reelle longlist. I fjor klarte jeg forresten å gjette to av tretten romaner som havnet på longlist. Det er ikke en fantastisk treffprosent, men begge romanene som befant seg på både min og den virkelige longlist havnet også på shortlist, og den ene vant prisen. Her kommer årets liste - kanskje vinneren er blant dem?

England
Patrick Gale - A Place Called Winter
Stephen Jarvis - Death and Mr Pickwick
Benjamin Wood - The Ecliptic 

USA
Marilynne Robinson - Lila
Hanya Yanagihara - A Little Life

Canada
Patrick deWitt - Undermajordomo Minor
Michael Crummey - Sweetland

Irland 
Anne Enright - The Green Road
Paul Murray - The Mark and the Void

India
Amitav Ghosh - Flood of fire
Anuradha Roy - Sleeping on Jupiter

Nigeria 
Chigozie Obioma - The Fishermen

Sør-Afrika
Jacques Strauss - The Curator

Yanagihara og deWitt er forfattere jeg kun har lest en bok av tidligere, men begge bøkene gjorde stort inntrykk på hver sin måte. Hvis årets utgivelser er i nærheten av nivået på de jeg har lest tidligere fortjener begge en plass på listen. Jeg har ikke lest noe av de andre forfatterne, men jeg kan garantere at jeg vil gjøre det dersom noen av dem havner på den virkelige longlist. Sweetland har jeg helst lyst til å begynne på med en gang, men jeg tror Enright er et tryggere valg i forhold til den faktiske listen som publiseres på onsdag. Så jeg begynner på den i dag. Alle lenkene er til Goodreads, der kan de som vil lese om bøkene. De ukjente navnene - Strauss, Obioma, Murray, Crummey, Wood og Gale - ser i mine øyne særdeles lovende ut. At det kommer så mange ukjente navn på den virkelige listen tviler jeg dog sterkt på. Jeg venter i spenning og håper jeg klarer å slå antallet riktige valg fra i fjor. I år går jeg dermed for tre. Hvis jeg må gjette hvilke tre vil jeg tro det blir Jarvis, Enright og Ghosh. 

15.07.2015

Euphoria

Forfatter: Lily King
Utgivelsesår: 2014
Forlag: Picador
Språk: Engelsk
Sidetall: 257
ISBN: 9781447286172

Moderne sosialantropologi ble, i følge Wikipedia, utviklet i etterkant av Første Verdenskrig. På 1930-tallet var det fremdeles et relativt nytt studiefelt og ble av enkelte sett på som en "svak" vitenskap, i sterk kontrast til naturvitenskapene. I Euphoria følger vi tre sosialantropologer i nettopp denne perioden. De bor i lange perioder sammen med stammer de observerer i Ny-Guinea, men de ønsker ikke bare å lære noe om sosiale, kulturelle, religiøse og politiske forhold innad i en stamme, de søker etter store teorier som kan si noe mer generelt om stammefolk i regionen.

Britiske Andrew Bankson vokste opp med en far som så på naturvitenskap som eneste viktige og riktige retning i livet. Alle sønnene skulle studere et felt innenfor naturvitenskapen og bli forsker som han. Alle sønnene forsøkte å blidgjøre sin far, til tross for at det i stor grad gikk utover deres egne ønsker og interesser. På det tidspunktet vi møter Bankson i boken er han det eneste gjenlevende mannlige familiemedlemmet. Den ene broren døde under Første Verdenskrig. Den andre tok livet av seg på grunn av en kvinne. Faren døde av naturlige årsaker og testamenterte alt til sin kone, slik at Bankson ble avhengig av moren for å få penger til forskningen sin. Han hadde begynt på et naturvitenskapelig studium før faren døde, men skiftet til sosialantropologi til farens forargelse. Moren har desverre også arvet farens meninger om samfunnsvitenskap, og Andrew har ingen enkel jobb i å overbevise henne om at forskningen hans har verdi.

Etter flere år alene blant Kionaene, uten en tydelig forskningsstragi, uten å helt forstå poenget med studiet sitt, er Bankson klar for å si takk og farvel til livet. Men et møte med amerikanske Nell og hennes australske ektemann Fen gir han en ny grunn til å forsette både med livet og med studiet av Kionaene. Han overtaler dem til å studere et stammefolk som befinner seg noen timer unna Kionaene, og deres dialog inspirerer ham til å jobbe på en litt annen måte. Han blir mer involvert i livene til folkene han observerer, han går aktivt inn for å trekke ut informasjon fra dem. Han er ikke lenger en relativt passiv observatør. Men kan en sosialantropolog egentlig stole på at han som deltagende observatør ikke påvirker omgivelsene i så stor grad at resultatene han får representerer en annen virkelighet enn den som eksisterte før han begynte sin forskning?

"The truth you find will always be replaced by someone else's."

Dette er kanskje det mest interessante spørsmålet forfatteren går inn på i boken - det er også det Bankson blir mest interessert i etter hvert - men det blir bare hengende i luften. Annet enn erkjennelsen om at deres innblandelse til slutt får ganske grusomme konsekvenser for stammene de observerer er det lite refleksjon rundt potensielle problemer med deres evne til å påvirke dem de studerer. Forfatteren fokuserer i stor grad på et annet tema som jeg personlig synes er mindre interessant: "perhaps all science is merely self-investigation." Det virker som om forfatteren mener det, for hun går i liten grad inn på hva de egentlig forsker på og fokuserer heller på trekantdramaet som oppstår dem imellom. Jeg kunne ønske hun knyttet forskningen og vennskapet mellom de tre forskerne mer sammen, at det ble mer rom for å virkelig utforske den påstanden, heller enn å ta utgangspunkt i at den stemmer.

Bankson blir betatt av Nell fra første møte. Fen er sjalu på sin kones suksess med en bok hun har skrevet om et stammefolk de observerte for noen år siden, og ønsker ikke å dele informasjon med henne lenger, selv om de er forskningspartnere. Bankson og Nell, derimot, kan dele det meste, og virkelig inspirere hverandres arbeid. Men Fen ønsker Bankson i nærheten selv om han innser at noe kan skje mellom hans kone og hans venn. Hvorfor han ønsker det synes jeg er noe uklart. Kanskje det er vanskelig å få grep om Fen fordi historien presenteres fra Bankson og Nells synsvinkel. Bankson forteller, men noen av kapitlene inneholder utdrag fra Nell sin dagbok. Vi får dermed begge deres perspektiver, men Fen forblir i stor grad et mysterium. Han fremstilles som mindre reflektert enn de to andre, og jeg føler leseren får et skjevt bilde med tanke på at vi kommer så tett innpå de to andre karakterene.

Trekantdramaet er i og for seg interessant. Selv om Bankson deler mye både med Nell og med Fen føler han seg stadig utenfor. Han trenger dem for å gi mening til sitt eget liv, men han kan ikke bli en del av deres ekteskap. Han vil alltid være tredje hjulet, uansett hvor mye til felles han har med dem, hvor mye de deler som venner. Det er ikke sunt å ha et så nært vennskap med et ektepar, han blir enten i midten eller utenfor, det kan aldri ende godt. Å opprettholde et slikt trekantvennskap over lang tid er neppe særlig sannsynlig. Problemet er at han ikke har noen andre. Også her mangler jeg mer refleksjon over situasjonen. Skjønner han hvor problematisk vennskapet med dem er? Er frykten for å være alene virkelig verdt alle potensielle problemer denne situasjonen kan føre til?

"Nell laughed and said something I couldn't hear that made him laugh. It was the first time I had felt alone with them, and it hit me hard and low in the gut. They were here but they belonged to each other and they would go off again and leave me behind."

Jeg kan vel si at jeg likte boken til en viss grad, men jeg er likevel skuffet over den. Den har potensiale til å gi leseren noe mer enn en fengende historie. Jeg forventet å bli engasjert i etiske og vitenskapelige problemstillinger, men i stedet føler jeg at forfatteren bare gikk såvidt inn på interessant tematikk for å gjøre settingen mer troverdig. Det personlige dramaet mellom hovedkarakterene gjennomsyrer hele boken. Spennende er den, men jeg kommer neppe til å ha den i tankene lenge.

11.07.2015

Q&A

1. Barnebokfavoritt?
I voksen alder har jeg lest ganske mange barnebøker, men favoritten tror jeg må være The Wind in the Willows. En idyllisk og koselig barnebok som etterhvert forvandles til en bok om avhengighet og vold. Sær, men veldig god. Da jeg var liten var favoritten Mio min Mio, men har jeg ikke lest den som voksen i frykt av å bli skuffet. En dag kommer jeg nok til å manne meg opp og få lest den på nytt.

2. Hva leser du akkurat nå? 
Jeg holder på å lese en bok som heter Euphoria av Lily King. Romaner om sosialantropologi har alltid fascinert meg, til tross for at jeg aldri følte noe stor trang til å studere det. Denne ble nevnt i samme setning som The People in the Trees og Paringslek i en omtale på Goodreads. Det var nok til å gjøre meg nysgjerrig.

3. Dårlig bokvane? 
Begynner på mange bøker jeg legger fra meg igjen etter mindre enn ti sider. Burde gjerne vært flinkere til å holde meg til en bok når jeg først har begynt på den. Jeg vet egentlig at jeg må lese mer enn 5-10 sider for å vite om en bok er verdt å lese eller ikke.

4. Har du et lesebrett? 
Strengt tatt ja, men det er ikke så samarbeidsvillig for tiden. Ikke lett å lese på et lesebrett som ikke vil lade. Fem fine år har vi hatt sammen. Nå må jeg se om jeg kan finne en godkjent erstatning.

5. Foretrekker du å lese en bok om gangen eller flere på en gang? 
Det er fint å kunne veksle mellom to bøker. En faktabasert bok, for eksempel populærvitenskap, noe historierelatert eller noe samfunnsrelatert, samt en roman.

6. Har dine lesevaner endret seg siden du startet å blogge? 
Jeg begynte å lese betydelig mye mer etter at jeg startet å blogge, og i de periodene jeg har lest mindre har jeg også blogget mindre. Som de fleste andre bloggere har jeg fått øynene opp for flere sjangre og forfattere enn jeg kunne klart på egenhånd, og jeg bruker nok mer tid på å tenke på det jeg har lest enn jeg gjorde før.

7. Den dårligste boken du har lest så langt i år? 
Har ikke egentlig lest så mange dårlige bøker i år. Leste en som het A Classical Education som skulle lære deg alt det "kule" du ikke fikk lært på skolen, om grekerne og romerne, historie, språk, mytologi. Den var veldig tynn og overfladisk, og skrevet på en måte som skulle være morsom som jeg ikke helt likte. Det er nok den dårligste boken jeg har lest foreløpig dette året. Hvis den står seg som den dårligste boken når året er ferdig skal jeg være godt fornøyd.

8. Den beste boken du har lest så langt i år? 
Det må være Blackout av Connie Willis, den første av to bøker om tre tidsreisende historikere fra 2060 som blir fanget i London under Blitzkrigen. Det er sjelden jeg blir så oppslukt i bøker som jeg ble i den og All Clear. Til sammen over 1000 sider, men jeg klarte knapt å legge dem fra meg, så det gikk fort. Kanskje ikke de bøkene jeg har lest i år som har vært best skrevet, men jeg har ikke kost meg like mye med noen andre bøker i år som jeg gjorde med de.

9. Hvor ofte leser du bøker du ikke normalt velger? 
Ikke veldig ofte tror jeg. Det hender jeg kjøper en krimbok og tenker at jeg skal lese den snart, eller kjøper fantasy, YA eller scifi, men det er ikke ofte jeg faktisk leser dem.

10. Hvilke sjangre pleier du å lese? 
Det går mest i literary fiction, klassikere, faktabøker om historie og populærvitenskap. Samt noen biografier og essaysamlinger.

11. Kan du lese på bussen? 
Nei, jeg blir ganske kvalm. Jeg har dog en relativt kort bybanetur til jobben, og da klarer jeg å lese. Problemet er at jeg ikke klarer å legge fra meg boken når jeg går av bybanen. Har fått noen kommentarer på at jeg pleier å lese mens jeg går fra bybanestoppet til jobben. Det er visst ikke helt normalt.

12. Favorittsted å lese? 
På terrassen eller i parken på en fin sommerdag. Både sengen og sofaen duger også.

13. Låner du vekk bøker? 
Ikke til hvem som helst, men til de jeg stoler på er det veldig gøy å låne vekk bøker. Spesielt bøker jeg har lest og likt. Da får jeg noen å diskutere dem med.

14. Lager du eselører i bøkene dine? 
Ja, men ikke for å markere hvor langt jeg har kommet i boken. Sider med spesielt gode sitater markerer jeg med eselører slik at jeg finner dem igjen uten å måtte stoppe lesingen for å skrive dem ned.

15. Skriver du i margene? 
Ikke så ofte i romaner, men i fagbøker gjør jeg det som regel alltid.

16. Hvilket språk foretrekker du å lese? 
Jeg er nok mest vant til å lese på engelsk nå, men både bokmål og nynorsk funker fint. Det hadde vært en drøm å kunne lese de fleste bøker på originalspråket, men det kommer aldri til å skje desverre. Med mindre jeg slutter å lese bøker som ikke er norske eller engelskspråklige, men det ville vært trist. Tror neppe jeg hadde klart å gi avkall på russerne og franskmennene spesielt, der har jeg mange favoritter.

17. Hva får deg til å elske en bok? 
Nei, si det.. Hva skiller virkelig gode bøker og favorittbøker? De man gir terningkast fem og de som får sekseren? Jeg er ikke sikker.

18. Hva inspirerer deg til å anbefale en bok? 
Man må kjenne både boken og personen godt. Hvis man virkelig liker en bok og man ser for seg at den må være midt i blinken for en person man kjenner kan det være lett å bli litt overentusiastisk i anbefalingen. Bøker som gjør meg interessert i et spesifikt tema og får meg til å tenke over ting jeg ikke har gjort før er ofte gode å anbefale til andre, for da får man diskutert dem med noen.

19. Favorittsjanger? 
Det engelskmennene kaller literary fiction. Vi har desverre ikke et godt norsk ord for det, men for å gjøre det enkelt kan vi kalle det for (stort sett) karakterdrevne romaner som er meget godt skrevet. Introverte bøker.

20. Sjanger du sjelden leser men kunne ønske du gjorde? 
Jeg har lyst til å lese flere reiseskildringer, samt mer fantasy.

21. Favorittbiografi? 
Bertrand Russell sin selvbiografi. En artig skrue, matematiker og filosof som levde et langt liv.

22. Har du noensinne lest en selvhjelpsbok?
Ikke som jeg kan huske, men jeg regner med jeg kommer til å gjøre det på et eller annet tidspunkt.

23. Hvilket fremmedspråk vil du helst kunne lese? 
Fransk eller russisk, slik at jeg kan lese mange av favorittforfatterne mine på originalspråket.

24. Hvilken av bøkene du har lest gruet du deg mest til å begynne på? 
Jeg har helt sikkert gruet meg til å begynne på noen av bøkene jeg har lest, men jeg kommer ikke på noen nå, så da har jeg vel fortrengt det.

25. Hvilken bok har du aldri lest fordi du er for redd for å begynne på den? 
The Long Dark Tea-Time of the Soul av Douglas Adams. Rett og slett fordi det er den siste boken jeg har av ham som jeg ikke har lest, og jeg gruer meg til å være ferdig med å lese bøkene hans for første gang.

26. Favorittpoet? 
Dikt har ikke vært min favorittsjanger tidligere, men jeg begynner å få øynene opp for poeter. Jeg regner med jeg vil få meg en favorittpoet etter hvert. Foreløpig får jeg si Samuel Taylor Coleridge siden jeg er glad i The Rime of the Ancient Mariner.

27. Favorittkarakter? 
The Honourable Galahad "Gally" Threepwood.

"That was what struck Sam immediately about Galahad Threepwood, that he looked extraordinarily fit for his years. It was the impression Gally made on everyone who met him. After the life he had led he had no right to burst with health, but he did. Where most of his contemporaries had long ago thrown in the towel and retired to cure resorts to nurse their gout, he had gone blithely on, ever rising on stepping stones of dead whiskies and sodas to higher things. He had discovered the prime grand secret of eternal youth - to keep the decanted circulating, to stop smoking only when snapping the lighter for his next cigarette and never to retire to rest before three in the morning."

28. Favorittskurk? 
Norton Perina. Han er hovedkarakteren og ikke en typisk skurk. Han virker svært fornuftig, han er intelligent og interessant. Han har ingen problemer med å vise de mindre appellerende sidene av seg selv. Det er til tider vanskelig å ikke like ham. Han er sympatisk. Likefullt er han fengslet, med god grunn.

29. Nevn en bok du ikke klarte å fullføre. 
Nadine Gordimer - The Conservationist. En av de tyngste bøkene jeg har forsøkt meg på, helt håpløst. Trodde den skulle være bedre og mer forståelig enn den var. Problemet er gjerne meg og ikke forfatteren, men jeg klarte uansett ikke å fullføre den.

30. Hva distraherer deg lett når du leser? 
Ikke hva, heller hvem:
















31. Favorittfilmatisering av en roman? 
Ikke egentlig en filmatisering, men jeg synes Inspector Morse gjør seg like godt på tv som i bokform.

32. Mest skuffende filmatisering? 
Harry Potter and the Prisoner of Azkaban. Beste boken, dårligste filmen. Eller, sekseren var også ganske dårlig.

33. Det største beløpet du har brukt på bøker ved et bokhandelbesøk? 
Tja, ikke mer enn 1500 vil jeg tro, kanskje litt mindre også. Problemet er at jeg kjøper bøker veldig ofte. Så alle beløpene til sammen blir en del.

34. Hva ville fått deg til å slutte å lese en bok når du er halvveis igjennom? 
Det er veldig kjedelig å gi opp når man først har lest en halv bok, men går det for trått må man av og til krype til korset og gi opp. Man kan vente og vente på at en bok skal bli mer engasjerende og noenganger kommer man seg halvveis gjennom før man innser at det ikke kommer til å skje.

35. Liker du å ha orden i boksamlingen din? 
Joda, men det betyr ikke at jeg har det. Jeg prøver innimellom, men ordenen blir raskt til kaos.

36. Foretrekker du å beholde eller gi vekk bøker når de er ferdiglest? 
Beholde de beste, gi vekk de jeg aldri ser for meg å få lyst til å lese på nytt. Greit system, bortsett fra at jeg er flink til å velge gode bøker å lese, så jeg beholder litt for mange. Nå har jeg begynt å bruke deler av klesskapet til bokhylle.

37. Nevn en bok som gjorde deg sint. 
Never Let Me Go, når jeg skjønte hva den handlet om. Det var handlingen som gjorde meg sint, ikke forfatteren. God bok.

38. En bok du ikke forventet å like som du likte? 
Leser veldig få bøker jeg ikke forventer å like. Godt mulig det har vært noen, men jeg kommer ikke på en eneste en akkurat nå.

39. En bok du forventet å like som du mislikte? 
Ward Number Six and Other Stories av Anton Chekhov. Jeg har likt de fleste bøkene jeg har lest av russiske forfattere. Chekhov er den første som ikke var noe for meg. Jeg så ikke helt poenget med historiene hans og de var ikke spesielt engasjerende.

40. Hvilken bok gleder du deg mest til å lese? 
Det er mange jeg gleder meg til i år. Undermajordomo Minor av Patrick deWitt, The Dust That Falls From Dreams av Louis de Bernières, The Little Life av Hanya Yanagihara, The Buried Giant av Kazuo Ishiguro, The Green Road av Anne Enright. Det blir spennende å se hvilke bøker som blir nominert til Bookerprisen senere denne måneden, der finner jeg alltid noen nye favoritter.

Spørsmålene er et utvalg tatt herfra (fritt oversatt).

10.02.2015

Dept. of Speculation

Forfatter: Jenny Offill
Utgivelsesår: 2014
Forlag: Granta
Språk: Engelsk
Sidetall: 177
ISBN: 9781847088734

Two Jokes

1. A man is standing on the bank of a river when it suddenly begins to flood. His wife and his mistress are both being swept away. Who should he save?

 His wife. (Because his mistress will always understand.)

2. A man is standing on the bank of a river when it suddenly begins to flood. His wife and his mistress are both being swept away. Who should he save?  

His mistress. (Because his wife will never understand.)

Dept. of speculation er en ny variant av den gamle klisjeen: familie skaffer ung, pen barnevakt, far i huset tabber seg. Det er hele plottet. Fra konen sin synsvinkel får vi servert små glimt av familiens historie, i kronologisk rekkefølge. Hun snakker til ham, referer til ham som 'you'. De møtes, de reiser sammen, de gifter seg, de kjøper en leilighet, hun blir gravid, de mister barnet, hun blir gravid igjen, de får en datter. Alt dette i løpet av de første 23 sidene.

You know what's punk rock about marriage? 

All the puke and shit and piss.

Offill skriver korte og ofte tilsynelatende usammenhengende avsnitt. Det er vanskelig å henge med. Alt er rotete. Jeg fikk ikke grep om verken karakterene eller historien i starten og tenkte at dette kom til å bli en bok jeg måtte tvinge meg gjennom. Og så løsnet det. Litt etter litt. Jeg ble komfortabel med skrivestilen. Misnøyen med de korte setningene og alle digresjonene ble til fascinasjon. Hvorfor har hun med akkurat dette? Hvorfor er nettopp disse glimtene valgt ut? Jeg begynte å se orden i kaoset.

My daughter breaks both her wrists jumping off of a swing. Her friend, who is five, told her to jump off it. I promise nothing will happen, she said. But why did she promise that? she wails later at the hospital. 

Jeg burde nok komme med en liten innrømmelse: jeg elsker digresjoner. Forutsatt at de er interessante nok til å fortjene oppmerksomheten de stjeler fra historien. I starten følte jeg ikke de var det i denne boken. Historien i seg selv ble fortalt i såpass korte trekk at alt som ikke hørte til historien virket unøvendig og irriterende. Victor Hugo gjorde meg vant til digresjoner som gikk over hele kapitler, dette var noe helt annet. Etter å ha tenkt meg litt om fikk jeg en annen oppfatning. Konen i historien jobber som faktasjekker. Vi følger hennes tankegang, det er hennes historie. De fleste hjerner er ikke organisert, tanker kommer og går uten videre forklaring. At en faktasjekker kan bli distrahert av alt som har samlet seg i hodet hennes er ikke merkelig eller unaturlig. Og alle er ikke uten sammenhenger.

A thought experiment courtesy of the Stoics. If you are tired of everything you possess, imagine that you have lost all these things. 

Midt i historien endres synsvinkelen. Det er ikke lenger I, You, my husband, my daughter, det er The Wife, the husband. Katastrofen ses utenfra. Kanskje det er for vanskelig å takle det som har skjedd hvis det handler om I og You.

…a footnote about the way different cultures handle repairing a marriage after an affair.  

In America, the participating partner is likely to spend an average of 1,000 hours processing the incident with the hurt partner. This cannot be rushed.  

When she reads this, the wife feels very very sorry for her husband 

Who is only about 515 hours in. 

Det er ingen enkel historie å lese. Offill krever litt av leseren, spesielt i starten. Hun gir deg mye å undres over, men også mye å følge. Vi fikk en kronglete start, men etter 177 sider lest på en kveld kan jeg ikke si annet enn at jeg likte den. Jeg går fremdeles og tenker på den. Og jeg er sikker på at jeg kommer til å lese den på nytt. Om ekteskapet. Om stjerner. Om fugler. Om verdensrommet. Kanskje får jeg svar på noe av det jeg lurte på etter å ha lest den en gang. Kanskje får jeg flere spørsmål. Jeg tør å påstå at man uansett får noe ut av å lese Dept. of Speculation. Definitivt en god start på årets Folio-lesing.

There is a story about a prisoner at Alcatraz who spent his nights in solitary confinement dropping a button on the floor then trying to find it again in the dark. Each night, in this manner, he passed the hours until dawn. I do not have a button. In all other respects, my nights are the same.