24.07.2016

Labbens longlist 2016



For tredje år på rad gjetter jeg hvilke bøker vi vil få se på Bookerprisens longlist. I fjor var målet mitt å slå antall rette fra i forfjor - noe jeg klarte med god margin. I år er målet mer beskjedent, jeg håper på å klare å plukke ut i hvert fall en av bøkene fra årets longlist. Min liste for 2016 består av følgende bøker:

England
Anna Hope - The Ballroom
Sarah Moss - The Tidal Zone
Graham Swift - Mothering Sunday

Wales
Tom Bullough - Addlands: A Novel

Irland
Mike McCormack - Solar Bones
Eimear McBride - The Lesser Bohemians

USA
Yaa Gyasi - Homegoing
Louise Erdrich - LaRose
Olga Grushin - Forty Rooms

Canada
Madeleine Thien - Do Not Say We Have Nothing

Jamaica
Kei Miller - Augustown

Nigeria
Elnathan John - Born on a Tuesday
Odafe Atogun - Taduno's Song

Jeg mangler en del nasjonaliteter. Ingen fra Australia eller New Zealand, ikke en eneste sør-afrikaner, ei heller en skotte (med mindre Sarah Moss teller, hun er født i Glasgow men oppvokst i Manchester). Til og med ingen indere. Neppe et sjakktrekk, men vi får se hvor mange nasjonaliteter som kommer med når de presenterer de nominerte på onsdag. Dette er like spennende hvert år.

De eneste bøkene jeg har lest så langt i år som kan bli nominert er The Gustav Sonata av Rose Tremain og Lily and the Octopus av Steven Rowley. Selv om jeg ikke har tatt de med på listen min vil jeg gjerne se en av dem eller begge på longlist.

20.03.2016

White Hunger

Forfatter: Aki Ollikainen
Forlag: Peirene Press
Utgivelsesår: 2015
Originalspråk: Finsk
Sidetall: 136
ISBN: Kindleversjon

Fra 1866 til 1868 opplevde Finland og Sverige en periode med ekstrem hungersnød. På grunn av ugunstig klima klarte ikke den finske befolkningen å produsere nok mat i 1866, og i 1867 ble situasjonen forverret av at de hadde den kaldeste sommeren på en mannsalder. Befolkningen på landsbygden dro fra hjemmene sine og ble vandrende tiggere. De finske styresmaktene klarte verken å forhindre krisen eller å bistå de rammede i særlig stort grad. Hele 15 prosent av den finske befolkningen døde i løpet av denne perioden, enten på grunn av hungersnød eller sykdommene som kom som et resultat av hungersnød og kulde.

"Hunger is the kitten Willow-Lauri put in a sack, which scratches away with its small claws, causing searing pain; then more scratching, then more, until the kitten is exhausted and falls to the bottom of the sack, weighing heavily there, before gathering its strength and starting a fresh struggle. You want to lift the animal out, but it scratches so hard you dare not reach inside. You have no option but to carry the bundle to the lake and throw it into the hole in the ice."

Aki Ollikainen er nominert til Den internasjonale bookerprisen med boken White Hunger. I boken, som kun er i overkant av 100 sider lang, gir han et rått og brutalt innblikk i hvordan det var å leve og å dø i Finland i 1867.

Vi møter Marja og hennes familie. Mannen er den første som dør. Marja reagerer både meg sorg og med sinne. Han skulle jo forsørge familien, hva skal de gjøre nå? Hun tar med seg sønnen og datteren i håp om å kunne søke tilflukt hos kjente. Problemet er at ingen har nok mat. Hvordan skal man kunne hjelpe andre når man ikke en gang har nok til egen familie? Familien blir, som så mange andre, tiggere - avhengig av andres godvilje for å overleve. Får de ikke nok mat dør de. For mye mat på en gang kan også være farlig, uansett hvor sulten de måtte være. Ikke alle menneskene de møter har gode hensikter selv om de skulle tilby mat og husrom. Ollikainen skildrer en verden hvor det kun handler om overlevelse, hvor man omtrent går på autopilot og ikke kan gjøre noe annet enn å prøve å holde seg på bena til det ikke går lenger. Til man faller om og ikke kommer seg opp igjen.

"Here lies Dr Johan Berg. Lumps of frozen soil thud against the lid of the coffin. On the horizon, a pale-red streak wages a hopeless war against the weight of the sky, in defense of the dead man's soul. Finally, it is sapped of strength, and heavy clouds shroud the last rays of the sun. The shadows on the mourners' faces grow darker."

En av styrkene til boken er at hendelsene blir fortalt fra ulike synsvinkler. Felles for de fattige, døende er at deres fortelling er veldig beskrivende. De snakker ikke til leseren, vi bare ser ting gjennom deres øyne. Det er ingen forsøk på å få sympati eller dele ut skyld. De lever, de drømmer, de dør. Vi følger dem på veien, uten filter.

Vi får også servert historien gjennom øynene til de rike og mektige. Deres kapitler er kortere, men de gir oss mer bakgrunn for hvorfor dette skjer og hvordan det påvirker de som har mest og de som i teorien skal forsøke å gjøre noe med hungersnøden. Det virker som en håpløs situasjon som senatoren ikke kan gjøre noe med. Men hans forsøk på å hjelpe gjør ingenting annet enn å forverre situasjonen og han handler altfor sent. Hans liv er så fjernt fra dem han skal hjelpe og han evner ikke å sette seg inn i deres situasjon. Det er hans jobb å tenke helhetlig - å tenke på befolkningens beste - men hvordan skal man bestemme hva som er best for befolkningen hvis man ikke orker å tenke på individuelle skjebner?

"Matias laughs at the story as if it were a funny anecdote. Teo, too, has to chuckle at the memory of the situation. All the same, he wonders how they can be touched by the surrounding misery, if they are merely amused by it. If they truly felt what was going on, would they still be able to laugh?"

Legen Teo er den som bidrar med refleksjon, den som ser både de rike og de fattige. Den som nekter å være med på å gjøre krisen til noe nobelt som befolkningen må gå gjennom for å vise sin tro og sin styrke. Han ønsker ikke å glorifisere noe som menn av hans stand ikke egentlig er en del av. Han lever i en verden, men han ser hva som foregår i den andre.

"If this suffering is meant to be a test, who is it aimed at? Whose faith will be sanctified through the suffering of these people? Who is Job? The beggars? No, God protected Job; only all those close to him suffered. Do you equate you Job with these people, Matias? These people who starve as we versify: make your bread so it's half bark, our neighbour's grain was killed by frost. Have you ever tasted bread with bark? I haven't. We are not of the people, Matias, and we shall never cross the boundary between them and us. Only Johan crossed it: he went among the people and died of their diseases."

White Hunger er en kort roman, men den rommer mye. Den er nydelig skrevet, selv om den beskriver en verden som er langt fra nydelig. Om den er god nok for kortlisten aner jeg ikke da jeg ikke vet nivået på resten av de nominerte, men den kan uansett anbefales på det sterkeste.

08.02.2016

Januaroppsummering

GHOST OF JANUARIES PAST

Planen har lenge vært å begynne å skrive månedsoppsummeringer igjen. For å finne inspirasjon har jeg kikket på tidligere månedsstatistikker og funnet ut at det er fem år siden jeg begynte å publisere slike innlegg her på bloggen. I januar 2011 leste jeg ti bøker og fire noveller. Leseiveren var det med andre ord ingenting i veien med. Jeg leste bøker fra åtte land, i minst fire forskjellige sjangre, med sideantall som varierte fra fire til 637 sider. Men med unntak av forfatteren av en firesiders novelle var alle forfatterne menn. Det kan visst bli for mye variasjon også, et sted må man sette grensen. Jeg satt den tydeligvis ved kvinnelige forfattere.

I tillegg til land, sjangre, kjønn og sideantall så jeg også på hvilke tema jeg var innom hver måned, samt hvilke terningkast bøkene hadde fått hver måned - dette var i tiden før alle diskusjonene rundt bokblogging (ikke at jeg noensinne har gitt meg med stjerner og terningkast, det er min "guilty blogging pleasure"). Land-statistikken ble etterhvert til en monolog om hvorfor hvert land jeg valgte å lese bøker fra kunne regnes som eksotisk (utenom Norge), og kjønnsstatistikken forble i hovedsak en eneste stor unnskyldning for at jeg ikke leste flere kvinnelige forfattere. Dessuten la jeg til en ekstra overskrift: hva jeg ikke har lest, siden jeg ikke allerede hadde nok panikk over alt jeg ikke rakk gjennom. Den ble senere gjort om til "hva jeg vil lese neste måned", muligens i et forsøk på å forminske panikken. For å gjøre månedsstatistikken litt hyggeligere begynte jeg å innføre hundebilder hver måned fra juni 2012 - da var Echo allerede over et år gammel og Max var noen uker unna å bli en del av familien, så det var strengt tatt på tide.

"Bokkjøp denne måneden" kom også med på et eller annet tidspunkt, noe jeg tror jeg skal fortrenge og ikke innføre på nytt da det er en skremmende statistikk. Den ville sikkert blitt enda mer skremmende hvis jeg hadde gått over listene og sett hvor mange av bokkjøpene som har blitt lest.

JANUARY PRESENT

Nå var egentlig poenget med dette innlegget å lage en eller annen form for månedsoppsummering, løst basert på mine gamle månedsstatistikker. Jeg tror jeg tar inspirasjon fra sommeren 2012 og begynner med et hundebilde. Det er tross alt han her som hele tiden prøver å stjele oppmerksomheten min vekk fra bøkene - ofte med stor suksess!


Så da blir spørsmålet: hva har jeg rukket å lese i januar 2016 når jeg ikke har vært opptatt med å leke med ball eller gå på tur i regn/snø/hagl/slaps/ eller på en og annen fin opplett dag? 

Jeg har lest følgende fem bøker:

1) J.K. Rowling - Harry Potter and the Philosopher's Stone
2) Mark Adams - Turn Right at Machu Picchu
3) Karl Pilkington - An Idiot Abroad
4) Owen Beattie/John Geiger - Frozen in Time
5) Vladimir Nabokov - Pnin

Akkurat nå har jeg egentlig mest lyst til å skrive om boken jeg nettopp fullførte - The Letter for the King - for: yay, fantastisk barnebok! Men januar hadde en egen yay-bok, nemlig Frozen in Time. Samt HP, men det var et forventet yay, og teller naturlig nok ikke like mye. Bøker om ekspedisjoner til ukjente territorium er en av mine favorittsjangre og når hele ekspedisjonen forsvinner (utenom de tre som dør først og blir begravet på en ordentlig måte) og det tar nesten 150 år før man finner ut hva som faktisk skjedde med dem, så har man en murder/mystery fortelling fra virkeligheten som fenger. Legg til oppgraving av lik fra 1846 som er så godt bevart at du knapt kan se at han er død, så har du min nye favorittbok. Samt mitt bidrag i februars biolesesirkel under kategorien sport. Det gikk jo en slags sport i å finne nordvest-passasjen raskest, samt kan det kalles ekstremseiling på høyt nivå.

Adams var for øvrig også en hit. Han gikk i fotsporene til Hiram Bingham som oppdaget Machu Picchu, samt en del andre ting på veien, og Adams sitt eventyr var ikke mindre interessant. Oppdagere er alltid fascinerende, enten de suller rundt i jungelen eller seiler i isødet. Januar har virkelig vært non-fiction måneden. Stakkars Pnin var en artig skrue, men dessverre ikke spesielt engasjerende. HP var minst like engasjerende som alltid og jeg er ganske lei meg for at jeg ikke har mistet leselysten igjen enda, da jeg har lovet meg selv å ikke lest CoS før jeg har mistet all trang til å ta i en bok. 

For å få inn pittelitt statistikk kan jeg nevne at antall nasjonaliteter på forfatterne jeg har lest var hele fire, med litt godvilje. Russland/USA, Canada, England, USA igjen og England igjen. I feil rekkefølge. Jeg får spare det eksotiske til den internasjonale Bookerprisen. 20 prosent kvinne(r) og 60 prosent non-fiction. Jeg har en følelse av at 2016 blir det store non-fiction og barnebok-året. Får se om Bookerprisene blir det som sikrer at jeg får lest noen romaner i år. 

Det var januar. Nå fortsetter jeg med februar. Og litt ball-lek. Han går aldri lei. 

24.01.2016

An Idiot Abroad: The Travel Diaries of Karl Pilkington

Forfatter: Karl Pilkington
Forlag: Canongate
Utgivelsesår: 2010
Min utgave: 2011
Språk: Engelsk
Sidetall: 223
ISBN: 9781847679277

Om Petra, Jordan
"As impressive as the entrance was, it was still a cave. Yes, it has good "kerb appeal, but once I stuck my head inside there really was nothing to it. If you add that to the fact that it was out of the way and you had to climb over 800 steps to get to it, it's fair to say that if it was on Location, location, location it wouldn't be on my shortlist". 

Ricky Gervais og Stephen Merchant sender Karl Pilkington til Egypt, Brasil, India, Mexico, Kina, Jordan og Peru for å oppleve noen av verdens underverker. Hvorfor akkurat Karl? Fordi han i følge Gervais er "...a moron. A completely round, empty-headed, part chimp manc". Poenget er å sende en person som ikke kan noe om historie, som ikke er glad i å reise, som ikke er interessert i å få innsikt i andre kulturer. En som vil ha et annerledes syn på underverkene han skal se. Og aller helst, for Gervais, en som kommer til å hate hele opplevelsen. For det vil være underholdende for alle som skal se tv-serien (og for de som leser boken).

"It took ages to get to where we're going. The first flight went from Heathrow to Madrid. It was full of Spanish people - angry Spanish people due to it being delayed. The Spanish are already quite animated as it is, but even more so when they are annoyed. A man sat next to me was flapping his arms about so much the pilot could have turned the engines off and we'd have stayed in the air."

"This is where Diana had her photo taken when she was having problems with Charlie. Everyone said this is why she looked so miserable, but to be honest I think it was nothing to do with him. I just think she was sick of being in India. It does have that effect on you. If you're having a low moment in your life, India isn't a great place to come to try and get over it. I'd have suggested Center Parcs to her over this place."

Karl syter og klager en god del, det må sies. Han får reise til eksotiske land for å se fantastiske konstruksjoner, og det er sjelden han er spesielt fornøyd med valg av reisemål. Hans reiseerfaring fra før består hovedsakelig av sydenturer. Men i hans forsvar er Gervais og Merchant litt for glad i å se ham lide, og booker grusomme hotellrom/hostelrom til ham, og utsetter ham bevisst for situasjoner de vet han vil mislike. Jeg hadde nok klaget en del selv hvis de to hadde vært mine reiseplanleggere. Og som Karl påpeker, de to ville aldri taklet det han må takle på reisene.

"When I was getting ready for my trip to India today, Luke the producer gave me a pack of 28 adult nappies. Not the usual going-away gift, is it?"..."Everyone I talk to about India has mentioned 'Delhi belly'. It's assumed that if you visit India you will get ill. I think it's the only place in the world that has this reputation. It must be a great place to open a restaurant. There's no comeback if a customer gets the shits from eating your food, except, well, 'Welcome to India'. It's as if it's on the menu: starter, main course, pudding, coffee and then the shits."

Det kule med Karl og denne boken - som er hans reisedagbok - er at han er veldig direkte, han sier det første han tenker på og gir sin umiddelbare reaksjon på det han opplever, og det gir et ganske annerledes innblikk i de landene han besøker enn det man vil få fra mer tradisjonelle reiseskildringer. Også er det jo ganske morsomt. Karl bli kalt en idiot fordi han mangler en del basic allmennkunnskap, og fordi han ikke alltid er like glad i nye opplevelser. Men til tross for litt syting blir han med på alt, og han takler det meste overraskende bra. Han blir med på nudiststrand og en strand for homofile menn. Han drar på en religiøs festival med over 20 millioner deltakere i India, til tross for at han ikke liker folkemengder. Han prøver seg på Kung Fu og på bryting. Han danser på en festival, samt på Nilen-cruise. Han blir overfalt og kidnappet i Israel, ikke på ordentlig, men det vet ikke han.

Han skriver om alt dette og mer, men det temaet som går igjen i hvert kapittel, hvert sted han reiser til, er hans syn på toalettfasilitetene. Han blir forferdet når han oppdager at toalettet bare er et hull i bakken man må sitte på huk over. Når Gervais og Merchant spør han hvorfor han var så opphengt i å skrive om dobesøk svarte han:

"Going to the loo is one of my favourite pastimes. It's 'me time', or at least normally it's 'me time' but in China it wasn't as it's an open-door policy, actually not even open-door 'cos there isn't a floor. It's just a room with a few toilets in it with everyone crouching. It's odd how it's something we all do in the world, but we look at it in different ways. In Britain we try to make it a pleasant thing by having comfy toilet-seat covers or toilet-roll covers. In China it's a group activity and they have no seats or toilet rolls to cover."

Karl Pilkinton er kanskje ikke den smarteste mannen i verden, men jeg fikk mer og mer respekt for ham etter hvert som jeg leste denne boken. Gervais og Merchant, not so much. De hadde i det minste rett i en ting, det er særdeles underholdende å lese om Karls reiseeventyr, men det er stort sett gøyest når han reagerer på det han er sendt for å se, og på de folkene han møter på veien, ikke når han syter og klager over å bli plassert på det ene dritthotellet etter det andre. Det slutter å være morsomt etter første gang det skjer, så jeg tror Gervais og Merchant skyter seg selv litt i foten med den gjentagende spøken.

Dette er Gervais og Merchant:

Ricky: I think we've got to expose him to some of the most mind-blowing degradation that we can. And that'll be funny. Nothing if funnier than Karl in a corner being poked by a stick. I am that stick and now I have the might of Sky behind me. This is one of the funniest, most expensive practical jokes I've ever done. And it's gonna be great.
Stephen: I'm hoping as well that he'll be poked by some real sticks.
Ricky: I know. What country do they poke you with sticks?
Stephen: There's gotta be a country where they poke you with sticks...
Ricky: There's bound to be. There's bound to be one of those weird little countries where, if you see a man with a round head, you're allowed to poke him with a stick. One of those unrepealed laws. Just find me that country!

Dette er Karl:

"I'm quite lucky really. It's only just hit me that not many people get to go and see the things I'm seeing and get paid for the privilege. I looked at a world map in a bookshop the other day to see where I've already been. It wasn't that long ago that I was telling Ricky that he was daft for having a world map in his house. I remember saying, 'Why do you need that? It's not the sort of map you'd ever need in your glove compartment in the car, is it?'"

Og jeg er ganske misunnelig..

11.01.2016

2016 - på tide å innføre lesemål igjen

2015
Det har vært mye å juble for samt mye å gråte over i 2015. Jubelen kommer i hovedsak av at jeg har fått meg fast jobb (hurra!) innenfor akkurat det jeg ønsker å arbeide med. Leseåret 2015 har derimot ikke vært mye å juble over. Året har vært litt turbulent og jeg har ikke hatt så mye overskudd til lesing. Det har ført til 29 bøker lest - et deprimerende lavt antall. Jeg har begynt på en haug med bøker jeg ikke har fullført, til tross for at jeg tror jeg kunne likt de fleste av dem. Men det har da blitt noen gode leseropplevelser likevel. Nå er det uansett tid for å legge 2015 bak meg og begynne det jeg satser på blir mitt beste leseår siden 2011, da jeg leste 97 bøker og 8 noveller (lesemål skal jo være en smule urealistiske, skal de ikke?).

(tvangslesekafe 2015)

2016
Jeg fant ut at jeg måtte legge en strategi for å øke leselysten i 2016, og den var som følger:

  1. Begynn med lettleste fengende bøker. 
  2. Spar tykkere og tyngre bøker til lesehumøret er på topp
  3. Alltid hold på med en skjønnlitterær bok og en non-fiction slik at jeg har noe å lese uansett humør.
  4. Når konsentrasjonsevnen er på bånn, les Harry Potter. 
  5. Les litt hver dag, om så bare ti sider. 
Så langt har strategien min ført til 3,5 bøker lest på 11 dager. Mer enn jeg leste på et par måneder i 2015. Jeg tror med andre ord at strategien virker. Innenfor den rammen har jeg lyst til å gi meg selv noen lesemål for året. 

1. Lese hele HP-serien
Burde ikke bli noe problem, siden dette skal være medisinen mot manglende leselyst. 

2. Lese tre bøker av Charles Dickens
Skal jeg noensinne bli ferdig med hele hans forfatterskap må jeg stå på. Når leselysten er på topp, da blir det Dickens. 

3. Lese minst 50 bøker
For noen år siden hadde dette virket som et latterlig lavt antall. Nå er det en utfordring. 

4. Fortsette å bli med på tvangslesekafe 
Kudos til Ingalill for denne ideen. Tvangslesekafe er like koselig hver gang. Selv om bergensgjengen kanskje ikke er de flinkeste til tvangslesebiten av tvangslesekafe.. 

5. Lese flest mulig av de nominerte til Bookerprisen og til den internasjonale Bookerprisen
I år vil den internasjonale Bookerprisen fungere som den vanlige. I stedet for at en forfatter får prisen for et helt forfatterskap vil en forfatter og en oversetter vinne prisen for EN bok. Det blir en longlist på 12-13 bøker, deretter en shortlist. Galskapen skal dermed foregå to ganger i året, og starter med den internasjonale longlist som publiseres i mars. Sannsynligheten for at jeg engasjerer meg i den norske bokbloggerprisen blir nok dermed enda noen hakk lavere, men nå skal jeg i det minste lese nominerte bøker fra mer enn bare engelskspråklige land. 

6. Blogge mer
Jeg har lyst til å skrive om flere av bøkene jeg leser enn det jeg har gjort de siste årene. 

Jeg tror jeg lar det være med det. Sånn ellers følger jeg prinsippet om lystlesing. 

23.11.2015

Ubehag

Jeg har akkurat begynt å lese Johnny Got His Gun. Spørsmålet er: kommer jeg meg gjennom den? En hel bok med lignende utgangspunkt som den jævligste historien jeg har hørt noensinne. Hva handler den om, spør du kanskje? Sånn ca det som blir fortalt i klippet under. Hvorfor utsette meg selv for over 200 sider med klaustrofobisk terror? Hvorfor er det slik at det mørkeste et menneske kan forestille seg ofte er det mest fascinerende? Jeg så filmen Calvary på kino, og det er den eneste gangen jeg har opplevd at hele kinosalen var fullstendig satt ut av det de hadde sett. Når rulleteksten startet var det ikke en eneste person som rørte på seg. Alle hadde forsvunnet inn i en verden så bekmørk at det måtte et reelt lys til for å finne tilbake til den virkelige verden. Jeg følte på et ubehag i timene etter som jeg trengte en natts søvn for å bli kvitt. Likefullt står dette igjen som den beste filmopplevelsen jeg har hatt. Det er mye underlig man kan sette pris på. Dermed blir det en halvtime til med Johnny Got His Gun før lyset slukkes for kvelden...



26.10.2015

Hard Times

Forfatter: Charles Dickens
Forlag: Oxford University Press
Utgivelsesår: 1854
Min utgave: 1989
Språk: Engelsk
Sidetall: 299
ISBN: 9780192545152

Jeg har ofte tenkt at det hadde vært lettere å komme seg gjennom Dickens sitt forfatterskap hvis han bare hadde skrevet litt kortere bøker. Men hvis Hard Times er et eksempel på hvordan bøkene hans ble når han fattet seg i korthet er jeg ganske glad for at han sjelden skrev bøker med mindre enn 500 sider.

"Now, what I want is, Facts. Teach these boys and girls nothing but Facts. Facts alone are wanted in life. Plant nothing else, and root out everything else. You can only form the minds of reasoning animals upon Facts: nothing else will ever be of any service to them. This is the principle on which I bring up my own children, and this is the principle on which I bring up these children. Stick to Facts, sir!"

Livsvisdommen til Thomas Gadgrind. En mann som ikke ønsker gulvtepper med motiver av blomster fordi blomster ikke vokser i gulvtepper i virkeligheten (no shit...). Det strider, i følge han, mot fakta å ha gulvtepper med motiver av blomster. Gadgrind har tydeligvis misforstått begrepet "fakta". Han liker ihvertfall å vri på det. Hver minste fantasifull tanke er feil hvis den ikke baserer seg på fakta. Det han glemmer er at uten fantasi ville vi ikke hatt tilgang til all den informasjonen vi har om verden i dag. Vi ville neppe avkreftet "fakta" fra gammelt av som ikke egentlig stemmer. Verden ville ikke bevegd seg fremover. Det visste Dickens, og det vet vel omtrent hele jordkloden. Derfor virker det usedvanlig lite realistisk å ha en hovedkarakter som er såpass rigid. Han gjør sitt ytterste for at barna hans ikke har en eneste tanke i hodet som ikke er fakta, de får ikke være med på morsomme aktiviteter, de får ikke lese romaner. Og han lykkes visstnok med å holde datteren unna alt som ikke han regner som fakta, noe som ei heller er spesielt realistisk.

Med dette som utgangspunkt er det vanskelig å ta boken seriøst. Dessuten var jeg sikker på at den skulle handle om fagforeninger og streik i en industriby i Nord-England, men det er bare såvidt et bimoment i boken. Jeg har helt ærlig ikke fått øye på noe konsekvent plot, foruten at faktagalskapen forfølger Gadgrind og biter ham i ræven etterhvert, som forventet. Ellers hopper vi litt fra det ene til det andre. Tyveri, ekteskap, utroskap, gale ekskoner, industri, taler, gambling, skolebarn, spørsmål om hvor Stephen Blackpool er og hvorfor han ikke er kommet tilbake til Coketown. Det er lite humor og boken blir like trist som byen. Det hjelper heller ikke at jeg hører stemmen til Johnny Vegas i hodet mitt hver gang jeg leser dialog på dialekt. Han er strengt tatt ikke fra Preston, som byen Coketown er basert på, men han er fra Lancashire, og hans stemme er ikke et ideelt utgangspunkt når man prøver å ta en bok seriøst:



Forestill dere følgende dialog med den stemmen, så kan dere kanskje forstå hvordan det var for meg å lese Hard Times.

"I ha' fell into th' pit, my dear, as have cost wi'in the knowledge o'old for now living, hundreds and hundreds o' men's lives - fathers, sons, brothers, dear to thousands an' thousands, an' keeping 'em fro' want and hunger. I ha' fell into a pit that ha' been wi' th' Fire-damp crueller than battle. I ha' read on 't in the public petition, as only one may read, fro' the men that works in pits, in which they ha' pray'n the lawmakers for Christ's sake not to let their work be murder to 'em, but to spare 'em for th' wives and children that they loves as well as gentlefolk loves theirs. When it were in work, it killed i'out need; when 'tis alone, it kills wi'out need. See how we die an' no need, one way an' another - in a muddle - every day!"

Jeg innbiller meg at Dickens gikk lei av å skrive på denne boken etter en stund, for slutten er bare en oppsummering av hva som skjedde og hva som kunne skjedd videre. "Such a thing was to be"..."Such things were to be"..."Such a thing was never to be"..."These things were to be"..."Dear reader! It rests with you and me, whether, in our two fields of action, similar things shall be or not." Jeg kan ikke påstå å ha brukt mye tid på å tenke over denne boken i ettertid, så det får bli opp til andre leser å finne ut hva som vil skje og hva som ikke vil skje..

15.10.2015

60 gode bøker

De få gangene noen har spurt meg hvilken av bøkene jeg har lest er min absolutte favoritt, har jeg alltid slitt med å gi et klart svar. Jeg regner med jeg ikke er alene om det. De fleste bokelskere har mange favoritter og det er ikke alltid like lett å sammenligne de beste bøkene og å velge ut en som skilte seg ut fra mengden. Jeg ble likevel overrasket da jeg oppdaget at jeg har gitt 87 bøker favorittstatus på bokelskere.no. Hvordan skal man velge blant så mange?

Jeg tenkte jeg skulle presentere listen min for dere, men jeg har slanket den en smule. De jeg ikke lenger regner som favoritter er tatt vekk. Kanskje dere kan finne lesetips blant alle mine favoritter? Listen vil ihvertfall gi dere et innblikk i min boksmak. Jeg linker til bøkene jeg har skrevet om på bloggen, og i tillegg legger jeg ved en pitteliten smakebit fra hver bok. 



MINE 60 FAVORITTBØKER

An odd thought suddenly struck him. It took him by considerable surprise, but he couldn't really see what was wrong with it. 

There was a point to this story, but it has temporarily escaped the chronicler's mind. 

Alnæs, Karsten - Ikke Dø, Sophie!
Ingen husket hvem som foreslo det først. Det ble bare sagt, kanskje som en spøk, som overmot. Men det var blitt sagt, og ingen hadde protestert. De hadde hisset hverandre opp, det var for uvirkelig, det var en lek. Men så tok agenten, majoren fra Den svarte hånd, kontakt med dem. Det kom som en glidende åpenbaring, en vidunderlig mulighet til å utrette noe stort som for all evighet ville bli gravert inn i folkets minne … Tronfølgeren var selve innbegrepet av den østerrikske undertrykkelsen. De tre bestemte seg for å befri fedrelandet for den skam han påførte dem. 

Auster, Paul - The New York Trilogy
It's June second, he told himself. Try to remember that. This is New York, and tomorrow will be June third. If all goes well, the following day will be the fourth. But nothing is certain. 

Barnes, Julian - The Sense of an Ending
We listen to what people say, we read what they write - that's our evidence, that's our corroboration. But if the face contradicts that speaker's words, we interrogate the face. A shifty look in the eye, a rising blush, the uncontrollable twitch of a face muscle - and then we know. We recognize the hypocrisy or the false claim, and the truth stands evident before us. 

Beauman, Ned - Boxer, Beetle
In idle moments I sometimes like to close my eyes and imagine Joseph Goebbels' forty-third birthday party … I like to think that even in the busy autumn of 1940, Hitler might have found time to organise a surprise party for his close friend - pretending for weeks that the date had slipped his mind, deliberately ignoring the Propaganda Minister's increasingly sulky and awkward hints, and waiting until the very last order had been dispatched to his U-boat commanders on the evening of Tuesday, 29 October before he led Goebbels on some pretext into the cocktail lounge of the Reich Chancellery. 

de Bernières, Louis - Notwithstanding
The General trusts and approves of anyone in a uniform, and he smiles delightedly. He thinks that no doubt the policeman has some weighty issues to deal with, and feels the need to take advantage of his wider and deeper experience. The Policeman ushers him gently into the alleyway beside the pub where Peter the Great once stayed, when Godalming was on the main wool route to London. 'Do you realise, sir,' asks the officer, 'that you have gone shopping without your trousers on?' Sensitively he refrains from mentioning the lack of underwear. Fortunately the tails of the shirt are long, and any indecency is sufficiently concealed in shadow. 

…Indians made very inadequate slaves. They would not give up their gods and preferred to starve themselves to death rather than submit to indignity. The Negroes on the other hand, being from different parts of West Africa, had no common language, so it was a simple matter to confuse them and to brutalise them into being enlightened by Christianity. 

Boffa, Alessandro - You're an Animal, Viskovitz
Figuring it was the proper thing to do, I carried her body to her family. In my desert vocabulary I tried to find some words of condolence and apology, but all I managed to do was massacre her parents and rape her sister. I really wasn't made for social life.

He was a dear man, the vicar, but dreadfully naive, and I sometimes thought that there were certain aspects of life and death which eluded him completely. 

Bulgakov, Mikhail - A Country Doctor's Notebook
Now I could see one thing only: the greyish ringlets of the windpipe. I thrust the sharp knife into it - and froze in horror. The windpipe was coming out of the incision and the feldsher appeared to have taken leave of his wits: he was tearing it out. Behind me the two midwives gasped. I looked up and saw what was the matter: the feldsher had fainted from the oppressive heat and, still holding the hook, was tearing at the windpipe. 'It's fate,' I thought, 'everything is against me. We've certainly murdered Lidka now.' And I added grimly to myself: 'As soon as I get back to my room, I'll shoot myself.'

Camus, Albert - The Plague
By the force of things, this last remnant of decorum went by the board, and men and women were flung into the death-pits indiscriminately. Happily this ultimate indignity synchronized with the plague's last ravages. 

Claudel, Philippe - Brodeck's Report
My name is Brodeck and I had nothing to do with it. I insist on that. I want everyone to know it. 

Claudel, Philippe - Monsieur Linh and His Child
They set off one morning to work in the paddy fields, with the child, and by evening they had not returned. The old man ran. He was out of breath when he arrived at the rice field. It was nothing but a vast hole, bubbling with water, with the corpse of a disembowelled buffalo lying on one side of the crater, its yoke broken in two like a bit of straw. There was also his son's body, and his son's wife's body, and further away the little girl, her eyes wide open, unharmed and wrapped in a blanket, and beside the child a doll, her own doll, the same size as her, which had had its head blown off by the blast of the bomb. The little girl was ten days old. Her parents had called her Sang diû, which in the local language means 'mild morning'. This was the name they had given her, and then they had died. Monsieur Linh had taken the child. He set off. He decided to leave forever. For the child's sake.

'Some trees love an ax,' a drunk old-timer mumbled one night at the Tap, back when she still went there, and something in what he said rang true, but when she later remembered what he'd said, she disagreed and thought instead that the tree gets used to the ax, which has nothing to do with love. It settles into being chipped away at, bit by bit, blade by blade, until it doesn't feel anything anymore, and then, because nothing else can happen, what's left crumbles to dust. 

Coetzee, J.M. - Barndom
Han er takknemmelig for at moren beskytter ham mot farens normalitet, det vil si mot farens leilighetsvise blåøyde raserianfall og trusler om juling. Samtidig er han sint på moren fordi hun gjør ham til noe unormalt, noe som trenger beskyttelse for å kunne leve. 

Connolly, John - The Book of Lost Things
We blamed the local wicked stepmother for the whole apple business, but, well, if there's a lesson to be learned from all this, it's to make sure that the person you're going to wrongfully blame for doing something bad is actually available for selection, as it were. There was a trial, we got suspended sentences on the grounds of provocation combined with lack of sufficient evidence, and we were told that if anything happened to Snow White again, if she even chipped a nail, we'd be for it. 

Crace, Jim - Harvest
They were far from their own wives and mothers. And they were far from a restraining word. And there were no witnesses that counted. No matter what they did last evening, they could claim they did it only at their master's bidding.

Dexter, Colin - The Wench is Dead
He was somewhat of a loner by temperament - but though never wholly happy when alone, he was usually slightly more miserable when with other people. 

Erpenbeck, Jenny - Visitation
He himself pees off the balcony and defecates in the garden, but only because he would rather be alone for these activities. Only recently, now that they have penetrated deep into German territory, has the fury of the soldiers reached such a level that they are using the insides of their own bodies to wage war. The more German houses they set foot in, the more painfully they are faced with the question of why the Germans were unable to remain in a place where nothing at all, not the slightest little thing, was lacking. 

Follett, Ken - Fall of Giants
Afterwards, Walter read the newspaper she had brought home. 'The revolution in Munich is over,' he said. 'For good?' Walter shrugged. 'They've caught the leader. It's Adolf Hitler.' 'The head of the party Robert joined?' 'Yes. He's been charged with high treason. He's in jail.' 'Good,' said Maud with relief. 'Thank God that's over.'

Gardam, Jane - Old Filth
No. It was Old Filth. Great advocate, judge and - bit of a wit. Said to have invented FILTH - Failed In London Try Hong Kong. He tried Hong Kong. Modest, nice chap.

Graham, Kenneth - The Wind in the Willows
Secrets had an immense attraction to him, because he never could keep one, and he enjoyed the sort of unhallowed thrill he experienced when he went and told another animal, after having faithfully promised not to. 

Harris, Sam - Letter to a Christian Nation
While believing strongly, without evidence, is considered a mark of madness or stupidity in any other area of our lives, faith in God still holds immense prestige in our society. Religion is the one area of our discourse where it is considered noble to pretend to be certain about things no human being could possibly be certain about. It is telling that this aura of nobility extends only to those faiths that still have many subscribers. Anyone caught worshipping Poseidon, even at sea, will be thought insane. 

Heller, Joseph - Catch-22
'You have deep-seated survival anxieties. And you don't like bigots, bullies, snobs or hypocrites. Subconsciously there are many people you hate.' 'Consciously, sir, consciously,' Yossarian corrected in an effort to help. 'I hate them consciously.'

Hitchens, Christopher - Mortality
To the dumb question 'Why me?' the cosmos barely bothers to return the reply: Why not?

Djali trotted along behind them, so overjoyed at seeing Gringoire again that she constantly made him stumble by affectionately putting her horns between his legs. 'That's life,' said the philosopher, each time he narrowly escaped falling flat on his face. 'It's often our best friends who cause our downfall.'

Hornby, Nick - A Long Way Down
A man who wants to die feels angry and full of life and desperate and bored and exhausted, all at the same time; he wants to fight everyone, and he wants to curl up in a ball and hide in a cupboard somewhere. He wants to say sorry to everyone, and he wants everyone to know just how badly they've all let him down. 

Ishiguro, Kazuo - A Pale View of Hills
Memory, I realize, can be an unreliable thing; often it is heavily coloured by the circumstances in which one remembers, and no doubt this applies to certain of the recollections I have gathered here. 

Ishiguro, Kazuo - Never Let Me Go
We took away your art because we thought it would reveal your souls. Or to put it more finely, we did it to prove you had souls at all.

Ishiguro, Kazuo - The Remains of the Day
'What do you think dignity's all about?' The directness of the inquiry did, I admit, take me rather by surprise. 'It's rather a hard thing to explain in a few words, sir,' I said. 'But I suspect it comes down to not removing one's clothing in public.'

Jerome, Jerome K. - Three Men in a Boat
It always does seem to me that I am doing more work than I should do. It is not that I object to the work, mind you; I like work: it fascinates me. I can sit and look at it for hours. I love to keep it by me: the idea of getting rid of it nearly breaks my heart. 

Kafka, Franz - In the Penal Colony
Many questions were troubling the explorer, but at the sight of the prisoner he asked only: 'Does he know his sentence?' 'No,' said the officer, eager to go on with his exposition, but the explorer interrupted him: 'He doesn't know the sentence that has been passed on him?' 'No,' said the officer again, pausing a moment as if to let the explorer elaborate his question, and then said: 'There would be no point in telling him. He'll learn it on his body.'

Krauss, Lawrence M. - A Universe From Nothing
The amazing thing is that every atom in your body came from a star that exploded. And, the atoms in your left hand probably came from different stars than your right hand. It really is the most poetic thing I know about physics: You are all stardust. You couldn't be here if stars hadn't exploded, because the elements - the carbon, nitrogen, oxygen, iron, all the things that matter for evolution - weren't created at the beginning of time. They were created in the nuclear furnaces of stars, and the only way they could get into your body is if those stars were kind enough to explode. So, forget Jesus. The stars died so that you could be here today. 

Kurkov, Andrey - Death and the Penguin
Misha had appeared chez Viktor a year before, when the zoo was giving hungry animals away to anyone able to feed them. Viktor had gone along and returned with a king penguin. Abandoned by his girlfriend the week before, he had been feeling lonely. But Misha had brought his own kind of loneliness, and the result was now two complementary lonelinesses, creating an impression more of inderdependence than of amity.

Loe, Erlend - Stille Dager i Mixing Part
Ok. Hørte dere det, unger? Ingen linje fra Ludwig II til nasjonalsosialismen. Ifølge moren deres. Hvem vil ha is? 

McCarthy, Tom - Satin Island
…As if this weren't impressive enough, the Minister then proceeded, using the outside edge of her right shoe's toe once more, to re-do the sequence in reverse. It took the best part of another hour; but she managed it as well. As soon as she'd returned the buckle to it's starting position, its original state, she called the meeting to a close. I found the whole experience of observing this small episode, this drama that (due to the shape of the table, its supporting legs, the layout of our chairs and similar factors) I alone could see, deeply satisfying. How do you think it went? Peyman asked me after we had left. Oh, I answered: excellently.

Mills, David - Atheist Universe
This so-called 'First Cause' argument, however, is a textbook illustration of ad hoc reasoning. For if 'everything needs a cause to account for its existence,' then we are forced to adress the question of who or what created God? If God always existed, and therefore needs no causal explanation, then the original premise of the cosmological argument - the everything needs a cause - has been shown to be erroneous: something can exist without a cause. If everything except God requires a cause, then the 'First Cause' argument becomes ad hoc (i.e., inconsistent and prejudicially applied) and is thus logically impermissible. If we can suppose that God always existed - and thus requires no causal explanation - then we can suppose instead that the mass-energy comprising our universe always existed and thus require no causal explanation.

Némirovsky, Irène - The Courilof Affair
What is truly strange is that I, who spared not only innocent lives but several guilty ones as well (for at certain moments I was overcome by a kind of indifference, and the prisoners reaped the benefits), was hated even more than some of my comrades … I think the prisoners condemned to death vaguely consoled themselves with the idea that they were dealing with madmen or monsters; whereas I was an ordinary, sad little man who coughed, wore glasses, had a little snub nose and delicate hands. 

Richardson, Jon - It's Not Me, It's You!
The sea, however, doesn't care. No matter what they do to try and impress or repel its advances, it lurches forward and eases back with comic consistency, as if it is playing a game of chicken with those who live inland; a show of power that one day, if they look like they have forgotten to flinch, it might not retreat as soon as it should. 

Rowling, J.K. - Harry Potter and the Half-Blood Prince
'Do you remember me telling you we are practicing non-verbal spells, Potter?' 'Yes,' said Harry stiffly. 'Yes, sir.' 'There's no need to call me sir Professor.' The words had escaped him before he knew what he was saying.

Rowling, J.K. - Harry Potter and the Prisoner of Azkaban
Mr. Moony presents his compliments to Professor Snape, and begs him to keep his abnormally large nose out of other people's business. Mr. Prongs agrees with Mr. Moony, and would like to add that Professor Snape is an ugly git. Mr. Padfoot would like to register his astonishment that an idiot like that ever became a professor. Mr. Wormtail bids Professor Snape good day, and advises him to wash his hair, the slimeball.

Shelley, Mary - Frankenstein
The different accidents of life are not so changeable as the feelings of human nature. I had worked hard for nearly two years, for the sole purpose of infusing life into an inanimate body. For this I had deprived myself of rest and health. I had desired it with an ardour that far exceeded moderation; but now that I had finished, the beauty of the dream vanished, and breathless horror and disgust filled my heart. 

Tartt, Donna - The Secret History
'But how,' said Charles, who was close to tears, 'how can you possibly justify cold-blooded murder?' Henry lit a cigarette. 'I prefer to think of it,' he said, 'as redistribution of matter.'

Tolkien, J.R.R. - The Children of Húrin
Now when Túrin learnt from Finduilas of what had passed, he was wrathful, and he said to Gwindor: 'In love I hold you for your rescue and safe-keeping. But now you have done ill to me, friend, to betray my right name, and call my doom upon me, from which I would lay hid.' But Gwindor answered: 'The doom lies in yourself, not in your name.'

Tolkien, J.R.R. - The Hobbit
'Do you wish me a good morning, or mean that the morning is a good morning whether I want it or not; or that you feel good this morning; or that it is a morning to be good on?'

Tolkien, J.R.R. - The Lord of the Rings
'The enemy? His sense of duty was no less than yours, I deem. You wonder what his name is, where he came from. And if he was really evil at heart. What lies or threats led him on his long march from home. If he would not rather have stayed there in peace. War will make corpses of us all.'

Tolstoy, Lev - Anna Karenina
If there was a reason for his preferring liberal to conservative views, which were held also by many of his circle, it arose not from his considering liberalism more rational, but from its being in closer accordance with his manner of life. The liberal party said that in Russia everything is wrong, and certainly Stepan Arkadyevitch had many debts and was decidedly short of money. The liberal party said that marriage is an institution quite out of date, and that it needs reconstruction; and family life certainly afforded Stepan Arkadyevitch little gratification, and forced him into lying and hypocrisy, which was so repulsive to his nature. The liberal party said, or rather allowed it to be understood, that religion is only a curb to keep in check the barbarous classes of the people; and Stepan Arkadyevitch could not get through even a short service without his legs aching from standing up, and could never make out what was the object of all the terrible and high-flown language about another world when life might be so very amusing in this world. And with all this, Stepan Arkadyevitch, who liked a joke, was fond of puzzling a plain man by saying that if he prided himself on his origin, he ought not to stop at Rurik and disown the first founder of his family--the monkey. And so Liberalism had become a habit of Stepan Arkadyevitch's, and he liked his newspaper, as he did his cigar after dinner, for the slight fog it diffused in his brain.

Uhlman, Fred - Forsoningen
Lille jøde, far vel, far vel, Moses og Isak venter deg vel? Lille jøde, vær ei så sturen, til ild og svovel går helvetesturen. Kom aldri tilbake lille jøde, her ønsker vi bare å se dere døde. 

Waltari, Mika - Egypteren Sinuhe
Jeg Sinuhe, sønn av Senmut og hans hustru Kipa, skriver dette. Ikke for å prise gudene i landet Kem, for jeg er trett av guder. Ikke for å prise faraoer, for jeg er trett av deres bedrifter. Bare for min egen skyld skriver jeg dette. Ikke for å smigre guder, ikke for å smigre konger, ikke av frykt, og ikke i tro på fremtiden. For i mine levedager har jeg gjennomgått og tapt så meget at jeg ikke plages av ørkesløs frykt, og jeg vemmes ved tanken på guder og konger. Jeg skriver dette bare for min egen skyld, og i dette tror jeg jeg skiller meg fra alle skrivere, det være seg i fortid som i fremtid.

Williams, Niall - History of the Rain
Despite the efforts of the Tourist Board, Ireland, in those days were not in Top Ten Countries to Visit, and for English people it was all but verboten as the Pope would say. Ireland? Catholics and murderers, the Reverend would have thought. Ungrateful blackguards, we had not the slightest appreciation for the eight hundred years of civilized rule of His Majesty and to show our true colours once the English had departed we'd set about killing each other with hatchets, slash hooks and hedge shears. Ireland? Better that Abraham was in Hell.

Willis, Connie - Doomsday Book
I wanted to come, and if I hadn't, they would have been all alone, and nobody would have ever known how frightened and brave and irreplaceable they were.

Willis, Connie - To Say Nothing of the Dog
Because around a crisis point, even the tiniest action can assume importance all out of proportion to its size. Consequences multiply and cascade, and anything - a missed telephone call, a match struck during a blackout, a dropped piece of paper, a single moment - can have empire-tottering effects. The Archduke Ferdinand's chauffeur makes a wrong turn onto Franz-Josef Street and starts a world war. Abraham Lincoln's bodyguard steps outside for a smoke and destroys a peace. Hitler leaves orders not to be disturbed because he has a migraine and finds out about the D-Day invasion eighteen hours too late. A lieutenant fails to mark a telegram 'urgent' and Admiral Kimmel isn't warned of the impending Japanese attack. 'For want of a nail, the shoe was lost. For want of a shoe, the horse was lost. For want of a horse, the rider was lost.'

deWitt, Patrick - The Sisters Brothers
…I am happy to welcome you to a town peopled by morons exclusively. Furthermore, I hope that your transformation to moron is not an unpleasant experience. 

Wodehouse, P.G. - Galahad at Blandings
That was what struck Sam immediately about Galahad Threepwood, that he looked extraordinarily fit for his years. It was the impression Gally made on everyone who met him. After the life he had led he had no right to burst with health, but he did. Where most of his contemporaries had long ago thrown in the towel and retired to cure resorts to nurse their gout, he had gone blithely on, ever rising on stepping stones of dead whiskies and sodas to higher things. He had discovered the prime grand secret of eternal youth - to keep the decanted circulating, to stop smoking only when snapping the lighter for his next cigarette and never to retire to rest before three in the morning. 

Wodehouse, P.G. - Summer Lightning
He was feeling as he had not felt since the evening some years ago when, boxing for his University in the light-weight division, he had incautiously placed the point of his jaw in the exact spot at the moment occupied by his opponent's right fist. When you have done this or - equally - when you have just been told that the girl you love is definitely betrothed to another, you begin to understand how Anarchists must feel when the bomb goes off too soon. 

Yanagihara, Hanya - The People in the Trees
…All ethics or morals are culturally relative. And Esme's reaction taught me that while cultural relativism is an easy concept to process intellectually, it is not, for many, an easy one to remember.

Zafón, Carlos Ruis - The Prince of Mist
Age makes you notice certain things. For example, I now know that a man's life is broadly divided into three periods. During the first, it doesn't even occur to us that one day we will grow old, we don't think that time passes or that from the day we are born we're all walking toward a common end. After the first years of youth comes the second period, in which a person becomes aware of the fragility of life and what begins like a simple niggling doubt rises inside you like a flood of uncertainties that will stay with you for the rest of your days. Finally, toward the end of life, the period of acceptance begins, and, consequently, of resignation, a time of waiting.

Zweig, Stefan - Burning Secret
Now that he was certain he was in their way, being with them became a cruelly complex pleasure. He gloated over the idea of disrupting their plans, bringing all the concentrated force of his hostility to bear on them at last.

Zweig, Stefan - Chess
- a human being, an intellectual human being who constantly bends the entire force of his mind on the ridiculous task of forcing a wooden king into the corner of a wooden board, and does it without going mad!

14.09.2015

Bookerprisens shortlist - det jeg tror og det jeg håper på

I morgen får vi vite hvilke av de tretten Bookernominerte bøkene som havner på shortlist. Jeg har lest syv av bøkene på longlist og er såvidt i gang med nummer åtte. Selv om jeg har en del igjen forsøker jeg meg på å gjette hvilke seks som går videre, men jeg presenterer to lister: de seks bøkene jeg tror kommer på shortlist, og de seks bøkene jeg ønsker at kommer på shortlist. Jeg baserer meg på mine egne opplevelser av bøkene, samt det andre har skrevet om dem.

De jeg tror vil havne på shortlist - i tilfeldig rekkefølge

Hanya Yanagihara - A Little life
Marilynne Robinson - Lila
Marlon James - A Brief History of Seven Killings
Sunjeev Sahota - The Year of the Runaways
Bill Clegg - Did You Ever Have A Family
Chigozie Obioma - The Fishermen

Jeg har kun lest to av de seks bøkene jeg tipper vi får se på shortlist. Did You Ever Have A Family er for god til å bli oversett og Lila er for godt skrevet til å bli oversett. De fire andre er vel de jeg synes har fått mest positiv tilbakemelding jevnt over, de resterende syv har fått ganske blandet tilbakemelding fra bloggere, medlemmer av Goodreads og lesere på forum. Av disse seks er The Fishermen den jeg er mest usikker på, men jeg er også nervøs for at Yanagihara ryker. Har det ikke skjedd en del ganger de siste årene at boken med favorittstempel ikke blir med på shortlist?

De jeg håper vil havne på shortlist - fra 'ønsker å lese' til storfavoritt



Nr. 6: Rett og slett fordi jeg ønsker å lese den, samt fordi jeg foreløpig ikke har lest noe virkelig negativt om den. Mange beskriver den som tunglest, men de sier samtidig at den er verdt det. Selv om jeg strengt tatt helst skulle hatt færrest mulig mursteiner på listen…


Nr. 5: Den er virkelig nydelig skrevet. En bok jeg fremdeles er overrasket over at jeg ikke likte bedre. Jeg tror jeg kunne blitt mer begeistret for denne hvis jeg hadde brukt mer tid på den, tatt meg mer tid til å reflektere over den. Men jeg ville nok alltid irritert meg over min manglende kunnskap om teologi, for det forhindrer meg i å lese den som Robinson nok ønsker at man skal lese den. Uansett tror jeg nok den fortjener en plass på shortlist.

Nr. 4: Det som skuffet meg med denne var at den ikke utmerket seg rent språklig. Den er ikke dårlig skrevet, men dette kunne nok vært årets leseropplevelse for min del hvis språket hadde vært en smule mer poetisk eller merverdig. Jeg elsket konseptet, og i motsetning til en del andre synes jeg historien ble mer og mer engasjerende jo lenger uti den jeg kom. Absolutt en verdig kandidat til shortlist, den er ingen lettvekter og har mange interessante refleksjoner. Samtidig føles den til tider ganske aktuell selv om historien som fortelles er 500 år gammel. Jeg håper å se denne på shortlist.


Nr. 3: Fordi hun, så vidt jeg vet, ikke vant noe som helst for den urovekkende, brutale, engasjerende, nyskapende, fantastiske People in the Trees. A Little Life kunne vært ganske så dårlig uten at det hadde forhindret meg i å juble for at hun endelig blir lagt merke til. Men basert på de omtalene jeg har lest er den langt fra dårlig. Jeg har bare såvidt kommet i gang med den selv, men jeg har skjønt at den er utrolig sterk. Håper den også er interessant, at den ikke bare sjokkerer uten å få leseren til å reflektere rundt tema hun tar opp.


Nr. 2: Jeg har ingen tro på at Satin Island vil bli valgt ut til shortlist. Mange leser den som en pretensiøs roman og liker ikke humoren i boken. Selv elsket jeg humoren, og selv om samfunnskritikk nok er et av poengene med boken er det neppe meningen vi skal ta U dønn alvorlig. Han er en særdeles komisk figur som er altfor selvopptatt til å skulle si noe vesentlig som oppsummerer vestlig kultur, annet enn at vestlig kultur generelt er for selvopptatt kanskje? Blandingen av interessante refleksjoner, masse digresjoner og sjarmerende humor fungerte godt for min del. Krysser fingrene for at jeg tar feil og at juryen tør å ta sjanse på en utradisjonell roman.


Nr. 1: Den beste boken jeg har lest i år. Hvis ikke Did You Ever Have A Family kommer med på shortlist blir jeg veldig overrasket, for ikke å snakke om skuffet. Hvis du lurer på hvorfor en debutroman som de aller færreste har lest burde bli en av de heldige seks kan du lese både min og Silje sin omtale av boken. Hadde jeg fått bestemme hadde denne vunnet prisen. Og basert på omtalene den har fått på Goodreads tror jeg mange ville støttet meg i det.

12.09.2015

Did You Ever Have A Family

Forfatter: Bill Clegg
Forlag: Gallery/Scout Press
Utgivelsesår: 2015
Språk: Engelsk
Sidetall: 304
ISBN: Kindle-versjon

"She pulls her jacket across her chest and settles into the two folding chairs she's made into a makeshift bed. She will wait for him to come back. She will stay out here in the summer night, with the deer sneezing in the woods and the frogs chirping from the trees. She will wait for him here. Under this wedding tent, she will wait. And she will say yes."

Natten før datteren til June skal gifte seg brenner huset hennes ned. Vi får ikke vite hva som har hendt før senere i boken, men June står utenfor og ser på at hele livet hennes går opp i flammer. Datteren, Lolly, og forloveden, Will, kommer seg ikke ut. Eksmannen, Adam, kommer seg ikke ut. Hennes tyve år yngre kjæreste, Luke, kommer seg ikke ut. På noen øyeblikk mister hun alle hun noensinne har betegnet som familie. En middelaldrende kvinne, helt alene i verden.

Clegg strukturerer boken sin med utgangspunkt i denne hendelsen. Han lar de fleste involverte parter være med å fortelle historien, med unntak av de som døde. Hvert kapittel følger en spesifikk stemme, en person som får bidra med sin del av historien. Noen karakterer er helt sentrale for det som skjedde den kvelden, andre har kun betydning i etterkant av brannen. Når leseren begynner på et kapittel vet man aldri helt hvordan den nye personen passer inn i historien. Men alle stemmene flettes sammen på en mesterlig måte og sammen forteller de en tragisk og brutal historie, dog ikke helt frarøvet håp.

"For most of her life she had dreamed of the day she wouldn't have to stoop and scrub and haul and shine for other people. And so it came. One more demon replacing another."

Dette er ingen enkel måte å strukturere en fortelling på, men det er så utrolig godt gjennomført. Hver karakterer har en helt særegen stemme, hver og en av dem fremstår meget tydelig for meg. Jeg har ingen problemer med å skille dem fra hverandre og med å huske hver enkelt. Vi får innblikk i hver karakters personlige historie, vi kjenner dem ikke kun som statister i June sin historie. Mange av dem har egne sorger. Vi møter to lesbiske kvinner, en av dem fra en dypt katolsk familie som ikke ønsket kontakt etter at hun fortalte dem om sin legning. Vi møter en mor som gjennom en rekke dårlig avgjørelser ender opp med å bidra til å fengsle sønnen for en forbrytelse han ikke har begått. Vi møter en ung gutt som må leve med en grusom hemmelighet og en fraværende far full av anger når sønnen havner i koma etter en overdose. Vi møter et samfunn som fordømmer det unge, svarte, tidligere fengslede brannofferet, fordi det er enkelt å legge skylden på ham, selv om de ikke kjenner ham. Eller kanskje nettopp fordi de ikke kjenner ham.

Språket er enkelt og usentimentalt, noe som gjør at historien virker desto mer realistisk og brutal. Alle de mer perifere karakterene får fortelle sin historie selv, mens kapitlene til June, Lydia (Lukes mor) og Silas (som starter fortellingen) fortelles i tredjeperson. Jeg tenkte ikke over det mens jeg leste boken, men leste det i et intervju med forfatteren. Det har da tydeligvis føltes veldig naturlig mens jeg har lest boken. Noen ganger er den veldig fin, ofte er den ufattelig trist. En gang måtte jeg stoppe opp fordi jeg ble så sjokkert, fordi jeg ikke så for meg at noe kunne være mer fryktelig enn det boken begynte med.

"And then, out of the blue, a couple of kids climbed through Penny's window and raped and strangled her to death."

Ingen advarsel, ingen lange forklaringer. Det skjedde. Så må de som var glad i henne lære seg å leve med det. De fine øyeblikkene dukker også opp innimellom en evig kamp om å fortsette å leve. June forsøker desperat å føle en slags tilknytning til datteren som hun ikke egentlig hadde mens hun var i live. Lydia prøver å bekjempe ensomheten, samt skyldfølelsen overfor sønnen. Will sine foreldre forsøker å hedre sønnens minne ved å handle som han ville ønsket og ikke tenke utelukkende på å dele ut skyld.

Did You Ever Have A Family er en bok jeg kommer til å ha i tankene lenge. Den var omtrent umulig å legge fra seg mens jeg leste den, og den gir sterke og langvarige inntrykk. En helt særegen bok som virkelig fortjener å bli kåret til vinneren av Bookerprisen 2015. Det er uten tvil den beste boken jeg har lest i år og den er en av de få bøkene jeg føler jeg må lese på nytt på et eller annet tidspunkt. Clegg har skrevet en nydelig fortelling som fortjener et stort publikum.

"And every time they come, they will tell those who don't know the story of the young man who was a boy here, who went away and came home and went away, who cleaned rooms and carved a canoe and on its prow painted the faces of a family. And the stories will change and the canoe will become a headboard and the family will be mermaids and the rooms will be mansions. And no one will remember us, who we were or what happened here. Sand will blow across Pacific Avenue and against the windows of the Moonstone, and new people will arrive and walk down the beach to the great ocean. They will be in love, or they will be lost, and they will have no words. And the waves will sound to them as they did to us the first time we heard them."