02.08.2015

The Moor's Account

Forfatter: Laila Lalami
Forlag: Pantheon
Utgivelsesår: 2014
Språk: Engelsk
Sidetall: 336
ISBN: 9790307911667

"After five years of travelling, criss-crossing old Texas routes, living with his Coahuiltecan friends, Cabeza de Vaca had probably given up hope of returning to this world. He had learned what it was like to be the Other. Then, amazingly, one spring day, he learned that three other survivors of the tempest were alive and living a short way down the coast. They met: Dorantes; the doctor's son, Castillo; and Estevanico, a resourceful black man - a Moor from Morocco. Each in his way had something special; Estevanico in particular, even before the expedition, was already the Other. A black person i Spanish society knew how to be that."

I 1528 skulle en ekspedisjon ledet av spanjolen Pánfilo de Narváes utforske det som i dag er Floria. Håpet var å finne store byer med rikdom tilsvarende det Cortés fant i Tenochtitlan. Det eneste de fant var små stammesamfunn uten gull eller andre edle metall. De fant heller ikke igjen kysten og skipene sine, og de fleste som ble med på ekspedisjonen døde av sykdom, indianerangrep eller drukning. Spanjolene tydde også til kanibalisme i minst ett tilfelle. Av over 300 mann var det kun fire som overlevde - Cabeza de Vaca, Dorantes, Castillo og Estevanico. De levde blant ulike indianerstammer i åtte år og var helt avhengig av deres godvilje for å overleve. Da de endelig fant sin vei tilbake til siviliasjon ble beretningene til de Vaca, Dorantes og Castillo nedskrevet. Cabeza de Vaca var ekspedisjonens nestkommanderende, og det er hans beretning som er mest kjent. Men ingen var interessert i å høre Estevanicos fortelling. Han var en svart slave. Hans ord var ikke verdt noe for spanjolene…

Det jeg har skrevet til nå er ikke et handlingsreferat fra Lalamis bok, det er historiske fakta. I fjor leste jeg en bok som heter Conquistadors, skrevet av britiske Michael Wood. Der gjenga han Cabeza de Vacas historie og det er fra hans bok jeg har hentet sitatet ovenfor. Det tok litt tid før jeg skjønte at The Moor's Account handlet om denne ekspedisjonen. Jeg synes det var noe kjent med Cabezas navn, og da jeg googlet han skjønte jeg plutselig hvordan handlingen i boken ville utvikle seg. Lalami har nemlig skrevet om Cabeza de Vaca og Dorantes og Castillo, samt flere andre prominente medlemmer av ekspedisjonen som ikke overlevde. Men hennes fokus er ikke dem. Hun ønsket å gi en stemme til den eneste overlevende som ikke fikk fortelle sin historie. Som ettertiden omtrent ikke vet noe om. The Moor's Account er nettopp det, den marrokanske slaven sin (oppdiktede) versjon av hendelsene, samt hans livshistorie.

"How strange I must have seemed to them: not a conqueror, but the slave of a conqueror, who had brought them the small comfort of a little food. Perhaps this led them to think of me as a good man, a decent man. But these prisoners did not know, and I could not explain to them, that I had once traded in slaves. I had sent three men into a life of bondage, without pausing to consider my role in this evil. Now that I had become a slave myself, it shamed me that, even without meaning to, I still caused the suffering of others."

Estevanico - eller Mustafa som er hans egentlige navn - veksler mellom å fortelle om det som fant sted i den nye verden og det som førte til at han frivillig solgte seg selv som slave. Han reflekterer over livet han hadde og drømmene om å finne tilbake igjen til det, samtidig som han etterhvert begynner å se det positive i sin nye situasjon. Hans identitet ble visket ut den dagen han ble solgt, men når tilværelsen på det nye kontinentet utvikler seg til å bli en stadig kamp for å overleve blir også spanjolenes identiteter visket ut, og gamle roller slutter å være viktig. De blir kamerater i nød, likeverdige. Også spanjolene får oppleve hvordan det er å være slave når de blir avhengig av indianernes velvilje for å overleve.

"As the days passed, I began to look upon my fate with new eyes. I often lamented the wicked turns my life had taken, but I rarely considered how much I had to be thankful for, how I had survived so long where so many others had perished, how I had seen wonders that no other Zamori had"…"Little by little, the Land of the Indians, which I had viewed first as a place of fantasy and later as a temporary destination, became more real to me, and I began to take greater notice of its beauty."

Hvor realistisk Lalamis versjon er aner jeg ikke, men jeg tviler på at poenget med romanen var å skape en virkelig troverdig redegjørelse av historiske hendelser. Hun har skrevet en meget interessant historie med en historisk ramme, hun har gitt stemme til en som ikke har blitt hørt. Hun gir leseren innsikt i hvordan det er å være "den andre", den som ikke hører til, den som er utenfor. Hun viser hvordan mennesker kan endre seg i ekstreme situasjoner, samt hvor fort de kan finne tilbake til sitt gamle jeg når omstendighetene endres. Selv om det hun tar for seg er en snart 500 år gammel historie føles ikke romanen støvete og umoderne, mange av refleksjonene til Estevanico vil leseren kunne kjenne seg igjen i, ihvertfall til en viss grad.

Jeg synes romanen hadde noen litt trege partier i første halvdel, men generelt må jeg si at jeg falt for boken. Som jeg forventet å gjøre. Den er godt skrevet, tematikken er spennende og hun evner å få leseren til å tenke, til å gå inn i seg selv. Det er en meget godt utført ide, og jeg håper inderlig at denne kommer på shortlist.

30.07.2015

The Green Road

Forfatter: Anne Enright
Utgivelsesår: 2015
Forlag: Jonathan Cape
Språk: Engelsk
Sidetall: 310
ISBN: 9780224089067

"Later, after Hanna made some cheese on toast, her mother came into the kitchen and filled a hot water bottle from the big kettle on the range."

Slik begynner The Green Road. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg liker den nonsjalante og tilsynelatende tilfeldige starten, som får det til å virke som om man allerede er godt inni boken. På en måte er den første setningen ganske representativ for boken som helhet. Vi får kun små glimt av livene til karakterene. Hvert glimt er fra forskjellige år. Vi møter Hanna i 1980, Dan i 1991, Constance i 1997, Emmet i 2002 og Rosaleen i 2005. Som den første setningen virker glimtene ganske tilfeldige og plutselige, ihvertfall noen av dem. Karakterene er alle midt inni livene sine og vi trenger oss på en liten stund. Jeg tror jeg liker det. En liten rød tråd får man i og med at karakterene av og til nevner hverandre, og man trenger ikke hele livshistorien deres for å bli kjent med dem.

Den første delen av boken gir oss kjennskap til karakterene. Selve historien begynner ikke egentlig før i andre halvdel. Eller til dels med Rosaleen i 2005. Hun er moren til de andre karakterene, og i 2005 finner hun ut at hun ønsker å selge huset - som befinner seg på et lite sted i Irland som barna forlengst har forlatt. Og hun inviterer dem hjem for å feire en siste jul sammen i sønnene og døtrenes barndomshjem. Et sted med masse minner, og tomhet.

"She indulged herself a moment, pictured him sitting across the room from her, with a newspaper, perhaps, a cup of tea. It gave her a pang, just to catch the edge of it. An imagined life. Dan and herself somehow together in this house with their books and their music. The old style."

Enright skriver godt og har skapt tydelige og interessante karakterer. Mennesker med vidt forskjellige liv som likevel har en tilhørighet til hverandre. Den første delen av boken gjorde meg nysgjerrig på hvordan karakterene ville fungere sammen. Hvordan de ville oppføre seg i samme hus, med masse minner og en usikker fremtid. Enright girer leseren opp for del to. Men der begynner jeg å få problemer med boken.

Vi møter alle igjen i julen 2005. Hanna har vi knapt blitt kjent med. Hun er så ung i 1980 at når vi møter den voksne Hanna er det umulig å kjenne henne igjen. Hvorfor er hun alkoholiker? Fordi skuespillerkarrieren ikke har gått som forventet? De andre er litt enklere å kjenne igjen, selv om alle har utviklet seg en del siden leserens siste møte med dem. Naturlig nok. Likevel føles det for meg som om noe mangler. Som om jeg ikke kjenner igjen karakterene når de samhandler med hverandre. For jeg har aldri kjent dem som en familie. De små glimtene vi har fått føles plutselig ikke gode nok.

Slutten er nok et problem. Den føles urealistisk og den var for meg ganske uventet. Hun legger til en liten slutt etter slutten også, som gjør avslutningen mer åpen og kanskje hakket mer realistisk. Men jeg skjønner meg ikke helt på det. Jeg tror ikke jeg forstår hva Enright ønsker å fortelle leseren.

Til tross for mine innvendinger tror jeg mange vil like boken. Språket er det ingenting i veien med og temaet 'familierelasjoner' er tidløst. Jeg kunne bare ønske andre del var like sterk som den første. Jeg blir ikke overrasket dersom den havner på shortlist, men jeg tror ikke jeg ønsker å se den der. Det blir likevel ikke siste boken jeg leser av Enright.

29.07.2015

Bookerprisens longlist 2015

Da er longlist endelig publisert, og fasiten er som følger:

USA
Anne Tyler - A Spool of Blue Thread
Bill Clegg - Did You Ever Have a Family
Hanya Yanagihara - A Little Life
Laila Lalami - The Moor's Account
Marilynne Robinson - Lila

Storbritannia
Andrew O'Hagan - The Illuminations
Sunjeev Sahota - The Year of the Runaways
Tom McCarthy - Satin Island

Irland
Anne Enright - The Green Road

Nigeria
Chigozie Obioma - The Fishermen

New Zealand
Anna Smaill - The Chimes

Jamaica
Marlon James - A Brief History of Seven Killings

India
Anuradha Roy - Sleeping on Jupiter


I fjor var jeg usedvanlig sytete fordi det jeg anså som den beste boken jeg leste i 2014 - The People in the Trees - ikke ble nominert. I stedet ble We Are All Completely Beside Ourselves longlistet, en bok som tar for seg lignende tema som min favoritt, men som jeg mener holder et betydelig lavere nivå. I år kan jeg derimot juble, for denne gangen har ikke Hanya Yanagihara blitt glemt. Hun er nominert med boken A Little Life - som jeg for øvrig ikke har lest, men har stor tro på. Hun fortjener uansett å bli hedret da hennes debutbok var så til de grader fantastisk.

Hele fem amerikanere har fått plass på listen, men ikke en eneste kanadier. Det skuffet, skulle gjerne byttet ut ihvertfall en amerikaner mot deWitt eller Crummey, men amerikanerne virker likevel ganske interessante. Laila Lalami har jeg aldri hørt om, men hun har skrevet en pulitzernominert bok om en svart oppdager i Nord-Amerika på begynnelsen av 1500-tallet. Oppdagelsen av det amerikanske kontinentet synes jeg kanskje er mest spennende av alle historiske hendelser, så jeg gleder meg veldig til å lese boken til Lalami. Lila av Marilynne Robinson har jeg også sett frem til å lese. Tyler og Clegg sparer jeg nok til noen andre har lest dem og sagt sitt.

Sleeping on Jupiter kan bli ekstra interessant for norske Bookerentusiaster, for den har handling fra Norge (eller ihvertfall en norsk-indisk hovedkarakter).

Britene vet jeg ganske lite om, til tross for at O'Hagan og McCarthy er kjente forfattere. Personlig ser jeg mest frem til å lese Satin Island, som virker snodig og fascinerende. The Fishermen har jeg tenkt på å lese en liten stund, mens nominasjonene fra Jamaica og New Zealand er helt ukjente for meg. Jeg tror mange vil ønske å lese A Brief History of Seven Killings på grunn av tematikken.

Også må jeg nevne at jeg hadde fem av de nominerte på min egen longlist. Roy, Obioma, Enright, Yanagihara og Robinson tippet jeg ville befinne seg på Bookerlisten, og det gjorde de. Også tippet jeg åtte andre som desverre ikke kom med, men jeg skal nok finne et tidspunkt til å lese noen av dem også.

Statusen foreløpig er at jeg har lest en av de nominerte (Enright), hadde en fra før (Yanagihara), fikk skaffet to på bokhandel (Tyler og Obioma) og har kjøpt Lalami til Kindle. Regner med jeg bestiller McCarthy og Robinson fra Bookdepository og venter med resten. God Bookerlesing folkens!

24.07.2015

Labbens longlist 2015

THE MAN BOOKER PRIZE 2015




Det er mindre enn en uke til vi får vite hvilke bøker årets bookerprisjury har falt for. Kun for å ha det litt gøy har jeg, som i fjor, laget min egen longlist. Mange velkjente forfattere har skrevet bøker som potensielt kan bli nominert i år, deriblant Jonathan Franzen, Louis de Bernières, Anne Enright, Peter Carey, Kazuo Ishiguro, John Banville, Colm Toíbín, Harper Lee, Kate Atkinson, Toni Morrison, samt flere. Tre av mine favorittforfattere har gitt ut bøker i år. Likevel har jeg endt opp med en longlist som består av mange relativt ukjente navn. Jeg baserer meg på hva andre skriver om bøkene, da jeg ikke har rukket å lese mange av dem selv enda. Jeg forsøker også å få en viss geografisk spredning. Uansett hva jeg måtte tro på forhånd vet jeg aldri hvordan listen min kommer til å se ut. I år hadde jeg forventet å se mange flere store navn på listen, men jeg velger de som virker aller mest interessante ut i fra avisanmeldelser og Goodreads-kritikk, og da kom faktisk ikke mine to store favoritterforfattere - Ishiguro og de Bernières - med. Ikke at jeg blir lei meg hvis jeg finner en av dem eller begge på den reelle longlist. I fjor klarte jeg forresten å gjette to av tretten romaner som havnet på longlist. Det er ikke en fantastisk treffprosent, men begge romanene som befant seg på både min og den virkelige longlist havnet også på shortlist, og den ene vant prisen. Her kommer årets liste - kanskje vinneren er blant dem?

England
Patrick Gale - A Place Called Winter
Stephen Jarvis - Death and Mr Pickwick
Benjamin Wood - The Ecliptic 

USA
Marilynne Robinson - Lila
Hanya Yanagihara - A Little Life

Canada
Patrick deWitt - Undermajordomo Minor
Michael Crummey - Sweetland

Irland 
Anne Enright - The Green Road
Paul Murray - The Mark and the Void

India
Amitav Ghosh - Flood of fire
Anuradha Roy - Sleeping on Jupiter

Nigeria 
Chigozie Obioma - The Fishermen

Sør-Afrika
Jacques Strauss - The Curator

Yanagihara og deWitt er forfattere jeg kun har lest en bok av tidligere, men begge bøkene gjorde stort inntrykk på hver sin måte. Hvis årets utgivelser er i nærheten av nivået på de jeg har lest tidligere fortjener begge en plass på listen. Jeg har ikke lest noe av de andre forfatterne, men jeg kan garantere at jeg vil gjøre det dersom noen av dem havner på den virkelige longlist. Sweetland har jeg helst lyst til å begynne på med en gang, men jeg tror Enright er et tryggere valg i forhold til den faktiske listen som publiseres på onsdag. Så jeg begynner på den i dag. Alle lenkene er til Goodreads, der kan de som vil lese om bøkene. De ukjente navnene - Strauss, Obioma, Murray, Crummey, Wood og Gale - ser i mine øyne særdeles lovende ut. At det kommer så mange ukjente navn på den virkelige listen tviler jeg dog sterkt på. Jeg venter i spenning og håper jeg klarer å slå antallet riktige valg fra i fjor. I år går jeg dermed for tre. Hvis jeg må gjette hvilke tre vil jeg tro det blir Jarvis, Enright og Ghosh. 

15.07.2015

Euphoria

Forfatter: Lily King
Utgivelsesår: 2014
Forlag: Picador
Språk: Engelsk
Sidetall: 257
ISBN: 9781447286172

Moderne sosialantropologi ble, i følge Wikipedia, utviklet i etterkant av Første Verdenskrig. På 1930-tallet var det fremdeles et relativt nytt studiefelt og ble av enkelte sett på som en "svak" vitenskap, i sterk kontrast til naturvitenskapene. I Euphoria følger vi tre sosialantropologer i nettopp denne perioden. De bor i lange perioder sammen med stammer de observerer i Ny-Guinea, men de ønsker ikke bare å lære noe om sosiale, kulturelle, religiøse og politiske forhold innad i en stamme, de søker etter store teorier som kan si noe mer generelt om stammefolk i regionen.

Britiske Andrew Bankson vokste opp med en far som så på naturvitenskap som eneste viktige og riktige retning i livet. Alle sønnene skulle studere et felt innenfor naturvitenskapen og bli forsker som han. Alle sønnene forsøkte å blidgjøre sin far, til tross for at det i stor grad gikk utover deres egne ønsker og interesser. På det tidspunktet vi møter Bankson i boken er han det eneste gjenlevende mannlige familiemedlemmet. Den ene broren døde under Første Verdenskrig. Den andre tok livet av seg på grunn av en kvinne. Faren døde av naturlige årsaker og testamenterte alt til sin kone, slik at Bankson ble avhengig av moren for å få penger til forskningen sin. Han hadde begynt på et naturvitenskapelig studium før faren døde, men skiftet til sosialantropologi til farens forargelse. Moren har desverre også arvet farens meninger om samfunnsvitenskap, og Andrew har ingen enkel jobb i å overbevise henne om at forskningen hans har verdi.

Etter flere år alene blant Kionaene, uten en tydelig forskningsstragi, uten å helt forstå poenget med studiet sitt, er Bankson klar for å si takk og farvel til livet. Men et møte med amerikanske Nell og hennes australske ektemann Fen gir han en ny grunn til å forsette både med livet og med studiet av Kionaene. Han overtaler dem til å studere et stammefolk som befinner seg noen timer unna Kionaene, og deres dialog inspirerer ham til å jobbe på en litt annen måte. Han blir mer involvert i livene til folkene han observerer, han går aktivt inn for å trekke ut informasjon fra dem. Han er ikke lenger en relativt passiv observatør. Men kan en sosialantropolog egentlig stole på at han som deltagende observatør ikke påvirker omgivelsene i så stor grad at resultatene han får representerer en annen virkelighet enn den som eksisterte før han begynte sin forskning?

"The truth you find will always be replaced by someone else's."

Dette er kanskje det mest interessante spørsmålet forfatteren går inn på i boken - det er også det Bankson blir mest interessert i etter hvert - men det blir bare hengende i luften. Annet enn erkjennelsen om at deres innblandelse til slutt får ganske grusomme konsekvenser for stammene de observerer er det lite refleksjon rundt potensielle problemer med deres evne til å påvirke dem de studerer. Forfatteren fokuserer i stor grad på et annet tema som jeg personlig synes er mindre interessant: "perhaps all science is merely self-investigation." Det virker som om forfatteren mener det, for hun går i liten grad inn på hva de egentlig forsker på og fokuserer heller på trekantdramaet som oppstår dem imellom. Jeg kunne ønske hun knyttet forskningen og vennskapet mellom de tre forskerne mer sammen, at det ble mer rom for å virkelig utforske den påstanden, heller enn å ta utgangspunkt i at den stemmer.

Bankson blir betatt av Nell fra første møte. Fen er sjalu på sin kones suksess med en bok hun har skrevet om et stammefolk de observerte for noen år siden, og ønsker ikke å dele informasjon med henne lenger, selv om de er forskningspartnere. Bankson og Nell, derimot, kan dele det meste, og virkelig inspirere hverandres arbeid. Men Fen ønsker Bankson i nærheten selv om han innser at noe kan skje mellom hans kone og hans venn. Hvorfor han ønsker det synes jeg er noe uklart. Kanskje det er vanskelig å få grep om Fen fordi historien presenteres fra Bankson og Nells synsvinkel. Bankson forteller, men noen av kapitlene inneholder utdrag fra Nell sin dagbok. Vi får dermed begge deres perspektiver, men Fen forblir i stor grad et mysterium. Han fremstilles som mindre reflektert enn de to andre, og jeg føler leseren får et skjevt bilde med tanke på at vi kommer så tett innpå de to andre karakterene.

Trekantdramaet er i og for seg interessant. Selv om Bankson deler mye både med Nell og med Fen føler han seg stadig utenfor. Han trenger dem for å gi mening til sitt eget liv, men han kan ikke bli en del av deres ekteskap. Han vil alltid være tredje hjulet, uansett hvor mye til felles han har med dem, hvor mye de deler som venner. Det er ikke sunt å ha et så nært vennskap med et ektepar, han blir enten i midten eller utenfor, det kan aldri ende godt. Å opprettholde et slikt trekantvennskap over lang tid er neppe særlig sannsynlig. Problemet er at han ikke har noen andre. Også her mangler jeg mer refleksjon over situasjonen. Skjønner han hvor problematisk vennskapet med dem er? Er frykten for å være alene virkelig verdt alle potensielle problemer denne situasjonen kan føre til?

"Nell laughed and said something I couldn't hear that made him laugh. It was the first time I had felt alone with them, and it hit me hard and low in the gut. They were here but they belonged to each other and they would go off again and leave me behind."

Jeg kan vel si at jeg likte boken til en viss grad, men jeg er likevel skuffet over den. Den har potensiale til å gi leseren noe mer enn en fengende historie. Jeg forventet å bli engasjert i etiske og vitenskapelige problemstillinger, men i stedet føler jeg at forfatteren bare gikk såvidt inn på interessant tematikk for å gjøre settingen mer troverdig. Det personlige dramaet mellom hovedkarakterene gjennomsyrer hele boken. Spennende er den, men jeg kommer neppe til å ha den i tankene lenge.

11.07.2015

Q&A

1. Barnebokfavoritt?
I voksen alder har jeg lest ganske mange barnebøker, men favoritten tror jeg må være The Wind in the Willows. En idyllisk og koselig barnebok som etterhvert forvandles til en bok om avhengighet og vold. Sær, men veldig god. Da jeg var liten var favoritten Mio min Mio, men har jeg ikke lest den som voksen i frykt av å bli skuffet. En dag kommer jeg nok til å manne meg opp og få lest den på nytt.

2. Hva leser du akkurat nå? 
Jeg holder på å lese en bok som heter Euphoria av Lily King. Romaner om sosialantropologi har alltid fascinert meg, til tross for at jeg aldri følte noe stor trang til å studere det. Denne ble nevnt i samme setning som The People in the Trees og Paringslek i en omtale på Goodreads. Det var nok til å gjøre meg nysgjerrig.

3. Dårlig bokvane? 
Begynner på mange bøker jeg legger fra meg igjen etter mindre enn ti sider. Burde gjerne vært flinkere til å holde meg til en bok når jeg først har begynt på den. Jeg vet egentlig at jeg må lese mer enn 5-10 sider for å vite om en bok er verdt å lese eller ikke.

4. Har du et lesebrett? 
Strengt tatt ja, men det er ikke så samarbeidsvillig for tiden. Ikke lett å lese på et lesebrett som ikke vil lade. Fem fine år har vi hatt sammen. Nå må jeg se om jeg kan finne en godkjent erstatning.

5. Foretrekker du å lese en bok om gangen eller flere på en gang? 
Det er fint å kunne veksle mellom to bøker. En faktabasert bok, for eksempel populærvitenskap, noe historierelatert eller noe samfunnsrelatert, samt en roman.

6. Har dine lesevaner endret seg siden du startet å blogge? 
Jeg begynte å lese betydelig mye mer etter at jeg startet å blogge, og i de periodene jeg har lest mindre har jeg også blogget mindre. Som de fleste andre bloggere har jeg fått øynene opp for flere sjangre og forfattere enn jeg kunne klart på egenhånd, og jeg bruker nok mer tid på å tenke på det jeg har lest enn jeg gjorde før.

7. Den dårligste boken du har lest så langt i år? 
Har ikke egentlig lest så mange dårlige bøker i år. Leste en som het A Classical Education som skulle lære deg alt det "kule" du ikke fikk lært på skolen, om grekerne og romerne, historie, språk, mytologi. Den var veldig tynn og overfladisk, og skrevet på en måte som skulle være morsom som jeg ikke helt likte. Det er nok den dårligste boken jeg har lest foreløpig dette året. Hvis den står seg som den dårligste boken når året er ferdig skal jeg være godt fornøyd.

8. Den beste boken du har lest så langt i år? 
Det må være Blackout av Connie Willis, den første av to bøker om tre tidsreisende historikere fra 2060 som blir fanget i London under Blitzkrigen. Det er sjelden jeg blir så oppslukt i bøker som jeg ble i den og All Clear. Til sammen over 1000 sider, men jeg klarte knapt å legge dem fra meg, så det gikk fort. Kanskje ikke de bøkene jeg har lest i år som har vært best skrevet, men jeg har ikke kost meg like mye med noen andre bøker i år som jeg gjorde med de.

9. Hvor ofte leser du bøker du ikke normalt velger? 
Ikke veldig ofte tror jeg. Det hender jeg kjøper en krimbok og tenker at jeg skal lese den snart, eller kjøper fantasy, YA eller scifi, men det er ikke ofte jeg faktisk leser dem.

10. Hvilke sjangre pleier du å lese? 
Det går mest i literary fiction, klassikere, faktabøker om historie og populærvitenskap. Samt noen biografier og essaysamlinger.

11. Kan du lese på bussen? 
Nei, jeg blir ganske kvalm. Jeg har dog en relativt kort bybanetur til jobben, og da klarer jeg å lese. Problemet er at jeg ikke klarer å legge fra meg boken når jeg går av bybanen. Har fått noen kommentarer på at jeg pleier å lese mens jeg går fra bybanestoppet til jobben. Det er visst ikke helt normalt.

12. Favorittsted å lese? 
På terrassen eller i parken på en fin sommerdag. Både sengen og sofaen duger også.

13. Låner du vekk bøker? 
Ikke til hvem som helst, men til de jeg stoler på er det veldig gøy å låne vekk bøker. Spesielt bøker jeg har lest og likt. Da får jeg noen å diskutere dem med.

14. Lager du eselører i bøkene dine? 
Ja, men ikke for å markere hvor langt jeg har kommet i boken. Sider med spesielt gode sitater markerer jeg med eselører slik at jeg finner dem igjen uten å måtte stoppe lesingen for å skrive dem ned.

15. Skriver du i margene? 
Ikke så ofte i romaner, men i fagbøker gjør jeg det som regel alltid.

16. Hvilket språk foretrekker du å lese? 
Jeg er nok mest vant til å lese på engelsk nå, men både bokmål og nynorsk funker fint. Det hadde vært en drøm å kunne lese de fleste bøker på originalspråket, men det kommer aldri til å skje desverre. Med mindre jeg slutter å lese bøker som ikke er norske eller engelskspråklige, men det ville vært trist. Tror neppe jeg hadde klart å gi avkall på russerne og franskmennene spesielt, der har jeg mange favoritter.

17. Hva får deg til å elske en bok? 
Nei, si det.. Hva skiller virkelig gode bøker og favorittbøker? De man gir terningkast fem og de som får sekseren? Jeg er ikke sikker.

18. Hva inspirerer deg til å anbefale en bok? 
Man må kjenne både boken og personen godt. Hvis man virkelig liker en bok og man ser for seg at den må være midt i blinken for en person man kjenner kan det være lett å bli litt overentusiastisk i anbefalingen. Bøker som gjør meg interessert i et spesifikt tema og får meg til å tenke over ting jeg ikke har gjort før er ofte gode å anbefale til andre, for da får man diskutert dem med noen.

19. Favorittsjanger? 
Det engelskmennene kaller literary fiction. Vi har desverre ikke et godt norsk ord for det, men for å gjøre det enkelt kan vi kalle det for (stort sett) karakterdrevne romaner som er meget godt skrevet. Introverte bøker.

20. Sjanger du sjelden leser men kunne ønske du gjorde? 
Jeg har lyst til å lese flere reiseskildringer, samt mer fantasy.

21. Favorittbiografi? 
Bertrand Russell sin selvbiografi. En artig skrue, matematiker og filosof som levde et langt liv.

22. Har du noensinne lest en selvhjelpsbok?
Ikke som jeg kan huske, men jeg regner med jeg kommer til å gjøre det på et eller annet tidspunkt.

23. Hvilket fremmedspråk vil du helst kunne lese? 
Fransk eller russisk, slik at jeg kan lese mange av favorittforfatterne mine på originalspråket.

24. Hvilken av bøkene du har lest gruet du deg mest til å begynne på? 
Jeg har helt sikkert gruet meg til å begynne på noen av bøkene jeg har lest, men jeg kommer ikke på noen nå, så da har jeg vel fortrengt det.

25. Hvilken bok har du aldri lest fordi du er for redd for å begynne på den? 
The Long Dark Tea-Time of the Soul av Douglas Adams. Rett og slett fordi det er den siste boken jeg har av ham som jeg ikke har lest, og jeg gruer meg til å være ferdig med å lese bøkene hans for første gang.

26. Favorittpoet? 
Dikt har ikke vært min favorittsjanger tidligere, men jeg begynner å få øynene opp for poeter. Jeg regner med jeg vil få meg en favorittpoet etter hvert. Foreløpig får jeg si Samuel Taylor Coleridge siden jeg er glad i The Rime of the Ancient Mariner.

27. Favorittkarakter? 
The Honourable Galahad "Gally" Threepwood.

"That was what struck Sam immediately about Galahad Threepwood, that he looked extraordinarily fit for his years. It was the impression Gally made on everyone who met him. After the life he had led he had no right to burst with health, but he did. Where most of his contemporaries had long ago thrown in the towel and retired to cure resorts to nurse their gout, he had gone blithely on, ever rising on stepping stones of dead whiskies and sodas to higher things. He had discovered the prime grand secret of eternal youth - to keep the decanted circulating, to stop smoking only when snapping the lighter for his next cigarette and never to retire to rest before three in the morning."

28. Favorittskurk? 
Norton Perina. Han er hovedkarakteren og ikke en typisk skurk. Han virker svært fornuftig, han er intelligent og interessant. Han har ingen problemer med å vise de mindre appellerende sidene av seg selv. Det er til tider vanskelig å ikke like ham. Han er sympatisk. Likefullt er han fengslet, med god grunn.

29. Nevn en bok du ikke klarte å fullføre. 
Nadine Gordimer - The Conservationist. En av de tyngste bøkene jeg har forsøkt meg på, helt håpløst. Trodde den skulle være bedre og mer forståelig enn den var. Problemet er gjerne meg og ikke forfatteren, men jeg klarte uansett ikke å fullføre den.

30. Hva distraherer deg lett når du leser? 
Ikke hva, heller hvem:
















31. Favorittfilmatisering av en roman? 
Ikke egentlig en filmatisering, men jeg synes Inspector Morse gjør seg like godt på tv som i bokform.

32. Mest skuffende filmatisering? 
Harry Potter and the Prisoner of Azkaban. Beste boken, dårligste filmen. Eller, sekseren var også ganske dårlig.

33. Det største beløpet du har brukt på bøker ved et bokhandelbesøk? 
Tja, ikke mer enn 1500 vil jeg tro, kanskje litt mindre også. Problemet er at jeg kjøper bøker veldig ofte. Så alle beløpene til sammen blir en del.

34. Hva ville fått deg til å slutte å lese en bok når du er halvveis igjennom? 
Det er veldig kjedelig å gi opp når man først har lest en halv bok, men går det for trått må man av og til krype til korset og gi opp. Man kan vente og vente på at en bok skal bli mer engasjerende og noenganger kommer man seg halvveis gjennom før man innser at det ikke kommer til å skje.

35. Liker du å ha orden i boksamlingen din? 
Joda, men det betyr ikke at jeg har det. Jeg prøver innimellom, men ordenen blir raskt til kaos.

36. Foretrekker du å beholde eller gi vekk bøker når de er ferdiglest? 
Beholde de beste, gi vekk de jeg aldri ser for meg å få lyst til å lese på nytt. Greit system, bortsett fra at jeg er flink til å velge gode bøker å lese, så jeg beholder litt for mange. Nå har jeg begynt å bruke deler av klesskapet til bokhylle.

37. Nevn en bok som gjorde deg sint. 
Never Let Me Go, når jeg skjønte hva den handlet om. Det var handlingen som gjorde meg sint, ikke forfatteren. God bok.

38. En bok du ikke forventet å like som du likte? 
Leser veldig få bøker jeg ikke forventer å like. Godt mulig det har vært noen, men jeg kommer ikke på en eneste en akkurat nå.

39. En bok du forventet å like som du mislikte? 
Ward Number Six and Other Stories av Anton Chekhov. Jeg har likt de fleste bøkene jeg har lest av russiske forfattere. Chekhov er den første som ikke var noe for meg. Jeg så ikke helt poenget med historiene hans og de var ikke spesielt engasjerende.

40. Hvilken bok gleder du deg mest til å lese? 
Det er mange jeg gleder meg til i år. Undermajordomo Minor av Patrick deWitt, The Dust That Falls From Dreams av Louis de Bernières, The Little Life av Hanya Yanagihara, The Buried Giant av Kazuo Ishiguro, The Green Road av Anne Enright. Det blir spennende å se hvilke bøker som blir nominert til Bookerprisen senere denne måneden, der finner jeg alltid noen nye favoritter.

Spørsmålene er et utvalg tatt herfra (fritt oversatt).

10.02.2015

Dept. of Speculation

Forfatter: Jenny Offill
Utgivelsesår: 2014
Forlag: Granta
Språk: Engelsk
Sidetall: 177
ISBN: 9781847088734

Two Jokes

1. A man is standing on the bank of a river when it suddenly begins to flood. His wife and his mistress are both being swept away. Who should he save?

 His wife. (Because his mistress will always understand.)

2. A man is standing on the bank of a river when it suddenly begins to flood. His wife and his mistress are both being swept away. Who should he save?  

His mistress. (Because his wife will never understand.)

Dept. of speculation er en ny variant av den gamle klisjeen: familie skaffer ung, pen barnevakt, far i huset tabber seg. Det er hele plottet. Fra konen sin synsvinkel får vi servert små glimt av familiens historie, i kronologisk rekkefølge. Hun snakker til ham, referer til ham som 'you'. De møtes, de reiser sammen, de gifter seg, de kjøper en leilighet, hun blir gravid, de mister barnet, hun blir gravid igjen, de får en datter. Alt dette i løpet av de første 23 sidene.

You know what's punk rock about marriage? 

All the puke and shit and piss.

Offill skriver korte og ofte tilsynelatende usammenhengende avsnitt. Det er vanskelig å henge med. Alt er rotete. Jeg fikk ikke grep om verken karakterene eller historien i starten og tenkte at dette kom til å bli en bok jeg måtte tvinge meg gjennom. Og så løsnet det. Litt etter litt. Jeg ble komfortabel med skrivestilen. Misnøyen med de korte setningene og alle digresjonene ble til fascinasjon. Hvorfor har hun med akkurat dette? Hvorfor er nettopp disse glimtene valgt ut? Jeg begynte å se orden i kaoset.

My daughter breaks both her wrists jumping off of a swing. Her friend, who is five, told her to jump off it. I promise nothing will happen, she said. But why did she promise that? she wails later at the hospital. 

Jeg burde nok komme med en liten innrømmelse: jeg elsker digresjoner. Forutsatt at de er interessante nok til å fortjene oppmerksomheten de stjeler fra historien. I starten følte jeg ikke de var det i denne boken. Historien i seg selv ble fortalt i såpass korte trekk at alt som ikke hørte til historien virket unøvendig og irriterende. Victor Hugo gjorde meg vant til digresjoner som gikk over hele kapitler, dette var noe helt annet. Etter å ha tenkt meg litt om fikk jeg en annen oppfatning. Konen i historien jobber som faktasjekker. Vi følger hennes tankegang, det er hennes historie. De fleste hjerner er ikke organisert, tanker kommer og går uten videre forklaring. At en faktasjekker kan bli distrahert av alt som har samlet seg i hodet hennes er ikke merkelig eller unaturlig. Og alle er ikke uten sammenhenger.

A thought experiment courtesy of the Stoics. If you are tired of everything you possess, imagine that you have lost all these things. 

Midt i historien endres synsvinkelen. Det er ikke lenger I, You, my husband, my daughter, det er The Wife, the husband. Katastrofen ses utenfra. Kanskje det er for vanskelig å takle det som har skjedd hvis det handler om I og You.

…a footnote about the way different cultures handle repairing a marriage after an affair.  

In America, the participating partner is likely to spend an average of 1,000 hours processing the incident with the hurt partner. This cannot be rushed.  

When she reads this, the wife feels very very sorry for her husband 

Who is only about 515 hours in. 

Det er ingen enkel historie å lese. Offill krever litt av leseren, spesielt i starten. Hun gir deg mye å undres over, men også mye å følge. Vi fikk en kronglete start, men etter 177 sider lest på en kveld kan jeg ikke si annet enn at jeg likte den. Jeg går fremdeles og tenker på den. Og jeg er sikker på at jeg kommer til å lese den på nytt. Om ekteskapet. Om stjerner. Om fugler. Om verdensrommet. Kanskje får jeg svar på noe av det jeg lurte på etter å ha lest den en gang. Kanskje får jeg flere spørsmål. Jeg tør å påstå at man uansett får noe ut av å lese Dept. of Speculation. Definitivt en god start på årets Folio-lesing.

There is a story about a prisoner at Alcatraz who spent his nights in solitary confinement dropping a button on the floor then trying to find it again in the dark. Each night, in this manner, he passed the hours until dawn. I do not have a button. In all other respects, my nights are the same.

02.02.2015

Folioprisen



Folioprisen ble for første gang delt ut i 2014. Den ble opprettet fordi mange mente Bookerprisen var blitt for opptatt av lesbarhet og salgstall og ikke lenger nominerte de beste bøkene uavhengig av popularitet. Folioprisen er en hyllest til det beste innen sjangeren literary fiction, som det meg bekjent ikke finnes noe godt norsk ord for. Men det er i all hovedsak svært karakterdrevne bøker som utforsker et eller flere tema og som ofte ønsker å utfordre leserens oppfatninger på en eller annen måte. En vag beskrivelse, men literary fiction kan omfatte mye. Er det noen som har en helt konkret definisjon på hva det er?

En uke fra i dag kunngjøres det hvilke åtte bøker som havner på årets kortliste. De åtte velges fra en liste på 80 bøker, hvor 60 har blitt nominert av The Folio Prize Academy sine 235 medlemmer - som består av forfattere og kritikere - og 20 har blitt nominert av forlag. Alle bøker skrevet på engelsk og publisert i Storbritannia kan nomineres til prisen. Langlisten finner dere her.

I fjor leste jeg ingen av de åtte nominerte på kortlisten. Etter å ha sett årets langliste tror jeg det er stor sannsynlighet for at jeg kommer til å lese mange fra årets kortliste. Der kan du blant annet finne syv av bøkene jeg tippet ville være på Bookerprisens kortliste i fjor - jeg gjettet kun to riktig. Ni av bøkene på Bookerprisens faktiske kortliste er også på Folioprisens langliste. Det blir spennende å se om noen av dem blir plukket ut også til denne prisen, og hvilke det eventuelt blir. Hvis man ser flere av de samme bøkene på kortlistene til begge prisene kan man jo spørre seg hvorvidt det var nødvendig å opprette Folioprisen. Men jeg tviler på at det blir tilfelle.

Selv har jeg kun lest tre av bøkene på langlisten, samt lest i tre til. How to Be Both av skotske Ali Smith var min favoritt til å vinne Bookerprisen, så det kunne vært gøy om den gjorde det bra nå. The Dog, skrevet av irske Joseph O'Neill, var en av to favoritter fra Bookerprisens langliste, og siden den ikke nådde opp da hadde det vært ekstra artig å se den på kortlisten til Folioprisen. To Rise Again at a Decent Hour håper jeg de forbigår i stillhet. Selv gleder jeg meg til å lese bøker som After Me Comes the Flood av Sarah Perry, All My Puny Sorrows av Miriam Toews, All the Light We Cannot See av Anthony Doerr, In the Approaches av Nicola Barker, The Emperor Waltz av Philip Hensher og The Zone of Interest av Martin Amis. Hvis noen av dem kommer med på kortlisten er jeg klar til å begynne lesingen umiddelbart!

Du finner en del store og kjente navn på listen. Deriblant Peter Carey, som har vunnet Bookerprisen to ganger. Lydia Davis, som vant den internasjonale Bookerprisen i 2013. Edward St. Aubyn, Margaret Atwood, David Mitchell, Michel Faber, Sarah Waters, Sebastian Barry og Dave Eggers er alle å finne på listen. Der har jeg også funnet en rekke navn jeg aldri har hørt før, og jeg regner med jeg får stifte bekjentskap med noen av dem, da det nok er usannsynlig at alle som kommer med er forfattere jeg kjenner til fra før. Men så er det å få kjennskap til nye forfattere noe av gleden med slike priser.

Er det flere som gleder seg til kortlisten publiseres neste mandag? Har noen av dere lest flere av bøkene på langlisten?

31.01.2015

Fem gode ting med bokblogging - aka hvorfor jeg har lyst til å gjenopplive bloggen min

Nå er det slutt! Slutt på studenttilværelse. Slutt på kvelds- og helgejobbing. Slutt på å skrive oppgaver, pugge til eksamen, lese enorme mengder pensum. Det er også slutt på å jobbe med bøker. Og det er trist. Jeg kommer til å savne bokhandeljobben. Men nå er det fulltidsjobb som gjelder. Jeg har blitt voksen. Sånn litt ihvertfall.. Fritiden min vil tilhøre meg selv, og jeg står fritt til å lese det jeg vil. Dermed er det på tide å gjenopplive en døende blogg. Først vil jeg begynne med å liste opp fem positive ting som har kommet ut av mine (snart) fem år med blogging, for å gi meg selv inspirasjon til videre blogging.

HVORFOR BLOGGE?

1. Når jeg skriver omtaler blir jeg tvunget til å tenke gjennom det jeg har lest og reflektere rundt det i større grad enn hvis jeg bare legger fra meg en bok når den er utlest. Noen bøker går jeg rundt å tenker på i lang tid uansett, men det er ingen tvil om at bloggingen har ført til at jeg har fått enda mer ut av å lese enn det jeg gjorde tidligere.

2. Jeg har oppdaget et hav av gode bøker gjennom å lese andres blogger. Norske bokbloggere sitter på utrolig mange gode tips om mindre kjente romaner, krimbøker, sakprosa, dikt og nesten hva som helst annet som produseres av bøker. Mine seks år i bokhandel har også i stor grad bidratt til å utvide horisonten min når det gjelder bokvalg, men jeg tør å påstå at bloggere har bidratt i enda større grad. Det har ført til uendelig lange leselister, men også uendelig mange timer med fantastisk litteratur.

3. Før bloggingen hadde jeg ikke så mange jeg kunne diskutere litteratur med. Plutselig åpnet det seg en verden hvor jeg ikke bare kunne diskutere bøker de fleste hadde hørt om, men smale bøker som få andre hadde lest. Jeg oppdaget at noen bloggere hadde veldig lik smak som meg selv, og at kommentarfeltet ga fine muligheter til relevante diskusjoner, samt mindre relevante digresjoner. Begge deler veldig artig.

4. Etter noen år med blogging begynte det å oppstå muligheter for å treffe enkelte av menneskene bak bloggene jeg leste, og jeg har truffet flere på bokbloggtreff, samt noen få utenom slike arrangementer. Sånt er småskummelt, det må jeg vel innrømme, men det har også vært stas.

5. Bokbloggingen har også indirekte ført med seg en særdeles uventet og positiv vending i livet mitt. Da jeg var ferdig med en mastergrad i sammenlignende politikk og midt inni en bachelorgrad i historie begynte jeg for alvor å tenke på livet etter studiene. Hva vil du bli når du blir stor? Jeg visste ikke helt. Det jeg kunne se av relevante og interessante jobber befant seg hovedsakelig i Oslo, og jeg hadde mest lyst til å bli værende i Bergen. Ihvertfall foreløpig. Det jeg ønsket var å ta noen fag som var mer yrkesrettet og som kunne gi meg større mulighet til å få spennende jobber i Bergen. Bloggeren bak Julies bokbabbel - en særdeles dyktig blogger som jeg har fulgt siden jeg begynte å blogge - hadde ved flere anledninger nevnt studiet arkivkunnskap. Da jeg prøvde å finne et yrkesrettet fag å ta kom jeg på at jeg burde lese meg opp på hva det egentlig gikk ut på, siden Julie hadde kombinasjonen historie og arkivkunnskap. Det kunne vel være relevant for meg? Jeg fant ut at studiet var midt i blinken for meg og stilte henne derfor en rekke spørsmål om mulighetene til å ta studiet som går ved Universitetet i Oslo mens jeg bodde i Bergen. Kort oppsummert trodde hun det skulle gå helt fint, noe det gjorde. 1,5 år senere har jeg fått min første fulltidsjobb, et ettårsvikariat ved Dokumentsenteret på Høgskolen i Bergen. Jeg får dermed nå min første erfaring med å jobbe i arkiv, og håper på en lang karriere som arkivar. Hadde jeg ikke begynt å blogge og lest andre blogger hadde jeg neppe snublet over den yrkesmuligheten. Takker og bukker, Julie!

LESEMÅL 2015

Jeg har ikke satt meg spesifikke lesemål for året annet enn å lese mer og blogge mer. I år er det lystlesing som gjelder. Jeg skal komme inn i en god flyt med lesing og blogging, og da nytter det ikke å sette strenge krav. Skal heller satse på å komme sterkt tilbake med krevende lesemål for 2016. Eneste unntaket er at jeg MÅ skrive ferdig omtalen som omhandler en viss bok jeg fikk av Ingalill for mange år siden. I forbindelse med prosjekt lystlesing vil jeg lese en del av bøkene som blir nominert til Folioprisen. Kortlisten blir publisert 9. februar. Langlisten på 80 bøker har allerede blitt publisert, og jeg basert på den forventer jeg en meget god kortliste. Kommer med et eget innlegg om prisen snarlig.

Litt sent, men godt nyttår folkens!

28.10.2014

Miniomtale #1: Burial Rites

 
 
Forfatter: Hannah Kent
Utgivelsesår: 2013
Forlag: Back Bay Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 352
ISBN: 9780316243926
 
"Illugastadir, the farm by the sea, where the soft air rings with the clang of the smithy, and gulls caw, and seals roll over in their fat. Illugastadir, where the night is lit by fire, where smoke turns in the early morning to engulf the stars, and in ruins, always Illugastadir, cradling dead bodies in its cage of burnt beams."

Burial Rites er noe så sjeldent som en historisk roman fra Island som er skrevet av en australsk forfatterinne født i 1985. Den handler om den siste kvinnen som ble henrettet på Island, Agnes Magnusdottir, en hendelse som fant sted på slutten av 1820-tallet. Dette er forfatterens første roman. Leseren får vite at Agnes og to andre har blitt dømt til døden for å ha drept to menn. Vi får ikke vite om hun og hennes er skyldig eller hvorfor de eventuelt skal ha drept to personer. Historien blir fortalt gjennom ulike perspektiver, deriblant fra Agnes selv, presten som skal hjelpe henne med å akseptere sin skjebne og familien hun må bo hos frem til hun skal henrettes. Familien ønsker i utgangspunktet ikke å ha henne hos seg og er redd for hva hun kan finne på. Hva om hun skader døtrene på gården? Eller stjeler det de har av verdier og rømmer?
 
"I could flee to the heath. Show them that they cannot keep me locked up, that I am a thief of time and will steal the hours denied to me!"

Jeg ble mektig imponert over språket i boken, samt forfatterens evne til å trenge inn i sinnet til karakterene. Hun leverer det som for meg virker som en svært troverdig fremstilling av hvordan Agnes og de andre partene i denne saken kan ha opplevd situasjonen. Uansett hvor mye som er oppdiktet og hvor mye som er sant gir Kent et fascinerende innblikk i menneskers evne til å takle ekstreme situasjoner, samtidig som hun viser grusomt det må være å leve med en dødsdom. Dessuten kombinerer hun den dystre fortellingen med nydelige - dog brutale - landsskapsskildringer fra Island. Jeg leste den i sommer, hovedsakelig godt plassert på et teppe i parken på herlige, solfylte dager, og likevel hadde jeg ingen problemer med å se for meg et værhardt, øde, øysamfunn fra 1800-tallet. Burial Rites var uten tvil et av årets høydepunkt.
 
"It was only later that I suffocated under the weight of his arguments, and his darker thoughts articulated. It was only later that our tongues produced landslides, that we became caught in the cracks between what we said and what we meant, until we could not find each other, did not trust the words in our own mouths.