21.07.14

Labbens longlist 2014

Bookerprisens longlist publiseres om to dager og for å gjøre ventetiden litt artigere skal jeg nå presentere min egen longlist. Siden jeg kun har fullført to og begynt på to av en lang liste med bøker som potensielt kan bli nominert til Bookerprisen i år har jeg basert listen min på det jeg har lest om bøkene på Goodreads og på avisanmeldelser. Jeg har funnet tretten kandidater som virker særdeles lovende og som jeg har fått inntrykk av at skiller seg ut fra mengden. Dette har jeg gjort kun for å ha det litt gøy, jeg regner ikke med å treffe spesielt bra. Men det blir likevel ekstra spennende å se den reelle listen på onsdag nå som jeg har laget min egen. Jeg er ganske fornøyd med den geografiske spredningen på listen og deler derfor opp bøkene ut i fra forfatterens nasjonalitet. Linkene er til avisomtaler (hovedsakelig fra The Guardian).

England
Philip Hensher - The Emperor Waltz
Nicola Barker - In the Approaches

Irland
Audrey Magee - The Undertaking

Canada
Miriam Toews - All My Puny Sorrows

Sør-Afrika
Damon Galgut - Arctic Summer

Tasmania

India
Neel Mukherjee - The Lives of Others

USA
Hanya Yanagihara - The People in the Trees
James McBride - The Good Lord Bird

Noen bøker har jeg utelatt fra fra listen fordi de ikke er utgitt enda og fordi det derfor var vanskelig å finne nok informasjon om dem. Deriblant The Children Act av Ian McEwan og The Zone of Interest av Martin Amis. Flere store forfattere har jeg bevisst valgt å utelate fordi de, så vidt jeg kan se, har fått noe dårligere kritikk enn mine tretten. Siri Hustvedt, Donna Tartt, Dave Eggers, Sarah Waters, Edward St. Aubyn, Sebastian Barry, Joyce Carol Oats, E.L. Doctorow, Emma Donoghue, Michael Cunningham og flere er store navn som kunne vært med på min liste, og jeg regner med at noen av dem vil komme med på Bookerprisens longlist på onsdag.  

Jeg håper at ihvertfall noen av mine forslag dukker opp på Bookerprisens longlist, for dette er bøker som har fått strålende kritikk og som jeg veldig gjerne vil lese. Jeg har for øvrig funnet alle titlene på en liste på Goodreads som heter Man Booker Prize Eligible 2014. Jeg har vært gjennom hele listen, selvsagt uten å ha studert hver tittel like nøye. 

19.07.14

The Man Booker Prize 2014



Nå er det under en uke til det braker løs: Bookerprisens longlist publiseres 23. juli. For min egen del er dette årets litteraturhøydepunkt og hvert år finner jeg nye favoritter blant de nominerte. Jeg har oppdaget fantastisk gode forfattere på grunn av Bookerprisen, deriblant Julian Barnes, Ned Beauman, og Jim Crace. Det er også knallgøy å lese og diskutere de nominerte sammen med andre interesserte bloggere. I år kommer Booker-diskusjoner til å foregå på diverse blogger, samt i en diskusjonsgruppe som Clementine opprettet på Facebook. Der kommer Clementine, Elida, Linn og jeg til å legge ut informasjon og meninger om de nominerte bøkene i håp om å få i gang litt Booker-engasjement. Facebookgruppen finner dere her.

I neste uke kommer jeg til å legge ut min egen longlist basert på det jeg har lest og hørt om bøkene som kan bli nominert. Jeg gjør det bare for å ha det litt gøy og for å se om jeg kan klare å treffe med noen av valgene. I mellomtiden kan dere få lese litt om bøkene jeg allerede har lest og som jeg holder på å lese som potensielt kan bli nominert neste onsdag.

Andrew's Brain (E.L. Doctorow)
“I asked this question: How can I think about my brain when it’s my brain doing the thinking? So is this brain pretending to be me thinking about it?” 

Andrew's Brain virker som en eneste lang monolog, selv om Andrew snakker med noen. En psykolog fikk jeg inntrykk av, men vi hører kun fra ham. Han forteller om ekskonen som har flyttet sammen med en ny mann, om hans andre kone som døde. Om barnet han ikke klarer å ta vare på. Om den uventede karrieren og hans syn på seg selv. Alt leder opp til hvorfor han befinner seg der han er nå og hvor han faktisk er. Som leser må man stille seg spørsmålet: kan jeg egentlig stole på det han sier? Svaret er selvsagt nei, han gir ingen objektiv gjennomgang av livet sitt, han prøver å erindre hva som har skjedd. Han hopper frem og tilbake i tid, tar for seg hendelser slik det passer ham. Vi vet ingenting annet om livet hans enn det han velger å fortelle. Jeg er veldig glad i bøker med upålitelige fortellerstemmer hvor leseren er prisgitt informasjonen som kommer fra denne stemmen. Du blir kjent med slike karakterer på en helt annen måte enn i bøker hvor du får informasjon fra flere hold. Spenningen blir ofte mer intens da karakterene ofte gjør sitt beste for å skjule vesentlig informasjon - enten det er bevisst eller ikke - og du som leser ikke har mulighet til å gjøre noe annet enn å høre på det han eller hun forteller. Leseren blir en slags hobbypsykolog som må rote rundt i Andrew's hjerne (i dette tilfellet). Jeg likte boken med andre ord. Samtidig har jeg lest en del bøker av denne sorten, og det er flere som gjør det enda bedre enn Doctorow etter min mening. Han når ikke helt opp til andre Booker-vinnere som Kazuo Ishiguro og Julian Barnes for eksempel og av den grunn vil jeg helst ikke se denne på longlist neste uke. Kan anbefales som interessant lesning, men på longlist bør man kun finne det beste av det beste.

Glow (Ned Beauman)
Dette er Ned Beaumans tredje roman, og desverre også hans svakeste. Om jeg hadde fått boken i gave med blankt omslag hadde det ikke tatt meg lang tid før jeg ville forstått hvem som hadde skrevet den, bøkene hans er veldig gjenkjennelige. Du har en litt snodig fyr med et merkelig syndrom som bor i London og forvikler seg inn i sære saker. I Glow møter vi Raf fra London, som har en intern klokke med 25 timer i døgnet, noe som gjør det umulig for ham å opprettholde normale jobber og normale forhold. Den Burmesiske kameraten hans, Theo, forsvinner, og han forsøker å nøste opp i mysteriet og å finne ut hva det har å gjøre med en ny type narkotika og en internasjonal bedrift.
Beauman skriver godt, som alltid, men Glow engasjerer ikke på langt nær like mye som i The Teleportation Accident og som den brilliante Boxer, Beetle. Det kan være det bare var saken han viklet seg inn i var så mye mindre interessant for meg enn Fishy sin nazistsak i hans første bok. Men jeg følte også at den både var mindre dyster og mindre morsom enn de forrige to. Jeg synes ikke han mestrer den svarte humoren like godt i denne boken, selv om sjarmen fremdeles er inntakt. Jeg tror neppe denne får en plass på longlist.

The Good Lord Bird (James McBride)
"The old face, crinkled and dented with canals running every which way, pushed and shoved up against itself for a while, till a big old smile busted out from beneath 'em all, and his grey eyes fairly glowed. It was the first time I ever saw him smile free. A true smile. It was like looking at the face of God. And I knowed then, for the first time, that him being the person to lead the colored to freedom weren't no lunacy."

The Good Lord Bird handler om en slavegutt i USA på 1850-tallet som blir ufrivillig frigjort og havner med en gruppe hvite menn ledet av John Brown, som arbeider for å avskaffe slaveriet. Gutten blir tatt for å være en jente og for å holde seg på god fot med hans frigjører later han som om han er det. Selv når de går hver til sitt fortsetter han å være jente, da det øker sjansene hans for å overleve livet som fri "mann". Jeg har ikke lest denne ferdig enda, men etter å ha lest halve boken har jeg ikke annet enn godord å si om den. McBride har funnet et annerledes perspektiv på slavetiden i USA. Little Onion, som gutten blir kalt av Brown, hadde det bedre som slave enn med denne banden som må stjele mat og som stadig havner i farlige situasjoner (med vilje) og han er ihvertfall ikke glad i å gå med kjoler som klør. Nei, han vil tilbake til eieren sin. Noe sier meg at han sikkert kommer til å forstå verdien av å være fri etter hvert, samt se kampen for frihet i et større bilde og ikke bare se sin egen skjebne, men enn så lenge er han ytterst misfornøyd med situasjonen han har havnet i. Det skaper ganske mange morsomme situasjoner som gjør boken særdeles sjarmerende, til tross for det seriøse temaet. Den gir oss også et annet perspektiv på den store frigjøringsforkjemperen og helten, John Brown, som fremstilles som en veldig sær mann som ikke akkurat kan sies å være en god leder. The Good Lord Bird er en godt skrevet bok som både kan leses som en særdeles god underholdningsroman og også som en realistisk beretning om hvordan kampen mot slaveriet var for de som frivillig (og ufrivillig) kjempet den. Her er det lite som er svart/hvitt. Denne boken har jeg et lite håp om at skal havne på longlist. Hvor realistisk det er vet jeg dog ikke. Jeg kommer uansett til å skrive en mer utfyllende omtale når jeg er ferdig å lese boken.

The People in the Trees (Hanya Yanagihara)
Denne vil jeg ikke skrive så mye om enda, da jeg ikke har lest mer enn 100 sider. Omtale kommer når jeg er ferdig med den. Foreløpig vil jeg bare si at hvis denne fortsetter like bra som den begynte så bør den havne på longlist. Forklaringen kommer.. Les Linn sin omtale i mellomtiden.

I tillegg er det mange potensielle Booker-nominasjoner jeg ønsker å lese og jeg håper noen av dem blir nominert slik at jeg får en unnskyldning til å begynne på dem fortest mulig. Deriblant:

- Philip Hensher: The Emperor Waltz
- Martin Amis: The Zone of Interest (ikke publisert enda)
- Ian McEwan: The Children Act (ikke publisert enda)
- Damon Galgut: Arctic Summer
- Edward St. Aubyn: Lost for Words
- Sebastian Barry: The Temporary Gentleman
- Tom Rachman: The Rise and Fall of Great Powers
- Helen Dunmore: The Lie
- Donal Ryan: The Thing About December
- Michael Cunningham: The Snow Queen

06.07.14

En smakebit på søndag - nr. 43

PERCEPTIONS


"They will see the whore, the madwoman, the murderess, the female dripping blood into the grass and laughing with her mouth choked with dirt. They will say "Agnes" and see the spider, the witch caught in the webbing of her own fateful weaving. They might see the lamb circled by ravens, bleating for a lost mother. But they will not see me. I will not be there."

Hannah Kent - Burial Rites

03.07.14

Ti klassikere jeg burde ha lest

Julie spør hvilke ti klassikere man føler man burde ha lest, og de som står høyest på min prioriteringsliste for øyeblikket er:



Gabriel Garcia Marquez - One Hundred Years of Solitude
Hvorfor akkurat den? Fordi jeg har likt de andre bøkene jeg har lest av ham, fordi dette regnes som hans mesterverk, fordi han er hovedinspirasjonskilden til min store favoritt Louis de Bèrnieres og fordi Ellikken kaller den for den kanskje viktigste boken i hennes liv.

Geoffrey Chaucer - Canterbury Tales
Jeg var i Canterbury i februar og kunne selvfølgelig ikke forlate byen uten å få med meg en kopi av denne boken. Den skal visstnok være morsom av typen le-høyt-på-bussen, samtidig som noen av fortellingene fremdeles har relevans i dag, til tross for at de ble skrevet på slutten av 1300-tallet.

Victor Hugo - The Man Who Laughs
Fordi jeg elsker Victor Hugo. Etter å ha lest The Last Days of a Codemned Man ble jeg nysgjerrig på hans videre forfatterskap, etter Notre-Dame de Paris ble jeg frelst og etter The Toilers of the Sea ble jeg mektig imponert over hans bredde. Jeg har lest så mye positivt om The Man Who Laughs at jeg er sikker på at den vil forsterke den favorittstatusen jeg har gitt ham.

Vasily Grossman - Life and Fate
Jeg leste nylig Chil Rajchmans overlevelsesberetning fra dødsleiren Treblinka. På slutten av boken hadde redaktørene tatt med Grossmans rapport om Treblinka fra hans tid som krigkorrespondent for Sovjetunionen. Både Rajchmans beretning og Grossmans rapport er noe av det mest brutale og grusomme jeg har lest noensinne, men Grossman skriver så godt at jeg må lese mer av ham, både resten av krigsrapportene og romanen Life and Fate.

Mark Twain - The Adventures of Huckleberry Finn
For ikke lenge siden forklarte jeg hvorfor jeg har en trang til å lese Mark Twain og den trangen har ikke forsvunnet etter at jeg leste min første bok av ham.

Nancy Mitford - The Pursuit of Love
Fordi Karin anbefaler den og fordi jeg ikke klarer å la være å lese forfattere som sammenlignes med P.G. Wodehouse.

Aleksandr Pushkin - Eugene Onegin
Jeg har likt alt jeg har lest av Pushkin så langt, så da må jeg nesten få lest hovedverket hans på et eller annet tidspunkt. Til de som aldri har lest Pushkin kan jeg anbefale The Queen of Spades og Dubrovsky.

Robert Graves - I, Claudius
Det er ingen spesifikk grunn til at jeg vil lese denne annet enn at den virker interessant. Følgende sitat var egentlig nok til å få meg til å kjøpe boken: “I was thinking, "So, I’m Emperor, am I? What nonsense! But at least I'll be able to make people read my books now.” 

Samuel Taylor Coleridge - The Rime of the Ancient Mariner
Jeg kom først borti et utdrag fra dette lange diktet da jeg leste Mary Shelleys Frankenstein for første gang som 16-åring og har hatt lyst til å lese hele diktet siden. Nå har jeg endelig kjøpt det og har ikke lenger en unnskyldning for å la være.

Charles Dickens - The Pickwick Papers
Jeg vil aller helst lese alt av Dickens, men neste bok tror jeg må bli hans første roman. Jeg er i humør til å lese noe morsomt - ikke at det ikke finnes humor i de andre bøkene hans også.

01.07.14

Mai og juni

"You asked me to keep a diary or daybook. Writing is like talking to yourself, which I have been doing with you all along anyway, Doc. So what's the difference?"

En bokblogg er ikke en dagbok, men jeg lurer av og til på om jeg hovedsakelig blogger for å passe på at jeg ikke glemmer alt jeg leser. Jeg tror det er derfor jeg irriterer meg over alle innleggene jeg ikke får skrevet, - spesielt når det er gode bøker jeg lar være å skrive om - fordi jeg har en frykt for at de bøkene kommer til å forsvinne fra minnet og at jeg som bokblogger bare lar det skje uten at jeg i det hele tatt forsøker å forhindre det. Nå som jeg ikke blogger like aktivt som de første årene blir det mange hull i listen over bøker jeg har lest, mange linjer uten en tilhørende link. Selv om jeg med dette innlegget ikke har planer om å gå mer enn to måneder bakover i tid kjenner jeg bekymringen for å ha glemt vesentlige detaljer som jeg vil sette pris på å bli minnet på senere. Siden jeg innser at jeg ikke kommer til å skrive om alle bøkene jeg leser har jeg laget en avtale med meg selv som går ut på at jeg, som et minimum, må skrive om alle bøkene jeg leser som kan bli nominert til årets Bookerpris. Det for å gjøre det enklere for meg selv når jeg skal sammenligne bøkene senere. Bøker fester seg bedre i minnet når jeg skriver om dem. Da tvinger jeg meg selv til å tenke gjennom dem i større grad enn jeg normalt ville gjort. Og skulle jeg ha glemt det meste etter for eksempel fem år, jo da kan jeg alltids lese innlegget jeg skrev fem år tidligere.

Jeg tror likevel at jeg stort sett husker mer fra bøker jeg har lest enn det jeg forventer. Men det kommer an på boken. Middelmådige bøker husker jeg sjelden godt, men de har jeg ikke noe stort behov for å huske. Detaljer forsvinner fortest fra bøker som er veldig handlingsdrevet og har mange karakterer. Da jeg så de to første sesongene av Game of Thrones hadde jeg lest bøkene på forhånd, og det var forferdelig mye jeg hadde glemt. Bøker som er karakterdrevne, hvor vi kommer tett innpå en eller få karakterer, husker jeg mye bedre. Jeg tror nok jeg leser slike bøker mer nøye også. De krever ofte et rolig lesetempo og en del refleksjon underveis for at man skal få utbytte av dem. Det er ofte denne typen bøker jeg liker best. Dog koste jeg meg med de to første bøkene til Martin, det må jeg jo innrømme - det har jeg også skrevet om, så det ville vært nyttesløst å late som noe annet. Det er en annen ting som er fint med bokblogging, min (noenlunde) umiddelbare reaksjon på en bok blir stående, så hvis synet mitt endres etter mer refleksjon, diskusjon med andre eller av andre grunner kan jeg likevel gå tilbake og se at det ikke var slik jeg oppfattet boken mens jeg leste den.

Nå virker det kanskje som om jeg utelukkende blogger for min egen del. Men, som mange har påpekt i diskusjoner om bokblogging, vi publiserer det vi skriver. Vi vet at det kommer til å bli lest av andre og hadde vi kun ønsket å ha en samtale med oss selv hadde vi skrevet omtaler i Word, ikke i Wordpress eller Blogspot. Jeg ønsker, som Karin, å slå et slag for bøker som ikke leses av så mange nordmenn. Jeg kan ikke påstå at alt jeg leser er smal litteratur, mange av favorittene mine er store navn i utlandet, men få av dem er godt kjent her i landet. Skal jeg lykkes med det målet må nok omtaleraten min opp noen hakk. Jeg gremmes nesten over at jeg ikke har fått skrevet om den brilliante Jane Gardam eller om Burial Rites, en overraskende og velskrevet debutroman. Men jeg kan jo fremdeles gjøre det. Kanskje jeg burde stole mer på min egen hukommelse innimellom. Og heller bruke litt tid på å finne ut hvilke bøker som er verdt tiden det tar å skrive om dem. Foreløpig består omtalekøen kun av to bøker: Andrew's Brain (E.L. Doctorow) og Glow (Ned Beauman). Jeg kan nok legge til noen bøker til den listen uten at det byr på store problemer. Så lenge jeg ikke lurer meg selv og faktisk har så dårlig hukommelse som jeg av og til tror.

Det kan se ut til at jeg har skrevet meg helt vekk fra det jeg opprinnelig hadde planer om. Jeg er glad i digresjoner, men dette ble litt for langt til at jeg kan forsvare å fortsette med det egentlige temaet for innlegget. Jeg får ta månedsoppsummeringen en annen dag.

19.05.14

Santorini

Jeg har nettopp vært en uke på Santorini og kom hjem på selveste 17. mai. Selv om det strengt tatt kan regnes som en sydenferie brukte vi massevis av tid på å utforske øyen, noe som førte til at det ikke ble veldig mye lesetid ved bassenget eller på stranden. Jeg fikk fullført The Story of a Shipwrecked Sailor av Gabriel García Márquez og kommet et stykke videre i God: The Failed Hypothesis av Victor J. Stenger (som jeg for øvrig fullførte i dag), samt begynt på Glow av den fantastiske Ned Beauman. 

Noe av det artigste som skjedde var imidlertid at vi snublet tilfeldig over tidenes kuleste bokhandel, Atlantis Books, som ligger i byen Oia (uttales Ia). Den så ganske tiltalende ut utenfra og var enda bedre inni. 



Philosophy tower! Hvor jeg glemte å kikke… Hyllen med engelsk skjønnlitteratur ble derimot grundig inspisert. Jeg har uansett mer igjen av biografien til Bertrand Russell, så jeg skal nok få filosofibehovet mitt dekket en stund til - ikke at det behovet er spesielt sterkt må jeg vel innrømme, men Russell må man like!



Jeg kjøpte meg en bok som var pre-loved, The Infernals av John Connolly. Jeg har kun lest en bok av ham tidligere, men den var til gjengjeld en genial blanding av sær, skremmende, melankolsk, morsom og helt unik, så det lover bra for videre lesning. Ulempen med Connolly er at han ikke har skrevet mer enn en roman. Ellers går det i krim og ungdomsbøker. Den jeg har kjøpt er en ungdomsbok, nummer to av to fant jeg ut i ettertid. Men det funker. Jeg skaffer meg nummer en til Kindle, så kan nummer to få oppmerksomhet igjen. 



Til tross for at det var billig og vi savnet dyrene som ventet på oss hjemme hoppet vi over rent-a-cat tilbudet og fokuserte på bøkene. Den andre (og siste - hurra for mine evner til selvbegrensning) boken jeg kjøpte er Confessions of a Lapsed Standard-Bearer av Andreï Makine. På forsiden står det "as good as Chekhov", noe som ikke hjelper meg stort da han er den eneste russeren jeg ikke har likt, men jeg har hatt lyst til å lese noe av Makine i mange år, så det er på tide at jeg forsøker meg tross sammenligningen med Chekhov. 

Santorini er en spennende og nydelig øy hvor man kan være lat sydenturist eller en mer aktiv turist som ønsker å oppleve litt mer enn strandlivet. Skulle gjerne hatt en uke til der nede. Men det var ikke så verst å komme hjem likevel. 

Fra et fint sted… 

…til et annet!

06.05.14

The Diaries of Adam and Eve

Forfatter: Mark Twain
Utgivelsesår: 1902/04
Min utgave: 2011
Forlag: Finisterra Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 72
Utgave: Kindle

Forestill deg at du er det første mennesket på jorden - eller det andre hvis du er kvinne, noe jeg vil tippe det er stor sannsynlighet for at du er - og at du kun har eksistert i en dag. Hva tenker du? Hvordan reagerer du på alt rundt deg? Hvordan tilbringer du dagene? Selv vil jeg tro jeg hadde vært veldig forvirret, men Eve tar alt på strak arm. Adam er det verre med.

I was afraid of it at first, and started to run every time it turned around, for I thought it was going to chase me; but by and by I found it was only trying to get away, so after that I was not timid any more, but tracked it along, several hours, about twenty yards behind, which made it nervous and unhappy. At last it was a good deal worried, and climbed a tree. I waited a good while, then gave it up and went home. Today the same thing over. I've got it up the tree again.

'It' er altså Adam, som desperat prøver å komme seg unna denne nye skapningen som forfølger ham. Han vet ikke hva hun er, men han kunne ønske hun holdt seg unna ham. Han lærer seg etter hvert at han og Eve er av den samme rasen og slutter å være redd for henne, men han vil fremdeles være alene. Hun maser og maser og han får aldri fred.

EVE: The minute I set eyes on an animal I know what it is. I don't have to reflect a moment; the right name comes out instantly, just as if it were an inspiration, as no doubt it is, for I am sure it wasn't in me half a minute before. I seem to know just by shape of the creature and the way it acts what animal it is.


ADAM: The naming goes recklessly on, in spite of anything I can do. I had a very good name for the estate, and it was musical and pretty: GARDEN OF EDEN. Privately I continue to call it that, but not any longer publicly. The new creature says it is all woods and rocks and scenery, and therefore has no resemblance to a garden. Says it looks like a park, and does not look like anything but a park. Consequently, without consulting me, it has been new-named: NIAGARA FALLS PARK. This is sufficiently high-handed, it seems to me. And already there is a sign up: KEEP OFF THE GRASS.

De er kanskje samme rase, men ulikhetene blir mer og mer merkbare etter hvert som dagene går.

When the mighty brontosaurus came striding into camp, she regarded it as an acquisition, I considered it a calamity; that is a good sample of the lack of harmony that prevails in our view of things. She wanted to domesticate it, I wanted to make it a present of the homestead and move out. 

Som dere sikkert har begynt å forstå er karakterene i denne lille boken ganske stereotypiske, noe ikke alle er like begeistret for. Adam vil ha ro og fred, men får det ikke. Kvinnen snakker i et sett, har en mening om alt. Hun er naiv, men lojal. Hun elsker Adam og vil at han skal elske henne. Hun skriver til og med at hun ville elsket ham selv om han behandlet henne forferdelig, selv om han hadde slått henne. Dette får forståelig nok enkelte lesere - mer spesifikt Goodreads-brukere - til å steile. Samtidig beskrives Eve som en nysgjerrig og intelligent person, en som vil utforske og lære, som er sympatisk og omsorgsfull. Eve er en langt mer kompleks og interessant karakter enn Adam. De har ingen referanserammer, men kun sine egne opplevelser og følelser å gå etter og det er fascinerende lesning.

Jeg får ikke inntrykk av at religionskritikk var det viktigste for Twain da han skrev dagbøkene til Adam og Eve. Karakterene er i fokus, karakterene som Twain ser dem, ikke den bibelske historien vi kjenner fra før. Det virker mer som en utradisjonell kjærlighetshistorie som ikke kan fortelles i en annen setting enn skapelsesberetningen, enn et forsøk på å kritisere bibelen. Men selv om det ikke ser ut til å ha vært hovedfokuset glimter han til med noen kritiske bemerkninger innimellom.

It is best to prove things by actual experiment, then you KNOW; whereas if you depend on guessing and supposing and conjecturing, you never get educated. 

Den beste grunnen jeg kan gi for å lese boken er likevel underholdningsverdien. Dette er en latterbombe, eller var det ihvertfall for meg. Jeg avslutter med et par sitater fra Adam, som prøver å finne ut hva i alle dager for en skapning Cain er. Enjoy!

It resembles us in some ways, and may be a relation. That is what she thinks, but this is an error, in my judgement. The difference in size warrants the conclusion that it is a different and new kind of animal - a fish, perhaps, though when I put it in the water to see, it sank, and she plunged in and snatched it out before there was opportunity for the experiment to determine the matter. I still think it is a fish, but she is indifferent about what it is, and will not let me have it to try. I do not understand this. 

The kangaroo still continues to grow, which is very strange and perplexing. I never knew one to be so long getting its growth. It has fur on its head now; not like kangaroo fur, but exactly like our hair, except that it is much finer and softer, and instead of being black is red. I am like to lose my mind over the capricious and harassing developments of this unclassifiable zoological freak. 

04.05.14

Samuel Langhorne Clemens...

… bedre kjent som Mark Twain var en amerikansk forfatter som levde i perioden 1835-1910. Jeg tenker på han som en av mine store favoritter, uten at jeg egentlig har lest noe som helst av mannen. Hvordan har jeg klart å lure meg selv så til de grader, lurer du kanskje på? Jeg har lest litt om mannen, kjøpt intet mindre enn ti av hans bøker og satt en rekke av hans sitater som favorittsitater på Goodreads. Han virker som en forfatter jeg vil like, jeg tenker vel allerede at jeg liker ham. Er det nettopp derfor jeg har ventet så lenge med å lese bøkene hans mon tro? Er jeg nervøs for å finne ut at skriveriene hans ikke blir bedre enn, eller når opp til, sitatene jeg har funnet på Goodreads? Eller er det rett og slett det at jeg har så mange bøker av ham at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne?




Det som fikk tankene mine over på Mark Twain er boken jeg holder på å lese, Andrew's Brain, av amerikaneren E.L. Doctorow. Hovedkarakteren leser Mark Twain og har følgende å si om forfatteren:

"How MT dealt with life was to make a point of explaining children to adults, and adults to children. Isn't that so? Or to write of his neighbors with amused compassion. He went to ridiculous church for the sake of his wife. Invested in an unworkable Linotype machine. Hobnobbed with the Brahmins of Boston. Slyly skewered the self-satisfied gentlemen enjoying his after-dinner speeches. Noted the anointed barbarity of kings. But always, always, it was to wrap himself in society. To keep himself snugly within what Searle, a guy whose work I teach, call 'the construction of social reality'."

En litterær karakters subjektive oppfattelse av Mark Twain. Da jeg leste det innså jeg at jeg ikke har forutsetning for å si noe om karakterens syn på ham, for min egen oppfattelse av hvem han var er kun basert på korte sitat og annenhånds informasjon. Det er med andre ord på tide at jeg blir bedre kjent med Samuel Langhorne Clemens ved å lese de ti bøkene jeg har i bokhyllen (og på Kindle) som er skrevet av ham.

  1. The Innocents Abroad (1869)
  2. The Adventures of Tom Sawyer (1876)
  3. The Prince and the Pauper (1880)
  4. A Tramp Abroad (1880)
  5. Adventures of Huckleberry Finn (1884)
  6. A Connecticut Yankee in King Arthur's Court (1889)
  7. Extracts From Adam's Diary (1902)
  8. Eve's Diary (1904)
  9. Letters From the Earth (1962)
  10. Autobiography of Mark Twain Vol. 1 (2010)

Jeg er fremdeles ikke sikker på hvor jeg skal begynne. På listen finnes det fire romaner, to noveller, to reiseskildringer, en selvbiografi og en en essaysamling. Det blir nok humøret som bestemmer. Først må jeg gjøre meg ferdig med å rote rundt i Andrew sin hjerne. Så får vi se om jeg kan få meg en ny favorittforfatter som ikke er britisk.

"I was gratified to be able to answer promptly, and I did. I said I didn't know."

29.04.14

Februar, mars og april: en oppsummering

Sovjetisk science fiction hvor hele handlingen foregår i en eneste bygning. Det er det man får hvis man åpner den lilla boken som ligger på bordet. Hvis man har den åpen for lenge får man en oppmerksomhetssyk og smågretten liten bartefant som heldigvis lyser opp med en gang boken lukkes og han skjønner at han skal få leke. I går forsøkte jeg å ligge å sole meg på et teppe i parken med båndet til Max festet rundt livet og en bok i hendene. En liten stund var det toppen av lykke. Det er april og jeg kan sole meg i parken uten å få frostskader. Jeg har en hund som klarer å ligge i ro en liten stund - dog ble det vanskelig da det dukket opp en annen hund - og boken jeg leser på er både godt skrevet og original. Med andre ord en nydelig aprildag jeg gjerne skulle opplevd på nytt. Det rare var det ikke føltes unaturlig å lese om et frossent vinter-Island på 1800-tallet mens jeg stekte ute i solen i Bergen. Utrolig hva man kan leve seg inn i bare forfatterne er gode nok.

Den lilla boken er forresten en av syv bøker jeg har lest de siste tre månedene. Åtte hvis man regner med Islandboken, noe jeg sikkert vil gjøre da den mest sannsynlig blir ferdiglest før mai. Perioden begynte dårlig. Tre bøker lest som av diverse grunner ikke fenget. Det står ikke alltid på kvaliteten, jeg må nok innrømme at i to av tre tilfeller var det hovedsakelig personlige preferanser som gjorde at bøkene ikke slo an. De av dere som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg har en forkjærlighet for russiske forfattere. Og alle russerne jeg har lest har skapt begeistring hos meg, Pushkin for sine eventyrlige historier, Tolstoy for sitt språk og sin dybde, Gogol og Bulgakov for sin fantastiske humor, Dostoyevsky for sine skildringer av mørke menneskesinn, Solzhenitsyn for sin brutale realisme. Men så leste jeg Chekhov. Der sa det stopp. Det var tørt, det var ikke alltid antydninger til et plot og selv om jeg gremmes av å bruke det ordet var det rett og slett kjedelig. Og det virket nesten tilfeldig hvor han valgte å stoppe novellene. Jeg har i ettertid lært at det er et poeng i seg selv at historiene bare ebber ut uten en skikkelig slutt, noe dere kan lese mer om hos Frøken Vims. Det er helt sikkert stor litteratur og jeg vil gjerne høre fra noen som kan forklare meg hvorfor det er det, men foreløpig sier jeg bare at det ikke var noe for meg. Det finnes flere russiske fisker i havet.

Belgieren Amelie Nothomb og nordmannen Gert Nygårdshaug sto for de to andre bøkene som ikke overbeviste. Av og til digger jeg Nygårdshaug. Bøker som Klokkemakeren og Fortellernes Marked kommer garantert til å bli gjenlest og jeg er sikker på at jeg vil oppdage enda mer ved bøkene som fascinerer meg ved gjenlesning. Jeg synes mannen er en dyktig forfatter og regner med å lese det meste han har skrevet (bare gi meg 20 år). Problemet med Pergamentet handler igjen om personlige preferanser. Ergo: jeg liker ikke å lese politikrim. Skarphedin Olsen er og blir politi og det er myye gøyere for meg å lese om kokken og kryptografen Fredric Drum hvis jeg først skal lese Nygårdshaugs krim. På den positive siden ga jeg boken videre til en som satt mer pris på den. Nothomb sin bok er jeg mer skeptisk til på et generelt grunnlag. Det er en stund siden jeg leste den nå, men jeg mener å huske at jeg ikke synes boken var så troverdig. Når det virker som om mennesker som sitter i en konsentrasjonsleir egentlig bare har en litt kjip måned så er det noe som ikke helt fungerer. Jeg satser på å skrive et mer omfattende innlegg om boken, Sulphuric Acid, senere.

Den lilla boken sto for den første virkelig fine leseropplevelsen siden januar. Stillferdig sovjetisk science fiction om autoritære regimer og sensur. Virkelig fascinerende lesning, som jeg også skal forsøke å knote ned noen flere ord om i en egen omtale. Bøkene til Jon Richardson og Michael Wood har jeg allerede skrevet om. Richardson er for øvrig årets store overraskelse i positiv forstand. Den siste boken jeg har lest ferdig overrasket imidlertid ikke, og med det mener jeg at jeg forventet at den skulle være strålende og det var den. Old Filth er første bok i en trilogi av britiske Jane Gardam og den tredje boken i serien ble nominert til den nyopprettede Folioprisen tidligere i år. Den første er en kort bok som likevel rommer ufattelig mye og jeg har definitivt skjønt hvorfor så mange briter elsker gamle Filth. Jeg skal lese de to andre bøkene og deretter gjøre mitt beste for å overbevise dere om at dette er prisverdig litteratur.

Jeg er glad for å være tilbake i bokbloggverden. Det beste med bokbloggere er at de stadig kommer med kjærlighetserklæringer til bøker og forfattere jeg ikke en gang har hørt om. De minner meg på entusiasmen jeg hadde for forfattere jeg ikke har lest på lenge. Av og til deltar de i eller starter diskusjoner om bøker jeg elsker, eller for den saks skyld hater, noe som kan være minst like moro. Fremover skal jeg lese Nancy Mitford og Gabriel Garcia Marquez takket være to særdeles overbevisende og dyktige bloggere. Zweig og Wodehouse står også på tapetet. Ellers blir det hva nå enn jeg føler for i øyeblikket. Og det kan være litt av hvert…

24.04.14

Conquistadors

Forfatter: Michael Wood
Utgivelsesår: 2000
Min utgave: 2010
Forlag: BBC Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 289
ISBN: 9781846079726

"What has happened here, in Amazonia, since Orellana's time is a holocaust - and one which has gone almost unrecorded. Today, we think of these societies as primitive, but it would be more accurate to say they are post-holocaust - and part of the tragic power of Orellana's narrative is that he saw them before the fall."

Franscisco de Orellana var en spansk conquistador og var den første som seilte hele veien ned Amazonaselven og fant munningen. Han fikk elven oppkalt etter seg i en kort periode. Sammen med Gonzalo Pizarro forsøkte han å finne den sagnomsuste byen El Dorado, men det var en nyttesløs jakt hvor de færreste overlevde. Han endte i stedet opp med å ta med seg en rekke menn og dra fra Pizarro. Sammen utforsket de Amazonaselven i forsøk på å finne veien tilbake til sivilisasjonen. I jungelen fikk han og mennene som fulgte ham kontakt med vennligsinnede indianere, samt opplevde de å bli angrepet av mer aggressive stammer. Etter åtte måneder på elven nådde de Atlanterhavet. Selv om han hadde levd under grusomme forhold hvor mange tusen menn hadde dødd av sult, sykdommer og utmattelse eller på grunn av indianerangrep klarte ikke Orellana å holde seg unna jungelen i mer enn tre år. Han dro tilbake, men klarte ikke å finne igjen elven. Han døde i forsøket.

"And yet, something drew him back. In the end, did he perhaps realize that in the landscapes he passed through, in the teeming fecundity of the forests, in the people he had stayed with, whose languages he had learned, he had, after all, touched El Dorado?" 


Orellanas opplevelser i den nye verden er en av fire historier som blir presentert i denne boken. Michael Wood tar for seg aztekernes fall, erobringen av inkariket, den mislykkede jakten på El Dorado og opplevelsene til Cabeza de Vaca. Han følger i de store oppdagernes fotspor og har derfor god innsikt i hvor de har ferdet og hvordan det må ha vært for dem, selv om Wood selvsagt fartet rundt på litt mer behagelige måter. Boken er et tillegg til en dokumentarserie som ble vist på BBC. Jeg har sett første episoden av dokumentaren, den som handler om Cortes og aztekerne, men foretrekker soleklart boken da leseren får mye mer informasjon enn seeren.

I dokumentarens del en får man hovedsakelig se bilder fra dagens Mexico. Selv om Wood også i dokumentaren beskriver hvordan det så ut på 1500-tallet er det mye lettere å leve seg inn i beskrivelsene fra boken, hvor den moderne byen ikke trenger seg innpå de 500 år gamle historiene. Der kommer beskrivelser av hvordan områdene ser ut i dag som et interessant tillegg i stedet for å dominere beretningen. Det at han også baserer seg på litteratur fra samtiden og siterer samtidige historikere gjør at man ikke utelukkende ser på hendelsene fra et moderne perspektiv. Han siterer også hovedpersonene selv, deriblant Franscisco Pizarro, slik at vi får se hvilket inntrykk de fikk av indianerne og deres skikker, samt hvor farget de var av sin egen bakgrunn:

"I had an old man tortured, who was one of the senior and intimate servants of their god. But he was so stubborn in his evil creed that I could never gather anything from him but that they really believed their devil to be a god. It would seem that the Indians do not worship this devil from any feelings of devotion, but from fear."


Dette er en spennende del av verdenshistorien som Wood har gjort tilgjengelig for alle og en hver. Det er en nærmest unik situasjon hvor to sivilisasjoner uten tidligere kunnskap om hverandre møtes, og konsekvensene som fulgte. Hendelsene blir presentert på en lettfattelig måte, men jeg synes forfatteren klarer å unngå å gå inn i et ensidig spor. Han bruker mye tid på å diskutere personlighet og karaktertrekk til de mest sentrale mennene og han viser tydelig hva han har belegg for å skrive og hvor han kun spekulerer. Vi får et nyansert bilde av både conquistadorene og indianerne, i stedet for en enklere fremstilling av førstnevnte som ondskapsfulle og allmektige menn og sistnevnte som primitive og hjelpesløse offere. Ikke alle conquistadorene var like brutale, selv om mange av dem var det (noe spesielt den siste historien i boken illustrerer), og indianerne var langt fra hjelpesløse.

"It is often said by European historians that the Incas never really fought back, that they allowed their empire to collapse without putting up any resistance. The implication, of course, is that Native American peoples had no courage or ability to improvise; that they were trapped in an archaic view of history, and so constrained that they were incapable of decisive action when confronted by scientific-minded, rational Europeans. It is true that the Inca world-view was based on sacred conseptions of time, and that their rulers were hedged in many taboos which the Europeans categorized as 'primitive'. But, nevertheless, the Incas lived in a rational, ordered state, governed by workable concepts of justice. And, as we have seen, although they were confounded by the initial success of the Europeans - and lacked the Spaniards' technology - they resisted with an heroic tenacity."

Boken inneholder også en del interessante diskusjonsmomenter, spesielt i forhold til hvordan vi evaluerer hendelsene i ettertid og med tanke på spørsmål om moralitet. Han tar blant annet opp aztekerne og inkaenes tradisjoner med menneskeoffring, som spanjolene så på som moralsk forkastelig, men kommenterer også tilfeller av det motsatte, hvor spanjolene gjør ting som indianerne ser på som fullstendig umoralsk.

"...this is one of those rare moments in Spanish narratives when cannibalism is admitted. Crucially, Cabeza de Vaca also tells us that 'the Indians were so indignant about this, there was such outrage among them, that had they seen it when it happened they would surely have killed the men and the rest of us would have been in dire peril'. The Indians would rather die of starvation than eat a fellow human being."


Kort oppsummert er Conquistadors er en godt skrevet, lettlest og spennende bok om en utrolig fascinerende periode i verdenshistorien.