Being Dead

Forfatter: Jim Crace
Nasjonalitet: Engelsk
Forlag: Picador
Utgivelsesår: 1999
Min utgave: 2010
Sidetall: 210

"It might be fitting, even kind, to first encounter them like this, out on the coast, traduced, spreadeagled and absurd, as they conclude their lives, when they are at their ugliest, and then regress, reclaiming them from death. To start their journey as they disembark, but then to take them back where they had travelled from, is to produce a version of eternity. First light, at last, for Joseph and Celice. A dawning death. And all their lives ahead of them. The doctors of zoology were out of time, perhaps, but they can be rescued from the dunes by memory, receding, and tucked up in their waking beds again, still tenants of the room."

Mitt første møte med forfatteren Jim Crace var da jeg leste de nominerte til Bookerprisen i 2013. Hans bidrag, Harvest, var en soleklar favoritt. Jeg husker den som vanskelig å komme inn i, men når jeg først ble dratt inn i hans mørke og spesielle verden var det en stor opplevelse.

Being Dead er derimot ikke vanskelig å komme inn i. Crace begynner rett på sak: hans hovedkarakterer har fullført sine livsløp. De dro tilbake til stranden hvor de begynte sitt forhold og ble brutalt drept av en mann som ønsket å rane dem. Joseph og Celice hadde vært gift i 30 år, hatt vitenskapelige karrierer og fått en datter sammen. I starten av boken blir deres liv uventet avsluttet. Crace beskriver døden i detalj, både de fysiske hendelsene og de emosjonelle reaksjonene på det som skjer. Celice dør etter få minutter, men Joseph lever i nesten en halvtime etter angrepet. Språket er vakkert til tross for at det som beskrives er en virkelighet vi ikke ønsker å forholde oss til. Det er realistiske, ekle detaljer som nok vil forhindre en del fra å lese den, men for de som orker kan den virkelig anbefales. Han minner meg om Ian McEwan på sitt beste.

"The flies line up like fishermen along the banks of the bodies' open wounds. They settles mainly on Celice. She had been the more abused, struck seven times around the face and head. 'Seven times killed', they'd say. Her hair was matted with wet blood and the syrup of her brain. One cheek was flattened by the pounding impact of the granite. Two teeth were cracked, longways. Her facial artery, that superficial lifeline from the carotid, which climbed over her lower jaw to supply the colour to her cheek and feed the brain with oxygen, had been torn in two. Blood had spread across her throat and shoulders and soaked invisibly into her summer jacket. There were dark patches on the grass and sand. Blood does not keep its livery for long. Celice was blackening. It looked and felt as if she'd been pelted with molasses. Her body made good pickings for the glucose-hungry flies."

Her får man ingen urealistiske lovnader om hvordan Joseph og Celice vil leve videre i himmelen og derfra få med seg hvordan datterens liv utfolder seg når de ikke lenger er på jorden. De fine øyeblikkene er av mindre karakter - hånden til Joseph på ankelen til Celice, datterens positive reaksjon på at hennes kjedelig A4 foreldre som hun ikke har hatt et nært forhold til kan overraske henne med deres langt fra A4-død.

Vi får se drapet fra alle mulige vinkler, vi får alle historier fra Joseph og Celice sin siste dag, vi blir kjent med dem i deres ungdom og vi følger datteren i hennes søk etter sine savnede foreldre.

Man skulle tro at dette er en ganske makaber bok og til tider føles det som om den er det. Men mest av alt føler jeg at bokens budskap er at døden er en del av livet. Uansett hvor tidlig det skjer, hvor brutalt det er, så er det en naturlig del av det å være menneske. Vår oppgave er å gi livene våre mening mens vi er her. Da det ikke finnes noe overordnet mening med livet er vi de eneste som kan gjøre det.

"She meant that fear of death is fear of life, a cliché amongst scientists, and preachers too. Both know that life and death are inextricably entwined, the double helix of existence. Both want to give life meaning only because it clearly has none, other than to replicate and decompose. Hard truths."

The Many

Forfatter: Wyl Menmuir

Nasjonalitet: Engelsk

Forlag: Salt

Utgivelsesår: 2016

Sidetall: 160

Ethan looks up and sees Timothy is still watching him, his gaze steadier than the rest of his body, which still jars and jolts with each wave that comes up against the boat. Waiting for more. There's challenge in Timothy's eyes for him to finish the story, and though he raises a hand to indicate to the other man he is done for now, Timothy stands his ground. 

The Many er den første bookerprisnominerte boken jeg har lest i år. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor juryen har valgt å inkludere denne korte romanen i den prestisjefylte listen. Den er kort, men den rommer mye. Boken man begynner å lese er ikke den samme som man legger fra seg etter å ha bladd om siste side. Gjennom hele historien leter leseren etter svar på et mysterium og når svaret kommer har boken endret karakter, uten at det forminsker verdien av leseropplevelsen frem til det punktet.

Timothy prøver å skape et hjem for seg og sin kone i en liten engelsk landsby ved kysten. Han har kjøpt et gammelt hus som har stått tomt i over ti år. For å kunne bo i huset må det totalrenoveres. Men endringene han utfører blir ikke godt mottatt. Lokalbefolkningen har et intenst forhold til og minne om mannen som bodde der ti år tidligere og de prøver ikke å skjule sin misnøye med inntrengeren som river vekk alt som står igjen etter ham. Denne voldsomme reaksjonen på hans tilstedeværelse påvirker Timothy og han blir etter hvert lidenskapelig opptatt av å lære mest mulig om mannen bodde  i huset hans, mannen som druknet for ti år siden. Hvem var han? Hvorfor klarer ikke landsbybeboerne å gi slipp på ham?

Wyl Menmuir har skrevet en utrolig stemningsfull bok. Både skildringen av karakterene, kystlandskapet og sjøen bidrar til å skape denne stemningen, samt tilbakeblikkene til Timothy og Ethan. Ethan representerer landsbyens beboere og er en av dem som har sterkest forhold til Perran, men er samtidig den av lokalbefolkningen som kommer mest innpå Timothy og som finner i ham en slags følgesvenn. De forstår hverandre. Betydningen av det kommer ikke frem før på slutten av boken, men forholdet mellom dem er interessant gjennom hele boken. Jeg har fått med meg at det er mange som mener boken er svakt konstruert og at mangelen på handling og fraværet av svar før på slutten gjør den kjedelig og uinteressant. For meg fungerte det meste. Stemningen og alt som var usagt gjorde boken ekstremt fengslende, men jeg ble aldri drevet fremover i boken av en trang til å få alle svarene, selve reisen mot svarene var interessant i seg selv.

Mange ser paralleller mellom The Many og Brexit. De ser boken som en fortelling om misnøyen med utenforstående, med ønsket om å få være i fred og bevare egne minner og egen kultur. Selv ble jeg mer opphengt i Timothy's søken etter svar, etter Perran, mannen han aldri kjente men som påvirker livet hans voldsomt. På slutten av boken ble denne tematikken svært fremhevet og jeg tolker historien i lys av dette. The Many er en bok som stiller krav til leseren, man må lese mellom linjene. Hver leser vil nok ha sin egen helt særegne tolkning og jeg tror man kan få mye ut av å lese boken flere ganger. Jeg håper på å kunne diskutere den med andre som har lest boken, for jeg vil gjerne vite hvordan andre tolker den. Men jeg lar være å skrive min tolkning i omtalen i fare for å gi vekk slutten av boken.

Med tanke på reaksjonen andre har hatt på boken tviler jeg på at den er sterk nok til å komme videre til shortlist. Rent personlig synes jeg dette var en nydelig start på årets bookersesong og jeg så ikke svakhetene andre peker på.

The Moor's Account

Forfatter: Laila Lalami
Forlag: Pantheon
Utgivelsesår: 2014
Språk: Engelsk
Sidetall: 336
ISBN: 9790307911667

"After five years of travelling, criss-crossing old Texas routes, living with his Coahuiltecan friends, Cabeza de Vaca had probably given up hope of returning to this world. He had learned what it was like to be the Other. Then, amazingly, one spring day, he learned that three other survivors of the tempest were alive and living a short way down the coast. They met: Dorantes; the doctor's son, Castillo; and Estevanico, a resourceful black man - a Moor from Morocco. Each in his way had something special; Estevanico in particular, even before the expedition, was already the Other. A black person i Spanish society knew how to be that."

I 1528 skulle en ekspedisjon ledet av spanjolen Pánfilo de Narváes utforske det som i dag er Floria. Håpet var å finne store byer med rikdom tilsvarende det Cortés fant i Tenochtitlan. Det eneste de fant var små stammesamfunn uten gull eller andre edle metall. De fant heller ikke igjen kysten og skipene sine, og de fleste som ble med på ekspedisjonen døde av sykdom, indianerangrep eller drukning. Spanjolene tydde også til kanibalisme i minst ett tilfelle. Av over 300 mann var det kun fire som overlevde - Cabeza de Vaca, Dorantes, Castillo og Estevanico. De levde blant ulike indianerstammer i åtte år og var helt avhengig av deres godvilje for å overleve. Da de endelig fant sin vei tilbake til siviliasjon ble beretningene til de Vaca, Dorantes og Castillo nedskrevet. Cabeza de Vaca var ekspedisjonens nestkommanderende, og det er hans beretning som er mest kjent. Men ingen var interessert i å høre Estevanicos fortelling. Han var en svart slave. Hans ord var ikke verdt noe for spanjolene…

Det jeg har skrevet til nå er ikke et handlingsreferat fra Lalamis bok, det er historiske fakta. I fjor leste jeg en bok som heter Conquistadors, skrevet av britiske Michael Wood. Der gjenga han Cabeza de Vacas historie og det er fra hans bok jeg har hentet sitatet ovenfor. Det tok litt tid før jeg skjønte at The Moor's Account handlet om denne ekspedisjonen. Jeg synes det var noe kjent med Cabezas navn, og da jeg googlet han skjønte jeg plutselig hvordan handlingen i boken ville utvikle seg. Lalami har nemlig skrevet om Cabeza de Vaca og Dorantes og Castillo, samt flere andre prominente medlemmer av ekspedisjonen som ikke overlevde. Men hennes fokus er ikke dem. Hun ønsket å gi en stemme til den eneste overlevende som ikke fikk fortelle sin historie. Som ettertiden omtrent ikke vet noe om. The Moor's Account er nettopp det, den marrokanske slaven sin (oppdiktede) versjon av hendelsene, samt hans livshistorie.

"How strange I must have seemed to them: not a conqueror, but the slave of a conqueror, who had brought them the small comfort of a little food. Perhaps this led them to think of me as a good man, a decent man. But these prisoners did not know, and I could not explain to them, that I had once traded in slaves. I had sent three men into a life of bondage, without pausing to consider my role in this evil. Now that I had become a slave myself, it shamed me that, even without meaning to, I still caused the suffering of others."

Estevanico - eller Mustafa som er hans egentlige navn - veksler mellom å fortelle om det som fant sted i den nye verden og det som førte til at han frivillig solgte seg selv som slave. Han reflekterer over livet han hadde og drømmene om å finne tilbake igjen til det, samtidig som han etterhvert begynner å se det positive i sin nye situasjon. Hans identitet ble visket ut den dagen han ble solgt, men når tilværelsen på det nye kontinentet utvikler seg til å bli en stadig kamp for å overleve blir også spanjolenes identiteter visket ut, og gamle roller slutter å være viktig. De blir kamerater i nød, likeverdige. Også spanjolene får oppleve hvordan det er å være slave når de blir avhengig av indianernes velvilje for å overleve.

"As the days passed, I began to look upon my fate with new eyes. I often lamented the wicked turns my life had taken, but I rarely considered how much I had to be thankful for, how I had survived so long where so many others had perished, how I had seen wonders that no other Zamori had"…"Little by little, the Land of the Indians, which I had viewed first as a place of fantasy and later as a temporary destination, became more real to me, and I began to take greater notice of its beauty."

Hvor realistisk Lalamis versjon er aner jeg ikke, men jeg tviler på at poenget med romanen var å skape en virkelig troverdig redegjørelse av historiske hendelser. Hun har skrevet en meget interessant historie med en historisk ramme, hun har gitt stemme til en som ikke har blitt hørt. Hun gir leseren innsikt i hvordan det er å være "den andre", den som ikke hører til, den som er utenfor. Hun viser hvordan mennesker kan endre seg i ekstreme situasjoner, samt hvor fort de kan finne tilbake til sitt gamle jeg når omstendighetene endres. Selv om det hun tar for seg er en snart 500 år gammel historie føles ikke romanen støvete og umoderne, mange av refleksjonene til Estevanico vil leseren kunne kjenne seg igjen i, ihvertfall til en viss grad.

Jeg synes romanen hadde noen litt trege partier i første halvdel, men generelt må jeg si at jeg falt for boken. Som jeg forventet å gjøre. Den er godt skrevet, tematikken er spennende og hun evner å få leseren til å tenke, til å gå inn i seg selv. Det er en meget godt utført ide, og jeg håper inderlig at denne kommer på shortlist.

Dept. of Speculation

Forfatter: Jenny Offill
Utgivelsesår: 2014
Forlag: Granta
Språk: Engelsk
Sidetall: 177
ISBN: 9781847088734

Two Jokes

1. A man is standing on the bank of a river when it suddenly begins to flood. His wife and his mistress are both being swept away. Who should he save?

 His wife. (Because his mistress will always understand.)

2. A man is standing on the bank of a river when it suddenly begins to flood. His wife and his mistress are both being swept away. Who should he save?  

His mistress. (Because his wife will never understand.)

Dept. of speculation er en ny variant av den gamle klisjeen: familie skaffer ung, pen barnevakt, far i huset tabber seg. Det er hele plottet. Fra konen sin synsvinkel får vi servert små glimt av familiens historie, i kronologisk rekkefølge. Hun snakker til ham, referer til ham som 'you'. De møtes, de reiser sammen, de gifter seg, de kjøper en leilighet, hun blir gravid, de mister barnet, hun blir gravid igjen, de får en datter. Alt dette i løpet av de første 23 sidene.

You know what's punk rock about marriage? 

All the puke and shit and piss.

Offill skriver korte og ofte tilsynelatende usammenhengende avsnitt. Det er vanskelig å henge med. Alt er rotete. Jeg fikk ikke grep om verken karakterene eller historien i starten og tenkte at dette kom til å bli en bok jeg måtte tvinge meg gjennom. Og så løsnet det. Litt etter litt. Jeg ble komfortabel med skrivestilen. Misnøyen med de korte setningene og alle digresjonene ble til fascinasjon. Hvorfor har hun med akkurat dette? Hvorfor er nettopp disse glimtene valgt ut? Jeg begynte å se orden i kaoset.

My daughter breaks both her wrists jumping off of a swing. Her friend, who is five, told her to jump off it. I promise nothing will happen, she said. But why did she promise that? she wails later at the hospital. 

Jeg burde nok komme med en liten innrømmelse: jeg elsker digresjoner. Forutsatt at de er interessante nok til å fortjene oppmerksomheten de stjeler fra historien. I starten følte jeg ikke de var det i denne boken. Historien i seg selv ble fortalt i såpass korte trekk at alt som ikke hørte til historien virket unøvendig og irriterende. Victor Hugo gjorde meg vant til digresjoner som gikk over hele kapitler, dette var noe helt annet. Etter å ha tenkt meg litt om fikk jeg en annen oppfatning. Konen i historien jobber som faktasjekker. Vi følger hennes tankegang, det er hennes historie. De fleste hjerner er ikke organisert, tanker kommer og går uten videre forklaring. At en faktasjekker kan bli distrahert av alt som har samlet seg i hodet hennes er ikke merkelig eller unaturlig. Og alle er ikke uten sammenhenger.

A thought experiment courtesy of the Stoics. If you are tired of everything you possess, imagine that you have lost all these things. 

Midt i historien endres synsvinkelen. Det er ikke lenger I, You, my husband, my daughter, det er The Wife, the husband. Katastrofen ses utenfra. Kanskje det er for vanskelig å takle det som har skjedd hvis det handler om I og You.

…a footnote about the way different cultures handle repairing a marriage after an affair.  

In America, the participating partner is likely to spend an average of 1,000 hours processing the incident with the hurt partner. This cannot be rushed.  

When she reads this, the wife feels very very sorry for her husband 

Who is only about 515 hours in. 

Det er ingen enkel historie å lese. Offill krever litt av leseren, spesielt i starten. Hun gir deg mye å undres over, men også mye å følge. Vi fikk en kronglete start, men etter 177 sider lest på en kveld kan jeg ikke si annet enn at jeg likte den. Jeg går fremdeles og tenker på den. Og jeg er sikker på at jeg kommer til å lese den på nytt. Om ekteskapet. Om stjerner. Om fugler. Om verdensrommet. Kanskje får jeg svar på noe av det jeg lurte på etter å ha lest den en gang. Kanskje får jeg flere spørsmål. Jeg tør å påstå at man uansett får noe ut av å lese Dept. of Speculation. Definitivt en god start på årets Folio-lesing.

There is a story about a prisoner at Alcatraz who spent his nights in solitary confinement dropping a button on the floor then trying to find it again in the dark. Each night, in this manner, he passed the hours until dawn. I do not have a button. In all other respects, my nights are the same.

Miniomtale #1: Burial Rites

 

 

Forfatter: Hannah Kent

Utgivelsesår: 2013

Forlag: Back Bay Books

Språk: Engelsk

Sidetall: 352

ISBN: 9780316243926

 

"Illugastadir, the farm by the sea, where the soft air rings with the clang of the smithy, and gulls caw, and seals roll over in their fat. Illugastadir, where the night is lit by fire, where smoke turns in the early morning to engulf the stars, and in ruins, always Illugastadir, cradling dead bodies in its cage of burnt beams."

Burial Rites er noe så sjeldent som en historisk roman fra Island som er skrevet av en australsk forfatterinne født i 1985. Den handler om den siste kvinnen som ble henrettet på Island, Agnes Magnusdottir, en hendelse som fant sted på slutten av 1820-tallet. Dette er forfatterens første roman. Leseren får vite at Agnes og to andre har blitt dømt til døden for å ha drept to menn. Vi får ikke vite om hun og hennes er skyldig eller hvorfor de eventuelt skal ha drept to personer. Historien blir fortalt gjennom ulike perspektiver, deriblant fra Agnes selv, presten som skal hjelpe henne med å akseptere sin skjebne og familien hun må bo hos frem til hun skal henrettes. Familien ønsker i utgangspunktet ikke å ha henne hos seg og er redd for hva hun kan finne på. Hva om hun skader døtrene på gården? Eller stjeler det de har av verdier og rømmer?

 

"I could flee to the heath. Show them that they cannot keep me locked up, that I am a thief of time and will steal the hours denied to me!"

Jeg ble mektig imponert over språket i boken, samt forfatterens evne til å trenge inn i sinnet til karakterene. Hun leverer det som for meg virker som en svært troverdig fremstilling av hvordan Agnes og de andre partene i denne saken kan ha opplevd situasjonen. Uansett hvor mye som er oppdiktet og hvor mye som er sant gir Kent et fascinerende innblikk i menneskers evne til å takle ekstreme situasjoner, samtidig som hun viser grusomt det må være å leve med en dødsdom. Dessuten kombinerer hun den dystre fortellingen med nydelige - dog brutale - landsskapsskildringer fra Island. Jeg leste den i sommer, hovedsakelig godt plassert på et teppe i parken på herlige, solfylte dager, og likevel hadde jeg ingen problemer med å se for meg et værhardt, øde, øysamfunn fra 1800-tallet. Burial Rites var uten tvil et av årets høydepunkt.

 

"It was only later that I suffocated under the weight of his arguments, and his darker thoughts articulated. It was only later that our tongues produced landslides, that we became caught in the cracks between what we said and what we meant, until we could not find each other, did not trust the words in our own mouths.

 

The Dog

Forfatter: Joseph O'Neill
Utgivelsesår: 2014
Forlag: Fourth Estate
Språk: Engelsk
Sidetall: 241
ISBN: 9780007339426

The Dog er en merkelig bok. Den har ikke egentlig noe stort og godt utviklet plot å snakke om, det leseren får ut av boken derimot er god kjennskap til hovedkarakteren - en litt tafatt, men svært intelligent, middelaldrende mann som forteller om sitt liv som advokat for en styrtrik familie i Dubai, samt en rekke mer og mindre relevante digresjoner.

Nå maler jeg muligens et ganske grått og trist bilde av boken, det er ikke meningen. O'Neill har skrevet en bok som må sies å være så fargesprakende som det er mulig å få en historie om en advokat til å være. Det er definitivt en av de mest underholdende bøkene jeg har lest på lenge. Jeg er dog godt plassert i målgruppen forutsatt at målgruppen er mennesker som elsker karakterdrevne romaner, humor og digresjoner, og ikke de som synes det er kjempespennende å lese om advokater og finans, noe jeg i utgangspunktet ikke synes. Det er desto mer imponerende at O'Neill har gjort meg interessert i denne verdenen.

Hovedkarakteren - som ikke blir navngitt - er en stresset mann, som hele tiden bekymrer seg for ulike situasjoner på jobb, deriblant at han ikke får tak i den ene sjefen, at han må passe tenåringssønnen til en annen sjef ved å gi han et internship, og ikke minst muligheten for at han kan være ansvarlig for andres snusk. Hver gang det oppstår en situasjon på jobb som han er misfornøyd med sender han det han kaller 'mental-mail', som altså er en e-post han formulerer i tankene men aldri skriver ned eller sender. I stede konfrontere sjefene sine bruker han masse tid på å pønske ut hvordan han kan unngå å sitte igjen med ansvaret for ulovligheter begått av familien han jobber for eller deres samarbeidspartnere. Han er definitivt en mann som overanalyserer alt, men med den jobben han har er det kanskje likegreit.

'We all set with Bryan Adams?'
'You mean Bryan Ferry,' I say. 'Yes, we -'
'I mean Bryan Adams. What am I going to do with Bryan Ferry? Mireille loves Bryan Adams.'
'You asked me to book Bryan Ferry. You didn't ask me to book Bryan Adams.'
'Bryan Adams. I told you to book fucking Bryan Adams. You booked Bryan Ferry?'
'I booked who you asked me to book.'
Sandro points at me again. He's always pointing. 'Now you're fucking with my sex life.' He goes to the door, where, in a cheesy move, he turns to face me darkly. 'Do not fuck with me on this. You got nine days to get Bryan Adams.'
Exeunt Sandro and all of his bullshit. Re-enter the kid and all of his.
I'm so angry, I can't even mental-mail. (han er nå litt skjønn..) 

På toppen av det hele får han plutselig konen til en dykkerkompis, Ted Wilson, på døren etter at kompisen på mystisk vis har forsvunnet. Hun bor i Chicago og har kommet til Dubai for å finne ektemannen fordi han ikke har gitt lyd fra seg på en god stund. Det viser seg dog at hun ikke er den eneste Mrs. Wilson - mannen har levd et dobbeltliv. Enda et problem som havner i fanget på vår kjære hovedkarakter, uten at det egentlig har noe med han å gjøre. Det er ikke rart han tilbringer så mye tid i leiligheten sin og har et nært og kjært forhold til doen..

I may be wrong, but I seem to do more shitting than ever. Certainly I often find myself thinking, when I take a seat: Again? Still, I'm not complaining. In there, in the bathroom, everything is out of your hands. Time out. Pax. And am I the only one to appreciate the sweet egality of it all? For a little while, you're no better or worse than anyone else. You're shooting par. 

Det er heller ikke første gangen han brukt toalettet som fristed. Før han flyttet til Dubai bodde han i New York med eks-kjæresten Jenn. Forholdet var imidlertid kjærlighetsløst og ustabilt og det er nok ikke en overdrivelse å si at han ble utsatt for psykologisk mishandling. Når han endelig bestemmer seg for å komme seg ut av forholdet går det over i voldshandlinger og han ender opp med å gjemme seg fra henne på badet, for så å love at han skal forbli i forholdet. Men i stedet pakker han tingene sine mens hun er på jobb og kommer seg vekk uten å gi beskjed. Igjen gjør han alt han kan for å unngå konfrontasjoner, men i dette tilfellet er det ganske forståelig. Samtidig legger han det meste av skylden på seg selv. Han sviktet henne, han ga henne ikke et barn, han var en dårlig mann.

I can say that I do not ever again want to be in the situation of seeing someone in the amount of pain and upset suffered by Jenn that was visible to me - and definitely not in the position of again seeing such a person in such a state from the vantage point of the one who has inflicted the pain and done the upsetting (i.e., me). Hence my decision: never again. Never again me-woman.
This must be doable. It may be that most lives add up, in the end, to the sum of the mistakes that cannot be corrected. But I have to believe there's a way for the everyman (the masculine includes the feminine) to avoid the following epitaph: 

HERE LIES (EVERYMAN).
ON BALANCE, HE DID HARM.

Han har mildt sagt ikke et enkelt liv, men hans elendighet gir strålende underholdningsverdi for leseren.   Samtidig er det ikke vanskelig å se at humoren har sitt utspring i et ulykkelig og vanskelig liv, som gjør at boken blir så mye mer enn bare en farse. Jeg vet ikke om alle vil like hovedkarakteren, men jeg tror de fleste vil føle sympati for ham. Selv synes jeg har var merkelig, men sjarmerende, og jeg fått mye ut av å bli kjent med ham.  Det er synd at The Dog ikke ble vurdert som god nok for Bookerprisens Shortlist. Begge irene på longlist har overrasket positivt og er ihvertfall foreløpig de bidragene jeg tror jeg kommer til å huske best fra årets liste. Jeg håper flere bloggere vil forsøke seg på denne selv om den ikke er blant de siste seks nominasjonene.

Conquistadors

Forfatter: Michael Wood
Utgivelsesår: 2000
Min utgave: 2010
Forlag: BBC Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 289
ISBN: 9781846079726

"What has happened here, in Amazonia, since Orellana's time is a holocaust - and one which has gone almost unrecorded. Today, we think of these societies as primitive, but it would be more accurate to say they are post-holocaust - and part of the tragic power of Orellana's narrative is that he saw them before the fall."

Franscisco de Orellana var en spansk conquistador og var den første som seilte hele veien ned Amazonaselven og fant munningen. Han fikk elven oppkalt etter seg i en kort periode. Sammen med Gonzalo Pizarro forsøkte han å finne den sagnomsuste byen El Dorado, men det var en nyttesløs jakt hvor de færreste overlevde. Han endte i stedet opp med å ta med seg en rekke menn og dra fra Pizarro. Sammen utforsket de Amazonaselven i forsøk på å finne veien tilbake til sivilisasjonen. I jungelen fikk han og mennene som fulgte ham kontakt med vennligsinnede indianere, samt opplevde de å bli angrepet av mer aggressive stammer. Etter åtte måneder på elven nådde de Atlanterhavet. Selv om han hadde levd under grusomme forhold hvor mange tusen menn hadde dødd av sult, sykdommer og utmattelse eller på grunn av indianerangrep klarte ikke Orellana å holde seg unna jungelen i mer enn tre år. Han dro tilbake, men klarte ikke å finne igjen elven. Han døde i forsøket.

"And yet, something drew him back. In the end, did he perhaps realize that in the landscapes he passed through, in the teeming fecundity of the forests, in the people he had stayed with, whose languages he had learned, he had, after all, touched El Dorado?" 

Orellanas opplevelser i den nye verden er en av fire historier som blir presentert i denne boken. Michael Wood tar for seg aztekernes fall, erobringen av inkariket, den mislykkede jakten på El Dorado og opplevelsene til Cabeza de Vaca. Han følger i de store oppdagernes fotspor og har derfor god innsikt i hvor de har ferdet og hvordan det må ha vært for dem, selv om Wood selvsagt fartet rundt på litt mer behagelige måter. Boken er et tillegg til en dokumentarserie som ble vist på BBC. Jeg har sett første episoden av dokumentaren, den som handler om Cortes og aztekerne, men foretrekker soleklart boken da leseren får mye mer informasjon enn seeren.

I dokumentarens del en får man hovedsakelig se bilder fra dagens Mexico. Selv om Wood også i dokumentaren beskriver hvordan det så ut på 1500-tallet er det mye lettere å leve seg inn i beskrivelsene fra boken, hvor den moderne byen ikke trenger seg innpå de 500 år gamle historiene. Der kommer beskrivelser av hvordan områdene ser ut i dag som et interessant tillegg i stedet for å dominere beretningen. Det at han også baserer seg på litteratur fra samtiden og siterer samtidige historikere gjør at man ikke utelukkende ser på hendelsene fra et moderne perspektiv. Han siterer også hovedpersonene selv, deriblant Franscisco Pizarro, slik at vi får se hvilket inntrykk de fikk av indianerne og deres skikker, samt hvor farget de var av sin egen bakgrunn:

"I had an old man tortured, who was one of the senior and intimate servants of their god. But he was so stubborn in his evil creed that I could never gather anything from him but that they really believed their devil to be a god. It would seem that the Indians do not worship this devil from any feelings of devotion, but from fear."

Dette er en spennende del av verdenshistorien som Wood har gjort tilgjengelig for alle og en hver. Det er en nærmest unik situasjon hvor to sivilisasjoner uten tidligere kunnskap om hverandre møtes, og konsekvensene som fulgte. Hendelsene blir presentert på en lettfattelig måte, men jeg synes forfatteren klarer å unngå å gå inn i et ensidig spor. Han bruker mye tid på å diskutere personlighet og karaktertrekk til de mest sentrale mennene og han viser tydelig hva han har belegg for å skrive og hvor han kun spekulerer. Vi får et nyansert bilde av både conquistadorene og indianerne, i stedet for en enklere fremstilling av førstnevnte som ondskapsfulle og allmektige menn og sistnevnte som primitive og hjelpesløse offere. Ikke alle conquistadorene var like brutale, selv om mange av dem var det (noe spesielt den siste historien i boken illustrerer), og indianerne var langt fra hjelpesløse.

"It is often said by European historians that the Incas never really fought back, that they allowed their empire to collapse without putting up any resistance. The implication, of course, is that Native American peoples had no courage or ability to improvise; that they were trapped in an archaic view of history, and so constrained that they were incapable of decisive action when confronted by scientific-minded, rational Europeans. It is true that the Inca world-view was based on sacred conseptions of time, and that their rulers were hedged in many taboos which the Europeans categorized as 'primitive'. But, nevertheless, the Incas lived in a rational, ordered state, governed by workable concepts of justice. And, as we have seen, although they were confounded by the initial success of the Europeans - and lacked the Spaniards' technology - they resisted with an heroic tenacity."

Boken inneholder også en del interessante diskusjonsmomenter, spesielt i forhold til hvordan vi evaluerer hendelsene i ettertid og med tanke på spørsmål om moralitet. Han tar blant annet opp aztekerne og inkaenes tradisjoner med menneskeoffring, som spanjolene så på som moralsk forkastelig, men kommenterer også tilfeller av det motsatte, hvor spanjolene gjør ting som indianerne ser på som fullstendig umoralsk.

"...this is one of those rare moments in Spanish narratives when cannibalism is admitted. Crucially, Cabeza de Vaca also tells us that 'the Indians were so indignant about this, there was such outrage among them, that had they seen it when it happened they would surely have killed the men and the rest of us would have been in dire peril'. The Indians would rather die of starvation than eat a fellow human being."

Kort oppsummert er Conquistadors er en godt skrevet, lettlest og spennende bok om en utrolig fascinerende periode i verdenshistorien.

Lesemaraton

Fjoråret var et labert leseår. Jeg har ikke fullført en bok siden oktober og leste kun 35 bøker til sammen i hele 2013. Nå begynner endelig leselysten å komme tilbake og av den grunn meldte jeg meg på The Classics Club Readathon, som ble avholdt lørdag 4. januar og begynte klokken 14.00 norsk tid. Eller, "meldte meg på" er en sannhet med visse modifikasjoner. Jeg glemte å melde meg på og endte derfor med å sniklese sammen med de andre som faktisk hadde meldt seg på. Uansett ble det en fin dag - for det meste tilbragt i sengen - sammen med Tolkien.

Jeg har ikke deltatt på et lesemaraton siden 2011, men den gang var det knallgøy. Det var det også denne gangen, selv om det ikke var like sosialt da jeg ikke var en offisiell del av fellesskapet og dette maratonet ikke inkluderte miniutfordringer og timesinnlegg. Dessuten jukset jeg og begynte to timer før alle andre, men slik må det blir når man skal følge amerikanske tidssoner, jeg ble lei av å vente på dem. Fasiten ble til slutt at jeg leste i ca. 16 timer (med noen pauser må jeg kanskje nevne) og fullførte to bøker, samt fikk begynt på en tredje.

1. J.R.R. Tolkien - The Children of Húrin
2. J.R.R. Tolkien - Unfinished Tales
3. Albert Camus - The Outsider

I romjulen var jeg på kino og så den nyeste hobbitfilmen og ble av den grunn ganske giret på å lese Tolkien igjen. Jeg leste Hobbiten i fjor og Silmarillion i 2011 og fant ut at det var på tide å gjenlese Unfinished Tales, som er en samling med historier fra alle tidsepokene i Tolkiens verden. Etter å ha lest den første historien, "Of Tuor and his coming to Gondolin", la jeg merke til at den neste skulle handle om Túrin, som var sønnen til Húrin. Etter raskt detektivarbeid fant jeg ut at The Children of Húrin, et frittstående verk gitt ut i 2007, handler om nøyaktig den samme historien, bare at du får mer informasjon i The Children of Húrin enn du får om Túrin i Unfinished Tales. I og med at dette verket sto klart i bokhyllen min ble det for fristende å lese den mest komplette versjonen, og dermed pauset jeg lesingen i sistnevnte og åpnet førstnevnte.

The Children of Húrin

The Children of Húrin følger Túrin sønn av Húrin fra han blir født til han dør. Alle hendelsene i boken foregår på slutten av The First Age, før Morgoth blir bekjempet. Til sammenligning skjer hendelsene i Ringenes Herre på slutten av The Third Age, ca. 6500 år senere. Húrin hjalp alvekongen Turgon med å nå området hvor han bygget den hemmelige byen Gondolin. I prosessen ble hans bror Huor ble drept, mens Húrin selv ble tatt til fange av Morgoth som forbannet hele slekten hans. Túrins liv bar sterkt preg av denne forbannelsen, som han kjempet mot hele livet. Moren sender ham til Gondolin når hjemstedet blir innvadert av ondsinnede menn, men hun nekter å bli med ham. Tolkien påpeker at dette bare er den første av hans mange sorger, og det er ingen overdrivelse. Likevel må det sies at han selv er skyld i mye av det som hender ham, selv om han nok kunne hatt et bedre liv i en ikke fullt så hard verden som Middle-Earth på denne tiden. Han må kjempe mot orker, slemme menn, utspekulerte dverger og en svær drage. Noe som for øvrig virker som hverdagskost i The First Age.

Det artige med å lese bøker om denne tiden er at det virkelig føles som om man leser mange tusen år gamle historier og myter. Jeg er så vant til å tenke på det som skjer i Ringenes Herre som "nåtid", og Túrin og hans samtidige kjenner karakterene fra den tiden bare gjennom myter og sagn. Dessuten er The Children of Húrin skrevet på en mer formell og seriøs måte, du får ikke noe av humoren eller det dagligdagse som man kan finne spesielt i Hobbiten men også til dels i Ringenes Herre. Det gjør boken mindre tilgjengelig for leserne enn hans mest kjente, men det skaper en helt særegen atmosfære som fungerer strålende for de som virkelig er interessert i Tolkiens verden. Selv om forfatteren selv ikke var helt fornøyd med flyten i historien er jeg veldig glad sønnen hans bestemte seg for å samle alle trådene og gi den ut som et selvstendig verk.


Unfinished Tales

I denne boken får du ikke en fullstendig historie, men heller deler av historier fra ulike tidsperioder så vel som essay om blant annet Istariene og Palantirene. Visste du for eksempel at Gandalf kom til Middle-Earth ca. 1000 år inn i The Third Age, omtrent 2000 år før hendelsene i Ringenes Herre? Eller at Palantirene hadde forskjellige egenskaper og at en utelukkende så ut mot havet? Vi får lese om etterkommerne til Elros (broren til Elrond) frem til Númenors fall og vi får lese den eneste komplette historien fra Númenor som fremdeles eksisterer (med andre ord, eneste Tolkien skrev...). Hvis du er interessert i å vite mer om Galadriel og Celeborn, om Gandalfs grunnlag for å sende dvergene til Erebor eller om Isildurs død, så er alt samlet her. Unfinished Tales er et sammensurium av ukjente og mer kjente detaljer om Middle-Earth, og det blir aldri kjedelig da hvert kapittel omhandler et nytt tema. Årets første klisjé/salespitch: er du fan av Tolkien er denne et must!

The Grass is Singing

Forfatter: Doris Lessing
Utgivelsesår: 1950
Min utgave: 2013
Forlag: Harper Perennial
Språk: Engelsk
Sidetall: 260
ISBN: Kindle-utgave

But, in the interval, there would be a few brief moments when he would see the thing clearly, and understand that it was 'white civilization' fighting to defend itself that had been implicit in the attitude of Charlie Slatter and the Sergeant, 'white civilization' which will never, never admit that a white person, and most particularly, a white woman, can have a human relationship, whether for good or for evil, with a black person. For once it admits that, it crashes, and nothing can save it.

Hvis du er en person som leser bøker for spenningen sin del eller for å identifisere deg med ulike karakterer, for å få en god følelse eller for å bli berørt av tragiske skjebner, da kan du nok hoppe over akkurat denne boken. Den er ikke noe for deg. Jeg vil tro det er et fåtall som utelukkende leser bøker av de overnevnte grunnene, så jeg drister meg til å anbefale denne likevel.

Boken åpner med å avsløre slutten på historien, altså at Mary Turner er funnet drept i sitt eget hjem og at det er den svarte tjeneren Moses som er gjerningsmannen. Forfatteren prøver ikke å skjule den bakenforliggende årsaken til drapet, og legger dermed ikke opp til et løp hvor leseren må fullføre boken for å få svar på en gåte. Hun fjerner i grunn det meste av spenning ganske effektivt i løpet av det første kapitlet. Det hun derimot lykkes med er å skildre de psykologiske faktorene som fører til drapet på Mary Turner, deriblant fattigdom, ekteskapsproblemer og rasisme.

The stinting poverty in which they lived was unbearable; it was destroying them. It did not mean that there was not enough to eat: it meant that every penny must be watched, new clothes foregone, amusements abandoned, holidays kept in the never-never-land of the future. A poverty that allows a tiny margin for spending, but which is shadowed always by a weight of debt that nags like a conscience, is worse than starvation itself. That was how she had come to feel. And it was bitter because it was a self imposed poverty.

Det mest imponerende med boken er Lessings portrett av Mary.

If he had genuinely, simply, because of the greater strength of his purpose, taken the ascendency over her, she would have loved him, and no longer hated herself for becoming tied to a failure.

Så langt kom jeg da jeg skrev denne omtalen i vår. Mange detaljer fra boken har for lengst forsvunnet ut av minnet, og jeg vet ikke hvordan jeg hadde tenkt å forklare hvorfor Mary er en fantastisk litterær karakter. Jeg kan forestille meg at jeg hadde planer om å presisere at Mary ikke er en fantastisk person. Hun er faktisk en ekstremt usympatisk kvinne, og på ingen måte en heltinne man kan identifisere seg med. Selv om man kan tenke at hun ikke fortjente å dø (hvem fortjener vel det?) er det heller ingen tragisk skjebne hun lider, utenfor hennes kontroll, helt uforventet og trist.

Men det er nettopp det at hun tar uforventede valg, oppfører seg på måter vi aldri ville drømt om selv og  det at hun til tider irriterer vettet av leseren, som gjør boken så interessant. Som leser ble jeg genuint opptatt av å finne ut hvorfor hun er som er. Og hvorfor hun velger å leve med en mann som er så ulik henne.

Perhaps it is not such a bad marriage after all? There are innumerable marriages where two people, both twisted and wrong in their depths, are well matched, making each other miserable in the way they need, in the way the pattern of the life demands.

Les den hvis du orker, for det er en vakker bok, på sin måte. Og les Hedda sin strålende anmeldelse for å få et mer komplett bilde av boken.

Speaking From Among the Bones

Forfatter: Alan Bradley
Utgivelsesår: 2013
Forlag: Orion
Språk: Engelsk
Sidetall: 402
Versjon: Kindle

"His death did not seem to fit what one thinks of as a village murder: the jealousy, the angry words, the blow, the strangulation, the poisoning, the booby-trapped bed warmer. Instead, he had been brutally murdered within the closed casing of a historical pipe organ, his body hauled out of doors and through the churchyard, dropped down into an open grave, dragged through a tunnel, and tossed at last into a hidden chamber atop the tomb of a long-dead saint. It didn't make any sense."

Drapet på kirkens organist, Mr. Collicutt, er det store mysteriet i den femte boken om Flavia de Luce. Flavia blir vitne til oppdagelsen av nok et lik i Bishop's Lacey og denne gangen er hun ikke den eneste hobbydetektiven på saken. Flere av sporene hun finner leder henne imidlertid til egne familiehemmeligheter og det er uten tvil de Luce-familiens historie som står i sentrum for boken som helhet. Og det er nettopp det Bradleys lesere ønsker. Ihvertfall denne leseren.

Det er mange grunner til å lese og like denne serien. Flavia de Luce er hovedgrunnen. Hun er ung men skarp, umoden til tider men mer intelligent enn de fleste, sterk men også skjør. Mysteriene hun løser er allid unike og spennende, Flavias bemerkninger er ofte herlig humoristiske. Bradley blander engelsk småbysjarm med makabre saker og en politisk ukorrekt heltinne. Det er utrolig underholdende lesning.

"The thing ignored me. Perhaps it was hungry. Perhaps Miss Tanty had been so disturbed that she had forgotten to feed it. I took hold of a chunk of suet which was jammed between the wires of the cage. The bird made a sudden lunge and I jerked back my hand before I lost a finger. I'm afraid I called Polly a nasty name."

Likevel er det ikke kun den rene underholdningsverdien av en god krimgåte og en unik heltinne som har gjort serien til en suksess. Særlig de siste bøkene må sies å være mye mer enn som så. Når Flavia ikke farter rundt omkring i Bishop's Lacey på sykkelen Gladys er hun hjemme i det forfalne herregårdshuset Buckshaw hvor hun (stort sett) forgjeves prøver å få farens oppmerksomhet. Moren forsvant da hun var liten og faren prøver å holde liv i en skadeskutt økonomi samtidig som han trekker seg mer og mer unna familien, spesielt den yngste datteren som minner ham altfor mye om konen. De eldre søstrene har lite til overs for Flavia og behandler henne deretter. Den britiske idyllen finner man kun i de ytre lag av fortellingene, innerst er det sårbarhet og tragedier som dominerer.

Hvis Alan Bradley holder seg til planen så er dette den nest siste boken om Flavia, og det er tydelig at han i denne boken forsøker å gjøre alt klart til avslutningen. Vi får en god del informasjon om moren, men ingen definitive svar. Familiens økonomiske situasjon når bristepunket:

"Surrender in a man who had survived a prisoner-of-war camp was almost unthinkable, and I realised with a sudden twinge in my heart that the bone-dry little men of His Majesty's Board of Inland Revenue had done to Father what the Empire of Japan had failed to do. They had caused him to give up hope." 

Jeg grugleder meg til siste avsnitt om familien de Luce. Bradleys evner til å kombinere spenning og underholdning med dybde har gjort meg helt hektet på serien. Jeg bryr meg om hver og en av karaktene og jeg vet det blir trist å måtte si farvel til dem. Forhåpentligvis blir det en verdig slutt på serien. Når den siste boken er lest kan jeg dessuten få glede av å lese hele serien om igjen uten ett års pause mellom hver bok. Kanskje jeg da endelig kan finne ut hvorfor jeg ikke var helt overbevist etter å ha lest de første to bøkene i serien. Jeg skjønner fremdeles ikke hva som endret seg fra den andre til den tredje boken.

En liten notis på slutten: Jeg har bloggbursdag i dag! Bloggen fyller tre år. Siden jeg ikke har vært så aktiv her på en stund får det holde med notisen, så får det heller bli et stort innlegg på fireårsdagen. Jeg feirer med favorittsitatet fra Speaking From Among the Bones (som du mest sannsynlig må ha kjenskap til serien for å sette pris på):

"Then the miracle happened. As the vicar glanced uneasily at the remains of Mr. Collicutt, the Inspector slowly closed and reopened his right eye so that only I could see it. He had winked at me! Inspector Hewitt had winked at me! Somewhere, church bells rang. Somewhere cannons boomed. Somewhere fireworks exploded crazily in a darkened sky."

Chronicle of a Death Foretold

Forfatter: Gabriel García Márquez
Utgivelsesår: 1981
Min utgave: 2007
Forlag: Penguin Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 122
ISBN: 9780141032467

"On the day they were going to kill him, Santiago Nasar got up at five-thirty in the morning to wait for the boat the bishop was coming on."

Slik begynner Chronicle of a Death Foretold. Rikmannen Bayardo San Román bestemmer seg for å gifte seg med en lokal jente, men er forferdet da han oppdager at hun ikke er jomfru. Nyheten om hennes skam sprer seg raskt og hun må etter kort tid fortelle familien hvilken av stedets menn som var ansvarlig for at hun ikke lenger er ren.

"She only took the time necessary to say the name. She looked for it in the shadows, she found it at first sight among the many, many easily confused names from this world and the other, and she nailed it to the wall with her well-aimed dart, like a butterfly with no will whose sentence has always been written. 'Santiago Nasar,' she said."

Tvillingbrødrene til bruden tar på seg oppgaven med å gjenopprette familiens ære og det tar ikke lang tid før alle innbyggerne - med et par viktige unntak - vet hva som skal skje. I ettertid har alle ulike unnskyldninger for hvorfor de ikke grep inn. Noen trodde ikke at det virkelig ville skje, andre mente at det var en familiesak som ingen utenforstående kunne blande seg inn i. Men de visste, alle visste hva som var Santiago Nasars skjebne.

"'For the love of God,' murmured Clotilde Armenta. 'Leave him for later, if only out of respect for his grace the bishop.'"

Kun en person forsøkte å advare ham, men var for sen. Santiago Nasar var allerede død. Han hadde utspilt sin rolle i denne tragiske hendelsen. Ingen hadde gitt ham en sjanse til å motbevise påstandene og si sin sak, ingen hadde vurdert at jenten kunne snakket usant. Familiens ære var igjen inntakt, Santiago betalte prisen for sine (påståtte) handlinger, og tilværelsen kunne gå tilbake til normalen. Den eneste man synes virkelig synd på var Bayardo San Román.

"For the immense majority of the people there was only one victim: Bayardo San Román. They took it for granted that the other protagonists of the tragedy had been fulfilling with dignity, and even with a certain grandeur, their part of the fortune that life had assigned them. Santiago Nasar had expiated the insult, the brothers Vicario had proved their status as men, and the seduced sister was in possession of her honor once more. The only one who had lost everything was Bayardo San Román: 'poor Bayardo,' as he was remembered over the years."

I realiteten var det mange ofre. Jenten som ikke forventet at brødrene ville vise seg å være modige nok til å drepe den mektige og rike Santiago Nasar. Tvillingbrødrene selv, som lenge gjorde alt i sin makt for å unngå å finne mannen de skulle ta livet av. Og til slutt mannen som ble drept, som måtte spille en rolle han ikke var forberedt på. Som ble dømt for en forbrytelse han muligens ikke hadde begått.

Chronicle of a Death Foretold er en sterk bok. Kort og konsis, nydelig skrevet. García Márquez imponerer nok en gang. Det er en sjelden og uvurderlig opplevelse å bli så engasjert i en bok hvor utfallet avsløres i den første setningen. Boken er en studie av mennesker og tradisjoner. Den inneholder en tragedie som virker uungåelig til tross for at den uten tvil kunne unngås.

Something Fresh og Summer Lightning

Forfatter: P.G. Wodehouse
Utgivelsesår: 1915 og 1929
Mine utgaver: 2008
Forlag: Arrow Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 260 og 316
ISBN: 9780099513780 og 9780099513827

Something Fresh

"As Wodehouse wrote, 'without at least one impostor on the premises, Blandings Castle is never itself'. In Something Fresh there are two, each with an eye on a valuable scarab which Lord Emsworth has acquired without quite realizing how it came into his pocket. But of course things get a lot more complicated than this..."

Summer Lightning

The Empress of Blandings, prize-winning pig and all-consuming passion of Clarence, Ninth Earl of Emsworth, has disappeared. Blandings Castle is in uproar and there are suspects a-plenty - from Galahad Threepwood (who is writing his memoirs so scandalous they will rock the aristocracy to its foundations) to the Efficient Baxter, chilling former secretary to Lord Emsworth. Even Beach the Butler seems deeply embroiled. And what of Sir Gregory Parsloe-Parsloe, Clarence's arch-rival, and his passion for prize-winning pigs? With the castle full of deceptions and impostors, will Galahad's memoirs ever see the light of day? And will the Empress be returned...?"

Jeg har fått en ny favorittforfatter. Nye favorittkarakterer. En ny favorittserie. Blandings er et magisk sted hvor karakterene er selvopptatte, surrete og særdeles komiske, hvor alt som skjer er basert på godt konstruerte sammentreff og en god dose flaks, og hvor ingenting skal tas for seriøst. Som Stephen Fry-sitatet på baksiden av begge (!) bøkene sier: "You don't analyse such sunlit perfection, you just bask in its warmth and splendour." Dette er bøker man koser seg med. Bøker man kan le av på upassende offentlige steder. Bøker man ikke bør begynne å lese når man er blakk og kun har et par stykker liggende. Jeg har Wodehouse-abstinenser. Heldigvis er jeg ikke blakk lenger, men bookdepository trenger desverre mer enn et par dager på å sende meg nye bøker.

'You don't need a hat to tax a man with stealing a pig,' said the Hon. Galahad, who was well versed in the manners and rules of good society.

Galahad, eller Gally om du ønsker, er vidunderlig. Hadde han vært litt yngre og aller helst en virkelig person hadde han vært en god drømmemannkandidat. Han er ikke bare vis (jf. sitatet over), men også morsom, følsom og seriøs når det passer. Dessuten kan han skrive, noe som er meget appellerende for en bokelsker som meg. Han er en mann som vet hvordan man har det gøy og som tar utfordringer på strak arm. Min nye litterære helt.

Og så har vi butleren Beach. Nok en eldre herremann, en som sliter med helsen og som ikke har noe i mot å snakke om kroppslige problemer. Han er stadig på pletten, han er snill og lojal, selv når det kan gå utover ham selv:

A strained, haunted look he seemed to have, as if he had done a murder and was afraid somebody was going to find the body. A more practised physiognomist would have been able to interpret that look. It was the one that butlers always wear when they have allowed themselves to be persuaded against their better judgement into becoming accessories before the fact in the theft of their employers' pig.

Lord Emsworth, derimot, er en usedvanlig 'enkel' mann, best beskrevet av Wodehouse i Something Fresh:

He was as completely happy as only a fluffy-minded old man with excellent health and a large income can be. Other people worried about all sorts of things--strikes, wars, suffragettes, the diminishing birth rate, the growing materialism of the age, a score of similar subjects. Worrying, indeed, seemed to be the twentieth-century specialty. Lord Emsworth never worried. Nature had equipped him with a mind so admirably constructed for withstanding the disagreeableness of life that if an unpleasant thought entered it, it passed out again a moment later. Except for a few of life's fundamental facts, such as that his check book was in the right-hand top drawer of his desk; that the Honorable Freddie Threepwood was a young idiot who required perpetual restraint; and that when in doubt about anything he had merely to apply to his secretary, Rupert Baxter--except for these basic things, he never remembered anything for more than a few minutes. At Eton, in the sixties, they had called him Fathead.

Er det rart livet på Blandings stort sett bare består av forviklinger? Wodehouse introduserer leseren for en verden hvor overklassens småproblemer tar fullstendig overhånd. Leseren aner ikke hvordan karakterene vil løse flokene som har oppstått, men kan likevel føle seg sikker på at de vil bli løst til glede for alle. Det vil si alle utenom de vi misliker. Ingenting er gøyere enn å lese om hvordan Baxter dummer seg ut eller blir tatt på fersken i en eller annen utspekulert plan, kun ved hjelp av tilfeldigheter selvfølgelig. Intelligens er ikke alltid en fordel i Wodehouse sin verden. Er du rik, selvopptatt og litt mindre intelligent, da er livet godt. Er du, som Baxter, alltid på hugget, klar til å vise hvor smart du er ved å ødelegge andres konspirasjoner, jo da kan du regne med å få deg en på trynet. Selvopptatt er bra, selvopptatt, intelligent og arrogant derimot, er en dårlig kombinasjon. Men Baxter er ikke den eneste som får seg en på trynet:

He was feeling as he had not felt since the evening some years ago when, boxing for his University in the light-weight division, he had incautiously placed the point of his jaw in the exact spot at the moment occupied by his opponent's right fist. When you have done this or - equally - when you have just been told that the girl you love is definitely betrothed to another, you begin to understand how Anarchists must feel when the bomb goes off too soon.

Hvis du vil bli kjent med flere av Wodehouse sine geniale men gale karakterer er det bare å begynne å lese. Something Fresh er den første boken i Blandings-serien, men Summer Lightning er den desidert gøyeste av de to. Les begge. Når du er ferdig leser du enda flere. Les, le og nyt. Liker du britisk humor har du ingen unskyldning for ikke å ha lest P.G. Wodehouse. For de av dere som er godt kjent i hans univers, skriv gjerne hvilke bøker, serier, karakterer el. som er deres favoritter. Jeg er en nybegynner og har mye å lære.

W or the Memory of Childhood

Forfatter: Georges Perec
Utgivelsesår: 1975
Min utgave: 2011
Forlag: Vintage
Språk: Engelsk
Sidetall: 164
ISBN: 9780099552352

"I have no childhood memories."

Georges Perec har skrevet en delvis selvbiografisk roman som er delt i to deler. Annethvert kapittel gjenforteller en historie som bokens Perec skrev da han var tolv år, mens resten av innholdet består av uklare barndomserindringer. Utsagnet over er ikke falskt, ikke helt. Minnene forfatteren deler med oss er svært uklare, tatt ut av kontekst og han vet ikke alltid selv om minnene er virkelige eller ikke. I starten virker det som om han skildrer en ganske normal barndom til tross for at han er en jødisk mann som har barndomsminner fra krigen. Det blir presentert hint underveis om hva familien har vært gjennom, men vi får ikke vite faktaopplysninger om det som skjedde. Perec nevner blant annet ofte alle "tantene" han bodde hos under krigen. Hva så med foreldrene?

Fortellingen man leser i annethvert kapittel virker ikke relatert til Perec sine barndomsminner på noen måte. I den blir vi kjent med en desertør, Gaspard Winkler, som byttet navn under krigen og flyktet til Sveits. Gaspard finner etter hvert ut at han har fått identiteten sin fra en ung gutt som er både døv og stum. Gutten forsvant i en båtulykke og den voksne Gaspard får i oppdrag å lete etter ham. Gutten er sporløst forsvunnet. I sitt søk finner Gaspard en øy som har et helt spesielt sett med leveregler. Levesettet er basert på sportsregler. De har turneringer hvor mennene deltar. Seier betyr ære og ekstra goder. Et merkelig, men interessant system.

Jeg begynte å lese denne boken uten å ane noe om Perec eller historien hans. Utviklingen i boken ble derfor særdeles uhyggelig. Jeg var ikke forberedt på det som skulle følge den noenlunde normale - dog litt forvirrende - starten. Det var med den følgende beskrivelsen jeg forsto at det var grusomme ting i vente:

"The force of the collision was fantastic. Angus Pilgrim was literally smashed against his cabin bulkhead; Hugh Barton's skull was shattered when the mainmast fell on him, Zeppo was torn to shreds on the rocks and Felipe was decapitated by a steel hawser. But the most horrible death was Caecilia's: she did not die instantly like the others, but, with her back broken by a badly lashed cabin trunk which had come adrift in the impact, she had tried, probably for hours on end, to reach and to open her cabin door; when the Chilean rescue team found her, her heart had only just stopped beating, and her bleeding fingernails had made deep scratches in the oak door."

Leseren er fullstendig klar over at mannskapet på båten døde. Det kommer ikke som en overraskelse. Sjokket kommer av hvor fryktelig beskrivelsen er. Før det avsnittet virket boken relativt harmløs. Når forfatteren tar seg tid til å beskrive de siste øyeblikkene til uviktige karakterer på en slik måte kan det ikke være tvil om at man har enda flere grusomheter i vente.

Livene til innbyggerne i W beskrives på en nøytral måte. Geografisk oppdeling, bosamfunn, regler og normer ramses opp. Fire landsbyer kjemper mot hverandre i tre forskjellige mesterskap. Vinnerne deltar på seiersfesten, taperne må dra tomhendt hjem. Guttene trenes opp til å bli idrettsutøver fra de er ung og entrer en stadion for første gang i tenårene. Litt sært, guttebarn tvinges inn i en rolle de ikke får velge selv. Men de har det da ikke direkte vondt, har de det? Eller?

"What is much more significant, on the other hand, and constitutes one of the singular features of W society, is not that the losers are excluded from the festivities - but that they are purely and simply denied their evening meal."

Og det er bare starten i en rekke forskrekkende faktum om samfunnet på øyen W. Mennene som taper konkurranser risikerer mye mer enn et måltid. De kan bli verbalt misbrukt, fysisk misbrukt eller rett og slett steinet til døde. De kan bli tvunget til å ta på seg skoene feil vei og løpe noen runder. Jo flere konkurranser man taper, jo mer utmattet og fysisk svak blir man. Måltidene er nøye planlagt. De får tre måltider som inneholder alt de trenger for å holde seg i live, men det fjerde måltidet (som kun vinnerne får) inneholder det man trenger for å kunne trene, for å bygge og opprettholde en god fysikk. Taperne forblir tapere. Sportslig mobilitet eksisterer kun på papiret.

Om ikke det høres grusomt ut kan jeg fortelle dere om jentenes skjebne. For det første blir fire av fem jentebarn drept etter fødselen. Det skal ikke være nok jenter til alle, bare nok jenter til at alle de viktigste samfunnsposisjonene kan bli fylt, til at populasjonen ikke faller drastisk. De som får æren av å beholde livet blir kledt naken når de er gammel nok og må løpe foran en fylt stadion. Bak dem løper menn som forsøker å ta dem igjen. Det lykkes de alltid med og premien er selvsagt jentene. De blir banket og voldtatt. Barna blir tatt fra dem og plassert i egne hjem hvor de lever sammen, hvor de eldste tar vare på de yngste. Det finnes ingen lykkelige familier. Det finnes ingen familier.

Poenget med historien om W? For de av dere som ikke har gjettet det anbefaler jeg å lese boken. Det siste kapittelet forklarer klart og tydelig hvordan Perec sine barndomsminner passer sammen med historien om W. Selv om jeg har avslørt mye av innholdet vil jeg si det er vel verdt å lese boken. Da får dere med dere Perecs egne ord og de vil påvirke dere. Hyggelig lesning er det ikke. Men de beste bøkene er sjeldent hyggelige.

The Black Tulip

Forfatter: Alexandre Dumas:
Utgivelsesår: 1850
Min utgave: 2008
Forlag: Oxford World's Classics
Språk: Engelsk
Sidetall: 236
ISBN: 9780199540464

"The novel - a deceptively simple story - is set in Holland in 1672, and weaves the historical events surrounding the brutal murder of John de Witte and his brother Cornelius into a tale of romantic love. The novel is also a timeless political allegory in which Dumas, drawing on the violence and crimes of history, makes his case against tyranny and puts all his energies into creating a symbol of justice and tolerance: the fateful tulipa negra."

-------------------------------------------------------------------------

Jeg forventet spenning da jeg begynte å lese The Black Tulip og ble ikke skuffet. I de første kapitlene skal John og Cornelius de Witte slippes ut av fengsel for å sendes i eksil, men en sint folkemengde har ingen planer om å la dem slippe unna. I tillegg har William of Orange sikret seg nøklene til byens porter slik at de ikke kan åpnes for brødrene. Jeg hadde ikke lest baksideteksten særlig nøye før jeg begynte på boken og hadde derfor ikke fått med meg på forhånd at brødrene dør. Det var med andre ord en ulidelig spennende start som minnet mer om en actionfyllt slutt enn noe annet. Så langt var jeg strålende fornøyd.

Etter at brødrene blir drept beveger historien seg videre til Cornelius van Baerle, Cornelius de Witte sin nevø. Han bryr seg ikke om politikk og ønsker heller ikke makt. Alt han vil er å gro tulipaner. Han elsker tulipaner. Det er dette som er den egentlige historien. De politiske intrigene fra starten er ikke viktige for historien, annet enn at de resulterer i at Cornelius blir sendt i fengsel for å ha samarbeidet med brødrene (noe han ikke hadde). Cornelius er helten som klarer å skape den svarte tulipanen, noe ingen andre har klart. Skurken i fortellingen er naboen, den like tulipanfrelste Isaac Boxtel. Han gir politiet bevis som sender Cornelius i fengsel og forsøker iherdig å stjele løkene som skal plantes for å gro frem den svarte tulipanen. Historien har skiftet fokus fra det tradisjonelle politiske dramaet til to tulipangale tullinger som begge vil få æren av å ha grodd en ny tulipan som tidligere kun hadde vært en teoretisk mulighet.

Hele historien handler med andre ord om tulipanmisunnelse. Likevel er boken like spennende hele veien som den var i starten. Sære historier som er velskrevet og spennende er mangelvare, men Dumas leverer. Han opprettholder drivet i historien selv etter at de vi tror skal være hovedpersonene er døde og plottet endrer seg fra å handle om storpolitikk og konsekvensene som medfølger til å handle om tulipaner. Det er kanskje en røverfortelling, men det er en godt skrevet røverfortelling. For alle som liker eventyraktige bøker man forbinder med gutteromslesning så er denne boken midt i blinken. For de som ikke orker å begynne på de tykkere bøkene til Dumas kan denne være en kortere inngangsport til Dumas sine bøker.

Etter å ha lest The Black Tulip har jeg nok en gang fått sansen for forfatteren og planlegger nå å lese hele serien hans om de tre/fire musketerene. The Three Musketeers har jeg lest tidligere, men den leser jeg på nytt. Deretter leser jeg oppfølgerne Twenty Years After, The Vicomte of Bragelonne, Louise de la Vallière og The Man in the Iron Mask. Jeg gleder meg til en sommer og høst i Dumas' selskap!

Comedy in a Minor Key

Forfatter: Hans Keilson
Utgivelsesår: 1947
Min utgave: 2010
Forlag: Hesperus
Språk: Engelsk
Sidetall: 106
ISBN: 9781843914563

"He would never have to wait for anything again. He had defended himself against death from without, and then it had carried him off from within. It was like a comedy where you expect the hero to emerge onstage, bringing resolution, from the right. And out he comes from the left. Later, though, the audience members go home surprised, delighted, and a little bit wiser for the experience. They feel that the play did turn out a bit sad after all, at the very end. We thought he would enter from the right..."

Wim og Marie bestemmer seg for å gjøre sin patriotiske plikt; de lar en jødisk mann bo i skjul i huset deres. Etter et år dør mannen av en vanlig sykdom, og ekteparet må kvitte seg med liket. I Comedy in a Minor Key følger vi utviklingen etter at den jødiske mannen, Bram Cohen, dør og i tillegg får vi glimt fra perioden han bodde i huset.

Keilson har skrevet en lavmælt fortelling. En hverdagsfortelling som likevel ikke er hverdagslig. Flyangrep er dagligdags, "alle" tar inn folk i hjemmene sine, politiet er enten på den gode siden eller så er de farlige. Livet går sin gang. Hadde det ikke vært for flyalarmer, mangel på kjøtt og jøder på loftet hadde det vært vanskelig å forstå at krigen var virkelig. Men det var den...

På baksiden av boken står det "Hans Keilson may be the greatest novelist you've never heard of...", og jeg klarer ikke å la være å lure på hvor mange gode skjønnlitterære fortellinger det fantes i 1947 som omhandlet krigen. Jeg vil tro at denne boken må ha vært ganske original på den tiden. Selv med de enorme mengdene av krigsbøker som eksisterer i dag, nesten 70 år senere, synes jeg Keilson sin bok virker særegen. Joda, vi har lest historier om jøder i skjul tidligere. Men aldri før har jeg lest om den meningsløsheten som oppstår når den jødiske mannen ikke blir oppdaget, ikke dør i et bombeangrep, ikke tar sitt eget liv fordi livet ikke lenger er verdt å leve, men heller dør av en sykdom. En vanlig sykdom. Det er banalt, det er meningsløst, men det må ha skjedd med mange. Likevel har jeg aldri tenkt over muligheten. Når man kjemper mot eksterne krefter for å leve skal man ikke dø av interne krefter. Det blir så feil. Men selvsagt skjer det.

Boken gir et sterkt inntrykk fordi språket er så enkelt, fordi fortellingen varierer mellom å være dagligdags og absurd. Jeg likte den godt. Keilson var utvilsomt en dyktig forfatter. Men den beste romanforfatteren jeg aldri har hørt om er fremdeles Jenny Erpenbeck, som også skrev om krig, men fra et helt annet perspektiv. Både henne og Keilson bør leses av mange.

Cold Comfort Farm

THERE HAVE ALWAYS BEEN STARKADDERS AT COLD COMFORT FARM

I tilfelle dere ikke klarer å lese skriften på bokomslaget vil jeg gjerne introdusere dere for beboerne på Cold Comfort Farm:

Flora Poste - The Higher Common Sense (en tittel hun sikkert syns passer henne selv, i tillegg til boken hun holder)

Aunt Ada Doom - Saw something nasty in the woodshed

Elfine - A free spirit

Seth - A prime specimen of manhood

Reuben - A sad sack

Judith Starkadder - Just leave her in her misery

Adam - Washes dishes with a twig

Amos Starkadder - "There'll be no butter in hell"

også må vi ikke glemme kuene:

Feckless

Graceless

Aimless

Pointless

og oksen:

Big Business

Akkurat som livet på Cold Comfort Farm?

Amos Starkadder gir beskjed: "If ye doan want to feel the crimson fires of hell a-lickin' at your feet, read this book". Dere er herved advart!

Amos er ikke akkurat den mest fornøyelige karakteren i boken, men det er ikke mangel på gode karakterer og gode øyeblikk.

Jeg tror sjelden jeg har godtet meg og vært mer fornøyd enn da Flora skaffer den herlige Reuben akkurat det han vil ha. Hun er virkelig et geni den jenten, klarer alt hun vil, uten problemer. Og det beste av alt: alle blir fornøyd, selv om de teknisk sett blir snytt. Amos lures til å tro at han kan gjøre store ting hvis han bare får preke til en større forsamling, Reuben sitter igjen med nøyaktig det han vil ha:

'You got th' old devil out of th' way for me.'

'Oh...that,' yawned Flora.'Ay...an' I doan't forget. Eh, th' farm'll be mine now, surelie.''So it will,' said Flora, amiably. 'Such fun for you'.

Hun er entusiatisk i sine gjøremål, dog kanskje ikke fullt så entusiastisk i ettertid. Når et mål er fullført er det ikke så interessant lenger. Det er fremdeles mye å gjøre på Cold Comfort Farm. Praktisk må man være!

Adam og oppvaskkosten er også fantastisk lesning:

"He glanced spitefully at Flora from under the brim of the hat as he crossed the kitchen, but said nothing to her. As he placed the twigs carefully on a shelf above the sink, he glanced round at her, but she went on sewing, and never said a word. So after rearranging the twigs once or twice, and coughing, he muttered:

'Ay, them'll last me till Michaelmas to cletter the dishes wi' - there's nothin' like a thorn twig for cletterin' dishes. Ay, a rope's as good as a halter to a willin' horse. Curses, like rookses, flies home to rest in bosomses and barnses.'It was clear that he had not forgotton Flora's advice about using a little mop to clean the dishes. As he shuffled away, she thought that she must remember to buy one for him the next time she went into Howling."

Jeg anbefaler på det sterkeste at dere gjør dere bekjent med familien Starkadder, Flora Poste og resten av menneskene på Cold Comfort Farm - før de forsvinner. Eller eventuelt før advarselen til Amos tar form. Dere vil få dere en god latter, og definitivt et par fornøyelige timer på sofaen eller hvor nå enn dere foretrekker å lese. Det er alt jeg har å si. For en mer detaljert oversikt over innholdet i boken, les hvilkensomhelst av de andre omtalene som har blitt skrevet i dag. Linkene finner dere hos lesesirkelsjefen.

Til slutt må jeg snike med en luddig oversikt jeg fant på wikipedia. Direkte kopiert. En ny advarsel først: SPOILER!!!

"The novel ends when Flora, with the aid of her handbook The Higher Common Sense, has solved each character's problem. These solutions are:

Meriam: Flora introduces her to the concept of contraception.

Seth: Flora introduces him to a Hollywood film director, Earl P. Neck, who hires him as a screen idol.

Amos: Flora persuades him to buy a Ford van and become a travelling preacher. He loses interest in running the farm and hands it over to Reuben.

Elfine: Flora teaches her some social graces and dress sense so that Richard Hawk-Monitor falls in love with her.

Urk: forgets his desire for Elfine and marries Meriam.

Mr Mybug: falls in love with and marries Rennet.

Judith: Flora hires a psychoanalyst, Dr Müdel, who, over lunch, transfers Judith's obsession from Seth to himself until he can set her interest on old churches instead.

Ada: Flora uses a copy of Vogue magazine to tempt her to join the 20th century, and spend some of her fortune on living the high life in Paris.

Adam: is given a job as cow-herd at Hautcouture Hall.

Graceless, Aimless, Feckless and Pointless: go with Adam to Hautcouture Hall

Big Business: Flora lets him out into the sunlight.

Flora: marries Charles."

Paranormalitet

Forfatter: Richard Wiseman
Utgivelsesår: 2012
Forlag: Humanist Forlag
Målform: Bokmål
Sidetall: 380
ISBN: 9788292622926

Richard Dawkins sitat på forsiden ga en bedre beskrivelse av boken enn baksideteksten, så jeg begynner med det:

"Mennesket er følelsesmessig tiltrukket av det overnaturlige. De ønsker at rare, uforklarlige fenomener skal være sanne... Wiseman gjør det til stor underholdning når han elegant dissekerer paranormale sjarlataner, blåser bort overtroens tåke og slipper inn fornuftens lys."

Paranormalitet er nettopp dette, en genistrek av en bok som både underholder, har læringsverdi og presenterer et bilde av den menneskelige hjernen som er minst like interessant som enhver overnaturlig forklaring på underlige hendelser. Boken er inndelt i syv forskjellige seksjoner, som hver tar for seg et tilsynelatende overnaturlig fenomen. Han presenterer historier om folk som behersker spådomskunst, har hatt en ut av kroppen-opplevelse, har telepatiske evner, kan snakke med de døde, har sett spøkelser og kan spå fremtiden. Historiene er spennende. Forklaringene er enda mer spennende.

Wiseman har forsket på såkalte paranormale fenomener i tyve år. Tidligere hadde han en karriere som tryllekunstner, og er derfor godt kjent med triks og illusjoner. Hensikten med studiene hans er dog ikke bare å avsløre sjarlataner, men også å få større innsikt i det menneskelige sinnet. Hvorfor lar vi oss selv tro på unaturlige forklaringer på naturlige hendelser? Hvordan kan mennesker ha ut av kroppen-opplevelser, uten at de faktisk har gått ut av kroppen? Hvorfor er opplevelsen så overbevisende?

Han påpeker også at langt fra alle klarsynte, medier og hva nå enn annet er svindlere. Det finnes nok mange slike, men noen tror virkelig på det de gjør. De bruker spesielle teknikker helt ubevisst om at det faktisk er teknikker og ikke en overnaturlig evne. De narrer seg selv i tillegg til andre.

"Cold reading forklarer også hvorfor klarsynte aldri har klart å bestå en vitenskapelig test av evnene sine. Når man isolerer de klarsynte fra klientene deres, klarer de ikke å ta inn informasjon fra klientenes klesdrakt eller atferd"..."Resultatet er at den høye suksessraten som de klarsynte vanligvis oppnår, plutselig ramler helt sammen, og i stedet kommer sannheten frem - suksessen er basert på en fascinerende bruk av psykologi, og ikke på tilstedeværelsen av paranormale evner."

Helt i starten av boken forteller Wiseman om tryllekunstneren James "the Amazing" Randi, som på slutten av 1960-tallet utlovet en pengepremie på 1000 dollar til hvem som helst som kunne overbevise et uavhengig panel om at de besitter overnaturlige evner. På 1990-tallet ble premien økt til en million dollar, og mange har latt seg friste. Etter over 40 år er det fremdeles ingen som har lykkes i forsøket. Det sier ikke så rent lite...

Wiseman viser deg hvordan du kan lykkes! Ikke med å gjennomføre vitenskapelige tester for å bevise at du har overnaturlige evner, men med å lure andre til å tro at du har det. Da som et partytriks. Han anbefaler ikke at leseren blir en yrkessvindler... Du kan også lære deg å kontrollere drømmene dine og å få en ut av kroppen-opplevelse. Artig lesning, men jeg er ikke fristet til å prøve.

Hvis du har planer om å lese Märthas englebøker, bøker om Snåsamannen eller lignende nyere utgivelser, jo da anbefaler jeg at du leser denne i tillegg. Du vil ikke bli mindre fascinert av Märtha og Snåsamannen, men fascinasjonen vil ta en annen form.