Samleomtaler - 2

Det spørs om jeg rekker alle samleomtalene før 2012 sniker seg på plass, men jeg gjør et forsøk på å nå de fleste. Jeg satser på å skrive skikkelige omtaler av Death Comes to Pemberley og The Lost City of Z. Terry Pratchett får også et eget innlegg.



Louis de Bernières - Captain Correlli's Mandolin
Jeg siterer Line, selv om hun refererer til en annen bok skrevet av samme forfatter: "Det er ikke Louis de Bernières beste roman, men jeg er likevel fristet til å påstå at alt han tar i blir til gull." Vi befinner oss på en gresk øy, krigen herjer, og italienske soldater forstyrrer hverdagen til beboerne på øyen. Til tider briljerer forfatteren, spesielt i sine beskrivelser av Mussolini og av de italienske soldatenes håpløse kamp for en diktator de ikke liker mot et folk de ikke hater. Som i alle bøker av Louis de Bernières finner man brutalitet, kjærlighet og sære, men elskverdige karakterer. Dr. Iannis, "The Good Nazi", "L'Homosessuale" og en rekke andre karakterer gjør denne boken til herlig lesning. Forfatterens bruk av humor i sin samfunnskritikk gjør boken både viktig og underholdende. Nok en fantastisk roman av denne mannen, selv om den ikke når helt opp til mine favoritter. Jeg falt ikke helt for Pelagia og kjærlighetshistorien mellom henne, Mandras og Correlli. De to første var to av de mindre interessante karakterene i boken (selv om Mandras blir mer interessant på slutten). Likevel, anbefales! Alt av denne mannen kan anbefales!

Irène Némirovsky - All Our Worldly Goods
Boken starter med et bryllup arrangert av to viktige familier. Problemene starter i det brudgommen nekter å gifte seg med den utvalgte kvinnen og heller velger sin egen utvalgte. En kvinne som hører til på en annen del av rangstigen, en kvinne som ikke er god nok for ham. De gifter seg, tross familiens protester, og de lever lykkelig selv om deres liv sammen har fått en vanskelig start. Pierre og Agnes, som de heter, er desverre av den uheldige generasjonen som fikk oppleve to verdenskriger. Alle i landsbyen må flykte ved begge anledningene og Pierre må selv kjempe i den første verdenskrigen. Ved den andre er det hans sønn som må delta. De får aldri fred, de får aldri muligheten til å ta gode dager for gitt eller til å leve i visshet om at barna vil få det bedre enn dem. De må gjennom et helvete, og deretter et nytt helvete. Lykken de har funnet sammen må gjennom prøvelse etter prøvelse. Nèmirovsky skriver glitrende som alltid, og gir et skremmende innblikk i en tid jeg er glad jeg slapp å ta del i. Noe uvanlig lar hun likevel godhet og kjærlighet få små seire.

Jerome K. Jerome - Three Men in a Boat
"It is not that I object to the work, mind you; I like work: it fascinates me. I can sit and look at it for hours." Britisk humor på sitt beste. Tre eldre herremenn og en hund leier en båt og tar seg en tur på elven. Og det er genialt. Jeg vet ærlig talt ikke hva mer jeg kan si. Denne boken må leses, ikke leses om. Løp og kjøp! NÅ!

"I forget the other ingredients, but I know nothing was wasted; and I remember that, towards the end, Montmorency, who had evinced great interest in the proceedings throughout, strolled away with an earnest and thoughtful air, reappearing, a few minutes afterwards, with a dead water-rat in his mouth, which he evidently wished to present as his contribution to the dinner; whether in a sarcastic spirit, or with a genuine desire to assist, I cannot say."

Xiaolu Guo - A Concise Chinese-English Dictionary for Lovers
En kinesisk kvinne reiser til England for å lære seg engelsk. Hun skal være der i et år, for så å reise tilbake til Kina og begynne å arbeide for foreldrene. Engelsken i boken følger nivået til denne kvinnen, og i starten er det nesten vanskelig å forstå hva hun vil. Når vi nærmer oss slutten av boken skriver hun nærmest perfekt. Man lærer mye på et år. De største problemene handler mest om å forstå engelsk kultur og skikker. Boken overrasket meg. Jeg trodde historien skulle være skjønn og enkel, men den hadde mer dybde enn forventet, og den var nesten mer dyster enn skjønn. Jeg falt ikke hodestups slik som Julie, men boken var god.

Nikolai Gogol - Dead Souls
Jeg er først og fremst anglofil, men min kjærlighet for russerne ligger kun noen hakk bak kjærligheten for britene. Jeg har enda til gode å lese en russisk klassiker jeg ikke har likt. Det er nesten for dumt å skulle skrive en hurtigomtale, så jeg overlater omtaleskrivingen til en som gjør det bedre. Min eneste korte kommentar: Dette er uten tvil den russiske klassikeren jeg har ledd mest av. Gogol har en spenstig skrivestil.

Louis de Bernières - A Partisan's Daughter
Les Lines omtale. Den er strålende, og jeg er enig med henne. Kort prosess.

Hans-Wilhelm Steinfeld - Forvirringens Tid
Jeg er ikke vant til å lese sakprosa. Jeg leser fagbøker og jeg leser skjønnlitteratur. Jeg har hatt en antagelse som går ut på at sakprosa vil være tungt å lese, nesten på samme måte som fagbøker. Med store daglige doser pensum har jeg tidligere ikke orket å begi meg ut på noe annet enn oppdiktede fortellinger. Så dum er jeg. Sakprosa kan være både lettlest og spennende. Noen kan minne om skjønnlitteratur i oppbygging, selv om historien som fortelles er sann. I Forvirringens Tid er ikke skrevet som en historie, men den er full av personlige anekdoter fra forfatteren, som selv har møtt og hatt samtaler med flere storpolitiske russiske navn. Han gir i denne boken et personlig og annerledes innblikk i Russlands etterkrigshistorie, og han gir en fascinerende analyse av forskjellene mellom Putin og Medvedev. Han mener at Russlands fremtid bør inkludere Medvedev og ekskludere Putin - noe som virker usannsynlig gitt utviklingen de siste månedene (og var nok usannsynlig før den tid også). Anbefales til alle som er interessert i Russland og politisk utvikling.

Torgrim Titlestad - Harald Hårfagre
Nok en faktabok. Norgeshistorie er temaet denne gangen. Vi møter Harald Hårfagre, mannen som samlet Norge. Vi får innblikk i hans oppvekst, hans motiver for samlingen, hans motiver for krig og underkastelse. Han var nok uten tvil en mektig og interessant mann, men han virker også maktsyk og til tider sinnsyk (noe forfatteren ikke legger skjul på). Jeg kan særdeles lite om norgeshistorie og syns disse små bøkene om tidligere konger er geniale. Vi får ikke detaljerte beretninger om hans tanker og følelser, til det har man nok for få kilder, men man får likevel et godt innblikk i livet til denne mannen som levde for over 1000 år siden. Jeg gleder meg til neste bok i serien, som handler om Eirik Blodøks.

Faktabøkene har fått terningkast 4, uten at det sier mye om dem. Det er ikke enkelt å gi terningkast til bøker i en sjanger jeg ikke er vant til å lese. Guo fikk også terningkast 4, mens Louis de Bernières, Gogol og Nèmirovsky fikk terningkast 5. Jerome K. Jerome fortjener ingenting annet enn terningkast 6.

The Haunting of Hill House

Forfatter: Shirley Jackson
Utgivelsesår: 1959
Min utgave: 2009
Forlag: ePenguin
Språk: Engelsk
Sidetall: 256
Utgave: Kindle

***
"Four seekers have arrived at the rambling old pile known as Hill House: Dr. Montague, an occult scholar looking for solid evidence of psychic phenomena; Theodora, his lovely and lighthearted assistant; Luke, the adventurous future inheritor of the estate; and Eleanor, a friendless, fragile young woman with a dark past. As they begin to cope with chilling, even horrifying occurrences beyond their control or understanding, they cannot possibly know what lies ahead. For Hill House is gathering its powers - and soon it will choose one of them to make its own." (amazon)
***

Jeg er, i motsetning til karakterene i boken, ganske lettskremt. Et gammelt hus, beskrevet som et levende vesen med onde hensikter, er nok til at jeg kjenner at det kribler i magen. Det banker i veggene om natten, dører som er åpnet lukker seg av seg selv og merkelige beskjeder rettet mot Eleanor dukker opp ut av intet. Huset er konstruert feil (med vilje) noe som gjør at man sjelden er der man tror man er. Utsikten fra vinduene skaper et falskt bilde av hvor man befinner seg. Og huset er så stort at man kan gå seg vill i timesvis. Dessuten er det et kaldt område i barneværelset, og ingen kan forklare hvor kulden kommer fra.

Til tross for alt dette er karakterene overraskende lite bekymret over å bo i huset over lengre tid. De tror det meste har en forklaring, og selv når de merkeligste ting skjer mener de fortsatt at de er trygge, for spøkelser (hvis de finnes) kan jo ikke skade noen. Men er det spøkelser som skaper problemer for dem, eller er det selve huset som har en egen vilje?

Det geniale med Jacksons bok er fortellerperspektivet. Vi blir godt kjent med alle karakterene, men det meste blir presentert fra Eleanors synsvinkel. Og hun endrer seg... Den siste delen av boken føles som en helt annen bok til tross for at vi fremdeles følger den samme fortellerstemmen. Det er dette som gjør boken skremmende. Jeg kan nesten ikke gå i detalj, for da vil jeg avsløre for mye, men dere vil skjønne hva jeg mener hvis dere leser boken.

Dessuten er karakterene interessante, og det er kjekt å lese om nye vennskap som formes og om andre dagligdagse aspekter av historien. Vi får ikke servert action fra side en, men jeg stortrives med å lese om Eleanor og med å bli kjent med doktoren og hans planer. Eleanors frihet fra søsteren og hennes kjøretur til Hill House var koselig lesning. En god bok, som var mer enn bare skummel. Selv om den var det også...

Blodskrift

Forfatter: Jørgen Jæger
Utgivelsesår: 2011
Forlag: Juritzen Forlag
Målform: Bokmål
Sidetall: 303
ISBN: 9788282051187

Idyllen sprekker i den lille vestlandsperlen Fjellberghavn da den lokale tannlegen blir skutt og drept på åpen gate. Mens politiet arbeider for å finne drapsmannen setter noen fyr på lennsmannskontoret, og bygdens andre tannlege (som blir holdt der av sikkerhetshensyn) stryker med. Lensmann Ole Vik mister både kontoret sitt og leiligheten sin på en og samme dag. Er noen ute etter tannleger? Eller er det lensmannen som er målet? Hva skjer i Fjellberghavn?

Jørgen Jæger: Det er ikke deg, det er meg! Jeg er ingen krimentusiast. Det finnes krim jeg liker, men jeg har skjønt såpass nå at politikrim ikke er sjangeren for meg. Jeg sliter med å engasjere meg, til tross for et høyt spenningsnivå. Saken er det eneste som er viktig. Målet er å komme til slutten av boken. Poenget med boken er å nå slutten. Jeg foretrekker bøker hvor reisen i seg selv er målet, hvor karakterene er viktige, ikke bare statister (satt litt på spissen...).

Saken er i og for seg spennende nok. Det er metodene politiet bruker for å finne drapsmannen som er så kjedelig å lese om. Skal jeg bli fascinert må karakterene være i sentrum. Hvorfor forbrytelsene begås bør være viktigere enn hvem som har gjort det. Og forfatteren bør helst dykke dypere enn normale motiv som grådighet eller sjalusi. Det blir for enkelt, for vanlig og for uinteressant. Jeg ble også skuffet over at det var umulig å finne ut hvem morderen var. Vi får ikke nok informasjon før på slutten, rett før avsløringen. Det betyr at jeg ikke kunne underholde meg selv ved å gjette hvem gjerningsmannen var. Ikke at jeg ikke forsøkte. På et tidspunkt sa jeg til min kjære samboer: "Hvis det er (x) som er morderen, jo da ler jeg". Og det viste det seg å være.

Dette er altså mine personlige problemer med sjangeren. Når det er sagt var boken til tider meget spennende. Hver gang det brenner eller noen blir skutt eller man opplever bombetrussler er det stort driv i historien. Jæger skriver heller ikke dårlig. De som liker denne sjangeren vil nok kunne kose seg med "Blodskrift". For meg blir det lett underholdning, som ikke fenger i stor grad.

Hundreåringen som Klatret ut gjennom Vinduet og Forsvant

Forfatter: Jonas Jonasson
Utgivelsesår: 2011
Forlag: Piratforlaget
Målform: Bokmål
Sidetall: 381
ISBN: 9788281432864

Allan Karlsson fyller 100 år. På gamlehjemmet er det dekket til fest, og pressen er også invitert. Allan, derimot, har ingen planer om å dukke opp. Bokens tittel avslører hans neste manøver, og etter å ha forsvunnet ut vinduet starter eventyret for 100-åringen. Eller, eventyret har vart i 100 år, man kan heller si at det fortsetter. Og det involverer tyveri av en koffert full av penger, drapsforsøk og faktiske dødsfall, uventede vennskap, en elefant, en narkotikabandes vrede og masse god mat og drikke - alt mens pressen og politiet prøver å finne Allan.

Om ikke dette er grunn nok til å lese denne hysteriske, sinnsyke boken, så får vi også tilbakeblikk på Allans lange liv. Alt denne fyren har vært med på: han jobbet med sprengstoff under borgerkrigen i Spania (for begge sider selvsagt), han hjalp amerikanerne med å lage atombomben, han hjalp russerne med å lage atombomben, han ble innesperret i Iran, han ble sendt til en arbeidsleir i Sibir, han brente ned arbeidsleiren i Sibir, han flyktet til Nord-Korea hvor han ble tatt i løgner, han unnslapp på grunn av tjenester utført for Mao og han avslørte en spion i Paris.

Realistisk historie? Selvfølgelig ikke. Men det er det som gjør det så tøft. Det må jo være en historikers våte drøm å få være til stede ved så mange signifikante historiske hendelser, og Allans bidrag er høyst komiske. Han er som en superhelt som ikke egentlig har skjønt hva "helt" betyr. Han er naiv og jordnær, men vet alltid hvordan han skal komme seg ut av kinkige situasjoner. Han er fullstendig apolitisk og nekter å høre etter når det diskuteres politikk. Dermed er han også høyst ulojal, og bytter side så fort det virker som det tryggeste alternativet. Han hjelper gjerne hvem som helst hvis det fører til en god middag og en dram.

Det morsomste med hele boken er Allans "det som skjer det skjer, ingen grunn til å reagere sterkt"-holdning. Han er ikke kald og følelsesløs, han er bare positiv - positiv til det ekstreme, som da de glemmer å slippe gjengmedlemmet ut av fryseren om natten:

Allan klødde seg bekymret i nakken før han bestemte seg ikke å la den slags slendrian formørke dagen.
- Det var ille, sa han. Men jeg må si du har lyktes perfekt med eggene, ikke for harde og ikke for bløte.

Selv om boken er spekket av handling føles alt som om det skjer i et langsomt og avslappet tempo. Dette speiler det faktum at vi følger en 100-åring på tur, dog en usedvanlig sprek 100-åring. Det er tempoet, og Allans nesten likegyldige holdning som skaper humoren i boken, og det fungerer så det suser. Som dere kanskje har skjønt er jeg helt forelsket i både Allan og boken. Jeg har ikke lest noe som er like morsomt annet enn bøkene til Douglas Adams. Dessuten er historien helt genial. Hver gang det utroligste skjer tenker man at det ikke kan bli bedre. Han kan ikke forville seg bort i noe enda mer sinnsykt. Likevel gjør han det. Alle skoleelever burde lese denne boken! Ingen kan mislike historie, skrevet av Jonas Jonasson. Jeg gleder meg villt til boken blir filmatisert, og det skal også komme tv-serie. Boken er blitt et fenomen i Sverige, og det er fortjent. Allan er min nye romanhelt.

"Allan var ikke langsint. Han tok den utstrakte hånden og smilte overbærende. Derimot var han ikke enig i at det i sin alminnelighet var slik at det var bedre med sent enn aldri. Hans far hadde for eksempel blitt tilhenger av tsar Nikolai dagen før den russiske revolusjon."