The Moor's Account

Forfatter: Laila Lalami
Forlag: Pantheon
Utgivelsesår: 2014
Språk: Engelsk
Sidetall: 336
ISBN: 9790307911667

"After five years of travelling, criss-crossing old Texas routes, living with his Coahuiltecan friends, Cabeza de Vaca had probably given up hope of returning to this world. He had learned what it was like to be the Other. Then, amazingly, one spring day, he learned that three other survivors of the tempest were alive and living a short way down the coast. They met: Dorantes; the doctor's son, Castillo; and Estevanico, a resourceful black man - a Moor from Morocco. Each in his way had something special; Estevanico in particular, even before the expedition, was already the Other. A black person i Spanish society knew how to be that."

I 1528 skulle en ekspedisjon ledet av spanjolen Pánfilo de Narváes utforske det som i dag er Floria. Håpet var å finne store byer med rikdom tilsvarende det Cortés fant i Tenochtitlan. Det eneste de fant var små stammesamfunn uten gull eller andre edle metall. De fant heller ikke igjen kysten og skipene sine, og de fleste som ble med på ekspedisjonen døde av sykdom, indianerangrep eller drukning. Spanjolene tydde også til kanibalisme i minst ett tilfelle. Av over 300 mann var det kun fire som overlevde - Cabeza de Vaca, Dorantes, Castillo og Estevanico. De levde blant ulike indianerstammer i åtte år og var helt avhengig av deres godvilje for å overleve. Da de endelig fant sin vei tilbake til siviliasjon ble beretningene til de Vaca, Dorantes og Castillo nedskrevet. Cabeza de Vaca var ekspedisjonens nestkommanderende, og det er hans beretning som er mest kjent. Men ingen var interessert i å høre Estevanicos fortelling. Han var en svart slave. Hans ord var ikke verdt noe for spanjolene…

Det jeg har skrevet til nå er ikke et handlingsreferat fra Lalamis bok, det er historiske fakta. I fjor leste jeg en bok som heter Conquistadors, skrevet av britiske Michael Wood. Der gjenga han Cabeza de Vacas historie og det er fra hans bok jeg har hentet sitatet ovenfor. Det tok litt tid før jeg skjønte at The Moor's Account handlet om denne ekspedisjonen. Jeg synes det var noe kjent med Cabezas navn, og da jeg googlet han skjønte jeg plutselig hvordan handlingen i boken ville utvikle seg. Lalami har nemlig skrevet om Cabeza de Vaca og Dorantes og Castillo, samt flere andre prominente medlemmer av ekspedisjonen som ikke overlevde. Men hennes fokus er ikke dem. Hun ønsket å gi en stemme til den eneste overlevende som ikke fikk fortelle sin historie. Som ettertiden omtrent ikke vet noe om. The Moor's Account er nettopp det, den marrokanske slaven sin (oppdiktede) versjon av hendelsene, samt hans livshistorie.

"How strange I must have seemed to them: not a conqueror, but the slave of a conqueror, who had brought them the small comfort of a little food. Perhaps this led them to think of me as a good man, a decent man. But these prisoners did not know, and I could not explain to them, that I had once traded in slaves. I had sent three men into a life of bondage, without pausing to consider my role in this evil. Now that I had become a slave myself, it shamed me that, even without meaning to, I still caused the suffering of others."

Estevanico - eller Mustafa som er hans egentlige navn - veksler mellom å fortelle om det som fant sted i den nye verden og det som førte til at han frivillig solgte seg selv som slave. Han reflekterer over livet han hadde og drømmene om å finne tilbake igjen til det, samtidig som han etterhvert begynner å se det positive i sin nye situasjon. Hans identitet ble visket ut den dagen han ble solgt, men når tilværelsen på det nye kontinentet utvikler seg til å bli en stadig kamp for å overleve blir også spanjolenes identiteter visket ut, og gamle roller slutter å være viktig. De blir kamerater i nød, likeverdige. Også spanjolene får oppleve hvordan det er å være slave når de blir avhengig av indianernes velvilje for å overleve.

"As the days passed, I began to look upon my fate with new eyes. I often lamented the wicked turns my life had taken, but I rarely considered how much I had to be thankful for, how I had survived so long where so many others had perished, how I had seen wonders that no other Zamori had"…"Little by little, the Land of the Indians, which I had viewed first as a place of fantasy and later as a temporary destination, became more real to me, and I began to take greater notice of its beauty."

Hvor realistisk Lalamis versjon er aner jeg ikke, men jeg tviler på at poenget med romanen var å skape en virkelig troverdig redegjørelse av historiske hendelser. Hun har skrevet en meget interessant historie med en historisk ramme, hun har gitt stemme til en som ikke har blitt hørt. Hun gir leseren innsikt i hvordan det er å være "den andre", den som ikke hører til, den som er utenfor. Hun viser hvordan mennesker kan endre seg i ekstreme situasjoner, samt hvor fort de kan finne tilbake til sitt gamle jeg når omstendighetene endres. Selv om det hun tar for seg er en snart 500 år gammel historie føles ikke romanen støvete og umoderne, mange av refleksjonene til Estevanico vil leseren kunne kjenne seg igjen i, ihvertfall til en viss grad.

Jeg synes romanen hadde noen litt trege partier i første halvdel, men generelt må jeg si at jeg falt for boken. Som jeg forventet å gjøre. Den er godt skrevet, tematikken er spennende og hun evner å få leseren til å tenke, til å gå inn i seg selv. Det er en meget godt utført ide, og jeg håper inderlig at denne kommer på shortlist.

The Grass is Singing

Forfatter: Doris Lessing
Utgivelsesår: 1950
Min utgave: 2013
Forlag: Harper Perennial
Språk: Engelsk
Sidetall: 260
ISBN: Kindle-utgave

But, in the interval, there would be a few brief moments when he would see the thing clearly, and understand that it was 'white civilization' fighting to defend itself that had been implicit in the attitude of Charlie Slatter and the Sergeant, 'white civilization' which will never, never admit that a white person, and most particularly, a white woman, can have a human relationship, whether for good or for evil, with a black person. For once it admits that, it crashes, and nothing can save it.

Hvis du er en person som leser bøker for spenningen sin del eller for å identifisere deg med ulike karakterer, for å få en god følelse eller for å bli berørt av tragiske skjebner, da kan du nok hoppe over akkurat denne boken. Den er ikke noe for deg. Jeg vil tro det er et fåtall som utelukkende leser bøker av de overnevnte grunnene, så jeg drister meg til å anbefale denne likevel.

Boken åpner med å avsløre slutten på historien, altså at Mary Turner er funnet drept i sitt eget hjem og at det er den svarte tjeneren Moses som er gjerningsmannen. Forfatteren prøver ikke å skjule den bakenforliggende årsaken til drapet, og legger dermed ikke opp til et løp hvor leseren må fullføre boken for å få svar på en gåte. Hun fjerner i grunn det meste av spenning ganske effektivt i løpet av det første kapitlet. Det hun derimot lykkes med er å skildre de psykologiske faktorene som fører til drapet på Mary Turner, deriblant fattigdom, ekteskapsproblemer og rasisme.

The stinting poverty in which they lived was unbearable; it was destroying them. It did not mean that there was not enough to eat: it meant that every penny must be watched, new clothes foregone, amusements abandoned, holidays kept in the never-never-land of the future. A poverty that allows a tiny margin for spending, but which is shadowed always by a weight of debt that nags like a conscience, is worse than starvation itself. That was how she had come to feel. And it was bitter because it was a self imposed poverty.

Det mest imponerende med boken er Lessings portrett av Mary.

If he had genuinely, simply, because of the greater strength of his purpose, taken the ascendency over her, she would have loved him, and no longer hated herself for becoming tied to a failure.

Så langt kom jeg da jeg skrev denne omtalen i vår. Mange detaljer fra boken har for lengst forsvunnet ut av minnet, og jeg vet ikke hvordan jeg hadde tenkt å forklare hvorfor Mary er en fantastisk litterær karakter. Jeg kan forestille meg at jeg hadde planer om å presisere at Mary ikke er en fantastisk person. Hun er faktisk en ekstremt usympatisk kvinne, og på ingen måte en heltinne man kan identifisere seg med. Selv om man kan tenke at hun ikke fortjente å dø (hvem fortjener vel det?) er det heller ingen tragisk skjebne hun lider, utenfor hennes kontroll, helt uforventet og trist.

Men det er nettopp det at hun tar uforventede valg, oppfører seg på måter vi aldri ville drømt om selv og  det at hun til tider irriterer vettet av leseren, som gjør boken så interessant. Som leser ble jeg genuint opptatt av å finne ut hvorfor hun er som er. Og hvorfor hun velger å leve med en mann som er så ulik henne.

Perhaps it is not such a bad marriage after all? There are innumerable marriages where two people, both twisted and wrong in their depths, are well matched, making each other miserable in the way they need, in the way the pattern of the life demands.

Les den hvis du orker, for det er en vakker bok, på sin måte. Og les Hedda sin strålende anmeldelse for å få et mer komplett bilde av boken.

Swimming Home

Forfatter: Deborah Levy
Utgivelsesår: 2011
Forlag: And Other Stories
Språk: Engelsk
Sidetall: 157
ISBN: 9781908276025

'Why do you take pills?' 'Oh, I've decided not to for a while. You know... it's quite a relief to feel miserable again. I don't feel anything when I take my pills.'

Det er ikke ofte jeg assosierer bøker jeg har lest med en farge, men alt jeg klarer å tenke på når jeg nå skal skrive denne omtalen er hvor grå Swimming Home er. Det til tross for at handlingen finner sted i Nice midt på sommeren, en by som uten tvil bader i sol og blå himmel på det aktuelle tidspunktet. Gråheten gjenspeiler ikke været, men heller sinnsstemningen til enkelte - om ikke de fleste - av karakterene. Hun som har sluttet å ta pillene sine, Kitty, sier til og med at det alltid regner, ihvertfall for henne. I hennes sinn er det aldri godvær.

I tillegg til Kitty, som lider av depresjon, møter vi også familien Jacobs. De har leid et sommerhus i Nice og finner en naken Kitty i bassenget da de ankommer huset. Kitty beskrives som svært vakker, og leseren undrer seg derfor over at konen i familien, Isabel, inviterer henne til å bo med dem da de innser at hun ikke har et annet sted å være. På bloggtreffet forrige helg snakket vi litt om akkurat dette, og Clementine foreslo at Isabel på denne måten inviterte ektemannen, poeten Joe, til å være utro og dermed gi Isabel en grunn til å ende ekteskapet. Det viste seg å være en meget god teori:

 

'The Ket she only harms herself. Claude asked me why Madame Jacobs insisted she stay. But I have no idea why.' She gazed at her friend with her cloudy, short-sighted eyes. 'I believe she wants the beautiful mad girl to distract her husband so she can finally leave him.'

Kitty og Joe deler en felles interesse for poesi, men der Joe er en publisert poet er Kitty en gal amatør. Hun skriver et dikt som hun ønsker å dele med Joe, som hun mener er en samtale med ham, men som han ikke tør å innrømme at han har lest i frykt for å måtte gi en ærlig mening. Han forstår henne ikke. Ikke at det hindrer ham fra å treffe henne. Han klarer ikke å holde seg unna.

Datteren Nina, en tenåringsjente som får sin første menstruasjon i ferien (for øvrig et svært dramatisk kapittel med en forsvunnet jente og blod i sengen), har også fått med seg det dårlige forholdet mellom foreldrene. Hun er ikke gammel, men likevel gammel nok til å få med seg det som skjer i den voksne verden, uten at hun selv er en del av den. Hun skjønner at det foregår noe mellom faren og Kitty og hun forstår også at Kitty har store problemer. Hun forsøker å fortelle de voksne at Kitty kommer til å begå selvmord, men hun er nærmest usynlig. Hun ser alt, men ingen ser henne. Hun er ikke innvidd i de voksnes rekker og de forventer derfor heller ikke at hun skal ha noe å bidra med.

Swimming Home er en vanskelig bok å skrive om, for selv om jeg har lest den og fått med meg hovedinnholdet føler jeg at det er langt fra alt jeg forstår. Jeg vet ikke helt om jeg ønsker å få med meg alt heller. Boken er kort og språket er forsåvidt lettlest, men den er likevel tung å komme seg gjennom. Jeg føler meg litt som Nina som står på utsiden og ser inn, men jeg forstår meg ikke på disse menneskene på samme måte som hun gjør. Jeg klarer ikke å trenge inn i tankesettene til karakterene og jeg klarer derfor heller aldri å bry meg særlig om dem, på godt eller vondt. De griper meg ikke, de interesserer meg ikke. Det er en vegg mellom meg og dem og jeg orker ikke å rive den ned. Jeg er ikke interessert nok til å bry meg med dem. De forblir karakterer i en bok, ikke mennesker jeg blir kjent med.

Det er godt mulig at det er meg som er problemet og ikke boken. Den er ikke dårlig skrevet. Jeg har inntrykk av at forfatteren prøver å slippe oss innpå karakterene, men de blir likevel for fjerne for meg. Kanskje noen andre som har lest boken har hatt mer hell med å forstå seg på dem.

Landsbyens Blod

Forfatter: Yan Lianke
Utgivelsesår: 2006
Min utgave: 2009
Forlag: Font Forlag
Målform: Bokmål
Sidetall: 267
ISBN: 9788281690653

Vi følger livet i en liten landsby i Kina på slutten av forrige århundre. Befolkningen blir lovet gull og grønne skoger hvis de går med på å selge blodet sitt. Faren til fortelleren blir den lokale blodbaronen, og det er også han som blir syndebukken etter at mange blir syke. Han er en stolt og rik mann som nekter å ta på seg skylden for det som skjer, og fortsetter å utnytte både syke og friske. Bestefaren prøver å få sønnen sin til å komme med en unnskyldning til hver og en av familiene i landsbyen, men forsøket lykkes ikke. Vi følger denne og andre familier gjennom sykdom og død i noe som virker som en historie fra 1800-tallet. At forfatteren skildrer 1990-tallet er helt uvirkelig. Myndighetene er ansvarlig for en AIDS-epidemi, og gjør lite eller ingenting for å hjelpe de smittede.

Bestefaren er en spennende karakter. Han er egentlig vaktmester, men har jobbet på skolen så lenge at han får kalle seg lærer. Når de syke flytter inn på skolen er det han som leder dem. Han forsøker til det ytterste å hjelpe befolkningen og å hjelpe sin sønn ut av skammen (en skam sønnen ikke føler selv). Han er klok, men også naiv når det kommer til utenforstående krefter. Han vet ikke mye om byer og regjeringer. Han virker som en rettferdig og vis mann, men på slutten av boken handler han stikk i strid med slike karakteristikker. Og han feirer handlingen som noe positivt. Lianke har uten tvil skapt en kompleks karakter i bestefaren.

Sønnen til blodbaronen blir forgiftet av sinte landsbybeboere, og han dør. Likevel er det han som står for fortellerstemmen. Selv om han snakker om "pappa" og "bestefar" så blir det hele ganske upersonlig, fordi gutten har ingenting med historien å gjøre (før helt på slutten). Han hører ikke til, han er ikke en av dem som opplever tragedien, selv om hans død er et resultat av den. Det språklige flyter fint, jeg liker den rolige og stillferdige tonen i boken. Det passer med landsbylivet. Hadde den bare blitt kombinert med en mer personlig fortellerstemme. Jeg følte meg noe distansert fra alt som skjedde. En bok med et slikt tema skal man bli grepet av, man skal bli trist og ikke minst sint fordi hendelsene er så unødvendige og tragiske. Da likte jeg bedre etterordet. Jeg ble mer grepet av det, enn av selve boken, nettopp fordi etterordet er svært personlig for forfatteren.

Jeg synes denne boken tar opp meget interessante og viktige tema. Blir du grepet av denne boken vil jeg tro at den kan bli en favoritt, en bok du husker lenge. Jeg ble desverre ikke grepet i like stor grad som jeg håpet på, men er fornøyd med å ha lest boken og med å ha lært mye om en moderne tragedie. I Kina er dette en forbudt bok.

Menneskehavn

Forfatter: John Ajvide Lindqvist
Utgivelsesår: 2009
Forlag: Cappelen Damm
Målform: Bokmål
Sidetall: 573
ISBN: 9788202312756

Anders og Cecilie er lykkelig gift helt til datteren Maja plutselig forsvinner. Det finnes ingen spor etter henne, og Cecilie gir opp håpet om å se datteren igjen. Anders takler sorgen ved å drikke, og ekteskapet oppløses ikke lenge etter denne skjebnesvangre dagen på øyen Domarö. Anders klarer ikke å gi slipp på datteren og drar tilbake til øyen. Der får han tegn på at Maja fremdeles lever, og han blir oppsatt på å finne henne. For å klare det må han grave i øyens fortid, som holder nøkkelen til Majas forsvinning.

Jeg hadde store forhåpninger til denne boken. Mange sammenlignet Lindqvist med Johan Theorin, en forfatter som skriver nydelige og stemningsfulle bøker. Desverre ble jeg ikke grepet av Menneskehavn på samme måte som jeg ble av Skumringstimen. Det tok 200 sider før historien kom skikkelig i gang. Starten av boken handler om forsvinningen, og om sorgen som fulgte. Dette kunne vært en hjerteskjærende start, men jeg blir ikke engasjert. Jeg føler ikke sorgen sammen med karakterene. Anders irriterer mer enn han inspirerer sympati, og jeg syns det er farmoren og farfarens historie som er vakker og verdt å følge. De står i sentrum for meg, ikke Anders. Og det fungerer dårlig da historien sirkler rundt Maja og Anders, det er de som er midtpunktet.

Det at jeg ikke blir grepet ødelegger historien for meg. Likevel hadde den noen lyspunkter. Øyens historie er makaber og svært trist. Etter hvert som vi finner ut mer og mer om hva som skjedde der og hvordan det påvirker beboerne nå, blir boken fryktingytende. Det mangler altså ikke på spenning i de siste 300 sidene. Men hendelsene som skjer med Anders og med farfaren blir for merkelig, for sært og for dårlig forklart. Jeg hadde likt en mer naturlig vri, eller i det minste en mer logisk vri. Det blir for utrolig rett og slett. Uansett hva en forfatter presenterer så skal leseren tro på det. Så lenge jeg er i forfatterens univers skal det som skjer det være realistisk for meg mens jeg leser. Enten det handler om Hobbiter, Drager, Kloner, flyvende griser eller hva som helst, så må jeg tro på det. Hvis ikke blir leseropplevelsen ødelagt.

Boken har potensiale, og jeg kan absolutt se hvorfor andre liker den. Men jeg må føle noe, jeg må ha ønsker og håp om hvordan situasjonen kommer til å utvikle seg for karakterene. Og jeg må kunne leve meg fullstendig inn i historien og tro på det som skjer, uavhengig av om det kunne skjedd i virkeligheten eller ikke. Uten de elementene blir det ikke mer enn en mindre enn gjennomsnittlig leseropplevelse for min del.

Löwenskölds Ring

Forfatter: Selma Lagerlöf
Utgivelsesår: 2009 (1925)
Forlag: Oktober
Målform: Bokmål
Sidetall: 100
ISBN: 9788249506163

General Löwensköld dør og med seg i graven tar han sin verdifulle ring, en ring han fikk av selveste kongen. Lokalbefolkningen bekymrer seg for ringen. Er den godt nok beskyttet? Hva skjer hvis noen forsøker å stjele den? En mann mister nattesøvnen på grunn av ringen og forlater sengen for å sjekke om den fremdeles er plassert rundt fingeren til generalen. Det er den. Men hva om noen stjeler den etter at han drar derfra? Nei, best å ta ringen med. Kun for å beskytte den.

Jeg har glemt alle navn i denne boken med unntak av Löwensköld. Jeg kan likevel fortelle at mannen som stjal ringen, sammen med konen forresten, blir hjemsøkt av generalen. Og etter at ringen forsvinner ut av deres beskyttelse blir alle andre eiere hjemsøkt helt til ringen forsvinner ut av folks viten. Men generalen slutter aldri å lete etter den...

En spøkelseshistorie med andre ord. Den går over flere generasjoner, og gir et innblikk i svensk landsbyliv på 1600-tallet (eller var det 1700-tallet? 1800?). Detaljene fra boken har forsvunnet fra minnet mitt - delvis fordi det er en uke siden jeg leste den, og delvis fordi boken ikke var spesielt minneverdig. Mange lovpriser Selma Lagerlöf, og jeg tviler ikke på at det er fortjent. Men jeg tror neppe denne boken er årsaken. Ikke misforstå, jeg koste meg mens jeg leste den, men som dere skjønner: fort lest, for glemt. Dermed blir ikke dette innlegget engasjerende. Men jeg tar gjerne imot en engasjerende kommentar om hvorfor jeg skal lese mer av Lagerlöf. Jeg tror tross alt hun har mer å by på. Jeg kan ikke engang forklare hvorfor denne ikke fenget. Den var rett og slett litt lite original, det er alt jeg har å komme med. Jeg likte enkelte av karakterene, men vi fikk ikke bli godt kjent med dem. Det gikk fort i svingene.

PS: Tre menn ble dømt til døden basert på et terningkast. Den mest minneverdige passasjen i boken. Men, har dette noengang vært reell praksis?

The Magician's Nephew

Forfatter: C.S. Lewis
Utgivelsesår: 2004
Forlag: HarperCollins
Språk: Engelsk
Sidetall: 105
ISBN: 9780060598242

Make your choice, adventurous Stranger;
Strike the bell and bide the danger,
Or wonder, till it drives you mad,
What would have followed if you had.



Hvem visste at det fantes en forhistorie til "Løven, Heksa og Klesskapet" og alle historiene som fulgte?

Jeg ble svært forvirret da jeg åpnet min store "Chronicles of Narnia"-bok og fant en historie uten en eneste kjent karakter. Hva var nå dette for noe tull? Hmm, eller var det tull? Historien begynte tross alt interessant og ble bare mer og mer fengende. Men igjen, hva hadde dette med Narnia å gjøre? Vel, åpenbaringen kom på slutten da jeg fikk hilse på Løven og ble introdusert for Narnia for første gang (igjen). Yay! Nå besitter jeg den fantastiske kunnskapen om hvordan Narnia ble opprettet, og hvorfor er en gatelykt der. Jeg vet så mye mer enn jeg gjorde. Og jeg ble nok en gang forelsket i denne fine barnebokverdenen. Noen verdener går aldri ut på dato. Beklager at jeg begynner i feil ende, men jeg måtte dele min glede over denne tidligere uoppdagede skatten. Kort fortalt skjer følgende:

"Digory and Polly find themselves magically transported to a Wood between the Worlds, where several small ponds act as gateways to different worlds. They discover the dead world of Charn and together with Aslan the lion the pair fight against the evil Queen Jadis, restoring the land to its natural state and triumphing over the darkness that reigned before their arrival."

Det er Digorys onde onkel Andrew som med vilje sender barna til et ukjent sted. Han leker med magi, men tør ikke å ta sjanser selv. Barna er modige, om ikke litt dumdristige til tider, men som alltid i de beste eventyrene vinner barnas snusfornuft og positive livssyn over onde magikere og slemme dronninger. Det er slik det skal være. Originalitet er fint når man er voksen og vil utforske verden og ulike livssyn, men når man er ung vil man lese magiske historier hvor de gode bekjemper de onde, hvor de onde nærmest latterliggjøres og uskadeliggjøres og hvor verden alltid forandres til det bedre. Julenissen er virkelig, de snille er alltid smartere enn de onde. Man vokser heldigvis fra en slik svart/hvitt tenkning etter hvert, men det er fint å mimre tilbake til uskyldigere dager innimellom. Og få er bedre å mimre med enn C.S. Lewis. Hans bøker er fantastisk og jeg har ingen problemer med å leve meg inn i hans univers.

“Why, if we can get back to our own world by jumping into this pool, mightn’t we get somewhere else by jumping into one of the others? Supposing there was a world at the bottom of every pool.”

Kurt Kurér

Forfatter: Erlend Loe
Utgivelsesår: 2009
Forlag: Cappelen Damm
Målform: Bokmål
Sidetall: 241
ISBN: 9788202336189

Det er borgerkrig i lille Norge, og som i USA på slutten av 1700-tallet er det også denne gangen Nord mot Sør. Eksilbergenseren Hellføkk skaper opprør der han kan, og ødelegger alle innfartsårer fra Sør til Nord. Han kontrollerer Nord-Norge. Midt i kaoset befinner truckføreren Kurt seg. Han er nemlig kurér, og har fått i oppgave å levere et viktig brev. Men kommer han frem? Og hva skjer med borgerkrigen?

Først bør jeg kanskje nevne at jeg ikke vet svarene på spørsmålene jeg stilte ovenfor. Desverre har jeg ikke rukket å lese boken ferdig - jeg skylder på jobb og håndball-em. Men etter 150 sider føler jeg meg likevel kvalifisert nok til å presentere mitt inntrykk av boken så langt. Mitt forhold til Erlend Loe har vært fantastisk fra jeg åpnet den første siden i Stille Dager i Mixing Part, og det har ikke endret seg etter at jeg åpnet Kurt Kurér. Selv om dette er en barnebok er det ikke vanskelig å gjenkjenne stilen til Loe. Den enkle, delvis tørre humoren er på plass, og jeg digger det!

Historien er actionpreget, det skjer noe hele tiden og vi møter stadig nye karakterer. De fleste er forresten ganske håpløse, både dem fra Sør og Nord, men Kurt har i det minste ståpå-vilje. Han er stolt av sitt nye yrke, og skal for enhver pris levere brevet. Det at karakterene er fargerike og til tider ganske tullete er langt fra negativt - det bidrar med ekstra sjarm. Jeg blir ihvertfall sjarmert. Fotnotene er kanskje det gøyeste av alt boken har å tilby. Tonen er seriøs, men det er ikke alt innholdet:

"Stjørdalselva er en femti kilometer lang elv som strekker seg fra svenskegrensen og ned til Trondheimsfjorden like ved Værnes lufthavn. Min morfar har for øvrig en gang observert en beruset pilot som stakk fra en fest og tok et fly og fløy det under brospennet på den gamle brua nederst i Stjørdalselva. Piloten mistet jobben, men fikk den tilbake da krigen kom, slik at han kunne dra til England og være med og slippe bomber sammen kameratene sine."

Og hvem kan la være å like følgende dialog:

- Har du noe nytt til meg? hvisket den ene.
- En kurér er på vei nordover, hvisket den andre.
- Det hvisket du jo til meg i går, hvisket den første.
- Gjorde jeg? hvisket den andre.
- Ja, for pokker, hvisket den første.
- Hva hvisket vi om det? hvisket den andre.
- At kuréren måtte stanses, hvisket den første.
- For enhver pris? hviskespurte den andre.
- Ja, hvisket den første.
- Må han ikke komme levende frem? hvisket den andre.
- Korrekt, hvisket den første.
- Så han må først stanses og deretter dø? hviskespurte den andre.
- Korrekt igjen, hvisket den første.
- Jeg tar meg av det, hvisket den andre.
- Du hvisket det samme i går, hvisket den første, - så nå blir jeg litt i tvil, merker jeg.
- Jeg tar saken, hvisket den andre. - Stol på meg.

Jeg er med andre ord fan av denne boken. Tegningene var også tøffe og et fint tilskudd til historien. Min favoritt er tegningene av sønnen til Kurt, forkledd som en gammel mann. Den må dere få med dere! Siden historien er rettet mot barn, og dermed ikke helt når opp til Loes fantastiske voksenbøker, får den terningkast 4 av meg. Men jeg er rimelig sikker på at den hadde fått terningkast 6 hvis jeg hadde vært ti år yngre. Jeg kunne ønske jeg kjente flere barn, for Kurt Kurér hadde blitt en fin julegave. Nå gleder jeg meg til å finne ut hvem som vinner borgerkrigen (om noen i det hele tatt klarer den bragden) og om Kurt er en flink kurér.

Kurt Kurér er anmeldt i forbindelse med Cappelen Damms bokbloggturné. I går var det Bokelskerinnen som blogget om boken og i morgen er det Dorthea sin tur.

Doppler

"Min far er død. Og i går tok jeg en elg av dage. Hva kan jeg si. Det var den eller meg."

Elgen blir hakket opp og spist og byttet mot skummetmelk. Elgens sønn, Bongo, blir Dopplers følgesvenn. Doppler bor i skogen, og han liker ikke mennesker. Ikke Ringenes Herre heller, noe datteren mener er utilgivelig. Konen stiller ultimatum: hun er gravid, og Doppler må komme hjem fra skogen innen ungen er født. Doppler har ingen planer om å komme hjem. Han vil heller bygge totempæler til ære for slekten. Han vil leve i skogen og han vil frembringe bytteøkonomiens tilbakekomst.

Erlend Loe er sær - og jeg liker det. Doppler er også sær, men desverre for ham er det flere enn meg som liker det. Flere av hans utilsiktede vennskap blir etter hvert litt for påtrengende:

"Det begynner å bli folksomt i skogen. Utviklingen er mildt sagt uheldig."

Det burde eksistert en bloggfunksjon for å få nye Erlend Loe sitater hver dag. Mannen besitter bøtter av visdom. Kanskje ikke alltid den mest logiske eller normale visdommen, men definitivt den tidigste (translation: artigste). F.eks.: "Hoho! tenker kroppen. Sukker! Mitt legeme fylles av stille jubel. Det var lite som skulle til. Slik er vi konstruert. Så satans banalt."

Jeg var fan før jeg leste denne og jeg er fremdeles fan. Loe kan skrive, han kan underholde og ikke minst kan han skremme med syke karakterskildringer. Så ta med dere skummet melk, toblerone og elgkjøtt og tilbring noen dager i skauen. Utvikler dagene seg til år, da gjør du Doppler stolt (bare du holder deg i en annen del av skogen enn ham). Slutt med flinkhet, slutt å bruke penger og bygg deg en totempæl. Og kommer du deg hjem igjen fra skogen kan jeg anbefale en tur til Garmish Partenkirchen.