Bookerprisens shortlist - det jeg tror og det jeg håper på

I morgen får vi vite hvilke av de tretten Bookernominerte bøkene som havner på shortlist. Jeg har lest syv av bøkene på longlist og er såvidt i gang med nummer åtte. Selv om jeg har en del igjen forsøker jeg meg på å gjette hvilke seks som går videre, men jeg presenterer to lister: de seks bøkene jeg tror kommer på shortlist, og de seks bøkene jeg ønsker at kommer på shortlist. Jeg baserer meg på mine egne opplevelser av bøkene, samt det andre har skrevet om dem.

De jeg tror vil havne på shortlist - i tilfeldig rekkefølge

Hanya Yanagihara - A Little life
Marilynne Robinson - Lila
Marlon James - A Brief History of Seven Killings
Sunjeev Sahota - The Year of the Runaways
Bill Clegg - Did You Ever Have A Family
Chigozie Obioma - The Fishermen

Jeg har kun lest to av de seks bøkene jeg tipper vi får se på shortlist. Did You Ever Have A Family er for god til å bli oversett og Lila er for godt skrevet til å bli oversett. De fire andre er vel de jeg synes har fått mest positiv tilbakemelding jevnt over, de resterende syv har fått ganske blandet tilbakemelding fra bloggere, medlemmer av Goodreads og lesere på forum. Av disse seks er The Fishermen den jeg er mest usikker på, men jeg er også nervøs for at Yanagihara ryker. Har det ikke skjedd en del ganger de siste årene at boken med favorittstempel ikke blir med på shortlist?

De jeg håper vil havne på shortlist - fra 'ønsker å lese' til storfavoritt

Nr. 6: Rett og slett fordi jeg ønsker å lese den, samt fordi jeg foreløpig ikke har lest noe virkelig negativt om den. Mange beskriver den som tunglest, men de sier samtidig at den er verdt det. Selv om jeg strengt tatt helst skulle hatt færrest mulig mursteiner på listen…

Nr. 5: Den er virkelig nydelig skrevet. En bok jeg fremdeles er overrasket over at jeg ikke likte bedre. Jeg tror jeg kunne blitt mer begeistret for denne hvis jeg hadde brukt mer tid på den, tatt meg mer tid til å reflektere over den. Men jeg ville nok alltid irritert meg over min manglende kunnskap om teologi, for det forhindrer meg i å lese den som Robinson nok ønsker at man skal lese den. Uansett tror jeg nok den fortjener en plass på shortlist.

Nr. 4: Det som skuffet meg med denne var at den ikke utmerket seg rent språklig. Den er ikke dårlig skrevet, men dette kunne nok vært årets leseropplevelse for min del hvis språket hadde vært en smule mer poetisk eller merverdig. Jeg elsket konseptet, og i motsetning til en del andre synes jeg historien ble mer og mer engasjerende jo lenger uti den jeg kom. Absolutt en verdig kandidat til shortlist, den er ingen lettvekter og har mange interessante refleksjoner. Samtidig føles den til tider ganske aktuell selv om historien som fortelles er 500 år gammel. Jeg håper å se denne på shortlist.

Nr. 3: Fordi hun, så vidt jeg vet, ikke vant noe som helst for den urovekkende, brutale, engasjerende, nyskapende, fantastiske People in the Trees. A Little Life kunne vært ganske så dårlig uten at det hadde forhindret meg i å juble for at hun endelig blir lagt merke til. Men basert på de omtalene jeg har lest er den langt fra dårlig. Jeg har bare såvidt kommet i gang med den selv, men jeg har skjønt at den er utrolig sterk. Håper den også er interessant, at den ikke bare sjokkerer uten å få leseren til å reflektere rundt tema hun tar opp.

Nr. 2: Jeg har ingen tro på at Satin Island vil bli valgt ut til shortlist. Mange leser den som en pretensiøs roman og liker ikke humoren i boken. Selv elsket jeg humoren, og selv om samfunnskritikk nok er et av poengene med boken er det neppe meningen vi skal ta U dønn alvorlig. Han er en særdeles komisk figur som er altfor selvopptatt til å skulle si noe vesentlig som oppsummerer vestlig kultur, annet enn at vestlig kultur generelt er for selvopptatt kanskje? Blandingen av interessante refleksjoner, masse digresjoner og sjarmerende humor fungerte godt for min del. Krysser fingrene for at jeg tar feil og at juryen tør å ta sjanse på en utradisjonell roman.

Nr. 1: Den beste boken jeg har lest i år. Hvis ikke Did You Ever Have A Family kommer med på shortlist blir jeg veldig overrasket, for ikke å snakke om skuffet. Hvis du lurer på hvorfor en debutroman som de aller færreste har lest burde bli en av de heldige seks kan du lese både min og Silje sin omtale av boken. Hadde jeg fått bestemme hadde denne vunnet prisen. Og basert på omtalene den har fått på Goodreads tror jeg mange ville støttet meg i det.

Did You Ever Have A Family

Forfatter: Bill Clegg
Forlag: Gallery/Scout Press
Utgivelsesår: 2015
Språk: Engelsk
Sidetall: 304
ISBN: Kindle-versjon

"She pulls her jacket across her chest and settles into the two folding chairs she's made into a makeshift bed. She will wait for him to come back. She will stay out here in the summer night, with the deer sneezing in the woods and the frogs chirping from the trees. She will wait for him here. Under this wedding tent, she will wait. And she will say yes."

Natten før datteren til June skal gifte seg brenner huset hennes ned. Vi får ikke vite hva som har hendt før senere i boken, men June står utenfor og ser på at hele livet hennes går opp i flammer. Datteren, Lolly, og forloveden, Will, kommer seg ikke ut. Eksmannen, Adam, kommer seg ikke ut. Hennes tyve år yngre kjæreste, Luke, kommer seg ikke ut. På noen øyeblikk mister hun alle hun noensinne har betegnet som familie. En middelaldrende kvinne, helt alene i verden.

Clegg strukturerer boken sin med utgangspunkt i denne hendelsen. Han lar de fleste involverte parter være med å fortelle historien, med unntak av de som døde. Hvert kapittel følger en spesifikk stemme, en person som får bidra med sin del av historien. Noen karakterer er helt sentrale for det som skjedde den kvelden, andre har kun betydning i etterkant av brannen. Når leseren begynner på et kapittel vet man aldri helt hvordan den nye personen passer inn i historien. Men alle stemmene flettes sammen på en mesterlig måte og sammen forteller de en tragisk og brutal historie, dog ikke helt frarøvet håp.

"For most of her life she had dreamed of the day she wouldn't have to stoop and scrub and haul and shine for other people. And so it came. One more demon replacing another."

Dette er ingen enkel måte å strukturere en fortelling på, men det er så utrolig godt gjennomført. Hver karakterer har en helt særegen stemme, hver og en av dem fremstår meget tydelig for meg. Jeg har ingen problemer med å skille dem fra hverandre og med å huske hver enkelt. Vi får innblikk i hver karakters personlige historie, vi kjenner dem ikke kun som statister i June sin historie. Mange av dem har egne sorger. Vi møter to lesbiske kvinner, en av dem fra en dypt katolsk familie som ikke ønsket kontakt etter at hun fortalte dem om sin legning. Vi møter en mor som gjennom en rekke dårlig avgjørelser ender opp med å bidra til å fengsle sønnen for en forbrytelse han ikke har begått. Vi møter en ung gutt som må leve med en grusom hemmelighet og en fraværende far full av anger når sønnen havner i koma etter en overdose. Vi møter et samfunn som fordømmer det unge, svarte, tidligere fengslede brannofferet, fordi det er enkelt å legge skylden på ham, selv om de ikke kjenner ham. Eller kanskje nettopp fordi de ikke kjenner ham.

Språket er enkelt og usentimentalt, noe som gjør at historien virker desto mer realistisk og brutal. Alle de mer perifere karakterene får fortelle sin historie selv, mens kapitlene til June, Lydia (Lukes mor) og Silas (som starter fortellingen) fortelles i tredjeperson. Jeg tenkte ikke over det mens jeg leste boken, men leste det i et intervju med forfatteren. Det har da tydeligvis føltes veldig naturlig mens jeg har lest boken. Noen ganger er den veldig fin, ofte er den ufattelig trist. En gang måtte jeg stoppe opp fordi jeg ble så sjokkert, fordi jeg ikke så for meg at noe kunne være mer fryktelig enn det boken begynte med.

"And then, out of the blue, a couple of kids climbed through Penny's window and raped and strangled her to death."

Ingen advarsel, ingen lange forklaringer. Det skjedde. Så må de som var glad i henne lære seg å leve med det. De fine øyeblikkene dukker også opp innimellom en evig kamp om å fortsette å leve. June forsøker desperat å føle en slags tilknytning til datteren som hun ikke egentlig hadde mens hun var i live. Lydia prøver å bekjempe ensomheten, samt skyldfølelsen overfor sønnen. Will sine foreldre forsøker å hedre sønnens minne ved å handle som han ville ønsket og ikke tenke utelukkende på å dele ut skyld.

Did You Ever Have A Family er en bok jeg kommer til å ha i tankene lenge. Den var omtrent umulig å legge fra seg mens jeg leste den, og den gir sterke og langvarige inntrykk. En helt særegen bok som virkelig fortjener å bli kåret til vinneren av Bookerprisen 2015. Det er uten tvil den beste boken jeg har lest i år og den er en av de få bøkene jeg føler jeg må lese på nytt på et eller annet tidspunkt. Clegg har skrevet en nydelig fortelling som fortjener et stort publikum.

"And every time they come, they will tell those who don't know the story of the young man who was a boy here, who went away and came home and went away, who cleaned rooms and carved a canoe and on its prow painted the faces of a family. And the stories will change and the canoe will become a headboard and the family will be mermaids and the rooms will be mansions. And no one will remember us, who we were or what happened here. Sand will blow across Pacific Avenue and against the windows of the Moonstone, and new people will arrive and walk down the beach to the great ocean. They will be in love, or they will be lost, and they will have no words. And the waves will sound to them as they did to us the first time we heard them."

Satin Island

Forfatter: Tom McCarthy
Forlag: Alfred A. Knopf
Utgivelsesår: 2015
Språk: Engelsk
Sidetall: 189
ISBN: 9780307593955

Den britiske antropologen U har fått i oppdrag fra selskapet han jobber for (referert til som The Company) å skrive en rapport som oppsummerer vårt samfunn og vår kultur på samme måte som antropologer skriver om og analyserer stammefunn. Når han spør hvordan en slik omfattende rapport skal struktureres får han til svar at han kan finne ut av det selv. Rapporten vil på en eller annen måte uforme seg selv etter hvert som han jobber med den. Det mener ihvertfall sjefen hans, og han begynner å tro på det selv også.

"To the anthropologist, as I explained before, it's generic episodes and phenomena that stand out as significant, not singular ones. To the anthropologist, there's no such thing as a singular episode, a singular phenomenon - only a set of variations on generic ones; the more generic, therefore, the more pure, the closer to an unvariegated or unscrambled archetype."

Satin Island er en meget sær bok. Det finnes en overordnet ramme rundt innholdet i boken, men ikke en normal progresjon man ville forventet å finne i en roman. Hvert kapittel inneholder refleksjoner rundt ulike tema, samt noe informasjon om U og hans liv. Noen av temaene går igjen gjennom hele boken, men han klarer aldri å løserive seg fra materialet og skrive en slags objektiv analyse av vårt (vestlige) samfunn. Det blir også etter hvert ganske tydelig at han er på jakt etter mønstre som ikke nødvendigvis er reelle og konklusjoner det ikke finnes bevis for. Tross hans tendens til å lene seg til konspirasjonsteorier er det ikke mangel på interessante observasjoner i denne boken. Han henger seg spesielt opp i ulykker som involverer oljesøl, samt fallskjermulykker - om man kan kalle det en ulykke når fallskjermene blir sabotert.

"Thus, although he hadn't actually been killed until the moment of impact, to all intents and purposes, he had (this is how Schrödinger would formulate it) been murdered without realizing it. I tried to picture him walking around in that state: already effectively dead, his body and his consciousness, his experiences, and, beyond these, his experience of his experiences - his awareness of himself, his whole reality - mere side effects of a technical delay, a pause, an interval…"

U er veldig opptatt av sin rolle som antropolog, og hva han kan oppnå ved å skrive denne rapporten. Han ser for seg at han vil oppta en meget respektert og prominent rolle på sitt felt, og forestiller seg hvordan foredrag han potensielt skal holde vil foregå. Hvordan han kommer til å sette motstanderne på plass med hans brilliante argumenter. Så når han finner ut at en av teoriene han er mest fornøyd med ikke holder vann (global russisk rulett for fallskjermhoppere) går han inn i en dyp depresjon og begynner å miste troen på rapporten.

"I was certain of this. I was more certain of it than of anything before or since. The triangles, the lines and vectors all made sense now: it seemed to me, in that instant, that I'd solved not just a private puzzle but a fundamental riddle of our time. And not just a single riddle either: the Canadian case, the Polish and New Zealand ones - these, I was certain, were Russian Roulette pacts as well. It was a cult, dispersed, like my own covert anthropologists, around the globe! The realization was enormous - almost as visceral as the ritual it unmasked."

Dette er den mest sitatvennlige boken jeg har lest så langt fra årets Booker-longlist, den er rett og slett fantastisk godt skrevet. Den eneste som kan måle seg med Lila rent språklig foreløpig. Og det kan ikke være tvil om at forfatteren er en usedvanlig mann med rimelig høy intelligens, som ønsker å utfordre leseren. Boken er dog ikke utelukkende seriøs, man finner en del humoristiske øyeblikk - som kanskje er naturlig i en bok med en såpass merkelig hovedperson.

"…As if this weren't impressive enough, the Minister then proceeded, using the outside edge of her right shoe's toe once more, to re-do the sequence in reverse. It took the best part of another hour; but she managed it as well. As soon as she'd returned the buckle to it's starting position, its original state, she called the meeting to a close. I found the whole experience of observing this small episode, this drama that (due to the shape of the table, its supporting legs, the layout of our chairs and similar factors) I alone could see, deeply satisfying. How do you think it went? Peyman asked me after we had left. Oh, I answered: excellently."

Jeg kan ikke påstå at jeg forstår nøyaktig hva McCarthy ønsker å oppnå med denne boken. Hvilken helhet han prøver å presentere for leseren. Han viser ihvertfall hvor problematisk det er å skulle forholde seg objektivt til det man studerer når man er en del av det. Den stadig tilbakevendende problemstillingen om hvorvidt deltagende observasjon kan generere resultater man kan stole på. Og hvor mye vår egen bakgrunn og syn vil farge vårt syn på det/de vi observerer.

"…What I actually picture is the paper that he writes it on: on one side, columns of Nambikwara words and phrases, transcriptions of tattoos, diagrams of the village's huts' layout, with attempts to correlate these with the tribe's wider myth and kinship structures, which he's extrapolated and laid out in graphs and tables - then, on the other side, the play. On one side, scientific, evidence-based research; on the other, epic art. If my Report had come to be completed, which side of the paper would it have been written on? More to the point: to which side does this not-Report you're reading now, this offslew of the real, unwritten manuscript, belong? Perhaps to neither side, but to the middle: the damp, pulpy mass that forms the opaque body at whose outer limits, like two mirages, the others hover."

Selv om jeg kanskje ikke har kontroll på helheten liker jeg alle delene av boken og jeg tror jeg kan oppdage noe nytt hver eneste gang jeg leser den. Som dere skjønner er det ingen enkel bok. Selv om det er longlists korteste krever den mye mer av leseren enn de andre jeg har lest til nå. Men den gir til gjengjeld mye tilbake. Denne forsvinner ikke fra tankene med det første. Jeg hadde blitt svært fornøyd med å se Satin Island på shortlist, men jeg tror kanskje den blir for eksperiementell for Bookerjuryen. Den er likefullt min favoritt så langt!

A Spool of Blue Thread

Forfatter: Anne Tyler
Forlag: Chatto and Windus
Utgivelsesår: 2015
Språk: Engelsk
Sidetall: 358
ISBN: 9780701189518

A Spool of Blue Thread følger den amerikanske familien Whitshank gjennom tre generasjoner. Vi blir kjent med Abby og Red Whitshank på deres eldre dager, etter at Abby har begynt å bli surrete og Red har begynt å bli døv. Vi møter sønnene og døtrene - to av hver, akkurat som i The Green Road. Og sist, men ikke minst, stifter vi bekjentskap med Junior og Linnie Mae, foreldrene til Red, til tross for at de døde flere år før Tylers historie starter.

"The disappointments seemed to escape the family's notice, though. That was another of their quirks: they had a talent for pretending that everything was fine. Or maybe it wasn't a quirk at all. Maybe it was just further proof that the Whitshanks were not remarkable in any way whatsoever."

Tyler hopper frem og tilbake i tid, men vier mye oppmerksomhet til hver karakter hun ønsker at vi skal bli bedre kjent med. Som Enright bruker hun mer tid på noen karakterer enn andre, og leseren får dermed mye mer innsikt i livene til Abby og Red sine to sønner enn til døtrene. Akkurat det synes jeg er ganske irriterende, for døtrene virker da automatisk mindre interessante enn sønnene og vi får et skjevt bilde av familien. En subjektiv vurdering. Med en allvitende fortellerstemme fungerer det dårlig for meg, det er nesten som om forfatteren har glemt noe (eller rettere sagt noen). Hadde Abby hatt fortellerstemmen kunne det fungert bedre, da hun i så tilfelle hadde fortalt leseren indirekte at sønnene betydde mer for henne enn døtrene, eller at de i det minste opptok mer av tankene hennes.

Boken er delt i fire deler og begynner tidlig på 1990-tallet. Sønnen Denny ringer Abby og Red for å fortelle at han er homofil - noe som for øvrig viser seg å ikke stemme, uten at leseren eller foreldrene får noe forklaring på hvorfor han valgte å ringe og fortelle dem dette. Etter en noe negativ spontan reaksjon fra Red hører de ikke fra han på flere år. Dette var før internett og mobiltelefoner var hverdagskost, og det var ikke lett å finne noen som ikke ønsket kontakt. Mønsteret med sporadisk kontakt og lite informasjon om livet til Denny fortsetter i årevis. Selv etter han fikk en datter ble det kun bedre i perioder. Deres andre sønn, Stem, er englebarnet. Han jobber for faren og bor rett i nærheten. Ingen bryr seg om at han ikke er en ekte Whitshank, men heller tatt inn (ulovlig kan det virke som) etter at faren - som jobbet for Red - døde. Ingen utenom Denny, som anser det som hans jobb å ta vare på foreldrene når de blir gamle og sliter med å klare seg selv. Selv om Stem sammen med konen og barna allerede har flyttet inn til foreldrene for å ta vare på dem.

"…you know how it is when you're missing a loved one. You try to turn every stranger into the person you were hoping for. You hear a certain piece of music and right away you tell yourself that he could have changed his clothing style, could have gained a ton of weight, could have acquired a car and then parked that car in front of another family's house. 'It's him!' you say. 'He came! We knew he would; we always…' But then you hear how pathetic you sound, and your words trail off into silence, and your heart breaks."

I del to hopper vi tilbake i tid, til 1959. Abby er sammen med en annen mann, men får så smått følelser for Red. De er venner en stund, men vennskapet utvikler seg. Denne delen av boken er forsåvidt skjønn, men ikke spesielt minneverdig. Det mest interessante fra del to er Abby sitt syn på Junior og Lillie Mae. Junior er kranglete og påståelig og ikke den mest imøtekommende personen, mens Linnie Mae er særdeles utadvendt og hyggelig med alle hun treffer. Dette inntrykket er hovedsakelig det vi vet om foreldrene til Red før den tredje delen av boken. Samt at han ikke er så flink med kunder.

På grunn av den tredje delen, som tar for seg "kjærlighetshistorien" til Linnie Mae og Junior, kommer jeg neppe til å glemme denne boken med det første. Det vi har lært om dem i del to passer overhode ikke med realitetene vi blir kjent med i del tre, noe jeg anser som særdeles positivt. Her viser Tyler hvor feilaktig de inntrykkene vi får av andre mennesker kan være, og hvor lite vi gjerne egentlig vet om våre foreldre og besteforeldre. Samt hvor forvrengt syn man kan ha på virkeligheten dersom man ikke liker den. Jeg har ikke lyst til å si så mye om hvordan Linnie Mae og Junior møttes og hvordan de endte opp sammen, det må leseren oppdage selv. Men deres historie overrasket meg virkelig og gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Gjennom hele boken følger vi et hus, det huset Junior bygget for en annen, som han alltid så for seg at han bygget for seg selv. Huset han endte opp med å bo i, å oppdra barna sine i. Som Red og Abby bor i. Som barna ikke ønsker å overta når det blir snakk om at Red og Abby kanskje burde bo på et gamlehjem. Et sted de kan få assistanse. Huset er en rød tråd gjennom historien, akkurat som huset i Irland er en rød tråd gjennom The Green Road. Blue og Green har visse tematiske likhetstrekk. Og ingen når helt opp.

Siste del avsluttet historien på en grei måte, men jeg sitter igjen med inntrykket av at boken kun var helt grei. Lettlest, litt interessant til tider, uten noe tydelig plot, og med manglende informasjon om deler av familien. Hadde boken vært kortet ned en del og hovedfokuset vært på Linnie Mae og Junior, men med en ramme som omhandlet Red og Abby og deres syn på foreldrene, så tror jeg at dette hadde vært en shortlist-kandidat. Som den er mener jeg den ikke hører hjemme på shortlist.

Lila

Forfatter: Marilynne Robinson
Forlag: Farrar, Straus and Giroux
Utgivelsesår: 2014
Språk: Engelsk
Sidetall: 272
ISBN: 9780374187613

"She was just as lonely as she had ever been. The only difference was that now this kind old man was sad and embarrassed about it, still not even sure how to talk to her."

På dette punktet i omtalen bør det egentlig befinne seg et handlingsreferat eller i det minste noen setninger som forteller noe om hva du kommer til å lese om dersom du velger å prøve deg på denne boken. For å være helt ærlig vet jeg ikke hvordan jeg skal skrive om Lila. Det tok meg to tredjedeler av boken før jeg klarte å komme skikkelig inn i den og å engasjere meg i historien, men når jeg først gjorde det begynte jeg å lure på hva som var problemet mitt med de første to tredjedelene. For det er en fin bok. En trist bok. Med fine refleksjoner. Selv om jeg ikke liker alt. En bok jeg føler jeg burde like. Som gjorde inntrykk på slutten, men som jeg slet med altfor lenge.

Lila er fattig og alene. Hun har ikke alltid vært alene, men hun er ensom nå. Lila er uutdannet men smart, utenfor og annerledes. Ikke religiøs men nysgjerrig på kompliserte, store spørsmål. Hun søker svar hos presten, som ikke klarer å gi henne svar. Men de fortsetter å snakke. De trenger hverandre, en ung jente og en gammel mann.

Jeg er ikke sikker på hva boken handler om. Ensomhet? Jeg tror den handler om ensomhet. Religion? Umulig å komme utenom når man skriver en bok om en prest. Men det blir ikke masete og slitsomt. Jeg får ikke inntrykk av at hun prøver å overbevise leseren om å tro.

"They were quiet for a while. Then he said, 'God is good.' 'Well,' she said, 'some of the time.'"

Kanskje jeg hadde likt boken bedre fra starten hvis jeg hadde lest de to første bøkene om Gilead? Den er stillferdig. Uvanlig. Fascinerende. Og Robinson skriver godt, selv om jeg kanskje ikke synes alt gir like mye mening.

"There was no way to abandon guilt, no decent way to disown it. All the tangles and knots of bitterness and desperation and fear had to be pitied. No, better, grace had to fall over them."

Jeg tror kanskje at jeg ikke forstår den skikkelig. At det blir litt rotete og at jeg derfor ikke kommer inn i den før jeg har lest nesten 70 prosent av boken. Men jeg vet ikke om jeg kan legge skylden på Robinson, muligens har jeg ikke riktige forutsetninger for å forstå boken godt nok til å komme skikkelig inn i den.  Jeg satt igjen med inntrykk av at jeg likte den veldig godt da jeg bladde om siste side. Jeg ble jo engasjert til slutt. Når babyen var på vei og Lila ble litt mer komfortabel i sitt nye hjem. Men er jeg da bare interessert i den koselige delen av boken? Eller var det da jeg endelig følte at jeg begynte å bli godt nok kjent med Lila til å bry meg om livet hennes? Må jeg bry meg om en karakter for å like en bok? Jeg tviler egentlig på det.. Jeg bare klarer ikke å finne ut av det. Hvorfor likte jeg ikke denne boken før på slutten?

Forhåpentligvis får noen andre bedre grep om denne enn meg. På plussiden er det en bok jeg virkelig gleder meg til å diskutere, jeg føler jeg trenger andres synspunkter på den. Den kommer nok med på shortlist og jeg tror den fortjener det. Kanskje.

The Moor's Account

Forfatter: Laila Lalami
Forlag: Pantheon
Utgivelsesår: 2014
Språk: Engelsk
Sidetall: 336
ISBN: 9790307911667

"After five years of travelling, criss-crossing old Texas routes, living with his Coahuiltecan friends, Cabeza de Vaca had probably given up hope of returning to this world. He had learned what it was like to be the Other. Then, amazingly, one spring day, he learned that three other survivors of the tempest were alive and living a short way down the coast. They met: Dorantes; the doctor's son, Castillo; and Estevanico, a resourceful black man - a Moor from Morocco. Each in his way had something special; Estevanico in particular, even before the expedition, was already the Other. A black person i Spanish society knew how to be that."

I 1528 skulle en ekspedisjon ledet av spanjolen Pánfilo de Narváes utforske det som i dag er Floria. Håpet var å finne store byer med rikdom tilsvarende det Cortés fant i Tenochtitlan. Det eneste de fant var små stammesamfunn uten gull eller andre edle metall. De fant heller ikke igjen kysten og skipene sine, og de fleste som ble med på ekspedisjonen døde av sykdom, indianerangrep eller drukning. Spanjolene tydde også til kanibalisme i minst ett tilfelle. Av over 300 mann var det kun fire som overlevde - Cabeza de Vaca, Dorantes, Castillo og Estevanico. De levde blant ulike indianerstammer i åtte år og var helt avhengig av deres godvilje for å overleve. Da de endelig fant sin vei tilbake til siviliasjon ble beretningene til de Vaca, Dorantes og Castillo nedskrevet. Cabeza de Vaca var ekspedisjonens nestkommanderende, og det er hans beretning som er mest kjent. Men ingen var interessert i å høre Estevanicos fortelling. Han var en svart slave. Hans ord var ikke verdt noe for spanjolene…

Det jeg har skrevet til nå er ikke et handlingsreferat fra Lalamis bok, det er historiske fakta. I fjor leste jeg en bok som heter Conquistadors, skrevet av britiske Michael Wood. Der gjenga han Cabeza de Vacas historie og det er fra hans bok jeg har hentet sitatet ovenfor. Det tok litt tid før jeg skjønte at The Moor's Account handlet om denne ekspedisjonen. Jeg synes det var noe kjent med Cabezas navn, og da jeg googlet han skjønte jeg plutselig hvordan handlingen i boken ville utvikle seg. Lalami har nemlig skrevet om Cabeza de Vaca og Dorantes og Castillo, samt flere andre prominente medlemmer av ekspedisjonen som ikke overlevde. Men hennes fokus er ikke dem. Hun ønsket å gi en stemme til den eneste overlevende som ikke fikk fortelle sin historie. Som ettertiden omtrent ikke vet noe om. The Moor's Account er nettopp det, den marrokanske slaven sin (oppdiktede) versjon av hendelsene, samt hans livshistorie.

"How strange I must have seemed to them: not a conqueror, but the slave of a conqueror, who had brought them the small comfort of a little food. Perhaps this led them to think of me as a good man, a decent man. But these prisoners did not know, and I could not explain to them, that I had once traded in slaves. I had sent three men into a life of bondage, without pausing to consider my role in this evil. Now that I had become a slave myself, it shamed me that, even without meaning to, I still caused the suffering of others."

Estevanico - eller Mustafa som er hans egentlige navn - veksler mellom å fortelle om det som fant sted i den nye verden og det som førte til at han frivillig solgte seg selv som slave. Han reflekterer over livet han hadde og drømmene om å finne tilbake igjen til det, samtidig som han etterhvert begynner å se det positive i sin nye situasjon. Hans identitet ble visket ut den dagen han ble solgt, men når tilværelsen på det nye kontinentet utvikler seg til å bli en stadig kamp for å overleve blir også spanjolenes identiteter visket ut, og gamle roller slutter å være viktig. De blir kamerater i nød, likeverdige. Også spanjolene får oppleve hvordan det er å være slave når de blir avhengig av indianernes velvilje for å overleve.

"As the days passed, I began to look upon my fate with new eyes. I often lamented the wicked turns my life had taken, but I rarely considered how much I had to be thankful for, how I had survived so long where so many others had perished, how I had seen wonders that no other Zamori had"…"Little by little, the Land of the Indians, which I had viewed first as a place of fantasy and later as a temporary destination, became more real to me, and I began to take greater notice of its beauty."

Hvor realistisk Lalamis versjon er aner jeg ikke, men jeg tviler på at poenget med romanen var å skape en virkelig troverdig redegjørelse av historiske hendelser. Hun har skrevet en meget interessant historie med en historisk ramme, hun har gitt stemme til en som ikke har blitt hørt. Hun gir leseren innsikt i hvordan det er å være "den andre", den som ikke hører til, den som er utenfor. Hun viser hvordan mennesker kan endre seg i ekstreme situasjoner, samt hvor fort de kan finne tilbake til sitt gamle jeg når omstendighetene endres. Selv om det hun tar for seg er en snart 500 år gammel historie føles ikke romanen støvete og umoderne, mange av refleksjonene til Estevanico vil leseren kunne kjenne seg igjen i, ihvertfall til en viss grad.

Jeg synes romanen hadde noen litt trege partier i første halvdel, men generelt må jeg si at jeg falt for boken. Som jeg forventet å gjøre. Den er godt skrevet, tematikken er spennende og hun evner å få leseren til å tenke, til å gå inn i seg selv. Det er en meget godt utført ide, og jeg håper inderlig at denne kommer på shortlist.

The Green Road

Forfatter: Anne Enright
Utgivelsesår: 2015
Forlag: Jonathan Cape
Språk: Engelsk
Sidetall: 310
ISBN: 9780224089067

"Later, after Hanna made some cheese on toast, her mother came into the kitchen and filled a hot water bottle from the big kettle on the range."

Slik begynner The Green Road. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg liker den nonsjalante og tilsynelatende tilfeldige starten, som får det til å virke som om man allerede er godt inni boken. På en måte er den første setningen ganske representativ for boken som helhet. Vi får kun små glimt av livene til karakterene. Hvert glimt er fra forskjellige år. Vi møter Hanna i 1980, Dan i 1991, Constance i 1997, Emmet i 2002 og Rosaleen i 2005. Som den første setningen virker glimtene ganske tilfeldige og plutselige, ihvertfall noen av dem. Karakterene er alle midt inni livene sine og vi trenger oss på en liten stund. Jeg tror jeg liker det. En liten rød tråd får man i og med at karakterene av og til nevner hverandre, og man trenger ikke hele livshistorien deres for å bli kjent med dem.

Den første delen av boken gir oss kjennskap til karakterene. Selve historien begynner ikke egentlig før i andre halvdel. Eller til dels med Rosaleen i 2005. Hun er moren til de andre karakterene, og i 2005 finner hun ut at hun ønsker å selge huset - som befinner seg på et lite sted i Irland som barna forlengst har forlatt. Og hun inviterer dem hjem for å feire en siste jul sammen i sønnene og døtrenes barndomshjem. Et sted med masse minner, og tomhet.

"She indulged herself a moment, pictured him sitting across the room from her, with a newspaper, perhaps, a cup of tea. It gave her a pang, just to catch the edge of it. An imagined life. Dan and herself somehow together in this house with their books and their music. The old style."

Enright skriver godt og har skapt tydelige og interessante karakterer. Mennesker med vidt forskjellige liv som likevel har en tilhørighet til hverandre. Den første delen av boken gjorde meg nysgjerrig på hvordan karakterene ville fungere sammen. Hvordan de ville oppføre seg i samme hus, med masse minner og en usikker fremtid. Enright girer leseren opp for del to. Men der begynner jeg å få problemer med boken.

Vi møter alle igjen i julen 2005. Hanna har vi knapt blitt kjent med. Hun er så ung i 1980 at når vi møter den voksne Hanna er det umulig å kjenne henne igjen. Hvorfor er hun alkoholiker? Fordi skuespillerkarrieren ikke har gått som forventet? De andre er litt enklere å kjenne igjen, selv om alle har utviklet seg en del siden leserens siste møte med dem. Naturlig nok. Likevel føles det for meg som om noe mangler. Som om jeg ikke kjenner igjen karakterene når de samhandler med hverandre. For jeg har aldri kjent dem som en familie. De små glimtene vi har fått føles plutselig ikke gode nok.

Slutten er nok et problem. Den føles urealistisk og den var for meg ganske uventet. Hun legger til en liten slutt etter slutten også, som gjør avslutningen mer åpen og kanskje hakket mer realistisk. Men jeg skjønner meg ikke helt på det. Jeg tror ikke jeg forstår hva Enright ønsker å fortelle leseren.

Til tross for mine innvendinger tror jeg mange vil like boken. Språket er det ingenting i veien med og temaet 'familierelasjoner' er tidløst. Jeg kunne bare ønske andre del var like sterk som den første. Jeg blir ikke overrasket dersom den havner på shortlist, men jeg tror ikke jeg ønsker å se den der. Det blir likevel ikke siste boken jeg leser av Enright.

Bookerprisens longlist 2015

Da er longlist endelig publisert, og fasiten er som følger:

USA
Anne Tyler - A Spool of Blue Thread
Bill Clegg - Did You Ever Have a Family
Hanya Yanagihara - A Little Life
Laila Lalami - The Moor's Account
Marilynne Robinson - Lila

Storbritannia
Andrew O'Hagan - The Illuminations
Sunjeev Sahota - The Year of the Runaways
Tom McCarthy - Satin Island

Irland
Anne Enright - The Green Road

Nigeria
Chigozie Obioma - The Fishermen

New Zealand
Anna Smaill - The Chimes

Jamaica
Marlon James - A Brief History of Seven Killings

India
Anuradha Roy - Sleeping on Jupiter


I fjor var jeg usedvanlig sytete fordi det jeg anså som den beste boken jeg leste i 2014 - The People in the Trees - ikke ble nominert. I stedet ble We Are All Completely Beside Ourselves longlistet, en bok som tar for seg lignende tema som min favoritt, men som jeg mener holder et betydelig lavere nivå. I år kan jeg derimot juble, for denne gangen har ikke Hanya Yanagihara blitt glemt. Hun er nominert med boken A Little Life - som jeg for øvrig ikke har lest, men har stor tro på. Hun fortjener uansett å bli hedret da hennes debutbok var så til de grader fantastisk.

Hele fem amerikanere har fått plass på listen, men ikke en eneste kanadier. Det skuffet, skulle gjerne byttet ut ihvertfall en amerikaner mot deWitt eller Crummey, men amerikanerne virker likevel ganske interessante. Laila Lalami har jeg aldri hørt om, men hun har skrevet en pulitzernominert bok om en svart oppdager i Nord-Amerika på begynnelsen av 1500-tallet. Oppdagelsen av det amerikanske kontinentet synes jeg kanskje er mest spennende av alle historiske hendelser, så jeg gleder meg veldig til å lese boken til Lalami. Lila av Marilynne Robinson har jeg også sett frem til å lese. Tyler og Clegg sparer jeg nok til noen andre har lest dem og sagt sitt.

Sleeping on Jupiter kan bli ekstra interessant for norske Bookerentusiaster, for den har handling fra Norge (eller ihvertfall en norsk-indisk hovedkarakter).

Britene vet jeg ganske lite om, til tross for at O'Hagan og McCarthy er kjente forfattere. Personlig ser jeg mest frem til å lese Satin Island, som virker snodig og fascinerende. The Fishermen har jeg tenkt på å lese en liten stund, mens nominasjonene fra Jamaica og New Zealand er helt ukjente for meg. Jeg tror mange vil ønske å lese A Brief History of Seven Killings på grunn av tematikken.

Også må jeg nevne at jeg hadde fem av de nominerte på min egen longlist. Roy, Obioma, Enright, Yanagihara og Robinson tippet jeg ville befinne seg på Bookerlisten, og det gjorde de. Også tippet jeg åtte andre som desverre ikke kom med, men jeg skal nok finne et tidspunkt til å lese noen av dem også.

Statusen foreløpig er at jeg har lest en av de nominerte (Enright), hadde en fra før (Yanagihara), fikk skaffet to på bokhandel (Tyler og Obioma) og har kjøpt Lalami til Kindle. Regner med jeg bestiller McCarthy og Robinson fra Bookdepository og venter med resten. God Bookerlesing folkens!

Labbens longlist 2015

THE MAN BOOKER PRIZE 2015

Det er mindre enn en uke til vi får vite hvilke bøker årets bookerprisjury har falt for. Kun for å ha det litt gøy har jeg, som i fjor, laget min egen longlist. Mange velkjente forfattere har skrevet bøker som potensielt kan bli nominert i år, deriblant Jonathan Franzen, Louis de Bernières, Anne Enright, Peter Carey, Kazuo Ishiguro, John Banville, Colm Toíbín, Harper Lee, Kate Atkinson, Toni Morrison, samt flere. Tre av mine favorittforfattere har gitt ut bøker i år. Likevel har jeg endt opp med en longlist som består av mange relativt ukjente navn. Jeg baserer meg på hva andre skriver om bøkene, da jeg ikke har rukket å lese mange av dem selv enda. Jeg forsøker også å få en viss geografisk spredning. Uansett hva jeg måtte tro på forhånd vet jeg aldri hvordan listen min kommer til å se ut. I år hadde jeg forventet å se mange flere store navn på listen, men jeg velger de som virker aller mest interessante ut i fra avisanmeldelser og Goodreads-kritikk, og da kom faktisk ikke mine to store favoritterforfattere - Ishiguro og de Bernières - med. Ikke at jeg blir lei meg hvis jeg finner en av dem eller begge på den reelle longlist. I fjor klarte jeg forresten å gjette to av tretten romaner som havnet på longlist. Det er ikke en fantastisk treffprosent, men begge romanene som befant seg på både min og den virkelige longlist havnet også på shortlist, og den ene vant prisen. Her kommer årets liste - kanskje vinneren er blant dem?

England

Patrick Gale - A Place Called Winter

Stephen Jarvis - Death and Mr Pickwick

Benjamin Wood - The Ecliptic 

USA

Marilynne Robinson - Lila

Hanya Yanagihara - A Little Life

Canada

Patrick deWitt - Undermajordomo Minor

Michael Crummey - Sweetland

Irland 

Anne Enright - The Green Road

Paul Murray - The Mark and the Void

India

Amitav Ghosh - Flood of fire

Anuradha Roy - Sleeping on Jupiter

Nigeria 

Chigozie Obioma - The Fishermen

Sør-Afrika

Jacques Strauss - The Curator

Yanagihara og deWitt er forfattere jeg kun har lest en bok av tidligere, men begge bøkene gjorde stort inntrykk på hver sin måte. Hvis årets utgivelser er i nærheten av nivået på de jeg har lest tidligere fortjener begge en plass på listen. Jeg har ikke lest noe av de andre forfatterne, men jeg kan garantere at jeg vil gjøre det dersom noen av dem havner på den virkelige longlist. Sweetland har jeg helst lyst til å begynne på med en gang, men jeg tror Enright er et tryggere valg i forhold til den faktiske listen som publiseres på onsdag. Så jeg begynner på den i dag. Alle lenkene er til Goodreads, der kan de som vil lese om bøkene. De ukjente navnene - Strauss, Obioma, Murray, Crummey, Wood og Gale - ser i mine øyne særdeles lovende ut. At det kommer så mange ukjente navn på den virkelige listen tviler jeg dog sterkt på. Jeg venter i spenning og håper jeg klarer å slå antallet riktige valg fra i fjor. I år går jeg dermed for tre. Hvis jeg må gjette hvilke tre vil jeg tro det blir Jarvis, Enright og Ghosh. 

Euphoria

Forfatter: Lily King
Utgivelsesår: 2014
Forlag: Picador
Språk: Engelsk
Sidetall: 257
ISBN: 9781447286172

Moderne sosialantropologi ble, i følge Wikipedia, utviklet i etterkant av Første Verdenskrig. På 1930-tallet var det fremdeles et relativt nytt studiefelt og ble av enkelte sett på som en "svak" vitenskap, i sterk kontrast til naturvitenskapene. I Euphoria følger vi tre sosialantropologer i nettopp denne perioden. De bor i lange perioder sammen med stammer de observerer i Ny-Guinea, men de ønsker ikke bare å lære noe om sosiale, kulturelle, religiøse og politiske forhold innad i en stamme, de søker etter store teorier som kan si noe mer generelt om stammefolk i regionen.

Britiske Andrew Bankson vokste opp med en far som så på naturvitenskap som eneste viktige og riktige retning i livet. Alle sønnene skulle studere et felt innenfor naturvitenskapen og bli forsker som han. Alle sønnene forsøkte å blidgjøre sin far, til tross for at det i stor grad gikk utover deres egne ønsker og interesser. På det tidspunktet vi møter Bankson i boken er han det eneste gjenlevende mannlige familiemedlemmet. Den ene broren døde under Første Verdenskrig. Den andre tok livet av seg på grunn av en kvinne. Faren døde av naturlige årsaker og testamenterte alt til sin kone, slik at Bankson ble avhengig av moren for å få penger til forskningen sin. Han hadde begynt på et naturvitenskapelig studium før faren døde, men skiftet til sosialantropologi til farens forargelse. Moren har desverre også arvet farens meninger om samfunnsvitenskap, og Andrew har ingen enkel jobb i å overbevise henne om at forskningen hans har verdi.

Etter flere år alene blant Kionaene, uten en tydelig forskningsstragi, uten å helt forstå poenget med studiet sitt, er Bankson klar for å si takk og farvel til livet. Men et møte med amerikanske Nell og hennes australske ektemann Fen gir han en ny grunn til å forsette både med livet og med studiet av Kionaene. Han overtaler dem til å studere et stammefolk som befinner seg noen timer unna Kionaene, og deres dialog inspirerer ham til å jobbe på en litt annen måte. Han blir mer involvert i livene til folkene han observerer, han går aktivt inn for å trekke ut informasjon fra dem. Han er ikke lenger en relativt passiv observatør. Men kan en sosialantropolog egentlig stole på at han som deltagende observatør ikke påvirker omgivelsene i så stor grad at resultatene han får representerer en annen virkelighet enn den som eksisterte før han begynte sin forskning?

"The truth you find will always be replaced by someone else's."

Dette er kanskje det mest interessante spørsmålet forfatteren går inn på i boken - det er også det Bankson blir mest interessert i etter hvert - men det blir bare hengende i luften. Annet enn erkjennelsen om at deres innblandelse til slutt får ganske grusomme konsekvenser for stammene de observerer er det lite refleksjon rundt potensielle problemer med deres evne til å påvirke dem de studerer. Forfatteren fokuserer i stor grad på et annet tema som jeg personlig synes er mindre interessant: "perhaps all science is merely self-investigation." Det virker som om forfatteren mener det, for hun går i liten grad inn på hva de egentlig forsker på og fokuserer heller på trekantdramaet som oppstår dem imellom. Jeg kunne ønske hun knyttet forskningen og vennskapet mellom de tre forskerne mer sammen, at det ble mer rom for å virkelig utforske den påstanden, heller enn å ta utgangspunkt i at den stemmer.

Bankson blir betatt av Nell fra første møte. Fen er sjalu på sin kones suksess med en bok hun har skrevet om et stammefolk de observerte for noen år siden, og ønsker ikke å dele informasjon med henne lenger, selv om de er forskningspartnere. Bankson og Nell, derimot, kan dele det meste, og virkelig inspirere hverandres arbeid. Men Fen ønsker Bankson i nærheten selv om han innser at noe kan skje mellom hans kone og hans venn. Hvorfor han ønsker det synes jeg er noe uklart. Kanskje det er vanskelig å få grep om Fen fordi historien presenteres fra Bankson og Nells synsvinkel. Bankson forteller, men noen av kapitlene inneholder utdrag fra Nell sin dagbok. Vi får dermed begge deres perspektiver, men Fen forblir i stor grad et mysterium. Han fremstilles som mindre reflektert enn de to andre, og jeg føler leseren får et skjevt bilde med tanke på at vi kommer så tett innpå de to andre karakterene.

Trekantdramaet er i og for seg interessant. Selv om Bankson deler mye både med Nell og med Fen føler han seg stadig utenfor. Han trenger dem for å gi mening til sitt eget liv, men han kan ikke bli en del av deres ekteskap. Han vil alltid være tredje hjulet, uansett hvor mye til felles han har med dem, hvor mye de deler som venner. Det er ikke sunt å ha et så nært vennskap med et ektepar, han blir enten i midten eller utenfor, det kan aldri ende godt. Å opprettholde et slikt trekantvennskap over lang tid er neppe særlig sannsynlig. Problemet er at han ikke har noen andre. Også her mangler jeg mer refleksjon over situasjonen. Skjønner han hvor problematisk vennskapet med dem er? Er frykten for å være alene virkelig verdt alle potensielle problemer denne situasjonen kan føre til?

"Nell laughed and said something I couldn't hear that made him laugh. It was the first time I had felt alone with them, and it hit me hard and low in the gut. They were here but they belonged to each other and they would go off again and leave me behind."

Jeg kan vel si at jeg likte boken til en viss grad, men jeg er likevel skuffet over den. Den har potensiale til å gi leseren noe mer enn en fengende historie. Jeg forventet å bli engasjert i etiske og vitenskapelige problemstillinger, men i stedet føler jeg at forfatteren bare gikk såvidt inn på interessant tematikk for å gjøre settingen mer troverdig. Det personlige dramaet mellom hovedkarakterene gjennomsyrer hele boken. Spennende er den, men jeg kommer neppe til å ha den i tankene lenge.