It's Monday! What Are You Reading?

Nok en mager leseuke er over. Men nå er det kun fem dager igjen til jeg får et par fridager. Dessuten har jeg lest en del i helgen: jeg har komt ca halvveis i Paktens Voktere. Bokanmeldelser er jeg treig med, men det kommer det også. Satser på å få skrevet om "Glassrommet" på tirsdag eller onsdag.

Bøker jeg leste forrige uke:

- Erlend Loe: Kurt Kurér

Bøker jeg anmeldte forrige uke:

- Erlend Loe: Kurt Kurér (terningkast 4)

Bøker jeg leser nå:

- Tom Egeland: Paktens Voktere
- Kate Morton: The Forgotten Garden (lydbok)
- Mika Waltari: Egypteren Sinuhe

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:

- Tom Egeland: Paktens Voktere
- Mika Waltari: Egypteren Sinuhe
- Magda Zsabó: Rådyret

De tre sistnevnte bøkene satser jeg på å få lest før nyttår. Mer enn det spørs det om jeg klarer, i og med at jeg mest sannsynlig kun har tre fridager før 1. januar. Jeg må desverre meddele at jeg har hoppet av samlesningen til Knirk. Men det er kun den første boken, "En Dåre Fri", jeg ikke kommer til å lese. I januar er jeg klar for å anmelde "Vågen".

Lørdagslisten - nr. 7

Forfatterne jeg gleder meg til å oppdage:

1. Magda Szabó. Jeg har kjøpt to bøker av henne, "Rådyret" og "Døren", og jeg innbiller meg at dette er en forfatter som virkelig kan skrive. Kanskje vil hun minne litt om Nemirovsky?

2. Vladimir Sorokin. Jeg elsker å oppdage gode russere, og heldigvis for meg ser det ut til at det er mange av dem. Sorokin har skrevet to bøker som er oversatt til norsk, nemlig "Køen" og "En Opritsjniks Dag", og begge virker som noe utenom det vanlige.

3. Carsten Jensen. Etter alle de strålende anmeldelsene jeg har lest som omhandler "Vi, De Druknede", har jeg skjønt at denne mannen har talent. Den mest populære litteraturen er ikke alltid den beste, men i dette tilfellet velger jeg å tro på alle som har rost Jensen opp i skyene.

4. Naguib Mahfouz. En egyptisk forfatter som skriver (skrev) om alt fra Akhenatens tid til moderne romaner fra Kairo og som i 1988 vant Nobelprisen i Litteratur. Jeg har den moderne "Gebelawis Barn" i bokhyllen og på Kindle har jeg "Akhenaten - Dweller in Truth". Begge står høyt på "vil-lese"-listen.

5. P.D. James. Som de fleste sikkert har fått med seg er ikke jeg spesielt glad i krim. Jeg har et par favoritter, men utover det interesserer sjangeren meg lite. En av de få krimforfatterne jeg tror jeg kan like er denne damen. Tradisjonell britisk krim er kjekt å lese. Det blir spennende å finne ut om Adam Dalgliesh kan nå opp til Endeavour Morse.

6. Jasper Fforde. Serien om Thursday Next må da være bra:

"In her parallel universe, England is a republic, with George Formby as its first president, elected following the success of Operation Sealion (the mooted Nazi invasion of Great Britain), occupation, and liberation. There is no United Kingdom, and Wales is the independent "Socialist Republic of Wales". The Crimean War is still being waged in 1985, Russia still has a Czar, and the Whig Party still exists in the House of Commons."

"The line between literature and reality becomes increasingly thin, allowing characters in the books and those in 'real life' to jump in and out of novels. This leads Thursday to change the ending of Jane Eyre; the joke being that the plot we know in our reality is the far superior change caused by Thursday. This also happens to other classic novels."

(wikipedia).

7. Mikhail Bulgakov. "The Master and Margarita" står å venter på meg i hyllen, og det samme gjør "The Heart of a Dog" og "Fatale Egg". Det er lett å bli nysgjerrig på "forbudte" forfattere. Også var det min fascinasjon for Russland... Nei, disse bøkene må leses.

8. Iris Murdoch. "The Sea, the Sea" er bok jeg har ønsket meg lenge, men den har enda ikke fått en plass i bokhyllen. Det har derimot "A Fairly Honourable defeat". Jeg har egentlig ikke en god forklaring på hvorfor jeg føler en trang til å lese akkurat denne forfatteren, men noe sier meg likevel at jeg må gjøre det. Kjenner noen andre bloggere til Murdochs bøker?


Alt jeg har skrevet i denne listen er synsing, i og med at jeg ikke har lest noe av forfatterne før. Men jeg håper flest mulig av mine inntrykk vil vise seg å stemme. Uansett skal jeg ha lest minst en bok av hver av disse forfatterne før 2011 er omme. Og ja, jeg vet at det ikke er lørdag i dag. Men jeg tar i bruk den tiden jeg har, og desverre ble det ikke tid til bloggoppdatering i går. Bloggtørken og lesetørken er heldigvis snart over. 6 dager igjen på jobb, så er det ihvertfall to dager fri. Etter nyttår blir det mange fridager =)

Kurt Kurér

Forfatter: Erlend Loe
Utgivelsesår: 2009
Forlag: Cappelen Damm
Målform: Bokmål
Sidetall: 241
ISBN: 9788202336189

Det er borgerkrig i lille Norge, og som i USA på slutten av 1700-tallet er det også denne gangen Nord mot Sør. Eksilbergenseren Hellføkk skaper opprør der han kan, og ødelegger alle innfartsårer fra Sør til Nord. Han kontrollerer Nord-Norge. Midt i kaoset befinner truckføreren Kurt seg. Han er nemlig kurér, og har fått i oppgave å levere et viktig brev. Men kommer han frem? Og hva skjer med borgerkrigen?

Først bør jeg kanskje nevne at jeg ikke vet svarene på spørsmålene jeg stilte ovenfor. Desverre har jeg ikke rukket å lese boken ferdig - jeg skylder på jobb og håndball-em. Men etter 150 sider føler jeg meg likevel kvalifisert nok til å presentere mitt inntrykk av boken så langt. Mitt forhold til Erlend Loe har vært fantastisk fra jeg åpnet den første siden i Stille Dager i Mixing Part, og det har ikke endret seg etter at jeg åpnet Kurt Kurér. Selv om dette er en barnebok er det ikke vanskelig å gjenkjenne stilen til Loe. Den enkle, delvis tørre humoren er på plass, og jeg digger det!

Historien er actionpreget, det skjer noe hele tiden og vi møter stadig nye karakterer. De fleste er forresten ganske håpløse, både dem fra Sør og Nord, men Kurt har i det minste ståpå-vilje. Han er stolt av sitt nye yrke, og skal for enhver pris levere brevet. Det at karakterene er fargerike og til tider ganske tullete er langt fra negativt - det bidrar med ekstra sjarm. Jeg blir ihvertfall sjarmert. Fotnotene er kanskje det gøyeste av alt boken har å tilby. Tonen er seriøs, men det er ikke alt innholdet:

"Stjørdalselva er en femti kilometer lang elv som strekker seg fra svenskegrensen og ned til Trondheimsfjorden like ved Værnes lufthavn. Min morfar har for øvrig en gang observert en beruset pilot som stakk fra en fest og tok et fly og fløy det under brospennet på den gamle brua nederst i Stjørdalselva. Piloten mistet jobben, men fikk den tilbake da krigen kom, slik at han kunne dra til England og være med og slippe bomber sammen kameratene sine."

Og hvem kan la være å like følgende dialog:

- Har du noe nytt til meg? hvisket den ene.
- En kurér er på vei nordover, hvisket den andre.
- Det hvisket du jo til meg i går, hvisket den første.
- Gjorde jeg? hvisket den andre.
- Ja, for pokker, hvisket den første.
- Hva hvisket vi om det? hvisket den andre.
- At kuréren måtte stanses, hvisket den første.
- For enhver pris? hviskespurte den andre.
- Ja, hvisket den første.
- Må han ikke komme levende frem? hvisket den andre.
- Korrekt, hvisket den første.
- Så han må først stanses og deretter dø? hviskespurte den andre.
- Korrekt igjen, hvisket den første.
- Jeg tar meg av det, hvisket den andre.
- Du hvisket det samme i går, hvisket den første, - så nå blir jeg litt i tvil, merker jeg.
- Jeg tar saken, hvisket den andre. - Stol på meg.

Jeg er med andre ord fan av denne boken. Tegningene var også tøffe og et fint tilskudd til historien. Min favoritt er tegningene av sønnen til Kurt, forkledd som en gammel mann. Den må dere få med dere! Siden historien er rettet mot barn, og dermed ikke helt når opp til Loes fantastiske voksenbøker, får den terningkast 4 av meg. Men jeg er rimelig sikker på at den hadde fått terningkast 6 hvis jeg hadde vært ti år yngre. Jeg kunne ønske jeg kjente flere barn, for Kurt Kurér hadde blitt en fin julegave. Nå gleder jeg meg til å finne ut hvem som vinner borgerkrigen (om noen i det hele tatt klarer den bragden) og om Kurt er en flink kurér.

Kurt Kurér er anmeldt i forbindelse med Cappelen Damms bokbloggturné. I går var det Bokelskerinnen som blogget om boken og i morgen er det Dorthea sin tur.

It's Monday! What Are You Reading?

Jaja, da var nok en uke over, og det ser ganske svart ut for alle leseplanene mine. På grunn av jobben har jeg mindre fri nå enn jeg hadde i semesteret, og jeg får kun lest en halvtime her og en halvtime der. Målet på 100 bøker kan jeg glemme. Nå skal jeg prøve å lese ferdig Kurt Kurér siden den skal anmeldes i morgen, og så begynne på En Dåre Fri, som skal anmeldes to dager før julaften. Jeg har veldig lyst til å kose meg med tre bøker: Egypteren Sinuhe, A Game of Thrones og David Copperfield. Men alle disse bøkene er tykke og omfattende og krever at jeg har tid til å fordype meg i dem. Det har jeg desverre ikke nå. Jeg får satse på at jeg får mer lesetid etter julaften.

Bøker jeg leste forrige uke:

- Simon Mawer: Glassrommet

Bøker jeg anmeldte forrige uke:

- Emily Brontë: Wuthering Heights (terningkast 3)

Bøker jeg leser nå:

- Erlend Loe: Kurt Kurër
- Kate Morton: The Forgotten Garden
- Mika Waltari: Egypteren Sinuhe

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:

- Erlend Loe: Kurt Kurér
- Beate Grimsrud: En Dåre Fri

Kurt Kurér skal som sagt anmeldes i forbindelse med bokbloggturneen, og det skal skje i morgen. I og med at jeg jobber fra 12-20 og ikke har lest den ferdig enda kommer nok anmeldelsen ganske sent på kvelden. Jeg skal også få anmeldt Glassrommet i løpet av uken. Mens dere venter kan dere lese Rose-Maries anmeldelse. Morton og Waltari blir jeg ikke ferdig med denne uken. Målet får bli å fullføre dem før året er omme. Det spørs om jeg rekker så mye Dickens denne julen.

Wuthering Heights

Forfatter: Emily Brontë
Utgivelsesår: 2009
Forlag: Penguin Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 344
ISBN: 9780143105435

Innimellom lesning av nyere bøker er det herlig å fordype seg i litteratur som ble skrevet for mange hundre år siden, som har et helt annet språk og atmosfære enn bøker som blir skrevet i dag. Wuthering Heights er en klassiker, og Emily Brontë har et nydelig språk. Det er ikke vanskelig å føle seg som en del av den settingen som forfatteren presenterer eller å leve seg inn i hennes verden. Derfor ble jeg forferdelig trist da jeg skjønte at karakterene og handlingen i boken ikke kunne leve opp til den fantastiske stemningen som Brontë skapte.

I følge wikipedia handler boken om "the tale of the all-encompassing and passionate, yet thwarted, love between Heathcliff and Catherine Earnshaw, and how this unresolved passion eventually destroys them and many around them." Beskrivelsen stemmer overens med mitt inntrykk av hva boken kom til å handle om - men jeg er ikke like sikker på om jeg syns beskrivelsen er passende nå når jeg har lest boken. Catherine og Heathcliffe er to av de mest overfladiske, selvopptatte og ondskapsfulle karakterene jeg har møtt i litteratur noensinne. Jeg kan ikke huske sist jeg ble glad når en boks heltinne døde, men i Wuthering Heights var jeg ikke annet enn glad for å bli kvitt henne. Catherine var den mest irriterende karakteren i boken. Hun minnet meg om en sta unge, som for en hver pris måtte ha viljen sin - til og med i døden:

"Well, if I cannot keep Heathcliff for my friend--if Edgar will be mean and jealous, I'll try to break their hearts by breaking my own. That will be a prompt way of finishing all, when I am pushed to extremity!"

Etter Catherines død virker Heathcliffe nesten som en psykopat. Han bryr seg ikke om noen andre enn seg selv, og ødelegger med glede livene til dem rundt ham for å oppnå hevn mot dem som har behandlet ham dårlig. Hans kjærlighet til Catherine kunne i utgangspunktet vært beviset mot teorien om hans manglende evne til å føle noe, men jeg får ikke inntrykk av at de elsker hverandre. Det virker som om de har bestemt seg for at de hører sammen, uten at det betyr at det er virkelige følelser innvolvert, og de bryr seg ikke om hvem som lider så lenge de får viljen sin. Det er en besettelse uten mening, noe som også gjør historien ganske meningsløs.

Det at boken er mørk og dyster er ikke i seg selv negativt. Jeg har ikke noe behov for at alle kjærlighetshistorier skal ha en lykkelig slutt. Men er dette egentlig en kjærlighetshistorie? Jeg ville svart nei - det var ingen personer i denne fortellingen som hadde anelse om hva kjærlighet er. Nei, det trekker jeg tilbake: Catherines ektemann, Edgar, elsket henne, og han elsket datteren deres. Men Catherine ødelagte Edgars muligheter for et lykkelig forhold, og Heathcliffe klarte nesten å ødelegge for Catherines datter. Hele boken handler om ødeleggelse, og det er karakterene selv som er ansvarlig. De er verken sterke eller intelligente, og klarer ikke å endre sine egne skjebner. De fortjener alt som skjer med dem. Det er dette som gjør at historien virker så meningsløs. Jeg forblir likegyldig til hovedpersonene og deres skjebner. Jeg elsker dem ikke, men jeg hater dem ikke heller. De er triste og patetiske.

Jeg vet mange liker denne boken, og dere må gjerne forklare hvorfor (det har jo blitt etterlyst mer uenighet og til og med krangling blant bokbloggerne). Men dette var ikke noe for meg. Boken får terningkast tre grunnet det herlige språket, og de stemningsfulle rammene rundt fortellingen. Utover det var den lite engasjerende. En kunde på amazon.com skriver: "P.S. Read The Tenant of Wildfell Hall By Ann Bronte instead. It shows the real face of an abusive relationship with a happy ending. Her characters are realistic and true heros of their lives." Kanskje den minst kjente Brontë-søsteren kan være et godt alternativ til Emily Brontë?

Julespørsmål

Hva er vel gøyere enn å kopiere lister og spørsmål fra andre blogger og fylle dem ut selv? Denne gangen kommer spørsmålene fra Bokdama (som ikke har laget dem, men heller oversatt dem).

1. Hvilken bok ønsker du deg til jul?

Jeg har den siste tiden funnet en god del Kindle-bøker som virker spennende. Men jeg prøver å beherske meg - dette er tross alt tiden for å kjøpe noe til andre enn seg selv. Dermed havner de på ønskelisten i stedet:

- Howard Jacobson: The Finkler Question
- Helene Simonson: Major Pettigrew's Last Stand
- Emma Donoghue: Room
- Naguib Mahfouz: Akhenaten, Dweller in Truth
- Charles Yu: How to Live Safely in a Science Fictional Universe

Med unntak av sistnevnte har jeg ikke hørt om noen av forfatterne eller bøkene tidligere, men alle virket interessante. Sånn ellers ønsker jeg meg mer tid til å lese bøkene jeg eier fra før.

2. Hvis du fikk gi en bok til en hvilken som helst kjent person, hvem ville du ha valgt og hvilken bok ville du ha gitt? Skriv gjerne hvorfor.

Siden vi beveger oss inn i "dette kan aldri skje-land" drar jeg den litt lenger og finner frem to døde forfattere: Jeg ville gitt Irène Némirovskys samlede verker til Fyodor Dostoevsky og ventet i spenning på tilbakemelding. Hun har blitt sammenlignet med ham, og det ville vært interessant å lære hva han ville syntes om akkurat det.

3. Nevn en bok som du har planer om å gi bort som julegave.

Jeg får håpe hun ikke leser bloggen min før jul, men mamma og samboeren hennes skal få en signert utgave av Atle Nielsens Hyttebok, i og med at de (litt) nylig kjøpte seg hytte. Jeg var på et bokmøte hvor Nielsen selv presenterte boken, i høst, og jeg ble sjarmert. Forhåpentligvis blir det en fin julegave.

4. Har du en spesiell juletradisjon som du følger opp hvert år?

Nei, desverre. Jeg pleide å se Tre Nøtter til Askepott, men de siste årene har jeg jobbet på julaften. Kanskje jobbing er min nye tradisjon? Jeg har planer om å starte en ny tradisjon, med å lese et av Dickens' juleeventyr hvert år.

5. Hvilken julemat har du alltid på bordet ditt til jul?

Kollerabistappe (kålrotstappe på bokmål). Ingen jul uten det! Så må huset lukte pinnekjøtt, uten at jeg har det på min egen tallerken. Men det finnes ikke noe bedre enn kollerabistappe!!!

6. Hva ønsker du deg til jul i tillegg til boken/bøkene over?

Jeg ønsker meg et pingvinsmykke (amazon har mange fine), en tidsplanlegger i A5-størrelse, ullplagg (kalde vintre for tiden) og gavekort på sentre i byn eller i Åsane.

It's Monday! What Are You Reading?

Bøker og ferie passer godt sammen. Men i og med at jeg jobber hver dag til og med 24. desember får jeg ikke lest alt jeg vil. Søndagsåpent i julen er ikke så kjekt - en fridag i uken hadde vært fint. Heldigvis er det bare tre uker til juledagene =)

Bøker jeg leste forrige uke:

- Nick Hornby: A Long Way Down
- Emily Brontë: Wuthering Heights

Bøker jeg anmeldte forrige uke:

- Irène Némirovsky: Jezebel (terningkast 5)
- Nick Hornby: A Long Way Down (terningkast 6)

Bøker jeg leser nå:

- Simon Mawer: Glassrommet
- George R. R. Martin: A Game of Thrones
- Kate Morton: The Forgotten Garden (lydbok)
- Mika Waltari: Egypteren Sinuhe

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:

- Simon Mawer: Glassrommet
- Beate Grimsrud: En Dåre Fri
- Erlend Loe: Kurt Kurér
- Kate Morton: The Forgotten Garden

Jeg skal lese Beate Grimsrud innen 22. desember, og Erlend Loe innen 14. desember. Jeg vurderer i tillegg å bytte over fra lydbok til vanlig bok og derfor lese resten av The Forgotten Garden selv. A Game of Thrones og Egypteren Sinuhe blir jeg nok ikke ferdig med i løpet av denne uken. Glassrommet, derimot, er jeg snart ferdig med.

A Long Way Down

Forfatter: Nick Hornby
Utgivelsesår: 2005
Forlag: Penguin Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 257
ISBN: 9780141025773

"Everyone knows how to talk, and no one knows what to say."

I denne boken møter vi fire mennesker som alle bestemmer å ta sitt eget liv på nyttårsaften. Metode: hoppe fra taket til en høy bygning, kalt Topper's House, i London. Bygget er kjent for å være endestedet til mange selvmordskandidater, og det er dermed ikke tilfeldig at bokens hovedpersoner møtes her. Martin, en middelaldrende frokostvert på tv, sitter allerede med beina dinglende utenfor kanten da Maureen, en 51-år gammel alenemor, dukker opp. Nestemann er Jess, en 18-åring som løper mot kanten. Martin må sitte seg på henne for å hindre at hun hopper - Maureen og Martin er begge enig i at hun er for ung til å begå selvmord. Til slutt kommer amerikaneren med pizza. JJ er en musiker som jobber på en pizzasjappe og drar opp på Topper's House for å forberede seg før han skal hoppe. Men pizzaene han hadde planer om å levere etterpå kommer aldri til sin rettmessige eier.

Det disse fire menneskene har til felles er at livene deres har tatt en annen retning enn de ønsket. JJ og Martin har ødelagt for seg selv, mens Jess og Maureen ikke hadde kontroll over deres problemer. JJ har mistet kjæresten og bandet har blitt oppløst. Han føler han ikke har kontroll over livet, og at det ikke er verd å leve. Martin har hatt sex med en 15-åring, og som resultat av å være en tv-kjendis må han leve med offentlig ydmykelse i tillegg til at (eks)konen nekter ham samvær med barna. Jess sin søster forsvant plutselig, ingen vet om hun er død eller i livet. Forholdet til foreldrene surnet betydelig etter dette, og Jess ble rebelsk. Maureen, derimot, lever et rolig liv. For rolig, for hun må ta vare på sin utviklingshemmede sønn, som verken kan snakke eller gjenkjenne moren. I samtaler med hverandre klarer disse fire individene sakte men sikkert å finne ut hva de mangler i livet, og hvordan de kan leve med sine problemer.

"A man who wants to die feels angry and full of life and desperate and bored and exhausted, all at the same time; he wants to fight everyone, and he wants to curl up in a ball and hide in a cupboard somewhere. He wants to say sorry to everyone, and he wants everyone to know just how badly they've all let him down."

"For et deprimerende tema", tenker du kanskje? Men det geniale med denne boken er at den bruker humor som et virkemiddel for å gjøre boken interessant. Med denne boken gjør Hornby seg til en slags britisk Paasilinna, hvor sarkastisk, svart humor både brukes for å vise hvor jævlig man kan ha det, men også for å skape lysglimt og for å gjøre boken underholdende. Hornby har skapt karakterer med dybde, og interaksjonen dem imellom er interessant for leseren grunnet variasjonen i personlighet. De fire hovedpersonene er vidt forskjellige, men likevel trenger de hverandre. De trenger noen som kan dele deres perspektiv, uansett grunnlag for dette perspektivet.

Jeg likte også at hver karakter får sin egen stemme i boken: de bytter på å fortelle ulike deler av historien til leseren. Vi blir meget godt kjent med alle fire, og noe av det mest morsomme med boken er når en av karakterene forteller leseren om de andre karakterene, uten å ha et snev av forståelse for hvorfor de er som de er. Maureen, spesielt, sliter med å forstå de andre i gruppen - noe som skaper mange komiske situasjoner:

"My own feeling about JJ, without knowing anything about him, was that he might have been a gay person, because he had long hair and spoke American. A lot of Americans are gay people, aren’t they? I know they didn’t invent gayness, because they say that was the Greeks. But they helped bring it back into fashion. Being gay was a bit like the Olympics: it disappeared in ancient times, and then they brought it back in the twentieth century. Anyway, I didn’t know anything about gays, so I just presumed they were all unhappy and wanted to kill themselves."

Hornby tar opp et alvorlig tema, som blir presentert på en spennende måte med forskjellige vinklinger og masse humor. Temaet er dystert, men boken er slettes ikke tung å lese. Forfatteren klarer å få en urealistisk historie til å virke realistisk, og han introduserer oss for herlige karakterer som gjør boken til en fryd å lese. Anbefales!

En reise i litteratur

En god del bloggere har som mål å lese flere bøker av ikke-vestlige forfattere. Jeg har nå forsøkt å finne ut om jeg trenger et slikt mål. Konklusjonen er nok: JA! Ikke overraskende har jeg lest hele 52 bøker av engelske forfattere - det landet som desidert dukker opp oftest. USA og Norge kom på andre og tredje plass med 36 og 33 bøker. Her følger en oversikt over hvor mange bøker jeg har lest fra forskjellige land:

VEST-EUROPA

- England: 52

- Norge: 33

- Frankrike: 10

- Sverige: 6

- Skottland: 6

- Irland: 4

- Italia: 4

- Tyskland: 2

- Finland: 2

- Spania: 1

ØST-EUROPA

- Russland: 6

- Ukraina: 1

- Tsjekkia: 1

NORD-AMERIKA

- USA: 36

SØR-AMERIKA

- Argentina: 1

- Colombia: 1

- Brasil: 1

- Cuba: 1

- Den Dominikanske Republikk: 1

AFRIKA

- Sør-Afrika: 3

- Egypt: 1

ASIA

- Pakistan: 2

- Georgia: 2

- Tyrkia: 1

- Afghanistan: 1

- Japan: 1

OSEANIA

- Australia: 2

Her er det altfor mange hull. Det verste må være Danmark. Jeg har visstnok ikke lest en eneste bok av en dansk forfatter i voksen alder. Skjerpings! Canada mangler også, men jeg er usikker på om noen av forfatterne jeg har listet opp som amerikanske kan være fra Canada, uten at jeg har fått det med meg. Det må jeg sjekke opp i senere. Fra Øst-Europa var det overraskende lite og fra Afrika var det skremmende få: en forfatter fra sør og en fra nord, men ingen fra resten av kontinentet. Jeg har heller ikke lest bøker av kinesiske forfattere, og det var også en god del andre hull i Asia-kategorien. Jeg trodde for øvrig at jeg hadde lest flere enn seks bøker av russiske forfattere.


Steg nummer to var å gå gjennom "vil lese"-listen for å finne ut hvor mange land jeg kan føre til listen etter hvert som jeg leser bøkene i bokhyllen min. Forfattere fra følgende land skal leses:

- Kina (Alai, Jian Ma)

- Peru (Mario Vargas Llosa)

- Ungarn (Imre Kertesz)

- Chile (Roberto Bolano)

- Korea (Hwang Sok-Yong)

- Liberia (Amin Maalouf)

- Danmark (Carsten Jensen)

- Israel (Amos Oz)

- Portugal (Jose Saramago)

- Algerie (Yasmina Khadra)

- Østerrike (Stefan Zweig)

- Romania (Mircea Cartarescu)

- India (Rohinton Mistry)

Med denne listen styrker jeg Asia, Europa og Sør-Amerika og kan opprette en ny kategori: Midtøsten. Jeg savner fremdeles Canada og fra Afrika er det fremdeles bare to navn. Det er desverre altfor mange land som mangler fra denne listen. Om ti år kan jeg lage en ny liste for å finne ut hvor mange land som mangler, og da kan jeg lage meg en ny utfordring: Lese minst en bok fra alle land i verden.

Litteraturmål for 2011

Inspirert av Stine har jeg valgt å skrive ned mine litteraturmål for leseåret 2011.


1. Lese minst fire bøker på nynorsk. Jeg vegrer meg for å lese på nynorsk, noe som kan føre til at jeg går glipp av mange gode bøker. Dermed er det et mål å kunne kvitte meg med nynorskfobien, og jeg begynner det prosjektet med å lese Innsirkling og Innsirkling 2 av Carl Frode Tiller.

2. Lese mer fantasy. Jeg skal lese hele serien "A Song of Ice and Fire" av George R.R. Martin, komme i gang med "Wheel of Time"-serien, lese ferdig "The Magic Kingdom of Landover"-serien og lese "His Dark Materials"-serien.

3. Lese minst tolv bøker i min leseutfordring. Minimum en bok per måned. Så langt ligger jeg godt an - når jeg fullfører Wuthering Heights har jeg lest en bok per måned siden jeg startet, kanskje blir det to i desember.

4. Lese fire kriminalromaner. Dette punktet har jeg kopiert fra Stine, som heller ikke er så begeistret for krim. Det finnes jo som regel gode bøker i hver sjanger, så jeg vil prøve å finne "min type krim". De første forfatterne jeg prøver meg på blir nok Ann Cleeves og P.D. James. Dessuten gleder jeg meg til siste av Johan Theorin.

5. Lese mer av Ian McEwan og Paul Auster. To forfattere jeg har fått sansen for - disse har nok mye bra å by på.

6. Lese fire dokumentarer/biografier/historiske bøker. Jeg leser få faktabøker, i hovedsak grunnet at jeg får nok fakta fra pensum. Men det blir gitt ut mange spennende bøker som ikke er skjønnlitteratur, og jeg vil lese flere av disse, og vende meg til å lese den typen bøker.

7. Lese en klassisk murstein. F.eks: Don Quixote, War and Peace eller Moby Dick.

8. Kjøpe flere bøker til Kindle. Dette er rett og slett et plassmangeltiltak. M.a.o.: finnes den til Kindle skal den kjøpes til Kindle, slik at bokhyllene mine ikke dør av overbelastning.

9. Lese Min Kamp 1. Og 2, 3, 4, 5 og 6 hvis nr. 1 er god.

10. Fortsette å lese og ta i mot gode tips fra alle de fine bokbloggene. Det er utrolig fint å være en del av et så koselig uformelt nettsamfunn som bokbloggerne har skapt.