30.07.2015

The Green Road

Forfatter: Anne Enright
Utgivelsesår: 2015
Forlag: Jonathan Cape
Språk: Engelsk
Sidetall: 310
ISBN: 9780224089067

"Later, after Hanna made some cheese on toast, her mother came into the kitchen and filled a hot water bottle from the big kettle on the range."

Slik begynner The Green Road. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg liker den nonsjalante og tilsynelatende tilfeldige starten, som får det til å virke som om man allerede er godt inni boken. På en måte er den første setningen ganske representativ for boken som helhet. Vi får kun små glimt av livene til karakterene. Hvert glimt er fra forskjellige år. Vi møter Hanna i 1980, Dan i 1991, Constance i 1997, Emmet i 2002 og Rosaleen i 2005. Som den første setningen virker glimtene ganske tilfeldige og plutselige, ihvertfall noen av dem. Karakterene er alle midt inni livene sine og vi trenger oss på en liten stund. Jeg tror jeg liker det. En liten rød tråd får man i og med at karakterene av og til nevner hverandre, og man trenger ikke hele livshistorien deres for å bli kjent med dem.

Den første delen av boken gir oss kjennskap til karakterene. Selve historien begynner ikke egentlig før i andre halvdel. Eller til dels med Rosaleen i 2005. Hun er moren til de andre karakterene, og i 2005 finner hun ut at hun ønsker å selge huset - som befinner seg på et lite sted i Irland som barna forlengst har forlatt. Og hun inviterer dem hjem for å feire en siste jul sammen i sønnene og døtrenes barndomshjem. Et sted med masse minner, og tomhet.

"She indulged herself a moment, pictured him sitting across the room from her, with a newspaper, perhaps, a cup of tea. It gave her a pang, just to catch the edge of it. An imagined life. Dan and herself somehow together in this house with their books and their music. The old style."

Enright skriver godt og har skapt tydelige og interessante karakterer. Mennesker med vidt forskjellige liv som likevel har en tilhørighet til hverandre. Den første delen av boken gjorde meg nysgjerrig på hvordan karakterene ville fungere sammen. Hvordan de ville oppføre seg i samme hus, med masse minner og en usikker fremtid. Enright girer leseren opp for del to. Men der begynner jeg å få problemer med boken.

Vi møter alle igjen i julen 2005. Hanna har vi knapt blitt kjent med. Hun er så ung i 1980 at når vi møter den voksne Hanna er det umulig å kjenne henne igjen. Hvorfor er hun alkoholiker? Fordi skuespillerkarrieren ikke har gått som forventet? De andre er litt enklere å kjenne igjen, selv om alle har utviklet seg en del siden leserens siste møte med dem. Naturlig nok. Likevel føles det for meg som om noe mangler. Som om jeg ikke kjenner igjen karakterene når de samhandler med hverandre. For jeg har aldri kjent dem som en familie. De små glimtene vi har fått føles plutselig ikke gode nok.

Slutten er nok et problem. Den føles urealistisk og den var for meg ganske uventet. Hun legger til en liten slutt etter slutten også, som gjør avslutningen mer åpen og kanskje hakket mer realistisk. Men jeg skjønner meg ikke helt på det. Jeg tror ikke jeg forstår hva Enright ønsker å fortelle leseren.

Til tross for mine innvendinger tror jeg mange vil like boken. Språket er det ingenting i veien med og temaet 'familierelasjoner' er tidløst. Jeg kunne bare ønske andre del var like sterk som den første. Jeg blir ikke overrasket dersom den havner på shortlist, men jeg tror ikke jeg ønsker å se den der. Det blir likevel ikke siste boken jeg leser av Enright.

15 kommentarer:

  1. Interessant det du skriver om at me blir igrunnen ikkje kjent med karakterene - eg levde meg sånn inn i dei at det eg sitter igjen med er ein følelse av å ville vite meir. Vart dei lukkelege på kvar sin kant, eller tar barndommen for stor plass slik at det er umogleg?

    Eg håper det går greit at eg linker til anmeldelsen din på fanen min om Booker 2015 :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg føler vi blir godt kjent med alle utenom Hanna på et tidspunkt i tid, men ikke godt nok kjent med dem til å forstå alle reaksjonene deres når de kommer hjem til jul i 2005. Jeg likte den første delen av boken veldig godt, men andre halvdel ble ikke helt som jeg kunne ønske. Men som jeg skrev ser jeg for meg at andre gjerne vil like boken som helhet bedre enn meg. Hun skriver ihvertfall veldig godt, så derfor vil jeg lese flere av bøkene hennes.

      Slett
    2. Og ja, selvsagt går det greit at du linker til anmeldelsen. Jeg tenkte på å lage en slik oversikt selv også, men det holder nok at en av oss har det :) Kjekt å kunne finne linker til alle anmeldelsene på ett sted!

      Slett
    3. Eg har kun lest den Booker-vinnande boka og den likte eg ikkje noko særleg, men eg mistenker at det kan ha med oversettelsen å gjere...

      Men eg kan godt tenke meg å lese fleire :-)

      Slett
  2. Takk for godt innblikk i en bok jeg nå har justert forventingene mine litt til. Det blir den første boken jeg leser av Enright.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det blir spennende å høre hva du synes om den, for jeg er usikker på om andre vil være enig med meg i at andre halvdel kunne vært utført bedre. Jeg tror uansett du vil like den til en viss grad, for hun skriver godt.

      Slett
  3. Oh, nå så jeg akkurat din dynamiske rangering. For en kul ide!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har stjålet ideen fra et forum, men det er ganske artig ja. Blir spennende å se hvordan rangeringen blir seende ut etterhvert.

      Slett
  4. Jeg elsket the Gathering, men kjent at jeg ble skeptisk til denne når jeg lest om den på goodreads. Ble ikke noe mindre skeptisk nå. Leser den nok hvis den havner på shortlist (eller hvis den leses inn av irsk innleser, det er gull).

    SvarSlett
    Svar
    1. Da er det ikke umulig at jeg leser The Gathering neste gang jeg prøver meg på Enright. Ble nysgjerrig på hva de skriver om The Green Road på Goodreads, har sett der tidligere, men det var før jeg leste den selv. Sikkert greit å spare den til du vet om den kommer på shortlist. Tror ikke jeg kommer til å synes at den er blant de beste, med mindre kvaliteten på årets bøker er lavere enn tidligere år, men det tviler jeg på.

      Slett
  5. Fin omtale og du har så mange gode poeng her. Interesting. Morsomt med rangeringen din! Jeg lenker deg også inn på min Samlesing side som vanlig, slik jeg skal forsøke å gjøre med alle innleggene om Booker :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Supert at du har oversikt, veldig greit å samle alle omtalene et sted. Jeg liker å se over alle før shortlist publiseres for å se om jeg kan gjette hvem som kommer videre basert på våre preferanser.

      Hvilke av bøkene på longlist kommer du til å begynne med?

      Slett
  6. Jeg har lest denne, og syns den er glimrende. Merkelig nok er grunnen kanskje den samme til at du ikke likte den ett hundre prosent.. jeg likte så godt alle "hullene", at det var så mye som leseren forstår som ikke blir skrevet. Kanskje jeg leste boken mer som en samling noveller som henger sammen -. Jeg opplevde intime glimt inn i hver karakter og følte at man kom nær dem. Og når vi feks har fått det glimrende kapittelet om Constance kommer diagnosen hennes mot slutten like sterkt som om jeg hadde lest om det i detalj. Så for meg fungerte denne boken på mange plan. Slutten tok jeg ikke med en gang, og jeg har tenkt en del på den. Men jeg tror poenget er at den underbygger temaet om hennes selvsentrerte innstilling og hvordan barna ikke kan løpe vekk fra henne eller sin bakgrunn.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg følte vi kom nær dem en og en (kanskje med unntak av Hanna), og det var derfor jeg likte den første delen så godt. Men jeg synes ikke det fungerer når de kommer sammen. Vi kjenner dem ikke som en familie, og det føles litt som om de to delene ikke henger helt sammen.

      Interessante tanker du har om slutten. Jeg tror jeg skal lese den om igjen dersom denne havner på shortlist. Så vidt jeg kan huske tenkte jeg at det var vanskelig å forstå hvorfor barna ikke klarte å "løpe vekk" fra sin bakgrunn, to av dem lykkes jo særdeles godt med det i lange perioder. Tror jeg må bla litt i boken igjen med det i tankene.

      Slett
  7. Jeg syns også at Hanna var det svake leddet. Jeg opplevde vel at selv de som flytter langt vekk ikke har klart å ta et oppgjør med moren, og det sekundet de samles igjen dukker alt opp igjen. Jeg syns egentlig slutten var gankse god fordi de ikke klarer å komme sammen igjen. Så den dysfunksjonaliteten virket ganske ekte på meg. Nå skal det sies at jeg etterhvert er blitt utrolig glad i den type roman som består av flere noveller, slik denne gjør. Moren var patetisk, ikke på en sjarmerende måte, men hun var ganske fascinerende også, så trangsynt. Når hun vil selge huset opplevde jeg det som en måte å få oppmerksomhet fra barna. Når hun så har spilt ut det kortet har hun ingenting igjen. Men selv om jeg hadde stor "glede" av denne boken (glede blir feil ord, men du skjønner hva jeeg mener) er temaet så lavmælt, og så blottet for dramatikk, at den ikke nok vil feste seg så sterkt i minnet som de to siste bøkene til Enright.

    SvarSlett