Ferie

Som så mange andre forlater jeg min kjære hjemby i en uke for å dra på ferie. Familien til samboeren min passer huset mens meg og Robert reiser til Kroatia. Jeg vil derfor ikke være aktiv her før neste helg. Med meg i kofferten har jeg følgende bøker:

- Johan Harstad: Buzz Aldrin, Hvor ble det av Deg i alt Mylderet?
- Isabelle Allende: Åndenes Hus
- Roberto Bolano: Ville Detektiver
- Fyodor Dostoevsky: Crime and Punishment
- Erlend Loe: Doppler
- J.M. Coetzee: Barndom
- J.M. Coetzee: Ungdom
- Rick Riordan: Percy Jackson and the Last Olympian
- Sebastian Barry: The Secret Scripture

Det spørs om jeg kommer meg gjennom alle disse bøkene, men en del av de blir nok lest neste uke. I tillegg har jeg nettopp lest ferdig The Lake of Dead Languages av Carol Goodman. Jeg likte den godt, med unntak av at den var noe forutsigbar. Minnet om The Secret History av Donna Tartt - en av mine absolutte favoritter (dog ikke like god). Bokanmeldelse kommer neste helg (eller muligens i kveld hvis jeg klarer å holde meg våken).

Quizen fortsetter jeg med til skolen begynner igjen, og det kommer også ny quiz neste helg. Vinner kåres ca 16. august.

God ferie folkens =)




Fra Bergen til Hvar!

Sjelenes Herre

I Nice på 1930-tallet har Dario Asfars kone akkurat gitt ham en sønn. Familien er fattig, og selv om Dario er utdannet lege klarer han ikke å skaffe en regelmessig inntekt til den lille familien. De lever fra dag til dag, og penger blir en besettelse for Dario. Han er nemlig ikke fransk, og ser heller ikke ut som en franskmann, og få ønsker en lege med en blanding av ukrainsk, jødisk, gresk og italiensk blod. Han blir i mange år ekskludert fra "det gode selskap", og selv når han endelig klarer å komme seg ut av fattigdom og etablere en praksis klarer han ikke gi slipp på sin higen etter penger.

"Når fortiden dukker opp igjen i et menneskes liv, viser den seg aldri i trekkene til ett eneste ansikt; den sender en hel rekke av venner, forelskelser og glemte ting som man har angret på."

Irène Némirovsky skriver fantastisk godt. Man blir trukket inn i historien fra første side, og føler desperasjonen til Dario tett på huden. Når han endelig karrer seg ut av denne håpløse tilværelsen blir han kald og kynisk, og ikke en gang hans sønn klarer å elske ham. Han gjør hva som helst for penger, og mener det er sønnens luksustilværelse som gjør at han ikke kan forstå faren. Sønnen er spart for et liv hvor penger blir en besettelse, og burde være takknemlig. Némirovsky legger vekt på at sønnen har hvit hud og lyst hår. Han har ikke et "utenlandsk utseende". Sønnen er med andre ord automatisk blitt en del av det samfunnet faren aldri vil kunne bli en del av. Han ser ut som en franskmann, han snakker som en franskmann og han har aldri vært fattig. I faren skildrer Némirovsky en innvandrer som aldri vil kunne bli fullstendig integrert.

Som alltid tar Némirovsky opp temaer som omfatter tragiske skjebner, usympatiske karaktertrekk, og håpløse valg mennesker står overfor. Men det geniale med Nemirovksys bøker er at hun beskriver mennesker i ulike posisjoner, med forskjellige motiver og som også handler forskjellig. Hun låser seg ikke til et sted, til en karaktertype eller til et hendelsesforløp - hun beskriver alt fra terrorister i Russland, til landsbybeboere i frankrike, til denne legen i storbyene Nice og Paris. Mann/kvinne, ung/gammel, innvandrer/statsborger - det spiller ingen rolle. Hun kan gjøre en hvilken som helst karakters handlinger og tanker troverdig, og i prosessen tar hun opp temaer som fremdeles er dagsaktuelle, til tross for at de fleste bøkene hennes er skrevet på 1930- og begynnelsen av 1940-tallet. Hun mesterer nydelige skildringer og hun mestrer å skildre grufulle hendelser. Man blir ikke ferdig med historiene hennes når man blar om siste side. Som alltid gleder jeg meg til å lese flere bøker av denne unike forfatteren.

Der Solen Går Ned

Da Mahmoud Abd Al-Zahir blir sendt fra Kairo til den isolerte og fjerntliggende oasen Siwa som skatteoppkrever, vet han at det betyr fare - livsfare. Begge forgjengerne hans ble myrdet. Men Mahmoud har ikke noe valg. Han er anklaget for å være illojal mot de egyptiske myndighetene så vel som de britiske kolonimyndighetene. For å beskytte sin irske kone, Catherine, vil han ikke ha henne med ut i ørkenen. Hun derimot insisterer på å reise, i håp om at ekteskapet kan få nytt liv.

I Siwa finner Mahmoud seg fanget mellom to krigerske parter, og han har høyst mangelfulle midler til å få kontroll over situasjonen. Catherines vestlige blikk på det strengt tradisjonelle samfunnet og hennes utilslørte interesse for det arkeologiske utgravningsområdet i oasen skaper dype konflikter og vekker et slumrende hat. Under den brennende solen er det mange øyne i skyggene, og fluktveier finnes ikke.

(Baksidetekst)

Denne historien rommer både et ekteskap i oppløsning, en arkeologisk teori og engasjement og en politisk konflikt mellom østklanen og vestklanen - to parter som ikke klarer å samarbeide om noe som helst annet enn å hate de britiske og egyptiske myndighetene. Livet i oasen er nydelig skildret, men de politiske konfliktene skaper en anstrengt atmosfære som preger boken, til tross for de vakre omgivelsene. For moderne lesere vil en del av de gamle skikkene til innbyggerne i oasen også skape en svært dyster stemning. Kvinnene og mennene lever helt adskilt, og når en ektemann dør holdes kvinnen innesperret i flere måneder, hvor hun blir tvunget til å gå i det samme antrekket hele perioden, og får ikke lov til å vaske seg. Gud forby at et mannfolk skulle se henne og få lyst på henne mens hun fremdeles sørget over sin mann (som gjerne misbrukte henne mens han var i live). Enkelte av skikkene til innbyggerne blir skildret på en brutal måte, og det skaper et sterkt inntrykk.

Jeg er imponert over hvordan denne egyptiske, mannlige forfatteren klarer å skildre tankene og følelsene til en moderne irsk kvinne (moderne på slutten av 1800-tallet). Og hennes søken etter Aleksander den Store blant gamle templer og døde språk skaper et visst eventyrelement i boken, og gjør den enda mer fascinerende. Mannen hennes er en usympatisk karakter, selv om han strever for å bli bedre enn han er, mens man finner både helter og skurker blant innbyggerne i oasen. Noen ønsker fred og gjør alt de kan for å oppnå det, mens andre ønsker hevn for forfedres synder, og prøver å manipulere andre rundt seg. Det virker som en evigvarende konflikt, som Tahir skildrer, mellom østklanen og vestklanen. Som to brødre som aldri blir fornøyd med å leve sammen, men heller lar seg bli oppslukt av grådighet og raseri.

Denne boken har det meste, og enten du liker arkeologi og historie, samlivsproblematikk, politiske konflikter eller selvrefleksjoner er denne verd å lese. Det er spesielt interessant å lese en bok om Egypt skrevet av en egypter, og den var både spennende, skjør, brutal, vakker, anspent og rett og slett god. Anbefales! Den ga meg også veldig lyst til å dra til Egypt, nærmere bestemt Siwa Oasen.

Miraklene i Santo Fico

Innbyggerne i Santo Fico er helt i hundre da en buss full av britiske turister på avveie havner i deres lille by. Her øyner man muligheter for å tjene penger. Et gammelt kompispar finner frem igjen gamle triks, og utnytter de til det fulle.

En humoristisk og gøyal begynnelse på boken. Men selv om settingen er en koselig liten by i Italia, som er fylt av sære men elskverdige karakterer, kan jeg ikke hjelpe for å føle at det er noe som mangler. Det blir for tynt - litt overfladisk kanskje. Den fenger likevel nok til at jeg fortsetter på boken, og når jeg runder midten begynner det å skje ting. Det viser seg at denne boken - som jeg i utgangspunktet tenkte var en lettlest og enkel bok som man kan kose seg med noen timer i solen - faktisk er noe mer enn bare en koselig historie. Vi blir bedre kjent med flere av karakterene, og oppdager at de bærer på hemmeligheter, sårbarhet og omtenksomhet for andre.

Et jordskjelv endrer hele tonen i boken, og får enkelte av karakterene til å vise sine mindre elskverdige sider, mens andre trår til og hjelper hverandre i krisesituasjonen. Karakterene blir mer enn bare karikaturer, og et nytt plot dukker opp hvor det å legge vekk egne drømmer for å hjelpe andre blir sentralt. Det høres nok ikke ut som det mest originale plottet, og det er det heller ikke, men i andre halvdel av boken ble jeg engasjert og brydde meg om karakterene. På slutten ble jeg rørt, og jeg følte karakterene hadde utviklet seg på en realistisk måte.

Det virket nesten som om det var to forskjellige bøker om de samme innbyggerne. Første del og andre del av boken var såpass forskjellig. Jeg likte begge, men det var slutten på boken, og ikke begynnelsen, som hadde mest dybde, og som gjorde meg investert i hvordan det skulle gå med disse menneskene. Noen av dere vil nok syns det blir for forutsigbart og nesten klisjeaktig, og selv om jeg ikke kan si meg uenig ble denne boken en fin leseropplevelse for meg. Forfatteren skrev godt nok, og karakterene var virkelige nok til at det ikke gjorde så mye at plottet ikke var det mest originale. Alt i alt en fin leseropplevelse. Men første del av boken trekker litt ned..

En smakebit på søndag - nr. 19

Beleiringen av Leningrad:

"Kolja smilte og ventet på en reaksjon. Det var ingenting bak det blå blikket hans, verken frykt eller sinne eller spenning ved utsikten til et slagsmål - ingenting. Dette var, skulle jeg erfare, en egen evne han hadde: Han ble rolig av fare. Rundt ham taklet folk redsel på de vanlige måtene: stoisisme, hysteri, falsk jovialitet eller en kombinasjon av alle tre. Men Kolja, han trodde visst aldri helt på noe av det. Alt med krigen var latterlig: tyskernes barbari, partipropagandaen, kryssilden av branngranater som lyste opp natthimmelen. For ham virket alt sammen som en annens historie, en forbløffende detaljert historie han hadde snublet inn i og ikke kunne komme ut av."

"Det var slik vi hadde bestemt oss for å snakke, lett og uanstrengt, som to unge menn som diskuterte en boksekamp. Det var den eneste måten å snakke på. Du kunne ikke la for mye sannhet sive inn i samtalen, du kunne ikke la munnen innrømme hva øynene hadde sett. Hvis du åpnet døren så mye som en centimeter, ville du lukte råttenskapen der inne og høre skrikene. Du åpnet ikke døren. Du holdt tankene på dagens gjøremål, jakten på mat og vann og noe å brenne, og sparte alt det andre til krigen var over."

"Kolja virket fryktløs, men vi har alle frykt i oss, det er en del av vår arv. Nedstammer vi ikke fra engstelige, små spissmus som krøp sammen i skyggene mens de store dyrene trampet forbi? Kolja var ikke redd dumme kannibaler og nazister, men han var redd for å dumme seg ut - muligheten for at en fremmed skulle le av det han hadde skrevet."

"Jeg har aldri vært noen patriot å snakke om. Far ville ikke ha tillat det mens han levde, og hans død sørget for at hans vilje ble fulgt. Piter nøt langt mer hengivenhet og lojalitet fra min side enn nasjonen som helhet. Men den natten, mens jeg løp over de upløyde vinterhveteåkrene med de invaderende fascistene bak oss og den mørke, russiske skogen foran oss, kjente jeg en bølge av ren kjærlighet til landet mitt."


Fra Tyvenes By av David Benioff.

Dead Until Dark

"Ever since Vampires came out of the coffin (as they laughingly put it) four years ago, I'd hoped one would come to Bon Temps. We had all the other minorities in our little town - why not the newest, the legally recognized undead? But rural northern Louisiana wasn't too tempting to vampires, apparently; on the other hand, New Orleans was a real center for them - the whole Anne Rice thing, right? It's not that long a drive from Bon Temps to New Orleans, and everyone who came into the bar said that if you threw a rock on a street corner you'd hit one. Though you better not."

Sookie Stackhouse fikk ønsket sitt oppfylt - en vampyr kom til Bon Temps. Sånn circa samtidig startet en rekke drap på unge kvinner. Tilfeldig? Vil du finne ut av det må du lese boken. Det er kjærlighetshistorien mellom Sookie og vampyren Bill som driver historien fremover, men mordmysteriet er også sentralt, i tillegg til Sookies forskjellige vennskap og nesten-kjærlighetsforhold. Historien er mer voksen enn jeg har inntrykk av at de fleste andre vampyrseriene (som er populær nå) er, og det gjør den også mer troverdig. Dessuten er det politiske aspektet ved at vampyrene blir sett på som en minoritet som kjemper for sine rettigheter ganske gøy og annerledes. Original tanke fra Harris. Jeg har sett de to første episodene av TV-serien også, og jeg likte spesielt godt innslaget de viste fra Bill Mahers studio hvor han og en vampyr debatterte vampyrrettigheter. Forfatteren har rett og slett inkorporert vampyrene i vår verden, i stedet for å skape en egen verden for dem, som kun enkelte mennesker får ta del i.

Nå må det sies at selv om bakteppet for historien var originalt og fengende, så var ikke selve historien like god. Det var en del mangler. Det virket ikke som om drapene påvirket noen av innbyggerne i byen, og utenom å frykte for sitt eget liv hadde ikke Sookie noen problemer med å akseptere at kollegaer og bestemoren ble kvalt og voldtatt. Det var trist i to sekunder, og så var alt tilbake til normalt. Jeg fikk inntrykket av at jeg som leser ble mer oppskaket av bestemorens død enn Sookie ble. Bestemoren var for øvrig en av de mer interessante karakterene i boken. Harris besitter ikke evnen til å røre meg, eller til å gjøre meg fullstendig oppslukt i hennes univers. Det er grei lesning, men ikke så mye mer. Jeg kommer garantert til å fortsette på serien, men jeg savner noe som fenger i like stor grad som Harry Potter. Både J.K. Rowling og Charlaine Harris balanserer mellom et lekent og humoristisk språk og et mer alvorlig og rørende språk. Men førstnevnte lykkes med begge deler i langt større grad en Harris.

Til slutt må jeg bare nevne at jeg elsker kjenningsmelodien til serien. Genial musikk =)

Frihetens Øyeblikk

Frihetens Øyeblikk ble skrevet av Jens Bjørneboe og utgitt i 1966, og er den første boken i trilogien om Bestialitetens Historie.

Jeg kan begynne med å skrive at jeg syns deler av boken var fantastisk. Det var helheten jeg hadde problemer med. Bjørneboe har tydeligvis mye han vil få frem - spesielt om germanerne - men det virker litt tilfeldig hva som blir nevnt og når det blir nevnt. Som om han skriver det første han tenker på, og fortsetter slik gjennom hele boken. Han skriver godt, dog litt gammeldags, men hva kan man forvente da boken ble skrevet på 60-tallet. Det er en dyster bok, men den har også glimt av humor, eller i det minste en slags galgenhumor, og et av mine favorittsitat passer fint i den kategorien. Hvem kan ikke la være å le når de leser dette, til tross for at det er forferdelig tragisk:

"Det morsomme ved de idylliske krigskirkegårdene ved Hartmannswyler Kopp er at det ble kjempet på samme sted under begge verdenskrigene, noe som pussig nok førte til at likene fra første krig kom opp igjen av gravene under den andre, fordi prosjektilene rotet opp jorden i flere meters dyp."

Det er en interessant bok, men den virker noe snever. Alt dreier seg om jeg-personen og hans liv. Dette er ikke i seg selv negativt, men når verket heter Bestialitetens Historie burde det være et noe bredere perspektiv. Dessuten har jeg litt problemer med å skjønne hvordan man kan snakke om menneskelig brutalitet og samtidig ignorere Guds brutalitet og ikke ha problemer med å bøye seg fullstendig for denne guden. Når han først tar opp temaet "Gud", bør dette være en diskusjon. Og hva er det med denne englefascinasjonen? Hadde "den hellige ånd" blitt holdt utenfor, og hadde innholdet og rekkefølgen virket litt mindre tilfeldig tror jeg dette kunne blitt en favorittbok. Men den når ikke helt opp for min del.

Det er enkelte av historiene jeg kommer til å tenke på i lang tid fremover, mens andre er glemt allerede. Det ble en berg og dalbanetur. Jeg tror jeg likte historiene fra alpebyen best og skildringene av katakombene, hvis man kan bruke ordet "likte". Det er ikke koselige historier, men de gjorde inntrykk. Og teoriene om germanerne vil nok også surre rundt i hodet en stund. Jeg vil absolutt anbefale boken på bakgrunn av de gode enkelthistoriene. Som en helhetlig tekst derimot, er jeg ikke like begeistret.

En smakebit på søndag - nr. 18

Har dere hilst på familien Telemann? Hvis Erlend Loe besitter evnen til å få dere til å le bør dere få med dere familien Telemanns tur til Garmisch Partenkirchen, bedre kjent som Mixing Part. Her er et utvalg av sitater fra turen:


"Du burde gå mer på teater, Nina. Hva? Usikre mennesker har mye å lære av å gå på teater. Hva? Tyskland burde også gå på teater. Ærlig talt. Dere burde gå på teater begge to."

"Tja. Goethe var sikkert litt av en kar, og det er vakkert og har lyder og rytme og alt mulig, men hindret det folk i å bli nazister, Nina? Hva? Og er det teater? Det spør jeg meg selv om. Er det, når alt kommer til alt, teater?"

"Telemann legger nevene på brystet og bokser dem opp mot taket. Han gjør det flere ganger og han sier Ah! Han sier AH! Han sier teater. Han sier TEAter! Han sier AH TEATER! Og han sier Faen! Faen! TEATER! AH!"

"Ok. Hørte dere det, unger? Ingen linje fra Ludwig II til nasjonalsosialismen. Ifølge moren deres. Hvem vil ha is?"

"Vi mennesker er ulike. Noen liker det ene og noen det andre. Moren din putter ting i rumpa. Det må vi bare akseptere."

The Devil and Miss Prym

The Devil and Miss Prym refererer til en fremmed som ankommer byen Viscos med en djevel ved sin side, og Miss Prym som er hans utvalgte medhjelper. Viscos er en liten by hvor de fleste innbyggerne er godt oppi årene, og hvor alle er hyggelige og behandler hverandre bra. Den fremmede ønsker å utføre et eksperiment som vil fortelle ham noe om menneskers gode og onde natur. Er vi egentlig gode, eller vil vi alltid under de rette omstendigheter kunne hengi oss til onde hensikter? Den fremmede ber derfor Chantal Prym om å fortelle hele byens innbyggere at de har tre dager på seg til å velge ut en person som skal henrettes (eller ofres, som presten kaller det). Hvis de gjennomfører drapet innen tre dager vil de få nok gull til å sikre sin egen og sine barns velferd og å sikre en ny oppblomstring av Viscos. De velger seg ut en gammel enke som deres offer, men har de hjerte til å fullføre handlingen?

Paulo Coelho roses opp i skyene av et stort publikum, men mange mener også at han er meget oppskrytt. På bokelskere.no kan det virke som om oppskrytt er et ord flere kan si seg enig med enn fantastisk. Om Alkymisten skrives det blant annet at den godt kan slenges i veggen. Jeg har lest ord som overtydelig, drittbok, kvasiprat, miserabel lesning og flatt, platt og dårlig. Jeg har derfor hatt en god grunn til å være skeptisk til denne forfatteren. Dessuten liker han å filosofere i sine bøker, og jeg har aldri vært spesielt glad i filosofi (ex.phil var kun ok på grunn av at jeg fikk velge hvilke emner jeg ville jobbe med). Med andre ord et dårlig utgangspunkt for å lese en av hans bøker.

På grunnlag av kun en bok kan jeg verken påstå at forfatteren er oppskrytt eller fantastisk, og mitt generelle inntrykk falt nok litt imellom disse beskrivelsene. Alt i alt likte jeg denne boken. Bakteppe er en idyllisk landsby med for det meste eldre mennesker, hvor dagliglivet går sin vante gang. Karakterene er både koselige og senere skremmende, men de er ikke ensidige. Første delen av boken var svært fornøyelig, og den inneholdt en behagelig atmosfære som jeg likte. Boken blir naturlig nok dystrere etter Miss Prym leverer beskjeden til den fremmede fremfor landsbybefolkningen, og det er her filosofiske spørsmål blir trukket inn. Men det blir ikke for vidt eller for masete for min del, men heller en interessant historie om etikk. I de fleste religioner blir noen ofret for at andre skal ha det bra. Er det etisk forsvarlig å ofre andre for å sikre egen velferd? Det er ett av spørsmålene som blir bragt på banen. Det andre handler om hvorvidt mennesker i utgangspunktet er gode eller onde, og for meg virker det som om Coelho gir leseren et svar: mennesker er både gode og onde, og omstendighetene bestemmer hvilke av de egenskapene som trer frem.

"Good and Evil have the same face, it all depends on when they cross the path of each individual human being."

Boken er lettlest, og jeg ble fenget og leste siste delen av den i et jafs. Slutten var overraskende, men jeg pønsker fremdeles på hva den egentlig betydde. Jeg syns ikke Coelho har skapt noe mesterverk med denne boken, og den blir nok fort glemt, men som jeg skrev tidligere var det en fornøyelig bok som jeg er glad for at jeg leste. Jeg kommer nok til å lese flere av denne forfatteren, så får vi se om jeg kommer til en konklusjon når det gjelder spørsmålet oppskrytt eller fantastisk seinere. Kanskje har jeg nå lest hans beste bok og det blir kun nedturer herfra? Eller muligens leste jeg en av hans dårligere bøker (som jeg likevel likte) og har fantastiske bøker i vente? Tiden vil vise.. Han er uansett en omdiskutert mann, og når alt kommer til alt finnes det ingen virkelig konklusjon, men heller bare smak og behag.

Oppfordring til Bokelskerne

Det kommer snart ny bokanmeldelse, denne gang om Paulo Coelhos The Devil and Miss Prym. I mellomtiden lurte jeg på hvor mange av bokbloggerne som er på bokelskere.no? Kunne dere sendt meg en link med deres bokhyller i kommentarfeltet? Det er kjekt å kikke gjennom for å se hva andre leser, og gjerne for å få en del tips selv også =)



Min bokhylle finner dere for øvrig her. Noen få av dere følger jeg fra før av, men de fleste har jeg enda ikke oppdaget på denne siden. Det er ikke enkelt å søke etter bokbloggerne på bokelskere har jeg merket meg, spesielt siden jeg kjenner de fleste av dere via et kallenavn eller kun fornavn. Derfor spør jeg her i stedet!