Something Fresh og Summer Lightning

Forfatter: P.G. Wodehouse
Utgivelsesår: 1915 og 1929
Mine utgaver: 2008
Forlag: Arrow Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 260 og 316
ISBN: 9780099513780 og 9780099513827

Something Fresh

"As Wodehouse wrote, 'without at least one impostor on the premises, Blandings Castle is never itself'. In Something Fresh there are two, each with an eye on a valuable scarab which Lord Emsworth has acquired without quite realizing how it came into his pocket. But of course things get a lot more complicated than this..."

Summer Lightning

The Empress of Blandings, prize-winning pig and all-consuming passion of Clarence, Ninth Earl of Emsworth, has disappeared. Blandings Castle is in uproar and there are suspects a-plenty - from Galahad Threepwood (who is writing his memoirs so scandalous they will rock the aristocracy to its foundations) to the Efficient Baxter, chilling former secretary to Lord Emsworth. Even Beach the Butler seems deeply embroiled. And what of Sir Gregory Parsloe-Parsloe, Clarence's arch-rival, and his passion for prize-winning pigs? With the castle full of deceptions and impostors, will Galahad's memoirs ever see the light of day? And will the Empress be returned...?"

Jeg har fått en ny favorittforfatter. Nye favorittkarakterer. En ny favorittserie. Blandings er et magisk sted hvor karakterene er selvopptatte, surrete og særdeles komiske, hvor alt som skjer er basert på godt konstruerte sammentreff og en god dose flaks, og hvor ingenting skal tas for seriøst. Som Stephen Fry-sitatet på baksiden av begge (!) bøkene sier: "You don't analyse such sunlit perfection, you just bask in its warmth and splendour." Dette er bøker man koser seg med. Bøker man kan le av på upassende offentlige steder. Bøker man ikke bør begynne å lese når man er blakk og kun har et par stykker liggende. Jeg har Wodehouse-abstinenser. Heldigvis er jeg ikke blakk lenger, men bookdepository trenger desverre mer enn et par dager på å sende meg nye bøker.

'You don't need a hat to tax a man with stealing a pig,' said the Hon. Galahad, who was well versed in the manners and rules of good society.

Galahad, eller Gally om du ønsker, er vidunderlig. Hadde han vært litt yngre og aller helst en virkelig person hadde han vært en god drømmemannkandidat. Han er ikke bare vis (jf. sitatet over), men også morsom, følsom og seriøs når det passer. Dessuten kan han skrive, noe som er meget appellerende for en bokelsker som meg. Han er en mann som vet hvordan man har det gøy og som tar utfordringer på strak arm. Min nye litterære helt.

Og så har vi butleren Beach. Nok en eldre herremann, en som sliter med helsen og som ikke har noe i mot å snakke om kroppslige problemer. Han er stadig på pletten, han er snill og lojal, selv når det kan gå utover ham selv:

A strained, haunted look he seemed to have, as if he had done a murder and was afraid somebody was going to find the body. A more practised physiognomist would have been able to interpret that look. It was the one that butlers always wear when they have allowed themselves to be persuaded against their better judgement into becoming accessories before the fact in the theft of their employers' pig.

Lord Emsworth, derimot, er en usedvanlig 'enkel' mann, best beskrevet av Wodehouse i Something Fresh:

He was as completely happy as only a fluffy-minded old man with excellent health and a large income can be. Other people worried about all sorts of things--strikes, wars, suffragettes, the diminishing birth rate, the growing materialism of the age, a score of similar subjects. Worrying, indeed, seemed to be the twentieth-century specialty. Lord Emsworth never worried. Nature had equipped him with a mind so admirably constructed for withstanding the disagreeableness of life that if an unpleasant thought entered it, it passed out again a moment later. Except for a few of life's fundamental facts, such as that his check book was in the right-hand top drawer of his desk; that the Honorable Freddie Threepwood was a young idiot who required perpetual restraint; and that when in doubt about anything he had merely to apply to his secretary, Rupert Baxter--except for these basic things, he never remembered anything for more than a few minutes. At Eton, in the sixties, they had called him Fathead.

Er det rart livet på Blandings stort sett bare består av forviklinger? Wodehouse introduserer leseren for en verden hvor overklassens småproblemer tar fullstendig overhånd. Leseren aner ikke hvordan karakterene vil løse flokene som har oppstått, men kan likevel føle seg sikker på at de vil bli løst til glede for alle. Det vil si alle utenom de vi misliker. Ingenting er gøyere enn å lese om hvordan Baxter dummer seg ut eller blir tatt på fersken i en eller annen utspekulert plan, kun ved hjelp av tilfeldigheter selvfølgelig. Intelligens er ikke alltid en fordel i Wodehouse sin verden. Er du rik, selvopptatt og litt mindre intelligent, da er livet godt. Er du, som Baxter, alltid på hugget, klar til å vise hvor smart du er ved å ødelegge andres konspirasjoner, jo da kan du regne med å få deg en på trynet. Selvopptatt er bra, selvopptatt, intelligent og arrogant derimot, er en dårlig kombinasjon. Men Baxter er ikke den eneste som får seg en på trynet:

He was feeling as he had not felt since the evening some years ago when, boxing for his University in the light-weight division, he had incautiously placed the point of his jaw in the exact spot at the moment occupied by his opponent's right fist. When you have done this or - equally - when you have just been told that the girl you love is definitely betrothed to another, you begin to understand how Anarchists must feel when the bomb goes off too soon.

Hvis du vil bli kjent med flere av Wodehouse sine geniale men gale karakterer er det bare å begynne å lese. Something Fresh er den første boken i Blandings-serien, men Summer Lightning er den desidert gøyeste av de to. Les begge. Når du er ferdig leser du enda flere. Les, le og nyt. Liker du britisk humor har du ingen unskyldning for ikke å ha lest P.G. Wodehouse. For de av dere som er godt kjent i hans univers, skriv gjerne hvilke bøker, serier, karakterer el. som er deres favoritter. Jeg er en nybegynner og har mye å lære.

W or the Memory of Childhood

Forfatter: Georges Perec
Utgivelsesår: 1975
Min utgave: 2011
Forlag: Vintage
Språk: Engelsk
Sidetall: 164
ISBN: 9780099552352

"I have no childhood memories."

Georges Perec har skrevet en delvis selvbiografisk roman som er delt i to deler. Annethvert kapittel gjenforteller en historie som bokens Perec skrev da han var tolv år, mens resten av innholdet består av uklare barndomserindringer. Utsagnet over er ikke falskt, ikke helt. Minnene forfatteren deler med oss er svært uklare, tatt ut av kontekst og han vet ikke alltid selv om minnene er virkelige eller ikke. I starten virker det som om han skildrer en ganske normal barndom til tross for at han er en jødisk mann som har barndomsminner fra krigen. Det blir presentert hint underveis om hva familien har vært gjennom, men vi får ikke vite faktaopplysninger om det som skjedde. Perec nevner blant annet ofte alle "tantene" han bodde hos under krigen. Hva så med foreldrene?

Fortellingen man leser i annethvert kapittel virker ikke relatert til Perec sine barndomsminner på noen måte. I den blir vi kjent med en desertør, Gaspard Winkler, som byttet navn under krigen og flyktet til Sveits. Gaspard finner etter hvert ut at han har fått identiteten sin fra en ung gutt som er både døv og stum. Gutten forsvant i en båtulykke og den voksne Gaspard får i oppdrag å lete etter ham. Gutten er sporløst forsvunnet. I sitt søk finner Gaspard en øy som har et helt spesielt sett med leveregler. Levesettet er basert på sportsregler. De har turneringer hvor mennene deltar. Seier betyr ære og ekstra goder. Et merkelig, men interessant system.

Jeg begynte å lese denne boken uten å ane noe om Perec eller historien hans. Utviklingen i boken ble derfor særdeles uhyggelig. Jeg var ikke forberedt på det som skulle følge den noenlunde normale - dog litt forvirrende - starten. Det var med den følgende beskrivelsen jeg forsto at det var grusomme ting i vente:

"The force of the collision was fantastic. Angus Pilgrim was literally smashed against his cabin bulkhead; Hugh Barton's skull was shattered when the mainmast fell on him, Zeppo was torn to shreds on the rocks and Felipe was decapitated by a steel hawser. But the most horrible death was Caecilia's: she did not die instantly like the others, but, with her back broken by a badly lashed cabin trunk which had come adrift in the impact, she had tried, probably for hours on end, to reach and to open her cabin door; when the Chilean rescue team found her, her heart had only just stopped beating, and her bleeding fingernails had made deep scratches in the oak door."

Leseren er fullstendig klar over at mannskapet på båten døde. Det kommer ikke som en overraskelse. Sjokket kommer av hvor fryktelig beskrivelsen er. Før det avsnittet virket boken relativt harmløs. Når forfatteren tar seg tid til å beskrive de siste øyeblikkene til uviktige karakterer på en slik måte kan det ikke være tvil om at man har enda flere grusomheter i vente.

Livene til innbyggerne i W beskrives på en nøytral måte. Geografisk oppdeling, bosamfunn, regler og normer ramses opp. Fire landsbyer kjemper mot hverandre i tre forskjellige mesterskap. Vinnerne deltar på seiersfesten, taperne må dra tomhendt hjem. Guttene trenes opp til å bli idrettsutøver fra de er ung og entrer en stadion for første gang i tenårene. Litt sært, guttebarn tvinges inn i en rolle de ikke får velge selv. Men de har det da ikke direkte vondt, har de det? Eller?

"What is much more significant, on the other hand, and constitutes one of the singular features of W society, is not that the losers are excluded from the festivities - but that they are purely and simply denied their evening meal."

Og det er bare starten i en rekke forskrekkende faktum om samfunnet på øyen W. Mennene som taper konkurranser risikerer mye mer enn et måltid. De kan bli verbalt misbrukt, fysisk misbrukt eller rett og slett steinet til døde. De kan bli tvunget til å ta på seg skoene feil vei og løpe noen runder. Jo flere konkurranser man taper, jo mer utmattet og fysisk svak blir man. Måltidene er nøye planlagt. De får tre måltider som inneholder alt de trenger for å holde seg i live, men det fjerde måltidet (som kun vinnerne får) inneholder det man trenger for å kunne trene, for å bygge og opprettholde en god fysikk. Taperne forblir tapere. Sportslig mobilitet eksisterer kun på papiret.

Om ikke det høres grusomt ut kan jeg fortelle dere om jentenes skjebne. For det første blir fire av fem jentebarn drept etter fødselen. Det skal ikke være nok jenter til alle, bare nok jenter til at alle de viktigste samfunnsposisjonene kan bli fylt, til at populasjonen ikke faller drastisk. De som får æren av å beholde livet blir kledt naken når de er gammel nok og må løpe foran en fylt stadion. Bak dem løper menn som forsøker å ta dem igjen. Det lykkes de alltid med og premien er selvsagt jentene. De blir banket og voldtatt. Barna blir tatt fra dem og plassert i egne hjem hvor de lever sammen, hvor de eldste tar vare på de yngste. Det finnes ingen lykkelige familier. Det finnes ingen familier.

Poenget med historien om W? For de av dere som ikke har gjettet det anbefaler jeg å lese boken. Det siste kapittelet forklarer klart og tydelig hvordan Perec sine barndomsminner passer sammen med historien om W. Selv om jeg har avslørt mye av innholdet vil jeg si det er vel verdt å lese boken. Da får dere med dere Perecs egne ord og de vil påvirke dere. Hyggelig lesning er det ikke. Men de beste bøkene er sjeldent hyggelige.

En smakebit på søndag - nr. 41

Jeg har enda til gode å lese en roman skrevet av P.G. Wodehouse og har bestemt meg for å bruke denne søndagen til å gjøre noe med det. Derfor har jeg funnet frem "Summer Lightning", den tredje i serien om Blandings Castle, og den vil bli min første Wodehouse. Foreløpig har jeg kun lest innledningen, skrevet av Wodehouse selv, og jeg er allerede hundre prosent overbevist om at dette blir en artig søndag.

VERDIEN AV INTELLIGENS

"A certain critic - for such men, I regret to say, do exist - made the nasty remark about my last novel that it contained 'all the old Wodehouse characters under different names'. He has probably by now been eaten by bears, like the children who made mock of the prophet Elisha: but if he still survives he will not be able to make a similar charge against Summer Lightning. With my superior intelligence, I have outgeneralled the man this time by putting in all the old Wodehouse characters under the same names. Pretty silly it will make him feel, I rather fancy."

Julistatistikk

I juli har jeg lest følgende bøker:

1. F. Scott Fitzgerald - The Great Gatsby
2. Douglas Adams - Mostly Harmless
3. Connie Willis - To Say Nothing of the Dog
4. Egil Foss Iversen - Ørnens Skygge
5. Patricia C. Wrede - Dealing with Dragons
6. Friedrich Dürrenmatt - Uhellet
7. Evelyn Waugh - Decline and Fall


Ingen måned uten hund. Juli-innslaget: Fine Echo i kurven sin.

Land
Hele tre amerikanere. Kan ikke huske sist jeg leste så mange amerikanere på en og samme måned. I mitt forsvar har den første amerikaneren skrevet en klassiker og den andre er minst like anglofil som meg og kunne faktisk gått for å være brite (jeg trodde hun var det). To briter befinner seg på listen, en sveitser (min første sveitser, Hurra!) og en norsk debutant. Forfattere fra eksotiske land er fremdeles skuffende nok helt fraværende, får se om det dukker opp noe mer eksotisk enn Sveits i løpet av august.

Terningkast
Ingen dårlige bøker denne måneden. The Great Gatsby, Ørnens Skygge og Decline and Fall fikk terningkast fire. Gode bøker, men ikke bøker jeg tror jeg kommer til å lese på nytt, ikke bøker jeg elsket. Likefullt god underholdning. Satser på å få skrevet bokomtaler om både Ørnens Skygge og Decline and Fall. The Great Gatsby har Clementine skrevet et meget godt innlegg om.

To terningkast fem: Dealing with Dragons og Uhellet. Begge ukjente (for meg før jeg kjøpte dem), begge strålende på hver sin måte. Samleomtale av Wrede sin serie kommer når de fire bøkene er lest, omtale av Uhellet kommer forhåpentligvis snart (før jeg glemmer for mange detaljer).

To terningkast seks: Mostly Harmless og To Say Nothing of the Dog. To bøker som utvilsomt fortjener favorittstatus. En rar og passende slutt på Hitchhiker's-serien og en herlig britisk sci-fi, tidsreisende, Jerome K. Jerome-elskende roman. Connie Willis sin bok er den eneste juli-boken som har blitt omtalt på bloggen så langt.

Kjønnsfordeling
To kvinner på juli-listen, definitiv forbedring fra juni. Tre hvis man regner med min feiltagelse angående kjønnet til EVELYN Waugh.

Sjanger
Jeg har vært innom norsk nazi-krim, science fiction, eventyr, eventyr, komiske bøker og bøker med klassikerstatus. God variasjon med andre ord.


Nok et juli-innslag: Hund spiser Flodhest som grynter som en gris.

Ellers har jeg begynt med et luddig prosjekt: jeg har kjøpt meg en notatbok hvor jeg skriver litt om bøkene jeg leser, skriver ned sitater jeg ønsker å huske og skriver ned tanker underveis og etter jeg har lest en bok. På den måten blir det lettere å skrive omtaler når jeg ligger litt etter. Dessuten er det gøy å skrive for hånd. Eneste problemet er at det kan bli vel mye sitater å skrive ned fra gode bøker. Lager eselører på annenhver side i boken jeg leser nå, Toilers of the Sea av Victor Hugo.

Bokkjøp-posten hopper jeg over denne måneden for det har blitt aaaltfor mye slikt.

Fremtidige favoritter (to say nothing of the dog)

Fremtidige favoritter er en ukentlig spalte laget av Bokelskerinnen hvor hun skriver om bøker hun er spent på og gleder seg til å lese. Alle kan hive seg på så lenge de kaller innlegget for "Fremtidige favoritter" og legger igjen en link til innlegget under Bokelskerinnen sitt hovedinnlegg. Dette er første gangen jeg blir med og begynner med to bøker som begge lover en god latter og sære karakterer:

Patricia C. Wrede - Dealing with Dragons

Dealing with Dragons er den første boken i en serie på fire, skrevet av Patricia C. Wrede. Den handler om en prinsesse som nekter å oppføre seg som hun skal. Hun lærer seg å fekte, hun lærer magi, latin og å lage mat. Foreldrene setter en stopper for alle leksjonene når de oppdager hva datteren driver med. I et forsøk på å gjøre henne til en "skikkelig" prinsesse forsøker de å gifte henne bort til en pen men uinteressant prins. Det skal prinsessen ha seg frabedt, så hun stikker av. I stedet for å bli en kone som syr, danser og neier blir hun prinsessen til en drage og får sortere skatter, lage mat og organisere et bibliotek. I tillegg må hun takle alle mennene som kommer for å redde henne fra dragen.

Jeg har så vidt begynt å lese boken og den er både sjarmerende og vittig. En herlig bok for både små og store.

Sir Henry Howarth Bashford - Augustus Carp, Esq., By Himself: Being the Autobiography of a Really Good Man

"It is customary, I have noticed, in publishing an autobiography to preface it with some sort of apology. But there are times, and surely the present is one of them, when to do so is manifestly unnecessary. In an age when every standard of decent conduct has either been torn down or is threatened with destruction; when every newspaper is daily reporting scenes of violence, divorce, and arson; when wuite young girls smoke cigarettes and even, I am assured, sometimes cigars; when mature women, the mothers of unhappy children, enter the sea in one-piece bathing constumes; and when married men, the heads of households, prefer the flicker of the cinematograph to the Athanasian Creed - then it is obviously a task, no to be justifiably avoided, to place some higher example before the world."

Lovende start, eller hva? Defintivt en fremtidig favoritt som sikkert ikke bør leses på offentlige plasser i fare for fnising og latteranfall.


Så over til valpespamming:

Valp

Echo har blitt "storebror". Møt Cairn Terrier-valpen Max:



Jeg kommer nok til å spamme min egen blogg fremover med bilder av det nydelige lille nurket og av han og Echo sammen. Foreløpig har jeg ikke fått så mange fine bilder i og med at det har vært full fart i stort sett hele dag, men det kommer. Echo har oppført seg eksemplarisk (takk og pris). Max har ikke vært nervøs i det hele tatt og har akseptert sitt nye hjem uten problemer. Han er leken og brelete og helt herlig. Måtte bare dele min hundelykke.

Mitt liv i litteratur

Fant denne på en engelsk bokblogg og fikk lyst til å se hva jeg kunne få til selv. Man skal egentlig velge titler fra bøker man har lest i år, men jeg velger og vraker fra alt jeg har lest siden jeg begynte å blogge.

Describe Yourself: Mostly Harmless

How Do You Feel: I Am Half-Sick of Shadows

Describe Where You Currently Live: Gjennom et Kaldt Land

If You Could Go Anywhere, Where Would You Go: Sameland

Your Favourite Form of Transportation: The Time Machine

Your Best Friend is: Senor Vivo and the Coca Lord

You and Your Friends are: Naken i Hijab

What's the Weather Like: Snowdrops

Your Fear: The Weed That Strings the Hangman's Bag

What's the Best Advice You Have to Give: Never Let Me Go

Thought for the Day: So Long, and Thanks for all the Fish

How I Would Like to Die: The Plague

My Soul's Present Condition: Amok

Det var mitt liv, hvordan er ditt?

The Plague

Forfatter: Albert Camus

Utgivelsesår: 1947

Min utgave: 2008

Forlag: Penguin Modern Classics

Språk: Engelsk

Sidetall: 238

ISBN: 9780141185132

"You must picture the consternation of our little town, hitherto so tranquil, and now, out of the blue, shaken to its core, like a quite healthy man who all of a sudden feels his temperature shoot up and the blood seething like wildfire in his veins."

Byen Oran settes i karantine etter at det blir påvist et utbrudd av pest. Legen Bernard Rieux får hovedansvaret med å behandle de syke og han gjør det han kan for dem selv om han er fullstendig klar over at det ikke finnes en mirakelkur. Fullstendig klar over den risikoen han utsetter seg selv for. Han har ingen ambisjoner om å få sin belønning i himmelen eller i form av berømmelse i denne verden. Han har heller ingen illusjoner om at han er en helt. Rieux har en jobb å gjøre og han fullfører sine plikter til tross for de enorme påkjenningene det medfører.

Tarrou nodded. 'Yes. But your victories will never be lasting; that's all.' Rieux's face darkened. 'Yes, I know that. But it's no reason for giving up the struggle.'

Journalisten Raymond Rambert har derimot ikke den samme arbeidsmoralen og tilknytningen til byen som Rieux har. Han er ikke en av byens innbyggere og føler seg dermed fanget på et fremmed sted uten mål og mening. Han hører ikke hjemme blant pestofrene. Rambert jobber derfor energisk for å komme seg ut av byen. Først ved lovlige midler, deretter ved ulovlige. Han vil hjem til sin kone.

Vi følger Rieux, Rambert og noen få andre karakterer gjennom fem forskjellige faser. Den første er forvirring. Hva skjer? Hvorfor skjer det? Vil det ha noen betydning for oss eller er det bare noen få sjeler som vil lide? Fase nummer to handler om irritasjon. Byen er isolert, dagliglivet er forstyrret og det er ubeleilig for innbyggerne.

"Many continued hoping that the epidemic would soon die out and they and their families be spared. Thus they felt under no obligation to make any change in their habits, as yet. Plague was an unwelcome visitant, bound to take its leave one day as unexpectedly as it had come."

Den tredje fasen er full av forståelse for situasjons alvor og av frykt. Befolkningen innser at de ikke har større sjanse enn andre å unnslippe døden og det fører til panikk og kaos. Dødstallene stiger og håpet begynner å svinne hen. I den fjerde fasen deles karakterene i to. Rambert finner en meningsfull tilværelse og velger å bli i byen selv etter at han får en sjanse til å forlate den. Presten Paneloux er i ferd med å miste sin overbevisning etter å ha sett en barn dø etter voldsomme lidelser. Noen finner sin indre styrke mens andre mister alt håp. For dem betyr livet ingenting lenger. Sivilisasjonen har gått under, kaoset og døden regjerer.

"By the force of things, this last remnant of decorum went by the board, and men and women were flung into the death-pits indisciminately. Happily this ultimate indignity synchronized with the plague's last ravages."

Den femte fasen preges av et uventet håp. Pesten er i tilbakegang. Byens gjenåpnes. Isolasjonen oppheves. Men selv ikke i slike lykkestunder er livet rettferdig. Rieux vitner en venns død etter å ha sett flere andre overvinne pesten. Han ble et av de siste ofrene.

Historien presenteres av en ukjent person som nøytralt beskriver det han observerer. Leseren forholder seg dermed til beskrivelser av hendelsesforløpet, men vi får ikke inngående kjennskap til karakterenes følelsesliv annet enn det som er åpenbart basert på deres handlinger. Den distanserte fortellerstemmen bidrar i stor grad til å gjøre romanen så skremmende som den er. Du blir fanget i byen sammen med disse menneskene, men du er likevel alene med dine egne tanker og følelser rundt det som skjer. Leseren føler seg dermed like isolert som befolkningen i byen.

På slutten av boken blir mannen bak fortellestemmen avslørt som Dr. Rieux. Han kan i utgangspunktet ikke sies å være en nøytral tredjeperson, men det er det han forsøker å være mens han gjengir hendelsene i Oran på 1940-tallet. Han ønsker å være så objektiv som mulig og beskriver seg selv som en historiker.

"He knew that the tale he had to tell could not be one of final victory. It could be only the record of what had to be done, and what assuredly would have to be done again in the never-ending fight against terror and its relentless onslaughts."

The Plague er en meget godt skrevet fortelling som det er vanskelig å riste av seg. Den fester seg enten du vil det eller ei.

To Say Nothing of the Dog

Forfatter: Connie Willis
Utgivelsesår: 1998
Forlag: Bantam Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 493
ISBN: 9780553575385

"Ned Henry is badly in need of a rest. He's been shuttling between the 21st century and the 1940s searching for a Victorian atrocity called the bishop's bird stump. It's part of a project to restore the famed Coventry Cathedral, destroyed in a Nazi air raid over a hundred years earlier. But then Verity Kindle, a fellow time traveler, inadvertently brings back something from the past. Now Ned must jump back to the Victorian era to help Verity put things right - not only to save the project but to prevent altering history itself."
-------------------------------------------------

Connie Willis er en amerikansk forfatter som helt tydelig er minst like anglofil som meg. Tittelen på boken har hun lånt av Jerome K. Jerome som skrev boken "Three Men in a Boat - To Say Nothing of the Dog", og de tre mennene, George, Harris og Jerome (for ikke å snakke om hunden Montmorency) dukker faktisk opp i Willis sin bok. Hovedpersonen, Ned Henry, blir vilt begeistret da han selv befinner seg på Themsen på 1800-tallet og får et glimt av sine litterære helter. Selv om To Say Nothing of the Dog tematisk er noe helt annet enn Jerome K. Jerome sin klassiker har den vært en sterk inspirasjon.

Nå har jeg glemt det nøyaktige årstallet karakterene egentlig kommer fra, men jeg innbiller meg at det er rundt 2054. Historikere ved Oxford blir ofte ansatt som tidsreisere som forsøker å løse mysterier fra fortiden - som f.eks. hvor the bishop's bird stump har forsvunnet hen. Det skal i utgangspunktet ikke være mulig å ta noe med seg tilbake fra fortiden og det skal heller ikke være mulig å endre historien i nevneverdig grad. Alt som blir endret reparerer seg selv. Et elegant system. Dermed blir det kaos når Verity Kindle ved et uhell ender opp med å få med seg noe fra det 19. århundre. Spesielt siden dette "noe" ikke bare er en ting men en levende katt. Et dyr som har vært utdødd siden 2004.

Willis mestrer den britiske sjarmen og humoren til det fulle. Jeg var overbevist om at hun var født og oppvokst i Oxford og ble ganske overrasket da jeg leste at hun egentlig er fra Colorado. Ned Henry er en klumsete, sliten mann som ikke har blitt briefet godt nok om det århundret han blir sendt til. Det fører selvsagt til en rekke humoristiske situasjoner. Han møter for eksempel en annen utdødd art, nemlig svanen:

The white suddenly rose up, revealing a long, curving neck.
"Squaw-w-w!" it said, and exploded into a huge white flapping. I dropped the dish with a splash.
"It's a swan," I said unnecessarily. A swan. One of the ancient beauties of the Thames, floating serenely along the banks with their snowy feathers and their long graceful necks. "I've always wanted to see one," I said to Cyril.
He wasn't there.
"Squaww-w-w-k!" the swan said and unfolded its wings to an impressive width, obviously irritated at being awakened.
"Sorry," I said, backing away. "I thought you were a cat."
"Hiss-s-s-s!" it said, and started for me at a run.
Nothing in all those "O swan" poems had ever mentioned that they hissed. Or resented being mistaken for felines. Or bit.
I finally managed to escape by crashing through a thicket of some thorny variety, climbing halfway up a tree, and kicking at its beak with my foot until it waddled back to the river, muttering threats and imprecations.

Vi får også indirekte kjennskap til en av tidsreisernes oppdragsgivere, Lady Shrapnell, en særdeles sjefete dame som får selv de barskeste menn til å gjemme seg i et annet århundre. Eventuelt si opp som tidsreisende. Enkelte slipper ikke unna:

"Mr. Dunworthy? I'm T.J. Lewis. From Time Travel. You were looking for Mr. Chiswick?"
"Yes," Mr. Dunworthy said. "Where is he?"
"In Cambridge, sir," he said.
"In Cambridge? What the devil's he doing over there?"
"Ap-applying for a job, sir," he stammered. "H-he quit, sir."
"When?"
"Just now. He said he couldn't stand working for Lady Schrapnell another minute, sir."
"Well," Mr. Dunworthy said. He took his spectacles off and peered at them. "Well. All right, then. Mr. Lewis, is it?"
"T.J., sir."
"T.J., would you go tell the assistant head - what's his name? Ranniford - that I need to speak with him. It's urgent."
T.J. looked unhappy.
"Don't tell me he's quit as well?"
"No, sir. He's in 1655, looking at roof slates."
"Of course," Mr. Dunworthy said disgustedly. "Well, then, whoever else is in charge over there."
T.J. looked even unhappier. "Uh, that would be me, sir."
"You?" Mr. Dunworthy said in surprise. "But you're only an undergraduate. You can't tell me you're the only person over there."
"Yes, sir," T.J. said. "Lady Schrapnell came and took everyone else. She would have taken me, but the first two-thirds of Twentieth Century and all of Nineteenth are a ten for blacks and therefore off-limits."
"I'm surprised that stopped her," Mr. Dunworthy said.
"It didn't," he said. "She wanted to dress me up as a Moor and send me to 1395 to check on the construction of the steeple. It was her idea that they'd assume I was a prisoner brought back from the Crusades."
"The Crusades ended in 1272," Mr. Dunworthy said.
"I know, sir. I pointed that out, also the fact that the entire past is a ten for blacks." He grinned. "It's the first time my having black skin has been an actual advantage."
"Yes, well, we'll see about that," Mr. Dunworthy said.

T.J. og Mr. Dunworthy får vi glimt av innimellom og i tillegg møter vi Mr. Dunworthy sin assistent, Mr. Finch, som har tatt på seg rollen som Butler til en familie på 1800-tallet. Det store idolet, mannen han imiterer, er ingen andre enn Jeeves. Familien Mehring er tatt rett ut av en Jane Austen roman. Både mor og datter har et snev av Mrs. Bennett i seg. Baine er Butleren til Mehring-familien og blir i starten av boken anklaget for drapsforsøk på katten. Det er alltid Butleren vet dere. Terence St. Trewes er også en viktig karakter, en følgesvenn til Ned Henry og håpløst forelsket i Miss Mehring. Også må jeg ikke glemme bulldogen Cyril, nok en trofast følgesvenn.

Jeg digger tidsreising, britisk sjarm, Jerome K. Jerome og snodige karakterer. Denne boken har alt det og mer. Etter at jeg fullførte den har jeg ikke klart å finne en ny bok å lese på, jeg hopper fra det ene til det andre uten mål og mening. Ingenting virker like bra akkurat for øyeblikket. Science Fiction ala Connie Willis er absolutt å anbefale!

Junistatistikk

I juni har jeg lest følgende bøker:

1. Hans Keilson - Comedy in a Minor
2. E.M. Forster - A Room with a View
3. Alexandre Dumas - The Black Tulip
4. Simon Stranger - Mnem
5. Albert Camus - The Plague

To bøker fra 1001-listen, som for øvrig er det antallet jeg må lese hver måned hvis jeg skal bli ferdig i skapelig tid og fremdeles ha noen år til å gjøre andre ting før jeg dør.

Ingen måned uten hund. Juni-innslaget: "Mmmm flaske"!

Land
På min særdeles eksotiske juni-liste er følgende land representert:

- Nederland (Tyskland)
- England
- Frankrike
- Norge
- Algerie (Frankrike)

Pluss for Nederland (supereksotisk) og Algerie (nesten like eksotisk). Jeg kan selvsagt ikke ha en måned hvor England er fraværende og Frankrike kommer nok til å bli en gjenganger fremover, om ikke landet har blitt det allerede. Plusspoeng for Norge også. Hva er vel mer eksotisk enn Norge (forutsatt at du IKKE kommer fra Norge).

Terningkast

Jeg landet på en firer, tre femmere og en sekser. De tre første bøkene finner dere omtaler av, mens de to siste lar vente på seg til neste uke. Begge var strålende. Camus tror jeg kan bli en ny favoritt. Det blir ikke lenge til jeg leser The Outsider.

Kjønnsfordelingen hopper jeg stille over...

Juni var en spennende måned. Pesten tok en hel by og jeg var innesperret der i flere måneder. En ukjent Nord-Afrikansk by, fremmed og merkelig. Jeg overlevde og jeg ble fascinert. Jeg tilbragte mye tid i en annen by, en by uten pest, men med en usømmelig fortid. Jeg har vært i Nederland (eller Holland, om du ønsker...) anno 1672 hvor jeg ble vitne til brutale drap og tulipandyrking og tok faktisk nok en tur til et krigsherjet Nederland hvor jeg utviklet klaustrofobi sammen med en innesperret jøde. Og nå holdt jeg nesten på å glemme turen innom Firenze og deretter Nord-England hvor det ikke skjedde så mye. Gullfiskhukommelsen slår ofte til etter kjedelige opplevelser. En gang i blant etter spennende opplevelser, noe som er mer irriterende.

Se hvor flink jeg er til å ta bilder =D

Bokkjøp i juni

Jeg har brukt juni måned på å hente meg inn igjen på bokshopping-fronten. Jeg kjøpte få bøker i april og mai og hadde derfor et stort behov for en skikkelig utblåsning i ferien. Jeg har allerede fortalt om bøkene jeg kjøpte i starten av ferien (etter tips fra Karin); nå skal jeg presentere listen over bøker jeg har kjøpt siden den gang:

1. The Memoirs of Victor Hugo (Victor Hugo)

2. Victor Hugo Biography (G. Robb)

3. The Man who Laughs (Victor Hugo)

Victor Hugo fascinerer meg. Av den grunn vil jeg både lese mer av mannen og om mannen.

4. A Visit From the Goon Squad (Jennifer Egan)

5. The Night Circus (Erin Morgenstern)

6. Peace Like a River (Leif Enger)

7. Lily Dahls Fortryllelse (Siri Hustvedt)

De tre første kjøpte jeg på jobben fordi vi har tre-for-to-salg på engelsk pocket. Goon Squad valgte jeg på anbefaling fra Line, Night Circus på anbefaling fra flere bokbloggere og den siste var litt tilfeldig valgt. Siri Hustvedt kjøpte jeg fordi jeg tror jeg bør lese noe av henne og Lily Dahl virket mest interessant av bøkene hun har skrevet.

8. The Diary of a Nobody (George Grossmith)

9. Summer Lightning (P.G. Wodehouse)

10. Something Fresh (P.G. Wodehouse)

11. My Family and Other Animals (Gerald Durrell)

12. The Secret Diary of Adrian Mole Aged 13 3/4 (Sue Townsend)

13. The True Confessions of Adrian Mole (Sue Townsend)

14. The Growing Pains of Adrian Mole (Sue Townsend)

15. Lucky Jim (Kingsley Amis)

Jeg liker meg på Librarything, spesielt i gruppene jeg er medlem av. I en av dem, Anglophiles, fant jeg en liste over "favourite comic novels" og det var så mye fantastiske forslag der at jeg slet voldsomt med å bestemme meg for hvilke jeg skulle utelate i bestillingen hos bookdepository. Jeg har lagret en rekke i ønskelisten og resten ble bestilt. Jeg håper de dukker opp snarlig, for jeg gleder meg som en liten unge.

Det var juni 2012. Det første jeg gjorde i juli 2012 var å gå en lang tur i regnet med voffsen og samboer, for så å lese The Great Gatsby, godt plantet på sofaen under et deilig rosa teppe. Innlegget kommer ikke før i morgen, en dag forsinket. Det neste jeg skal gjøre i juli 2012 er å lese ferdig Mostly Harmless.